Nå er vi alle Manchester City

TIDENES LÅN: Radamel Falcao lånes ut fra Monaco til Manchester United. Med en ukelønn på 2,7 millioner kroner. (Foto: AP)

TIDENES LÅN: Radamel Falcao lånes ut fra Monaco til Manchester United. Med en ukelønn på 2,7 millioner kroner. (Foto: AP)

Manchester United har alltid hatt en helt spesiell glorie. På grunn av alle trofeene, den dramatiske historien og den inngrodde klubbkulturen. Men nå er vi alle Manchester City.

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Alex Ferguson kalte dem for «den bråkete naboen» for noen år siden. Siden den gang har sjeik-styrte City vunnet to ligatitler og United én.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Fergusons siste gull kom jo som en direkte konsekvens av Robin van Persie-kjøpet for til sammen 240 millioner kroner rett før ligastarten i 2012.

Spisskjøpet var ikke normal Ferguson-politikk. Han hadde jo bygd suksessen på «class of ‘92» fra United-akademiet og hadde fortsatt Ryan Giggs og Paul Scholes tilgjengelig.

Men gjorde en dyr handel som skulle vise vei inn i den nærmeste fremtid hvor etterfølgeren David Moyes – det må ha vært i desperasjon – sved av nær 650 millioner kroner på Marouane Fellaini og Juan Mata.

Og etter ett år med sportslige krise har Louis van Gaal fulgt opp med å bruke nye 1,5 milliarder kroner. Nå skal Manchester Uniteds stjernespillere plutselig hete Radamel Falcao, Angel di Maria, Daley Blind, Luke Shaw, Ander Herrera og Marcos Rojo.

Men det gjenstår å se.

Det er veldig lenge siden jeg var 14 år, bar Uniteds bastkiste ut i bussen og slo av en prat med Matt Busby i baren. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt kjenne lukten av både basten rundt draktene og whiskyen i glasset til Sir Matt på Hamar den augustdagen i 1977.

Jeg har aldri vært noen supporter av Manchester United, men har hatt sansen for historien deres og måten Ferguson bragte arven fra Busby videre. Både på og utenfor banen.

Mye av det samme som de store Liverpool-managerne gjorde med en helt fantastisk klubb og fotballkultur mellom 1960 og 1990.

Danny Welbeck pakker sakene sine og drar til Arsenal etter å ha vært United-spiller i 15 av sine 23 leveår. David Beckham er trist og Fergusons siste assistent, Mike Phelan, snakker om at den røde tråden er brutt.

Nå er vi kjøpelag alle sammen.

Det har egentlig vært slik i en årrekke. Men Premier League har de siste ukene tatt kjøpegalskapen til et nytt nivå. TV-rettighetene selges over hele verden i en slik skal at selv de dårligste klubbene får 600-700 millioner kroner pr. sesong.

Det betyr lite at mange av dem drives dårlig målt etter normale forretningsmessigere prinsipper. Pengene kommer likevel og gambling er bare fornavnet på det som skjer.

I følge rådgivningsfirmaet Deloitte, som årlig setter opp sin «Football Money League», ser dette overgangsvinduet slik ut i antall kroner:

1) England 8,5 milliarder, 2) Spania 4,3 milliarder, 3) Italia 2,7 milliarder, 4) Tyskland 2,6 milliarder, 5) Frankrike 1,3 milliarder kroner.

Det er all grunn til å merke seg at de to siste nasjonene på denne listen kom lengst i VM. Altså: Har utviklet best spillere de siste årene.

Bayern München er en klubb med store ressurser, men mindre penger. De har en sportslig kultur som plutselig nå har bragt frem 17-åringen Gianluca Gaudino.

Det er imponerende på en helt annen måte enn kjøpe-van Gaal-skapen.

Manchester United er selv blitt den bråkete naboen.

 

Og så ser alle mot engelsk fotball igjen

I 97 dager har det vært pause. England har rukket å bli ydmyket i VM nok en gang. Men fra i dag av er det glemt.

