Det hjelper ikke om Ødegaard skaper, hvis ingen scorer…

NYTT UTTAK: Per-Mathias Høgmo tok ut en tropp som må ta poeng de neste ukene. Foto: Vidar Ruud, Scanpix.

NYTT UTTAK: Per-Mathias Høgmo tok ut en tropp som må ta poeng de neste ukene.
Foto: Vidar Ruud, Scanpix.

ULLEVAAL STADION (VG) Nok en gang fikk landslagssjef Per-Mathias Høgmo mange spørsmål om Martin Ødegaard (15), og om han kan være «boksåpneren» mot Malta og Bulgaria. Men det hjelper lite om Ødegaard åpner et forsvar hvis ingen kan avslutte det geniale han eventuelt skaper.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For der ligger problemet. Høgmo har lett med lyskaster, sterke lommelykter og flomlys rundt om etter en norsk spiss som scorer mål. Det har han ikke funnet. I troppen Høgmo tok ut tirsdag, til kampene mot Malta og Bulgaria, er det 17 mål totalt.

17 mål.

Og åtte av dem, nær halvparten, er scoret av én mann, Tarik Elyounoussi.

Jeg kan ikke huske sist Norge hadde en landslagstropp med så få scoringer i banken.

Høgmo er klar over problemet. Han ser etter alternativer, og finner de bare sporadisk i talenter som Mushaga Bakenga og Fredrik Gulbrandsen. Men ingen skiller seg ut. Så langt i 2014 har Høgmo prøvd 50 spillere på sine åtte kamper.

Det er et ekstremt antall – uten at han er blitt så veldig mye klokere heller.

På disse åtte kampene har Norge scoret fem mål. At det er for dårlig, sier seg selv. Men Høgmo har tatt ut de beste spissene nasjonen har. Det var mye klaging på John Carew i sin tid, men tenk hvor glad en landslagssjef hadde vært for å ha en Carew å lene seg på i dag.

Det har han ikke. Høgmo må håpe at midtbanen scorer mer enn den har gjort, selv om det ikke akkurat er scoringskonger der heller. Verken Per Ciljan Skjelbred eller Mats Møller Dæhli scorer mange mål.

szeb168bEtter uttaket ble det igjen mange spørsmål til Høgmo om Martin Ødegaard (bildet). Det gikk litt rett gjennom hos meg. Fordi jeg mener det er helt naturlig at han er med, siden han er blant Norges beste fotballspillere, og fordi han har spilt på A-nivå i Norge snart en sesong nå. Og fordi vi spiller mot motstandere som bør passe Ødegaard bra.

Det vil bli mer åpent mot Malta og Bulgaria enn det ble mot Italia. Samtidig har Ødegaard vist at han tar alle nivåer. Derfor bør han også spille disse kampene. I norsk tradisjon blir du heller ikke flyttet opp fra U-21 til A-landslaget hvis du ikke skal spille, eller er svært nær en startplass. Så Ødegaard vil få minutter i de neste A-landskampene, fortjent nok.

sy7fe8bcEllers fant Høgmo plass til en spiller jeg lenge har etterlyst: Elfsborgs Henning Hauger (29, bildet). Høgmo var til stede på den siste kampen hans, i helgen, og ble mektig imponert. Hauger var banens beste, og det overrasker meg ikke. Ingen i norsk fotball flytter beina så raskt og riktig, og gjør så få feil som den tidligere Stabæk-spilleren. Gi han ankerrollen på midtbanen, og det defensive hullet vil forsvinne.

Det er min påstand.

Fakta er i hvert fall følgende: I de 18 siste landskampene Norge spilte med Henning Hauger som anker, tok A-landslaget 2,22 poeng i snitt. 13 seirer, en uavgjort og fire tap ble det – før Hauger ble satt ut – kanskje Drillos største tabbe som landslagssjef.

Siden Hauger spilte sin siste landskamp, for drøyt tre år siden, har Norge tapt 17 av 36 kamper, og har et poengsnitt pr kamp på 1,03.

Det er en nedgang på 1,19 poeng pr kamp – uten den fotrappe midtbanespilleren.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Nå sier ikke jeg at alt dette skyldes at Hauger ikke har spilt, men tall som dette pleier å fortelle deler av en historie.

Derfor er jeg også glad han er tatt med igjen, og det er på tide, all den tid Høgmo har lett etter det trygge ankeret på midtbanen.

I troppen savnet jeg kun Harmeet Singh denne gangen. Han har hatt en sterk, stabil og meget god sesong i Molde, og hadde fortjent en A-landslagsplass.

 

 

Mangemillionæren som nektet å legge opp

TILBAKE PÅ TOPPEN: Petter Solberg ble i dag verdensmester i rallycross - snart elleve år etter at han sikret seg VM-tittelen i rally, Foto: PSRX

TILBAKE PÅ TOPPEN: Petter Solberg ble i dag verdensmester i rallycross – snart elleve år etter at han sikret seg VM-tittelen i rally, Foto: PSRX

Tenk deg at du har et par hundre millioner kroner i banken. At du er blitt verdensmester, er midt i 30-årene og kan kose deg og gjøre akkurat det du har lyst til resten av livet.

Av Ole Kristian Strøm, sportsjournalist i VG

Petter Solberg hadde valget, men nektet å henge bilrattet på en spiker. I stedet begynte han å bygge opp sitt eget rallycross-team – med mekanikere og ingeniører og verktøy og busser og alt det som skal til for å drive et motorsportsteam i vår tid.

– Jeg kunne jo ikke gi meg, sa Solberg da jeg møtte han her om dagen.

– Det er ikke meg det. Er det vel? Du kjenner meg vel godt nok til å svare på det?

Joda, etter å ha fulgt Petter Solberg i drøyt 15 år, er det lett å svare på det:  Petter Solberg lever og ånder for motorsport. Han er ikke typen som parkerer bilen og begynner å spille golf.

LES HISTORIEN PÅ VG+: Solbergs vei tilbake til toppen

Ole Kristian Strøm, sportsjournalist i VG

Ole Kristian Strøm, sportsjournalist i VG

Øynene hans skinner når han forteller om sønnen Oliver, som fylte 13 år denne uken og er Nordens beste i det som heter crosskart, en rekrutteringssport til annen motorsport.

Kona Pernilla er også født inn i en motorsportsfamilie, har selv kjørt på høyt nivå – og sa «ja» da Petter ønsket å satse videre, nå i rallycross. Hun har til og med tatt jobben som teamsjef, den eneste kvinnelige teamsjefen i rallycross-VM.

Solberg savner rally, men innrømmer at rallycross er mer TV- og publikumsvennlig, mer moderne og appellerer mer til de unge. Rallycross anno 2014 er noe ganske annet enn det vi så i Martin Schanches glansdager. Nivået er skyhøyt, og det er flere gode førere som kjemper enn det vi ser i rally-VM akkurat nå.

