Tidenes underprestering

SLITER:Arsene Wenger, Steve Bould og resten av Arsenal. Foto: Reuters.

SLITER:Arsene Wenger, Steve Bould og resten av Arsenal.
Foto: Reuters.

Chelsea har åpnet sesongen meget bra, og det er ingen overraskelse at klubben leder Premier League etter 11 kamper. Men hvor er det blitt av utfordrerne? Southampton (nummer to), West Ham (fire) og Swansea (fem) hadde gitt høye odds før sesongen.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Nå er det selvsagt lenge igjen, det er ikke spilt en tredjedel av sesongen ennå. Men likevel er det ganske trygt å si at Chelseas antatt sterkeste utfordrere har underprestert, alle som en.

Manchester City er allerede åtte poeng bak Chelsea. Arsenal er 12 poeng bak. Manchester United 13 poeng bak. Everton, Liverpool og Tottenham er allerede 15 poeng bak den suverene ligalederen.

Det er mye, etter 11 kamper.

Jeg kan aldri huske at seks av de sju antatt beste lagene samtidig har avgitt så mange poeng så tidlig. Grunnene kan være mange. Her kommer noen av årsakene til seks lags dårlige poengfangst så langt:

* Manchester City har knapt nok spilt en god fotballkamp i noen turneringer så langt, slipper inn for mange mål, og ser ut til å ha bommet på overgangsmarkedet denne gangen. Det minner mye om nedturen etter ligagullet i 2012. Manager Manuel Pellegrini bommer på laguttaket, gjør mange rare bytter, og ser ut til å ha mistet kart og kompass for hva som ga suksess forrige sesong. City startet sesongen med bare tre faste spisser, hvor av to er skadeplaget. I tillegg har Yaya Touré fått en nedtur etter 20 ligamål forrige sesong, og letingen etter Vincent Kompanys ideele stoppermakker, den fortsetter – uten hell.

* Arsenal har ikke fått orden på forsvarsspillet, sliter med for lite fysikk sentralt på midten, og har ikke en midtspiss som garanterer 20 mål i sesongen. Arsenal har også veldig mange spillere som er omtrent like gode, men ingen som skiller seg veldig ut, Özil har skuffet, og Wenger bør angre på at han ikke hentet hjem Cesc Fabregas før han dro til Chelsea. Arsenal slår heller ikke de tøffeste konkurrentene ofte nok.

* Manchester United sliter med komponeringen av laget, med mange nye spillere og mange skader, spesielt i forsvarsrekka. De har en ny manager, som skal ha inn sine metoder, og som trolig fortsatt mangler et par spillere før han er fornøyd med den første handlerunden. Toppnivået er ikke høyt nok – ennå. Forsvarsspillet har vært for ruskete, og balansen på midtbanen er ikke den beste. I sum blir det for ujevnt, og United har for ofte gitt bort for mange poeng mot antatt svakere motstand.

* Everton pleier å åpne sesongene svakt, men det er litt skuffende at de gjør det igjen, etter handlerunden i sommer. Everton har brukt mer penger enn noen gang, og burde nå ha et godt nok lag til å kjempe om en topp-fire-plassering. Men sesonginnledningen har vært svak, med mange baklengsmål og svært ujevne resultater. Den dyre spissen, Romelu Lukaku, har bare scoret fire ligamål så langt, mens stjerneskuddet Ross Barkley har vært skadet.

* Liverpool sliter med etterdønningene av Luis Suarez-salget, pluss skaden på Daniel Sturridge. Disse to scoret over 50 mål totalt forrige sesong, og er naturlig nok savnet. Forsvarsspillet var varierende forrige sesong også, men ble ikke så avgjørende fordi Liverpool scoret så mange mål. Nå ser vi det bedre, at Liverpool har en forsvarsstruktur, og spillere, som ikke er gode nok til å vinne ligaen. I tillegg har de en aldrende kaptein i Steven Gerrard, og høyere forventinger, som de foreløpig sliter med, i tillegg til at ingen av de nyinnkjøpte spillerne har overbevist så langt.

* Tottenham er kanskje det av de sju antatt beste lagene som har skuffet minst. Ikke fordi de ikke har gode spillere, men fordi Tottenham gjorde mange svake kamper forrige sesong også, og fordi de har en ny manager. Det hender det tar tid før han får det som han vil. Pochettino har sett et Tottenham som sliter med det vanlige: Skader og for dårlige forsvarsspillere, feil balanse på midtbanen og spisser som ikke scorer ofte nok. I sum blir det for få poeng, og det blir interessant å se om manageren foretar seg mye i januar-vinduet.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

I sum blir alle problemene til disse seks lagene til at Chelsea seiler i fra. Og med det mannskapet José Mourinho har til disposisjon, så kan vi forvente at avstanden bare blir større – til mange av de seks lagene. Spørsmålet er mest om noen av dem løfter sesongen sin sånn at Chelsea ikke er ligamester allerede i mars.

For Southampton, West Ham og Swansea har ikke spillerstaller som er gode nok til å utfordre Chelsea over en hel sesong.

 

 

 

Den perfekte balansen

EKSEMPEL: Eden Hazard er det beste eksempelet på Chelseas balanse. Foto: AFP.

EKSEMPEL: Eden Hazard er det beste eksempelet på Chelseas balanse.
Foto: AFP.

(Liverpool-Chelsea 1-2) Chelsea har allerede møtt Manchester City, Manchester United og Liverpool borte, samt Arsenal hjemme. De har tatt åtte poeng på de kampene, og er ubeseiret i vanskelige oppgjør mot de lagene som er regnet som deres viktigste utfordrere til ligagullet.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Siste offer på veien mot de 29 poengene (av 33 mulige så langt) var Liverpool. På Anfield. Diego Costa avgjorde. Selvsagt. Jose Mourinho har lykkes med nok et kjøp. Fyren er dyktig, nesten irriterende flink. Og Chelsea ble ikke akkurat mindre favoritt til sin femte ligatittel gjennom historien, etter oppgjøret i Liverpools storstue.

