9 vinter-OL – best og verst

Av Øystein Jarlsbo

sportsjournalist VG

Lake Placid-OL var mitt første, Albertville supert og Torino det verste – mens jarlsbo37026a-jpgr-d-99reinspikka flaks ga Lillehammer-OL merkelappen «best ever».
Lake Placid 1980, Sarajevo 1984, Calgary 1988, Albertville 1992, Lillehammer 1994, Salt Lake 2002, Torino 2006, Vancouver 2010 og Sotsji 2014.
Dette er listen over vinter-OL der jeg har deltatt. De to første som aktiv, de syv neste og siste som journalist. I tillegg har jeg vært i fem sommer-OL. Men de hører ikke hjemme her, det er vinter-OL som gjelder.

Og i det store og hele «følelser», når det eneste spørsmålet som teller skal besvares: Hvilket fremstår som det beste, det verste, det mest og minst minnerike.

Som regel ligger enkelthendelser – i stor grad – til grunn for svaret. Et par sommer-OL kan brukes som eksempler, før jeg går løs på vinter-OL rangeringen.

Privat finansierte Atlanta-OL 1996 var grusomt (på tross av Vebjørn Rodals OL-gull på 800 meter): «Boksehallen, hvor er det?», spurte OL-sjåføren hvis jobb var å skysspd517f1se journalister til boksehallen. Det burde du vite, svarte jeg. Jeg kom hit fra Chicago i går, jeg har aldri vært her før, repliserte han.

Sydney-OL var strålende fordi det alltid var god plass på toget til regatta-arenaen, jeg kunne kjøre bil innenfor den røde stripen i veiene som skilte vanlig trafikk fra akkreditert OL-trafikk – og folk (de frivillige) var veldig blide og avslappede (ikke uvanlig: lukten av marihuana ved høylys dag).

Min vinter-OL rangering med stjerner (en til fem):

***** Lake Placid 1980 (utøver): Jeg mener å huske at åpningsseremonien foregikk ute på et jorde, det kan ha vært skøytebanen.
Innkvartering i mobile homes, fire i hver «campingvogn» med et ganske lite felles toalett. De fleste utøverne bodde imidlertid i det som skulle bli ungdomsfengsel etter lUSA vs Soviet Union, 1980 Winter Olympicsekene. Noen bodde i cellene, andre atskilt av lettvegger. Det var veeeeldig lytt.

Knallbra underholdning på kvelden, blant andre Dallas Cowboys’ cheerleadere og Dr. Hook & the Medicine Show (hit: Sylvia’s Mother). Ble sammen med flere utøvere tilbudt indianertobakk av blid OL-sjåfør, før vi gikk inn for å legge oss i ungdomsfengselet via sporadisk sikkerhetskontroll.

USA vant OL-gull i ishockey: Miracle on Ice.

Super avslutning da det norske konsulatet (tror jeg) spanderte to dager i New York City på Norges OL-tropp: Først hilste vi på kronprinsparet og Arne Treholt i konsulatet (tror jeg), deretter legendariske Studio 54.

**** Sarajevo 1984 (utøver): OL-tog fra Beograd til Sarajevo, deltakerlandsby i det som senere skulle bli studenthjem – under krigen senere mest kjent som tilholdssted for snikskyttere i «Sniper’s Alley».
Fakkelbæreren krasjet nesten med norsk leder som ville ta tett bilde av vedkommende på vei opp trappen til fakkelen.SARAJEVO 2010

Minne for livet: delte sete med frivillig i bussen opp til langrennstadion. Hun (alle frivillige var unge flotte kvinner som snakket perfekt engelsk) begynte plutselig å gråte, fordi «det kommer til å gå til helvete med dette landet etter at Tito døde, alle hater hverandre».

Null trafikkproblemer, kun den OL-akkrediterte som var tillatt. Har ikke peiling på hvordan sivilbefolkningen kom fra A til B. Gikk også greit å ta seg forbi kontroller hvis man hadde glemt akkrediteringskortet.

Norsk stormforelsket skøyteløper droppet flere treninger for å se Øst-Tysklands kunstløpdronning Katarina Witt vinne gull.

** Calgary 1988 (journalist): Minus 20 kuldegrader ved ankomst, pluss 20 dagen etter. Chinook-vindene fra fjellene ødela hopp og ga sukker-snø i sporene i Canmores langrennstadion, plassert alt for langt fra OL-byen (11 mil).

Medialandsbyens vaskeri: aldri tilbake klærne du hadde levert.

Innkvartering: Så provisorisk at veggene falt ned før lekene var over.

Skøytehallen fabelaktig (fortsatt rekord-arena), ishallene for hockey likeså. Byens strippeklubber godt besøkt. Førsteklasses restauranter.
Tittel på hele 1. siden av Canadas svar på VG – Sun – da OL (endelig) var over: «They are back!» (byens NHL-lag Calgary Flames spilte bortekamper under hele OL).

**** Albertville 1992 (journalist): Fabelaktig infrastruktur. Sto på ski fra hotelldøren i Courchevel 1850 moh til ishallen og alpint-gull med Finken og Aamodt.sxbdc28d
Skøyter lagt til en parkeringsplass (grus), tribunene redselsfullt provisoriske. Siste gang det ble arrangert utendørs og årsaken til at det 30 år senere kan bli gjenbruk av Vikingskipet.

Svenske kolleger mer enn antydet at norske langrennsløpere jukset.