Petter Solberg er altså tidenes første verdensmester i rallycross. Og den første i historien som vinner VM-gull i to bilsportsgrener. Sebastien Loeb prøver den samme i år, men ligger i øyeblikket som nummer tre i VM for standardbiler.

Katalysator eller frelser – fra Best til Di Maria

Den nye nummer 7 - Angel di Maria. Foto: Reuters.

Den nye nummer 7 – Angel di Maria.
Foto: Reuters.

Det går en rød Manchester United-trå fra George Best til Angel Di Maria. Ikke bare på grunn av trøye nummer sju, men mest fordi tre tidligere sjuere i United-historien har hatt en enorm påvirkning på klubbens resultater og endring av kurs og suksess. Nå kan di Maria lett bli den fjerde.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Jeg starter i 1963, da en ung mann fra Belfast debuterte for Manchester United. George Best var 17 år da han debuterte. Hans påvirkning på Manchester United skulle bli erorm – i noen sesonger.

Manager Matt Busby hadde slitt med laget sitt, naturlig nok, etter flyulykken i 1958. Manchester United ble nummer sju i 1960, nummer sju i 1961, nummer 15 i 1962, og i 1963 var laget nær nedrykk, men endte på en 19. plass av 22 lag – 27 poeng bak serievinner Everton. Etter det gode 1950-tallet var dette noen tøffe år for Busby og Manchester United.

I 1962 kom Denis Law til klubben, og klubben vant FA-cupen i 1962/63. Men i ligaen var det altså skralt.

sx88f81cSå kom George Best (bildet).

På fem sesonger, fra 1963/64 til og med 1967/68, vant Manchester United to ligagull, fikk to andreplasser – og kronet det hele med seier i Serievinnercupen (forløperen til Champions League) i 1968. Best selv scoret 61 ligamål på 172 kamper i disse sesongene, og United gikk fra å være en klubb i trøbbel til en vinnerklubb igjen.

Så ble laget for gammelt, Best slet med kjendistilværelse og alkohol, og United ble nok en gang en klubb som ikke holdt følge. 11-8-8-8 og 18 var plasseringene fra 1969-73 – til klubben rykket ned i 1974. Avstanden til ligagullet hadde ligget fra 10-30 poeng. Det meste virket håpløst.

Reading's manager Coppell waves to the crowd after their English Premier League soccer match against Derby County in DerbyDa hentet manager Tommy Docherty den lille vingen, universitetsutdannede Steve Coppell (19, bildet) fra Tranmere.

Det ble opprykk i 1975, og allerede i 1976 var United tilbake blant de beste, med en 3. plass i ligaen, bare fire poeng bak vinneren Liverpool, og sin første cupfinale siden 1963.

Sesongen etter ble det FA-cuptriumf, og også i 1979 kom klubben til FA-cupfinalen. I 1980 ble det andreplass i ligaen, to poeng bak Liverpool. 3. plassen i 1982 og 1983 – og ny cuptriumf (83) i det som ble Steve Coppells siste sesong i klubben.

Manchester United havnet etter hvert i en ny, vanskelig situasjon. Liverpool hadde overtatt hegemoniet fullstendig, og Manchester United ble hengende etter. En ny sjuer, Bryan Robson, løftet laget, men da vi kom inn i 1990-tallet var avstanden til de beste lagene så stor at det så håpløst ut.

I 1990 ble det 13. plass – 31 poeng bak ligavinner Liverpool. I 1991 var avstanden kortet til 24 poeng (bak Arsenal), og United endte på sjetteplass. I 1992 hadde klubben sikret seg keeper Peter Schmeichel. Det hjalp, og United var nærmere ligagull (fire poeng) enn de hadde vært på 12 år.

UEFA CHAMPIONS CUP MAN UTDDa hentet manager Alex Ferguson den kontroversielle franskmannen Eric Cantona (26, bildet). Plutselig fremsto Manchester United som et vinnerlag igjen – og ligagullet kom til Old Trafford for første gang på 26 år (1993). De vant også suverent – 10 poeng foran Aston Villa. Liverpool var plutselig 25 poeng BAK, tre sesonger etter at de var 31 poeng FORAN.

Med Cantona på laget vant United fire ligagull på fem sesonger, fikk en 2.plass og kom til tre FA-cupfinaler (to seirer). Det ble The Double både i 1994 og 1996, noe Liverpool kun hadde klart én gang (1986).

Cantona ga seg i 1997, etter 64 ligamål på 143 kamper for klubben. Og suksessen fortsatte uten Cantona. En viss David Beckham hadde overtatt trøye nummer sju…

Men det som er lett å glemme oppe i Uniteds suksess, det er hvor langt bak Chelsea og Arsenal laget havnet i en periode på midten av 2000-tallet. I 2004 var avstanden til Arsenal 15 poeng. I 2005 var avstanden til Chelsea 18 poeng. Og i 2006 var Chelsea åtte poeng foran. Det var første gang i Premier Leagues historie at Manchester United hadde gått tre sesonger uten å vinne. United hadde vunnet åtte av 11 ligagull fra 1993-2003. Nå hadde de mistet overtaket.

sx646d4cDa dukket det opp en portugiser ved navn Cristiano Ronaldo (bildet). Han var 18 år da han debuterte i 2003/04, men gradvis spilte han seg til den beste utespilleren i hele ligaen, og med han som katalysator tok Manchester United tilbake tronen. Med CR7 som en viktig brikke, vant United tre ligagull fra 2007-09, vant Champions League, var i en Champions League-finale til, vant ligacupen og kom til FA-cupfinalen.

Så reiste Cristiano Ronaldo til Real Madrid i 2009, og ligagullet havnet i London igjen i 2010 (Chelsea). Ferguson holdt det gående, vant igjen i 2011, tapte gullet til Manchester City i 2012, vant det tilbake i 2013, før han gikk av. Men fotballen United hadde spilt mens Cristiano Ronaldo var i klubben (167 ligakamper/70 mål) var savnet. Mye ble sammenlignet med det som skjedde mens CR7 var i klubben.

Så raknet alt – med David Moyes i 2013/14.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Før Louis van Gaal kom, og med han en ny nummer sju – Angel Di Maria. En spiller med driv og fart, som får publikum opp av stolene.

Det er altfor tidlig å si. Men Angel Di Maria kan fint bli mannen som løfter Manchester United tilbake blant de beste lagene i England – og kanskje Europa – igjen. Han har i hvert fall alle forutsetninger til å bli den neste katalysatoren, han som får laget til å «klikke».

 

 

 

Slik går det «alltid» med norske fotballtrenere i utlandet

MED "GAL" EIER: Ole Gunnar Solskjær i Cardiff.

MED «GAL» EIER: Ole Gunnar Solskjær i Cardiff.

