Derfor må vi ta dopingbeskyldninger på alvor

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

Ski-VMbyline-brenne2 er i gang, og svensk TV varsler en dopingavsløring midt i mesterskapet. Kan vi avfeie alle som peker på norsk juks?

Nei, mener jeg.

Nå er det SVT som varsler en dokumentar med fokus på at blodverdier i langrenn fra cirka 15 år tilbake var mistenkelig høye. Slik VG Nett forstår det skal også norske løpere fra denne tiden bli mistenkeliggjort, for høye blodverdier kan være et signal om doping.
Norske skiløpere og ledere har i alle år nektet for juks, og den norske idrettskulturen gjør det mildt sagt vanskelig å tro på en fortid med systematisk doping. Men kan man virkelig utelukke at det finnes norske medaljevinnere som har jukset med blodet sitt for å gå fortere på ski?

Det var ikke mulig å bli tatt for EPO og bloddoping fra slutten av 80-tallet til testen kom i 2000. Med tanke på erfaringene fra sykkelsporten vet vi utmerket godt at kunnskapen om EPO var godt kjent i idrettsmiljøet i alle fall fra midt på 90-tallet. Altså: Man kunne dope seg uten noen som helst fare for å bli tatt. Og man visste – eller i alle fall mistenkte – at enkelte av utenlandske konkurrenter gjorde det.

Tidligere syklistathlete-of-the-decad-413 Mads Kaggestad var med i et prosjekt for å avsløre testmetoder for bruk av EPO. TV 2-eksperten, som er en av Norges klareste stemmer innenfor antidoping, har oppgitt at han økte ytelsen med cirka 20 prosent ved hjelp av flere røde blodlegemer da han fikk EPO. Etter at EPO-testen kom i 2000 ble det naturligvis vanskeligere å dope seg. Men ikke nødvendigvis så mye. Michael Rasmussen innrømmet nylig at han hadde dopet seg fra 1998 til 2010 sammenhengende. Dansken er testet mange ganger, og har som utallige andre juksemakere aldri testet positivt – på samme måte som «verdens mest testede atlet», den gjennomdopede generalen Lance Armstrong.

Det er meget rimelig å anta at dopingbrukerne har ligget et digert hestehode foran jegerne.
20 prosent – uten risiko. Tenk litt på det. Det til å begripe at folk lot seg friste, som vi vet mange gjorde. I langrenn er en rekke topputøvere felt av dopingprøver. Men ingen nordmenn.

Var det virkelig mulig å slå juksere med denne fordelen bare ved hjelp av trening og godt kosthold?

Jeg vil tro svaret er ja. For eksempel kan utstyrsfordeler kombinert med treningskultur og kunnskap om høydetrening ha kompensert. Millioner av norske kroner ble brukt på steinsliping og såkalt japansk pulver som skapte en glid utlendingene ikke var i nærheten av.

Det er dessuten absurd å tro at alle som har prestert i internasjonal idrett har vært dopet.

Og påstander, enten udokumenterte, anonyme eller fragmenterte, har vi sett for mange av de siste årene. De bidrar mest til å mistenkeliggjøre maktesløse nasjonale helter uten vi har sett snev av bevis.

Men vår nære idrettshistorie viser med all tydelighet at man ikke skal tro på alle som sier de aldri har jukset.

Når SVT nå lover oss «avslöjande som kommer att skaka om idrottsvärlden» inntar jeg rollen som nysgjerrig og avventende – og håper vi får se skikkelig dokumentasjon når programmet sendes onsdag. Juks og urettferdighet i idrett er nemlig ikke greit, samme hvem som stod bak og om det er årevis siden.

Hva tror du om samvittigheten til norske skiløpere?