PENGEGALOPP:  Det florerer med penger i Premier League, og mye pøses inn i overgangsmarkedet. Her er noen av sommerens største overganger i form av Alexis Sanchez til Arsenal (øverst f.v.) , Luke Shaw til Manchester United, Lazar Markovic til Liverpool, Elaquim Mangala og Frank Lampard til Manchester City, Cesc Fabregas til Chelsea, Adam Lallana til Liverpool, Diego Costa til Chelsea, Ander Herrera til Manchester United og Romelu Lukaku til Everton. Foto: AFP PHOTO

PENGEGALOPP: Det florerer med penger i Premier League, og mye pøses inn i overgangsmarkedet. Her er noen av sommerens største overganger i form av Alexis Sanchez til Arsenal (øverst f.v.) , Luke Shaw til Manchester United, Lazar Markovic til Liverpool, Elaquim Mangala og Frank Lampard til Manchester City, Cesc Fabregas til Chelsea, Adam Lallana til Liverpool, Diego Costa til Chelsea, Ander Herrera til Manchester United og Romelu Lukaku til Everton. Foto: AFP PHOTO

Av Trond Johannessen

For i de ni neste månedene ser hele fotballverden mot engelsk fotball igjen. Uansett hvilket hjørne av kloden du befinner deg på kan du være ganske sikker på at en pub nær deg frister med serieåpningen mellom Manchester United og Swansea.

Premier League er kanskje ikke den beste ligaen i verden for øyeblikket, men som merkevare er ingen i nærheten. TV-tallene, verden rundt, er så høye at Cardiff ble belønnet med 630 TV-millioner for å komme på sisteplass i forrige sesong, mens Bayern München måtte nøye seg med rundt 200 millioner kroner for sin Bundesliga-tittel. Premier Leagues siste TV-avtale (2013-16) drar inn godt over dobbelt så mye som noen annen nasjon. Manchester City fikk rundt 960 millioner kroner for sitt ligamesterskap.

Les også: VG tipper Premier League

Trond Johannessen, sportsjournalist i VG

Trond Johannessen, sportsjournalist i VG

Denne sommeren har Premier League-klubbene brukt rundt tre milliarder på spillerkjøp, allerede litt opp fra i fjor – og det skal handles i to uker til. Overgangssummene er tidvis latterlige, lønnsslippene nærmest uanstendige. Bedriftsøkonomisk drives svært mange Premier League-klubber skandaløst, de fleste har gått i minus år etter år, og det forteller alt om galskapen. Likevel er prosjektet Premier League en braksuksess. Toppklubbene som i februar i 1992 delvis brøt med det engelske forbundet, fordi de ville ha inntektene selv, har så til de grader lykkes med det.

Manchester United og Arsenal har vært i teten hele veien og dratt til seg de fleste millionene. Chelsea har vært blant de beste siden Abramovitsj dukket opp i 2003. Nå er kanskje Liverpool i ferd med å skape noe stort igjen og nystyrtrike Manchester City har kommet til toppen for å bli. De beste vil fortsette å drive sin egen liga i ligaen, noe som også gjør at de sikrer seg de lukrative Champions League-plassene. De nye Financial Fair Play-reglene vil dessuten gjøre at det blir mye vanskeligere å utfordre dem.

Omtrent halvparten av Premier League-klubbene vet allerede nå at det vil ende med en tilværelse på nedre halvdel av tabellen, men det er jo greit hvis det renner inn 7-800 millioner kroner ved sesongslutt. Da gjelder det bare å klore seg fast og få være med på nedre halvdel igjen neste år.

Konkurranse: Tipp Premier League-tabellen

Det engelske landslaget har havnet stadig lenger unna verdenstoppen, i takt med Premier Leagues vekst. Kanskje ikke så rart når den siste oversikten (fra tidligere i år) viste at antallet utlendinger er på over 60 prosent. Unge engelske talenter får begrenset med spilletid, men de tjener så mye penger at de uansett velger å bli i England.

Det engelske forbundet, Football Association, prøver seg stadig med nye prosjekter og komiteer. Men de slåss jo mot pengekreftene. Da taper de fleste.

Og det som føles helt sikkert er at Premier League vil fortsette å vinne.

