Umulige Tyskland

Nadine Angerer reddet to straffer i EM-finalen mot Norge.

Nadine Angerer reddet to straffer i EM-finalen mot Norge.

FRIENDS ARENA (VG Nett) Du er tilnærmet sjanseløs når du brenner to straffespark i en EM-finale mot et på papiret bedre fotballag, men Norge har i mesterskapet vist seg som en spesiell gjeng med jenter.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VG

jmFor i begge ender kom det klart frem hvilke kvaliteter Tyskland har. Nadine Angerers hadde før finalen bare sluppet inn ett mål i turneringen, og hun viste klasse med å stoppe både Trine Rønnings og Solveig Gulbrandsens forsøk fra ellevemeteren her i Friends Arena.

Og selv om Norge burde ha forsvart seg bedre på 1-0, var det samtidig et eksempel på Tysklands angrepsstyrke.

For offensive spillere som Celia Okoyino da Mbabi, Dzsenifer Marozsan og Anja Mittag er hakket bedre enn Even Pelleruds utvalgte når de først setter i gang. Dette er ikke et tysk maskineri av samme kaliber som tidligere, men de er fortsatt såpass nådeløse at du ikke slipper unna med to straffebom.

Derfor viser de seg igjen som overmakten, og det har de vært for samtlige som har prøvd siden dagens turneringsform ble opprettet i 1997. De er nasjonen det virker umulig å slå i EM.

Men det er mye med fotballjentene som er beundringsverdig, og det er ingen skam i å tape en EM-finale mot Tyskland.

Spillet har ikke vært blendende, de tekniske ferdighetene hos flere er noe begrenset og man har tatt seg til finalen med en filosofi mange mener burde begraves. Men det er vanskelig å finne andre lag som er like arbeidsomme, pliktoppfyllende og disiplinerte med tanke på oppgavene de er blitt tildelt av sjefen.

Samme hvilken lagidrett du snakker om.

Solveig Gulbrandsen sier at dette er måten Norge må spille fotball på – rett og slett fordi de ikke er gode nok med ballen i beina. Og det er mulig hun har rett.

Etter å ha fulgt fotballjentene siden de kom til den første EM-byen Kalmar for snart tre uker siden, er det slående hvor sterkt samholdet i troppen er. Ikke bare har mesterskapet vært langt, de møttes til oppkjøringen i Lillestrøm allerede 18.juni. Da var det ytterst få som snakket om at de skulle spille finale på Friends Arena foran over 40.000 tilskuere.

Jeg har spurt flere ganger i uken den siste tiden om de er i ferd med å gå lei hverandre, men det er unison enighet om at alt bare har vært fryd og gammen. Selv spillerne som ikke har vært på banen har bidratt til å skape et særdeles godt miljø.

Og det forteller en del om hva Pellerud – og ikke minst spillerne selv – har klart å utrette. Det skal de ha all mulig honnør for.

Selv om det ikke holdt helt inn.