Mareritt-tallene som bør skremme Chile

NØKKEL: Arturo Vidal (med ansiktet mot kamera) er en av Chiles viktigste spillere. Foto: Reuters

NØKKEL: Arturo Vidal (med ansiktet mot kameraet) jubler her sammen med Mauricio Isla, Eduardo Vargas og Gonzalo Jara for Chile-scoring mot Spania. Han er en av Chiles viktigste spillere. Foto: Reuters

SAO PAULO (VG) (Nederland – Chile 2-0) Først en enorm publikumsfremføring av den chilenske nasjonalsangen. Så en tam kamp. Men vi fikk i hvert fall et svar i Sao Paulo i kveld:

Av Trond Johannessen, sportsjournalist i VG.

Chile er ikke redde for å møte Brasil i 8-delsfinalen.

Da kommer tross alt Arturo Vidal tilbake…

Chiles temperamentsfulle trener Jorge Sampaoli (han føk frem og tilbake langs sidelinjen igjen) måtte ta en stor beslutning før møtet med Nederland: Skulle han bruke eller spare en av verdens beste midtbanespillere. Med et gult kort til så ville Juventus-stjernen Vidal være ute av 8-delsfinalen. Samtidig ville risikoen for å møte Brasil i 8-delsfinalen kommende lørdag være mye større uten Vidal på banen.

Sampaoli valgte å hvile sitt midtbaneess, og Nederland vant 2-0 etter to sene innbyttermål (Leroy Fer og Memphis Depay). Akkurat nå peker det i retning av Brasil mot Chile – og Nederland mot Mexico eller Kroatia – i 8-delsfinalen. I hvert fall hvis vi skal legge til grunn det kveldens Brasil-motstander Kamerun har gjort tidligere i VM. Svaret får vi om noen få timer.

I Chile holder man nok pusten litt, for dersom vertsnasjonen blir motstander har de ikke akkurat historien med seg:

Siden 1916 har de to landene møttes 70 ganger. Brasil har vunnet 50, Chile bare åtte. Siden slutten av 1987 har Chile bare vunnet to av 23 møter. Chile har vunnet to ganger på brasiliansk jord, i Copa America i 1956 og 1993.

Vi får aldri svaret på om Chile hadde vært bedre med Arturo Vidal på banen men vi fikk se et chilensk lag som var langt mindre aggressivt i presset uten sin ledestjerne på midten. Chilenerne virket ufokuserte og brukte veldig mye tid på å henge seg opp i dommeren, og reprisene viste at søramerikanerne ofte hjalp godt til med å gå overende.

Arjen Robben er også god til å gå overende, men han har mer å by på. Robben har hatt en fantastisk innledning på mesterskapet. I går satte han fyr på kampen med noen herlige raid, toppet av forarbeidet til 2-0-målet på overtid. Med Robin van Persie utestengt hadde Nederland enda større behov for sin dribleving. Og Robben leverte igjen.

Mannen som ikke tålte VM-gullet

Av Bjørn Arne Johannessen

GLADLAKS: VG-journalist Bjørn Arne Johannessen hadde med norsk laks til René Hauseman.  Foto: Bjørn S. Delebekk

GLADLAKS: VG-journalist Bjørn Arne Johannessen hadde med norsk laks til René Hauseman.
Foto: Bjørn S. Delebekk

BUENOS AIRES (VG) René Houseman (60) går ikke mange skrittene før folk kjenner ham igjen. Han møter begeistrede fans med en klem. Men livet som nasjonalhelt i Argentina etter VM-serien i 1978 har hatt sin pris.

Det vises på Houseman når han tar imot VG i Buenos Aires i forbindelse med nedtellingsserien til VM.

Og han innrømmer det uten å nøle.

– Da karrieren var over klarte jeg ikke å håndtere «desserten». Det var alltid et glass til lunsj, men jeg fortsatte å drikke etter lunsjen, og klarte ikke å stoppe, sier René Houseman.

Han har akkurat våknet etter en fuktig natt. Stemmen er rusten. Han tenner opp en røyk og griper tak et pappbeger med brus. Det var sterkere saker i glasset natten i forveien.

– Dere får ha meg unnskyldt. Det ble sent. Jeg havnet på fest, sier Houseman, og blunker.

Han kysser drakten – den samme som Lionel Messi skal spille med i VM i Brasil – og smiler varmt. Og takker for at vi vil intervjue ham om karrieren.

– Det verste er å bli glemt, sier Houseman.

Han var en av 70-tallets store spillere i Argentina. Lynrask høyreving som banket inn mål for Club Atletico Huracan fra Buenos Aires. På landslaget spilte han sammen med superspissene Mario Kempes og Leopoldo Luque. Håret var sort og langt. Blikket sjarmerte. Jentene stod i kø. Men etter hvert ble det mer fest enn fotball.

– Jeg vokste opp i slummen. Vi hadde ingenting. Og når du ikke har noe du jobbe. Jeg måtte ut i arbeid fra jeg var 12 år. Fotballen reddet meg på en måte, sier Houseman.

Å finne Houseman i bakgatene i Buenos Aires var litt av et detektivarbeid. Plutselig stod han der i shorts, hvite joggesko og nedrullede strømper i argentinske fager. Akkurat som fotballstjernene så ut før leggskinnene ble påbudt. Vi ble enige om å møtes dagen etterpå for å snakke om hans skjebne og VM-seieren på hjemmebane for 36 år siden.

Etter tre kaffe og to panini i min mage kom Houseman luskende ut døren i leilighetsbygget der han bor. Tre timer forsinket. Kledd i fotballdrakt tok han oss med til et falleferdig stadion. Inne i en støvete hall spilte barn fotball. Houseman er trener for et damelag her.

