Sensasjonen er Ødegaard selv, ikke at han ble tatt ut på et A-landslag

FORTJENT: Martin Ødegaard på A-landslaget. Foto: NTB/Scanpix.

FORTJENT: Martin Ødegaard på A-landslaget. Foto: NTB/Scanpix.

Han skulle egentlig vært tatt ut på A-landslaget enda tidligere, og han sammenlignes med Neymar. Martin Ødegaard (15) har vært god nok for A-landslaget i flere måneder allerede.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For var det egentlig så sensasjonelt at Martin Ødegaard ble tatt ut i landslagstroppen? Jeg mener bestemt «nei». Men i norsk fotball har ofte redselen vært større enn motet når det gjelder å prøve unge spillere på et A-landslag.

szc9005cPer-Mathias Høgmo (bildet) har – heldigvis – sett det samme som både meg og mange andre det siste halvåret: Dette er en spesiell spiller, en spiller som bare bør bli bedre ved å spille med bedre spillere. Derfor er det naturlig at han tas ut nå, som endel av et «ligalandslag», fordi han rett og slett har vært blant de beste norske spillerne i Tippeligaen siden sesongstart.

Og da spiller det mindre rolle om du er 15 eller 30 (som for eksempel Jone Samuelsen er).

Og akkurat som han gjorde med Mats Møller Dæhli, som da var 18 år og klar for lengst, tok Høgmo ut Ødegaard ved første anledning.

Eller gjorde han egentlig det?

Min informasjon tyder på at vi skulle hatt en enda yngre spiller i en landslagstropp allerede i vår. Allerede da ble Martin Ødegaard vurdert til en privatkamp. Men det kolliderte med en Strømsgodset-kamp, og uttaket ble aldri materialisert.

Men nå er han altså her. Gutten alle fotballfolk har snakket om denne våren. Gutten alle har en mening om. Gutten som har gått sine egne veier. Gutten som har bygd en karriere sammen med faren sin. Gutten som har trent mer på å drible enn å spille en- og to-touch-pasninger. Gutten som har prøvd på litt andre ting enn det de fleste skolerte, norske fotballtrenere ønsker.

Hva er så «greia» som gjør at alle legger merke til Martin Ødegaard? Selvsagt har det mye med alderen å gjøre. Han er født 17. desember 1998, og den modenheten jeg så i 15-åringen allerede i januar, det ser du sjelden på en fotballbane.

Min erfaring er at de fleste 16-19-åringer som får sjansen i en privatkamp på La Manga, de safer. Når de får ballen, så spiller de støtte. De holder linja. De prøver å gjøre minst mulig feil.

Da Martin Ødegaard ble sendt innpå for Strømsgodset i Spania i januar, med 20 minutter igjen å spille, overtok han spillet. Han tok på en måte dirigentstokken. Han tok tak med en gang og styrte spillet den lille tiden han var der ute.

Ingen safing. Ingen redsel. Martin Ødegaard bare kom på banen og spilte sitt spill, uavhengig av at det plutselig var spillere der som var dobbelt så gamle som han, og selvsagt med en helt annen fysikk.

Der og da tenkte jeg: «OK, greit. Her må vi følge med. Dette er noe annet enn alle andre, unge spillere jeg har sett har fått sjansen de siste 20 årene.»

Sju måneder senere får han en fortjent mulighet på A-landslaget.

Jeg vet at Per-Mathias Høgmo har vært begeistret for Ødegaard lenge. Jeg vet at han har sett mye av Neymars bevegelser og kroppsholdning i nettopp Ødegaard. Høgmo mener – i motsetning til mange andre – at det ikke finnes begrensninger for hvor gode norske fotballspillere kan bli. Råhet og systematikk er hans stikkord. Mats Møller Dæhli beviste at han tok nivået med en gang, og er nå Norges nøkkelspiller nummer en i en alder av 19 år.

Ødegaard kan bli den neste. Og i Molde trener allerede 14 år gamle Tobias Svendsen med A-laget og har fått dispensasjon til å spille på 2. laget til Molde. De store talentene finnes nå, og det handler mest om å forvalte råmaterialet på en best mulig måte.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Martin Ødegaard vil få sjansen mot Emiratene i Stavanger neste onsdag. Noe annet vil være meningsløst. Hospitering er unødvendig. Han er god nok, og dermed er det ikke noe poeng i å ha han med for å hilse på spillere han har spilt mot – og stort sett – vært bedre enn hver uke.

