Nederlagene som påvirker

NEDERLAGET: Norske spillere fortviler etter at Frankrike har scoret sitt andre av fire mål mot Norge i Paris tirsdag. Foto: Bjørn S. Delebekk.

NEDERLAGET: Norske spillere fortviler etter at Frankrike har scoret sitt andre av fire mål mot Norge i Paris tirsdag. Foto: Bjørn S. Delebekk.

ULLEVAAL STADION (VG) Hva gjør du, og hvordan påvirkes gruppen din, hvis du bare taper fotballkamper – som Norge under Høgmo gjør?

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For noen år siden hørte jeg en historie om en fotballtrener på barnenivå. Han lot barna spille kortpasningsspill, og de øvde kun på å bli trygge med ballen. De skulle spille seg ut av alle situasjoner.

Laget tapte alle kampene. I én sesong. Og også i sesongen etter. De møtte motstandere som brukte fysikk, som gjorde det enkelt og som skjøt fra alle hold. Og knuste laget til denne treneren.

Foreldrene var kritiske. Det ble møter, harde ord og tøffe diskusjoner. Men treneren ga seg ikke. I den tredje sesongen begynte laget å vinne. De spilte ut alle motstanderne sine, og etter hvert vant de hver eneste kamp. Sånn fortsatte det.

Da ble det stille i fjøset, som Klanen synger.

VG LIVE KL. 16.00: Norge – Russland

Jeg kom på historien fordi det norske landslaget, under Per-Mathias Høgmo, prøver på noe av det samme – og taper stort sett. På sosiale medier flommer det av ironi rundt Høgmo og alle ord og bilder han bruker. Folk er kritiske, noen spydige, mens andre allerede har gitt opp Høgmo.

Men Høgmo står på sitt. På pressekonferansen fredag spurte jeg landslagssjefen hvordan han jobber med en spillergruppe som bare taper, kontra en som vinner.

– Det er ingen forskjell. I denne gruppen. Den er helt spesiell denne gruppen, svarte Høgmo – og virket dønn ærlig. Men du skal være en ekstremt sterk leder, og ha et tindrende klart budskap, hvis du skal klare å få en spillergruppe til fortsatt å tro på det du har solgt inn – så lenge du får så mange smeller som denne gjengen har fått på under et år.

For som en annen fotball-leder sa til meg i går: – Seirer bygger selvtillit. Tap sår tvil.
Per-Mathias Høgmo har tapt fem av de åtte landskampene han har ledet Norge i så langt. Den siste var 0-4 for Frankrike, etter en ikke-god opplevelse. Derfor er lørdagens kamp mot Russland spesielt viktig for Høgmo og spillerne. Av den enkle grunn at de kan dra med seg en annen opplevelse inn mot høstens kvalik-kamper enn et pinlig tap i Paris. For du husker det siste best. Og de fleste vil være enig i at etter et grusomt tap, er det viktig å spille igjen så fort som mulig – for å få den negative opplevelsen lettere ut av systemet.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Og etter Russland-kampen er det kun én kamp igjen å øve seg på for Høgmos menn – før alvoret starter i kvalifiseringen til EM 2016.
Men som treneren jeg beskrev i denne saken, er Høgmo fortsatt like sterk i troen. Hvis han klarer å holde spillerne like sterke i hodet, selv uten seirer, helt fram til møtet med Italia på Ullevaal i begynnelsen av september, da har han gjort en imponerende jobb.

 

 

Liverpools enorme forvandling

CARDIFF (VG) På denne tiden for to år siden ble Liverpool harselert med av Aston Villa-fansen på Anfield. Nå tuller ingen med dem.

MÅLMASKINER: Liverpool satte inn seks mål mot Cardiff i går og kjemper om gullet i Premier League.

MÅLMASKINER: Liverpool satte inn seks mål mot Cardiff i går og kjemper om gullet i Premier League.

Av Jon Martin Henriksen i Wales

«How shit must you be. We’re leading away”. På Anfield var det stille som i graven.

Sangen fra Villa-fansen var mest av alt ironisk mot eget lag, men samtidig en brutal påminnelse om hvor dårlig situasjonen for rødtrøyene var. Budskapet runget utover det slitne området av Beatles-byen.

1-1-kampen fra 2011/2012-sesongen bør aldri gis ut på DVD, men jeg klarer ikke å glemme oppgjøret når jeg ser Liverpool spille i dag. Fra min plass på pressetribunen opplevde jeg en følelse av resignasjon.

VG-journalist Jon Martin Henriksen så Cardiff mot Liverpool i går.

Det var et Liverpool som fremstod som et fotballag som hvem som helst kunne slå. Ingen så ut til å være nevneverdig redde for å komme til Anfield.  De vant bare 6 av 19 hjemmekamper og endte på åttendeplass.

Uken i forveien så jeg Liverpool bli ydmyket av Newcastle på St.James’ Park. Kenny Dalglish virket fortvilet der han sto i sin gråfargede treningsdress – og det med god grunn.

