Arrogante, briljante – og bare best

DOBBELMESTERNES MESTER: Lene Mykjåland jubler etter å ha satt inn 1-1-goalen, da LSK startet snuoperasjonen som endte med cupgull.

DOBBELMESTERNES MESTER: Lene Mykjåland jubler etter å ha satt inn 1-1-goalen, da LSK startet snuoperasjonen som endte med cupgull. Foto: NTB SCANPIX

FORNEBU (VG) (LSK Kvinner – Trondheims-Ørn 3-1) De vinner ute, de vinner inne, de vinner under press, de vinner når de er som best og de vinner uten å dominere. Cupfinalen ble en manifestasjon på at LSK Kvinner er landets soleklart beste fotballag.

Av Øyvind Herrebrøden, fotballjournalist i VG

Det kan kanskje virke arrogant før kampen å plassere en gullhatt foran i spillerbussen som sto parkert utenfor finalearenaen, synlig for alle som gikk forbi, men Lillestrøm gjorde det. De visste de kom til finalen som favoritt, de vet de har de beste spillerne, en bred og skadefri tropp, landets toppscorer og de at de vant Toppserien suverent.

bloggbildeformat

Øyvind Herrebrøden i VG.

I sum ble 3-1 litt som ventet, men vi ser ikke vekk fra at «underhunden» Trondheims/Ørn glefset, farget finalen og ga seg selv den vidunderlige følelsen av å slå nedenfra, ta ledelsen og skape tro på at det faktisk kunne gå. For etter 1-0 etter 26 minutter, på en utsøkt heading fra giftige Lisa-Marie Karlseng Utland, var det trønderne som tok tak i kampen.

De var presise i lengderetning med pasningene, de våget å ta med ballen ut fra forsvar, de skapte sjansene, de fyrte av skumle langskudd, mens Lillestrøm for det meste slet.

Trekket med å sette Lene Mykjåland (27) ned som ballsentral, siden ligaens kanskje beste fotballspiller Sherida Spitse måtte droppe cupfinale for landslagsoppdrag, var ikke nødvendigvis dumt. For Mykjåland prøvde hele tiden på kreative pasninger og trakk opp angrep ved hjelp av tempo og ballbehandling, men problemet var Isabell Herlovsen ble isolert på topp uten sin beste lekekamerat i nærheten.

Det var kanskje en grunn til at da Herlovsen og Mykjåland fant hverandre, smalt det. Med Mykjåland tilbake i tierrollen fra pause og ut ble det for mye for Trondheims/Ørn – for plutselig var Herlovsen involvert og Emilie Bosshard Haavi (spilte sin femte cupfinale som 22-åring) plagsom på den ene kanten. Når LSKs gyldne triangeloffensiv er gode på likt, er det iallfall ingen innenfor Norges grenser som makter å stoppe dem. Og da 0-1 ble 2-1 i løpet av drøyt halvannet minutt, fordi LSK plutselig ble både direkte og nådeløse i overgangsspillet, fikk seriemesteren all selvtilliten de trengte.

Og da kom nivåforskjellen til syne. Dette var tross alt en kamp mellom to klubber der 30 poeng og syv plasser skilte i serien, favorittstempelet var Lillestrøm-farget fra avspark, og med Ørns velkjente trøbbel at kreftene pleier å ta slutt når 2. omgang tetner til, pluss at de var nødt til å ta av sin gravide midtstopper Solfrid Andersen Dahle ved pause, var det egentlig å vente på det uunngåelige.

Det skjedde da Isabell Herlovsen løp inn 3-1-goalen og punkterte en relativt morsom finale i Telenor Arena. Det var ikke spesielt vakkert eller elegant, men det var effektivt og det holdt i massevis til å sikre det som virket som en sikker dobbeltriumf.

Herlovsen var dominant i 2. omgang med scoring og to målgivende, og etterpå nektet hun å gi fra seg kongepokalen da LSK feiret sin aller første «The Double» i et regn av gullkonfetti.

Men aller best var Lene Mykjåland. Hennes «innebandyfinte», der hun antageligvis ble snytt for straffespark, er et sjeldent syn på norske baner, men det oppsummerer selvtilliten, ferdighetene og frekkheten til dette Lillestrøm-laget.

Og hvor kan det fortsette? Det er Champions League neste år for LSK, med investor Per Berg på laget er klubben rikere og bedre nå enn da de prøvde seg der sist, og neste år kan de kanskje plusse på med Solveig Gulbrandsen på laget.

For veteranen står det mellom LSK og Kolbotn, og en avveining om det å trene og spille nært familien i hjemklubben Kolbotn – eller få topp nasjonal matching i treningshverdagen i Lillestrøm. Velger hun sportslig, sitter vi antageligvis om et år og skriver nye kapitler om LSK-titler.

Forslaget om fotballrevolusjon: Noen vil få det vondt

IKKE SPURT: Nils Arne Eggen er - merkelig nok - ikke spurt om hvordan fremtiden bør være i norsk toppfotball. RBK-leder Ivar Koteng vil ha færre lag i Tippeligaen. (Foto: Bjørn S. Delebekk)

IKKE SPURT: Nils Arne Eggen er – merkelig nok – ikke spurt om hvordan fremtiden bør være i norsk toppfotball. RBK-leder Ivar Koteng vil ha færre lag i Tippeligaen. (Foto: Bjørn S. Delebekk)

Dette blir vondt. Enten for omtrent 30 klubber som får nedgradert sin status. Eller for prosjektgruppen bak de revolusjonerende forslagene til endring.