For skal Ødegaard få en viktig rolle hos Høgmo og Norge, kan han like godt bevise hvor god han er med en gang. Det er ikke noe poeng i å vente.

Tiden er nå.

 

 

Du blir ikke bedre av å selge din beste spiller

IGJEN: Daniel Sturridge scoret 21 mål forrige sesong, og var svært delaktig i at Liverpool nesten vant ligagull. Søndag var han igang - igjen. Liverpool startet med seier. Foto: Darren Staples, Reuter.

IGJEN: Daniel Sturridge scoret 21 mål forrige sesong, og var svært delaktig i at Liverpool nesten vant ligagull. Søndag var han igang – igjen. Liverpool startet med seier. Foto: Darren Staples, Reuter.

(Liverpool – Southampton 2-1) Lørdag var alle øynes rettet mot hva Manchester United kunne gjøre MED Louis van Gaal som manager. Det gikk ikke så bra. Søndag var fokuset på hva Liverpool kan gjøre UTEN Luis Suarez på banen. Det gikk noe bedre.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For med de to andre S’ene, Sturridge og Sterling, på banen, vil Liverpool fortsatt være et svært farlig lag. I går scoret de hvert sitt mål, og selv om Liverpool langt fra imponerte spillemessig, så gjorde de som Arsenal kvelden før: Sikret seg tre poeng med et ganske sent seiersmål.

Den første scoringen var nydelig: Jordan Henderson vant ballen fra Schneiderlin, så opp og slo en perfekt ball med venstre gjennom til Raheem Sterling, som med sin fart og ro plasserte ballen i mål til 1-0 etter 23 minutter.

Sterling var også mannen som fant Danny Sturridge på vinnermålet, etter 79 minutter. S & S leverte nok til at Liverpool tok tre poeng mot et godt Southampton-lag.

Likevel var det mye grums for Liverpool søndag. Det kjappe, gode angrepsspillet så vi kun i svært korte perioder. Southampton gjorde det vanskelig for Liverpool, som scoret 101 mål og var svært nær ligagullet forrige sesong. Og etter hvert tok Southampton over, utlignet og burde tatt ledelsen da Steven Davies fikk ballen alene med bare keeper Mignolet mellom seg og nettet.

Han skjøt rett på keeper.

Da tok Liverpool-manager Brendan Rodgers grep, satte inn Joe Allen, og etter hvert, Rickie Lambert, for Lukas og Coutinho, og tre minutter etter at Lambert kom inn så scoret Daniel Sturridge vinnermålet.

Men det var tydelig å se at «knuteløseren» Suarez var borte. Han som ofte tok ansvar da laget slet forrige sesong. Søndag var det ingen til å ta det ansvaret, rett og slett fordi Suarez var den beste, den alle motspillerne fryktet mest. Og du blir ikke et bedre fotball-lag av å selge den beste spilleren din. Manchester United merket det – etter hvert – da Cristiano Ronaldo forsvant. Arsenal merket det da Thierry Henry forsvant. Og forrige sesong fikk Tottenham merke det samme da Gareth Bale dro.

Tottenham kjøpte en rekke spillere, gode spillere også, og også Tottenham vant åpningskampen (som jeg var på) borte mot Crystal Palace (1-0, straffespark av nyinnkjøpte Soldado). Men savnet av Bale ble for stort. Som det ble for Manchester United med CR7, og som det ble for Arsenal uten Henry.

Southampton hadde en gedigen mulighet – en dobbeltsjanse – til å utligne til 2-2 med bare et par minutter å spille på Anfield søndag. Men Liverpool holdt unna, og tre poeng var det viktigste.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Likevel: Brendan Rodgers må ha fått endel å tenke på. Spillet fungerte dårlig, dårligere enn det gjorde i mange av kampene uten Luis Suarez forrige sesong. Han har en utfordring når det gjelder komponeringen av midtbanen (søndag var både Gerrard og Lucas for trege), og det virket heller ikke spesielt trygt bakover. Baklengsmålet er et klassisk eksempel, selv om hælsparket til Tadic (ex Twente) og skuddet til backen Clyne var meget bra. Liverpool fulgte ikke med, markerte ikke og solgte seg selv i den situasjonen.

Så spørsmålet forblir ubesvart: Hvordan vil Liverpool klare seg uten Luis Suarez?

Juryen er fortsatt i samtaler, og vil trolig forbli det, utover hele høsten.

 

 

Og så ser alle mot engelsk fotball igjen

I 97 dager har det vært pause. England har rukket å bli ydmyket i VM nok en gang. Men fra i dag av er det glemt.

