En desperat OL-kamp

KJEMPER FOR OL I OSLO: Idrettspresident Børre Rognlien (foran) og generalsekretær Inge Andersen i NIF har jobbet intenst for å få OL til Norge om åtte år. I dag sier FrP etter alle solemerker nei. Foto: Bjørn S. Delebekk

KJEMPER FOR OL I OSLO: Idrettspresident Børre Rognlien (foran) og generalsekretær Inge Andersen i NIF har jobbet intenst for å få OL til Norge om åtte år. I dag sier FrP etter alle solemerker nei. Foto: Bjørn S. Delebekk

Av: Anders K. Christiansen, journalist i VG

Av: Anders K. Christiansen, journalist i VG

Alarmklokkene uler i toppetasjen hos Norges idrettsforbund. Aldri før har OL-kampen vært så nær et havari som den er akkurat nå.

I dag sier landsmøtet til Fremskrittspartiet trolig «nei» til OL i Oslo om åtte år. Det betyr at partiets stortingsrepresentanter og statsråder må jobbe mot en søknad i tiden fremover. Uavhengig av hva de egentlig måtte mene.

Det skjer bare måneder før spørsmålet om en statsgaranti på 35 milliarder kroner skal opp i Stortinget. Om prosjektet ikke krasjlander før den tid.

Halve regjeringen er altså mot. Det samme er en overveldende del av befolkningen, viser en rekke meningsmålinger. Både Arbeiderpartiet og Høyre er angivelig splittet i saken.

Tilbake står norsk toppidrett, ikke minst toppledelsen, med et intenst ønske om litt etterlengtet vind i seilene. For det haster virkelig nå.

Så spør jeg meg selv: Tør Høyre trosse en regjeringspartner, og majoriteten i folket, ved å bruke flere titalls milliarder kroner? Uten at man engang er unisont enige i eget parti? Og når kvinnen som sitter på pengesekken, finansminister Siv Jensen, selv er OL-motstander?

I går så jeg Per Sandberg antyde at ja-siden fortsatt kan vinne, tross et klart «nei» fra hans eget Frp. Løpet er ikke kjørt, sa han. Og det argumentet vil vi nok ogå høre etter partiets landsmøte, selv om det skulle ende med tommel ned.

For det ligger altfor mye penger i potten, altfor mye prestisje, til at man gir opp denne krigen uten et durabelig slag. Bare søknadsprosessen er budsjettert til 312 millioner kroner.

Galskap, hevder noen.

Nødvendig, ærlig og profesjonelt, sier motparten.

Svekket mulighet

Men det er verdt å merke seg hva Rigmor Aasrud (Ap) sa til Aftenposten i går:

«… blir det nei fra Frps landsmøte, har jeg vanskelig for å se for meg at det kommer noen OL-søknad. Da er saken langt på vei avklart.»

Til samme avis sa Oslo-ordfører Fabian Stang (h) at han tror OL-løpet er kjørt dersom FrP sier et tydelig nei i dag.

Så mye står altså på spill. Ja-folket har bortimot alt å tape søndag 4. mai. Men ingenting å vinne.

Kanskje er det derfor OL-etaten Oslo 2022 sendte lobbyister til landsmøtet til Fremskrittspartiet denne helgen. De ville forklare, og overbevise tvilerne.

Alle Twitter-meldinger fra OL-etaten ble i går merket med «FrpLM14», sånn at de skulle nå frem til landsmøtet på Gardermoen.

Og kanskje var det derfor idrettspresident Børre Rognlien like før klokken 21 i går kveld, lørdag altså, publiserte et innlegg på idrettsforbundets nettsider.

Innholdet ga inntrykk av en idrettsleder som ser prestisjeprosjektet sitt glippe. Jeg satt igjen med et inntrykk av at Fremskrittspartiet ble beskyldt for å være udemokratiske om de stemmer for dagens resolusjonsforslag fra Sogn og Fjordane og Troms. At de burde vente, og la Stortinget avgjøre.

«Ungdommen er på vårt parti», argumenterte Rognlien i innlegget, som enkelte hevdet dukket opp på et merkelig tidspunkt.

Selv kjøper jeg både ja-sidens og nei-sidens argumenter. Saken er uhyre vanskelig. Prisen er utvilsomt enormt høy. Men det samme kan gevinsten være.

Dette er Oslos sjanse. Derfor skjønner jeg også den desperasjon jeg leste i innlegget til Børre Rognlien i går.

For å illustrere hvordan spørsmål kan sees på fra to ulike sider: Den 12. april 2012 hadde VG et intervju over to sider med Børre Rognlien. «OL-anlegg til tre milliarder» var tittelen. På spørsmål om «det er reelt at anleggene til OL skal koste «bare» tre milliarder», svarte idrettspresidenten følgende:

– Ja, vi tror ikke vi har tatt i for lite da, for halvparten av de anlegg som trengs er allerede bygget.

Da jeg gikk gjennom den foreløpige OL-søknaden for en måned sidens, viste det seg at budsjettet for bygging av anlegg i Oslo – om man ser bort fra mediesenter og utøverlandsby – nå har steget til 4,4 milliarder kroner.

Kritikerne vil hevde at dette viser hvordan pengene får ben å gå på. Fra 3 milliarder når man messer et budskap til media i 2012, til 4,4 milliarder i en reell søknad. Har de kontroll?

Andre vil derimot tolke det annerledes: For så lenge totalsummen ikke har økt, viser jo dette at idretten får en større andel den totale prislappen på et OL i Oslo. Og det er jo positivt?

Konkurranse – eller?

Om vi ser på konkurransen Oslo møter internasjonalt, så er jeg overbevist om at saken er grei: Den norske hovedstaden har en solid søknad. Idrettsforbundet har strøket IOC med hårene (ungdoms-OL 2016). Og Oslo er plassert i en del av verden der OL «bør» ligge i 2022.

Sagt på en annen måte: Alt stemmer. Dersom Norge faktisk ønsker seg OL, da. Det er faktisk der det kladder. For hvor er egentlig den brede entusiasmen?

La oss se på de fire konkurrentene:

Lviv i Ukraina tror jeg vi kan glemme. Uroen i landet er stor. Samtidig er mannen som IOC har satt til å lede analysearbeidet av søkerbyene russisk, og en nær venn av Vladimir Putin.

Usikkerheten er stor i polske Krakow også. Vil IOC gå med på alpinanlegg i et annet land? Og 25. mai skal byen ha folkeavstemning om OL. Meningsmålingene er like dystre som dem i Norge.

Beijing? Neppe nå. Byen hadde sommer-OL så sent som i 2008. Nå venter vinterleker i Sør-Korea i 2018. Så sommer-OL i Tokyo to år senere. Øst-Asia enda en gang? Jeg tror ikke det.

Dermed kan Kasakhstan og Almaty få walkover dersom Oslo kaster inn håndkleet.

Det trenger ikke skje formelt i ettermiddag. Men det som skjer på Gardermoen nå, kan være starten på slutten. Informasjonskrigen fra ja-siden denne helgen kan knapt tolkes på en annen måte.

Det hele oser av stress. Enten du liker det eller ikke.

Twitter: @VGNettAnders