Her følger en liten, kjapp og punktvis oppsummering av norske fotballtrenere i utlandetså langt.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

1. Norsk trener blir ansatt i utlandet.
2. Ingen skjønner hvorfor.
3. Norsk presse Intervjuer samtlige mennesker i hele byen som synes at dette er en bra trener.
4. Trener sier han skal endre ting – raskt.
5. Trener har problemer med å få spillere til å forstå hans system.
6. Sier at spillerne er ikke vant til å bli organisert.
7. Kjøper inn to norske spillere.
8. Sier det ikke høyt, men har ingen oversikt over transfermarkedet.
9. De første kampene går dårlig.
10. Andre norske trenere, som selv har fått sparken sier: – Dette klarer du.
11. Vinner plutselig en kamp.
12. Norsk presse intervjuer klubb-legender som sier treneren vil få en fantastisk karriere.
13. Tapsrekke.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

14. Prater om hvilke suksessrike trenere han har vært på telefonen med.
15. Ber om tid.
16. Andre norske trenere sier får han to transfervinduer, så vil det ordne seg.
17. Får sparken.
18. Andre norske trenere: – Det er noe galt med eieren.
19. Lokale journalister påpeker at han nesten ikke vant kamper. Får en notis i norsk presse.
20. Nils Arne Eggen kommer på banen.

 

… verdens beste keeper, uansett kjønn, uansett idrett

SkjermbildeJeg hadde aldri sett noe lignende. Og da beskjeden kom om at Cecilie Leganger hadde lagt opp, så dukket en gammel sak fra nesten nøyaktig 20 år tilbake opp i minnet mitt.

Av Knut Espen Svegaarden, VG-sporten

Fordi jeg aldri har glemt det. Mitt første møte med Cecilie Leganger. Overmennesket. Fantomet. Hun som tok keeperspill til et annet og uoppnåelig, nytt nivå. Hun jeg hadde lest og sett litt av på forhånd, men aldri live.

– Du drar til Bergen, sa sjefen min.

– Bergen? Spiller Brann?

– Cecilie Leganger skal debutere for Tertnes i hjembyen. Det dekker du, sa sjefen – og forsvant. Jeg ble stående, og jeg tenkte: Er dét så viktig?

Det var det.

Det kokte i Haukelandshallen. Alle ville se den hjemvendte datteren, som skulle debutere i eliteserien, mot Nordstrand.

De ble ikke skuffet, for å si det sånn.

Cecilie Leganger, ja det var «bare» en seriekamp, startet med å redde. Så reddet hun et skudd til. Og et til. Og et par straffer tok hun i fast grep. Fra strek. Fra kant. Langskudd. Lobb. Stuss. Høyt. Lavt.

Leganger tok skuddene. Uansett. Det virket som hun var tre meter høy og fire meter bred, i hvert fall for Nordstrand-spillerne – og publikum, meg inkludert.

Da 13 minutter var spilt så «holdt hun fortsatt nullen», et uttrykk som strengt tatt ikke brukes i håndball, rett og slett fordi det ikke skjer. Det er i fotball det er mulig å spille en kamp uten å slippe inn mål.

Jeg måpte. Klarte ikke helt å forstå hvordan hun klarte det. Glemte å skrive. Ble faktisk litt satt ut. Dette var keeperspill av ypperste klasse, uansett ballidrett, uansett kjønn. Leganger bare sto der, vek ikke et sekund, og da det var nødvendig, reagerte hun raskere enn Lucky Luke, hvis noen husker cowboyen som trakk raskere enn sin egen skygge.

Nordstrand-spillerne ga egentlig opp. Hun tok alle straffekastene også. Demoralisering? Mildt sagt.

En håndballomgang varer i 30 minutter. Først da 22:30 var spilt, fikk Nordstrand mål nummer to. Og til pause hadde Cecilie Leganger, med press på seg til å levere, sluppet inn fire mål. Det gikk altså i snitt sju og et halvt minutt mellom hver scoring. I håndball. De som vet hvordan håndballsporten er, vet også at det blir mange mål – uansett.

Hvis jeg hadde hatt en spillerbørs den gangen, så hadde hun gått gjennomtaket med 10 blank.

I saken min fra 3. oktober 1994, skrev jeg:

«- Det er helt eventyrlig, sa en tribunesliter VG snakket med.
Da Cecilie Leganger gjorde en trippelredning som førte til straffekast, tok
hun like godt den også mens hun var i gang. Da begynte tribunesliteren å le. Og han lo i mange minutter.
—- Helt eventyrlig, bare gjentok han — og smilte og ristet på hodet om
hverandre. Han manglet ord i den nesegruse beundringen for Leganger.»

Så hvor god var hun, Cecilie Leganger? Glem Heidi Tjugum og Kathrine Lunde. De er ikke i nærheten av Leganger, selv om begge har vært verdens beste. Men på sitt aller beste så var Cecilie Leganger i egen klasse, og jeg mener – seriøst – at hun er den beste lagspill-målvakten jeg har sett, uansett kjønn.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Folk må gjerne argumentere med nivå, at jenter skyter løsere osv. Men jeg har sett reaksjonsevnen hennes.

Jeg tipper Cecilie Leganger kunne stoppet en kule – med bare hendene.

Nå er det over. Hun slipper å redde flere håndballer fra fortvilte motspillere.

 

 

 

 

 

 

Mirakelet i Eibar

BEST I BLOKK: Når Eibar spiller hjemmekamper er det drømmeplasser på terrassene i leilighetene som ligger rett bak den ene langsiden. Foto: IÑAKI CAMPOS

BEST I BLOKK: Når Eibar spiller hjemmekamper er det drømmeplasser på terrassene i leilighetene som ligger rett bak den ene langsiden. Foto: IÑAKI CAMPOS

EIBAR (VG) I en idyllisk dal, nesten midt mellom San Sebastián og Bilbao i Baskerland, ligger en liten by. Der skjer det store ting i kveld.

 Av Trond Johannessen

Mellom klokken 19 og 21 handler ikke spansk fotball om Cristiano Ronaldo, Lionel Messi eller Diego Simeone.

Da ser alle nordover, mot Eibar, mot et lite, sjarmerende og nesten komisk umoderne stadion som heter Ipurua og som kan få presset inn rundt 6000 mennesker i serieåpningen mot baskernabo Real Sociedad.

Heldigvis er fotball mye mer enn overgangssummer på mange hundre millioner og stylede stjerner med ukelønner som knuser vanlige menneskers årslønn. Fotball er også drømmer, og noen ganger overgår drømmene virkeligheten.

Dette er historien om mirakelet i Eibar.

Paqui, kona til innehaveren av Cafeteria Birjinape i gågaten Toribio Etxeberria, snakker lavt. Hun vil ikke avbildes. Men hun forteller gjerne at de har hatt besøk av Al Jazeera, BBC og «noen fra Sverige». Noen meter bortenfor ligger Bar Buenos Aires. Der kan Aiora Lamariano stolt fortelle at det har vært en rekke franske medier på besøk under sommeren. Og CNN har vært i Eibar også.

– Verden ser oss nå. Og jeg er så stolt. Alle her snakker om fotball, sier Aiora oppglødd.

SLO NABOEN: Eibar serieåpnet mot storebror Real Sociedad 24. august - og debuterte i Primera División med seier. Foto: AFP

SLO NABOEN: Eibar serieåpnet mot storebror Real Sociedad 24. august – og debuterte i Primera División med seier. Foto: AFP

Med 27000 innbyggere og ett hotell skal det være den minste byen som noen gang har hatt et lag i den spanske toppdivisjonen. Man kan ta med seg hele Eibar inn på Santiago Bernabéu i Madrid – og det vil fortsatt være snaut 60000 tomme seter.

Det finnes neppe noen liga i verden der det er større forskjell på rikest og fattigst. Real Madrid bruker uten å blunke 2,3 milliarder på å hente Cristiano Ronaldo, Gareth Bale og James Rodriguez, hele den stjerneløse Eibar-stallen er verdsatt til rundt 130 millioner kroner. Real Madrid drar inn oppunder fem milliarder i året og har vært verdens rikeste klubb i fem år på rad, Eibar måtte skrape sammen rundt 14 millioner kroner i full fart for i det hele tatt å få lov til å rykke opp.

I en lov fra 1999 heter det nemlig at alle klubber må ha egenkapital på minst 25 prosent av gjennomsnittsutgiftene til alle lagene i ligaen de spiller i (de to med størst og de to med lavest utgifter tas bort). Eibar oppfylte ikke de kravene i Segunda División. Og det hastet. Innen 6. august trengte klubben å bli 1,7 millioner euro (cirka 14 millioner kroner).

Det hjalp lite at Eibar var og er gjeldfri og drives sunt, i motsetning til veldig mange andre i Spania. Løsningen var å tilby aksjer, og hele verden ville redde Eibar. Nå er personer fra rundt 40 land aksjonærer, majoriteten av dem holder til i Spania, Storbritannia, USA og Kina.

Og selv om det nå renner inn rundt 120 millioner kroner i TV-penger, forsikrer klubbpresident Alex Aranzábal at den forsiktige pengebruken vil fortsette. «Vi må fortsette på samme måten, hvis vi slapper av vil det være en sikker vei til at vår økonomi også går over ende», uttaler han til CNN.

SD Eibar, Sociedad Deportiva Eibar, ble stiftet i ruinene av den spanske borgerkrigen i 1940. Ipurua ble bygget syv år senere. Offisielt rommer den 5250 mennesker. Nå er det satt opp en provisorisk tribune, så det er plass til ytterligere noen hundre, men fremdeles ser du aller best dersom du har tilgang til en av balkongene i 13-etasjeblokken bak den ene langsiden.

I går var det lite i byen som minnet om seriestarten, bortsett fra at det henger en del klubbflagg fra balkonger og utenfor butikker. Men i dag er det stor fest i gatene, før folket trasker opp til Ipurua for å ønske storebror Real Sociedad velkommen. Stadionet ligger på høyden av byen, det tar fem-seks minutter å gå. Alle går, det er nesten ikke parkeringsplasser. Man passerer en nedlagt tyrefekterarena, og det er så bratt at det er satt opp to rulletrapper på veien, mest for å sørge for at eldre mennesker kommer hele veien uten å slite seg fullstendig ut.

Og helt der oppe blir man møtt av et stadionanlegg som trolig hadde vært sjanseløst mot NFFs tøffe stadionkrav.

Det store spørsmålet er hvor sjanseløse byens helter er i møtet med det som var verdens beste liga i fjor. «Fifo» har ikke gitt opp. Vi treffer ham på Plaza de Untzaga. Han spilte på Eibar på 1970-tallet, og vil bare oppgi kunstnernavnet sitt. Han er ikke helt med på at det har skjedd et mirakel.

SOM EN FAMILIE: Eibar er en ærlig, hardtarbeidende klubb. Den er som en familie, sier Fifo, som spilte i Segunda B (3. divisjon) på 70-tallet. Foto: IÑAKI CAMPOS

SOM EN FAMILIE: Eibar er en ærlig, hardtarbeidende klubb. Den er som en familie, sier Fifo, som spilte i Segunda B (3. divisjon) på 70-tallet. Foto: IÑAKI CAMPOS

– En blanding av flaks og hardt arbeid. Det blir veldig vanskelig å beholde plassen, men det er mulig, sier Fifo.

Utenfor kafeen La Terraza, noen få meter fra Ipurua, sitter en som absolutt tror Eibar har en mulighet til å klare seg. Han heter Roberto Bergara, er 50 år, og da jeg spør hvor lenge han har fulgt fotball-laget så er svaret enkelt: – Siden jeg ble født.

 

– Uansett hvordan det går skal vi nyte. Selv om vi taper skal vi nyte denne sesongen, sier han og går inn for å hente en billedmappe, som viser at Ajax var på besøk da klubben fylte 50 år. Louis van Gaal, de Boer-brødrene, van der Sar – det foreløpige høydepunktet i Eibars historie …

I fjor så Roberto alle kampene, hjemme og borte. I år tror han det bare blir turer til motstandere som holder til rundt Barcelona og Madrid. Hjemme på Ipurua vil har han sin faste plass på den bare fire seterader høye nordtribunen. Roberto innrømmer at han står mer enn han sitter, og at han opptrer like mye som referent som dommeren selv.

Roberto forteller også om David Silva og Xabi Alonso, som begge har brukt Eibar som et springbrett – og som var «helt fantastiske». Tidligere var han sentral i supportergruppen La Bombonera, nå er han «for gammel». La Bombonera er blitt til Bombonera Eibarpool, inspirert av supportere som også holder med Liverpool. De synger Eibar-pool, Eibar-pool, Eibar-pool – etter det samme refrenget som Liverpool-supporterne bruker.

LEVER I HÅPET: – Ja, det er et mirakel at vi er oppe. Men det er ikke umulig at vi kan klare å holde oss. Se på Atlético Madrid. Penger vinner ikke alltid, sier Roberto Bergara, som har fulgt Eibars fotball-lag hele livet. Denne vimpelen, i stamkaféen utenfor stadion, har hengt der så lenge han kan huske. Foto: IÑAKI CAMPOS

LEVER I HÅPET: – Ja, det er et mirakel at vi er oppe. Men det er ikke umulig at vi kan klare å holde oss. Se på Atlético Madrid. Penger vinner ikke alltid, sier Roberto Bergara, som har fulgt Eibars fotball-lag hele livet. Denne vimpelen, i stamkaféen utenfor stadion, har hengt der så lenge han kan huske. Foto: IÑAKI CAMPOS

Men den største supportergruppen i Eibar nå har faktisk en kobling til Skottland. På en reise til en rugbykamp på Murrayfield i Skottland i 2001 skal Eibar-fansen ha blitt ekstremt begeistret for skottene som fortsatte å støtte laget sitt selv om det gikk mot tap. Nå kaller supporterne seg Eskozia la Brava, de tapre skottene.

De kommer til å synge uansett hvordan det går med Eibar i Primera División. Det eneste de krever er tapper innsats.

Og Eibar har kommet veldig langt med det.

 

** Publisert i VG 24. august.

** Eibar slo Real Sociedad 1-0 i serieåpningen. Deretter ble det 1-2 borte for regjerende mester Atlético Madrid, før det ble nytt tap, 0-1 mot Deportivo La Coruna i den andre hjemmekampen.

 

Eksemplet på at du ikke MÅ sparke treneren

LØFTET BRANN: Rikard Norling har fått dreis på Brann - til slutt.

LØFTET BRANN: Rikard Norling har fått dreis på Brann – til slutt.

Kun tre lag i Tippeligaen har bedre tall å vise til enn Sportsklubben Brann de fem siste kampene. Sent, men godt har Rikard Norling fått sving på mannskapet sitt. Med seier over fortapte Sandnes Ulf på Stadion i kveld, tar Brann et langt skritt mot fornyet kontrakt.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Det var har vært en merkelig sesong for Brann, helt siden Rikard Norling ble mottatt som en frelser i klubben i desember. Det hørtes omtrent ut som det bare var å erstatte Rune Skarsfjord med Norling – og så var Brann en tittelkandidat igjen.

Så enkelt er det sjelden. Heller ikke denne gangen.

Det mest oppsiktsvekkende med sesongen, sett fra Branns synspunkt, er at det aldri har kommet rop om at Norling må sparkes. Det kan også ses på som et eksempel på at du faktisk ikke nødvendigvis må sparke en trener, selv om klubben taper kamper heller. Det kan faktisk snu, med den samme treneren. Noe tar bare lenger tid. Noen får det, andre får det ikke. Norge er ikke noe annerledes enn andre land der.

Men for Rune Skarsfjord, spesielt, må det oppleves merkelig. For han hadde langt bedre tall enn Norling hele veien, men ingen gråt da Skarsfjord ble vist døra etter forrige sesong.

Denne sesongen har vært enda tristere, sportslig sett. Brann nådde bunnen etter 13 seriekamper, og helt fram til forrige serierunde var klubben under streken.

Men Norling satt trygt, skal vi tro folk som vet dette. Jeg tror han hadde fått fortsette selv med nedrykk.

Hva er årsaken til det?

Økonomi er én årsak. Med kontrakt ut 2016, ville det kostet Brann dyrt med nok et trenerskifte. Hadde han fått sparken i sommer, hvis økonomien hadde vært langt bedre? Det får vi aldri svar på.

I tillegg tror jeg mange i Brann og Bergen er lei av trenerskiftene. De ser at det ikke nødvendigvis hjelper, verken på kort eller lang sikt.

En tredje årsak er at Norling – tross resultatene – har skapt noe positivt rundt seg. Han er godt likt, blant mange i mange båser. Det hjelper selvsagt.

I tillegg har han gitt mange unge spillere sjansen. Og det gjør at Brann, om de kommer segt gjennom dette marerittet av en sesong uten å rykke ned, har gode muligheter til å kjempe seg oppover tabellen neste sesong. Og det med en rekke unggutter som allerede har fått mye spilletid.

Odd gjorde mye av det samme, og de lykkes for fullt nå.

* Håkon Lorentzen (17) er en meget spennende spiss, som har fått åtte kamper denne sesongen.

* Kasper Skaanes (19) har fått 21 kamper som kantspiller.

* Andreas Vindheim (19) har danket ut rutinerte Birkir Mar Sævarsson som høyreback, og står med 17 kamper så langt.

* Jonas Grønner (20) har tatt ansvar i midtforsvaret og står med 18 kamper denne sesongen.

* Kristoffer Barmen (21) har spilt 20 kamper, som sentral midtbanespiller eller spiss.

* Og Fredrik Haugen (22) har endelig fått ut mye av det bergenserne lenge har visst at han har i seg, på sentral midtbane.

På sine første 18 kamper tok Brann 0,67 poeng i snitt pr kamp, noe som garantert hadde gitt nedrykk om det hadde fortsatt. På de fem siste kampene har snittet pr kamp vært 2,0. Og med det er det bare Odd, Molde og Rosenborg som er i bedre form enn Brann.

Og snittet for hele sesongen har økt til 0,96 poeng pr kamp, noe som trolig holder til fornyet kontrakt. Og kampprogrammet fremover er heller ikke det aller verste for Brann nå: Start, Sarpsborg og Sogndal hjemme (i tillegg til Sandnes Ulf), Glimt, Haugesund og Odd borte. Dette bør gi Brann åtte-ni poeng til, noe som trolig holder. Det mest usikre er hjemmeformen. Kun tre seirer på 11 hjemmekamper så langt er en grusom statistikk.

I kveld kommer Sandnes Ulf på besøk, et Sandnes-lag som ikke har fått det forventede – for noen – løftet under Tom Nordlies ledelse. På 16 kamper under Asle Andersens ledelse, tok Sandnes Ulf 0,63 poeng i snitt. På sju kamper med Nordlie har snittet sunket til 0,57. Brann lå en plass og to poeng foran Sandnes Ulf da Nordlie overtok. Nå er avstanden tre plasser og åtte poeng.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

11 kamper uten seier står Sandnes Ulf med nå, etter en nitrist sesong. Klubben må vinne seks av de syv siste kampene for å ha noen som helst mulighet til å overleve i Tippeligaen til 2015 også.

Det skjer selvsagt ikke, med et lag som har to seirer på 23 kamper så langt.

Nordlie-effekten slo ikke til denne gangen.

Laget er rett og slett for dårlig.

Så enkelt er det.

 

 

 

 

 

«Sparken» er ingen overraskelse

HJEMTUR: Mark Dempsey (til venstre) og Ole Gunnar Solskjær, er ferdige i Cardiff. Foto: Fredrik Solstad.

HJEMTUR: Mark Dempsey (til venstre) og Ole Gunnar Solskjær, er ferdige i Cardiff.
Foto: Fredrik Solstad.

Til slutt handler det om resultater, eller mer presist: Mangel på resultater. Ole Gunnar Solskjær fikk aldri sving på Cardiff i løpet av snaut ni måneder. Derfor er han og teamet hans ferdige i klubben.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Historien om norske fotballtrenere i engelsk fotball er en voldsom kontrast til den samme historien om norske fotballspillere. Ingen har fungert optimalt, selv om de hadde en bra CV før de kom til England. Drillo, Ståle Solbakken, Henning Berg – og Solskjær. Alle mislyktes som ledere for et fotballag i England.