PENGEGALOPP:  Det florerer med penger i Premier League, og mye pøses inn i overgangsmarkedet. Her er noen av sommerens største overganger i form av Alexis Sanchez til Arsenal (øverst f.v.) , Luke Shaw til Manchester United, Lazar Markovic til Liverpool, Elaquim Mangala og Frank Lampard til Manchester City, Cesc Fabregas til Chelsea, Adam Lallana til Liverpool, Diego Costa til Chelsea, Ander Herrera til Manchester United og Romelu Lukaku til Everton. Foto: AFP PHOTO

PENGEGALOPP: Det florerer med penger i Premier League, og mye pøses inn i overgangsmarkedet. Her er noen av sommerens største overganger i form av Alexis Sanchez til Arsenal (øverst f.v.) , Luke Shaw til Manchester United, Lazar Markovic til Liverpool, Elaquim Mangala og Frank Lampard til Manchester City, Cesc Fabregas til Chelsea, Adam Lallana til Liverpool, Diego Costa til Chelsea, Ander Herrera til Manchester United og Romelu Lukaku til Everton. Foto: AFP PHOTO

Av Trond Johannessen

For i de ni neste månedene ser hele fotballverden mot engelsk fotball igjen. Uansett hvilket hjørne av kloden du befinner deg på kan du være ganske sikker på at en pub nær deg frister med serieåpningen mellom Manchester United og Swansea.

Premier League er kanskje ikke den beste ligaen i verden for øyeblikket, men som merkevare er ingen i nærheten. TV-tallene, verden rundt, er så høye at Cardiff ble belønnet med 630 TV-millioner for å komme på sisteplass i forrige sesong, mens Bayern München måtte nøye seg med rundt 200 millioner kroner for sin Bundesliga-tittel. Premier Leagues siste TV-avtale (2013-16) drar inn godt over dobbelt så mye som noen annen nasjon. Manchester City fikk rundt 960 millioner kroner for sitt ligamesterskap.

Les også: VG tipper Premier League

Trond Johannessen, sportsjournalist i VG

Trond Johannessen, sportsjournalist i VG

Denne sommeren har Premier League-klubbene brukt rundt tre milliarder på spillerkjøp, allerede litt opp fra i fjor – og det skal handles i to uker til. Overgangssummene er tidvis latterlige, lønnsslippene nærmest uanstendige. Bedriftsøkonomisk drives svært mange Premier League-klubber skandaløst, de fleste har gått i minus år etter år, og det forteller alt om galskapen. Likevel er prosjektet Premier League en braksuksess. Toppklubbene som i februar i 1992 delvis brøt med det engelske forbundet, fordi de ville ha inntektene selv, har så til de grader lykkes med det.

Manchester United og Arsenal har vært i teten hele veien og dratt til seg de fleste millionene. Chelsea har vært blant de beste siden Abramovitsj dukket opp i 2003. Nå er kanskje Liverpool i ferd med å skape noe stort igjen og nystyrtrike Manchester City har kommet til toppen for å bli. De beste vil fortsette å drive sin egen liga i ligaen, noe som også gjør at de sikrer seg de lukrative Champions League-plassene. De nye Financial Fair Play-reglene vil dessuten gjøre at det blir mye vanskeligere å utfordre dem.

Omtrent halvparten av Premier League-klubbene vet allerede nå at det vil ende med en tilværelse på nedre halvdel av tabellen, men det er jo greit hvis det renner inn 7-800 millioner kroner ved sesongslutt. Da gjelder det bare å klore seg fast og få være med på nedre halvdel igjen neste år.

Konkurranse: Tipp Premier League-tabellen

Det engelske landslaget har havnet stadig lenger unna verdenstoppen, i takt med Premier Leagues vekst. Kanskje ikke så rart når den siste oversikten (fra tidligere i år) viste at antallet utlendinger er på over 60 prosent. Unge engelske talenter får begrenset med spilletid, men de tjener så mye penger at de uansett velger å bli i England.

Det engelske forbundet, Football Association, prøver seg stadig med nye prosjekter og komiteer. Men de slåss jo mot pengekreftene. Da taper de fleste.

Og det som føles helt sikkert er at Premier League vil fortsette å vinne.

Hansens ord gjelder – 19 år etter

MYE Å PRATE OM: Assistent Ryan Giggs sier noen velvalgte ord til sjefen, Louis van Gaal, under serieåpningen på Old Trafford. De får mer å snakke om denne uken. Foto: Martin Rickett, PA.

