«Skammen» henger over vennenes møte

sverige-tyskland15-j-102

GODE KOLLEGER: Jürgen Klinsmann (t.v.) og Joachim Löw var trener og assistenttrener for Tyskland under VM i 2006. Nå er Klinsmann landslagstrener for USA, mens Löw er hovedtrener for Tyskland. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

RECIFE (VG) 25. juni 1982. En fredag. I spanske Gijon. 32 år og én dag siden, men fotballverden husker det fortsatt. Veldig godt.

Av Trond Johannessen

de9d5fc939774158845d-985

KJØPT OG BETALT: Algeriske fans viser frem penger til fotografene etter at Vest-Tyskland og Østerrike begge gikk videre i VM etter 1-0 til Vest-Tyskland i den siste gruppekampen i 1982. Denne kampen førte til endringen som gjør at alle kampene i den siste runden i gruppespillet spilles samtidig. Foto: AP

I Tyskland er det kjent som «Skammen i Gijon», forteller Marcus Bark fra sportsschau.de, nettstedet til statskanalen ARD.

Bare to av dagens tyske spillere var født (reservekeeper Roman Weidenfeller (33) og Miroslav Klose (36), men de har alle blitt minnet ganske kraftig om «1982» de siste dagene. Det samme har landslagssjefene til Tyskland og USA, Joachim Löw og Jürgen Klinsmann, de to tyske vennene.

25. juni 1982 vant  Vest-Tyskland 1-0 over nabo Østerrike i den siste kampen i den innledende runden i VM i Spania. Resultatet sendte begge lagene videre, på bedre målforskjell enn Algerie (som hadde spilt dagen før). Etter at kjempen Horst Hrubesch ga tyskerne ledelsen etter ti minutter skjedde det nesten ingenting. Det var en ynkelig forestilling (selv om det rent kynisk er mulig å forstå hvorfor det så slik ut).

26. juni 2014 møtes Tyskland og USA i den siste kampen i den innledende runden i VM i Brasil. Uavgjort vil sende begge lagene videre. Da hjelper det ingenting hva Portugal og Ghana eventuelt gjør i det andre oppgjøret. Tyskland og USA har fire poeng, Portugal og Ghana bare ett. Attpåtil er altså de to landslagssjefene gode venner. Forutsetningene for at dette kan ende med en ny mørk dag er på plass.

– Det er mulig det blir uavgjort, men jeg tror ikke noe på en gjentagelse av Gijon, sier Marcus Bark.

Både Joachim Löw og Jürgen Klinsmann garanterer at de går for seier i kveld. Det skulle tatt seg ut om de sa noe annet, så vi får vel tro på det, inntil det motsatte eventuelt bevises.

Men rent kynisk vil det være mulig å forstå det denne gangen også, dersom vi får se to forsiktige lag i Recife nordøst i Brasil, der det har regnet mye de siste dagene. Begge nasjonene har alt å tape på å ta store sjanser. Tyskland vinner gruppen ved uavgjort, og vil da trolig unngå Belgia i 8-delsfinalen. USA er nok strålende fornøyde med å gå videre som nummer to fra en meget tøff gruppe, og seier over mektige Tyskland virker ikke veldig sannsynlig. Tap med et mål eller to og Klinsmanns lag risikerer å være ute av turneringen.

«Vi vil vinne over Tyskland og vi vil vinne gruppen,» sier Jürgen Klinsmann, 49 år og fortsatt like gutteaktig i sitt vesen. Og det skal sies; det er vanskelig å se for seg at USA legger seg bakpå. Det ligner liksom hverken Klinsmann eller den amerikanske konkurransementaliteten.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Klinsmann er litt forsinket, småjogger inn i pressekonferanserommet og ser nesten like lett ut i steget som da han spilte VM i ’90, ’94 og ’98 (verdensmester i det første forsøket). I 2006 ledet han Tyskland til bronse i VM på hjemmebane, med Joachim Löw som assistent.

Begge snakker varmt om det nære vennskapet de bygget opp på den tiden, men begge gjør også et like stort poeng av at det vennskapet er uinteressant i dag. «Vi legger telefoner og sms’er til side i et par dager,» forsikrer Klinsmann.

– Det som skjedde i 1982 betyr ingenting nå. De fleste av spillerne var jo ikke engang født. Det er ikke noe tema hverken for Klinsmann eller meg. Vi går på banen for å vinne. Det er det eneste som teller for oss, sier Löw.