Men for Ole Gunnar Solskjærs del så spiller ikke denne historien inn. Dagens fotball er brutal på den måten at resultater avgjør alt. Og du får ikke den samme tiden til å sette ditt stempel på et lag i dag som – for eksempel – Alex Ferguson fikk i Manchester United for 25 år siden.

I dag haster alt. Hver dag handler om penger, prestisje og posisjonering. Suksessen må komme raskt, hvis ikke prøver klubbene bare en ny. Sånn er den brutale verdenen for en fotballtrener i de største ligaene. Ikke er det synd på dem heller. Sluttpakkene gjør at de får tåle den tøffe avskjedigelsen.

Solskjær hadde lite å argumentere med når diskusjonen med eier Vincent Tan kom opp.

For tallenes tale er klar, med tallet fem som en fellesnevner: 25 ligakamper, fem seirer, fem uavgjorte og 15 tap. Poengsnittet på 0,8 hadde fått selv Molde til å vurdere om fotballtreneren hadde en fremtid.

Det er ekstremt lavt, selv om 18 av de 25 kampene er fra Premier League. Solskjær åpnet med seier i FA-cupen borte mot Newcastle. Noen trodde magien skulle vare. Det gjorde den ikke. Cardiff så ut som et nedrykkslag hele veien til Championship ble klart i mai. At Solskjær likevel fikk fortsette, ble sett på som at eier Tan tenkte langsiktig.

Men ikke mer langsiktig enn 15 prosent, sju av 46 kamper, ut i sesongen. To hjemmetap på rad, mot Norwich og Middlesbrough, var nok. Vincent Tan ga opp «prosjekt Solskjær». For de fleste kom det ikke så overraskende at tålmodigheten til eieren ikke var så stor likevel. Og Solskjær hadde ikke gode argumenter for å beholde jobben heller. Det eneste måtte være at «mye kan skje på de 39 siste kampene». Og «det er bare fem poeng opp til en play-off-plass.»

De argumentene kjøpte ikke Tan. Og de har vært vanskelig å se noen plan rundt det Solskjær har drevet med de ni månedene i Cardiff. Han har hatt to transfervinduer på seg til å sette sammen «sitt» lag. Men kjøpene har ikke slått til, og i tillegg gikk han i «nasjonsfella», den som handler om å ta med seg spillere fra sitt eget, lille land.

Verken Magnus Wolff Eikrem eller Jo Inge Berget, to gode fotballspillere som Solskjær kjente godt, var forsterkninger i den situasjonen Cardiff var i, bunnstrid fra dag 1. Mats Møller Dæhli er yngst, og har også vært best, av de tre nordmennene. Kjøpet av Møller Dæhli har ingen heller klaget på.

Stadige bytter på laget, har irritert og frustrert mange av supporterne. De som har sett laget mest, har aldri sett hvor og hva Solskjær egentlig vil, hva som er planene hans – og hvilke spillere han skal satse på.

Ole Gunnar Solskjær har selvsagt ikke blitt en dårligere trener/manager enn han var i Molde gjennom tre år. Det er ikke sånn det fungerer. Men situasjoner i klubb og land er forskjellig. Der spillere og ledere lyttet på Mark Dempsey og Solskjær i Molde, gjør ikke nødvendigvis spillere og ledere i Cardiff det samme. Spesielt ikke når du ikke får resultater. Med gode resultater lytter alle. Uten resultater, begynner folk å tvile på om du er verd å lytte til.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Ole Gunnar Solskjær blir neppe uten jobb i lang tid – hvis han ønsker seg tilbake. I Norge er han fortsatt merkevaren.

Men hvis han akter å bli i England med familien sin igjen, så spørs det om jobbtilbudene blir litt færre nå enn de var for et år siden. Mange advarte mot å ta i Cardiff og Vincent Tan. Solskjær brydde seg ikke om det. Han ville benytte denne sjansen, den som kanskje bare dukket opp én gang i livet.

Ni måneder senere er sjansen brukt opp.

Klubben som ble «banket ut av Zlatan»

HADDE ZLATAN I KNESTÅENDE: Paris Saint-Germain styrte før pause, men i 2. omgang kom Ajax sterkt tilbake. Foto: AFP

HADDE ZLATAN I KNESTÅENDE: Paris Saint-Germain styrte før pause, men i 2. omgang kom Ajax sterkt tilbake. Foto: AFP

AMSTERDAM (VG) (Ajax – Paris Saint-Germain 1-1) Det er umulig ikke å bli salig i blikket inne i Amsterdam ArenA. Så mange store navn, så mange store triumfer.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Veien ut av stadion, etter å ha sett Zlatan Ibrahimovic og PSG Champions League-åpne med 1-1 mot Ajax, går via hovedinngangen. Da passerer man en billedcollage som gjør at ryggen rettes opp litt ekstra:

STORHETSTIDEN: Dette er blant bildene som henger i Amsterdam ArenA. Ajax vant Serievinnercupen tre år på rad, fra 1971 til 1973. Her feires en av triumfene i Amsterdams gater. Johan Cruyff holder pokalen sammen med klubblegenden Sjaak Swart (til høyre). Til venstre for Cruyff: Barry Hulshoff.

STORHETSTIDEN: Dette er blant bildene som henger i Amsterdam ArenA. Ajax vant Serievinnercupen tre år på rad, fra 1971 til 1973. Her feires en av triumfene.  Johan Cruyff holder pokalen sammen med klubblegenden Sjaak Swart (til høyre). Til venstre for Cruyff: Piet Keizer.

Johan Cruyff i åpen bil gjennom Amsterdams gater, med Serievinnercup-pokalen i den venstre hånden og røyken i den høyre. Marco van Basten og Ronald Koeman som feirer seriegullet i garderoben i 1985, Clarence Seedorf, Patrick Kluivert og Frank Rijkaard med Champions League-pokalen i 1995, Johnny Rep, Ruud Krol og Edgar Davids, Marc Overmars som spurter, Dennis Bergkamp som dribler. For å nevne noen få. Det er så mange at det er til å bli svimmel av.

Ajax er en av de største klubbene i europeisk fotballhistorie.

Det var Ajax som plukket opp Zlatan Ibrahimovic fra Malmö, høsten 2001. Det var her Zlatan startet voksenlivet (som han innrømmer besto mye av Xbox i rekkehuset i Diemen, sørøst i byen). Etter kunstmålet mot Italia i EM sommeren 20004, avsluttet Zlatan Ajax-tiden med sin uforglemmelige dribleserie mot NAC Breda, før han reiste til Juventus og Italia for å leke videre.

Trodde han.

I Torino ventet trenerikonet Fabio Capello, og I sin bok forteller Zlatan at noe av det første Capello meldte var følgende:

«Jeg skal banke Ajax ut av kroppen på deg.»

«Jeg trenger ikke den der nederlandske stilen. Én-to, én-to, spille vegg, spille fint og teknisk. Drible gjennom hele laget. Jeg klarer meg uten sånt. Jeg trenger mål. Skjønner du? Jeg må få det italienske tankesettet inn i deg. Du må få killerinstinktet.»