Han ble argentinsk toppscorer i VM i Vest-Tyskland (-74) med tre mål. Men Argentina ble slått ut i mellomrunden. Under mesterskapet på hjemmebane fire år etter noterte han seg for ett mål. I den mye omtalte matchen mot Peru hvor Argentina vant 6-0. De måtte vinne med fire mål for å komme foran Brasil som gruppevinner. Og ta seg til finalen på bedre målforskjell.

– Hvis vi måtte vinne med 12 mål i den kampen, så hadde vi vunnet med det. Fordi vi var enormt godt fysisk forberedt, og mentalt sterke. Vi valset over Peru. Og vi marsjerte som en hær. Hadde det vært avtalt spill tror jeg ikke Peru hadde skutt i stolpen etter syv minutter, sier Houseman.

Han måtte starte finalen på benken. Men har ikke et vondt ord å si om landslagssjefen Cesar Luis Menotti. Militærjuntaen Jorge Videla hadde makten. Populære Menotti hadde folket, forklarer Houseman. Og bekrefter at treneren ga dem instruksjoner før innmarsjen på Estadio Monumental.

– Han ba oss om å feste blikket til høyre fordi der var vårt folk. Han sa ikke noe om hvorfor vi ikke skulle vinke til venstre. Men det skjønte vi når vi så hvor militærjuntaen satt. Menotti ba oss spille for folket. Ikke for militæret, sier Houseman.

Nederlagene som påvirker

NEDERLAGET: Norske spillere fortviler etter at Frankrike har scoret sitt andre av fire mål mot Norge i Paris tirsdag. Foto: Bjørn S. Delebekk.

NEDERLAGET: Norske spillere fortviler etter at Frankrike har scoret sitt andre av fire mål mot Norge i Paris tirsdag. Foto: Bjørn S. Delebekk.

ULLEVAAL STADION (VG) Hva gjør du, og hvordan påvirkes gruppen din, hvis du bare taper fotballkamper – som Norge under Høgmo gjør?

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For noen år siden hørte jeg en historie om en fotballtrener på barnenivå. Han lot barna spille kortpasningsspill, og de øvde kun på å bli trygge med ballen. De skulle spille seg ut av alle situasjoner.

Laget tapte alle kampene. I én sesong. Og også i sesongen etter. De møtte motstandere som brukte fysikk, som gjorde det enkelt og som skjøt fra alle hold. Og knuste laget til denne treneren.

Foreldrene var kritiske. Det ble møter, harde ord og tøffe diskusjoner. Men treneren ga seg ikke. I den tredje sesongen begynte laget å vinne. De spilte ut alle motstanderne sine, og etter hvert vant de hver eneste kamp. Sånn fortsatte det.

Da ble det stille i fjøset, som Klanen synger.

VG LIVE KL. 16.00: Norge – Russland

Jeg kom på historien fordi det norske landslaget, under Per-Mathias Høgmo, prøver på noe av det samme – og taper stort sett. På sosiale medier flommer det av ironi rundt Høgmo og alle ord og bilder han bruker. Folk er kritiske, noen spydige, mens andre allerede har gitt opp Høgmo.

Men Høgmo står på sitt. På pressekonferansen fredag spurte jeg landslagssjefen hvordan han jobber med en spillergruppe som bare taper, kontra en som vinner.

– Det er ingen forskjell. I denne gruppen. Den er helt spesiell denne gruppen, svarte Høgmo – og virket dønn ærlig. Men du skal være en ekstremt sterk leder, og ha et tindrende klart budskap, hvis du skal klare å få en spillergruppe til fortsatt å tro på det du har solgt inn – så lenge du får så mange smeller som denne gjengen har fått på under et år.

For som en annen fotball-leder sa til meg i går: – Seirer bygger selvtillit. Tap sår tvil.
Per-Mathias Høgmo har tapt fem av de åtte landskampene han har ledet Norge i så langt. Den siste var 0-4 for Frankrike, etter en ikke-god opplevelse. Derfor er lørdagens kamp mot Russland spesielt viktig for Høgmo og spillerne. Av den enkle grunn at de kan dra med seg en annen opplevelse inn mot høstens kvalik-kamper enn et pinlig tap i Paris. For du husker det siste best. Og de fleste vil være enig i at etter et grusomt tap, er det viktig å spille igjen så fort som mulig – for å få den negative opplevelsen lettere ut av systemet.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Og etter Russland-kampen er det kun én kamp igjen å øve seg på for Høgmos menn – før alvoret starter i kvalifiseringen til EM 2016.
Men som treneren jeg beskrev i denne saken, er Høgmo fortsatt like sterk i troen. Hvis han klarer å holde spillerne like sterke i hodet, selv uten seirer, helt fram til møtet med Italia på Ullevaal i begynnelsen av september, da har han gjort en imponerende jobb.

 

 

Et møte med VM-historiens kuleste barndomshelt

Av Øyvind Brenne, sportssjef i VG

HELT: Her jubler Roger Milla over sitt historiske mål i 1994-VM, 42 år gammel. Foto: AFP

HELT: Her jubler Roger Milla over sitt historiske mål i 1994-VM, 42 år gammel. Foto: AFP

YAOUNDÉ (VG) Denne mannen var for meg hva Justin Bieber er for hylende fans i dag. Tidligere denne måneden var billetten til Kamerun booket i jakten på fotballhelt nummer én: Roger Milla (62).

byline-brenne2VG hadde nemlig fått intervjuavtale med den aldrende fotballstjernen til serien hvor vi møter gamle helter og presenterer intervjuene i papiravisen og på VG+ i helgene frem mot VM-start.

VG+: Les historien her (krever innlogging)

Og dette så jeg virkelig frem imot. Fascinasjonen startet en sommerdag for 24 år siden. Jeg var åtte år og hadde akkurat oppdaget fotball-VM. Kabel-TV hadde akkurat nådd oss i Ottestad, svensk TV ble redningen på grunn av NRK-streik, og 23. juni kom kvelden hvor driblekeeperen skulle opp mot den dansende spissreserven.

