Solskjær trenger poeng – nå

SLITER: Ole Gunnar Solskjær. Foto: Atle Jørstad.

SLITER: Ole Gunnar Solskjær.
Foto: Atle Jørstad.

Kun tre mann som startet kampen mot Norwich, var også med i Ole Gunnar Solskjærs første lagoppstilling som Cardiff-manager. Her ligger et av problemene til nordmannen før kveldens møte med Middlesbrough: Gjennomtrekken av spillere som gjør stabilitet til et fremmedord.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Siden han overtok som manager i Cardiff 2. januar 2014, har Ole Gunnar Solskjær i snitt hentet 0,83 poeng pr kamp. Det er tall som er så svake at det sier seg selv at han neppe har jobben i den walisiske byen etter nyttår – hvis poengsnittet ikke økes betraktelig.

Sånn er mekanismene i fotballen. Uten resultater mister en manager jobben – uansett.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Marshall, Whittingham og Gunnarsson startet både mot Newcastle i FA-cupen 4. janur og i det famøse tapet hjemme mot Norwich i helgen. Ingen andre har overlevd Solskjærs åtte første måneder som manager. Han har prøvd å få inn sine egne spillere, prøvd å skape sitt eget lag, med en spillestil som han liker og ønsker. Men fortsatt ser det verken bra ut, eller fungerer i praksis.

Det er en tøff liga å komme seg ut av, en liga med 46 seriekamper. Det blir rundt seks ligakamper i snitt per måned. Ståle Solbakken fortalte meg en gang at det var så mange kamper at spillerne knapt rakk å trene. Etter én kamp var det bare å lade om til neste.

Men etter en OK start på sesongen, med sju poeng på de tre første kampene, er det bare blitt et poeng på de tre siste kampene – og det mot bunnlaget Fulham. Det mest skremmende med hjemmetapet mot Norwich lørdag, var at Cardiff falt så fullstendig sammen. De ledet 2-0 til pause, og helt til det 54. minuttet, før Norwich scoret fire ganger på en drøy halvtime uten at Cardiff klarte å svare.

Og hvis ikke Cardiff løfter seg såpass at de slåss om opprykksplassene når vi nærmer oss jul, så hjelper det lite at Solskjær har skaffet eier Vincent Tan 180 millioner kroner via sommerens transfervindu.

Blant supporterne er det allerede mange som ønsker et managerskifte. Men de fleste holder kjeft. Det hevdes at et rop om endring lett kan provosere eier Tan til å gjøre det motsatte…

Ole Gunnar Solskjær kom fra trygge rammer både i Manchester United og i Molde. I Cardiff har han møtt motgang – sportslig – for første gang i sitt liv, hvis vi ser bort fra kneskaden som preget siste del av karrieren hans i United.

Spørsmålet nå blir om laget, stallen, rett og slett er for svak, at Tan skjønner det, eller om han bare skriver ut en ny sjekk og fjerner nordmannen – uansett – hvis resultatene uteblir. Det vil ikke komme som noe sjokk, men det er å håpe, både for Solskjær og norsk fotball, at Tan har tålmodighet.

FBL-ENG-PR-MAL-CARDIFF-CRYSTAL PALACE-MACKAY-FILESSolskjærs forgjenger, Malky MacKay (bildet), gjorde det poengmessig dobbelt så bra som Solskjær (1,6 poeng i snitt pr kamp), men han fikk likevel sparken da Cardiff lå på 17. plass på tabellen. Solskjær tok klubben ned, og ligger i øyeblikket på en 15.plass i Championship.

Der bør ikke klubben ligge så altfor lenge, før presset mot Solskjær og Tan blir massivt. Cardiff kan jo starte med en seier over ustabile Middlesbrough på Cardiff City Stadium i kveld.

Baklengs inn i fremtiden

COMEBACK-KONGEN: Nils Arne Eggen - klar for nok en runde med Rosenborg? Foto: Jostein Magnussen.

COMEBACK-KONGEN: Nils Arne Eggen – klar for nok en runde med Rosenborg?
Foto: Jostein Magnussen.

Om fem dager fyller Nils Arne Eggen 73 år. Da kan det være klart for nok et comeback i Rosenborg. Romantisk – eller smart? Det gjenstår å se. Men for meg blir det litt som å gå baklengs inn i fremtiden.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Ingen skal noen gang være tvil om følgende: Nils Arne Eggen er Norges beste klubbtrener gjennom tidene. Ingen skal heller være i tvil om at Nils Arne Eggen fortsatt har mye han kan bidra med i norsk fotball.

Men spørsmålet blir det samme som det ble da han gikk av i 2002: Hvordan skal kunnskapen hans brukes? Erik Hoftun fortalte meg en gang at problemet mest handlet om at RBK aldri fikk strukturert Eggens kunnskap. Det ble aldri lagt noen plan for når han skulle bidra, og på hvilken måte.

Det hele ble tilfeldig.

Men samtidig er det litt sånn Eggen er: Ustrukturert. Intens når han først går inn i noe. Og du vet aldri helt når han kommer, og hva som kommer.

For det er når jeg nå hører at han er aktuell for å «være med i trenerteamet i 2015» at jeg reagerer. For, etter å ha jobbet tett med Eggen i mange år, og sett mannen i aksjon både som hovedtrener og konsulent, så står jeg på følgende: Eggen er enten sjef. Eller han er ute.