MELLOMVEKTER: Zlatan Ibrahimovic veide 84 kilo da han ble seiremester med Ajax i 2004. Han gikk raskt opp i vekt da han kom til Juventus. Foto: REUTERS

MELLOMVEKTER: Zlatan Ibrahimovic veide 84 kilo da han ble seiremester med Ajax i 2004. Han gikk raskt opp i vekt da han kom til Juventus. Foto: REUTERS

Zlatan Ibrahimovic veide 84 kilo. Capello skal ha blitt sjokkert da svensken erkjente at han aldri hadde tatt i en vektstang, og sendte ham rett i treningsstudioet. Zlatan kom ut igjen som et ustoppelig monster som har herjet i Europas beste klubber (Juventus, Inter, Barcelona, Milan, PSG) i et tiår. I ni av de ti siste sesongene er svensken blitt seriemester (de to med Juventus riktignok fjernet på grunn av Calciopoli-skandalen).

Men i Champions League har han fortsatt til gode å bli en tung maktfaktor. Semifinale i den frustrerende sesongen i Barcelona er det beste Zlatan Ibrahimovic har å vise til.

Det er vanskelig å se for seg at dette skal endre seg veldig denne sesongen.

I går vrengte Zlatan Ibrahimovic av seg det gule kapteinsbindet og tuslet av banen, uten å takke en eneste person for kampen. En tilsynelatende trygg Paris Saint-Germain-ledelse ble skrudd vekk av et vakkert Lasse Schöne-frispark fra rundt 20 meter, dog ikke utagbart for PSGs italienske keeper Salvatore Sirigu. Like etter greide Sirigu såvidt å dytte et nytt Schöne-frispark (fra rundt 30 meter) i stolpen. Et Ajax som var helt ufarlig før pause kjørte kampen i store deler av en ganske fartsfylt 2. omgang, drevet frem av et meget entusiastisk hjemmepublikum.

SCHÖNT! Danske Lasse Schöne skrur inn utligningen til 1-1. Foto: AP

SCHÖNT! Danske Lasse Schöne skrur inn utligningen til 1-1. Foto: AP

Det er selvsagt altfor tidlig å konkludere med noe som helst etter én kamp. Likevel: Det er vanskelig å se for seg at Zlatan Ibrahimovic får med seg en Champions League-triumf før karrieren er over. Han snakker om at PSG-kontrakten som går ut sommeren 2016 blir hans siste på toppnivå. Og selv om han fortsatt er stor og sterk og mørk og skummel føles det som om hans PSG fortsatt har et stykke opp til de aller beste. Klubben har også en Financial Fair Play-straff hengende over seg, eierne kan ikke lenger bruke ubegrenset av sin ubegrensede rikdom for å styrke laget.

Det i overkant dyre innkjøpet av Thiago Silvas bestekompis David Luiz var klubbens eneste store denne sommeren. I går var Silva skadet og Luiz stopper sammen med en tredje brasilianer, stortalentet Marquinos (20). Mange vil mene at Marquinhos, også han landslagsmann, er et tryggere valg enn Luiz.

Zlatan Ibrahimovic da? Han er PSGs ubestridte éner og gjør fortsatt som han vil. I går var han først og fremst fysisk overlegen, 11 kilo tyngre enn da han forlot Ajax, umulig å komme innpå. Likevel skjedde det ikke altfor mye. Bare glimtvis viste han frem sin storhet, særlig med et par utsøkte gjennombruddspasninger. Zlatan skjøt utenfor fra god posisjon, og fikk ingenting ut av sine tre frisparkforsøk, de to siste fra veldig god posisjon. (David Luiz hadde veldig lyst til å overta det siste, men det var helt uaktuelt.)

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Den unge brassen Lucas var den mest skapende hos PSG, mens uruguayanske Edinson Cavani mest ser forvirret ut på sin venstrekant, der han må ta mange og lange defensive løp. Cavanis trøst var at han satte inn returen etter at Zlatan Ibrahimovic’ avslutning ble stoppet av midtstoppertalentet Joël Veltman, foranledet av en stygg feil av Ajax’ danske venstreback Nicolas Boilesen.

Ajax kjører fortsatt på med den samme «lettvekterstilen». Ajax-skolen er fortsatt en av de beste i verden til å utdanne spillere, men på dette nivået mangler det råskap og tyngde fremover på banen. Ajax har også mistet Daley Blind til Manchester United og åpnet med en ellever på 23,8 år i snitt, mot PSGs 26,8.

Når høstregnskapet gjøres opp blir det nok for tynt i konkurranse med Barcelona og PSG. Ajax har ikke gått videre fra gruppespillet siden 2005/06, klubben har ikke vært i kvartfinalen i Champions League siden 2003, da Zlatan Ibrahimovic fremdeles var der.

Storhetstiden er over, men minnene kan ingen ta fra Ajax, og det kan jo også være en annen grunn til at Fabio Capello «ikke trengte den der nederlandske stilen». Ajax har nemlig påført vinneren Capello to av hans aller bitreste nederlag:

** Først som Juventus-spiller i 1973. Finale i Serievinnercupen. Ajax vant 1-0 etter mål av Johnny Rep.

** Deretter selvsagt som Milan-trener i 1995. Finale i Champions League. Ajax vant 1-0 etter mål av Patrick Kluivert.

Denne mannen er et trenergeni

TOPP, KLOPP: Hettegenser-kledde Jürgen Klopp jubler sammen med spillerne etter 2-0-seieren. Foto: AP

TOPP, KLOPP: Hettegenser-kledde Jürgen Klopp jubler sammen med spillerne etter 2-0-seieren. Foto: AP

DORTMUND (VG) (Borussia Dortmund – Arsenal 2-0) Det ser ikke så vakkert ut på utsiden av Westfalenstadion et par timer etter kampslutt. Men det ser veldig, veldig fint ut når Borussia Dortmund spiller fotball på innsiden.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Ølkrus og bokser ligger strødd. Snaut 66.000 mennesker har holdt høylytt fest.

Lenge etter kampslutt synges det, og selv lenge etter kampslutt var det sprut i de ustoppelige Dortmund-beina, spillerne hoppet og danset og feiret sammen med sin berømte sydtribune; «Gelbe Wand» – den gule veggen, etter den overbevisende 2-0-seieren over Arsenal.

Mange ganger i 2. omgang reiste et gyngende stadion seg og ga sine helter stående applaus.

DANSEGLEDE: Dortmund-spillerne feirer seieren foran sin "gule vegg". Fra venstre Marcel Schmelzer, Matthias Ginter, Pierre-Emerick Aubameyang og Miloš Jojić. Foto: AP

DANSEGLEDE: Dortmund-spillerne feirer seieren foran sin «gule vegg». Fra venstre Marcel Schmelzer, Matthias Ginter, Pierre-Emerick Aubameyang og Miloš Jojić. Foto: AP

Det var så fortjent.