For det som imponerer meg mest med dette Chelsea-laget til José Mourinho er den gode balansen han har fått inn. Typer som passer sammen. Ulike typer spillere. Noen litt usynlige spillere som spiller godt uke ut, uke inn. Noen stjerner. Forsvarere som er best til å forsvare og angripere som er best til å score mål.

Det er høres logisk og enkelt og opplagt ut, men det er ofte langt fra teori til praksis.

Hvis vi begynner bakerst, så måtte Mourinho ta et vanskelig valg. Courtois skulle tilbake fra Atletico Madrid, og han måtte trolig spille – eller selges. Morinho vraket keeperen gjennom 10 sesonger, Petr Cech. Det kan ikke ha vært enkelt. Men Mourinho har ikke tid til å dvele ved sine gamle helter fra suksessperioden i Chelsea for noen år siden. Ut med Ashley Cole og Frank Lampard. I tillegg kvittet han seg med kreative Mata i januar, som han tydeligvis må ha ment at ikke passet inn i hans Chelsea, og i sommer David Luiz. Han er forsvarsspilleren som er bedre til å angripe. Mourinho ble tilbud masse penger fra PSG, og han tok imot – trolig uten å dvele veldig lenge rundt David Luiz sin fremtid på Stamford Bridge.

I stedet hentet Morinho jo inn en annen Luis, Filipe, fra Atletico Madrid som ny venstreback, og bestemte seg for at Gary Cahill og kaptein John Terry skulle få full tillit som stopperpar. Ivanovic gir ikke fra seg høyrebacken uten brytekamp, men kan også spille stopper. Azpilicueta storspiller, både på høyre og venstre, og regnes av mange som den beste forsvarsspilleren i hele ligaen.

Her er det balanse. Det er tøffe og trygge forsvarsspillere, det er ballsikre backer.

På midtbanen finner vi en enda mer balansert gjeng, med svære Matic som ryggraden, en Cesc Fabregas som enten er balanserende eller i en mer offensiv rolle. Mourinho liker 4-2-3-1, og Ramires kan også være en balansespiller. På kantene spiller alltid Eden Hazard, som i seg selv er balanse av ypperste merke. Ingen er så god med ball, og bruker den så godt i fart som det belgieren gjør på Chelseas venstrekant. På høyre alternerer hurtige Willian og smarte Oscar – eller tyske Schürrle. Oscar liker seg best bak spissen – som er målgarantisten Diego Costa hvis han er skadefri. Han scorer på bestilling, som mot Liverpool. Får han sjansen, bruker han den bedre enn de fleste. Han er nådeløs. Perfekt for Mourinho, som slet med tre spisser som ikke var gode nok forrige sesong (Eto’o, Torres og Ba), og det var mye av grunnen til at det ikke ble seriegull til slutt.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Chelsea er et meget homogent fotball-lag, der Mourinho i kjent stil har sikret seg spillere som kan spille i flere posisjoner (for å sikre seg rundt skader og suspensjoner). Etter 11 seriekamper har Chelsea kun én gang hatt flere poeng enn nå: I gullsesongen 2005/06, der de hadde 31 poeng etter 11 kamper. Nå har de 29 poeng, som er bedre enn de hadde både i gullsesongene 2004/05 (26 poeng) og 2009/10 (27 poeng).

Det er fortsatt «early days». Men jeg synes det virker som veien går mot gull. Det ser ut som Mourinho skal klare det – igjen. I tilfelle blir det det nummer åtte – det tredje seriegullet i England, i tillegg til de to i Portugal og Italia, og det ene i Spania.

Mannen er en vinner. Det er ikke noe å diskutere. Egentlig.

 

Forslaget om fotballrevolusjon: Noen vil få det vondt

IKKE SPURT: Nils Arne Eggen er - merkelig nok - ikke spurt om hvordan fremtiden bør være i norsk toppfotball. RBK-leder Ivar Koteng vil ha færre lag i Tippeligaen. (Foto: Bjørn S. Delebekk)

IKKE SPURT: Nils Arne Eggen er – merkelig nok – ikke spurt om hvordan fremtiden bør være i norsk toppfotball. RBK-leder Ivar Koteng vil ha færre lag i Tippeligaen. (Foto: Bjørn S. Delebekk)

Dette blir vondt. Enten for omtrent 30 klubber som får nedgradert sin status. Eller for prosjektgruppen bak de revolusjonerende forslagene til endring.

16 klubber kan bli til 12 eller 14 i Tippeligaen. Og 88 klubber i de tre øverste divisjonene kan bli til under 60. Det lukter lang vei at ledelsen i Norges Fotballforbund får en stri tørn med å skaffe to tredjedels flertall for dette på tinget om under fire måneder.

Cupfinale i mai kan bli enda verre. Du må vel nesten være nederlender for å få foreslå at norsk fotballs nasjonaldag skal flyttes til tiden rundt landets virkelige nasjonaldag. Å fordele cupen over to sesonger blir ikke godt mottatt – selv om det går an å se problematikken ved å ha både cupfinale og en eventuell sluttspillfinale tett på hver andre senhøstes.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Hvordan kommer Yngve Hallén & co. til å forholde seg til forslagene fra den 11 mann store arbeidsgruppen? Den er ledet av Norsk Toppfotballs Jo Bergsvand. Hverken styret eller generalsekretær Kjetil Siem har vært direkte involvert.

