Hvor blir det av OL-gløden?

GULLSTEMNING: Her tar Johann Olav Koss gull på 5000-meter under OL på Lillehammer i 1994. Nå slåss idretts-Norge for et nytt OL på norsk jord, i 2022. Foto: Tore Berntsen, VGGULLSTEMNING: Her tar Johann Olav Koss gull på 5000-meter under OL på Lillehammer i 1994. Nå slåss idretts-Norge for et nytt OL på norsk jord, i 2022. Foto: Tore Berntsen, VG
AV: Anders K. Christiansen, journalist i VG

AV: Anders K. Christiansen, journalist i VG

Om to uker skal innbyggerne i hovedstaden si ja eller nei til et vinter-OL i egen by. Men bryr de seg egentlig?

Et «ja» betyr ikke nødvendigvis at alle landets OL-entusiaster bør slippe jubelen løs riktig ennå. Veien frem er fortsatt lang.

Men et «nei» er alt å dømme kroken på døra. Da blir det tungt å fortsette jobben for OL på norsk jord i 2022.

Sånn sett er valget viktig. Og sett i lys av det, spør jeg meg selv: Hvor blir det av engasjementet?

Idrettsfamilien snakker riktignok om OL. På Twitter pumpes det ut propagandameldinger fra ja-folket. Utøverne får vann i munnen bare av tanken på lekene. Idrettslederne snakker om bygging av haller og infrastruktur som om OL er den eneste løsningen.

Men blant folk rundt meg kjenner jeg ingen nerve. OL-avstemningen virker ikke å være et tema over kafébordet, på vorspielet eller foran TV-en på lørdagskvelden.

Engasjementet i det brede laget av befolkningen virker rett og slett å være fjernt.

Det er foruroligende når et arrangement – en investering – til en anslått prislapp på flere titalls milliarder kroner står på spill. Og det er bekymringsfullt for ja-siden. For selv om idretten ivrer etter å få arrangere OL, så hjelper det lite dersom ikke Ola Nordmann tripper etter å få delta på festen.

Det nærliggende spørsmålet er naturligvis: Hvorfor er det slik?

Svaret er trolig sammensatt. Men rikspolitikerne er en del av det.

De kvier seg for å ta standpunkt før et nervepirrende stortingsvalg. Paradoksalt nok vil ikke landets to største partier, Høyre og Arbeiderpartiet, si hva de mener om et OL i 2022. Vi har altså å gjøre med rikspolitikere som ikke ønsker å fortelle folket hva de bør stemme.

For fem år siden var daværende kulturminister Trond Giske (Ap) klokkeklar på følgende: Dersom det skal arrangeres OL i Norge i 2018 eller 2022, skal det skje i Tromsø – og ingen andre steder.

Budskapet var så tydelig at det ville vært vanskelig å argumentere for OL i Oslo i dag. Feigt eller ikke: For Ap er det antakeligvis bedre å sitte musestille i båten i 2013.

Siv Jensen kom ut av skapet som OL-motstander denne uken. I motsatt ende har ingen partier på riksplan foreløpig uttalt seg positive til OL.

Politikerne feiger ut. De gjemmer seg bak folkeavstemningen i stedet for å diskutere et fremtidig milliardprosjekt.

Det gjør det vanskelig å sette spørsmålet på dagsorden i årets stortingsvalg.

Enklere blir det ikke av at kun folk bosatt i Oslo får lov til å stemme. Det gjør den kommende avstemningen mindre interessant i store nasjonale debatter – selv om regningen skal betales av oss alle.

Resultatet av alt dette er en tøff kamp for å få oppmerksomhet og vekke engasjement.

Så kan man sikkert bemerke at OL-gløden muligens var begrenset i 1985 også, ni år før idrettsfesten på Lillehammer fant sted.

Men det hjelper ja-siden lite i dag. De har en solid jobb foran seg de neste to ukene.

Twitter: @VGNettAnders