Da hadde Roger Milla allerede smadret Romania med to mål i gruppespillet. Det trigget at han var så gammel og utrent at treneren kun slapp ham løs etter pause. Og at han til gjengjeld da fremstod som en verdensklasseangriper – som i tillegg leverte en morsom scoringsdans ved cornerflagget.

ØYEBLIKKET: Roger Milla stjeler ballen fra René Higutia og kan trille ballen i åpent mål. Foto: AFP

ØYEBLIKKET: Roger Milla stjeler ballen fra René Higutia og kan trille ballen i åpent mål. Foto: AFP

Mot Colombias hårfagre keeper René Higuita, midt på banen, kom taklingen som skaffet Milla ballen, sitt andre mål for dagen og Kamerun seieren. Legendestatusen var sikret, og to målgivende involveringer mot England i kvartfinalen gjorde ham bare større. Tårene var ikke langt unna da Gary Linekers straffe sendte løvene hjem.

Drakten med «9 Milla» ble kjøpt på sommerferie på Mallorca året etter, og bare en fortvilende forsvinning fra VG-garderoben gjorde at den ikke var med på flyet sørover nå. Det var egentlig Bjørn Arne Johannessen som skulle reise fra VG etter å ha fått ja fra 62-åringens assistent til et intervju «en gang etter 26. april». Da min kollega «måtte» dra til Sør-Amerika for å hanke inn andre saker til VM-serien vår, var sommerfuglene på plass i magen: Tidenes kuleste VM-spiller, kalte jeg Milla i en VG-blogg før Sør-Afrika-VM.

Pulsen var høy da flyet fra Istanbul sirklet i en ekstra time over Yaoundés lufthavn uten å få landet, og først på det piloten kalte siste forsøk kom maskinen på bakken – til full applaus fra kamerunerne i kabinen.

Gulfeber-kontrollen ble så vidt passert, ettersom en trøtt vakt var skeptisk til utløpsdatoen på vaksinekortet, det samme med visumkontrollen før min fransk- og norsktalende (!) tolk Benjamin Laomian stod klar på flyplassen med en taxi som neppe hadde passert én EU-kontroll de siste 20 årene.

Et kvarter senere hadde politiet stoppet oss for å sjekke om føreren faktisk var taxisjåfør, og undertegnedes norske pass ble grundig studert mens pulsen i baksetet slo litt ekstra.

Morgenen etter ringte jeg Millas personlige sekretær. Svaret fra Charles Kotte var «I have to call you back in 15 minutes». Et par masete telefoner fra VGs ukstremte senere ble ignorert de neste timene.

Jeg begynte å tvile på den cirka 40 år gamle mannen, som ikke hadde svart på en eneste e-post eller Facebook-melding de to ukene før avgang 30. april, men som på telefon hadde forsikret om at alt ville være i skjønneste orden bare jeg kom til den kamerunske hovedstaden 1. mai.

Så, noen timer senere, kom gladmeldingen om at Kotte personlig ville føre oss til Milla. Tolk Benjamin hadde fortalt meg at autoriteter som Milla ville forvente at jeg var pent kledd, men et hint om at svart dress og slips var i overkant kunne leses av en assistent smilende i dongeribukse da vi møttes i lobbyen på Hotel Mont Febe: «Du ser ut som en businessmann, ikke en sportsjournalist»!

Kjørteturen gjennom Yaoundé, med afrikanske rytmer på full guffe og assistentens kjæreste sittende mellomfornøyd i forsetet, var en opplevelse i seg selv. Etter en halvtime stoppet bilen ved en café.

Sittende på enden av bordet, tyggende på peanøtter, satt Roger Milla. Ujålete; i shorts, t-skjorte og sandaler.

DEN GANG DA: Her er artikkelforfatteren i sving på ferie i Italia sommeren 1991. Foto: Privat

DEN GANG DA: Her er artikkelforfatteren i sving på ferie i Italia sommeren 1991 – med Milla-drakten på. Foto: Privat

Jeg åpnet intervjuet med å vise et bilde av Milla-drakten som barn på mobilen. Reaksjon: Et lite smil. Videre smalltalk virket lite ønskelig for mannen som er blitt tilbedt av et helt folk de siste 24 årene, men 62-åringen delte villig minnene med VG: Om at det var presidenten som fikset ham VM-plassen i 1990. Om den evige frustrasjonen over det han mener var kampavgørende filming fra Englands stjernespiss Gary Lineker i kvartfinale sammen år. Om at feiringen ved cornerflagget var noe han fant på der og da. Og om at han mener fotballverdenen ville gitt ham større anerkjennelse dersom hudfargen var hvit.

I dag jobber han med humanitære prosjekter i hjemlandet. Og mest engasjert ble han når spørsmålene handler stiftelsen Roger Milla Foundation.

– Staten kan ikke gå rundt i kvartalene og hjelpe alle alene, så for meg er det er en stor glede å hjelpe andre. Jeg har jo selv vært barn en gang. Mange har hjulpet meg i min karriere, og jeg følte at det var min tur til å hjelpe andre, fortalte Milla.

Etter intervjuet rakk vi et bilde sammen før Milla forsvant hjem til sine sju barn – for øvrig med en alderssammensetning fra 1 til 27 år! Vel hjemme i Norge har flere spurt om det samme:

– Hvordan var det å møte helten?

– Joda, fint det, svarer jeg på autopilot.

Faktum er at jeg var så opptatt av jobben med spørsmål, bilder og video at selve øyeblikket aldri ble spesielt. Men så er jeg da ikke åtte år som den magiske sommeren i 1990 lenger heller. Sannsynligvis vil hylende beliberene ha det på samme måte hvis de møter Justin en kaotisk time i 2038.

Når jeg lukker igjen øynene og tenker på Milla er imidlertid minnene fra TV-skjermen fra den første VM-sommeren min som dukker opp. Og jeg tenker at det er deilig å la drømmene overstyre fornuften for en gang skyld.

Hvilken VM-helt ville du helst møtt?

STORT: Øyvind Brenne (til v.) traff Roger Milla (til h.) på en café i Kameruns hovedstad Yaoundé. Foto: Benjamin Laomian.

STORT: Øyvind Brenne (til v.) traff Roger Milla (til h.) på en café i Kameruns hovedstad Yaoundé. Foto: Benjamin Laomian.

Heia Atlético. Laget har gjort fotballen rikere.

De fleste nøytrale fotballtilhengere vil nok mene at Atlético Madrid fortjener å vinne seriegullet i dag. Men ingen sier det klokere enn lagets kaptein Gabi:

Trond Johannessen

Trond Johannessen

– Du fortjener ikke titler. Du vinner dem.

Klokken 18.00, på Camp Nou i Barcelona, skal det avgjøres, den mest avgjørende enkeltkampen i Primera División på 63 år. Ikke siden 1951 har lag nummer én og to møttes i en ren seriefinale i siste runde. Forutsetningene er enkle; Barcelona må vinne for å ta gullet.

VG Live: Barcelona – Atlético Madrid

To kamper gjenstår av Atlético Madrids eventyraktige sesong. Seriefinale borte mot Barcelona i kveld og Champions League-finale mot Real Madrid i Lisboa neste lørdag. Større blir det ikke. Men heller ikke så mye vanskeligere. Dersom eventyret skal få en lykkelig bør det bli minst én triumf.

Jeg håper Atlético klarer det i dag. Det vil være ekstra spesielt med et seriegull. Slik TV-inntektene er fordelt i Spania skal det egentlig ikke være mulig å slå både Real Madrid og Barcelona over 38 kamper (ikke skjedd siden 2004).

De to store har så ufattelig mye mer penger enn de andre at spansk fotball må gjøre noe, hvis ikke det skal bære helt galt avsted.  «Atleti» har gjort fotballen rikere ved å vise at penger ikke er alt. At et lag med såpass tynn stall (og så mange kamper) har greid å holde en hel sesong er nesten ikke til å tro. Diego Simeone har bygd en unik enhet av  lojale arbeidsmaur. Det vil trolig ta mange, mange år før et lag igjen greier å utfordre Real Madrid og Barcelona i serien. Derfor vil det også være litt trist dersom Atlético ryker på oppløpet (selv om jeg ikke har det minste mot Barcelona).

Fem ganger har Atlético møtt Barcelona denne sesongen (to i Supercupen, to i Champions League, én gang i serien). Fire oppgjør har endt uavgjort, mens «Atleti» vant 1-0 hjemme og sendte Barcelona ut av Champions League i kvartfinalen.

Bloggen fortsetter under bildet.

HELTENE: Diego Costa (til venstre) har vært strålende for Diego Simeones Atlético Madrid denne sesongen. Her har spissen gitt manageren en klem etter scoring mot Chelsea i Champions League-semifinalen. Foto: Sergio Perez, Reuters

HELTENE: Diego Costa (til venstre) har vært strålende for Diego Simeones Atlético Madrid denne sesongen. Her har spissen gitt manageren en klem etter scoring mot Chelsea i Champions League-semifinalen. Foto: Sergio Perez, Reuters

Ingenting av dette betyr noe i dag. Simeones menn er nødt til å holde i 90 minutter til, mot et Barcelona-lag som har fått en ekstrasjanse til å ta sitt syvende gull på ti sesonger. «Barça» har ikke lignet helt på seg selv under Tata Martino, men det er litt lett å glemme at 86 av 111 tilgjengelige poeng etter 37 serierunder er ganske respektabelt.

Lionel Messi har liksom ikke vært så god. Men han står nå med 28 mål på 30 seriekamper (var skadet et par måneder) og 41 mål på 45 kamper totalt. Det er jo ikke så dårlig det heller. 99 scoringer i serien er mer enn i to av de fire sesongene under Pep Guardiola (08-12). Også det ganske bra.

Men sesongavslutningen har vært svak.

** Tap i Champions League-kvartfinalen mot Atlético Madrid og tap i cupfinalen mot Real Madrid.

** Uavgjort hjemme mot Getafe og borte mot Elche i de to siste seriekampene. Etter møtet med Getafe hadde Barça-spillerne mer eller mindre gitt opp gullet. – Vi trenger et mirakel, og jeg tror ikke på mirakler, uttalte Andrés Iniesta.

BRUKBAR: Lionel Messi har som vanlig scoret en del mål denne sesongen. Foto: Lluis Gene, Afp

BRUKBAR: Lionel Messi har som vanlig scoret en del mål denne sesongen. Foto: Lluis Gene, Afp

Mirakelet skjedde altså: I en bortimot uvirkelig sesongavslutning har Real Madrid bare tatt to av ni mulige poeng og Atlético Madrid bare ett av seks. Topplagene har ramlet sammen, og det gjør jo ingenting for dramaet i den avsluttende runden.

I dag vil det være tett oppunder 100.000 tilskuere (bare 500 fra Atlético!) på Camp Nou, en gigantisk tifo vil fylle stadion, på den ene langsiden vil det skrike mot Atlético-spillerne: «SOM EL BARCA» (Vi er Barça).

Så spørs det om Atletico Madrid lar seg skremme. Én ting er i hvert fall sikker: Trener Diego Simeone er ikke redd for noe.

PS! Atlético har gode 17. mai-minner. På samme dato i fjor ble Atlético cupmester, etter å ha slått Real Madrid 2-1 etter ekstraomganger, på Santiago Bernabeu. Midtstopper Miranda ble matchvinner.

__

I dagens to øvrige storkamper er det to trenere som trenger en seier:

Arsenal skal møte Hull i FA-cup-finalen. Arséne Wenger trenger å bli kvitt maset om at Arsenal ikke har vunnet noe siden seieren i den samme cupen i 2005.