Gruppen har snakket med mer enn 200 personer. Også «Icons of the sport», som det står på engelsk i presentasjonen. Der inngår altså ikke landets mestvinnende trener og den eneste med suksess i Champions League, Nils Arne Eggen.

Det er fullstendig ufattelig.

Men de mener kanskje at 73-åringen tilhører fortiden. Han svarer med å hugge ned hele tanken om forandring.

Men der er Eggen ikke helt i takt med Rosenborgs nåværende leder, Ivar Koteng. Han gikk på talerstolen og oppfordret siste fotballting sterkt til spissing av Tippeligaen.

Prosjektgruppen påstår at forandringene vil heve Norge fem til 10 plasser på UEFAs klubbranking, at inntektene vil øke med 100 til 150 millioner kroner, tilskuerne vil bli 5 til 20 prosent flere og TV-publikummet vil øke med 8-10 prosent.

Antagelig står det nederlandske firmaet Hypercube bak utregningen av de forlokkende tallene.

Fremgangen skal skje ved innføring av sluttspill – uansett om det blir 12 eller 14 lag i Tippeligaen. Teorien er at flere betydningsfulle og kamper skal gi større interesse, flere penger og bedre sportslig utvikling. Omtrent som i Belgia.

Men førsteinntrykket er at norsk fotball synes dette virker kaotisk og er en alt for drøy forandring – i hvert fall når det gjelder cupfinalen. Det blir spennende å se om stemningen kan snus innen fotballtinget samles på Ullevaal stadion 7. mars.

«Gamle» City er et mysterium

RØDT UT: Yaya Touré fortviler etter å ha pådratt seg et klønete rødt kort for å ha dyttet Roman Jeremenko i ansiktet. Foto: AP

RØDT UT: Yaya Touré fortviler etter å ha pådratt seg et klønete rødt kort for å ha dyttet Roman Jeremenko i ansiktet. Foto: AP

(Manchester City – CSKA Moskva 1-2) 11 mann fra åtte nasjoner. 488 landskamper. Men mageplask internasjonalt. Igjen.

 Av Trond Johannessen, journalist, intenasjonal fotball

Det Manchester City gjør i Champions League er et lite mysterium.

I den samme perioden som City har vunnet Premier League to ganger har det endt slik i Europa: Ut i gruppespillet i ‘11/12 og ‘12/13, ut i 8-delsfinalen i ‘13/14. I løpet av disse sesongene har Manchester City spilt 24 Champions League-kamper. Bare åtte av dem, en tredel, er vunnet.

Årets fire kamper har gitt to poeng – rett og slett pinlig for en klubb som ønsker å etablere seg som en av de store.

Mot CSKA fremsto Manchester City fantasiløst uten sin (og kanskje Premier Leagues) beste spiller, skadede David Silva. Hans kreative betydning kan knapt overvurderes. City-mannskapet så tungt og slitent ut, og kanskje merkes det etterhvert at dette er et gammelt lag. De 11 som startet for City hadde en snittalder på 28,2 år (de tre som kom inn etter pause trakk heller ikke snittet ned). 25 år gamle Stevan Jovetic var yngstemann.

YNGSTEMANN: Med sine 25 år Stevan Jovetic var Citys yngste spiller mot CSKA. Her har russerne bra kontroll på ham. Foto: REUTERS

YNGSTEMANN: Med sine 25 år var Stevan Jovetic Citys yngste spiller mot CSKA. Her har russerne bra kontroll på ham. Foto: REUTERS

I sommer ble 23 år gamle Eliaquim Mangala og 26 år gamle Fernando hentet inn, i tillegg til at 31 år gamle Bacary Sagna kom gratis fra Arsenal og 36 år gamle Frank Lampard ble lånt inn fra Citys egen farmerklubb, New York City.

I sum blir det en ganske dårlig miks av ungt pågangsmot og gammel rutine, og det er grunn til å spørre hva som har vært Citys plan på spillermarkedet de siste sesongene. Manchester City har i hvert fall en betydelig jobb foran seg på overgangsmarkedet, men Financial Fair Play-reglene gjør at det vil bli mye vanskeligere å leke med oljepengene de neste årene.

Hjemmemøtet med CSKA Moskva var oppgjøret som måtte vinnes. Isteden endte det med Manuel Pellegrinis verste tap som City-manager.  Etterpå innrømmet chileneren at han ikke har noen god forklaring på hvorfor City klapper sammen i Champions League. Men det er hans jobb å finne dette svaret, og nå haster det veldig.

Ikke bare vant CSKA 2-1, i tillegg måtte City avslutte med ni mann. Fernandinho fikk to gule kort i løpet av sine 25 minutter på banen i 2. omgang – og hvordan en 31 år gammel mann som Yaya Touré greier å dytte en motstander i ansiktet med strake armer er ikke til å fatte.

Manchester City har ikke hatt noen stor start på Premier League-sesongen heller, men er tross alt på tredjeplass, bare seks poeng bak ledende Chelsea. I helgen var City klart best i nabomøtet med Manchester United.

Men City avsluttet den kampen svakt, og så fortsatt forvirret ut da Seydou Doumbia helt umarkert nikket CSKA i ledelsen før det var spilt to minutter. Selv om Yaya Touré  vakkert skrudde inn utligningen var det aldri noe flyt i Citys offensive spill. Enda verre var Gaël Clichys fullstendig mislykkede klarering etter en drøy halvtime. Ballen havnet hos israeleren Bibras Natcho, som sto bak sin andre målgivende pasning da han igjen fant Doumbia. Denne gangen satte spissen fra Elfenbenskysten ballen kontrollert til side for Joe Hart.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Bayern Münchens suverenitet gjør at City fremdeles kan gå videre, men da må laget trolig begynne med å slå Bayern på Etihad i neste runde.