Noen timer tidligere summet det av lett usikkerhet rundt  på stadion. Hvordan skulle det gå i Champions League denne gangen, mot en så mektig motstander som Arsenal? Uten skadde Marco Reus. Uten skadde Mats Hummels. Uten skadde Nuri Sahin. Uten skadde İlkay Gündoğan. Uten skadde Jakub Blaszczykowski. Uten skadde Lukasz Piszczek. (Alle ventet tilbake i løpet av høsten.)

Og uten den store Robert Lewandowski, som har forsvunnet til Bayern, akkurat som VM-finalematchvinner Mario Götze gjorde året før.

Vel, her var det ikke mye grunn til bekymring. Ikke så lenge Jürgen Klopp fortsatt står på sidelinjen.

Han lot til og med den hjemvendte sønnen, japanske Shinji Kagawa, sitte på benken hele kampen. Kagawa ble seriemester to år på rad i Dortmund, før Manchester United hentet ham for 140 millioner kroner sommeren 2012. Der fikk han det aldri til, og nå har Klopp hentet tilbake sin yndling for halve prisen. Kagawa åpnet med scoring i hjemmedebuten mot Freiburg, men mangler kamptrening og måtte forlate banen med krampe etter en drøy time.

Det hadde han nok fått mot Arsenal også. For maken til lag som løp.

Allerede fra de første sekundene ble gjestene fra London overfalt. De fikk ikke ett sekunds ro. Arsenal satt fast i en tørketrommel, kastet i alle retninger, tilsynelatende uten mulighet til å komme seg unna. Den første timen ble et av Premier Leagues beste lag blåst av banen.

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

Det var Klopp-fotball på sitt beste.

Dortmund-treneren mister nøkkelspillere år etter år, men løpsstyrken, de offensive ideene og den voldsomme entusiasmen er ikke til salgs. De kraftfulle kollektive løpene, både med og uten ball. Hele tiden bevegelse, aldri stå i ro. Jürgen Klopp er nå Borussia Dortmunds lengstsittende trener, han passerte Ottmar Hitzfeld (1991-97) da sesongen startet. Klopp har vært i klubben siden 2008, han gjør stadig nye smarte grep, men hans genialitet handler like mye om  karismaen, evnen til å la spillerne bli smittet av hans glød og vinnervilje – og kjærligheten til Dortmund

Klubben var gjeldstynget da «Kloppo» dukket opp. Etter to ligatitler, én cupseier, en tapt Champions League-finale (og flere sterke sesonger i Europa) er alt snudd på hodet. Han ba om perspektiver etter den tapte cupfinalen mot Bayern i mai. «Noen lag måler sin suksess etter hvor mye de vinner, vi er annerledes. Vi spilte denne finalen uten syv av de som startet Champions League-finalen for ett år siden, og vi ble nummer to i ligaen fordi laget taklet alle problemene underveis på en eksemplarisk måte,» meldte en flammende Klopp.

Det  blir tøft å vinne noe denne sesongen også. Bayern er i en egen økonomisk liga. Men skal vi dømme utfra åpningen mot Arsenal vil Borussia bli en irriterende motstander for de beste igjen. Husk hvor nære Klopps lag var å slå ut den senere mesteren Real Madrid i kvartfinalen i våres (og året før greide de det).

MÅLSCORERNE:  Pierre-Emerick Aubameyang (til venstre) fra Gabon og Ciro Immobile fra Italia satte inn hvert sitt mål mot Arsenal. Foto: AFP

MÅLSCORERNE: Pierre-Emerick Aubameyang (til venstre) fra Gabon og Ciro Immobile fra Italia satte inn hvert sitt mål mot Arsenal. Foto: AFP

I går fikk Klopp og Dortmund hjelp av et tilsynelatende litt naivt Arsenal. Den ikke veldig temposterke Mikel Arteta måtte dekke altfor store flater foran midtstopperne. Det endte med enorme rom å boltre seg i for lettbeinte Henrik Mkhitaryan, Pierre-Emerick Aubameyang og Ciro Immobile.

Det eneste Dortmund-problemet var at det tok tid før det ble mål, og Danny Welbeck kunne gitt Arsenal en ufortjent ledelse rett før det endelig løsnet. Italienske Immobile løp over halve banen, var heldig med den siste touchen som sendte ham forbi Laurent Koscielny, men avslutningen var det høy klasse over.

Min sidemann fra den italienske sportsavisgiganten Gazzetta dello Sport, Fabio Licari, reiste seg fra stolen og klappet, meget imponert av det Immobile gjør etter overgangen til Dortmund. «Immobile var god i Torino, men der løp han mye med blikket ned. Nå ser han medspillere og beveger seg smartere. Klopp er i ferd med å gjøre ham voksen. Jeg har aldri sett ham så god», konkluderte Licari.

Like etter pause ble banens raskeste, Aubameyang, spilt fri av den ustoppelige sliteren Kevin Grosskreutz. Mannen fra Gabon snublet seg forbi keeper Szczesny og øket til 2–0 i tomt mål. Gjestene fikk det litt roligere den siste halvtimen, men

MÅLLØS: Danny Welbeck holder Sokratis unna, men bommer på mål, nær sagt som vanlig. Foto: AP

MÅLLØS: Danny Welbeck holder Sokratis unna, men bommer på mål, nær sagt som vanlig. Foto: AP

fremdeles var Dortmund best og hjemmeseieren kunne og burde blitt større. Mkhitaryan hadde alene fire store muligheter.

«Vi tapte for en mye bedre motstander,» åpnet Arsène Wenger sin pressekonferanse med. Han pleier å være god på å finne forklaringer, men gadd ikke engang gjøre noe stort poeng av at Danny Welbeck hadde to store sjanser, den første og den største altså på stillingen 0–0.

 

Men Welbecks problem foran mål fortsetter, og en naturlig avslutter er sjelden noe man blir. Det er noe man er. Danny Welbeck har ikke roen i kroppen og den grunnleggende avslutter-teknikken som kjennetegner de beste spissene, og det spørs om han klarer å trene den opp.

Arsenal var uten Mathieu Debuchy og Olivier Giroud, men det største problemet er nok at klubben ikke har skaffet seg gode nok spillere i dette vinduet heller (til tross for at Arsenal har brukt rundt 750 millioner kroner netto). Arsène Wenger har hatt 18 fantastiske år som manager, men franskmannens evne til å hente inn forsterkninger de siste årene vil vel ikke bli stående igjen som hans sterkeste side.

I gruppe med Galatasaray og Anderlecht bør laget likevel kare seg videre, som de har gjort i 15 sesonger på rad. Men Arsenal har aldri vunnet Champions League, og er sjelden en utfordrer når det drar seg til. Derfor er det fare for at dette ender som en blåkopi av de fire siste sesongene:

Rett ut i 8-delsfinalen.