Den umulige jobben

SPARKER I VEI: Ingen skal komme og si at styreformann Ivar Koteng i Rosenborg ikke er handlekraftig.

SPARKER I VEI: Ingen skal komme og si at styreformann Ivar Koteng i Rosenborg ikke er handlekraftig.

I England har jobben som landslagssjef lenge vært sett på som en vanskeligere jobb enn den Statsministeren i landet har. «The impossible job» er blitt et begrep som henger ved landslagssjefen. I Norge kan dette best brukes på jobben som hovedtrener i Rosenborg Ballklub.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

I dag bytter Rosenborg Ballklub hovedtrener for 11. gang siden Nils Arne Eggen gikk av vinteren 2002. 2015 vil etter all sannsynlighet starte med klubbens trenerbytte nummer 12 siden 2002. I snitt blir det et drøyt år på hver mann.

Til sammenligning satt Nils Arne Eggen i 14 av 15 sesonger, fra 1988 til og med 2002.

Nils Arne Eggen

Nils Arne Eggen

Når diskusjonen rundt Rosenborg og jobben som hovedtrener dukker opp med jevne mellomrom, er det viktig å huske på historien. Den som gjorde at Rosenborg skapte seg et navn. Men som også gjør det nærmest umulig for Eggens etterfølgere.

For så dominerende var mannen fra Orkdal, og så nær er fortsatt historien, at RBKs gullkantede periode fra 1988-2004 nærmest blir negativt for klubben. Selvsagt ville ingen vært det foruten. Men går vi en tur på Brakka, og i lokalene på selve Lerkendal, så blir alle minnet på historien. Den om Eggen som tok laget, ikke bare ut i Europa, men som rystet storheter som Real Madrid, Milan og Borussia Dortmund.

Da Eggen til slutt ga seg, i en alder av 61 år, i 2002, var det med et aldrende Rosenborg, litt på vei ned. Åge Hareide kom inn, og på kort sikt fikk laget et løft, et nytt ansikt de kunne forholde seg til, og de fikk spille en litt friere fotball.

Den viktigste faktoren for RBK-suksess, etter min mening, var at Nils Arne Eggen ikke ville noe annet sted. Han hadde tatt Moss til gull, han hadde vært landslagssjef (uten suksess), og nå ville han bare være i Rosenborg. Så med Eggen der, var RBK på et vis sikret en viss suksess (RBK vant The Double to av de tre første sesongene hans, 1988 og 1990).

Åge Hareide

Åge Hareide

Problemet var (er) at andre fotballtrenere som har hatt suksess med Rosenborg, de ønsker seg videre. Dermed forsvant Åge Hareide til Norges Fotballforbund og A-landslaget (en nesten like umulig jobb, gjøre det like bra som Drillo på 1990-tallet), og RBK måtte finne en ny erstatter.

Da startet klubben med assistent-leken. Først Ola By Rise, som tross seriegull og deltakelse i Champions League, ikke ble sett på som mannen til å ta laget videre (By Rise startet på foryngelsen, som Eggen hadde glemt…). Deretter assistenten til den tidligere assistenten, Per Joar Hansen. Hans tabbe var at han lot Nils Arne Eggen være «rådgiver». Det kunne aldri gå.

Så gikk klubben en ny vei, og hentet inn professor Per-Mathias Høgmo, som reddet klubben fra et potensielt nedrykk, men som tok på seg for mye jobb – og gikk på en smell. Assistent-leken ble hentet frem igjen, denne gangen i form av Knut Tørum, som samspilte med nøkkelspillere som Vidar Riseth og Steffen Iversen – og tok hjem gullet, som var tapt til Vålerenga i 2005.

Men Tørum var heller ikke rett mann. Og nok en assistent, Trond Henriksen, overtok høsten 2007 i påvente av at svenske Erik Hamrén skulle komme løs fra jobben i Aalborg.

Erik Hamrén

Erik Hamrén

Og dermed gikk RBK – mer enn fem år etter at Eggen hadde sagt morna – helt bort fra klassisk RBK-fotball, 4-3-3 og Eggen-stil (som var blitt så utvannet og det var så få igjen som kunne det, at klubben droppet det helt).

Med Hamrén kom den sterke lederen (mer enn treneren), som fikk med seg alle, «nektet» å selge spillere og bygde et sterkt lag. Hamrén overtok midtevis i 2008, og etter en opp-og-ned-start, fikk han sving på sakene. Det ga seriegull i 2009 – og 2010. Men da hadde han – som Hareide – blitt attraktiv på grunn av suksessen med RBK, og Hamrén valgte jobben som svensk landslagssjef i stedet.

Nils Arne Eggen tok selv jobben som vikar ut sesongen, selv om han ikke fikk inn spillere til 4-3-3, og selv om han ikke hadde den samme driven som før han gikk av i 2002, så styrte han det sterke mannskapet til et nytt ligagull.

Men da Eggen gjerne ville fortsette, hadde RBK-ledelsen bestemt seg for Jan Jönsson. Det er heller ingen hemmelighet at flere av spillerne i klubben ville ha sagt opp hvis Eggen hadde fortsatt. Han var ikke den samme, åtte år etter.

Så enter Jan Jönsson. Men han mistet en rekke spillere, fikk svakere lag – og det ble tredjeplass i 2011. Bedre gikk det ikke i 2012, tredjeplass igjen. Og ledelsen så ikke framgang. De så ikke «RBK-fotball», og de trodde ikke mer på Jönsson.

Per Joar Hansen

Per Joar Hansen

Enter Per Joar Hansen, del II. RBK skulle tilbake til røttene, til 4-3-3 og til Eggen-fotball. Men tidene har forandret seg, Hansen fant aldri helt ut av hvordan han skulle løse flokene, men resultatmessig var det ikke så verst. Sølv i både serie- og cup i 2013. Og seriegullet skulle kapres i 2014.

Det ser dårlig ut. Og etter halvspilt sesong, så hadde ikke RBK-ledelsen mer tro på at «Perry» kunne utvikle dette mannskapet videre.

Styreformann Ivar Koteng kan virke brutal. Jeg kalte ham en «bøddel» da han kjapt avskjediget både trener Jan Jönsson og daglig leder Hroar Stjernen i 2012. Men han tar sine valg, og nå sørget han for at det 11. trenerskiftet siden 2002 kommer nå.

Rosenborg sto for noe helt spesielt i norsk fotball. Både klubben og spillestilen var unik. Nå er ingen av delene spesielle mer. Spillemessig ser vi ikke igjen noe fra de gode, gamle dagene. Kun en gjeng med ganske gode fotballspillere som får resultater med ujevne mellomrom.

Men de er tatt igjen, og RBK famler litt i blinde i jakten på den tapte tiden. Uten seriegull i 2014, vil det bli den lengste perioden uten gull siden perioden 1971-1985.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Det kan godt være at klubben denne gangen finner fotballtreneren som tar dem til toppen av norsk fotball igjen.

Men problemet vil være det samme: Er det en forholdsvis ung trener, med ambisjoner, så blir han ikke lenge i Rosenborg hvis han får suksess. Åge Hareide og Erik Hamrén er to eksempler.

For det finnes ikke så mange som Nils Arne Eggen – som er fornøyd med å være i klubben som står hans hjerte nærmest.