For øvrig er ikke dette et usannsynlig scenario: Tyskland vinner gruppe G og «offerlandet» fra 1982, Algerie, blir nummer to i gruppe H.

Da møtes de i 8-delsfinalen, og da kan afrikanerne få den ultimate revansjen for «Gijon».

Mannen som ikke tålte VM-gullet

Av Bjørn Arne Johannessen

GLADLAKS: VG-journalist Bjørn Arne Johannessen hadde med norsk laks til René Hauseman.  Foto: Bjørn S. Delebekk

GLADLAKS: VG-journalist Bjørn Arne Johannessen hadde med norsk laks til René Hauseman.
Foto: Bjørn S. Delebekk

BUENOS AIRES (VG) René Houseman (60) går ikke mange skrittene før folk kjenner ham igjen. Han møter begeistrede fans med en klem. Men livet som nasjonalhelt i Argentina etter VM-serien i 1978 har hatt sin pris.

Det vises på Houseman når han tar imot VG i Buenos Aires i forbindelse med nedtellingsserien til VM.

Og han innrømmer det uten å nøle.

– Da karrieren var over klarte jeg ikke å håndtere «desserten». Det var alltid et glass til lunsj, men jeg fortsatte å drikke etter lunsjen, og klarte ikke å stoppe, sier René Houseman.

Han har akkurat våknet etter en fuktig natt. Stemmen er rusten. Han tenner opp en røyk og griper tak et pappbeger med brus. Det var sterkere saker i glasset natten i forveien.

– Dere får ha meg unnskyldt. Det ble sent. Jeg havnet på fest, sier Houseman, og blunker.

Han kysser drakten – den samme som Lionel Messi skal spille med i VM i Brasil – og smiler varmt. Og takker for at vi vil intervjue ham om karrieren.

– Det verste er å bli glemt, sier Houseman.

Han var en av 70-tallets store spillere i Argentina. Lynrask høyreving som banket inn mål for Club Atletico Huracan fra Buenos Aires. På landslaget spilte han sammen med superspissene Mario Kempes og Leopoldo Luque. Håret var sort og langt. Blikket sjarmerte. Jentene stod i kø. Men etter hvert ble det mer fest enn fotball.

– Jeg vokste opp i slummen. Vi hadde ingenting. Og når du ikke har noe du jobbe. Jeg måtte ut i arbeid fra jeg var 12 år. Fotballen reddet meg på en måte, sier Houseman.

Å finne Houseman i bakgatene i Buenos Aires var litt av et detektivarbeid. Plutselig stod han der i shorts, hvite joggesko og nedrullede strømper i argentinske fager. Akkurat som fotballstjernene så ut før leggskinnene ble påbudt. Vi ble enige om å møtes dagen etterpå for å snakke om hans skjebne og VM-seieren på hjemmebane for 36 år siden.

Etter tre kaffe og to panini i min mage kom Houseman luskende ut døren i leilighetsbygget der han bor. Tre timer forsinket. Kledd i fotballdrakt tok han oss med til et falleferdig stadion. Inne i en støvete hall spilte barn fotball. Houseman er trener for et damelag her.

Han ble argentinsk toppscorer i VM i Vest-Tyskland (-74) med tre mål. Men Argentina ble slått ut i mellomrunden. Under mesterskapet på hjemmebane fire år etter noterte han seg for ett mål. I den mye omtalte matchen mot Peru hvor Argentina vant 6-0. De måtte vinne med fire mål for å komme foran Brasil som gruppevinner. Og ta seg til finalen på bedre målforskjell.

– Hvis vi måtte vinne med 12 mål i den kampen, så hadde vi vunnet med det. Fordi vi var enormt godt fysisk forberedt, og mentalt sterke. Vi valset over Peru. Og vi marsjerte som en hær. Hadde det vært avtalt spill tror jeg ikke Peru hadde skutt i stolpen etter syv minutter, sier Houseman.

Han måtte starte finalen på benken. Men har ikke et vondt ord å si om landslagssjefen Cesar Luis Menotti. Militærjuntaen Jorge Videla hadde makten. Populære Menotti hadde folket, forklarer Houseman. Og bekrefter at treneren ga dem instruksjoner før innmarsjen på Estadio Monumental.

– Han ba oss om å feste blikket til høyre fordi der var vårt folk. Han sa ikke noe om hvorfor vi ikke skulle vinke til venstre. Men det skjønte vi når vi så hvor militærjuntaen satt. Menotti ba oss spille for folket. Ikke for militæret, sier Houseman.