En varslet nedtur

Av Jostein Overvik

LONDON ( VG Nett) For første gang siden 1968 drar Norge hjem fra et OL uten en medalje i roing. Det er ikke noen overraskelse.

Sannheten er at Olaf Tufte ikke bare har slitt siden OL-gullet i Beijing. Han har slitt siden 2005.

Tuftes karriere var stigende helt frem til OL-gullet i 2004. I Athen hadde han full kontroll på gulløpet. Året etter kom en ny gjeng roere inn i singelsculler samtidig som Tufte fikk sine første problemer med kroppen. Siden har Mahe Drysdale og Ondrej Synek dominert. Fredag skal de gjøre opp om OL-gullet.

Under OL for fire år siden ble den store favoritten Drysdale syk. Newzealanderen var omtrent bevisstløs der han lå på brygga etter bronsen. Tufte traff på alt og vant imponerende nok sin eneste internasjonale regatta de siste seks årene.

Olaf Tufte var svært skuffet etter sine dårlige prestasjoner i OL.

Men etterpå har han ikke vært inærheten. Faktisk er 4. plassen til Nils Jacob Hoff og Kjetil Borch fra VM i 2010 den beste mesterskapsplasseringen norske roere har hatt siden Tufte-gullet.

Derfor er det ikke overraskende at Norge ikke traff når det gjaldt som mest i OL-semifinalene. I dag er  det Are Strandli og Kristoffer Brun sin tur til å være skuffet. De fikk ikke ut sitt beste og mistet finalen de på et tidspunkt i løpet hadde inne.

Ingen av dobbeltscullerne – verken den tunge eller den lette ­­- har vært fast gjest i finalene de siste fire årene. De har av og til vist stort potensiale, men har manglet den tekniske, taktiske og fysiske stabiliteten norske medaljebåter har vært så kjent for helt siden tidlig på 1970-tallet.

Etter fire sesonger uten medaljer er det grunn til å innrømme at norsk roing ikke er hva det var, men samtidig være glad for at de siste årene har bragt frem to nye båter som presterer helt oppunder det beste nivået.

Nå trenger de begge å få autoritet gjennom egne prestasjoner. Læretiden i Team Tufte er over. Bare stabilitet og gode resultater gjennom de neste sesongene vil gi suksess Rio-OL 2016.

2000 meter i en robåt er definitivt ikke måten å få en overraskende OL-medalje på.

Når heltene bedrar

Bilde

Av: Geir Arne Kippernes

LONDON (VG Nett) Få timer før åpningsseremonien kom jeg til å tenkte på mitt sterkeste OL-minne fra da jeg vokste opp på Averøy på Nordmøre:

– Pappa, pappa. Ben Johnson vant 100-meteren. Det er ny verdensrekord!

DOPER: Ben Johnson var raskest under finalen på 100 meter i OL i 1988, men gullet gikk til Carl Lewis. Johnson ble tatt for doping.

Jeg hadde akkurat sprintet fra stuen, gjennom gangen og slått opp døren til mine foreldres soverom.

Året var 1988, jeg var åtte år og hadde akkurat fått med meg et av de største idrettsøyeblikkene i historien.

– Han har huskler som holder på å sprekke, ropte jeg til min far, som ikke greide helt å la seg rive med på samme måte. Det henger nok sammen med måten han ble servert nyheten på. Og tidspunktet: 5.30 lørdag morgen, norsk tid.

Storøyd hadde jeg sett den kraftige jamaicaneren, som løp for Canada, eksplodere ut av startblokkene under OL i Seoul.

Johnson hadde kroppsform som en He-Man-figur.

Aldri hadde jeg sett en slik overlegen maktdemonstrasjon, aldri har jeg sett en slik kraft. 9.79 er en tid som har brent seg fast.

Ben Johnson var min helt den september-lørdagen. Noe han ikke fortjente, for historien om fattiggutten som ble verdens raskeste, viste seg å være en ren løgn.

Johnson kom forsinket til den internasjonale pressekonferansen etter løpet. Det hadde tatt lengre tid enn normalt å avlevere dopingprøven.

Få dager senere kom sjokknyheten. Dråpene det tok så lang tid å presse frem, hadde avslørt Johnson som juksemaker.

For en liten sportsinteressert gutt føltes det som et uendelig bedrag. Et forvarsel på at man flere ganger i livet kan komme til å oppleve å bli sviktet av sine helter

Også under Sommer-OL i London er det ikke usannsynlig at bedragere vil hylles som vinnere.  Det fryktes at dopingjegerne ligger et hestehode bak og at utøvere tar i bruk fjerdegenerasjons EPO eller genmanipulering.  Dermed kan verden nok en gang bli lurt, og flere barn bli bedratt.

La oss bare håpe at juksemakerne blir tatt.

Hvordan mener du idretten bør gå frem for å få bukt med dopingproblemet?