VG Live: Arsenal – Hull klokken 18.00

Bayern München skal møte Borussia Dortmund i den tyske cupfinalen. Pep Guardiola er kanskje ikke avhengig av en ny pokal, men sesongen vil nok ikke føles vellykket for Bayerns spanske trener dersom det «bare» blir seriegull. Men Dortmund er i mye bedre form. Det ligger an til en stor finale i Berlin klokken åtte.

Resultatservice: Borussia Dortmund – Bayern München klokken 20.00

Tidenes motsetning: Ligagull og 497 millioner i bot

LETT MATCH: Sami Nasri, Pablo Zabaleta og resten av Manchester City hadde ingen problemer med å sette West Ham på plass - og sikre klubben det andre ligagullet på tre sesonger.

LETT MATCH: Sami Nasri, Pablo Zabaleta og resten av Manchester City hadde ingen problemer med å sette West Ham på plass – og sikre klubben det andre ligagullet på tre sesonger.( Foto: REUTERS)

Manchester City vinner et sportslig velfortjent ligagull. Men en god del velger likevel ikke å stille seg i køen av gratulanter. Etter sigende venter en bot på en halv milliard kroner fra UEFA.

Jostein Overvik, sportsreporter i VG

Avslutningskampene mot West Ham og Aston Villa har feid vekk all tvil om at Manchester City er en verdig vinner av Premier League. Liverpool har kanskje hatt det høyeste toppnivået, men over en hele denne sesongen så har Manchester City vært det beste laget.

Klubben har ikke vært skånet for skader, men har likevel under sin nye manager Manuel Pellegrini feid inn 102 mål og vinner ligaen med to poengs margin foran omtrent like målhungrige Liverpool. Det er omtrent like imponerende som Yaya Tourés kraft, fysikk og evne til å score viktige mål.

Altså: Fantastisk.

 Jostein Overvik

Jostein Overvik

Det er selvsagt alt annet enn tilfeldig at Manchester City vinner to av de tre titlene i England. Jeg synes det er grunn til å gratulere alle klubbens tilhengere her til lands. Den norske supporterklubben fyller 40 år og jubilerer med noe så uvanlig som det tredje ligagullet på tre sesonger.

Det er en helt ny opplevelse for trofaste supportere av det som opp gjennom årene har vært vant til å lide med engelsk fotballs svar på Donald Duck. Veldig ofte uheldig og klumsete, men ganske så sjarmerende.

Nå har Onkel Skrue for lengst tatt over på det som nå heter Etihad Stadium – etter flyselskapet eid av familien til Sjeik Mansour bin Zayed. Ørkenrytteren fra Dubai har gitt Manchester City økonomiske muskler som plutselig har snudd opp ned på alt.

Til og med styrkeforholdet til Manchester United.

City er blitt mektige på mannen som de siste årene faktisk har overvært like mange Manchester City-kamper som meg: 3-0 over Liverpool i august 2010. Det var en flott opplevelse for oss begge.

Men jeg har ennå ikke forstått sjeikens egentlige motiv for å sprøyte så mange milliarder inn i en engelsk fotballklubb. Kanskje handler det om å skape et forretningsmessig brohode i Europa. Eller kanskje bare for gøy.

Jeg vet ikke.

Det jeg vet er at både Manchester City og Paris Saint-Germain eies og finansieres fra Dubai. Ganske mange i europeisk fotball er kritiske til modellen som jo unektelig kan virke som økonomisk doping av det aller kraftigste slaget.

Det er ikke bekreftet at UEFAs nye Financial Fair Play-program av krever begge klubber en bot på 60 millioner euro – 497 millioner kroner – fordelt over de neste tre årene. Men nyheten er bragt av mange store medier og virker troverdig.

Så kan man spørre seg om sjeiken har store problemer med å betale.

Neppe.

Manchester City har brukt mange milliarder på å kjøpe spillere siden Mansour bin Zayed tok over styringen. Mange reagerer og det sier sitt når FA-presidenten går ut mot klubbens rekrutteringspolitikk den dagen de vinner seriegullet.

City og PSG skal også bli begrenset til å bruke 21 spillere i Champions League kommende sesongen. Motstanderne får bruke 25. Det minner om en sportslig konsekvens, men det spørs om det svir noe særlig.

Arsene Wenger mener i hvert fall at Manchester City behandles alt for mildt. Arsenal-manageren, som har sittet lengst i Premier League, hadde nok helst sett at UEFA hadde kastet dem ut av Champions League.

Det er litt av en situasjon å være i for Manchester City.

Selv på seierens dag.

 

 

 

 

 

 

En mann uten garderobe

David Moyes har et kjølig forhold til flere av Manchester United-garderobens mest markante skikkelser.  Så kaldt at det nærmest er umulig for ham å fortsette.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VG

– De lurer på hva han driver med.

Ordene kom fra en tidligere Manchester United-profil da jeg traff ham i fjor høst. Han siktet til flere av klubbens mest rutinerte menns mening om den nye managerens metoder i treningshverdagen.

Det var for fysisk, defensivt orientert og lite fokus på angrepsmønster.

– De har knapt trent offensivt spill og samhandling fremover på banen, sa en United-ansatt i desember.

Allerede i god tid før jul begynte ryktene å versere om misnøye blant spillerne i Manchester United. I starten var det bare noen, i vinter enda flere og nå virker det som at store deler av garderoben ikke tror at David Moyes er mannen til å vinne trofeer med rødtrøyene.

At Manchester United ikke har vært til å kjenne igjen på banen er én ting, men det er minst like interessant hvor totalforandret klubben har blitt siden David Moyes overtok de regjerende ligamesterne.

Under Alex Ferguson slapp tilnærmet ingenting ut fra treningsfeltet på Carrington. Hvis det var problemer i spillerstallen, ble det i de aller fleste tilfeller håndtert internt.