Eggen har sagt det selv: Du kan ikke være litt gravid. Det er enten eller. Og sånn er det med han selv som fotballtrener også. Han har prøvd seg i diverse perifere roller tidligere også, som konsulent eller samtalepartner.

Det har ikke fungert optimalt, for å si det mildt.

Rosenborg har i høst sett på hele organisasjonen sin, og hva de skal gjøre for å lage et bedre team, både sportslig og utenfor banen. Det er tenkt mange tanker, både nye og gamle. Det er vurdert å gå bort fra «røttene» igjen, ansatte folk utenfra og la gamledager ligge. Samtidig er det liten tvil om at gamle RBK’ere gjerne vil at Rosenborg skal ha mye av «gamle» Rosenborg i seg.

Og de står sterkt i klubben. Mange kvier seg veldig for at klubben skal miste enda mer av sin lokale tilknytning.

sze62fcbOg styreleder Ivar Koteng har alltid hatt lyst til å jobbe med Nils Arne Eggen. Nå ender klubben kanskje på den konstellasjonen, med Eggen som en del av trenerteamet, mest som en rådgiver for Kåre Ingebrigtsen (bildet), som gjerne vil fortsette som hovedtrener. Og også med tidligere sportssjef Erik Hoftun (bildet) som en del av teamet.

Alle disse har Rosenborg i blodet sitt.

Og det er ingen tvil om at de to gamle RBK-heltene ønsker å beholde jobbene sine. Med Eggen inne, øker sjansen for at det skjer. Et alternativ, med nye ledere og trenere inn, og begge står i fare for å miste sportslig ansvar.

I tillegg gjør jo Ivar Koteng seg populær blant mange hvis Eggen hentes inn igjen. Uansett hvem som har trent Rosenborg de siste 13 årene, så har alltid noen ment at Eggen må tilbake.

Er så dette strategisk riktig av Rosenborg? Eller er det noen strategi her i det hele tatt?

Hvis RBK går for denne løsningen, så ligger håpet i at Eggen skal overføre så mye av kunnskapen sin til Ingebrigtsen at denne skal stå trygt på egne ben, vite alt om spillestil og tankegang fra Eggens hode, og være en sterk hovedtrener fra 2016 – kanskje.

Hvis Eggen skal være med i 2015, bør han ha ansvaret. Ingebrigtsen og Hoftun kan ta seg av mye, men Eggen bør/må være sjef – hvis han orker. Fordi alle kommer til å forholde seg til Eggen hvis han er på Lerkendal. Det er han folk vil høre. Det er han folk vil vite hva mener om ting.

Det er sannheten.

Kåre Ingebrigtsen gjorde en meget god jobb i Viking. Mange mener han var hjernen bak spillestilen, det var han som kjørte mange av treningene og som fikk fasong på Viking. Og det er ingen tvil om at Ingebrigtsen kan fotballfaget. Han har gått en lang og god skole i RBK, vært hovedtrener i Bodø/Glimt, og har etter hvert masse erfaring i en alder av 48 år.

Spørsmålet er mest om han har lederegenskapene en så stor klubb trenger. Og med Eggen ved sin side blir han som en junior å regne.

Et alternativ, som jeg vet er aktuelt, er å lure Odds Dag-Eilev Fagermo til Trondheim. Han ER en sterk leder. Så sterk at han ikke trenger en «rådgiver» ved sin side.

Et tredje alternativ er å hente sportssjef og trener utenfra. Jeg har selv foreslått både Tor-Kristian Karlsen (sportssjef) og Bob Bradley (trener) som jeg mener ville blitt et veldig godt team for Rosenborg.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Men hvis det steiles på Brakka av for mange krefter utenfra, så blir det lett til at det er Eggen og hans vei RBK nok en gang ser til.

Så får vi håpe at Rosenborg tar lærdom av Nils Arne Eggens kunnskap denne gangen, ikke lar den forsvinne igjen den dagen han – igjen – går ut fra Lerkendal.

For dette er absolutt siste sjanse til å benytte seg av lærdommen til Den Aller Beste.

Realitysjekk for Høgmo

FORTVILER: Stefan Johansen. Foto: NTB/Scanpix.

FORTVILER: Stefan Johansen.
Foto: NTB/Scanpix.

ULLEVAAL STADION (VG) (Norge – Italia 0-2) Det kom ikke overraskende. Ikke gjorde det direkte vondt å se på heller. Ei heller var det noe å si på resultatet. Norge-Italia var bare nok en bekreftelse på hvor langt Norge er blitt hengende etter de beste fotballnasjonene i Europa,

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Når du er underdog, så er det alltid med et håp om å klå favoritten. Det gjør det bare ekstra gøy. Men hvis vi skal være helt ærlige, og det skal vi jo, så var Norge i realiteten sjanseløse mot et italiensk lag som vi har sett langt bedre før.

Det var som jeg har sett oppgjør mellom disse to nasjonene flere ganger før: Følelsen av at italienerne har full kontroll. At de scorer når de må, og ellers leker litt med oss. De lot Norge ha ballen iblant, og lot Høgmos menn få følelsen av at de var med i kampen.

Egentlig var Norge aldri det.

Sånn opplevdes Per-Mahias Høgmos 12. kamp som landslagssjef, ganske lik mange av de andre 11 jeg har sett. Småfikst, bedring i banespill langs bakken – men sørgelig ineffektivt i begge 16-meterne.