Hansens ord gjelder – 19 år etter

MYE Å PRATE OM: Assistent Ryan Giggs sier noen velvalgte ord til sjefen, Louis van Gaal, under serieåpningen på Old Trafford. De får mer å snakke om denne uken. Foto: Martin Rickett, PA.

MYE Å PRATE OM: Assistent Ryan Giggs sier noen velvalgte ord til sjefen, Louis van Gaal, under serieåpningen på Old Trafford. De får mer å snakke om denne uken. Foto: Martin Rickett, PA.

(Manchester United – Swansea 1-2) Hvis han ikke allerede har gjort det: Louis van Gaal må nærmest forlange at Ed Woodward får tak i et par spillere som han – van Gaal – mener kan løfte Manchester United kjapt.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For Liverpool-legenden Alan Hansens ord fra 19. august 1995 (nesten nøyaktig 19 år siden) «You can’t win anything with kids,» slo galt ut den gangen. Manchester United vant The Double i 1995/96 med «kids», The Class of 92 var klare til å erobre England, og etter hvert også Europa. Men det var også et lag som hadde klare ledere i laget, som Peter Schmeichel, Eric Cantona og Roy Keane.

Det har ikke denne gjengen, som mot Swansea i serieåpningen stilte med en 20-åring (Tyler Blackett) i forsvaret og en 21-åring (Jesse Lingard) som vingback. På benken satt en 19-åring (Adnan Januzaj) 20 år gamle Reece James og 21 år gamle Michael Keane. I tillegg manglet United sju mann som er ute med skade (Johnny Evand, Michael Carrick, Danny Welbeck, Luke Shaw, Robin van Persie, Rafael og Antonio Valencia).

Les også: VG tipper Premier League

I sum ble dette altfor tynt, spesielt i et nytt system (3-5-2), og med flere spillere i uvante posisjoner. Og Manchester United gikk på sitt åttende hjemmetap i ligaen på de 20 siste kampene.

United-ekspert Stuart Mathieson, som jeg snakket med før kampen, sa at Manchester United må fortjene Old Trafford-respekten igjen. Den kommer ikke av seg selv, tross bytte av manager og gode treningskamper. Den må vinnes tilbake med godt spill – og seirer – på hjemmebane. Fordi motstanderne, via forrige sesong, har sett at det er mulig å vinne på Old Trafford.

Det gjorde Swansea i serieåpningen, som ble en voldsom nedtur for den nye manageren Louis van Gaal, som hadde skapt store forventninger til Manchester United via seks strake seirer i treningskampene. Men i går skjedde det lite. Det minnet mye om flere av hjemmekampene under David Moyes forrige sesong, med liten bevegelse og få målsjanser.

Når det da i tillegg gjøres feil i eget forsvar, både av unge Blackett og flere andre, så virker Manchester United som et lag det er enkelt å score mot. Klubbens første hjemmetap i en seriepremiere på 42 år var et faktum, etter Swansea-scoringer av Ki og Gylfi Sigurdsson. Manchester United fikk et håp om bedre tider da Wayne Rooney utlignet, men Sigurdsson klarte å score 19 minutter etter utligningen, selv om United var sju mot to inne i egen 16-meter.

Konkurranse: Tipp Premier League-tabellen

Det er ingen tvil om at dette Manchester United-laget hadde sett bedre ut med Johnny Evans i forsvaret, Rafael eller Antonio Valencia og Luke Shaw som vingbacker, og Robin van Persie på topp. Men likevel mangler det mye, altfor mye. Mot Swansea skapte ikke United noe før van Gaal la om til 4-4-1-1 etter pause, som spillerne kjenner bedre til.

Men selv det var ikke nok, fordi det ikke var nok kvalitet i laget. Og det ble ikke noe bedre av at van Gaal tok ut Ander Herrera, han som skal styre spillet, selv om han ikke hadde noen stor kamp.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

I det hele tatt viste ikke Louis van Gaal fram noe av sin taktiske genialitet i går. Men han har kommet sent inn, har ikke fått inn de spillerne han ønsker seg, og disponerer i øyeblikket en altfor svak spillertropp til å utfordre de beste i Premier League.

Det må gjøres noe, både på skadesiden og på overgangsmarkedet, de to neste ukene. Ellers kan Manchester United gå mot en slitsom høst. Serieåpningen hjemme mot Swansea skulle og burde gitt tre poeng.

Det ble null.

 

 

 

Liverpools enorme forvandling

CARDIFF (VG) På denne tiden for to år siden ble Liverpool harselert med av Aston Villa-fansen på Anfield. Nå tuller ingen med dem.

MÅLMASKINER: Liverpool satte inn seks mål mot Cardiff i går og kjemper om gullet i Premier League.

MÅLMASKINER: Liverpool satte inn seks mål mot Cardiff i går og kjemper om gullet i Premier League.

Av Jon Martin Henriksen i Wales

«How shit must you be. We’re leading away”. På Anfield var det stille som i graven.

Sangen fra Villa-fansen var mest av alt ironisk mot eget lag, men samtidig en brutal påminnelse om hvor dårlig situasjonen for rødtrøyene var. Budskapet runget utover det slitne området av Beatles-byen.

1-1-kampen fra 2011/2012-sesongen bør aldri gis ut på DVD, men jeg klarer ikke å glemme oppgjøret når jeg ser Liverpool spille i dag. Fra min plass på pressetribunen opplevde jeg en følelse av resignasjon.

VG-journalist Jon Martin Henriksen så Cardiff mot Liverpool i går.

Det var et Liverpool som fremstod som et fotballag som hvem som helst kunne slå. Ingen så ut til å være nevneverdig redde for å komme til Anfield.  De vant bare 6 av 19 hjemmekamper og endte på åttendeplass.

Uken i forveien så jeg Liverpool bli ydmyket av Newcastle på St.James’ Park. Kenny Dalglish virket fortvilet der han sto i sin gråfargede treningsdress – og det med god grunn.

Everton og David Moyes havnet foran Liverpool på tabellen i fjor, men man kunne samtidig se konturene av hva Brendan Rodgers ville innføre. Det kostet en hel del å sparke Kenny Dalglish, men klubbens nåværende manager bygger noe som legenden neppe kunne bygge. Nå fremstår de som et fotballag med en tydelig plan og filosofi.

Tempoet i de offensive spillerne og samhandlingen fremover på banen er av ypperste klasse. De har kanskje den raskeste angrepsrekka i Europa, og det er få det er mer underholdende å se spille fotball for øyeblikket.

Forvandlingen på under to år har vært formidabel.

Rodgers har bragt inn noe Liverpool som klubb har manglet over tid. I starten var det i overkant mye tåkeprat og floskler, men nå fremstår han som en manager som er rustet for en tittelkamp. Han brukte mange ord på å snakke bort mine spørsmål om mulighetene for å ta gull, men han utstråler en sjelden selvtillit og tro på det han driver med.  Han virker så trygg at han fort er sjef for de kommende ligamesterne.

Da jeg lørdag spurte ham om Liverpools muligheter for å vinne tittelen, begynte han umiddelbart å snakke lenge om neste hjemmekamp. Han holder masken og snakker bedre for seg enn del fleste, men det er klart at Brendan Rodgers øyner Liverpools første tittel siden 1990.

Noe annet vil være løgn.

Solskjærs superreserver

NEWCASTLE-CARDIFF OLE G. SOLSKJAERNEWCASTLE (VG) Han fikset biffen selv som spiller i Premier League-debuten. Som manager fant Ole Gunnar Solskjær sine «supersubs» på første forsøk.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VG

I 1996 satte han inn 2-2-målet mot Blackburn i sin første kamp for Manchester United.

Selv om han ikke scoret målene selv denne gangen, var det innbytterne som gjorde jobben for ham. Solskjær valgte å sette inn Craig Noone og Fraizer Campbell.

Denne gangen ga han sine «supersubs» sjansen.

To bytter. To scoringer. Avansement i FA-cupen. Drømmedebut.

Selv jublet han behersket, men var tydelig veldig fornøyd. Naturlig nok.

For måten Cardiff snudde kampen på var imponerende, og det var også blitzregnet før avspark.

Det var såpass voldsomt at Newcastle-sjef Alan Pardew pent måtte vente før han klarte å passere armeen med fotografer og ta seg til sin plass.