Akkurat nå er det umulig å se for seg hvordan det skal skje.

PS! Manuel Pellegrini ledet Manchester City for 74. gang. Det har gitt 48 seire, 10 uavgjort og 16 tap.

Fornuftig å vente, men vent ikke lenge, Martin Ødegaard

KAN FÅ ZIDANE: Martin Ødegaard blir forespeilet svimlende muligheter i Real Madrid. En av dem er å jobbe tett med B-lagets manager Zinedine Zidane. (Foto: BJØRN S. DELEBEKK og AFP)

KAN FÅ ZIDANE: Martin Ødegaard blir forespeilet svimlende muligheter i Real Madrid. En av dem er å jobbe tett med B-lagets manager Zinedine Zidane den første tiden. (Foto: BJØRN S. DELEBEKK og AFP)

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Noen brikker skal falle på plass før Martin Ødegaard forlater Norge. Det vil ta litt tid. Men det er ingen grunn til å tro at det tar år og dag før han er på plass i en stor klubb. Mitt tips er at det skjer til sommeren. I Spania.

Går det i det hele tatt an å si nei til Real Madrid?

Det spørs.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Planen er tydeligvis at Martin Ødegaard og faren skal besøke flere klubber utover høsten. Jeg vet ikke hva trener Carlo Ancelotti og president Florentino Perez tenker, men Real Madrid mener åpenbart alvor. Da ligger det i sakens natur at de ikke ønsker at Martin Ødegaard skal fly rundt omkring til alle rivalene.

Derfor kan det hende at det kommer en avgjørelse litt kjappere enn antatt. Det er selvfølgelig viktigere at Martin Ødegaard tar en riktig avgjørelse enn at han bestemmer seg raskt, men samtidig er Real Madrid-muligheten helt eventyrlig og den offentlige interessen for hans fremtid vil bare eskalere frem mot jul. Det ligner hysteri allerede.

Det mest gunstige kan være å ta en avgjørelse om ikke alt for mange måneder. Personlig tror jeg avgjørelsen blir Real Madrid. Mottagelsen skal ha vært overveldende på Valdebebas mandag hvor Cristiano Ronaldo & co. forberedte seg til Liverpool-kampen.

Verdensklasse på alt, tette bånd mellom A- og B-laget, Zinedine Zidane trener Castilla. Hva kan ikke Martin Ødegaard plukke opp fra Ronaldos register av teknikk og fysikk, Toni Kroos’ pasningsunivers eller bevegelsesmønsteret til Luka Modric?

Det er neppe realistisk å gå direkte inn i en hovedrolle på verdens beste fotballag, men det er vel heller ikke urealistisk at han han kan få prøve seg som 16-åring. Poenget er at han i tillegg til fornuftig og jevn matching får en treningshverdag som gir konstant utvikling. Forutsatt at Real Madrid har tålmodighet, har en god plan og ikke bare er ute etter å grabbe til seg en spiller fordi han regnes som verdens største talent.

Derfor er det liten grunn til å tro at Martin Ødegaard venter til at han er 17 år med å dra ut. John Carew har opplevd mye, også mot Real Madrid, og mener det er fornuftig å vente i 1-2 år. Han er verdt å lytte til. Men er ikke det veldig lenge å vente?

En halv sesong til i Strømsgodset og en full oppkjøring med den nye klubben høres uansett ut som en god plan. Familien er selvsagt nøkkelen til at dette skal gå bra. 15-åringen fremstår som ytterst fornuftig i intervjuer, men det er likevel grunn til å tro at han ligger lenger fremme i utviklingen som spiller enn som menneske.

Han har to søsken og for at Ødegaard-familiens kabal skal gå godt opp må naturligvis flere hensyn tas. Det vil ta litt tid. Å sende 15-åringen alene til Real Madrid er heldigvis ikke noe alternativ. En familie å komme hjem til hver dag er den beste garantien for at Martin Ødegaards vei opp og frem skal fortsette.

Det er veldig fort gjort å bli både oppgitt og utålmodig når hele verden mener at «the sky is the limit». Men også Martin Ødegaard må gå alle trinnene for å nå opp til stjernene. Det nytter ikke å hoppe over noen. Det finnes en million fallgruver på den veien han nå skal gå.

Den beste garantien mot dem alle heter familie.

Mats Møller Dæhli har fortalt hvor tøft det var å komme til Manchester United som 15-åring. Nå var han i en litt annen situasjon, ble ikke hentet i privatfly, men hadde minst en av foreldrene med seg hele veien. Dermed ble han aldri satt helt ut av kynismen og tøffheten, og klarte å plukke opp unik lærdom.

Nå skal Martin Ødegaard gå den samme veien. Antagelig i en enda større gullgruve.

 

 

Liverpools triste kapitulasjon

M;ATCHVINNER: Karim Benzema gir Real Madrid ledelsen. Kolo Touré (i bakgrunnen) startet sin første Champions League-økamp, og har bare spilt ett minutt i Premier League i høst. Foto: REUTERS

AVGJØRELSEN: Karim Benzema gir Real Madrid ledelsen. Kolo Touré (i bakgrunnen) startet sin første Champions League-kamp, og har bare spilt ett minutt i Premier League i høst. Foto: REUTERS

(Real Madrid – Liverpool 1-0) Det er mulig å forstå at Liverpool hvilte en rekke sentrale spillere på Santiago Bernabeú. Men det er først og fremst trist.

 Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Det er trist at en av Englands største klubber har så dårlig selvtillit at et meget reservepreget lag sendes utpå i en svært viktig Champions League-kamp. Det har knapt nok skjedd tidligere i Liverpools stolte historie.