16 klubber kan bli til 12 eller 14 i Tippeligaen. Og 88 klubber i de tre øverste divisjonene kan bli til under 60. Det lukter lang vei at ledelsen i Norges Fotballforbund får en stri tørn med å skaffe to tredjedels flertall for dette på tinget om under fire måneder.

Cupfinale i mai kan bli enda verre. Du må vel nesten være nederlender for å få foreslå at norsk fotballs nasjonaldag skal flyttes til tiden rundt landets virkelige nasjonaldag. Å fordele cupen over to sesonger blir ikke godt mottatt – selv om det går an å se problematikken ved å ha både cupfinale og en eventuell sluttspillfinale tett på hver andre senhøstes.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Hvordan kommer Yngve Hallén & co. til å forholde seg til forslagene fra den 11 mann store arbeidsgruppen? Den er ledet av Norsk Toppfotballs Jo Bergsvand. Hverken styret eller generalsekretær Kjetil Siem har vært direkte involvert.

Gruppen har snakket med mer enn 200 personer. Også «Icons of the sport», som det står på engelsk i presentasjonen. Der inngår altså ikke landets mestvinnende trener og den eneste med suksess i Champions League, Nils Arne Eggen.

Det er fullstendig ufattelig.

Men de mener kanskje at 73-åringen tilhører fortiden. Han svarer med å hugge ned hele tanken om forandring.

Men der er Eggen ikke helt i takt med Rosenborgs nåværende leder, Ivar Koteng. Han gikk på talerstolen og oppfordret siste fotballting sterkt til spissing av Tippeligaen.

Prosjektgruppen påstår at forandringene vil heve Norge fem til 10 plasser på UEFAs klubbranking, at inntektene vil øke med 100 til 150 millioner kroner, tilskuerne vil bli 5 til 20 prosent flere og TV-publikummet vil øke med 8-10 prosent.

Antagelig står det nederlandske firmaet Hypercube bak utregningen av de forlokkende tallene.

Fremgangen skal skje ved innføring av sluttspill – uansett om det blir 12 eller 14 lag i Tippeligaen. Teorien er at flere betydningsfulle og kamper skal gi større interesse, flere penger og bedre sportslig utvikling. Omtrent som i Belgia.

Men førsteinntrykket er at norsk fotball synes dette virker kaotisk og er en alt for drøy forandring – i hvert fall når det gjelder cupfinalen. Det blir spennende å se om stemningen kan snus innen fotballtinget samles på Ullevaal stadion 7. mars.

Fornuftig å vente, men vent ikke lenge, Martin Ødegaard

KAN FÅ ZIDANE: Martin Ødegaard blir forespeilet svimlende muligheter i Real Madrid. En av dem er å jobbe tett med B-lagets manager Zinedine Zidane. (Foto: BJØRN S. DELEBEKK og AFP)

KAN FÅ ZIDANE: Martin Ødegaard blir forespeilet svimlende muligheter i Real Madrid. En av dem er å jobbe tett med B-lagets manager Zinedine Zidane den første tiden. (Foto: BJØRN S. DELEBEKK og AFP)

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Noen brikker skal falle på plass før Martin Ødegaard forlater Norge. Det vil ta litt tid. Men det er ingen grunn til å tro at det tar år og dag før han er på plass i en stor klubb. Mitt tips er at det skjer til sommeren. I Spania.

Går det i det hele tatt an å si nei til Real Madrid?

Det spørs.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Planen er tydeligvis at Martin Ødegaard og faren skal besøke flere klubber utover høsten. Jeg vet ikke hva trener Carlo Ancelotti og president Florentino Perez tenker, men Real Madrid mener åpenbart alvor. Da ligger det i sakens natur at de ikke ønsker at Martin Ødegaard skal fly rundt omkring til alle rivalene.

Derfor kan det hende at det kommer en avgjørelse litt kjappere enn antatt. Det er selvfølgelig viktigere at Martin Ødegaard tar en riktig avgjørelse enn at han bestemmer seg raskt, men samtidig er Real Madrid-muligheten helt eventyrlig og den offentlige interessen for hans fremtid vil bare eskalere frem mot jul. Det ligner hysteri allerede.

Det mest gunstige kan være å ta en avgjørelse om ikke alt for mange måneder. Personlig tror jeg avgjørelsen blir Real Madrid. Mottagelsen skal ha vært overveldende på Valdebebas mandag hvor Cristiano Ronaldo & co. forberedte seg til Liverpool-kampen.

Verdensklasse på alt, tette bånd mellom A- og B-laget, Zinedine Zidane trener Castilla. Hva kan ikke Martin Ødegaard plukke opp fra Ronaldos register av teknikk og fysikk, Toni Kroos’ pasningsunivers eller bevegelsesmønsteret til Luka Modric?

Det er neppe realistisk å gå direkte inn i en hovedrolle på verdens beste fotballag, men det er vel heller ikke urealistisk at han han kan få prøve seg som 16-åring. Poenget er at han i tillegg til fornuftig og jevn matching får en treningshverdag som gir konstant utvikling. Forutsatt at Real Madrid har tålmodighet, har en god plan og ikke bare er ute etter å grabbe til seg en spiller fordi han regnes som verdens største talent.