Der fotballkamper avgjøres.

For når Norge hadde ball, var det null tempo og null kreativitet sentralt. Mats Møller Dæhli var sendt ut til høyre, som jeg mener var en tabbe (Høgmo har gjort noen av dem i laguttakene sine), og det fantes ikke en kreativ sjel da Norge prøvde seg sentralt. Med Møller Dæhli bak Joshua King, så kunne det blitt moro. I stedet ble King isolert på topp (som vi har sett norske landslag gjort med spissen sin gjennom 20 år nå), og King skal ikke klandres for så mye. Han gjorde faktisk en god jobb. Problemet var bare at jobben var håpløs.

Jeg tipper at hvis italienerne er ærlige, så var dette den enkleste bortekampen deres på mange år. Det kunne fort blitt både 0-3 og 0-4 mot slutten. 1-8 i målsjanser forteller det meste. Og selv om dette ikke var kampen der Norges EM-skjebne, eller Høgmos for den saks skyld, skal defineres, så må landslagssjefen se seg i speilet nå.

Det er ikke noe flott syn.

For dette var stusselige greier. Etter en ok start, med stress fra begge lag, så kom klassiskeren for norske A.landslag de siste årene: I den 11. kampen av 12. mulige under Høgmo, kom Norge under. For sjuende gang skjedde det før 16 minutter var spilt. For niende gang før halvtimen var passert.

Det så enkelt ut, og det var enkelt. Norge ble stående, mens Italia spilte ball. Skuddet gikk i mål. Italia ledet. Etter 16 minutter. Og hadde full kontroll.

Så passet det italienerne å score etter 17 minutter i den andre omgangen. Innlegg, umarkert spiller, heading – og 0-2.

Resten ble en treningsøkt for italienerne.

Norge er softis. Motstanderen scorer når det passer dem, virker det som. Og Høgmos menn har en scoring på de fem siste kampene. Og det er verre at det ikke skapes noe. Det skrikes etter kreativ kraft, som en Martin Ødegaard, og en leder i det defensive arbeidet.

For Norge fortsetter å lekke defensivt. Og Norge fortsetter med scoringsvegringen. Da hjelper det lite om det spilles og spilles, at det iblant er fine kombinasjoner. Høgmo kan øve så mye han vil på¨banespill. Vi trenger ledere. Og vi trenger målscorere.

Tirsdag var det tilbake til den klassiske, norske 4-5-1, uten at det ble noe tryggere av den grunn. Norge mangler for mye.

Men igjen: Høgmo velger å se på dette som læring, at det ikke er Italia som er målestokken – ennå – og at det skal være mulig å bli nummer tre i pulja uansett.

Dessuten har vi alltids neste kvalik, til VM 2018…

Hvis da ikke presset utenfra, opinionen, blir for massivt.

I mange andre land ville landslagssjefen vært ferdig for lengst etter en seier på 12 kamper. Men Norges Fotballforbund kjøper Per-Mathias Høgmos tanker videre – i hvert fall foreløpig.

Så får vi se om spillerne – og media – fortsetter å tro på landslagssjefen.

Han kan kanskje ikke si det høyt, men sannheten er at Per-Mathias Høgmo ikke har mange nok gode fotballspillere til å spille som han vil.

Men tirsdag så det heller ikke ut til at han har gode nok spillere til å spille i det hele tatt.

 

 

 

Nå trenger Norge Drillos gamle frekkhet

INGEN HYLLEST: Drillo har sagt nei til å motta en siste hyllest på Ullevaal i kveld. Kanskje følger han kampen hjemme fra stua et par kilometer unna. Her i intervju med VG på hjemmebane under konflikten med NFF i fjor høst. (Foto: JAN PETTER LYNAU)

INGEN HYLLEST: Drillo har sagt nei til å motta en siste hyllest på Ullevaal i kveld. Kanskje følger han kampen hjemme fra stua et par kilometer unna. Her i intervju med VG på hjemmebane under konflikten med NFF i fjor høst. (Foto: JAN PETTER LYNAU)

ULLEVAAL (VG) Brede Hangeland hylles i pausen. John Arne Riise hilser sitt gamle hjemmepublikum via storskjerm fra Kypros. Egil Olsen vil ikke være med på Ullevaal i kveld. Men jeg håper frekkheten hans er til stede.

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Det er synd at det har blitt slik. Per-Mathias Høgmos splitter nye landslag skal gå inn i en ny tid. Slik sett er det jo litt rart å sitte her og savne 72-åringen han tok over for.  Drillos siste VM-kvalik var ikke noe vakkert syn, og det er vel ingen som savner Drillo-utgaven som for et år siden skapte omtrent null i hjemmetapet for Sveits.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Men uansett: ingen enkeltperson har betydd mer for norsk landslagsfotball. Mest på grunn en grunnleggende tro på egen filosofi og en gudbenådet frekkhet til å gjennomføre den. Uansett motstand.

Den frekkheten har Høgmos nye lag hittil ikke klart å vise.

Selvsagt burde Drillo en siste gang fått kjenne styrken i brølet fra et fullsatt Ullevaal. Jeg er sikker på at det hadde gjort ham godt. Men Egil Olsen har sagt nei. Da er han sjelden til å rikke.