For det var Ole Gunnar Solskjær absolutt alt handlet om i en av Englands mest fotballgale byer.

Selv satt han seg rolig – og tilsynelatende avslappet – ned sammen med trenerteamet. Det tok syv minutter før han reiste seg fra setet.

I løpet av samme periode hadde Pardew gestikulert og ropt kontinuerlig, men etter hvert ble Solskjær betraktelig mer aktiv selv. Han var imidlertid ikke like hoppende og skrikende som kollegaen.

40-åringen applauderte forsøk og kom med korte instruksjoner.

Manchester United-fansen sang «You are my Solskjaer», mens hans nye klubbs tilhengere får «You are my Cardiff» til å runge til samme melodi. Bortefansen, som var omtrent 500 på St. James’ Park, fikk også Solskjær til å gjøre «The Ayatollah», som er noe supporterne gjør i hver eneste kamp.

Det meste gikk veien.

Og i motsetning til mange andre managere som ikke har britisk pass, slipper Solskjær å oppleve en periode hvor han må jobbe for å bli «akseptert».

Roberto Mancini måtte vinne FA-cupen for at et blodtørst engelsk pressekorps skulle slutte å jage ham.

I Premier League-sirkuset slipper oftere managere, som tidligere har oppnådd noe som spillere i samme liga, betraktelig billigere unna enn andre.

Det har man for eksempel sett tidligere med for eksempel Steve Bruce og Mark Hughes.

Og det kan komme godt med når man skal prøve å berge plassen i Premier League.

Men fortsetter han i samme spor som i debuten, blir presset fra journalistene aldri noe problem uansett.

For starten kunne ikke ha vært bedre.

Klarer ikke å sutre seg bort

17257266-jpgfile-pho-432

BLIR VÆRENDE? Mye tider på at Luis Suarez gjør helomvendig og fortsetter i Liverpool. FOTO:: PA

Hvis Luis Suarez blir værende i Liverpool, er det et godt eksempel på sterk ledelse av klubbens amerikanske eiere. Samtidig sitter rødtrøyene igjen med noen utfordringer.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VG

jmLiverpool-eier John W. Henry har vært urokkelig hele veien om at Luis Suarez ikke er til salgs. Han var knallhard mot Arsenal på sosiale medier etter at London-laget la inn et bud, og han har gjentatt budskapet en rekke ganger i løpet av sommeren.

Skal vi tro dagens rapporter om at Suarez har gjort helomvending, bekrefter det at amerikaneren ikke bare har pratet tøv for å presse opp prisen på stjernespissen. Dette sender også et sterkt signal ut til Liverpools tilhengere og andre klubbledere.

For dette viser at det – heldigvis – ikke alltid er slik at fotballspillere under kontrakt kan sutre seg til en overgang.

Og i dette tilfellet fra Liverpool til en Premier League-konkurrent.

Det villle vært en fallitterklæring fra scouserne om de hadde solgt sin beste spiller til The Gunners. Det ville fått supporterne og omverdenen til å betvile John W. Henrys ambisjoner og fremtidsplaner for en av Englands absolutt største og viktigste klubber historisk sett.

Akkurat på samme måte som med Manchester United når det gjelder Wayne Rooneys ønske om å reise til Chelsea. De regjerende ligamesterne nekter å selge til noen de skal kjempe om Premier League-tittelen mot.

Det er både full forståelig og helt riktig.

Det kan tyde på at Anfield-ledelsen ikke har vært til å misforstå i samtaler med Suarez-leieren. Samme hvor mye han har sutret og gnålt i både engelsk og utenlandsk presse, har det aldri vært aktuelt å sende ham til Emirates – uavhengig av hvor mange pundsedler Arsene Wenger har vært villig til å bla opp.

Flere av de pengesterke klubbene i Europa forsterket tidlig angrepet i overgangsvinduet. Hvis Real Madrid ikke på noe tidspunkt kommer på banen for å hente uruguayaneren, kan ikke Suarez gjøre stort annet enn det han etter sigende nå har gjort. Altså at han uttrykker at han blir værende på Merseyside. Rett og slett fordi han ikke har stort annet valg.