Derfor er det liten grunn til å tro at Martin Ødegaard venter til at han er 17 år med å dra ut. John Carew har opplevd mye, også mot Real Madrid, og mener det er fornuftig å vente i 1-2 år. Han er verdt å lytte til. Men er ikke det veldig lenge å vente?

En halv sesong til i Strømsgodset og en full oppkjøring med den nye klubben høres uansett ut som en god plan. Familien er selvsagt nøkkelen til at dette skal gå bra. 15-åringen fremstår som ytterst fornuftig i intervjuer, men det er likevel grunn til å tro at han ligger lenger fremme i utviklingen som spiller enn som menneske.

Han har to søsken og for at Ødegaard-familiens kabal skal gå godt opp må naturligvis flere hensyn tas. Det vil ta litt tid. Å sende 15-åringen alene til Real Madrid er heldigvis ikke noe alternativ. En familie å komme hjem til hver dag er den beste garantien for at Martin Ødegaards vei opp og frem skal fortsette.

Det er veldig fort gjort å bli både oppgitt og utålmodig når hele verden mener at «the sky is the limit». Men også Martin Ødegaard må gå alle trinnene for å nå opp til stjernene. Det nytter ikke å hoppe over noen. Det finnes en million fallgruver på den veien han nå skal gå.

Den beste garantien mot dem alle heter familie.

Mats Møller Dæhli har fortalt hvor tøft det var å komme til Manchester United som 15-åring. Nå var han i en litt annen situasjon, ble ikke hentet i privatfly, men hadde minst en av foreldrene med seg hele veien. Dermed ble han aldri satt helt ut av kynismen og tøffheten, og klarte å plukke opp unik lærdom.

Nå skal Martin Ødegaard gå den samme veien. Antagelig i en enda større gullgruve.

 

 

Fullstendig unødvendig, Sokolowski

FEIRET MOT SOGNDAL: Tomasz Sokolowski feiret sesongens eneste målgivende mot nettopp Sogndal i serieåpningen. Nå spørs det om Stabæk-spilleren får sjansen til å møte Sogndal igjen. (Foto: NTB Scanpix)

FEIRET MOT SOGNDAL: Tomasz Sokolowski feiret sesongens eneste målgivende mot nettopp Sogndal i serieåpningen. Nå spørs det om Stabæk-spilleren får sjansen til å møte Sogndal igjen. (Foto: NTB Scanpix)

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Tomasz Sokolowski kan gjerne være forbannet på Brann. Men det er fullstendig unødvendig å lefle med sin integritet som Stabæk-spiller.

Uansett hvor lite midtbanespilleren scorer – null mål på de siste 42 seriekampene – og hvor mye han beklager: Så har Sokolowski rent faktisk sagt at han skal «vurdere» om han i det hele tatt skal score om han får sjansen på åpnet mål mot Sogndal søndag.

Det henger ved. I hvert fall frem til søndag kveld.

Og kan i aller ytterste konsekvens sende Brann ned i 1.divisjon.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Dermed har ikke bare Tomasz Sokolowski satt seg selv i en skvis. Han har også satt Stabæk i klemma. Kan de i det hele tatt bruke en spiller som har antydet at han har andre motiver enn Stabæks beste i en helt avgjørende kamp på Fosshaugane Campus?

Den sportslige ledelsen – Bob Bradley og Inge André Olsen – har kommet i et dilemma. Det enkleste er å avskilte Sokolowski som uegnet for denne kampen.

Men det kan jo svekke Stabæk. Til fordel for Sogndal. Og ikke Brann.

For ei suppe: Det er uhyre dumt å sette sin egen integritet på spill. Alltid. Uansett.

Bergen er i Brann akkurat nå og en skarp reaksjon kom umiddelbart fra byens minste felles multiplum, Davy Wathne. Noe annet var ikke å vente.

Norsk fotball har gjennom en årrekke kapitalisert milliarder av kroner på å gjøre «fair play» til et uttrykk veldig mange forbinder med landets største idrettsgren.

Det er dypt alvorlig når «fair play» utfordres av kampfiksing osv. Tippeligaen trenger ikke en eneste spiller, som et lite sekund, setter spørsmålstegn ved egne motiver.

Jeg tror ikke Sokolowski virkelig mener at han på usportslig vis skal bidra til å sende Brann ned.

Men det kan godt hende at Sokolowski ønsker sin forrige klubb alt vondt. Det er i så fall en ærlig sak og hans eget valg.

Rikard Norling ga i vinter klar beskjed om at plassen hans var bakerst i køen av sentrale midtbanespillere. En ærlig sak, det også, selvsagt.

Det føltes selvsagt blytungt for en spiller med ambisjoner om å styre Bergens tidvise stolthet fra sentral midtbaneposisjon. Sokolowski har gjort en grei jobb – med 19 starter og seks innbytter i Stabæk. Men har vel ikke levert en sesong som kan sies å være markant bedre enn Branns mest benyttede sentrale duo, Fredrik Haugen og Stephane Badji.

Direkte involvert i en scoring har Sokolowski faktisk ikke vært siden Stabæk-debuten. Han fikk notert sesongens eneste assist i aller første seriekamp.

