Den kalde krigens mirakel – på isen

 

Av Øystein Jarlsbo, journalist sport VG

SOTSJI (VG) Den kalde krigen var på sitt kaldeste da et mirakel slo ned langt ute i skogen i staten New York. Jeg var vitne til «Miracle on Ice» fredag 22. februar 1980 i Lake Placid.

jarlsbo37049a-jpgr-d-612– Fem og femti sekunder igjen!

– Førtitre, trettiåtte, trettisyv…amerikanerne leder 4-3. Det har rablet for tilskuerne.

– Nineteen seconds left. Eleven, you got ten seconds.

– Tror du på mirakler?! Yes! Det er ikke til å tro!

Det er 34 år siden.

Jeg ser et videoklipp som varer ett minutt på YouTube. Det er de siste 60 sekundene av ishockeykampen USA-Sovjet – «USA-USSR» som det står på TV-skjermen (det amerikanske flagget plassert over det sovjetiske) – i Lake Placid-OL.

Det hender jeg gjør det; tar en kikk for å gjenoppleve det og peke ut stedet på tribunen der jeg befant meg.

For å kjenne det frydefulle grøsset igjen, fra «øyeblikket» som av sportsmagasinet Sports Illustrated i 1999 ble kåret til det tjuende århundres største idrettshendelse.

Da det internasjonale ishockeyforbundet i 2008 feiret sitt hundreårs jubileum – og arrangerte VM i Canada – ble USAs seier over Sovjet i 1980 skrevet inn i forbundets historiebok som ishockeysportens «beste fortelling».

Den kalde krigen?

johnsons-mission-hoc-99Det var øst mot vest i verden. Stort sett USA mot Sovjetunionen. Den ene delen av jorda hatet den andre. Et politisk system mot et annet. Stadig rasling med atomvåpen. Idretten var et middel i propaganda-krigen.

Sovjet invaderte Afghanistan i 1979. USAs president Jimmy Carter vurderte å boikotte sommer-OL i Moskva sommeren 1980, et halvt år etter vinter-OL i Lake Placid.

Sovjetunionen satset på ishockey for å synliggjøre sitt politiske systems overlegenhet, og sørget for at nasjonene i sovjetkommunismens jerngrep gjorde det samme.

Polen, Øst-Tyskland, til og med Romania var gode i ishockey. Men Sovjet var selvsagt mye bedre enn alle, til sammen. «The Big Red Machine» var utilnærmelig. Frem til 1980 hadde Sovjets ishockeylandslag vunnet gull i seks av syv foregående OL.

VM-gull vant det alltid.

Da Sovjet tapte 4-6 for Polen i Katowice-VM i 1976, skjedde det fordi – ja, det skjedde i alle fall ikke på sportslig grunnlag. Det var så uhørt at «sensasjonen» umiddelbart ble tolket som en hyggelig gave til vertsnasjonen.

På den tiden var det også forbudt for profesjonelle idrettsutøvere å delta i OL. Sovjets statsbetalte proffer, hele østblokkens statslønnede utøvere, ble imidlertid ikke plassert i den kategorien av IOC. For idrettsutøvere fra vesten var det annerledes. Mottok du, eller hadde du mottatt, penger for å drive med idrett, var det bare å glemme OL.

mdf08123-jpgherb-bro-414Derfor stilte USA med et såkalt college-lag, med amerikaneren Herb Brooks (død 2003) som trener. Universitetsspillere og «amatører» som trente sammen og spilte drøssevis med kamper i lang, lang tid – 61 i fem måneder frem til OL fra laget ble tatt ut sommeren 1979 – som forberedelse til å skulle representere vertsnasjonen i Lake Placid i februar 1980.

De kom til Norge høsten 1979.

Jeg spilte back på det norske landslaget.

På Jordal spilte vi uavgjort 3-3 mot USAs collegegutter. Vi var passe fornøyd med resultatet. Herb Brooks, i rutete bukser som kunne tatt pusten av curlinggutta, var på sin side svært misfornøyd. Da Oslo kommunes banemannskaper slukket lyset i OL-arenaen fra 1952, kunne vi fortsatt høre – og delvis skimte – de amerikanske spillerne med en gjennomsnittsalder på 21 år jage frem og tilbake over isen.

Det var straffetrening.

For noen år siden ble Norges ishockeyforbund kontaktet av produsentene bak Walt Disneys senere spillefilm Miracle on Ice  (2004, Kurt Russel i rollen som Brooks) eller HBOs dokumentarfilm (2001) om det samme mirakelet, med spørsmål om det fantes opptak fra den episoden.

Levende bilder kunne ikke oppdrives.

mdf01777-jpgkurt-rus-661 Dette var nærmere 30 år før smarttelefonens tid.

Men lyd. Joda.

Den originale kan høres – i en av dem – har jeg hørt.

Tre dager før OL-åpningen 12. februar, tapte USA 3-10 for Sovjet i en treningskamp i Madison Square Garden i New York City. Sovjets legendariske trener Viktor Tikhonov mente senere at dét var en årsak – undervurdering – til at «The Big Red Machine» tolv dager senere tapte 3-4.

Vjatjeslav Fetisov, backlegenden, mente senere – da Jernteppet hadde falt og han spilte i NHL – at det hadde klikket for trener Tikhonov da han byttet ut keeper Vladislav Tretjak med Vladimir Myshkin et stykke ut i mirakel-kampen.