Denne sesongen har uvanlig mange hatt et uvanlig stort behov for å baksnakke klubbens manager. Enkelte spillere har rett og slett vært muldvarper. Da en Daily Mirror-journalist i fjor høst ble utestengt fordi han tvitret den riktige lagoppstillingen før hver kamp, var kilden en av Manchester Uniteds mest rutinerte spillere, som nå har sett sine beste dager.

De siste ukene og månedene har klubben etter beste evne drevet brannslukning. På egne nettsider lanserte de et «intervju» med Robin van Persie, som hevdet at han var strålende fornøyd med David Moyes. Artikkelen var et bestillingsverk fra Uniteds PR-avdeling.

Dagen før skjebnekampen mot Olympiakos, stilte Ryan Giggs opp sammen med Moyes på pressekonferansen på Old Trafford. Waliseren sa at forholdet til skotten var godt og uproblematisk, men Giggs snakket ikke sant.

SISTE DANS? David Moyes på sidelinjen i møtet med gamleklubben Everton søndag. Foto: PA

SISTE DANS? David Moyes på sidelinjen i møtet med gamleklubben Everton søndag. Foto: PA

Veteranen og den nye sjefen har aldri vært på bølgelengde. På denne tiden hvert år har Manchester United tilbudt Giggs ny ettårskontrakt.

I år har ingen av partene snakket sammen. Det er på mange måter naturlig på grunn av 40-åringens alder, men han var også klar for å forlate rollen i trenerteamet. Ryan Giggs er ganske enkelt ingen stor tilhenger av David Moyes.

Og på denne måten kunne jeg ha fortsatt. Moyes har mistet store deler av garderoben, og da er det særdeles vrient – om ikke umulig – å fortsette.

Ansettelsen fremstod som et smått naivt eventyr. Om den legendariske mannen som pekte ut sin egen erstatter, men David Moyes og Manchester United har aldri vært en god match. Til det er hans tilnærming til spillet for forsiktig og defensiv. Han fremstår som en manager som ikke passer inn i en klubb der kravet er at man skal styre kamper, angripe og underholde.

At han etter søndagens tap i Goodison Park-returen mente at laget hans spilte godt, sier en hel del om at hans tankesett ikke går overens med giganten som lønner ham.

Da Alex Ferguson bestemte seg for å pensjonere seg, skrev jeg at hans måte å styre United på fort kunne bli et mareritt for klubben. Du må være regelrett gal og særdeles autoritær for å være manager for en institusjon i fotballen, og samtidig kunne tilby fotball av en kvalitet og filosofi som de røde har blitt kjent for gjennom flere tiår med Alex Ferguson.

Dette er ikke David Moyes i stand til. Og for hver ydmykelse og nederlag denne sesongen, har vinnermentaliteten gradvis forsvunnet ut av Old Trafford.

Med den følger trolig Moyes.

Artikkelforfatteren var i 2010 og 2011 redaktør for united.no, som er nettstedet til Manchester Uniteds skandinaviske supporterklubb

Norling gjorde som Thordarson

TRØBBEL I TÅRNET: Rikard Norling med verst tenkelige start som trener for SK Brann.  Foto: Scanpix.

TRØBBEL I TÅRNET: Rikard Norling med verst tenkelige start som trener for SK Brann.
Foto: Scanpix.

Rikard Norling gikk høyt ut, og våget seg på ordet «seriegull» før sesongen startet. Det hadde ingen Brann-trener gjort siden Teitur Thordarson.

Det er den ene likheten mellom de to Brann-trenerne. Den andre er at Thordarson var også den siste som tapte de to første seriekampene – i 2002 – før Norling i 2014.

Og Thordarsons gullsnakk den gangen endte i kvalifisering.

Nå er det ikke mange i Bergen som forventer seriegull. Men Norling – ære være han for det – snakket seg litt inn i mulige problemer da han nevnte ordet i et intervju med Bergens Tidende før sesongen.

– Målsettingen er å vinne mesterskapet, sa Norling. Og det er ikke noe galt i å ha ambisjoner. Det bør en klubb som Brann ha. Poenget er at fallhøyden er større i en klubb som Brann enn i mange andre klubber.

Og det hadde vært enklere for Norling å forklare den vonde starten hvis de to tapene kom mot Strømsgodset og Molde.

Problemet er at de kom mot to lag som i teorien skal være svakere enn Branns mannskap – Sarpsborg 08 og Stabæk.

Det er det som må gi Norling hodebry. En særlig enklere åpning på sesongen kan du ikke få som fersk Brann-trener. Når det da ender med null poeng – og ikke seks – så sliter du med å forklare omgivelsene om ambisjonene dine.

Nå er det selvsagt alt for tidlig å konkludere etter to seriekamper. Men jo før, jo bedre er det for Norlings posisjon at Brann vinner. Nå venter en tøff bortekamp mot Sandnes Ulf, så en hjemmekamp mot Lillestrøm. Det bør helst ende i seks poeng, slik at balansen gjenopprettes og Norling slipper å jobbe i motvind gjennom hele vårsesongen.

Du skal være tøff i hodet hvis motvinden blir for sterk i Bergen. Bare spør Rune Skarsfjord. Men mye avhenger av hvordan lokalpressen angriper den svake sesongåpningen. Det er klart Norling får tid på seg, det skulle bare mangle. Men spørsmål vil bli stilt.

– Har Norling feilberegnet nivået i norsk fotball? Han er i så fall ikke den første svensken som har gjort det.

– Har Brann de rette spillertypene til å spille 4-4-2, Norlings favorittsystem. Det har ikke sett sånn ut hittil.

– Er Markus Jonsson eller Daniel Mojsov gode nok til å være Vadim Demidovs makker i midtforsvaret? Hittil har begge sett usikre og klønete ut.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

For Stabæk – nederlagsdømt i alle kanaler – har sesongstarten gått bedre enn noen våget å håpe på. To strake seirer gir selvtillit, og straks har klubben seks poeng i banken. Gode poeng å ha med seg videre, i en lang sesong.