Mot Sogndal, til alt overmål.

Det spørs om det blir flere.

Fortsetter han slik, runder han 100 mål…

SCORER VIDERE: Cristiano Ronaldo jubler, Liverpool-fansen og Martin Skrtel fortviler. Foto: REUTERS

SCORER VIDERE: Cristiano Ronaldo jubler, Liverpool-fansen og Martin Skrtel fortviler. Foto: REUTERS

(Liverpool – Real Madrid 0-3) 10 kamper. 18 mål. Fortsetter han slik, runder Cristiano Ronaldo 100 scoringer før sesongen er over…

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Det skjer jo ikke, men det Ronaldo driver med i disse dager begynner nesten å bli komisk:

18 mål på syv serie- og tre Champions League-kamper kan for eksempel sammenlignes med hele Liverpool-lagets 15 mål på åtte serie- og tre Champions League-kamper. Egentlig trenger det ikke å bli sammenlignet med noe som helst.

For en overlegen fysikk, for en autoritet, for en teknikk, for et tempo – og for et overblikk da han omringet av en haug Liverpool-spillere kombinerte med James Rodríguez, ble løftet fri av en vakker lobbpasning og avsluttet med en deilig halvvolley. Et nytt kunstverk av et mål.

Liverpool åpnet i et voldsomt tempo, og så ut til å kunne by den regjerende mesteren på en tøff batalje – men det var bare frem til Ronaldos geniale gjennombrudd halvveis ut i 1. omgang. Hans første scoring på Anfield. Karim Benzema fikset de to neste scoringene, og franskmannen står med nydelige 40 mål på 68 Champions League-kamper (28 på 49 i Madrid, 12 på 19 i Lyon).

3-0-JUBEL: Pepe (til høyre) kranglet frem ballen til Karim Benzema, som satte inn sitt andre og Real Madrids tredje mål. I bakgrunnen Martin Skrtel. Foto: AP

3-0-JUBEL: Pepe (til høyre) kranglet frem ballen til Karim Benzema, som satte inn sitt andre og Real Madrids tredje mål. I bakgrunnen Martin Skrtel. Foto: AP

0-3 etter 41 minutter og Real Madrid kunne bare styre inn tre nye poeng, under tre døgn før sesongens første El Clásico-møte med Barcelona. Spanjolene kom uten Sergio Ramos og Gareth Bale, men Toni Kroos’ pasningsfot var på plass. Den tyske verdensmesteren styrte fullstendig, selv når Liverpool presset som hardest i åpningsminuttene.

Hjemmelaget hadde et par gode muligheter, med Philippe Coutinhos kanon i stolpen rett før pause som den beste, men nok en gang ble det en kveld der de fleste røde supportere endte opp med å snakke om savnet av Luis Suárez og skadde Daniel Sturridge. Liverpools lyspunkt  var Ludogorets’ seier over Basel i den andre kampen i gruppen.

Cristiano Ronaldo er oppe i 70 mål på 106 Champions League-kamper. Etter at han kom til Real Madrid i 2009 har det tatt helt av: 55 mål på 54 kamper. Med 70 scoringer totalt er han bare et mål bak Raúls rekord (71 på 142 kamper). En strålende parade av Liverpool-keeper Simon Mignolet hindret Ronaldo fra å tangere rekorden, men det er selvsagt bare et tidsspørsmål når det skjer, trolig allerede i returen mot Liverpool om to uker.

Og hvor skal dette ende? Ronaldo blir bare bedre og bedre, han er fortsatt bare 29 år og er så gjennomtrent og rå i alt han gjør at det er lenge til eventyret er over.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Men det er mulig at ledelsen i Det europeiske fotballforbundet klør seg litt i hodet av det som skjer i Champions League. Det begynner å bli en del brutale resultater nå: Som Romas 1-7-tap for Bayern München, Real Madrids maktdemonstrasjon på Anfield, Real Madrids 6-1 over Schalke og Paris Saint-Germains 4-0 over Leverkusen i 8-delsfinalen i fjor, begge på bortebane.

Av årets Champions League-klubber (altså minus Manchester United) så er Real Madrid, Barcelona, Bayern München og Paris Saint-Germain i en egen pengeliga på 2014-oversikten til revisjonsselskapet Deloitte.

Klubben fra den spanske hovedstaden topper, for niende år på rad. Real Madrid kjøper hvem de vil.

Men først og fremst har de Cristiano Ronaldo.

Nå trenger Norge Drillos gamle frekkhet

INGEN HYLLEST: Drillo har sagt nei til å motta en siste hyllest på Ullevaal i kveld. Kanskje følger han kampen hjemme fra stua et par kilometer unna. Her i intervju med VG på hjemmebane under konflikten med NFF i fjor høst. (Foto: JAN PETTER LYNAU)

INGEN HYLLEST: Drillo har sagt nei til å motta en siste hyllest på Ullevaal i kveld. Kanskje følger han kampen hjemme fra stua et par kilometer unna. Her i intervju med VG på hjemmebane under konflikten med NFF i fjor høst. (Foto: JAN PETTER LYNAU)

ULLEVAAL (VG) Brede Hangeland hylles i pausen. John Arne Riise hilser sitt gamle hjemmepublikum via storskjerm fra Kypros. Egil Olsen vil ikke være med på Ullevaal i kveld. Men jeg håper frekkheten hans er til stede.

