Manager City

FIKK FYKEN: Roberto Mancini måtte forlate spillerhotellet etter å ha fått sparken i Manchester City. Foto: Reuters

FIKK FYKEN: Roberto Mancini måtte forlate spillerhotellet etter å ha fått sparken i Manchester City. Foto: Reuters

En kom på jobb og fant ut at p-plassen hans var fjernet. En annen hørte på radioen at han var sparket. En tredje ledet laget uvitende om at han allerede hadde fått sparken. Og så var det styreformannen som ansatte en journalist for selv å slippe å gi manageren beskjed om at han var ferdig.

Passbilde VG-ansatte. Knut Espen SvegaardenAv Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG og Manchester City-supporter

Slik kunne jeg fortsatt. Velkommen inn i den gale verdenen, tilhørende Manchester City F.C., der de en høst hadde sin egen versjon av «Manager Of The Month». Fra august til ut desember i 1996 hadde Manchester City fem managere.

Det er neppe så mange klubber der caretakeren har sittet lenger enn den egentlige manageren heller. Steve Coppell gikk av etter 33 dager, og Phil Neal ble satt til å lede laget til en ny sjef var funnet. Det tok sin tid før Frank Clark ble ansatt. Samme Clark satt i bilen på vei til treningsfeltet da han hørte på radioen at han hadde fått sparken i februar 1998. Ingen i klubben hadde funnet bryet verd å informere han først…

Joe Mercer er Manchester Citys mest suksessrike manager gjennom tidene. Han tok klubben opp på første forsøk, i 1966, vant ligaen i 1968, FA-cupen i 1969 og i 1970 vant City både ligacupen og Cupvinnercupen. Halvannet år senere kom Mercer til Maine Road, Citys daværende hjemmebane, og fant ut at han var avskiltet. Navnet hans var fjernet fra parkeringsplassen.

Slik behandler du en ekte mester – i Manchester City.

Historien om Mark Hughes er nok kjent. Han ledet City mot Sunderland, i desember 2009, mens alle visste at han var sparket. Bortsett fra Hughes. Selv om han trolig skjønte det.

Joe Royle, som ledet City til to opprykk og to nedrykk fra 1998-2001, ble så forbannet på måten han fikk sparken på, at han gikk til sak mot klubben.

I 1993 var Manchester City i kvartfinalen i FA-cupen, hjemme mot Tottenham. Manager Peter Reid hadde akkurat fått ny kontrakt. Tre kamper ut i sesongen 1993/94 ansatte formann Peter Swales journalisten John Maddocks. Hans første – og faktisk eneste – jobb ble å gi beskjed til Reid at han hadde fått sparken. Swales turde ikke selv. Så feig var han.

Under Tony Books ledelse vant City ligacupen i 1976, ble nummer to i ligaen i 1977 og nummer fire i 1978. I 1978/79 hadde City en svak sesong, men de kom til kvartfinalen i UEFA-cupen. Men formann Swales var ikke fornøyd. Ut med Book, inn med Malcolm Allison, som hadde vært en strålende trener under Joe Mercer på 1960-tallet.

I løpet av sommeren 1979 ødela Allison hele City-laget. Fra laget som var runner-up i 1977, altså to år tidligere, var det to mann igjen da sesongen 1979/80 startet. Allison rensket ut klassespillerne og erstattet dem med kostbare middelmådigheter.

Det gikk – selvsagt – rett til helvete.

I Manchester City har vi også historien om styreformannen som ikke fant noen egnet manager, satte seg selv på benken – og ledet laget, faktisk helt til en FA-cupfinale. Så før vi fikk spillende managere, hadde vi faktisk Chairman Manager. Selvsagt i Manchester City.

Det er en klubb som har de fleste merkelige rekorder i engelsk fotball. I 1936/37 ble City ligamestre. Sesongen etter rykket de ned, med samme mannskap, og med flest scorede mål – og positiv målforskjell. I 1982/83 var ikke City under nedrykksstreken før det var igjen to minutter av hele sesongen. De rykket ned. Historiene bare fortsetter, som at klubben ikke scoret et eneste ligamål på hjemmebane fra 1. januar og til august i 2007. Det gjorde de derimot i 1957/58. Da ble de det eneste laget som både scoret og slapp inn mer enn 100 mål i ligaen.

– Det var hull i strømpene våre. Men likevel elsket vi denne klubben, skrev Niall Quinn (City 1990-96) i biografien sin.

Mye er sjarmerende med Manchester City, som snudde 0-3 på bortebane i FA-cupen mot Tottenham i 2004 til 4-3. Med 10 mann. Men mye er også tragisk, og for meg er manager-håndteringen gjennom historien en tragedie.