MYE Å PRATE OM: Assistent Ryan Giggs sier noen velvalgte ord til sjefen, Louis van Gaal, under serieåpningen på Old Trafford. De får mer å snakke om denne uken. Foto: Martin Rickett, PA.

(Manchester United – Swansea 1-2) Hvis han ikke allerede har gjort det: Louis van Gaal må nærmest forlange at Ed Woodward får tak i et par spillere som han – van Gaal – mener kan løfte Manchester United kjapt.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For Liverpool-legenden Alan Hansens ord fra 19. august 1995 (nesten nøyaktig 19 år siden) «You can’t win anything with kids,» slo galt ut den gangen. Manchester United vant The Double i 1995/96 med «kids», The Class of 92 var klare til å erobre England, og etter hvert også Europa. Men det var også et lag som hadde klare ledere i laget, som Peter Schmeichel, Eric Cantona og Roy Keane.

Det har ikke denne gjengen, som mot Swansea i serieåpningen stilte med en 20-åring (Tyler Blackett) i forsvaret og en 21-åring (Jesse Lingard) som vingback. På benken satt en 19-åring (Adnan Januzaj) 20 år gamle Reece James og 21 år gamle Michael Keane. I tillegg manglet United sju mann som er ute med skade (Johnny Evand, Michael Carrick, Danny Welbeck, Luke Shaw, Robin van Persie, Rafael og Antonio Valencia).

Les også: VG tipper Premier League

I sum ble dette altfor tynt, spesielt i et nytt system (3-5-2), og med flere spillere i uvante posisjoner. Og Manchester United gikk på sitt åttende hjemmetap i ligaen på de 20 siste kampene.

United-ekspert Stuart Mathieson, som jeg snakket med før kampen, sa at Manchester United må fortjene Old Trafford-respekten igjen. Den kommer ikke av seg selv, tross bytte av manager og gode treningskamper. Den må vinnes tilbake med godt spill – og seirer – på hjemmebane. Fordi motstanderne, via forrige sesong, har sett at det er mulig å vinne på Old Trafford.

Det gjorde Swansea i serieåpningen, som ble en voldsom nedtur for den nye manageren Louis van Gaal, som hadde skapt store forventninger til Manchester United via seks strake seirer i treningskampene. Men i går skjedde det lite. Det minnet mye om flere av hjemmekampene under David Moyes forrige sesong, med liten bevegelse og få målsjanser.

Når det da i tillegg gjøres feil i eget forsvar, både av unge Blackett og flere andre, så virker Manchester United som et lag det er enkelt å score mot. Klubbens første hjemmetap i en seriepremiere på 42 år var et faktum, etter Swansea-scoringer av Ki og Gylfi Sigurdsson. Manchester United fikk et håp om bedre tider da Wayne Rooney utlignet, men Sigurdsson klarte å score 19 minutter etter utligningen, selv om United var sju mot to inne i egen 16-meter.

Konkurranse: Tipp Premier League-tabellen

Det er ingen tvil om at dette Manchester United-laget hadde sett bedre ut med Johnny Evans i forsvaret, Rafael eller Antonio Valencia og Luke Shaw som vingbacker, og Robin van Persie på topp. Men likevel mangler det mye, altfor mye. Mot Swansea skapte ikke United noe før van Gaal la om til 4-4-1-1 etter pause, som spillerne kjenner bedre til.

Men selv det var ikke nok, fordi det ikke var nok kvalitet i laget. Og det ble ikke noe bedre av at van Gaal tok ut Ander Herrera, han som skal styre spillet, selv om han ikke hadde noen stor kamp.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

I det hele tatt viste ikke Louis van Gaal fram noe av sin taktiske genialitet i går. Men han har kommet sent inn, har ikke fått inn de spillerne han ønsker seg, og disponerer i øyeblikket en altfor svak spillertropp til å utfordre de beste i Premier League.

Det må gjøres noe, både på skadesiden og på overgangsmarkedet, de to neste ukene. Ellers kan Manchester United gå mot en slitsom høst. Serieåpningen hjemme mot Swansea skulle og burde gitt tre poeng.

Det ble null.

 

 

 

«Gærningene fra Kristiansand»

ZÜRICH (VG) Ida Marcussen (26) har gått sin egen vei sammen med trener Lukas Udelhoven siden hun vant sølv i junior-VM for åtte år siden og satt norsk rekord i friidretts-VM som 19-åring. Det har ikke gått særlig bra.

