Den historiske sesongen

Av Knut Espen Svegaarden i England

LONDON (VG) Det er 39 år siden det sist skjedde. Da sesongen 1974/75 startet hadde alle de tre beste fra forrige sesong skiftet manager. Nå har det skjedd igjen.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Da 1. divisjon i 1973/74 startet var Brian Clough manager for Derby County, Bill Shankly ledet Liverpool og Don Revie hadde ansvaret for Leeds United. Leeds ble mestre, Liverpool ble nummer to. Og Derby, som sparket Clough i oktober, ble nummer tre.

Sommeren 1974 sjokkerte Bill Shankly de fleste ved å si opp i Liverpool, mens Don Revie ikke klarte å si nei da han ble tilbudt jobben som manager for det engelske landslaget. Så da sesongen startet hadde alle de tre beste nye managere siden forrige sesongs start.

Shanklys assistent Bob Paisley tok – noe motvillig – på seg jobben som ny manager for Liverpool, mens Dave Mackay allerede var innsatt som manager for Derby County. Leeds tok sjansen på Brian Clough, sparket fra Derby ni måneder tidligere. Sesongen endte med Derby som ligamester, mens Liverpool igjen ble nummer to. Leeds, som sparket Clough etter 44 dager og erstattet han med Jimmy Armfield, ble bare nummer ni.

Hvis vi skal overføre dette til 38 og 39 år senere, så vil Jose Mourinho føre Chelsea til topps, Manuel Pellegrini vil holde Manchester City på andreplass, mens David Moyes vil få sparken, bli erstattet – og Manchester United blir nummer ni.

Så enkel er ikke fotball. Men parallellene finnes. Som Shankly 39 år tidligere, sjokkerte Alex Ferguson fotballverdenen ved å si opp jobben sin. Som kontroversielle Clough ble sparket, ble Roberto Mancini sparket fra Manchester City, om enn på et langt senere tidspunkt.

Dette leder oss til en sesong med flere spørsmål enn svar. At David Moyes gjorde en glimrende jobb med Everton er det liten tvil om. Likevel går mange som lever og ånder for Manchester United med en tvil de ikke har hatt på 20 år: Hvor står vi nå? Usikkerheten kommer snikende, og det motsatte hos andre lags supportere: Med Ferguson borte så øker sjansen for suksess. Hvis han da var så viktig for Uniteds suksess de siste 20 årene som de fleste mener.

Moyes fikk den heteste poteten i kjeften med en gang. Wayne Rooney, gutten han selv solgte mot sin vilje, og ble uvenn med etter diverse uttalelser, ville vekk fra klubben Moyes kom til. Mer vrient kunne det neppe blitt. Det har vært et tema nesten daglig siden Moyes overtok. Spørsmålene kommer, og Moyes må forholde seg til temaet – enten han vil eller ikke. Spillerne Moyes har ønsket seg har foreløpig ikke kommet til Old Trafford.

OVERLEVER HAN?: David Moyes.

OVERLEVER HAN?: David Moyes.

Men minus Rooney er alle de som vant et suverent ligamesterskap fortsatt i klubben. Det blir garantert bra. Spørsmålet er hvor bra det blir, i forhold til konkurrentene som har forsterket seg (i teorien). Hvor stor påvirkning Alex Ferguson hadde på sitt siste ligagull, det får vi ikke svar på nå. Men ulveflokken der ute står klar og flekker tenner. Don Alex er borte. Tronen som ligaens managersjef er ledig. Hvem trekker vinnerloddet?

Chelsea er satt fram som ligafavoritt. Mye på grunn av Jose Mourinhos comeback etter nesten seks år borte fra Stamford Bridge. Kan Den Spesielle nok en gang svinge magien sin over en spillerstall som denne gangen ikke er satt sammen av han selv, men av diverse forgjengere de siste årene. Han har fortsatt Cech, Terry, Cole og Lampard, selv om de fleste av dem nå begynner å nærme seg en alder der ting raskt kan gå feil vei. Klarer Mourinho å lage en ny gjeng ledere av de andre spillerne i klubben, eller må han nok en gang ut og kjøpe?

Manchester City har hentet inn Roberto Mancinis rake motsetning I Manuel Pellegrini. Der Mancini snudde ryggen til spillerne, holder Pellegrini rundt dem. Der Mancini skjeller ut spillere offentlig, unngår Pellegrini konfrontasjoner. Og der Mancini svarte ærlig – for ærlig? – på spørsmål, sier Pellegrini minst mulig.

Manchester City gikk lei Mancinis lederstil, tross et ligagull, en FA-cupseier, to andreplasser, en tredjeplass og to semifinaler i ligacupen på italienerens tre hele sesonger i klubben. De erstatter han, som Manchester United, med en mann som ikke har vunnet annet enn respekt siden han kom til Europa. Ikke én tittel kan Pellegrini – eller Moyes – vise til.

Hadde Arsene Wenger kommet til Arsenal et år tidligere (han kom i 1996) så ville han ha sittet like lenge som de 19 andre managerne har gjort med sine klubber – til sammen. Det forteller mye om både Wenger og den galskapen som foregår i engelsk fotball for tiden, der ingen har tid til å vente på noe. Bortsett fra Arsenal, som har ventet i ni år på et trofé når vi skriver 2014. I moderne Arsenal-tid er det rekord. Det gikk åtte år fra The Double i 1971 til FA-cuptriumfen i 1979. Og det gikk like lang tid før neste trofé – ligacupen i 1987.

Nå må den rekorden bli slått. Men tidene forandrer seg. For Arsenal er det et trofé verdig hver gang klubben blir nummer fire, fordi de da kommer seg inn i Onkel UEFAs pengebinge – den som er blitt viktigst av alt for de antatt beste klubbene. Derfor får Wenger fortsette, og slutten på forrige sesong viste at franskmannen fortsatt kan. Ingen tok flere poeng etter nyttår enn Arsenal.

André Villas-Boas i Tottenham starter for første gang i sin karriere med samme klubb to sesonger på rad. Også han gjorde mye bra forrige sesong, og laget er kraftig forsterket før 2013/14. Men også der er kravene om Champions League økende. Hva skjer hvis Tottenham får en ny sesong som nummer fem? Lever Villas-Boas farlig da?

Og så har du Liverpool, som ikke har vært inne på topp fire på fire sesonger, og som nærmer seg sin egen gamle banner mot Manchester United. Liverpools ironi om 26 år uten ligagull for Manchester United (1967-1993) kan nå gi boomerang-effekt så det holder. Liverpool vinner neppe ligagull denne sesongen, og da må det nødvendigvis bli minst 25 år siden sist (vant det siste ligagullet i 1990).

Det er tungt for klubbe, som var like dominerende fra 1973-90 som Manchester United har vært fra 1993 og fram til i dag.

Kan en tidligere Everton-manager endre den maktbalansen igjen?

Neppe denne sesongen. Men i fotball skjer ting raskt – når det først skjer.

Derfor holder mange pusten når denne sesongen starter i morgen.

Presset på mange managere vil være der fra dag 1. Og holde seg konstant.

Bare ni av de 17 klubbene som var i Premier League i 2012/13 og fortsatt er der i 2013/14 starter med den samme manageren…

Vel møtt til en ny sesong med engelsk fotball…