Drillo er prinsipiell motstander av slik hyllest, har neppe glemt fjorårets ballade rundt sparkingen og er nok fortsatt ikke er fornøyd med Norges Fotballforbunds ledelse. Slik har det vært før med Drillo. Han har stått på det han har ment. Uansett. Etter VM-suksessen i 1998 ble han takket av, men reiste ikke uten bitterhet til England for å bli Wimbledon-manager sommeren etter.

Den gangen fikk alle ansatte i NFFs sekretariat et avskjedsbrev i posthyllene sine. Der tok Drillo et oppgjør med «venner og ikke fullt så gode venner». Han hadde akkurat fått en kamps karantene som Vålerenga-trener etter uttalelser om dommeren Terje Hauge, som noen år etter dømte Champions League-finalen mellom Barcelona og Arsenal.

Forbundet kom frem til at han hadde skadet idrettens anseelse og Drillo var alt annet enn enig.

Det var heller ikke god stemning da Egil Olsen inngikk en avtale med et utenlandsk spillselskap i 2007. Mange mente at også det var temmelig frekt.

Alt var naturligvis glemt da Drillo gjorde sin gjeninntreden i 2009 ved å slå den nåværende verdenmester Tyskland på bortebane med Joachim Löw på benken.

Men Drillo har vært kontroversiell, annerledes og røff i kantene. På 1990-tallet hadde han enorm makt og visste å bruke den. Selv fikk jeg føle Drillo-boikotten i noen dager etter å ha skrevet en artikkel om at Englands-proffene ikke var godt nok trent foran VM i 1998.

Dermed var det ingen flere som nevnte den saken.

Jeg har egentlig aldri skjønt helt hva som var feil med saken, men Drillo fikk uansett satt en stopper for alle videre spekulasjoner rundt temaet. Og noen måneder senere hadde jo landslaget mer enn nok krefter til å slå Brasil, selv om noen var innom en usportslig bar på veien mot eventyret i Marseille.

Akkurat nå er det selvsagt vanskelig å se at den joviale Høgmo – tross OL-gull med jentene – skal kunne løfte Norge på den måten Egil Olsen faktisk gjorde. Men det vil være en fantastisk start å slå Italia.

For det var jo nettopp mot Italia det virkelig tok av for Egil Olsen. Da Lars Bohinen dro av verdensstjernen Franco Baresi og la grunnlaget for at Norge slo italienerne i 1991.

Vi kan jo håpe på at Mats Møller Dæhli tar frem liknende takter mot Leonardo Bonucci i kveld. Bohinen var smittet av Drillos frekkhet og total mangel av respekt for verdensstjerner. Akkurat det samme som Rekdal, Myggen, Fjørtoft og flere ikke var utstyrt med. Det var mye «kokos» i garderoben foran de største kampene på 90-tallet. I 1993 måtte Drillo faktisk be gutta «ikke undervurdere» England

Måtte akkurat den arven leve videre i minuttene før – og inn i – møtet med Italia i kveld.

Selv uten Drillo på Ullevaal.

 

 

 

Fredningstiden er over

Foto: Bjørn S. Delebekk

NÅ GJELDER DET: Per-Mathias Høgmos må heretter levere resultater.

ULLEVAAL STADION (VG) Med et av tidenes yngste, norske A-landslag – og med kun én seier på de 12 siste kampene – fylles Ullevaal til randen i kveld.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Sånn sett kunne ikke landslagssjef Per-Mathias Høgmo fått det bedre. Publikum pleier å ha teft. De pleier å føle når noe er på gang.

Det hjelper selvfølgelig at et av verdens beste landslag – historisk sett – er motstander.

Men spørsmålet alle stiller seg er: Kan et norsk landslag, uten synlig selvtillit på grunn av manglende resultater, virkelig lykkes når det gjelder? Har Høgmo noe på gang, som også slår ut resultatmessig, når de viktige kampene starter med Italia på Ullevaal i kveld?

I fotball er det meste mulig. Det er så mange spillere på banen, så mange uante muligheter, så mange x-faktorer, så mange ting som kan skje, at det er vanskelig å svare et kategorisk «nei» på disse spørsmålene.

Samtidig: Lite tyder på at Norge plutselig skal bli gode. Det mest sannsynlige er et knepent tap, eller uavgjort. Jeg tror folk aksepterer det – bare de ser et norsk lag som prøver, som skaper sjanser og som våger, mot Italia. Ingen forventer at Norge plutselig skal lage mange mål, etter kun syv scoringer på Høgmos 11 kamper.

Og den største skepsisen ligger nok der: Hvem skal score målene? Vi har ikke en notorisk målscorer i denne troppen, ei heller i hele landet. Og effektiviteten har vært pinlig dårlig i mange av kampene.

Defensivt var det bedring mot England, og dette har Høgmo prøvd å utvikle denne uken. Det var også på tide. I fem av de ni første kampene hans som landslagssjef, slapp Høgmos lag inn to mål eller flere. I internasjonal fotball blir det ikke mange seirer av slike tall.

Høgmo har i hvert fall ikke skapt de samme forventningene som én av hans forgjengere gjorde, før møtet med samme motstander.

I 2004 var Åge Hareide i samme situasjon som det Høgmo er nå. Som Høgmo, overtok Hareide et landslag med en landslagssjef folket hadde gått lei av. Hareide etter Nils Johan Semb, Høgmo etter Egil Olsen. I begge tilfellene var folk også lei av spillestilen. Hareide lovet en endring. Det samme har Høgmo gjort.