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Det er synd at det har blitt slik. Per-Mathias Høgmos splitter nye landslag skal gå inn i en ny tid. Slik sett er det jo litt rart å sitte her og savne 72-åringen han tok over for.  Drillos siste VM-kvalik var ikke noe vakkert syn, og det er vel ingen som savner Drillo-utgaven som for et år siden skapte omtrent null i hjemmetapet for Sveits.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Men uansett: ingen enkeltperson har betydd mer for norsk landslagsfotball. Mest på grunn en grunnleggende tro på egen filosofi og en gudbenådet frekkhet til å gjennomføre den. Uansett motstand.

Den frekkheten har Høgmos nye lag hittil ikke klart å vise.

Selvsagt burde Drillo en siste gang fått kjenne styrken i brølet fra et fullsatt Ullevaal. Jeg er sikker på at det hadde gjort ham godt. Men Egil Olsen har sagt nei. Da er han sjelden til å rikke.

Drillo er prinsipiell motstander av slik hyllest, har neppe glemt fjorårets ballade rundt sparkingen og er nok fortsatt ikke er fornøyd med Norges Fotballforbunds ledelse. Slik har det vært før med Drillo. Han har stått på det han har ment. Uansett. Etter VM-suksessen i 1998 ble han takket av, men reiste ikke uten bitterhet til England for å bli Wimbledon-manager sommeren etter.

Den gangen fikk alle ansatte i NFFs sekretariat et avskjedsbrev i posthyllene sine. Der tok Drillo et oppgjør med «venner og ikke fullt så gode venner». Han hadde akkurat fått en kamps karantene som Vålerenga-trener etter uttalelser om dommeren Terje Hauge, som noen år etter dømte Champions League-finalen mellom Barcelona og Arsenal.

Forbundet kom frem til at han hadde skadet idrettens anseelse og Drillo var alt annet enn enig.

Det var heller ikke god stemning da Egil Olsen inngikk en avtale med et utenlandsk spillselskap i 2007. Mange mente at også det var temmelig frekt.

Alt var naturligvis glemt da Drillo gjorde sin gjeninntreden i 2009 ved å slå den nåværende verdenmester Tyskland på bortebane med Joachim Löw på benken.

Men Drillo har vært kontroversiell, annerledes og røff i kantene. På 1990-tallet hadde han enorm makt og visste å bruke den. Selv fikk jeg føle Drillo-boikotten i noen dager etter å ha skrevet en artikkel om at Englands-proffene ikke var godt nok trent foran VM i 1998.

Dermed var det ingen flere som nevnte den saken.

Jeg har egentlig aldri skjønt helt hva som var feil med saken, men Drillo fikk uansett satt en stopper for alle videre spekulasjoner rundt temaet. Og noen måneder senere hadde jo landslaget mer enn nok krefter til å slå Brasil, selv om noen var innom en usportslig bar på veien mot eventyret i Marseille.

Akkurat nå er det selvsagt vanskelig å se at den joviale Høgmo – tross OL-gull med jentene – skal kunne løfte Norge på den måten Egil Olsen faktisk gjorde. Men det vil være en fantastisk start å slå Italia.

For det var jo nettopp mot Italia det virkelig tok av for Egil Olsen. Da Lars Bohinen dro av verdensstjernen Franco Baresi og la grunnlaget for at Norge slo italienerne i 1991.

Vi kan jo håpe på at Mats Møller Dæhli tar frem liknende takter mot Leonardo Bonucci i kveld. Bohinen var smittet av Drillos frekkhet og total mangel av respekt for verdensstjerner. Akkurat det samme som Rekdal, Myggen, Fjørtoft og flere ikke var utstyrt med. Det var mye «kokos» i garderoben foran de største kampene på 90-tallet. I 1993 måtte Drillo faktisk be gutta «ikke undervurdere» England

Måtte akkurat den arven leve videre i minuttene før – og inn i – møtet med Italia i kveld.

Selv uten Drillo på Ullevaal.

 

 

 

Nå er vi alle Manchester City

TIDENES LÅN: Radamel Falcao lånes ut fra Monaco til Manchester United. Med en ukelønn på 2,7 millioner kroner. (Foto: AP)

TIDENES LÅN: Radamel Falcao lånes ut fra Monaco til Manchester United. Med en ukelønn på 2,7 millioner kroner. (Foto: AP)

Manchester United har alltid hatt en helt spesiell glorie. På grunn av alle trofeene, den dramatiske historien og den inngrodde klubbkulturen. Men nå er vi alle Manchester City.

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Alex Ferguson kalte dem for «den bråkete naboen» for noen år siden. Siden den gang har sjeik-styrte City vunnet to ligatitler og United én.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Fergusons siste gull kom jo som en direkte konsekvens av Robin van Persie-kjøpet for til sammen 240 millioner kroner rett før ligastarten i 2012.

Spisskjøpet var ikke normal Ferguson-politikk. Han hadde jo bygd suksessen på «class of ‘92» fra United-akademiet og hadde fortsatt Ryan Giggs og Paul Scholes tilgjengelig.

Men gjorde en dyr handel som skulle vise vei inn i den nærmeste fremtid hvor etterfølgeren David Moyes – det må ha vært i desperasjon – sved av nær 650 millioner kroner på Marouane Fellaini og Juan Mata.