Det er også trist at Real Madrid er blitt så store, så gode og så rike at ikke engang storheten Liverpool drar dit med håp om å få med seg poeng. Real Madrid er verdens rikeste klubb, Real Madrid hadde vunnet 11 kamper på rad. Liverpool-manager Brendan Rodgers konkluderte enkelt og greit med at han ikke har et mannskap som kan konkurrere med den regjerende Champions League-vinneren.

Det er også trist at en av høstens Champions League-høydepunkter, en av de kampene som trekker flest TV-seere verden over, preges av at det ene laget nesten hadde gitt opp på forhånd. Det ble noe tamt over det hele, uten Liverpool-stjerner som Raheem Sterling, Steven Gerrard, Jordan Henderson og Philippe Coutinho – og med et hjemmelag som etter hvert var mest opptatt av å kontrollere inn seieren.

SJELDENT SYN: Det har trolig ikke skjedd før, at Steven Gerrard har startet en viktig Liverpool-kamp på benken. Kapteinen fikk de siste 20 minuttene. Lucas Leiva gikk ut. Foto: AP

SJELDENT SYN: Det har trolig ikke skjedd før, at Steven Gerrard har startet en viktig Liverpool-kamp på benken. Kapteinen fikk de siste 20 minuttene. Lucas Leiva gikk ut. Foto: AP

Liverpool benket i tillegg folk som Dejan Lovren, Glen Johnson og Mario Balotelli, mens Kolo Touré, Lucas Leiva, Emre Can, Lazar Markovic og Fabio Borini var I førsteelleveren. Ingen av disse fem har startet mer enn to seriekamper denne høsten. Lovren, Gerrard, Balotelli, Sterling, Henderson og Philippe Coutinho hadde spilt alle de tre første Champions League-kampene.

Nå er det slett ikke sikkert at Liverpool hadde fått med seg poeng fra Madrid uansett. Mest sannsynlig hadde de ikke gjort det. Liverpool ble mer overkjørt da alle de beste var på plass i det første oppgjøret på Anfield, enn på Bernabeú. På den annen side ble også dette en helt annen kamp, der nesten alt handlet om å forsvare seg med mange mann bak ballen.

Real Madrid stilte med hele stjernegalleriet, og vant sin 12. strake kamp. Men det ble ingen sedvanlig Real-fest, noe et disiplinert Liverpool-lag skal ha mye ære for. De elleve Brendan Rodgers sendte utpå la ned en heltemodig innsats, og med en god del flaks kunne de greid uavgjort.

Karim Benzema var strålende igjen, og tomålsscoreren fra Anfield-møtet kontrollerte inn seiersmålet etter Marcelos vakre innlegg fra venstre. Liverpool-stopper Kolo Touré kom litt for sent, en Touré som bare har spilt ett serieminutt denne sesongen, og startet i Champions League for første gang (men han gjorde en god kamp!).

Marcelo sto også bak forarbeidet da Gareth Bale traff tverrliggeren og Marcelo slo et nytt praktfullt innlegg til Benzema, som denne gangen skjøt utenfor. Cristiano Ronaldo fikk lite til, og gikk målløs av banen for første gang på 13 kamper, noe Liverpool også skal ha honnør for. Ronaldos jakt på Raúls scoringsrekord i Champions League fortsetter i Sveits om tre uker.

Real Madrid er allerede videre, og det høyst sannsynlig som gruppevinner (hvis ikke må det først bli tap med fem mål i Basel). Basel moste Ludogorets, og står med seks poeng. Basel tar imot Real Madrid i neste kamp, og Liverpool får håpe at ikke Madrid-laget velger å stille like reservepreget som Liverpool gjorde på Bernabeú.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Liverpool har tapt tre av fire Champions League-oppgjør, men med «normale» resultater i neste runde; Liverpool-seier over Ludogorets og Real-seier over Basel, så vil både Liverpool og Basel stå med seks poeng foran avslutningen. Da må Liverpool slå sveitserne på Anfield 8. desember (uavgjort vil sende Basel videre).

Med full pott i de to siste Champions League-oppgjørene så vil Brendan Rodgers stå igjen som vinneren av høstens pokerspill, og særlig dersom Liverpool også får noe ut av helgens møte med serieleder Chelsea.

Men det var litt trist på Bernabeú likevel.

 

Verdensklasse – også utenfor banen

I FOKUS: Martin Ødegaard - som vanlig.

I FOKUS: Martin Ødegaard – som vanlig.

Han takler det – tilsynelatende – med både ro, respekt og klokskap. Enten det gjelder koplingen til de største fotballklubbene i verden, oppmerksomhet rundt egen person – eller i intervjusituasjoner. Det er lett å glemme at Martin Ødegaard bare er 15 år, der media bare durer frem i kampen om å vise mest mulig av norsk fotballs største fotballtalent.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Derfor er også det Martin Ødegaard gjør utenfor banen, minst like imponerende, nærmest i verdensklasse, som det magiske han gjør med en fotball, for Strømsgodset og Norge.

Vel er det lettere å takle positiv oppmerksomhet enn den negative. Energien tappes ikke like fort og ofte når alle «digger» deg, bare vil deg godt og media ennå ikke er kommet til temaet «kritisk journalistikk».

Likevel er det imponerende hvordan han står i mediestormen, sier de riktige tingene, velger å stille opp – og ikke virker å være spesielt plaget av det heller. Han tar tingene på en langt mer rutinert måte enn mange som er eldre enn han gjør.

Mitt første møte med denne guttungen var på La Manga i februar. Ryktene svirret om et eksepsjonelt talent. En unik spiller.