Forskjellen er at Hareide kom med seks seirer og to uavgjorte før møtet med Italia i Palermo 4. september 2004. Det endte likevel med tap. Høgmo kommer med kun én seier på 11 kamper før møtet med Italia 9. september 2014.

Hareides lag var heller ikke gjennom et generasjonsskifte, selv om han tok inn spillere som Magne Hoseth, Jan Gunnar Solli og Martin Andresen.

VGs Knut Espen Svegaarden

VGs Knut Espen Svegaarden

Per-Mathias Høgmo har bevisst satset på mange, unge spillere som ikke er så preget av hvordan Norge har spilt gjennom drøyt to tiår. I 24-mannstroppen er snittantallet landskamper 15

Høgmo mener troppen ikke er preget av de dårlige resultatene, fordi han skal ha overbevist spillerne om at de er på rett vei, at resultatene vil komme bare de fortsetter å tro på spillestilen.

Spørsmålet blir mer hvordan opinionen vil reagere, hvis Norge spiller en svak kamp, ikke ser ut til å evne, og taper klart mot Italia. For alle fotballtrenere lever av resultater, og nå er fredningstiden for Høgmo over. Med et nytt, svakt resultat vil spørsmålene komme, kritikken vil øke i styrke.

Det gjenstår å se hvordan han takler situasjonen, hvis motgangen resultatmessig også fortsetter inn i kvalifiseringen. Vi vet mer sent i kveld. Avspark 20.45.

PS! I samarbeid med MAX kan du se alle høydepunktene fra EM-kvalifiseringen på VGTV. Kampene ser du direkte på MAX og på Dplay.no (link til dplay.no). Norge – Italia ser du imidlertid på TV Norge i kveld.

Bill.mrk: Målscorer

SJELDEN: To av Norges målscorere under Per-Mathias Høgmo: Daniel Braaten og Morten Gamst Pedersen (til høyre). Foto: Bjørn S. Delebekk.

SJELDEN: To av Norges målscorere under Per-Mathias Høgmo: Daniel Braaten og Morten Gamst Pedersen (til høyre).
Foto: Bjørn S. Delebekk.

ULLEVAAL STADION (VG) I gamle dager ble det på folkemunne sagt at var det snekkeren som lagde målene på Ullevaal stadion. Nå er det – stort sett – ingen.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Norge har brukt 10 av 11 fotballkamper under Per-Mathias Høgmo på å «spille» fotball, styre spillet og ha ballen i laget – med vekslende hell. Men det utløser sjelden eller aldri en scoring.

Og da hjelper det egentlig ikke hvordan vi spiller fotball.

Sju mål på 11 kamper er det blitt så langt under Høgmos ledelse. En scoring på de fire siste kampene før møtet med Italia. Med de tallene i hodet, er det beste vi kan håpe på 0-0 i morgen. I hvert fall i teorien.

Tre av målscorerne til Høgmo er ikke med mot Italia. Daniel Braaten, Marcus Pedersen og Yann-Erik de Lanlay. Morten Gamst Pedersen, Ola Kamara og Anders Konradsen sitter trolig på benken.

Bare Tarik Elyounoussi, av målscorerne, spiller fra start mot Italia.

Og her ligger Norges store problem: Vi har ikke hatt en stabil målscorer på mange år. Mohammed Abdellaoue hadde noen glimt, mens John Carew i hvert fall skapte mye ved sin tilstedeværelse, selv om heller ikke han scoret jevnlig.

Men så har moderne, norsk fotball heller ikke spilt på en måte der de skal være avhengig at at én mann har dagen. Ole Gunnar Solskjær, den mest naturlige målscoreren de siste 20 årene, spilte mest på kanten. Mens Tore André Flo aldri var den store goalgetteren på landslaget, selv om han var det nærmeste vi kommer en stabil scoringsspiss.

Det var like ofte midtbanespillerne som scoret, under Drillo og Nils Johan Semb. Fordi spillestilen var på en slik måte at spissen ofte var oppspillspunkt, ikke avslutter. Jan Åge Fjørtoft fortalte en gang at han ofte hilste på midtbanespiller Øyvind Lenohardsen, da denne var på vei mot mål mens Fjørtoft selv var på vei ut fra målområdet.

Slik spilte Norge fotball. Nå skal ting gjøres på en annen måte.

I morgen kveld må vi stole på Joshua King. En spiller, litt lik John Carew med fart og fysikk. En spiller som kan skape masse, nettopp på grunn av de egenskapene, men som ikke er en målgarantist.

Det er å håpe at spissprosjektet til Norges Fotballforbund hjelper noe – på sikt. Og at Sigurd Rushfeldt, hentet inn som spisstrener på A-landslaget, kan lære de spissene vi har noen triks.

For det trengs.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Norge går inn i EM-kvalifiseringen med mange spørsmål. Men det vanskeligste og viktigste er: Hvem skal score målene? Det er viktig med midtbanespillere som kommer fra dypet og scorer, som Øyvind Leonhardsen og Roar Strand var mestere til, i sin tid. Siden har vi ikke hatt noen slike heller. Dessverre.

Et svar får vi på om noen kliver fram og tar ansvar får vi – kanskje – i morgen kveld på Ullevaal.

