Luftslottet som sprengtes

NEDE: Moryké Fofana ser fortvilet etter ballen under eliteseriekampen mellom Lillestrøm og Sarpsborg 08 på Åråsen stadion tidligere i årets sesong. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix

NEDE: Moryké Fofana ser fortvilet etter ballen under eliteseriekampen mellom Lillestrøm og Sarpsborg 08 på Åråsen stadion tidligere i årets sesong. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix

Det er så mye galt med norsk fotball at det er vanskelig å vite hvor en skal starte for å forklare hvorfor det er blitt sånn.

Av Knut Espen Svegaarden – fotballjournalist i VG

Vi har et landslag som ikke vinner. Vi har klubblag som ikke slår ut lag fra Færøyene. Og vi har klubber som stort sett sliter økonomisk, alle som en.

Det meste kan spores tilbake til det glade 1990-tallet da norsk fotball plutselig fikk et løft både på landslag- og klubbsiden.

Suksessen ble så kraftig at norske fotballtrenere og – ledere trodde at vi var best på det meste. Og viljen til å ta til seg kunnskap fra andre var omtrent ikke-eksisterende.

svea-pass-jpgr-dmerk-711(1)

VGs fotballjournalist Knut Espen Svegaarden

Det har vist seg å være en tabbe.

En av mange.

Hvis du skal bli god, må du kanskje først innse at du er dårlig. Det har norsk fotball slitt med i mange år.

Når jeg hører om trenere på aldersbestemte landslag som teller målsjanser og stort sett syns Norge har vært best i alle kamper, selv om det er dødballer som skaper sjansene, så blir jeg litt matt.

På aldersbestemte landslag er resultater underordnet. Det eneste jeg vil vite er om det er spillere der som på sikt kan bli viktige på et A-landslag. Per-Mathias Høgmo er ikke avhengig av at U-18-landslaget vinner kamper. Han trenger typene, de som kan utgjøre en forskjell på et A-landslag.

Når sesongen nærmer seg slutten, snakkes det ofte i norsk fotball om viktigheten av å komme ut i Europa. Men ofte er det bare noe som må sies. Når kampene kommer, prioriteres de ofte ikke. Det viktige er serien. Det viktige er å slå hverandre. Helt fra de møtes i februar på La Manga, handler det om å slå naboen.

Når det kommer til Europa, så er heller ikke publikum så interesserte. Tallene på kampene er ekstremt lave.

Men det er i Europa vi får fasiten på hvor vi står. Der og på landslaget. I øyeblikket er Norge nummer 53 på FIFA-rankingen, bak land som Guinea, Island og Armenia. Da er det der, i det landskapet Norge befinner seg nå. Klubblagenes ranking er ikke høyere. Norske lag har ikke vært i nærheten av noe i Europa på snart 10 år.

Hvorfor har det gått så galt med en nasjon som virket å skulle opp og fram?

Det handler mest om et luftslott, bygd av ledere med urealistiske vyer. Stabæks drøm om Telenor Arena og Champions League. Det gikk rett i vasken.

I Trondheim ville Nils Skutle bygge ut Lerkendal. Nå sliter Rosenborg med å fylle det de har.

Vålerenga taper penger hver uke på at de ikke har egen stadion, men må legge igjen pengene på Ullevaal – et stadion der heller ikke landslaget klarer å fylle.

Selv som regjerende seriemester, tok det en halv sesong før Strømsgodset fikk inn en hovedsponsor. Vålerenga, merkevaren i Oslo, har ikke klart det før i disse dager.

Trenere forteller meg om unge spillere som setter krav til fast plass og vil heller bort hvis de ikke får det med en gang, selv om de ikke har noe å vise til. I Norge har vi det så godt at du ikke MÅ bli god. Det er alltid et system som fanger deg opp om du ikke lykkes.

TV-avtalen som ble inngått, kan minne om den ishockeylandslaget inngikk med TV3 i 1990 – de tok de korte pengene. Men samtidig forsvant seerne og interessen. Litt sånn jeg føler at avtalen med CMore har ført til for fotballen.

Norsk Toppfotballs øverste leder, Niels Røine, mente en gang at det bare var et tidsspørsmål før vi kunne ha 18 lag i Tippeligaen. 18 lag? Nå snakkes det heller om vi skal ned igjen til 14 eller 12 lag. Det bor fem millioner mennesker i Norge, ikke 50.

Jeg hevder at det finnes flere dårlige ledere i norsk fotball enn det finnes dårlige spillere og trenere. Ofte er det mennesker med urealistiske ambisjoner, styrt av hjertet – og et håp om en gang å kunne oppleve et seriegull eller en cupfinale.

Så får det gå som det går – etterpå.

For i Norge har vi ikke engang oversikt i vår egen hage. Vi henter spillere fra Afrika og Sør-Amerika, mens det finnes talenter rundt vårt eget hjørne som ikke fanges opp av den beste, lokale klubben.

Men få klubber tar seg råd til å ha en sjefsspeider, en som skal ha oversikt over talenter i alle aldre i sitt eget område, fylke eller krets.

Jeg spurte en gang en fotball-leder hvorfor de ikke ansatte en sjefsspeider. Svaret var at det var for dyrt, rundt en million i året.

Uka etter kjøpte klubben hans en spiller til tre millioner kroner – usett.

Det forteller egentlig det meste – om norsk fotball de siste 10 årene.