GÅR SINE EGNE VEIER: Syvkjemper Ida Marcussen og trener Lukas Udelhoven har alltid kjørt sitt eget løp. Her under et treningsopphold i Portugal i forbindelse med en reportasje i VG Helg i januar i fjor. Foto: Line Møller/VG

GÅR SINE EGNE VEIER: Syvkjemper Ida Marcussen og trener Lukas Udelhoven har alltid kjørt sitt eget løp. Her under et treningsopphold i Portugal i forbindelse med en reportasje i VG Helg i februar i fjor. Foto: Line Møller/VG

Av Øystein Jarlsbo, sportsjournalist i VG

Den sportslige utviklingen og resultatene har langt fra svart til forventningene mangekjemperen skapte da hun i Osaka-VM 2007 tok 11. plass med 6226 poeng (norsk rekord).

Det har gått den veien høna sparker.

I juni i år oppnådde hun 6083 poeng. Det holdt til deltakelse her i Zürich-EM. Tidligere har hun karet seg til OL og VM, men plasseringen har omtrent hver gang blitt som i friidretts-VM i Moskva i fjor.

18. plass.

Norges friidrettsforbund har lenge vært misfornøyd med Ida Marcussens resultater, treneren Lukas Udelhoven og måten han trener henne på. Sportssjef Ronny Nilsen vil ikke tegne utøver/trener-kontrakt med duoen, som trener på en slags eksistensminimum.

Slik har det vært lenge, og Ida Marcussen og Lukas Udelhoven har ikke til hensikt å endre sitt opplegg – selv om det åpenbart ikke kommer Ida Marcussen til gode.

Sett med toppidrettsøyne.

Da hun vant junior-sølv i Beijing-VM 2006 var det et skritt på veien mot det store målet: OL-gull i London 2012. Det sluttet å være realistisk lenge før de kom så langt.

Ida Marcussens treningsregime får gjerne skylden for det. Det er et stykke fra vitenskapelig basert, slik det er i dagens toppidrett. «Gærningene fra Kristiansand» insisterer på at veien til suksess går utenfor den brede sti eller godt opptråkkede veier.

Øystein Jarlsbo, sportsjouranlist i VG.

Øystein Jarlsbo, sportsjournalist i VG.

TV 2s reportasje fra Marcussen og Udelhovens treningsleir i St. Moritz før friidretts-EM vei er ikke den første i sitt slag, selv om den ga internasjonal (presse)oppmerksomhet.

Det eneste nye i den er at de bodde i telt.

VG og andre medier har tidligere fortalt om Ida Marcussens – og Udelhovens – treningsøkter i Guds natur; barføtt og med selvplukkede bær og urter som føde, har Ida Marcussen slept på og hoppet over det de har funnet ute i det fri.

VG Helg skrev i februar 2013 om en Marcussen/Udelhoven-treningsleir i Portugal. Tittelen var «Sammen mot alle» og saken ble innledet slik: Dette er ekstremistene. De utskjelte. De kasteløse i norsk friidrett.

– Trening er ikke å løpe rundt og rundt. Trening skal gi livsglede, uttalte Udelhoven.

De dyrker med andre ord en livsstil, slik snowboardere og folk som går fra hytte til hytte eller bestiger et visst antall 2000 meter høye fjelltopper (i Norge) lever og ånder for sin. Det har de drevet så langt at den ikke er forenlig med kravene til toppidrett i vanlig forstand.

– Det som er genialt med Lukas, er at han har så bred kompetanse. Han er trener, massør, psykolog, kokk og venn. Lukas vil gjøre alt naturlig. (….) Det er en meningsfylt måte å drive toppidrett på, sa Ida Marcussen den gang for drøyt halvannet år siden.

Hun sier det samme i dag (se intervju med de to vg.no).

Krefter i norsk friidrett har prøvd å få henne på andre tanker. Nå kan det virke som om de har gitt opp.

Steinar Hoens svar på VGs spørsmål om Ida Marcussen – i dag – er ganske dekkende for norsk friidretts generelle holdning til «stortalentet som gikk tapt»:

–  Jeg kjenner ikke det som har skjedd de siste årene godt nok. Hun er aldri tatt inn i min hule hånd. Hun har aldri vært på Bislett, sier Bislett Games’ stjernefikser.

Før var det plagsomt at Ida Marcussen aldri ble Norges svar på Sveriges Karolina Klüft.

