Den største taperen var Drillo selv

SKUFFET MANN: Egil Drillo Olsen hadde ingen god dag på jobben i går kveld. Foto: NTB Scanpix

SKUFFET MANN: Egil Drillo Olsen hadde ingen god dag på jobben i går kveld. Foto: NTB Scanpix

Det blir ikke VM-spill på det norske fotballandslaget neste sommer. Glem den våte drømmen om Copacabana, samba, strandfotball og «Alt for Norge» rungende ut i tussmørke på en brennhet uterestaurant i Brasil.

Av Anders K. Christiansen, journalist i VG

Glem jenta i den minimale bikinien eller den mannlige badevakten iført en avslørende speedo. (stryk det som ikke passer, folkens).  Glem caipirinha. Glem rytmene, atmosfæren, badetemperaturen og hysteriet rundt Pelé.

Vi er og blir en gjeng med TV-seere når verdens beste spiller fotballmesterskap.

Det er for så vidt greit for meg, så lenge vi aksepterer at det er der vi hører hjemme.

Av: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Av: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Mindre greit er svarene Egil «Drillo» Olsen dro opp av ermet etter å ha tapt for et bedre lag i går kveld. Først forklarte han oss Norge «tapte kampen på dødballer».

Joda. Kanskje det.

Tidligere landslagskaptein Kjetil Rekdal korrigerte likevel sin gamle sjef i studioet til TV 2: «Å fokusere på at vi tapte kampen på dødball blir altfor, altfor, altfor billig».

Idet Drillo ble utfordret på tøffere spørsmål av TV 2s Morten Stokstad, så bar det deretter helt galt av sted. Ikke fordi Stokstad sa noe galt, han gjorde tvert imot bare jobben sin på utmerket vis, men fordi Drillo opptrådte akkurat så arrogant som han burde holde seg for god til på en kveld som i går. Ydmykheten var fullstendig fraværende.

Idet Howard Webb blåste i fløya ved full tid, visste jeg at det ville bli «bråk». Fordi Drillo ville føle skuffelse, samt indignasjon idet enkelte våget å stille spørsmål ved disposisjonene hans.

De virker å være uangripelige, skal vi dømme ut fra det generelle reaksjonsmønstret til «fotballprofessoren».

Egil Drillo Olsen forlot like godt intervjuet med TV 2 og Morten Stokstad. Så «dumme» var altså spørsmålene han fikk.

Da VG senere spurte hva bakgrunnen var, svarte landslagssjefen – som tjener flere millioner kroner i året på fotballforbundets omdømme – at «vi bare burde se hvem som stilte spørsmålet, så skjønte vi vel det».

Svaret står ikke i stil til det norske spillet i kampen mot Sveits i går. Det er faktisk enda dårligere. Og det er litt av en prestasjon.

Hersketeknikken Drillo brukte var åpenbar. Og skyld ikke på at 71-åringen var skuffet. Spillerne hans måtte også svare på de samme spørsmålene. De er langt fra like rutinerte – men taklet det hele betraktelig bedre.

Man har knapt rukket å gå ut av barneskolen før man lærer seg uttrykket «Det finnes ikke dumme spørsmål». Og det er faktisk sant. Det finnes ikke dumme spørsmål.

SLAGEN MANN: Egil Drillo Olsen i kampens hete tirsdag kveld. Foto: NTB Scanpix

SLAGEN MANN: Egil Drillo Olsen i kampens hete tirsdag kveld. Foto: NTB Scanpix

Dersom spørsmålene var så «idiotiske», så burde Drillo vært i stand til å gi enkle, oppklarende svar. Verre, og farligere, er det ikke.

At en trener kan ha kort lunte etter en gedigen nedtur, er kanskje til å begripe.

Men dersom man ikke kan diskutere sport, så lurer jeg på hvorfor vi holder på med dette. Det ligger i kampens natur at den skal diskuteres i stua, eller på puben, både før og etter dommeren blåser i fløyta. Da bør ikke landslagssjefen både glefse og fnyse av spørsmålene mange brenner inne med idet kampen skal oppsummeres.

En landslagssjef skal faktisk – når alt kommer til alt – selge et produkt og skape entusiasme. Han skal representere landslaget og fronte fotballforbundets sponsorer.

Nå er ikke verden svart-hvitt. Egil «Drillo» Olsen har, som alle andre, flere sider. Og i går var han fryktelig skuffet.

Høsten 2007 var jeg den eneste norske journalisten som dro til Qatar for å få med meg den første treningskampen til Irak under Drillos ledelse.

Olsen var avslappet og hyggelig. Han hadde lave skuldre og så frem til å teste fotballfilosofien sin på en annen kultur.

Da det irakiske landslaget fikk beskjed om å bytte treningsbane på formiddagen – rett før treningen skulle starte, sørget Drillo selv for at assistent Otto Ulseth ringte meg med beskjed om hva som foregikk.

Landslagssjefen forsto at reisen fra Norge hadde vært både lang, og hindret at jeg ble stående på en kunstgressbane i feil ørken – med det resultatet at VG ikke fikk noen sak dagen etter.

Deretter var det landskamp i Doha. Irak mot Qatar. Idet spillerne marsjerte ut av garderoben og inn på banen, satt Drillo og jeg på innbytterbenken og småpratet. Definitivt hyggelig – og gjennomført uhøytidelig.

Egil Olsen er slik. Opp og ned. Engasjert, skuffet, analytisk og euforisk på sin helt særegne måte. Det er lett å like ham – akkurat som det må være lov til å kritisere ham.

Nå går landslagsperioden «Drillo 2.0» ubønnhørlig mot slutten. Olsen får trolig to kamper til fra sidelinjen.

Deretter er bordet dekket for Ole Gunnar Solskjær. Han bør kunne løfte det norske fotballandslaget. Det motsatte er nemlig umulig.

Twitter: @VGNettAnders