Norge hadde tapt 1-5 for USA i OL noen dager før «Miracle on Ice». 21. februar var vi for lengst ferdig med OL. Sett med sportslige øyne. Utenomsportslig var det mye å ta seg til. Som sagt var dette amatørenes tidsalder.

OL-deltakerne oppførte seg deretter.

Jeg vil våge å påstå at det var ganske ville tider.

Fox Grove var navnet på en bar rett i nærheten av skøytebanen der Eric Heiden vant fem OL-gull. (Jeg sto på ærestribunen – spør ikke hvorfor – sammen med Norges svenske landslagstrener Sura-Pelle Pettersson og «kungen og drottningen» da han vant et av dem). På Fox Grove ble Norges OL-antrekk – helt ned til strømper og undertøy – byttet mot væskeinntak.

eric-heiden14-jpgol--795På kvelden ble vi kjørt hjem til deltakerlandsbyen, som senere skulle bli ungdomsfengsel, av unge sjåfører i store biler som gjerne tilbød et og annet å røke ved reisens slutt.

Etter at OL var slutt var hele den norske troppen invitert til New York, gratis, for kos og hygge et par dager før hjemreisen.

Hvorfor jeg fant veien til Field House – navnet på ishallen i Lake Placid – 21. februar, aner jeg ikke. Antakelig fordi jeg var veldig ung og veldig interessert i ishockey, men også fordi det var en måte i slå i hjel tid på. Sovjet-USA var egentlig ikke noe å se på, selv om amerikanerne til overraskelse for mange hadde spilt ganske bra.

Vel, mer enn bra.

Jeg husker ikke hvordan kampen utviklet seg. Men jeg snek meg til en plass i det som i dag ville ha blitt kalt en VIP-boks eller losje. Det var trangt og varmt der inne.

Når han startet, vet jeg ikke.

Men en mann sto i alle fall i et av stolsetene – alle sto i dem – og slo neven rytmisk og hardt i bølgeblikktaket. Han virket gal, og etter hvert var det et galehus. Hele hallen, fullpakket med 8500 tilskuere – som bare skrek rett ut. Da de amerikanske collegeguttene kastet seg om halsen på hverandre, mot isen og mot pleksi-glassene mot tribunene – og Herb Brooks av en eller annen grunn umiddelbart styrtet inn i garderoben (det ble sagt at han ble overveldet av følelser og ville skjule tårene) – sto de sovjetiske stjernene på den andre banehalvdelen.

De sto der og måpte.

Petrov, Makarov, Krutov, Mikhailov, Tretjak, Fetisov, Bilyaletdinov, Vasiljev, Balderis (!), Maltsev, Kharmalov; hva tenkte de?

dv1193289-jpga-pictu-957På vei ut av hallen kastet en dame seg rundt halsen min og ropte «vi slo Dem!». Utenfor ble jeg stående litt, formålsløs. Snart løp det et rykte om at de sovjetiske bjørnene – Mikhailov & co – hadde revet setene løs fra sine bolter og gulvet i Sovjets spillerbuss. Og kastet dem, som gale og skadeskutte dyr, rundt omkring.

Knust alt til pinneved.

Det var sikkert like sant som alt man i dag hører om dem som ikke er som oss.

Det som er sikkert er at USA mot Sovjet, og nå USA mot Russland fra det oppløste Sovjet, er blitt en ishockey-klassiker som følge av «Miracle on Ice» for 34 år siden. Mange av USAs helter fra 21. februar 1980 ble store stjerner i NHL.

VG ved kollegaene mine Bjørn Arne Johannessen og Bjørn S. Delebekk dro til USA for å intervjue en av dem, Neal Broten (bildet), for noen måneder siden. Reportasjen sto på trykk før Sotsji-OL.

neal-broten09-jpgol--126 Ken Morrow, den lange og skjeggete backen, ble Stanley Cup mester med New York Islanders noen måneder senere i 1980.

Mitt forbilde var backen med nummer seks på drakten, Bill Barber. Han gjorde det ikke så stort: 143 NHL-kamper for fire klubber.

Uansett ga de ishockeysporten i USA et løft. Før var NHL identisk med klubber i Canada og kanadiske spillere. Nå holder de fleste NHL-klubbene til i amerikanske storbyer, USA er et forbilde når det gjelder utvikling av unge spillere og de florerer i verdens beste liga, NHL.

Lørdag 13.30 norsk tid møtes USA og Russland her i Sotsji.

USAs back Ryan Suter (29) er sønn av Bob Suter (56) som spilte back på «Miracle on Ice»-laget. Ryan Callahan er kaptein på Mats Zuccarellos New York Rangers. Chicago Blackhawks’ Patrick Kane er en av NHLs største driblekunstnere. Begge USAs målvakter, Jonathan Quick og Ryan Miller, er blant de aller beste i NHL.

Det vil med andre ord ikke være et mirakel om USA slår Russland på hjemmebane 15. februar 2014. Men amerikanerne vil helt sikkert synes det er litt ekstra gøy. Det er tross alt ikke så lenge siden den kalde krigens dager.

neal-broten05-jpgol--249PS! USA måtte slå Finland et par dager senere for å vinne OL-gull i 1980. Det gjorde de: 4-2, etter å ha ligget under 1-2 etter to perioder. Herb Brooks skal ha sagt dette i siste periodepause, ifølge kaptein Mike Eruzione (jeg tar det på originalspråket): «If you lose this game, you’ll take it to your fucking graves.» Han tok en pause, noen skritt, snudde seg mot spillerne igjen: «Your fucking graves».