Og etter ett år med sportslige krise har Louis van Gaal fulgt opp med å bruke nye 1,5 milliarder kroner. Nå skal Manchester Uniteds stjernespillere plutselig hete Radamel Falcao, Angel di Maria, Daley Blind, Luke Shaw, Ander Herrera og Marcos Rojo.

Men det gjenstår å se.

Det er veldig lenge siden jeg var 14 år, bar Uniteds bastkiste ut i bussen og slo av en prat med Matt Busby i baren. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt kjenne lukten av både basten rundt draktene og whiskyen i glasset til Sir Matt på Hamar den augustdagen i 1977.

Jeg har aldri vært noen supporter av Manchester United, men har hatt sansen for historien deres og måten Ferguson bragte arven fra Busby videre. Både på og utenfor banen.

Mye av det samme som de store Liverpool-managerne gjorde med en helt fantastisk klubb og fotballkultur mellom 1960 og 1990.

Danny Welbeck pakker sakene sine og drar til Arsenal etter å ha vært United-spiller i 15 av sine 23 leveår. David Beckham er trist og Fergusons siste assistent, Mike Phelan, snakker om at den røde tråden er brutt.

Nå er vi kjøpelag alle sammen.

Det har egentlig vært slik i en årrekke. Men Premier League har de siste ukene tatt kjøpegalskapen til et nytt nivå. TV-rettighetene selges over hele verden i en slik skal at selv de dårligste klubbene får 600-700 millioner kroner pr. sesong.

Det betyr lite at mange av dem drives dårlig målt etter normale forretningsmessigere prinsipper. Pengene kommer likevel og gambling er bare fornavnet på det som skjer.

I følge rådgivningsfirmaet Deloitte, som årlig setter opp sin «Football Money League», ser dette overgangsvinduet slik ut i antall kroner:

1) England 8,5 milliarder, 2) Spania 4,3 milliarder, 3) Italia 2,7 milliarder, 4) Tyskland 2,6 milliarder, 5) Frankrike 1,3 milliarder kroner.

Det er all grunn til å merke seg at de to siste nasjonene på denne listen kom lengst i VM. Altså: Har utviklet best spillere de siste årene.

Bayern München er en klubb med store ressurser, men mindre penger. De har en sportslig kultur som plutselig nå har bragt frem 17-åringen Gianluca Gaudino.

Det er imponerende på en helt annen måte enn kjøpe-van Gaal-skapen.

Manchester United er selv blitt den bråkete naboen.

 

Og så ser alle mot engelsk fotball igjen

I 97 dager har det vært pause. England har rukket å bli ydmyket i VM nok en gang. Men fra i dag av er det glemt.

PENGEGALOPP:  Det florerer med penger i Premier League, og mye pøses inn i overgangsmarkedet. Her er noen av sommerens største overganger i form av Alexis Sanchez til Arsenal (øverst f.v.) , Luke Shaw til Manchester United, Lazar Markovic til Liverpool, Elaquim Mangala og Frank Lampard til Manchester City, Cesc Fabregas til Chelsea, Adam Lallana til Liverpool, Diego Costa til Chelsea, Ander Herrera til Manchester United og Romelu Lukaku til Everton. Foto: AFP PHOTO

PENGEGALOPP: Det florerer med penger i Premier League, og mye pøses inn i overgangsmarkedet. Her er noen av sommerens største overganger i form av Alexis Sanchez til Arsenal (øverst f.v.) , Luke Shaw til Manchester United, Lazar Markovic til Liverpool, Elaquim Mangala og Frank Lampard til Manchester City, Cesc Fabregas til Chelsea, Adam Lallana til Liverpool, Diego Costa til Chelsea, Ander Herrera til Manchester United og Romelu Lukaku til Everton. Foto: AFP PHOTO

Av Trond Johannessen

For i de ni neste månedene ser hele fotballverden mot engelsk fotball igjen. Uansett hvilket hjørne av kloden du befinner deg på kan du være ganske sikker på at en pub nær deg frister med serieåpningen mellom Manchester United og Swansea.

Premier League er kanskje ikke den beste ligaen i verden for øyeblikket, men som merkevare er ingen i nærheten. TV-tallene, verden rundt, er så høye at Cardiff ble belønnet med 630 TV-millioner for å komme på sisteplass i forrige sesong, mens Bayern München måtte nøye seg med rundt 200 millioner kroner for sin Bundesliga-tittel. Premier Leagues siste TV-avtale (2013-16) drar inn godt over dobbelt så mye som noen annen nasjon. Manchester City fikk rundt 960 millioner kroner for sitt ligamesterskap.

Les også: VG tipper Premier League

Trond Johannessen, sportsjournalist i VG

Trond Johannessen, sportsjournalist i VG

Denne sommeren har Premier League-klubbene brukt rundt tre milliarder på spillerkjøp, allerede litt opp fra i fjor – og det skal handles i to uker til. Overgangssummene er tidvis latterlige, lønnsslippene nærmest uanstendige. Bedriftsøkonomisk drives svært mange Premier League-klubber skandaløst, de fleste har gått i minus år etter år, og det forteller alt om galskapen. Likevel er prosjektet Premier League en braksuksess. Toppklubbene som i februar i 1992 delvis brøt med det engelske forbundet, fordi de ville ha inntektene selv, har så til de grader lykkes med det.