Men Stabæk gjorde trolig årets signering lenge før noen andre, i den meritterte treneren Bob Bradley. I noen tilfeller er det ikke viktig hvem som trener et fotball-lag. I andre tilfeller betyr det omtrent alt. I Stabæks tilfelle vil jeg helle til det siste.

Bradley har til og med fått Franck Boli, en spiller som kun scoret seks mål i 1. divisjon i fjor, til å se ut som en ekstremt farlig og god spiss.

Det kommer du langt med i Tippeligaen.

 

 

 

 

Guardiola til journalist: – Se meg i øynene!

MANCHESTER (VG) (Manchester United – Bayern München 1-1) Da Bayern München-trener Pep Guardiola for andre gang bemerket at det er vanskelig å spille mot et lag som ligger med åtte-ni mann inne i egen 16-meter, fikk han spørsmål fra The Guardians journalist Jamie Jackson:

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

DUELLEN FORTSETTER: David Moyes (til venstre) og Pep Guardiola viste mye følelser på Old Trafford. Foto: AP

DUELLEN FORTSETTER: David Moyes (til venstre) og Pep Guardiola viste mye følelser på Old Trafford. Foto: AP

– Mener du at Uniteds taktikk var negativ?

   – Nei, jeg har ikke sagt det.

  – Det høres litt sånn ut?

   – Jeg har ikke sagt det.

   Jackson så tydeligvis litt bort fra Bayerns spanske trener, for plutselig ga Guardiola klar beskjed: – Se meg inn i øynene når jeg snakker til deg.

    Det er ikke riktig å kalle stemningen amper, men Guardiola var helt tydelig opptatt av at journalisten skulle få med seg at han IKKE hadde omtalt Uniteds taktikk som negativ.

    Før kampen kunne man føle det på hele stemningen på Old Trafford. Fra fansen på utsiden, til presserommet, til en avventende (u)ro på tribunene. Det var nok egentlig ingen, iallfall de færreste, som trodde at dette kunne gå bra for hjemmelaget. Bayern, finalist tre av de fire siste sesongene, ville være for gode.

   Men Manchester United åpnet friskt, og det er ikke alle dommere som hadde blåst høyt spark da Danny Welbeck lurte Javi Martinez og banket ballen i mål. Men det tok ikke mange minuttene før det var orden i rekkene, og kampen ble som forventet: Tyskerne tok ballen. Og beholdt den. Det ble nesten for mye av det gode, i en lang periode i 1. omgang var de nesten for overlegne, for United ble liggende så langt bak at det knapt var rom å finne.

   Så da ble det en ny «holde-ballen-i-laget»-fest for Bayern, uten at det ble veldig mye ut av det fremover på banen. Thomas Müller hadde en ålreit sjanse, Arjen Robben et bra skudd og Nemanja Vidic dukket opp i siste liten foran Müller etter herlig forspill av David Alaba.

     Men når man er så suveren kan det være lett å miste litt konsentrasjon, og det var kanskje det som skjedde da Jerome Boateng skled og gikk overende og Danny Welbeck fikk omgangens overlegent største mulighet, helt fri med Manuel Neuer.  Neuer viste hvorfor han regnes som verdens beste keeper. Keeperen ble stående på beina og vant duellen. Wayne Rooney var ikke veldig imponert over besluttsomheten til lagkompisen. Han løp rett mot Welbeck og sendte avgårde noen friske meldinger.

    Men United hadde fått litt tro på at det var mulig å ryste sin mektige motstander. Etter pause fikk også Shinji Kagawa sjansen, og han var i hvert fall ikke redd: I Borussia Dortmund møtte han Bayern fire ganger og det endte med fire seire. United har aldri fått det maksimale ut av japaneren, men Kagawa viste igjen at han liker seg med ballen i beina – og han skaffet corneren som endte med at det tok fullstendig av på Old Trafford: Inn fra Rooney, kaptein Nemanja Vidic viste sin råskap i luften og presset inn ledermålet. For en heading, for en scoring – og for en respons fra Old Trafford.

   Ville vi få se en ny episk «european night»?

  Det ble ikke helt slik. Bayern mistet grepet i noen minutter, men var raskt i gang med balltrillingen igjen. Og det var ikke akkurat ufortjent da Rafinha slo inn, innbytter Mario Mandzukic nikket ned til en fremadstormende Bastian Schweinsteiger som hamret inn 1-1.

    

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen

Trond Johannessen

Manchester United skal ha all mulig ros. 1-1 mot Bayern er sterkt, særlig med tanke på alle problemene laget har vært igjennom. Old Trafford applauderte ut sine menn, som la ned en heroisk innsats. Manchester United har æren i behold, og er fortsatt med i kampen om en semifinaleplass. Manager David Moyes åpnet da også sin pressekonferanse med at han var «veldig stolt av laget sitt».

    Moyes slår fast at hans lag kommer til «å kjempe jevnt» med Bayern i returkampen neste uke også. Og ikke glem at Bayern har fått litt skjelven mot engelske lag før (Arsenal vant på Allianz for et år siden, City vant der i desember).

 Men følelsen er fortsatt at tyskerne er for gode.

   

    

 

Ren, skjær fotballgalskap

KONGEN: Lionel Messi jubler etter en av sine tre scoringer mot Real Madrid. Foto: Sergio Perez, Reuters

KONGEN: Lionel Messi jubler etter en av sine tre scoringer mot Real Madrid. Foto: Sergio Perez, Reuters

 

MADRID (VG) (Real Madrid – Barcelona 3-4) Det er rett før midnatt og fire menn går rundt med hver sin gressklipper på Santiago Bernabeu.

   Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

   Underlaget skal klargjøres til nye fotballfester. Og det kan jo hende at Barcelona kommer tilbake, i en Champions League-semifinale…

      Etter El Clasico nummer 19 på tre og fire måneder er i hvert fall én ting sikkert; det er ikke mulig å få nok av disse oppgjørene. 