Nå plager hun og Udelhoven ingen lenger. De får holde på med sitt, og det er greit. Det er veldig mange av de 38 andre utøverne i den norske EM-troppen som gjør det, og heller ikke kommer særlig langt – eller høyt på resultatlistene.

I Portugal i januar 2013 leide og delte Ida Marcussen og Lukas Udelhoven en knøtt liten leilighet i en nedslitt boligblokk, og hadde totalt 300 kroner dagen å leve for. De handlet på Lidl, plukket urter ved en kontainer bak billigbutikken og jaktet på gratis tilgang til internett.

– De kaller meg for hjernevasker og rottefanger. Folk henger seg opp i at vi alltid sier «vi». Men vi er et team! Hvis hun vinner, vinner jeg. Bommer hun, så bommer vi. Slik er det bare. Vi opplever gleder sammen, og vi går den tunge veien sammen, sa Lukas Udelhoven til VG Helg.

PS! Ida Marcussen og Lukas Udelhoven får dekket reise og opphold av Norges friidrettsforbund under EM i Zürich.

Bare én er god for EM-gull

GULLHÅP: Henrik Ingebrigtsen. Foto: VG

GULLHÅP: Henrik Ingebrigtsen. Foto: VG

ZÜRICH (VG) Norge har sendt flere utøvere til friidretts-EM enn noen gang, men kommer til å vinne færre medaljer enn forrige gang.

Av Øystein Jarlsbo, sportsjournalist i VG.

Henrik Ingebrigtsen brøytet seg vei til gull på 1500 meteren i EM i Helsinki i 2012, Tonje Angelsen satt personlig rekord (197 cm) og tok sølv, Margrethe Renstrøm og Jaysuma Saidy Ndure bronse i lengde og på 100 meter.

Det første og det andre var en stor overraskelse, det tredje likeså. Ndures 3. plass bak to franskmenn – Christophe Lemaitre og Jimmy Vicaut – som antatt.

Mesterskapet på Olympiastadion for to år siden var amputert fordi mange – store – nasjoner holdt sine utøvere borte av hensyn til London-OL halvannen måned senere.

Og fordi antall øvelser var redusert.

I ZÜRICH: Øystein Jarlsbo. Foto: VG.

I ZÜRICH: Øystein Jarlsbo. Foto: VG.

Nå er alle som kan krype og gå med.

Norges friidrettsforbund har meldt på 20 kvinner og 20 menn, snaut halvparten av antall utøvere fra antatt medaljegrossist Russland. Tittelforsvarer Henrik Ingebrigtsen er raskest i Europa på sin distanse denne sesongen med sin ferske norske og personlige rekord 3.31,46 i Monaco 18. juli.

Med den tiden er han gullfavoritt.

Det vil være en sensasjon om han på mesterskapets siste dag ikke tar medalje.

Klarer en av de 39 andre å ta medalje, vil det også så å si være en sensasjon.

Jaysuma Saidy Ndure bør få det til på 100 meteren, i innledende heat tirsdag og semifinalen og finalen onsdag. Ifølge treneren, Olav Magne Tveitå, er han nemlig ikke der han bør være med hensyn til den påfølgende 200 meteren.

Ndure droppet den distansen i forrige EM på grunn av den krappe startsvingen på stadion i Helsinki og skaderisiko foran London-OL. Her i Zürich er svingen slak og god (for Ndure), men distansen for lang til at Ndure – med skrantent kne og et ferskt allergiproblem – skal holde den helt til mål.

Ezinne Okparaebo har to 4. plasser på rad i EM. Hun bør komme på pallen, men 5. til 7. plass er nok mer realistisk med tanke på (dårlige) konkurranseforberedelser og årsbeste i Europa statistikken (16. plass med 11,25).

Ingvill Måkestad Bovim (33) som ble nummer seks i VM for tre år siden, er en outsider. Etter skade og fødsel var planen hennes å være i toppform til Rio-OL. Den har angivelig nesten inntruffet, og derfor er hun EM-optimistisk og det hviskes om medalje.

Det er vel optimistisk.

Toppen på distansen er bredere og tøffere nå enn for tre år siden i Daegu-VM 2011, og ifølge hennes trener Knut Jæger Hansen er VM og EM omtrent likestilt når det gjelder bredde og kvalitet.

Tonje Angelsen har slitt etter sitt suksess-EM 2012. Da var hun nær sagt et vindpust fra å ta gull. Hun vant sølv med personlig rekord 1,97 meter. Nå må hun antakelig over to meter for å ta en ny medalje. Det har hun egentlig – teknisk sett – vært langt unna lenge. Siste test på Bislett for halvannen uke siden viste ikke tegn til bedring.

