To store byer i problemer

FORKLARING: Branns trener, Rikard Norling prøver å forklare tapet mot Bodø/Glimt til statsminister Erna Solberg og mannen Sindre Finnes. Foto: Marit Hommedal, NTB/Scanpix.

FORKLARING: Branns trener, Rikard Norling prøver å forklare tapet mot Bodø/Glimt til statsminister Erna Solberg og mannen Sindre Finnes.
Foto: Marit Hommedal, NTB/Scanpix.

(Brann – Bodø/Glimt 1-2, Rosenborg – Stabæk 1-3) Det er fortsatt tidlig i sesongen, men den første tredjedelen til Brann og RBK kan kun oppsummeres med et ord: Elendig.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

16. mai tok begge de to store klubbene fra to av de tre største byene i Norge imot nyopprykkede lag. Og tapte.

I Rosenborg er alt annet enn kamp om gullet sett på som en fiasko – uansett. Sånn blir det når du har en gullkantet historie, med 19 seriegull på de 29 siste sesongene.

Nå skal jeg ikke her og nå påstå at RBK er ute av gullkampen allerede etter ni serierunder. Avstanden er på sju poeng opp til serieleder Molde, og fem poeng til jagende Strømsgodset.

Det er ikke avstanden i seg selv som bekymrer meg, men måten kampene spilles på. Jeg skjønner rett og slett ikke at et lag med så mange gode fotballspillere kan spille så dårlig sammen, i «samhandlingens lag», Rosenborg.

For klubben, som skulle tilbake til røttene, ser ut til å ha snublet i sine egne føtter – og røtter. Det er lite, eller ingen ting som minner om det RBK som sjarmerte flere enn trøndere og nordmenn med kjappe angrep langs bakken, godt overgangsspill og et trygt, etablert spill når motstanderen var i balanse.

Den berømte tvangstrøya ser ut til å være for trang. Og nå må trener Per Joar Hansen og sportslig leder Erik Hoftun, og styreleder Ivar Koteng, svare for seg: Hvorfor fungerer ikke dette Rosenborg-laget bedre?

I går kom Stabæk, nederlagsdømt før sesongen, til Lerkendal, uten spesiell respekt, og med en klar kontringsplan. Det ga en – til slutt – fortjent seier. Og situasjonen før Luc Kassi ga Stabæk ledelsen 2-1 på Lerkendal oppsummerer RBKs elendighet: Et vakkert angrep, fra Gamst Pedersen til Dorsin, perfekt innlegg til Alexander Søderlund som på åpent mål skjøt – utenfor.

Noe er galt, og før kravene om endringer på Lerkendal kommer, må den sportslige ledelsen i klubben finne svar på hvorfor det ikke fungerer bedre. To eksempler: Hvorfor bruker ikke Per Joar Hansen han jeg mener er klubbens beste spiller, John Chibuike, før det står 1-3 og det er åtte minutter igjen?

Chibuike er en såkalt «gamechanger», en spiller som kan utgjøre en forskjell. En slik spiller, uten en definert rolle, må være viktigere for klubben enn å spille 4-3-3.

Og hvor lang tid skal det ta og finne en midtbanetrio som fungerer optimalt? Foreløpig har det tatt halvannen sesong.

I Bergen gikk Rikard Norling friskt ut før sesongen, og snakket om ambisjonene om å vinne. Jeg får unnskylde han med at han ikke kjente norsk fotball, at han overvurderte spillerstallen sin, at han kvittet seg med en spiller han kunne trengt nå, Tomasz Sokolowski, og at han ikke kjenner til presset spillerne har i Bergen.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Foreløpig har Norling skrapt sammen åtte poeng på ni kamper, tapt tre av fire hjemmekamper og kommet skikkelig skjevt ut fra hoppkanten. I går ble de senket av nye forsvarstabber, som ikke er blitt det hakk bedre siden i fjor under Rune Skarsfjord.

Det er nå, som Bergenspressen kommer med sine kritiske spørsmål, og supporterne begynner å tvile, at vi får se hva Rikard Norling er laget av.

For felles for Norling og Per Joar Hansen er at de leder to klubber SKAL være gode. Og derfor kommer også kritikken raskere til Bergen og Trondheim enn de fleste andre steder.