Det kan ikke Liverpool se bort fra.

De har forsvart urokråken til tross for at han gjentatte ganger har utfordret klubbens verdier med særdeles kontroversielle episoder. Liverpool har gitt ham i overkant mye støtte.

Takken de har fått i retur er en sutrende superspiss med klare planer om å forsvinne. De kan ikke uten videre glemme alt Suarez har stelt i stand – selv om han er en av verdens absolutt beste i sin posisjon.

Hvis Brendan Rodgers og The Kop umiddelbart begynner å hylle 26-åringen igjen, vil det fremstå som at Suarez’ kvaliteter er viktigere enn det klubben står for.

Det vil i så fall ikke se bra ut.

Premier League-kanonenes utfordringer

DUELL: David Moyes og Arsene Wenger møtes igjen. Den eneste forskjellen er at Moyes nå er i Manchester United. Foto: AP

DUELL: David Moyes og Arsene Wenger møtes igjen. Den eneste forskjellen er at Moyes nå er i Manchester United. Foto: AP

Premier Leagues tre beste lag starter alle sesongen med ny manager. Her er noen av utfordringene som venter storklubbene i løpet av sommeren.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VGjm

ARSENAL:
Har nå en mulighet de er nødt til å gripe. Arséne Wenger og Arsenal er den eneste toppklubben som kan skilte med stabilitet og kontinuitet på managersiden. Nye sponsoravtaler gjør at The Gunners har bedre arbeidsforhold på overgangsmarkedet enn på lenge.

Hva de trenger: Én nøkkelspiller i hver lagdel. Julio Cesar linkes sterkt fra Queens Park Rangers. Det samme gjelder Real Madrids Gonzalo Higuain.

Usikkerhet: Den stadig voksende frustrasjonen på Emirates. Det siste trofeet kom i 2005. For supporterne har det nå blitt en vane kjempe om fjerdeplasser i stedet for sølvtøy. Det står i grell kontrast til Arsenals tradisjoner og uttalte ambisjoner.

Pluss: Arsenal har sett den ene store stjernen etter den andre forlate klubben de siste årene. Denne sommeren er det imidlertid få opplagte transfermål å hente for konkurrentene i Nord-London. Har som nevnt stabilitet på managersiden med den soleklart lengstsittende sjefen i Premier League.

CHELSEA:
José Mourinho følte at han gikk inn på sitt eget kontor i sin i egen klubb da han returnerte til treningsfeltet i Cobham. Kontorpulten var den samme, men blåtrøyene har vært med på mye siden han kom på kanten med Roman Abramovitsj i 2007.

Med portugiseren tilbake på Stamford Bridge, er det utenkelig at Chelsea skal havne 14 poeng bak ligamesteren.

Hva de trenger: Først og fremst en spiss. Ifølge The Telegraph planlegger Mourinho å legge inn et bud på Wayne Rooney – og det kan være en god match.

Usikkerhet: Det er ikke gitt at Mourinho ønsker spillertyper som David Luiz og Juan Mata – selv om de er strålende spillere. Rollen til John Terry vil alltid bli debattert om kapteinen ikke spiller fast. Fernando Torres vil trolig bli hakket på – samme hvor bra han skulle gjøre det.

Pluss: Selv om de sparker managere i et riv ruskende galt tempo, er det blitt innarbeidet en vinnerkultur i Chelsea som er mektig imponerende. Vinner trofeer samme om manageren har kniven på strupen, nettopp er blitt sparket eller bare sitter midlertid. Og de får kanskje inn fotballens største vinnerskalle i Mourinho.

MANCHESTER CITY:
Manuel Pellegrini har overtatt ansvaret for Manchester Citys stjernegalleri. Fra å være et fintspillende mesterlag med «never say die»-holdning, framstod de lyseblå tidvis umotiverte forrige sesong. De sviktet i Champions League, ble slått kraftig av byrival United og tapet for Wigan i FA-cupfinalen gjorde fiaskoen komplett.

16948110-jpgmanuel-p-362

PÅ PLASS I MANCHESTER: Manuel Pellegrini. Foto: PA

Hva de trenger: Har allerede gjort to solide signeringer i Fernandinho og Jesus Navas.