For å si det sånn: De setningene har jeg hørt mange ganger før. Det har stort sett endt i middelmådighetens navn. Enten har spilleren tatt av for tidlig selv, før han hadde bevist noen ting. Eller hypen var i overkant stor i forkant.

Så forventingene var ikke enorme, da Ronny Deila slapp til gutten, som akkurat hadde fylt 15 år, det siste kvarteret mot latviske Daugava i San Pedro, på stillingen 2-1 til Strømsgodset.

15 minutter senere hadde Godset scoret tre ganger til, Ødegaard hadde vært involvert i alle scoringene, og rett og slett overtatt kampen i den spanske byen. Jeg ble litt satt ut. Og etter kampen virket han som en svært voksen 15-åring, som svarte greit på alle spørsmål.

Siden har det egentlig bare fortsatt. Både på- og utenfor banen. Martin Ødegaard har spilt mer enn godt, uansett motstander og anledning. Oppmerksomheten har naturlig nok vært enorm, all den tid norsk fotball neppe har hatt et slikt talent før, og i hvert fall ikke i en tid der alt skrives og kommenteres hele tiden.

Men Ødegaard gjemmer seg ikke. Det virker som han skjønner media. Det virker som han tar oppstyret fint. Han stilte opp i Senkveld på TV 2, satt ved siden av en rutinert mann som Petter Stordalen, og virket komfortabel. Ikke veldig komfortabel, men nok til at alt han sa ble sett på som sjarmerende. Det er lett å få angst i nærværet av en kjendis eller tre. Men Ødegaard tok det pent. Han svarer greit på spørsmål om det meste, blir ikke lett satt ut, snakker rolig og gir folk muligheten til å spørre.

Dermed føler også media at de får sitt, og det utidige «maset» vil forsvinne. For i møtet med media lønner det seg å gi litt. Det er et psykologisk spill, der mottakeren må føle at han – det vil si media – også føler seg respektert. Mange vil si at det ikke er viktig, men media forsvinner ikke. Det kan lønne seg å spille med.

Men dette er altså en gutt som gikk ut av barneskolen for drøyt tre år siden. Og da er det ikke gitt at du så lett fikser verken oppmerksomhet eller intervjuer. Hadde ikke Ødegaard fikset det, så ville det selvsagt blitt respektert. Noen sliter voldsomt foran et kamera. Det er ikke gitt at det er en balanse mellom det du presterer på banen og hvordan du takler oppmerksomheten ferdighetene dine fører til. Ofte er de mest eksentriske på banen, samtidig de mest innadvendte utenfor banen.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Tirsdag skjønte både Ødegaard, familien hans og Strømsgodset at det ville bli ny «invasjon» på Marienlyst, etter at det ble kjent at Martin og faren hans har vært på besøk i Real Madrid – pluss at det var landslagsuttak. Da stilte gutten opp for intervjuer.

Og selv om han ikke sa stort, som selvsagt er helt greit, så tror jeg det var et smart trekk å stille opp. Han har gjort dette før, begynner nesten å bli rutinert, og vet hva som kommer. Jeg synes han var veldig flink til å svare for seg på Marienlyst. Som så mange ganger før.

For denne gutten har ikke tråkket feil på noe område – ennå i hvert fall.

Fullstendig unødvendig, Sokolowski

FEIRET MOT SOGNDAL: Tomasz Sokolowski feiret sesongens eneste målgivende mot nettopp Sogndal i serieåpningen. Nå spørs det om Stabæk-spilleren får sjansen til å møte Sogndal igjen. (Foto: NTB Scanpix)

FEIRET MOT SOGNDAL: Tomasz Sokolowski feiret sesongens eneste målgivende mot nettopp Sogndal i serieåpningen. Nå spørs det om Stabæk-spilleren får sjansen til å møte Sogndal igjen. (Foto: NTB Scanpix)

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Tomasz Sokolowski kan gjerne være forbannet på Brann. Men det er fullstendig unødvendig å lefle med sin integritet som Stabæk-spiller.

Uansett hvor lite midtbanespilleren scorer – null mål på de siste 42 seriekampene – og hvor mye han beklager: Så har Sokolowski rent faktisk sagt at han skal «vurdere» om han i det hele tatt skal score om han får sjansen på åpnet mål mot Sogndal søndag.

Det henger ved. I hvert fall frem til søndag kveld.

Og kan i aller ytterste konsekvens sende Brann ned i 1.divisjon.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Dermed har ikke bare Tomasz Sokolowski satt seg selv i en skvis. Han har også satt Stabæk i klemma. Kan de i det hele tatt bruke en spiller som har antydet at han har andre motiver enn Stabæks beste i en helt avgjørende kamp på Fosshaugane Campus?

Den sportslige ledelsen – Bob Bradley og Inge André Olsen – har kommet i et dilemma. Det enkleste er å avskilte Sokolowski som uegnet for denne kampen.

Men det kan jo svekke Stabæk. Til fordel for Sogndal. Og ikke Brann.

For ei suppe: Det er uhyre dumt å sette sin egen integritet på spill. Alltid. Uansett.

Bergen er i Brann akkurat nå og en skarp reaksjon kom umiddelbart fra byens minste felles multiplum, Davy Wathne. Noe annet var ikke å vente.

Norsk fotball har gjennom en årrekke kapitalisert milliarder av kroner på å gjøre «fair play» til et uttrykk veldig mange forbinder med landets største idrettsgren.

Det er dypt alvorlig når «fair play» utfordres av kampfiksing osv. Tippeligaen trenger ikke en eneste spiller, som et lite sekund, setter spørsmålstegn ved egne motiver.

Jeg tror ikke Sokolowski virkelig mener at han på usportslig vis skal bidra til å sende Brann ned.

Men det kan godt hende at Sokolowski ønsker sin forrige klubb alt vondt. Det er i så fall en ærlig sak og hans eget valg.