 

Mannen som aldri blir mett

THOMAS-TOGET: Thomas Müller jubler for sin 1-0-scoring. Russel Martin står skolerett. Han tapte i lufta. Foto: AP

1-0 I EM-KVALIK: Thomas Müller jubler, Russel Martin fortviler. Foto: AP

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

(Tyskland – Skottland 2-1) Det er 56 dager mellom disse to bildene, men Thomas Müller (24) er den samme.

Han løper videre.

1-0 I VM-SEMI'N: Thomas Müller jubler og David Luizs fortviler. Foto: AP

1-0 I VM-SEMI’N: Thomas Müller jubler og David Luiz fortviler. Foto: AP

Og med sitt intense ansiktsuttrykk jubler han nesten like mye for 1-0-scoring over Skottland i EM-kvalik-starten, som for 1-0-mål mot Brasil i VM-semifinalen.

17 minutter og ti sekunder var spilt i Dortmund da Sebastian Rudy slo inn fra høyre, og Müller viste at han kan mer enn å bruke sine lange bein; han er også en råsterk hodespiller. Alan Hutton og Russel Martin var begge sjanseløse, Müllers nikk seilte over keeper David Marshall.

Der og da så alt greit ut for de regjerende verdensmesterne. Selv om de ikke skapte så veldig mange store sjanser så hadde tyskerne full kontroll. Seks av de som startet VM-finalen var på plass, pluss Mario Götze og André Schürrle, som kom inn og fikk forholdsvis sentrale roller på Maracanã.

Men viktige folk manglet; den nye kapteinen Bastian Schweinsteiger, skadde Mats Hummels, Sami Khedira og Mesut Özil, og ikke minst den mangeårige lederen Philipp Lahm, som har gitt seg på landslaget. Joachim Löw må sette den defensive delen på nytt, noe 2-4-tapet for Argentina i forrige uke avslørte. Det samme gjorde 2. omgangen mot Skottland.

Bare to minutter etter pause ballettdanset Evertons grovarbeiderspiss Steven Naismith  forbi Jérôme Boateng og Benedikt Höwedes. Avslutningen gikk like utenfor. Skottene fikk ikke mål, men selvtillit. De var ubeseiret på sine seks siste kamper under Gordon Strachan, og nå flyttet de seg mye høyere opp i banen. Skottland greide også å holde en del på ballen, og etter fem trekk i det 66. minutt hadde Watfords Ikechi Anya plutselig hele den tyske banehalvdelen for seg selv. Benedikt Höwedes opphevet offsiden, og avslørte igjen at det ikke oser trygghet av hans stopperspill. Alene med Manuel Neuer plasserte Anya ballen sikkert i mål.

Verdensmesterne var kledd nakne, og de fantastiske skotske supporterne hadde sine fire beste minutter på en evighet.

Men så dukket han opp igjen, den aldri stillestående Thomas Müller. Ballen datt ned i beina hans innenfor femmeteren, og han kunne enkelt bredside 2-1-målet opp i nettaket. Et litt tilfeldig mål, men ingen tilfeldig målscorer.

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

Og etter at Müller traff stolpen på overtid, beviste han at han igjen at han er mer enn en målscorer. De fleste storstjerner hadde stått igjen med tomt blikk og tatt seg til hodet. Thomas Müller tok et tungt returløp, og stoppet en skotsk overgang ved kynisk å rive ned Shaun Maloney.

Soleklart gult kort. Men det betydde lite. Det som betyr noe for Thomas Müller er å vinne. Og det gjør Bayern-stjernen nesten hele tiden.

————————

Albanias 1-0-triumf i Portugal var det store sjokket da kvaliken åpnet. Portugals mangeårige spissproblem fortsetter, og når ikke Cristiano Ronaldo er med kan det gå helt galt. Portugal skapte nok av sjanser, men Slavia Prahas Bekim Balajs herlige volleyscoring ble kampens eneste.

Romania tok også en meget sterk 1-0-seier over Hellas på bortebane, der grekerne måtte spille for tomme tribuner og nok savnet det sedvanlige hjemmetrykket. Kaptein Ciprian Marica ble matchvinner på straffe. Senere ble han utvist, og rumenerne holdt unna med ti mann i rundt 40 minutter.

Gibraltars første offisielle kamp ble brutal; 0-7 mot Polen. Fire mål av Robert Lewandowski.

 

«Halve Europa» skal til fotball-EM

LITT BETENKTE: Tyskland fikk bank av Argentina i midtuken. I kveld skal Toni Kroos styre laget hjemme mot Skottland. Foto: PA PHOTOS

LITT BETENKTE: Tyskland fikk bank av Argentina i midtuken. I kveld skal Toni Kroos styre laget hjemme mot Skottland. Foto: PA PHOTOS

I kveld starter den 14 måneder lange EM-kvalifiseringen. 24 nasjoner skal være med i Frankrike sommeren 2016.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

 

I de fleste gruppene peker det seg, selvsagt, ut soleklare favoritter:

GRUPPE A: Nederland, Tsjekkia, Tyrkia, Latvia, Island, Kasakhstan.

■ TIPS: Nederland er som oftest bunnsolide i kvaliker og vinner denne gruppen. Bak dem blir det jevnt, men Tyrkia tar annenplassen foran Tsjekkia.

■ Tirsdag: Kasakhstan – Latvia, Tsjekkia – Nederland, Island – Tyrkia.