Med Carlos Tevez klar for Juventus og Edin Dzekos fremtid stadig oppe til diskusjon, er det trolig at klubben ser seg om etter en ny spiss. Bør hente en makker til Vincent Kompany – selv om Matija Nastasic er en mann for framtiden.

Usikkerheten: De var ikke i nærheten av å forsvare Premier League-tittelen. Joe Hart og flere andre nøkkelmenn slet med å gjenskape prestasjonene fra sesongen i forveien. Er nødt til å finne tilbake til seg selv, og Pellegrini må få det til å fungere i Champions League.

Pluss: Har ligaens beste startellever på papiret og de største økonomiske musklene. Hart, Kompany, Yaya Toure, David Silva og Sergio Agüero er noen av balløyas absolutt sterkeste i sine posisjoner.

MANCHESTER UNITED:
Vant Premier League soleklart – mest på grunn av Robin van Persie og den store bredden i troppen, som gjør at man kan rullere jevnlig og unngå slitasje. Var i store perioder lite underholdende spillemessig i sesongen som gikk, men sikret seg sterke resultater i bortemøtene med de andre storlagene. David Moyes kommer til en klubb i god forfatning, men å erstatte Alex Ferguson er den største utfordringen i fotballverdenen.

Hva de trenger: Den sentrale midtbanen skriker etter både kreativitet, løpskraft og duellstyrke. Michael Carrick er den eneste av virkelig høy kvalitet i posisjonen. Kantspillerne Ashley Young, Antonio Valencia og Nani var ikke nevneverdig imponerende forrige sesong. Hvem som forsvinner, vil fort styre hvor Moyes må forsterke.

Usikkerheten: Ny manager for første gang siden 1986. Wayne Rooney-situasjonen trenger også en snarlig avklaring.

Pluss: Bredden i troppen, vinnerkultur og Robin van Persie. Moyes har god dekning i så godt som samtlige posisjoner. Manageren kommer til en klubb der det er hverdagskost for kontinuitetsbærerne å vinne trofeer.

TOTTENHAM:
Andre Villas-Boas kunne ikke komme stort nærmere Champions League-fotball i sin første sesong. Hadde sesongens kanskje aller beste spiller i Gareth Bale. Har en ellever som begynner å ta form, og vil utfordre de andre storklubbene om en topplassering. Er tilsynelatende en klubb i harmoni etter portugiserens inntog.

Hva de trenger: Paulinho vil være med på å forsterke mannskapet. Trenger flere alternativer i angrepet. En målscorer som kan avlaste både Bale og Defoe.

Usikkerheten: At de andre kanonene også vil handle – og trolig for store beløp. Det kan fort bli Tottenhams store utfordring. Flere enn Bale må stå frem i jakten på en Champions League-plass.

Pluss: Har en av de mest imponerende sentrale midtbanene i ligaen. Gareth Bale har neppe noen planer om å forlate White Hart Lane, og lite tyder på at han skal levere noe svakere i sesongen som kommer.

LIVERPOOL:
Brendan Rodgers fikk en vanskelig start på Anfield, men Liverpool spilte seg betraktelig opp etter jul. Daniel Sturridge var med på å øke både kvaliteten og konkurransen i mannskapet. Er fortsatt avhengige av at Steven Gerrard holder et høyt nivå. Sommervinduet blir definerende for Liverpools sesong.

Hva de trenger: Kvalitetsspillere i flere posisjoner. Per nå er stallen et godt stykke unna å kjempe om en Champions League-plass. Linkes til spennenende navn, og Aspaas kan fort vise seg å bli en god signering. Har hentet en ny solid keeper i Mignolet, som kan bety at Pepe Reina finner seg en annen arbeidsgiver.

Usikkerheten: Hva som skjer med Luis Suarez. Vil bli satt tilbake sportslig hvis han reiser. Rykteflommen har roet seg noe den siste tiden om en overgang til Spania.

Pluss: Det ser ut som at Brendan Rodgers får tid og arbeidsro til å skape et Liverpool-lag som fremstår som han ønsker. The Kop står tilsynelatende bak manageren, og klubbens beste spillere holder et høyt nivå.