Rikard Norling ga i vinter klar beskjed om at plassen hans var bakerst i køen av sentrale midtbanespillere. En ærlig sak, det også, selvsagt.

Det føltes selvsagt blytungt for en spiller med ambisjoner om å styre Bergens tidvise stolthet fra sentral midtbaneposisjon. Sokolowski har gjort en grei jobb – med 19 starter og seks innbytter i Stabæk. Men har vel ikke levert en sesong som kan sies å være markant bedre enn Branns mest benyttede sentrale duo, Fredrik Haugen og Stephane Badji.

Direkte involvert i en scoring har Sokolowski faktisk ikke vært siden Stabæk-debuten. Han fikk notert sesongens eneste assist i aller første seriekamp.

Mot Sogndal, til alt overmål.

Det spørs om det blir flere.

Ingen grunn til City-panikk

MATCHVINNER: Sergio Agüero jubler etter kampens eneste scoring. Ángel Di María (til høyre) fortviler, Yaya Touré med nummer 42. Foto: REUTERS

MATCHVINNER: Sergio Agüero jubler etter kampens eneste scoring. Ángel Di María (til høyre) fortviler, Yaya Touré med nummer 42. Foto: REUTERS

(Manchester City – Manchester United 1-0) Manchester City har ikke skremt vettet av motstanderne i de ti første kampene, men 20 poeng av 30 mulige er likevel ganske bra.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

City skremte ikke vettet av naboen Manchester United heller, men 1-0 og tre poeng er også fint å ta med seg videre.

Manager Manuel Pellegrini snakker like rolig som han gjorde i fjor, og det er kanskje også greit? Noen mener han burde ropt mer, engasjert mer – at City-laget hans ikke har sett så veldig motivert ut.

Men Pellegrini gjør det på sin måte, og inntil det er bevist at den metoden er feil bør han få fortsette med det.

20 poeng etter ti serierunder er ett mer enn City hadde på samme tid i fjorårssesongen, den som endte med seriegull. 2. november 2013 var det seks poeng opp til serieleder Arsenal, 2. november 2014 er det seks poeng opp til serieleder Chelsea.

I lokalmøtet med Manchester United svingte City fra det fantastiske til det elendige, fra Sergio Agüeros kanonscoring til sammenbruddet mot slutten, der ti United-spillere var meget nær ved å få med seg ett poeng. Akkurat da lignet ikke Manchester City på en potensiell seriemester.

Et «vanlig» Manchester City burde bare fortsatt å kjøre over den reduserte motstanderen, isteden ble det nok en gang tydelig at City fremdeles har mye å jobbe med før de er på sitt aller beste.

Men det er foreløpig ingen grunn til panikk.

KRASJREDNING: David de Gea rykket ut og stoppet Manchester Citys største sjanse før pause. Foto: REUTERS

KRASJREDNING: David de Gea rykket ut og stoppet Sergio Agüero og Citys største sjanse før pause. Foto: REUTERS

Manchester City har trolig den sterkeste stallen i Premier League. City var bedre enn Manchester United. City vant fortjent. Yaya Touré er på gang igjen. City var meget gode i kontra-angrepene før pause, aller best da Jovetic spilte frem Fernando på venstrekanten. Innlegget fant Agüero, men United-keeper David de Gea rykket ut og reddet strålende.

Så gikk rullgardinen ned for United-stopper Chris Smalling. Først et tullete gult kort, deretter meide han James Milner overende. United måtte spille med ti mann i over 50 minutter.

City ropte på straffe tre ganger; da Fellaini kakket i akillesen til Agüero (som falt lett), da Marcos Rojo felte en fremadstormende Yaya Touré (hadde det blitt straffe, måtte det også ha blitt rødt kort nummer to for United) og da Michael Carrick sparket borti Agüero (som falt lett igjen). Manchester City traff også stolpen (for tiende gang denne sesongen) da Touré spilte gjennom Jesus Navas. Manchester City hadde liksom full kontroll.

Men et Robin van Persie-fremstøt og et Wayne Rooney-raid ga United ny selvtillit. City byttet ut grovarbeider James Milner med noe helt annet, Samir Nasri, og det siste kvarteret var det stort sett bare Manchester Unitred. Ángel Di María skjøt med høyre, Joe Hart reddet med en nydelig parade. Marouane Fellaini var nære på ved flere dødballer.

Men det ble et nytt nederlag for tungt skadeplagede United, som også «tapte» stopper Marcos Rojo med det som så ut som en stygg skulderskade. På treningen sist torsdag ble høyreback Rafael skadet. Det resulterte i at Antonio Valencia fikk jobben som høyreback, og han var helt ute av posisjon da Chris Smalling felte James Milner og fikk sitt andre gule kort.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Manchester United er også ute av posisjon; store forsvarsproblemer, litt temposvake på midten (Blind/Fellaini) og bare 13 poeng av 30 mulige (fire bak den elendige fjorårssesongen).

Men United forlot Etihad med hevet hodet etter den sterke avslutningen, og det virker nesten som om United-supporterne tror med på manager Louis van Gaal enn City-supporterne gjør på sin mann Pellegrini om dagen.

Så får vi se da, om noen måneder, hvilken følelse som var riktigst.

For tidlig å si om Bayern er blitt bedre

STERK ENHET: Kaptein Phillipp Lahm og Arjen Robben leder an i seiersfeiringen foran supporterne. Foto: GETTY IMAGES

STERK ENHET: Kaptein Philipp Lahm og Arjen Robben leder an i seiersfeiringen foran supporterne. Foto: GETTY IMAGES

(Bayern München – Borussia Dortmund 2-1) Det var Ribéry, Lewandowski og Robben, det var et nytt voldsomt Bayern München-kjør, men fremdeles er det for tidlig å svare på dette spørsmålet:

 Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

– Hvor mye bedre er Bayern blitt etter at forrige sesong endte med fornedrelse mot Real Madrid?

