Den beste som aldri vant DET trofeet

SISTE JUBEL: Steven Gerrard gir seg snart som Liverpool-spiller. Foto: Reuters.

SISTE JUBEL: Steven Gerrard gir seg snart som Liverpool-spiller.
Foto: Reuters.

Han er IKKE den største og beste gjennom Liverpools stolte historie. Men han er en av de få fotballspillerne i verden som kunne spilt i alle posisjoner på banen, og gjort det like bra. Og det gjør ham unik. Steven Gerrard (34) vil likevel – for alltid – stå igjen som den beste fotballspilleren som aldri vant ligagullet.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Jeg traff ham første gang på Melwood, Liverpools treningsbane, på slutten av 1990-tallet da jeg besøkte Vegard Heggem. Steven Gerrard hadde striere hår enn meg, og var en beskjeden kar som snakket med innestemme ute. Han hadde akkurat debutert for Liverpools A-lag som 18-åring.

Jeg husker håndtrykket var litt slapt. Og han så ned.

– Se opp for han. Steven Gerrard, han blir god, husker jeg den fem år eldre Heggem sa til meg den gangen. Heggem var litt lyrisk i beskrivelsen av Liverpools unge spiller, som han hadde vært det med den et år eldre Michael Owen. Og Heggem må ha teft. Begge fikk strålende karrierer, både for Liverpool og England.

– Jeg ser dem på treningsfeltet hver dag. Fantastiske spillere, sa Heggem.

Ironisk nok krysset Heggem og Gerrards veier på flere måter. Da karrieren til Heggem tok av, ble han skadet. Scouseren Gerrard kom inn for Rennebus Heggem i det 89. minutt, på Anfield mot Blackburn, 29. november 1998. Som høyreback. Da var allerede Bjørn Tore Kvarme byttet inn, og Stig Inge Bjørnebye spilte hele kampen for Liverpool. Spisspar var Owen og Fowler.

I sin neste kamp debuterte han fra start. Da spilte han mot Steffen Iversen i Tottenham, på White Hart Lane. Den første tiden var han i det hele tatt ofte omringet av nordmenn. Det sier litt om den tiden – og hva som er sjedd siden.

Senere har han spilt i – og løst – de fleste posisjoner på banen, både for klubb- og landslag. Og han har alltid løst oppgavene på en fornuftig måte. Pasningsfoten har alltid vært blant de beste, enten de går kort eller langt. Skuddfoten har alltid vært god. Blikket, teknikken. Steven Gerrard hadde det meste. Han var hurtig også, selvsagt er ikke farten den samme nå lenger. Og denne sesongen har vist at Gerrard kanskje er litt på vei ned, hvis jeg skal være forsiktig.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

De få gangene jeg har truffet ham siden, spesielt i forbindelse med mesterskap, har Steven Gerrard alltid virket som en fornuftig og hyggelig mann, som bare elsket fotballen sin. I blant lurer jeg på om han angrer på at han ikke tvang fram en overgang til Chelsea for snart 10 år siden. For selv om han har scoret i VM og EM, i finaler i Champions League, UEFA-cupen, FA-cupen og ligacupen, er det ligagullet som mangler. Alt annet har han. Sjansen var størst forrige sesong. Og sitatet «don’t let this slip» vil for alltid henge ved Steven Gerrard.

Av spillere i engelsk fotball som aldri ble ligamester, er Steven Gerrard den som har flest trofeer av samtlige. Det er neppe noen trøst.

Men i en æra der hårbøyler og gele har virket like viktig som evnene med ballen, har Steven Gerrard, med håret rett fremover, vært en befrielse å se på banen. Jålete fotballspillere har aldri vært min tekopp.

Jeg ser at mange mener Steven Gerrard er tidenes Liverpoolspiller. Der må jeg si meg kraftig uenig. Kanskje har det noe med at jeg har levd litt lenger enn mange av de som setter Gerrard øverst?

Her er min Topp 10-liste over de beste og mest innflytelsesrike Liverpoolspillerne de siste 45 år (det jeg kan stå inne for). Jeg vurderer kun spillere som har minst fire sesonger i klubben.

Newcastle United's manager Souness waits for the start of their English Premier League soccer match against Middlesbrough in Newcastle1. Graeme Souness (1978-84) Glem stuntet hans som manager. Som midtbanespiller i sju sesonger, fra 1978-84, var han i egen klasse, vant 12 trofeer og var lagets viktigste spiller i klubbens aller beste periode.

FBL-ENG-LIVERPOOL-DISASTER-HILLSBOROUGH2. Kenny Dalglish (1977-90) Kom til et lag som allerede var best, men videreutviklet spillet med sin fantastiske intelligens. Dalglish scoret mål som få, men først og fremst gjorde han lagkameratene bedre. Vant 14 trofeer som spiller.

Kevin Keegan3. Kevin Keegan (1971-77) Den viktigste spilleren da Liverpool festet grepet, både på England og Europa. Kom til et lag som ikke hadde vunnet noe på fem sesonger. Vant sju trofeer på de seks sesongene Keegan spilte der.