Andreas Thorkildsen (32) vant EM-gull i 2006 og 2010. For to år siden ga han seg halvveis i spydfinalen på grunn av en hofte og lyskeskade. Han endte på en skuffende 4. plass i Helsinki (og en enda mer skuffende 6. plass i London-OL halvannen måned senere).

Denne gangen meldte hofteproblemene seg for alvor lenge før mesterskapet. Norge starter dermed EM uten en klar medaljekandidat i spyd.

Marie-Therese Obst (18) er omtalt som «Nye Trine Hattestad», men bør – foreløpig – være veldig fornøyd hvis hun kaster seg videre til finale i dagens kvalifisering. Hennes personlige rekord 57,44 er nær identisk med kval-kravet 57,50. Det er ti meter kortere enn de aller beste i Europatoppen, som i motsetning til Ingebrigtsens 1500 meter er den samme toppen i verden.

Norge trenger at Deila lykkes

TRENGER SUKSESS: Ronny Deila, Celtics norske manager. Foto: Espen Hartvig, NTB/Scanpix.

TRENGER SUKSESS: Ronny Deila, Celtics norske manager. Foto: Espen Hartvig, NTB/Scanpix.

Kun ni norske fotballtrenere har prøvd seg utenfor Skandinavia de siste 20 årene. Og suksesshistoriene kan telles på én finger. Derfor er det ekstra viktig at Ronny Deila lykkes.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Norge har ingen «Svennis», en svensk trener med stor suksess i mange store klubber.

Trond Sollied

Trond Sollied

Det nærmeste vi kommer er Trond Sollied. Han er den eneste norske treneren som fikk skikkelig suksess, med Gent, Brugge og Olympiakos, som han gjorde det meget bra med, og som ga han et hett navn i europeisk fotball, fra 1999-2005.

Men mange feilvalg etter det, gjør at Sollied står uten jobb og er blitt en glemt mann i dag
Det er han ikke alene om.

Per Brogeland, Egil Olsen, Jørn Andersen, Kjetil Rekdal, Ståle Solbakken, Ole Gunnar Solskjær, Henning Berg – alle har fått prøve seg utenfor Skandinavia. Berg er det vanskelig å bedømme, foreløpig. Resten har ikke lyktes, heller det motsatte, for de fleste av dem.

Sistemann i rekka er Ronny Deila. Og han har åpnet som de fleste andre norske trenerne som har fått sjansen: Med ordet «trøbbel» trykket i panna omtrent før sesongen er startet med skotske Celtic. 1-4 borte mot Bergs Legia Warszawa, som inngang til noe som skulle bli Champions League, var det verste som kunne skje.

For selv om Deila ble beskrevet som et friskt pust da han kom til Celtic, og ga mye av seg selv på pressekonferansene, er alltid skepsisen der.

Fordi han kommer fra Norge, en lilleputtnasjon.

Og det hjalp neppe at han hentet en norsk spiller, og satte han rett inn på laget som tapte 1-4 i Polen.

Jeg er usikker på hvor mye tid norske fotballtrenere, som kommer til et land utenfor Skandinavia, setter seg inn i klubbens og landets kultur. Trolig er dette noe av det viktigste Deila – og andre – bør gjøre. I tillegg beveger du deg på en farlig vei, når du henter mange fra din egen, lille fotballnasjon. Drillo gjorde den tabben i sin tid. Mange mener Solskjær gjorde det samme i Cardiff. Deila må passe seg nå.

Ryker Celtic ut av Champions League, lenge før det har startet, så vil han leve farlig i Glasgow. Kravene er store, og selv om vi ikke skal legge for mye i at Deila allerede er blitt langt mindre tilgjengelig, så ligner det ikke han, som våget å snakke ofte og i store overskrifter mens han trente Strømsgodset.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

– Da blir det et langt år… sa en fotballkjendis til meg for tre uker siden, da han hørte at Ronny Deila hadde slått av telefonen sin – før en eneste kamp var spilt.

Nå er det spilt en katastrofe av en fotballkamp, og Deila er allerede i trøbbel.

Går også dette galt, at Deila blir en parentes i Celtic, så spørs det når neste nordmann får sjansen igjen.

 

Om RBK, baklengsmål og elendige spillerkjøp

ANSVARLIGE: Daglig leder Tove Moe Dyrhaug og sportssjef Erik Hoftun i Rosenborg. Foto: Geir Otto Johansen.