GRUPPE B: Bosnia-Hercegovina, Belgia, Israel, Wales, Kypros, Andorra.

■ TIPS: Fremadstormende Belgia foran Bosnia-Hercegovina og Wales (som har Gareth Bale på karrieretoppen og sjansen til å komme til sitt første sluttspill siden 1958-VM).

■ Tirsdag: Andorra – Wales, Bosnia-H. – Kypros.

GRUPPE C: Spania, Ukraina, Slovakia, Makedonia, Hviterussland, Luxembourg.

■ TIPS: Spania sliter litt akkurat nå, men roter ikke til dette. Går videre sammen med Ukraina. Deretter Slovakia.

■ I morgen: Luxembourg – Hviterussland, Spania – Makedonia, Ukraina – Slovakia.

GRUPPE D: Tyskland, Irland, Polen, Skottland, Georgia, Gibraltar.

■ TIPS: Tyskland storfavoritt, kan bli jevnt mellom Polen, Irland og Skottland. Tror på Polen på annen- og Irland på tredjeplass.

■ I dag: Georgia – Irland, Tyskland – Skottland, Gibraltar – Polen.

GRUPPE E: England, Sveits, Slovenia, Litauen, Estland, San Marino.

■ TIPS: England foran Sveits og Slovenia.

■ I morgen: Estland – Slovenia, San Marino – Litauen, Sveits – England.

GRUPPE F: Hellas, Ungarn, Romania, Finland, Nord-Irland, Færøyene.

■ TIPS: Seige Hellas tar førsteplassen. Så blir det jevnt mellom Ungarn, Romania og Finland. Går for Romania (playoff sist) på andre og Finland på tredje.

■ I dag: Ungarn – Nord-Irland, Færøyene – Finland, Hellas – Romania.

 

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

GRUPPE G: Russland, Sverige, Østerrike, Montenegro, Moldova, Liechtenstein.

■ TIPS: Russland, Sverige og spennende Østerrike vil slåss om de to første plassene. Zlatans siste store mulighet. Tipper svensk gruppeseier, foran Russland. Men Østerrike er skumle.

■ I morgen: Russland – Liechtenstein, Østerrike – Sverige, Montenegro – Moldova.

GRUPPE H: Italia, Kroatia, Norge, Bulgaria, Aserbajdsjan, Malta.

■ TIPS: Italia og Kroatia slåss om førsteplassen, Norge og Bulgaria om den tredje. Frykter at Bulgaria er litt sterkere.

■ ■ Tirsdag: Aserbajdsjan – Bulgaria, Kroatia – Malta, Norge – Italia.

GRUPPE I: Portugal, Danmark, Serbia, Armenia, Albania.

TIPS: Jevn trio slåss om to plasser. Portugal sliter ofte i kvaliker, men tror Ronaldo & Co fikser det. Deretter Serbia og Danmark.

■ I dag: Danmark – Armenia, Portugal – Albania.

————————

Her er de 14 EM-finalene som er spilt:

1960: Sovjet – Jugoslavia 2–1 eeo
1964: Spania – Sovjet 2–1
1968: Italia – Jugoslavia 1–1 eeo, omkamp som Italia vant 2–0
1972: Vest-Tyskland – Sovjet 3–0
1976: Tsjekk. – V-Tyskland 2–2 (5-3 etter straffer)
1980: Vest-Tyskland – Belgia 2–1
1984: Frankrike – Spania 2–0
1988: Nederland – Sovjet 2–0
1992: Danmark – Tyskland 2–0
1996: Tyskland – Tsjekkia 2–1 (Golden Goal)
2000: Frankrike – Italia 2–1 (Golden Goal)
2004: Hellas – Portugal 1–0
2008: Spania – Tyskland 1–0
2012: Spania – Italia 4–0

Flest EM-gull: 3: Vest-Tyskland/Tyskland og Spania.
Flest EM-finaler: 6: Vest-Tyskland/Tyskland, 4: Sovjet og Spania.

Gutten som splitter fotball-Norge

SKADET: Martin Ødegaard. Foto: Bjørn S. Delebekk.

SKADET: Martin Ødegaard. Foto: Bjørn S. Delebekk.

HOTEL BRISTOL (VG) Martin Ødegaard var klar. Han var glad. Men så var det denne lysken. Den forbannede lysken. Den overbelastede lysken. Og derfor fikk aldri fotball-Norge svar på det svært mange har diskutert de siste dagene: Blir han tatt ut i troppen mot Italia?

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Fra podiet på hotel Bristol svarte landslagssjef Per-Mathias Høgmo følgende på spørsmålet om en skadefri Ødegaard ville blitt tatt ut:

«Det blir hypotetisk fordi vi fikk den beskjeden i går morges. Så vi har ikke problematisert det.»

Problematisert?

Selvsagt.

Hvorfor ikke bare svare «ja» eller «nei»? Jeg er ganske sikker på at Høgmo hadde tatt den avgjørelsen da meldingen fra Ødegaard kom fredag, og jeg tror han ville tatt ut Ødegaard etter de fantastiske rapportene fra Marienlyst torsdag. Men nå slapp han å velge – utad. Han slapp hele debatten, som ville kommet uansett om Ødegaard ble tatt ut eller ikke. Den debatten som har pågått siden kampen mot Emiratene i Stavanger, med mange tilhengere og mange skeptikere.

Og enda sterkere etter U-21-kampen i Drammen mot Portugal.