FBL-MYA-ENG-LIVERPOOL-HILLSBOROUGH4. John Barnes (1987-97) Kanskje den største entertaineren Liverpool har hatt, og spesielt i starten var han også klubbens og en av Europas beste spillere. Var ustoppelig på sitt beste, i spann med Beardsley og Aldridge.

sy6767065. Steven Gerrard (1998-2015) Sin generasjons beste Liverpool-spiller, uten tvil. Spillere har kommet og reist igjen – Gerrard har bare gått og gått. Intelligent spiller, som behersker alle spillets faser. Mangler bare ligagull.

6. Ray Kennedy (1974-82) Omskolert spiss, som var fantastisk som midtbanespiller under Bob Paisley.

7. Emlyn Hughes (1967-79) Kaptein i Liverpools storhetstid fra 1973-79. Ellevill type som hadde stor innflytelse.

8. Alan Hansen (1977-91) Kaptein i Liverpools storhetstid på siste halvdel av 1980-tallet. Elegant stopper. Klok.

9. Ian Rush (1980-87 og 1988-96) Målmaskin. Nesten telepatisk sammen med Dalglish. Bare scoret mål.

10. Steve Heighway (1970-81) Ving, lynrask. Hadde stort sett alt av målgivende til Keegan og Toshack på 1970-tallet.

Enig? Uenig?

 

 

 

 

Det skulle bli bedre, det ble verre

SLITER: Roberto Martinez og Everton. Foto: AFP.

SLITER: Roberto Martinez og Everton.
Foto: AFP.

(Hull-Everton 2-0) Ikke vet jeg når alarmen går på Goodison Park, men det bør nærme seg nå. For Everton har ikke hatt en svakere første halvdel av sesongen på 10 år. Og det når flere midler enn noen gang er brukt for å nærme seg toppen ytterligere.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Før sesongen var det for en gangs skyld forventninger til Everton, en klubb som sist var en tittelutfordrer på 1980-tallet, da klubben vant to ligagull (1985 og 1987) pluss en 2. plass i 1986 bak byrival Liverpool. I tillegg kom klubben til fire FA-cupfinaler, vant Cupvinnercupen og spilte ligacupfinale.

Siden har det mest handlet om å berge plassen, bruke minst mulig med penger, bygge et lag av billige og/eller egenproduserte spillere – rett og slett gjøre ting på sin egen måte. David Moyes gjorde en glimrende jobb med klubben i drøyt 11 år, før Roberto Martinez kom inn før forrige sesong, og tok klubben til en ganske oppsiktsvekkende 5. plass i ligaen. Kun en gang siden 1980-tallet har Everton vært bedre enn nummer fem i ligaen, så Martinez fikk høre mange rosende ord for jobben han gjorde, med en blanding av rutine, lovende ungdommer – og innleide spillere.

To av de innleide ble hentet inn permanent foran årets sesong, og Everton sprengte for en gangs skyld banken for å sikre seg Romelu Lukaku fra Chelsea, en spiller som scoret 15 ligamål på 29 starter for Everton forrige sesong.

28 millioner pund betalte Everton for Lukaku, omtrent det dobbelte av sin tidligere overgangsrekord (Marouane Fellaini), og dermed skjøt forventingene også i været. Muhamed Besic kom for 4,8 millioner pund, Gareth Barry ble hentet gratis fra Manchester City og til slutt kom Samuel Eto’o fra Chelsea, også han på free transfer.

Everton hadde en god spillerstall på plass, og alle tippet laget blant de seks-sju beste denne sesongen også. Det kan selvsagt fortsatt skje, men det er mye som skurrer i Everton denne sesongen:

* Tapet mot Hull var det tredje strake i ligaen, og det femte på de sju siste kampene.

* Romelu Lukaku står nå uten scoring på de seks siste ligakampene, og han har kun seks scoringer på 20 kamper denne sesongen.

* Forsvarstalentet John Stones er mye skadet, det samme har Ross Barkley vært, og nå er førstekeeper Tim Howard skadet.

* Midtstopperne sliter – Sylvain Distin er blitt 37 år, mens kapteinen Phil Jagielka er 32 – og Gareth Barry snart 34.

* Mot Hull i går ble Antolin Alcaraz, ikke akkurat en som har imponert hos Everton, utvist.

* Etter 20 kamper denne sesongen har Everton 21 poeng og ligger på en 13. plass. Vi må 10 sesonger tilbake, til 2005/06, da Everton var blakkere enn noen gang, for å finne en svakere sesong etter 20 kamper. Da hadde klubben 20 poeng og lå på 16. plass. Everton endte på en 11. plass den sesongen.

Hva som har gått galt? Mange mener Everton nå spiller «Wigan-fotball» under Martinez (han var manager der før han kom til Everton), og med Wigan-fotball menes «mange pasninger og pent å se på, men impotente der kampene avgjøres, innenfor begge 16-meterne.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

I tillegg kommer skader, et par mann som trolig har spilt sine beste kamper for noen år siden, og noen merkelige disponeringer fra Martinez. Mot Newcastle startet han med både Mirallas, Barkley og Lukaku på benken, og satte dem også for sent innpå til å redde poeng.

Så sesongen da Everton skulle bli gode, ser – foreløpig – ut til å være sesongen da Everton virkelig skuffet. Og manager Martinez, hvor trygt sitter han – egentlig hvis de svake resultatene fortsetter? For nå er klubbene igang med sparkingene igjen. Både Crystal Palace og West Bromwich har byttet manager nylig.

Det vil ikke komme som noe sjokk om også Roberto Martinez står uten jobb med det aller første.