Manchester United og Arsenal har vært i teten hele veien og dratt til seg de fleste millionene. Chelsea har vært blant de beste siden Abramovitsj dukket opp i 2003. Nå er kanskje Liverpool i ferd med å skape noe stort igjen og nystyrtrike Manchester City har kommet til toppen for å bli. De beste vil fortsette å drive sin egen liga i ligaen, noe som også gjør at de sikrer seg de lukrative Champions League-plassene. De nye Financial Fair Play-reglene vil dessuten gjøre at det blir mye vanskeligere å utfordre dem.

Omtrent halvparten av Premier League-klubbene vet allerede nå at det vil ende med en tilværelse på nedre halvdel av tabellen, men det er jo greit hvis det renner inn 7-800 millioner kroner ved sesongslutt. Da gjelder det bare å klore seg fast og få være med på nedre halvdel igjen neste år.

Konkurranse: Tipp Premier League-tabellen

Det engelske landslaget har havnet stadig lenger unna verdenstoppen, i takt med Premier Leagues vekst. Kanskje ikke så rart når den siste oversikten (fra tidligere i år) viste at antallet utlendinger er på over 60 prosent. Unge engelske talenter får begrenset med spilletid, men de tjener så mye penger at de uansett velger å bli i England.

Det engelske forbundet, Football Association, prøver seg stadig med nye prosjekter og komiteer. Men de slåss jo mot pengekreftene. Da taper de fleste.

Og det som føles helt sikkert er at Premier League vil fortsette å vinne.

Hansens ord gjelder – 19 år etter

MYE Å PRATE OM: Assistent Ryan Giggs sier noen velvalgte ord til sjefen, Louis van Gaal, under serieåpningen på Old Trafford. De får mer å snakke om denne uken. Foto: Martin Rickett, PA.

MYE Å PRATE OM: Assistent Ryan Giggs sier noen velvalgte ord til sjefen, Louis van Gaal, under serieåpningen på Old Trafford. De får mer å snakke om denne uken. Foto: Martin Rickett, PA.

(Manchester United – Swansea 1-2) Hvis han ikke allerede har gjort det: Louis van Gaal må nærmest forlange at Ed Woodward får tak i et par spillere som han – van Gaal – mener kan løfte Manchester United kjapt.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For Liverpool-legenden Alan Hansens ord fra 19. august 1995 (nesten nøyaktig 19 år siden) «You can’t win anything with kids,» slo galt ut den gangen. Manchester United vant The Double i 1995/96 med «kids», The Class of 92 var klare til å erobre England, og etter hvert også Europa. Men det var også et lag som hadde klare ledere i laget, som Peter Schmeichel, Eric Cantona og Roy Keane.

Det har ikke denne gjengen, som mot Swansea i serieåpningen stilte med en 20-åring (Tyler Blackett) i forsvaret og en 21-åring (Jesse Lingard) som vingback. På benken satt en 19-åring (Adnan Januzaj) 20 år gamle Reece James og 21 år gamle Michael Keane. I tillegg manglet United sju mann som er ute med skade (Johnny Evand, Michael Carrick, Danny Welbeck, Luke Shaw, Robin van Persie, Rafael og Antonio Valencia).

Les også: VG tipper Premier League

I sum ble dette altfor tynt, spesielt i et nytt system (3-5-2), og med flere spillere i uvante posisjoner. Og Manchester United gikk på sitt åttende hjemmetap i ligaen på de 20 siste kampene.

United-ekspert Stuart Mathieson, som jeg snakket med før kampen, sa at Manchester United må fortjene Old Trafford-respekten igjen. Den kommer ikke av seg selv, tross bytte av manager og gode treningskamper. Den må vinnes tilbake med godt spill – og seirer – på hjemmebane. Fordi motstanderne, via forrige sesong, har sett at det er mulig å vinne på Old Trafford.

Det gjorde Swansea i serieåpningen, som ble en voldsom nedtur for den nye manageren Louis van Gaal, som hadde skapt store forventninger til Manchester United via seks strake seirer i treningskampene. Men i går skjedde det lite. Det minnet mye om flere av hjemmekampene under David Moyes forrige sesong, med liten bevegelse og få målsjanser.

Når det da i tillegg gjøres feil i eget forsvar, både av unge Blackett og flere andre, så virker Manchester United som et lag det er enkelt å score mot. Klubbens første hjemmetap i en seriepremiere på 42 år var et faktum, etter Swansea-scoringer av Ki og Gylfi Sigurdsson. Manchester United fikk et håp om bedre tider da Wayne Rooney utlignet, men Sigurdsson klarte å score 19 minutter etter utligningen, selv om United var sju mot to inne i egen 16-meter.

Konkurranse: Tipp Premier League-tabellen

Det er ingen tvil om at dette Manchester United-laget hadde sett bedre ut med Johnny Evans i forsvaret, Rafael eller Antonio Valencia og Luke Shaw som vingbacker, og Robin van Persie på topp. Men likevel mangler det mye, altfor mye. Mot Swansea skapte ikke United noe før van Gaal la om til 4-4-1-1 etter pause, som spillerne kjenner bedre til.

