Er langrenn bedre stilt enn sykkelsporten?

TATT FOR EPO: Johannes Dürr testet positivt under en kontroll i hjemlandet under OL. Her er han ved målgang i Tour de Ski, der han ble nummer tre. Foto: Reuters

TATT FOR EPO: Johannes Dürr testet positivt under en kontroll i hjemlandet under OL. Her er han ved målgang i Tour de Ski, der han ble nummer tre. Foto: Reuters

Skrevet av: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Skrevet av: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Først Evi Sachenbacher-Stehle. Så Johannes Dürr. Nye utøvere med en eller annen form for bakgrunn fra langrennssporten har gått i dopinggarnet i Sotsji-OL.

Det burde ikke overraske noen. For ukulturen i sporten har vært der i en årrekke.

Mange vil sikkert hevde at sporten er langt bedre stilt i år enn hva tilfellet har vært tidligere år. Det samme sier man i sykkelsporten, uten at det er lett å være skråsikker om slikt. Det kan hende. Men det kan også hende at juksemakerne ligger flere skritt foran dopingjegerne.

Svaret får man gjerne først noen år frem i tid.

I fjor så jeg nærmere på langrennssporten i perioden 1994 til 2002. I den perioden ble det delt ut 207 medaljer i OL og VM. En fjerdedel gikk til norske utøvere, som aldri har testet positivt. Rundt dem på pallen luktet det imidlertid fryktelig vondt:

Over 100 medaljer – altså halvparten – gikk til utøvere som i ettertid er dopingtatt, eller har hatt tilknytning til dopingmiljøer. Virkeligheten er naturligvis enda litt styggere: For mørketallene kunne jeg skrevet mye om. Jeg var snill da jeg «frikjente» flere utøvere i bakgrunnsmaterialet mitt den gangen.

Jeg kjenner sykkelsporten godt. Der var «alle» dopet under et ritt som Tour de France i 1998. Hvor ille det egentlig sto til i langrennssporten på samme tid, er det ikke godt å si. Men de mørke båndene mellom idrettene har blitt dokumentert flere ganger.

Gjennom årenes løp har jeg ofte hørt folk si at de ikke gidder følge sykkelsporten lenger. Folk blir dopingtatt hele tiden, sies det. Og det har jo ikke vært så langt unna sannheten, når sant skal sies.

Man kan imidlertid se det hele fra to sider: Sykkelsporten har innført verdens beste testapparat mot dopingmidler. Og når folk da går i baret så det synger: Skal sporten straffes for det?

Er det bedre å gjøre det som er enklest – å se en annen vei og late som om problemet ikke eksisterer?

I Wadas årsrapport fra 2012 kommer det frem at det internasjonale sykkelforbundet – ofte utskjelt av alt og alle – tok rundt 9000 dopingprøver det året. Det internasjonale skiforbundet (FIS) tok i samme periode bare 1000 dopingprøver.

Det østerrikske antidopingbyrået nøyde seg med 164 dopingprøver i 2012. Fordelt på alle skigrener, altså – ikke bare langrenn. Bare 26 av dem var blodprøver, resten urin. Kanskje ikke så rart Johannes Dürr har sovet godt om natten.

Sykkelforbundet har fått på plass et solid blodpassprogram. Det har til og med fått ryttere utestengt ene og alene basert på unormale blodverdier. Det har jeg ennå til gode å se i skisporten.

Der har man pratet om blodprogram siden 90-tallet. Men hvor transparent er dagens blodpassprogram i regi av FIS? Hvem analyserer prøvene? Hvor mange blodprøver har man av hver utøver i langrennssirkuset? Hvor mange blodprøver skal man ta i løpet av 2014?

Det er mulig svarene finnes (opplys meg gjerne, så oppdaterer jeg denne bloggen) – men jeg har ikke funnet dem.

I sykkelsporten har mange lenge hatt mistanke om at toppledelsen var korrupt på 90-tallet. Men også i langrennssporten ble det sett mellom fingrene.

Manuela di Centa, som kuriøst nok har vært involvert i antidopingarbeidet til IOC, målte 17,3 i hemoglobin før rennstart 18. februar 1997. Det var langt over grenseverdien for hva som var tillatt. Før start i et renn den dagen «falt» den italienske jenta mystisk under oppvarmingen og ble fraktet bort i ambulanse.

I fjor, overfor SVT, innrømmet FIS’ medisinske sjef den gangen, Bengt Erik Bengtsson, at Di Centas blodverdi var høyere enn tillatt, og at han sminket historien for åpent kamera.

Italienske dopingetterforskere er ikke i tvil: Manuela di Centa var dopet gjennom legen Francesco Conconi, sier de. Det har også hennes egen trener hevdet. Blodverdiene gir grunn til mistanke, og hun finnes i papirene til en lege (Francesco Conconi) du ikke ville tatt imot paracet fra.

Under Lillehammer-OL i 1994 var hun med på å slå «oss». Di Centa tok to gullmedaljer.

Likevel: Da 94-OL skulle feires i «Norway House» under lekene i Sotsji nylig, ble Di Centa trukket frem på podiet side om side med Johann Olav Koss og Bjørn Dæhlie. Hun ble nærmest hyllet som en hjertevarm «norgesvenn».

Takk og god natt. Hva skjer? tenkte jeg i mitt stille sinn.

VG 19.12.1999: – Di Centa var bloddopet

Jeg skal ikke hevde at Di Centa var dopet. Hun nekter selv for noen gang å ha jukset. Men hvorfor lar vi oss assosiere med verdiene hun knyttes til?

Spør du en representant for idretten om tankene rundt en fersk dopingprøve, vil du ofte få et svar av typen: «Det er trist. Men det er godt å se at de som jukser blir tatt».

Det store spørsmålet er om det faktisk er sant.

Faktum virker nemlig å være følgende: Det er ikke vanskelig å slippe unna en positiv dopingprøve i 2014. Det sier både juksere og toppledere i Wada-systemet til meg.

«Det burde ikke hete dopingprøve. Det burde hete IQ-prøve» sa tidligere Wada-sjef Dick Pound til meg på en konferanse i Århus i høst.

EPO har virkning på tre-fire uker, men kan bare spores i et par dager etter at stoffet har blitt inntatt. Er dosen liten nok, snakker vi om timer. Veksthormoner er det enda verre å ta noen for. Og tradisjonell bloddoping med eget blod, er det fritt frem for å jukse med dersom man har et minimum av kunnskap om hvordan man holder blodverdiene sine stabile.

Man kan nesten spørre seg hvorfor det dukker opp et nytt «superdop» foran hvert OL. De gamle virker å være «supre» nok.

Depressiv lesning, sier du? Jeg er helt enig.

Man kan naturligvis bemerke at Johannes Dürr jo nettopp er tatt. Det bør kanskje bety noe, at systemet fungerer.

Enten dét, eller så strøk han på det Dick Pound altså kaller en IQ-test.

Hva tror dere?

Twitter: @VGNettAnders