Selv har jeg opplevd 26 bytter av manager siden jeg begynte å holde med Manchester City, som seks-syvåring rundt 1970. De fleste har vært crap. Men noen har heller ikke fått særlig med tid. Et eksempel:

Høsten 1989. Nyopprykkede City, med Mel Machin som manager, har fått besøk av Manchester United, der Alex Ferguson har sittet i tre år – uten å få til noe særlig. City vinner 5-1. Machin hyldes som den nye store City-manageren, mens det snakkes om at tiden renner ut for Ferguson.

Men United står fast ved Ferguson, som trolig reddes av en Mark Robins-scoring i FA-cupen senere den sesongen, mens det er Machin som får sparken. Og det bare uker etter 5-1. Hvorfor? Resultatene etterpå var dårlige. Men styreformann Swales begrunner det med at Machin «ikke var godt likt av supporterne», som selvsagt bare var sprøyt.

Det heter seg at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg har gjort om uttrykket litt: Det finnes ikke dårlige fotballspillere eller trenere, kun dårlige ledere.

I Manchester City var det sånn. Peter Swales satt som styreformann i klubben fra 1973 og til 1994. På den tiden vant City et trofé. Men Swales ansatte og sparket 13 managere på den tiden.

Og det ironiske er at Alex Ferguson, som mange trodde ville få sparken i 1989, møtte 14 City-managere etter Mel Machin. Og ble hyllet som den store manageren han er, dagen før Roberto Mancini – den 14. manageren han møtte i City – fikk sparken. Selvsagt på dagen, et år etter ligagullet i 2012.

Og der Manchester United og/eller Ferguson klarte å holde avgangen til sin Mester hemmelig, sprakk det på alle kanter for City. Selvsagt under oppladningen til FA-cupfinalen. Det måtte gå galt. Mancini tvang fram en avgjørelse, da spekulasjonene ikke stoppet om at han skulle sparkes.

Men som Peter Reid i 1993, hadde Mancini blitt gitt en ny langtidskontrakt. Fem nye år fikk Mancini etter at ligagullet var sikret for et år siden. Femårskontrakt. Hva var poenget med det? Ut fra det som er kommet fram i media etter at Mancini fikk sparken, så høres det ut som fyren ikke går over ens med noen. Men alt dette har neppe skjedd på et år. Så hvis fyren er så ille som mange skal ha det til, hvorfor gi han en femårskontrakt?

Da hadde det vært mer realt å gi han sparken etter seriegullet.

Men de våget de selvsagt ikke. Nå kan ledelsen dekke seg bak fiaskoen i Champions League, samt «bare» to andreplasser, i liga og FA-cup. Jeg lurer på om ledelsen hadde våget å sparke Mancini hvis City hadde slått Wigan på Wembley. Jeg håper faktisk det, for ledelsens skyld, ellers blir dette enda dummere enn det allerede er.

Hvis det står på resultatet fra en enkelt kamp om en manager skal sparkes eller ikke, sa er det egentlig bare å innse at verden er gal.

I Manchester Citys lange og brokete historie, har aldri klubben vært så stabil resultatmessig som under Mancinis ledelse. 5-3-1-2 i ligaen, to FA-cupfinaler, og to semifinaler i ligacupen. City har alltid vært en ustabil klubb, som har rykket opp og ned flere ganger enn de fleste lag. Før nå. Mange mener at hvem som helst kunne ledet City til suksess med de ressursene Mancini har hatt. Men så enkelt er det ikke. Mancini har vist seg som en god manager, men med mangler som de fleste andre. Hvis noen tror at det er lett å lede en så stor gruppe, med superstjerner med enorme egoer, da tar dere feil. Mancini har gjort det på sin måte, har holdt avstand til spillerne, men fått resultater.

At han likevel ikke skal få fortsette, bare et år etter at han var mannen bak klubbens første ligagull på 44 år, det kommer jeg aldri til å forstå. Men så er det heller ikke så lett å forstå Manchester City. Jeg tror rett og slett ikke ledelsen i klubben kan historien sin. Vet de – for eksempel – at sist gang City var «Runner Up» i ligaen var i 1977, og i FA-cupen 1981?

Så mens jeg irriterer meg over nok en klubbledelse med dårlig tid, altfor mye penger, store språk- og kommunikasjonsproblemer, spanjoler, italienere og engelskmenn på jakt etter den perfekte manageren (som selvsagt ikke finnes), lengter jeg tilbake til opprykkene rundt årtusenskiftet, da det var moro å holde med Manchester City.

Eierne kan gjerne sikte mot Champions League-finaler og stadig nye managere. For meg blir en finale i Champions League aldri så viktig som opprykket fra nivå tre i 1999. Og aldri så moro som da «Fat» Bob Taylor sendte City mot Premier League i 2000 mens jeg og kameratene mine omtrent rev ned Bohemen pub i pur glede.

Sjarmen er borte. Nå er det strømlinjeform og penger som gjelder.

Men historien min får de aldri tatt fra meg.

Selv om sparkingen av managere fortsatt foregår på amatørvis, som med Joe Mercer i 1971.