      Forventningene denne gangen var enorme, men Real Madrid og Barcelona overgikk dem alle sammen. Og selv. i den lange rekken av minneverdige El Clasico’er vil denne stå igjen som en av de som er vanskeligst å glemme. Dette var ren, skjær fotballgalskap fra start til mål.

  Starten tilhørte, litt overraskende, Barcelona. Det var ventet at Real, med strålende form, herlig angrepsfotball og 31 strake kamper uten tap, skulle gå voldsomt ut. Isteden fikk Lionel Messi mye rom på midten, og det pleier han å utnytte. Først tredde han gjennom Neymar, men den brasilianske yndlingen avsluttet svakt. Og mens Cristiano Ronaldo var opptatt med å jakte på frispark begynte Barcelona å trille ball, slik ingen andre kan. Frem og tilbake, hit og dit. Da den forløsende pasningen kom var de oppe i 24 trekk, de fire siste fra Xavi til Neymar til Fabregas til Messi . Real  mistet fokus et lite øyeblikk,  Messi kunne dytte ballen gjennom til Andrés Iniesta, bak ryggen til høyreback Daniel Carvajal. Da var det gjort. Iniesta la ballen til rette med en berøring med venstre, før han banket den i nettaket med samme bein.  

       Selv trommeslageren med Ronaldo-drakt bak mål ble stille i noen sekunder.

       Både Messi og Neymar hadde muligheter til å øke ledelsen, men isteden var det en annen søramerikaner på motsatt siden som tok over. Sammen med en innimellom ganske utskjelt franskmann. Først skrudde argentinske Angel di Maria inn et vakkert innlegg fra venstre. Franske Karim Benzema knuste Javier Mascherano i luften, headingen var ikke utagbar for Barca-keeper Victor Valdés, men nesten ut av ingenting sto det 1-1. Og det tok fullstendig av noen få minutter senere; igjen inn fra di Maria, denne gangen dempet Benzema ballen med høyre lår, før han feide den inn på hel volley med samme bein. Vakkert! Benzema var heller ikke langt unna et tredje mål, igjen etter pasning fra di Maria. Real hadde overtatt fullstendig, og i gledesrusen er det fort gjort å glemme Den Lille, Store.

      Det nytter ikke å slappe av et tidel når Lionel Messi er på motsatt side. Rett før pause dro han selv med seg ballen inn i straffefeltet, fant Neymar, som mistet den, men Messi snappet selvsagt opp ballen selv og plasserte den enkelt i hjørnet. Altså; enkelt når det er Messi som gjør det.

       I jubelen etter målet ble det krangel og gruff blant flere spillere, med Pepe (overraskende) og Fabregas i hovedrollene. Slikt hører liksom med i El Clasico, men dette var ingen stygg kamp – som vi har sett flere eksempler på de siste sesongene.

       Cristiano Ronaldo da? Hvor var han? Ni minutter etter pause dukket han opp. På vei inn i 16-meteren ble Ronaldo felt av Dani Alves. Dommeren pekte på straffemerket, selv om TV-bildene viste at han ble hektet like utenfor. Ronaldo hamret selv inn 3-2-målet, og dommeren ved navn Alberto Undiano Mallenco var plutselig ikke like hatet av hjemmefansen lenger. Før straffen hadde han viftet unna det meste de ropte på. Han ville ha flyt i spillet, og han fikk det.

        Straffedramaet hadde ikke mer enn begynt. For da Real igjen hadde revet til seg et initiativ etter å ha tatt ledelsen, ble de igjen lurt av Lionel Messi. Hans åpnende pasning sendte Neymar gjennom. Han ble løpt opp av Sergio Ramos. Ramos var så vidt borti Neymar, og da er det få som faller like lett som brassen. Sergio Ramos måtte tusle i garderoben, Messi lekte inn 3-3-utligningen fra 11 meter.

     Og syv minutter før slutt endte det helsvart for de helhvite: Andrés Iniestas finter ble for mye for Xabi Alonso, ny straffe til Barcelona. Messi sendte ballen samme vei, og da hadde ikke de ti Real-spillerne mer å by på, selv hjemmepublikummet aldri ga seg. De levde med laget sitt gjennom opp- og nedturer, men til slutt ble det for mye.

     Det ble for mye Iniesta, og det ble alt for mye Messi.

      Etterpå hoppet Barcelona-gjengen jublende rundt som et Norway Cup-lag midt på banen, mens de fleste Real-spillerne gikk rett i garderoben, med Cristiano Ronaldo som førstemann.  Sistemann som forsvant var Mallenco i gult og svart, fulgt av en intens pipekonsert. Foran pressetribunen sto én etter én og viftet med neven, gjorde «pengetegnet» med fingrene og ba om at dommeren måtte skjelles ut. Men, selv om han selvsagt ikke gjorde alt rett, var det nok ikke Mallenco som avgjorde denne kampen, selv om han fikk kjeft av Ronaldo etterpå. (Ronaldo nevnte ikke noe om at han fikk en straffe han strengt tatt ikke skulle hatt.)

    25 minutter etter kampslutt høres fremdeles noen spredte Real-trommer fra et nær tomt Santiago Bernabeu, og helt øverst i hjørnet er den lille skaren Barcelona-tilhengere som slapp inn iferd med å bli geleidet ut. De synger fortsatt. De feirer at Real Madrid er slått for andre gang denne sesongen (som ikke er uten betydning, siden innbyrdes oppgjør teller ved poenglikhet). Og de feirer at Barcelona igjen er med i kampen om ligagullet. Nå har Real Madrid og Atlético Madrid begge 70 poeng, Barcelona 69 – og ni serierunder gjenstår.

     Og de feirer Lionel Messi – den første Barcelona-spilleren som scorer tre ganger på Santiago Bernabeu.

    PS! Minner ellers om at det bare er tre uker og to dager til neste Clasico; den spanske cupfinalen, som skal spilles i Valencia.