Den kampen som trolig åpnet øynene til de aller mest skeptiske også. Men som fortsatt – og det er helt legitimt – likevel ikke synes en 15-åring skal på et A-landslag i en kvalifiseringskamp.

Jeg har fått mailer og innspill fra både kjente fotballfolk og ukjente folk. Mange er enig med meg i at han bør være i en tropp, fordi han har bevist at han er god nok. Andre ber meg vise aktsomhet. Fordi han er 15 år, et barn, og fordi ansvar ikke skal legges på hans skuldre allerede nå.

I en mail jeg fikk, sto det også han ikke burde være med nå, fordi da lærer han seg bare å tape…

Og vi skal være forsiktige, ikke minst vi i media. Men jeg stoler aller mest på familien hans, som jeg vet hadde sagt stopp hvis Martin ikke hadde vært klar for dette. Ingen kjenner en 15-åring bedre enn foreldrene. I dette tilfellet stoler jeg fullt og helt på deres dømmekraft.

At han er sportslig kvalifisert, det trenger vi kanskje ikke å diskutere mer, eller?

Og flere og flere ser det samme: Dette er ikke hvilken som helst 15-åring. Dette er en ekstremt begavet 15-åring, en undomsskoleelev som fikk rett i alle fag – etter debuten på A-landslaget i Stavanger. Han passet inn i spillergruppen, han klarte seg fint i media. Han syntes ikke det ble for mye. Og han spilte en god fotballkamp. Men landslagsledelsen gjorde seg samtidig kjent med gutten, og sammen tok de en grundig evaluering av hele opplevelsen.

Den fortalte at han var moden nok.

Men også internt i Norges Fotballforbund er de splittet, i synet på om Ødegaard bør være med på et A-landslag eller ikke. Noen bremser, andre brukler gassen. Det er i NFF som i resten av fotball-Norge, på sosiale medier og på fotballpuben. Den eneste forskjellen er at det er NFF som bestemmer hvem som fikk rett til slutt.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Men det er altså utsatt. Og skader er endel av hverdagen – også for Martin Ødegaard.

Neste mulighet blir bortekampen mot Malta 10. oktober.

Og diskusjonen rundt Norges mest omtalte tenåring, den vil garantert fortsette.

Fordi ingen sitter på fasiten om det er rett eller galt å la en 15-åring spille på et A-landslag i fotball.

 

 

En gjeng fylt med talent

TALENT: Jonas Svensson (fra venstre), Mushaga Bakenga og Jonas Grønner jubler etter Bakengas redusering på Marienlyst. Foto: Wegard Vivestad Grøtt, NTB/Scanpix.

TALENT: Jonas Svensson (fra venstre), Mushaga Bakenga og Jonas Grønner jubler etter Bakengas redusering på Marienlyst. Foto: Wegard Vivestad Grøtt, NTB/Scanpix.

(Norge – Portugal 1-2) Det er en egentlig en selvfølge at det er talent på et U-landslag. Men de spillerne Leif Gunnar Smerud har til disposisjon nå, de er jeg sikker på kan nå langt.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

De er bedre, mer talentfulle, enn den gjengen som kom til semfinalen i U-23-EM for et drøyt år siden, etter min mening.

Nå tapte Norges U-21-landslag mot Portugal, på Marienlyst. Men måten Norge fremsto på, spilte jevnt med Portugal på, og viste både samhandling og individuelle ferdigheter på, det er det lenge siden undertegnede har sett.
Anført av den yngste av dem alle, 15 år gamle Martin Ødegaard viste denne gjengen, at det ikke var tilfeldig at 2014 ble et år da norsk fotball virkelig viste at de har talenter.
Personlig så jeg det allerede på La Manga i vinter. Svært unge spillere som allerede hadde bedre ferdigheter enn flere av de eldre spillerne. Spillere født i 1995, 1996, 1997 og 1998, spillere som verken var feige eller redde for de eldre og mer rutinerte spillerne.
Ødegaard er nevnt. Han er noe helt spesielt. Han bare løfter spillet sitt over resten – uansett hvilket nivå han spiller på. En insider mener Ødegaard ikke var mer suveren mot jevnaldrende i oppveksten enn han var i går…

Men det er flere her. Snittalderen på de 14 som spilte i går var nøyaktig 20 år. Andreas Vindheim og Thomas Grøgaard kan raskt utvikles til å bli gode, internasjonale backer. Du har stoppere som Valsvik og Utvik og Grønner, som alle har et godt utgangspunkt.
Kanskje er det mest offensivt det ser spennende ut. I går var Iver Fossum (18) igjen god. Gustav Wikheim (21) har ferdigheter han aldri har fått helt ut, Fredrik Olderup Jensen (21) er årets komet blant midtbanespillerne, godt jobbet opp av Dag-Eilev Fagermo i Odd.
I tillegg kom to spillere, som har dominert bra i Tippeligaen denne høsten, inn: LSKs Marius Lundemo (20) og VIFs Ghayas Zahid (20). Begge har ferdigheter som er meget spennende.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Og på topp, den kanskje mest interessante av alle de unge spissene Norge har (men som sjelden scorer mål): Mushaga Bakenga (22). Måten han scoret reduseringsmålet sitt på i går, det var bare «bang» i mål.
Det er slike spisser Norge trenger, ikke minst Per-Mathias Høgmo.