Men selv det var ikke nok, fordi det ikke var nok kvalitet i laget. Og det ble ikke noe bedre av at van Gaal tok ut Ander Herrera, han som skal styre spillet, selv om han ikke hadde noen stor kamp.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

I det hele tatt viste ikke Louis van Gaal fram noe av sin taktiske genialitet i går. Men han har kommet sent inn, har ikke fått inn de spillerne han ønsker seg, og disponerer i øyeblikket en altfor svak spillertropp til å utfordre de beste i Premier League.

Det må gjøres noe, både på skadesiden og på overgangsmarkedet, de to neste ukene. Ellers kan Manchester United gå mot en slitsom høst. Serieåpningen hjemme mot Swansea skulle og burde gitt tre poeng.

Det ble null.

 

 

 

«Skammen» henger over vennenes møte

sverige-tyskland15-j-102

GODE KOLLEGER: Jürgen Klinsmann (t.v.) og Joachim Löw var trener og assistenttrener for Tyskland under VM i 2006. Nå er Klinsmann landslagstrener for USA, mens Löw er hovedtrener for Tyskland. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

RECIFE (VG) 25. juni 1982. En fredag. I spanske Gijon. 32 år og én dag siden, men fotballverden husker det fortsatt. Veldig godt.

Av Trond Johannessen

de9d5fc939774158845d-985

KJØPT OG BETALT: Algeriske fans viser frem penger til fotografene etter at Vest-Tyskland og Østerrike begge gikk videre i VM etter 1-0 til Vest-Tyskland i den siste gruppekampen i 1982. Denne kampen førte til endringen som gjør at alle kampene i den siste runden i gruppespillet spilles samtidig. Foto: AP

I Tyskland er det kjent som «Skammen i Gijon», forteller Marcus Bark fra sportsschau.de, nettstedet til statskanalen ARD.

Bare to av dagens tyske spillere var født (reservekeeper Roman Weidenfeller (33) og Miroslav Klose (36), men de har alle blitt minnet ganske kraftig om «1982» de siste dagene. Det samme har landslagssjefene til Tyskland og USA, Joachim Löw og Jürgen Klinsmann, de to tyske vennene.

25. juni 1982 vant  Vest-Tyskland 1-0 over nabo Østerrike i den siste kampen i den innledende runden i VM i Spania. Resultatet sendte begge lagene videre, på bedre målforskjell enn Algerie (som hadde spilt dagen før). Etter at kjempen Horst Hrubesch ga tyskerne ledelsen etter ti minutter skjedde det nesten ingenting. Det var en ynkelig forestilling (selv om det rent kynisk er mulig å forstå hvorfor det så slik ut).

26. juni 2014 møtes Tyskland og USA i den siste kampen i den innledende runden i VM i Brasil. Uavgjort vil sende begge lagene videre. Da hjelper det ingenting hva Portugal og Ghana eventuelt gjør i det andre oppgjøret. Tyskland og USA har fire poeng, Portugal og Ghana bare ett. Attpåtil er altså de to landslagssjefene gode venner. Forutsetningene for at dette kan ende med en ny mørk dag er på plass.

– Det er mulig det blir uavgjort, men jeg tror ikke noe på en gjentagelse av Gijon, sier Marcus Bark.

Både Joachim Löw og Jürgen Klinsmann garanterer at de går for seier i kveld. Det skulle tatt seg ut om de sa noe annet, så vi får vel tro på det, inntil det motsatte eventuelt bevises.

Men rent kynisk vil det være mulig å forstå det denne gangen også, dersom vi får se to forsiktige lag i Recife nordøst i Brasil, der det har regnet mye de siste dagene. Begge nasjonene har alt å tape på å ta store sjanser. Tyskland vinner gruppen ved uavgjort, og vil da trolig unngå Belgia i 8-delsfinalen. USA er nok strålende fornøyde med å gå videre som nummer to fra en meget tøff gruppe, og seier over mektige Tyskland virker ikke veldig sannsynlig. Tap med et mål eller to og Klinsmanns lag risikerer å være ute av turneringen.

«Vi vil vinne over Tyskland og vi vil vinne gruppen,» sier Jürgen Klinsmann, 49 år og fortsatt like gutteaktig i sitt vesen. Og det skal sies; det er vanskelig å se for seg at USA legger seg bakpå. Det ligner liksom hverken Klinsmann eller den amerikanske konkurransementaliteten.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Klinsmann er litt forsinket, småjogger inn i pressekonferanserommet og ser nesten like lett ut i steget som da han spilte VM i ’90, ’94 og ’98 (verdensmester i det første forsøket). I 2006 ledet han Tyskland til bronse i VM på hjemmebane, med Joachim Löw som assistent.

Begge snakker varmt om det nære vennskapet de bygget opp på den tiden, men begge gjør også et like stort poeng av at det vennskapet er uinteressant i dag. «Vi legger telefoner og sms’er til side i et par dager,» forsikrer Klinsmann.

– Det som skjedde i 1982 betyr ingenting nå. De fleste av spillerne var jo ikke engang født. Det er ikke noe tema hverken for Klinsmann eller meg. Vi går på banen for å vinne. Det er det eneste som teller for oss, sier Löw.

For øvrig er ikke dette et usannsynlig scenario: Tyskland vinner gruppe G og «offerlandet» fra 1982, Algerie, blir nummer to i gruppe H.

Da møtes de i 8-delsfinalen, og da kan afrikanerne få den ultimate revansjen for «Gijon».