ANSVARLIGE: Daglig leder Tove Moe Dyrhaug og sportssjef Erik Hoftun i Rosenborg. Foto: Geir Otto Johansen.

Rosenborg Ballklub har hatt bedre dager. Tabellplasseringen er så langt fra målsettingen i øyeblikket, at det er interessant å se på hvilke valg som er gjort – og som kan være årsaken til at klubben i øyeblikket sliter med sin egen identitet.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Vi kan starte med det enkleste og mest synlige: Baklengsmålene. På 18 kamper har Rosenborg sluppet inn 30 mål. Det er like mange som i 2012 og 2013 totalt, da RBK i begge sesongene sto med 15 baklengs etter 18 kamper.

Siden Rosenborg rykket opp i 1966, har de sluppet inn 30 mål eller flere etter 18 kamper kun fem ganger. Det verste er 1977, da klubben rykket ned for første og eneste gang siden 1966. Da hadde de 36 baklengsmål etter 18 kamper. Ellers har sesonger med masse baklengs gitt 7. plass (1983), 6. plass (1984) og 7. plass (2005).

2005 var siste gang Rosenborg var mer lekk enn de er nå (32 baklengs på 18 kamper). Det er også eneste gangen de siste 30 årene at tallene har vært så stygge som de er nå.

Og det forteller det meste. Du vinner normalt sett seriegull med så mange baklengs som Rosenborg har nå. Unntaket i moderne tid er Brann i 2007, som også hadde 30 mål mot etter 18 kamper, og som vant ligagull tross 39 baklengsmål på 26 kamper.

Årsaken til RBKs defensive problemer er sammensatt, men den skyldes først og fremst at fireren bak ikke er blitt samspilt i løpet av sesongen. Nå brukes en kantspiller (Tobias Mikkelsen) ofte som back, en back som stopper (Jørgen Skjelvik), eller en sentral midtbanespiller som back (Jonas Svensson). I tillegg har sesongen blitt hakkete, på grunn av skader, på Tore Reginiussen, det har vært uro rundt Stefan Strandberg – og Cristian Gamboa er solgt.

I sum blir det for mange skifter. Noe som aldri har vært noen suksessfaktor for noen forsvarfirer – noe sted. Det hjelper heller ikke at det har vært byttet mye på keepersiden også.

Gode og mindre gode kjøp: Nicki Bille Nielsen omfabnes av Mike Jensen, mens Tore Reginiussen kommere til. Foto: Bjørn Delebekk.

Gode og mindre gode kjøp: Nicki Bille Nielsen omfabnes av Mike Jensen, mens Tore Reginiussen kommere til. Foto: Bjørn Delebekk.

Men det interessante her er: Hvilke virkelig gode spillerkjøp har egentlig Rosenborg gjort de siste årene? Mike Jensen? Ja. Tore Reginiussen? Ja. Flere? Ikke som jeg kommer på. Flere har vært ok, som nevnte Skjelvik, Mix, Morten Gamst Pedersen og Riku Riski. Men det kan heller ikke kalles fulltreff. Og jeg mener det er bommet kraftig på flere – som nevnte Mikkelsen, Nicki Bille Nielsen, Alexander Søderlund, Daniel Fredheim Holm, Morten Moldskred, Trond Olsen, Boti Goa, Mohammed-Awahl Issah, Jon Inge Høiland og Jaime Alas. I det hele tatt har det vært vrient å finne erstattere for gode spillere som Steffen Iversen og Rade Prica på topp. Den beste, etter min mening, John Chibuike, ble sjelden brukt – og til slutt solgt.

RBK har ikke fått nok ut av investeringene sine på spillersiden siden seriegullene under Erik Hamrén i 2009 og 2010. De har ikke klart å erstatte klassespillere med nye. Når de i tillegg ikke klarer å sette sammen laget på den beste måten, midtbanespillerne er for eksempel for like, og både Søderlund og Riski er best i 4-4-2 på et lag som spiller 4-3-3, så blir det problematisk.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Det gjør heller ikke spillerlogistikken enklere for speidersjef Stig Torbjørnsen eller sportssjef Erik Hoftun, at det stadig byttes trener, som alle tenker forskjellig og ønsker seg sin type spillere.

Men konklusjonen er likevel at hvis Rosenborg ikke treffer bedre på spillerkjøpene – og trenervalget – de neste sesongene, så kan avstanden til Molde fort bli større enn mange hadde sett for seg for bare kort tid siden.