La det ikke være tvil: Bayern München ser imponerende ut, veldig, veldg imponerende. 24 poeng av 30 mulige og tre strake seire i Champions League. Men det er lett å bli blendet av Bayerns dominans, vi ble det (med rette) i fjor høst også – og det er verdt å minne om følgende:

** Etter ti kamper i forrige sesong sto Bayern med 26 poeng, og hør på dette: Det ble også seier i de 17 (!) neste seriekampene, og Bayern hadde altså 77 av 81 mulige poeng etter 27 serierunder.

** Det første serietapet kom 5. april, først etter at seriegullet var sikret rekordtidlige 25. mars.

** Bayern cruiset gjennom Champions League-gruppen sin i fjor også, og alle snakket om at Pep Guardiola, som overtok et lag som akkurat hadde vunnet i Champions League, serie og cup, hadde tilført Bayern en ekstra dimensjon.

Et halvt år senere hadde han ikke det likevel.

TYNGSTE TAP: Pep Guardiola på sin verste dag som fotballtrener, da Real Madrid knuste hans Bayern med fire scoringer på Allianz Arena. Foto: AFP

TYNGSTE TAP: Pep Guardiola på sin verste dag som fotballtrener, da Real Madrid knuste hans Bayern med fire scoringer på Allianz Arena. Foto: AFP

Etter at ligagullet var sikret begynte Bayern å surre. Guardiola rullerte litt mer på laget, det ble ett poeng på tre seriekamper, rytmen forsvant kanskje noe og ikke minst; motstanden ble tøffere og lagene flinkere til å demme opp for Bayerns pasningsfotball. Det endte med at et forutsigbart Bayern slet med å slå ut et svakt Manchester United i Champions League-kvartfinalen, før det ble brutalt stopp mot Real Madrid i semifinalen; 0-5 over to kamper, 0-4 hjemme på Allianz Arena.

Real Madrid kontret Bayern München sønder og sammen, Pep Guardiolas verste tap som trener. – Jeg bommet. Jeg bommet fullstendig, monumentalt. Det var totalt kaos. Det er den største tabben i min tid som trener, oppsummerte han selv etterpå.

Mye av sommeren har handlet om å sette sammen et lag som skal unngå å gå i den samme fellen igjen. Romas Mehdi Benatia inn på stopperplass, spanjolen Juan Bernat inn på venstrekanten, veteranen Xabi Alonso ble plukket opp fra en usikker tilværelse i Real Madrid for å balansere en skadeplaget midtbane og helt foran var det i lang tid klart at Robert Lewandowski kom fra Borussia Dortmund.

Og Bayern har sett solide ut. Benatia er en forsterkning, Alonso har gjort jobben, Bernat blir bedre og bedre – og Lewandowski har scoret fem mål, uten at spissen har hentet frem sitt aller beste.

VOND SLUTT: Roman Weidenfeller og Dortmund sto imot lenge, men ikke lenge nok. Foto: REUTERS

VOND SLUTT: Roman Weidenfeller og Dortmund sto imot lenge, men ikke lenge nok. Foto: REUTERS

Men i Der Klassiker mot Borussia Dortmund kunne det gått galt. I en forrrykende førsteomgang (med fem mann fra startelleveren i VM-finalen på banen) var det sjanser i begge retninger. Bayern skapte de fleste, men Dortmund-keeper Roman Weidenfeller viste sine kritikere at han fremdeles kan; først sto han i veien for et knallhardt skudd fra Arjen Robben og ikke minst reddet han mesterlig da Robben trillet Thomas Müller alene igjennom.

Dortmunds ledermål var som et «Real Madrid-gufs»: Det var en tisekunderskontring. Weidenfeller kastet langt til Pierre-Emerick Aubameyang, som hælpasset på hel volley til Shinji Kagawa, fikk ballen tilbake langs høyrekanten – og slo et vakkert innlegg som ble nikket ned i hjørnet av Marco Reus, mellom forsvarskjempene Jerome Boateng og Mehdi Benatia. Det var Manuel Neuers første baklengsmål på 689 serieminutter. Marco Reus har (igjen) vært koblet til en Bayern-overgang de siste dagene, og hadde jo vært en morsom matchvinner.

Men slik ble det ikke. Etter pause var det nesten bare Bayern, og både Robert Lewandowski og Mehdi Benatia var nær utligning, men først 18 minutter før slutt kom scoringen. Bayern-innbytter Franck Ribéry prøvde å tre gjennom Arjen Robben, Borussia-innbytter Neven Subotic var uheldig og sendte ballen rett til Robert Lewandowski. I slike posisjoner er det få som tenker fortere enn polakken, lynkjapt skudd med venstrebeinet; 1-1.

Derfra og inn var det enda mer Bayern – og fem minutter før slutt raknet det for tapre Borussia Dortmund. Subotic var litt uheldig og veldig klønete da han klarerte ballen rett i Ribéry, ble hengende etter og rev franskmannen overende. Arjen Robben satte sikkert straffesparket i mål.

 

Trond Johannessen.

Trond Johannessen

Dermed er Borussia Dortmund nummer tre fra bunnen etter ti serierunder. Bayern München er på topp, og Bayern München kommer til å vinne sin tredje strake Bundesliga-tittel. Bayern ser mindre statiske ut i angrepspillet, det er flere langpasninger, det skjer mer og det virker som om laget er noe bedre rustet mot kontraangrep.

Men Real Madrid har ennå ikke stått på motsatt side.