Everton og David Moyes havnet foran Liverpool på tabellen i fjor, men man kunne samtidig se konturene av hva Brendan Rodgers ville innføre. Det kostet en hel del å sparke Kenny Dalglish, men klubbens nåværende manager bygger noe som legenden neppe kunne bygge. Nå fremstår de som et fotballag med en tydelig plan og filosofi.

Tempoet i de offensive spillerne og samhandlingen fremover på banen er av ypperste klasse. De har kanskje den raskeste angrepsrekka i Europa, og det er få det er mer underholdende å se spille fotball for øyeblikket.

Forvandlingen på under to år har vært formidabel.

Rodgers har bragt inn noe Liverpool som klubb har manglet over tid. I starten var det i overkant mye tåkeprat og floskler, men nå fremstår han som en manager som er rustet for en tittelkamp. Han brukte mange ord på å snakke bort mine spørsmål om mulighetene for å ta gull, men han utstråler en sjelden selvtillit og tro på det han driver med.  Han virker så trygg at han fort er sjef for de kommende ligamesterne.

Da jeg lørdag spurte ham om Liverpools muligheter for å vinne tittelen, begynte han umiddelbart å snakke lenge om neste hjemmekamp. Han holder masken og snakker bedre for seg enn del fleste, men det er klart at Brendan Rodgers øyner Liverpools første tittel siden 1990.

Noe annet vil være løgn.

Skullerud burde vært enda råere

Landslagssjef Tor Ole Skullerud tar med seg en meget god tropp til U-EM i Israel, etter noe som må ha vært mange svært vanskelige valg før han landet på akkurat de 23. Jeg mener likevel han burde vært enda råere i utvelgelsen.

Av: Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Skulleruds utgangspunkt er like godt som det er vanskelig: Han har en grunnstamme som har tatt Norge til mesterskapet. I tillegg har flere spillere meldt seg på denne våren, og ingen ting er bedre enn det. Men har Skullerud safet litt, tross alt, og tviholdt på de spillerne som tok Norge til EM, kanskje mest for å beholde det gode miljøet denne gjengen har, og som også er viktig i et mesterskap? Burde han tenkt enda mer sportslig, tatt med noen flere spillere med ekstreme egenskaper, spillere som kan gjøre det uventede når det trengs som mest?

Litt for mange fotballtrenere rår over tropper og benker der det er for mange spillere som er dårligere kopier av de som er ute på banen. Jeg mener at en benk og en tropp – spesielt en som er såpass stor som 23 mann – bør og må inneholde minst mulig av dårlige kopier og mest mulig av «annerledes-spillere.»

Jeg ville tatt sjansen på to keepere i et mesterskap med så få kamper (maksimum fem), i stedet for tre (safe) som Skullerud har gjort. Men nå forteller info-sjef Svein Graff meg at dette faktisk ikke er lovlig. Synd, for det burde være unødvendig med tre keepere for bare fem kamper, maksimum.

Jeg ville ofret enda en forsvarsspiller, enten formsvake Martin Linnes eller Hønefoss-backen Alexander Groven.

Begge disse valgene ville jeg gjort for å få plass til enda flere alternativer – offensivt. Fordi Håvard Nordtveit kan spille både back og stopper, som et alternativ, og Vegar Hedenstad kan spille på begge backene, så mener jeg vi er bra dekket opp bak likevel.

Jeg ville tatt sjansen på å vente på Markus Henriksen fra A-landslaget, fordi han er – selv om han bare er 20 år – en av de med mest rutine og som har vært i best form på klubblaget AZ Alkmaar denne våren. Hvis han kan spille den siste gruppespillkampen, så kan det være nok til at Norge går videre.

Og jeg ville hatt med Muhamed Keita fra Strømsgodset. Han har virkelig svart kritikerne denne våren, har hatt sin beste sesong noen gang, og har den spisskompetansen jeg ville jaktet. Keita er tobeint, han går begge veier, han er god til å drible og han har et tungt og godt skudd. I tillegg er han i toppform. Med Yann-Erik de Lanley på ene kanten og Keita på den andre vil Norge bli vanskelige å få tak på for forsvarsspillerne til våre motstandere. Norge må ha det ekstreme for å komme seg videre, og jeg tror sjansen øker med Keita tilgjengelig.

Da har jeg byttet ut en forsvarer mot en sentral midtbanespiller og en dribler. En til må da ut, siden det dessverre må være med tre keepere.Og jeg sitter med en følelse av at Markus Henriksen kan bli viktigere enn en mann som Harmeet Singh.

Til slutt ville jeg tatt en sjanse: Jeg ville ofret en offensiv spiller for 18 år gamle Mats Dæhli, kanskje Flamur Kastrati. Rett og slett fordi jeg vet at Dæhli kan snu opp ned på en kamp i løpet av minutter, om det trengs. Hans fotballforståelse og syn matches kun av Stefan Johansen i denne troppen.

Derfor burde det vært plass til han, blant så mange som 23 mann. Han ville vært den perfekte spilleren når du trenger en låsåpner, du stanger eller ikke finner utveiene.

Men det er litt lite kultur for å ta sjanser i norsk fotball.

Du skal helst vente til du er gammel nok, følge trinnene i norsk fotball.

Dessverre.

Drillos «umulige» laguttak

Av Øyvind Herrebrøden, journalist i VG

REYKJAVIK (VG Nett) På vei inn på Laugardalsvöllur var det regn og sideveis vind. Da treningen startet, brøt solen gjennom skylaget og plutselig var det 12 trivelige grader. Men heldigvis slipper vi å diskutere været.

For før Island-Norge i VM-kvalifiseringen handler alt om laguttaket. Som alle har en mening eller spådom om. Men som ytterst få, utenom landslagsledelsen, vet hvordan blir.

Det er nytt. Siden Egil Olsen overtok A-landslaget i januar 2009, har startelleverne i de viktige kampene ofte vært gitt, med unntak av noen få plasser i noen få perioder. Nå sier selv landslagssjefen at spørsmålstegnene rundt laguttaket er sjeldent mange.

Fra det som blir Norges benk på kamparenaen i Reykjavik i morgen, skrives disse linjene. Når Norges 70 år gamle landslagssjef setter seg på en av de to benkeradene her i morgen, har han visst hvilke 11 han starter med i over et døgn allerede. På gressmatten foran varmer landslaget opp. Ut fra de 30 minuttene mediene kunne se i formiddag var det umulig å bli klokere.

Men disse tror jeg er sikre på laget:

Tom Høgli (høyreback), Brede Hangeland (midtstopper), John Arne Riise (venstreback), Håvard Nordtveit (anker), Tarik Elyounoussi (ving) og Mohammed Abdellaoue (spiss).

Det snakkes om et skifte på keeperplassen etter at Rune Almenning Jarstein var under middels mot Hellas sist. Men det skal sies at en av Jarsteins største beundrere heter Frode Grodås, det har han vært i mange år, og landslagets keepertrener er en mann Drillo lytter til. Men Espen Bugge Pettersen venter utålmodig på sin sjanse. Den kan komme nå.

Det virker mer sikkert at Bjørn Helge Riise går inn på laget. Midtbanetrioen sentralt mot Hellas på Ullevaal i august ble delvis avslørt av tempoet. Lillebror Riise flytter bena både fort og mye. Ifølge Drillo er han best som indreløper når han starter med fem på midten. Og systemet kan ikke bli annet enn 4-5-1. Drillo prøvde seg med fire midtbanespillere borte mot Island i forrige VM-kvalik høsten 2009. Eidur Gudjohnsen fikk mer plass enn han omtrent hadde fått om han hadde trent på Camp Nou alene. Trolig stiller Island med eks-Viking Birkir Bjarnason (Pescara) og Spurs-proffen Gylfi Sigurdsson på topp.

Begge er mer mellomromsspillere enn typiske spisser og vil trolig droppe ned i området mellom Norges forsvar og midtbane.

Om lillebror Riise brukes som indreløper eller høyrekant, er et annet spørsmål. Med Riise på kant får i så fall Drillo en løpssterk, litt mer stasjonær breddeholder, som et fint stykke til gjennombruddshissige, hurtige Elyounoussi på motsatt. Espen Ruud kan vurderes som høyre kant, men han spiller kun back i klubben Odense om dagen. Det virker tvilsomt. Langt mer naturlig er det å kjøre inn Crystal Palace-proffen Jonathan Parr på venstre ving – og Tarik på høyre. Parr spiller stort sett i Crystal Palace (noe Drillo er opptatt av), og da Morten Gamst Pedersen var skadet i fjor høst (hjemme mot Island), var Parr mannen Drillo satte inn.

På papiret kan Alexander Tettey (vraket fra troppen mot Hellas) ligge bra an på grunn av fysikk og aksjonsradius, som trengs mot borte Island. Men han har ikke spilt, verken for Rennes eller Norwich, etter ligastart. Mer naturlig er det at Markus Henriksen spiller på den ene indreløperplassen. Det spørs i hvilken grad Magnus Wolff Eikrem rakk å overbevise Drillo med sitt gode innhopp mot Hellas sist. Eller om Island borte er kampen for Eikrem fra start.

Kanskje blir trioen Henriksen, Nordtveit og Bjørn Helge Riise Drillos valg. Men Eikrem er ikke langt unna Henriksen.

Midtstopperplassen ved siden av Brede Hangeland er ledig. Den spår jeg Kjetil Wæhler får. Drillo må ha hatt en klar tanke med å hente veteranen på 36 år tilbake i troppen.

Og hva med Joshua King? Ifølge rapportene dominerte han mot Island på samme bane for nøyaktig ett år siden – som U21-landslagsspiller (ett mål). Trolig kommer han inn når kampen har åpnet seg og når Norge skal jage kontringer, eksempelvis ved en ettmålsledelse.

Svaret får vi i morgen.

Hvilket lag ville du stilt med?

@oyvindherreVG