***** Lillehammer 1994 (journalist): Da Lillehammer tapte avstemningen om 1992-OL i oktober 1986 i Lausanne (der klassisk pianist Eva Knardahl underholdt kronprins Harald og pressen) i den norske baren i sentrum, lånte jeg en tusjpenn av Lillehammers «sjefsutsending» Petter Rønningen (til høyre sammen med Gerhard Heiberg) og krysset over 1992 på en Lillehammer-plakat og skrev 1994 i stedet.sy9ea71a
TV2s nåværende sportssjef Bjørn Taalesen var for øvrig pressesjef for Lillehammer-gutta (lokal bankmann Ole Sjetne, lokal bankmann Rønningen og glassbutikkmann Tore Strand).
Jeg flyttet dit fra Oslo i 1992. Gudsforlatt innlandsbygd forvandlet til noe litt sprekere etter hvert (synd å si at det skjedde over natten). Sterk skepsis til det meste og kritikk mot OL-folk som handlet friskt med pins (ble omsatt til gullpris).

Mye styr og offentlig skittentøyvask knyttet til det såkalte kulturprogrammet: noen fikk sparken, Bentein Baardsen og vetter inn, omstridte strie samer på Mjøsa, piktogrammer og OL-revy i lokal regi.

Rykter om at noen ville åpne bordell ved Brøttum døde fort.

Gerhard Heiberg «tok en prat» med lokale journalister på gangen for å få dem til å skrive mer positivt, alpinkvinnene ville kjøre i samme bakke (Kvitfjell, ikke Hafjell) som herrene og NRK «klippet inn» en og annen rev i TV-sendingene.syaf36de

IOC ville stoppe Kjell Aukrusts «Emanuel Desperados – Budbringeren fra Morgedal» (Cappelen 1993). Emanuel Desperados var nemlig tegnet på omslaget med OL-ringene på overarmen. De var ifølge IOC beskyttet og ikke tillatt brukt av andre enn IOCs samarbeidspartnere.

Drillo har alltid sagt at «flaks» er undervurdert i fotball. Det er det også i OL. Lillehammer har antakelig hatt mest av den gjennom tidene:

IOCs styre med president Samaranch i spissen truet med å reise hjem fordi de «ikke følte seg velkommen» i Lillehammer. Men kong Harald invierte Samaranch til sin ringe OL-bopel på Maihaugen, og da pakket de ikke likevel.

Møkkavær frem til åpningsdagen, så skinte sola fra blå himmel – med (ekte) lette snøfnugg da vettene kom opp av bakken i hoppbakken.sp2d460d

Nesten for kaldt for alpint i Kvitfjell, men bare nesten.
«Bussproblemene» opp i (frost)røk, alle tok toget.

Norsk gull over alt, svensk i ishockey og gull for USAs TV-publikum med kunstløpdrama Tonya Harding og Nancy Kerrigan.

** Salt Lake 2002 (journalist): Maks uflaks. IOC måtte sparke en haug medlemmer for korrupsjon (arrangøren betalte ditt og datt, bl a skolegang for IOC-ernes barn).
11. september 2001 medførte sikkerhetstiltak som kom ut av kontroll for arrangøren.
Men moro da president George W. Bush plutselig dukket opp blant deltakerne på tribunen under åpningsseremonien og Norges snowboarder Daniel Franck rakte frem hånden: «Can you please give me a high five, mister president».

En del dop.MUEHLEGG
Trafikkaos opp til alpint dag èn, grei infrastruktur – til avreise: seks timer i kø frem til gjennomlysning av bagasjen.

* Torino 2006 (journalist): Måtte gå gjennom kjøpesenter – tidligere Fiat-fabrikk – for å komme til pressesenteret ved skøytehallen, som var så provisorisk at løperne fikk luftveisproblemer på grunn av støv fra jern og treverk (og ble revet umiddelbart etter OL).
Nitrist fra ende til annen: Møkkavær. Veien til og fra hotellet gjennom industriområde spekket av prostituerte som varmet seg på bål fra gamle oljefat. Norge fikk ingen på pallen i skøyter, nesten ingen i langrenn.

**** Vancouver 2010 (journalist): OL delt i to, en del i fjellene og en i byen. Den første ganske stusslig, bortsett fra naturen på vei opp. Games in The City perfekt; ut aYE Vancouver Olympics Ice Hockeyv hotelldøra, 20 meter til T-banen, to stopp: Ishallen.
Litt lenger til skøytehallen (som ble alt annet enn det etter OL), men helt grei transport.
Sport: Tidenes beste OL-finale i ishockey (Sidney Crosby avgjorde).
Kanadierne veldig gode på party, Norges curlinggutter fulgte opp med buksene.
Sum: OL det OL skal være, nemlig gøy.

***** Sotsji 2014 (journalist): Var bare i «byen», som var perfekt orgVladimir Putin, Thomas Bachanisert a la London-OL: Alle arenaer (inkl deltakerlandsbyen) og øvelser i én OL-park. Buss i ring fra den ene til den andre, kunstløp, hockey, curling, skøytehaller i lange baner, idrettsanlegg nesten like fantastiske som under sommer-OL i Beijing 2008.
Uklanderlig transport, men minus for nettverk mobil/PC.

Og mat og innkvartering. Hadde fått rom i blokk 18, men det fantes ikke flere enn 11. Rom bygget ferdig mens jeg ventet. En kollega våknet av at en mus satt og gnagde på en sjokolade på nattbordet hans.

Sikkerhetsfolkene til Putin (sammen med IOC-president norske-hus169-jpgol--808Bach over) veldig flinke til å kle seg som vanlige folk, omtrent som Fantomet, ute blant vanlige folk – men avslørt da man for eksempel gikk over en strek man ikke skulle gå over: Bryske.

Uforholdsmessig dyrt sammenliknet med en russisk øl: Norway House til 12 millioner (til høyre ved NIFs generalsekretær Inge Andersen, OL-direktør Eli Grimsby, byrådsleder Stian Berger Røsland og skikongen Bjørn Dæhlie).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *