Den umulige arven etter Eggen

STØRST: Nils Arne Eggen er Norges beste fotballtrener gjennom tidene, og norsk fotballs største personlighet, etter denne skribentens mening.

STØRST: Nils Arne Eggen er Norges beste fotballtrener gjennom tidene, og norsk fotballs største personlighet, etter denne skribentens mening.

Nils Arne Eggen mener Rosenborg er «livredd kunnskapen hans». Historien om RBK og Eggen fra han sluttet i 2002 og fram til i dag er nok mer sammensatt enn som så.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Det som er fakta er at Rosenborg mer og mer sluttet å være en «spesiell klubb» fra Eggen ga seg i 2002. For det var en spesiell klubb. Det var en spesiell opplevelse. Det var noe eget ved å komme til Lerkendal på den tiden.

I ettertid er det lett å se at det meste, det spesielle, det uvanlige, skyldtes mer én mann enn det gjorde en hel klubb: Nils Arne Eggen.

Jeg vet det, for jeg har kjent mannen siden han trente OL-landslaget på midten av 1980-tallet, sammen med Kjell Schou Andreassen (Eggens forbilde, på mange måter). Det var Eggen som gjorde RBK til det det var gjennom hele 1990-tallet. Hans person og personlighet som sørget for at journalister fra alle land tok turen til Trondheim. De ville se og oppleve denne gråhårete mannen, han som hadde fått en klubb fra Norge opp blant de beste i Europa, men som samtidig ga så mye av seg selv til omverdenen at folk ønsket opplevelsen «Nils Arne Eggen».

En gang spurte jeg Eggen om han hadde tid til et par spørsmål.

– Vi får ta det på pressetreffet etterpå, svarte han – og så snakket han uavbrutt med meg i en halvtime.

Sånn var det alltid. Aldri nei. Alltid tid.

sp29a07fSelvsagt hadde magien litt med Champions League (bildet), sene vinterkvelder, kuldegrader og topp-topp motstandere fra Europa å gjøre. Jeg glemmer aldri skiltet «kun bil med sjåfør», som sto ved inngangspartiet til parkeringsplassen på Lerkendal. Det var så fornøyelig at jeg på 20. besøket ikke klarte å dy meg, rullet ned ruta på bilen og sa:

– Har du sett en bil uten sjåfør?

Pressekonferansene med Eggen på engelsk var en drøm. Misforståelser (ofte bevisste) ble blandet med norsk-engelsk, fag og humor. Om hverandre. Eggen sa alltid at når så mange pressefolk møtte opp, så måtte han gi dem noe. Han fikk det bekreftet da Real Madrid-manager Jupp Heynches kom til Lerkendal og serverte – ingen ting.

Det likte Eggen dårlig. Han ville ikke ha det sånn. Så han gikk motsatt vei. Ga mer og sa mer enn noen annen.

Rosenborg var veldig gode. Men de var like mye sjarmerende. Og Nils Arne Eggen ledet an, enten det gjaldt snømåking, hvilken vei vinden blåste eller hvilken farge det skulle være på toalettene.

Han gjorde jobben lett (selv om han var slitsom) for Nils Skutle og Rune Bratseth. Eggen tok alt. Han svarte på alt. Han ble spurt om alt.

De andre slapp ganske lett unna.

Men først og fremst var han faglig sterk. Han visste hvordan det var mulig å spille fotball, hvis du øvde nok. Så han ga seg ikke, og til spillernes store fortvilelse (ofte) ble de samme øvelsene repetert. Høyre back, høyre indreløper og høyre ving: De tre spilte ballen sammen – fremover. Mini fortalte meg en gang at han var så lei den øvelsen at han holdt på å spy.

Samtidig: Det var øvelsen som definerte Eggens RBK: Alle vet hva de nærmeste spillerne gjør. Og – spesielt på dårlige dager – var dette genialt. RBK falt sjelden eller aldri ned på laveste nivå spillemessig, fordi de hadde mønsteret sitt. De gikk tilbake til plan A: Husk hva vi gjør på feltet, det sitter av seg selv.

Jeg har lenge ment at RBKs største suksessfaktor var at Nils Arne Eggen aldri ville gjøre noe annet enn å trene Rosenborg. Han hadde hatt landslaget, og han hadde trent Moss til et sensasjonelt ligagull. Min påstand er: Hadde Eggen villet noe annet, så hadde aldri RBK-suksessen vart så lenge. Du ser på etterfølgerne: Hareide varte et år, fordi han ble attrraktiv for Norge. Erik Hamrén varte to år, fordi han ble attrraktiv for Sverige.

Men etter 12 ligagull, og åtte sesonger i Champions League, og tre The Double, fra 1988 til og med 2002 hadde Eggen fått nok. Han hadde tatt et hvileår i 1998. Ellers hadde han stått på feltet hver dag fra 1988-2002.

Det var veldig forståelig at Eggen var sliten. Og ansettelsen av Åge Hareide som erstatter så ut til å fungere. I ligaen var RBK bedre enn noen gang, feide gjennom som aldri før, og det så ut som RBK hadde funnet rett mann til å føre Eggen-arven videre.

Problemene startet for alvor da Hareide sa opp, høsten 2003. Det var da søken etter Eggens disipler, og de som kunne ta vare på arven, startet – og ble mislykket. Da Nils Arne Eggen endelig var tilbake i 2010, hadde klubben skilt lag med filosofien hans. Fordi ingen hadde klart å forvalte den. Ola By Rise og Per Joar Hansen og Per-Mathias Høgmo og Knut Tørum og Trond Henriksen, alle hadde prøvd. Men ikke fått fotfeste. Sammenligningen med Eggen var uutholdelig for de fleste av dem.

Det var først da Erik Hamrén kjørte gjennom hele sin filosofi, med sin sterke personlighet som våpen, at RBK igjen ble føreren av norsk fotball.

Men da han også forsvant, startet problemene igjen. Og denne gangen ville Eggen være med selv. Han fikk jobben siste halvdel av 2010, og loset klubben inn til nok et seriegull, hans 15. som trener for klubben (det første kom allerede i 1971).

Og nå ville han gjerne fortsette. Problemet denne gangen var at svært mange ikke ønsket han med videre. Jeg vet at flere spillere var inne på kontoret til klubbens sportslige ledelse og sa at de ville gi seg hvis Eggen fikk fortsette. Så RBK hentet inn Eggens rake motsetning, «tenkeren» Janne Jönsson.

Og problemene bare fortsatte.

Hvis Nils Arne Eggen noen gang hadde en feil i moderne fotball, så var det kanskje at han ikke gjorde comeback på et tidligere tidspunkt enn i 2010. Da hadde det gått nesten 10 år siden han sluttet. 10 år er lang tid i fotball. Mye skjer på den tiden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Jeg hadde noen møter med han i 2010, og han var mer sliten og virket noe mindre skarp enn ni år tidligere. Men møtene var fortsatt svært interessante. Mer interessante enn med noen annen, norsk fotballtrener – helt til Ronny Deila fikk tak på det.

Hvorfor tok ikke Eggen bare en pause i 2002, som han hadde gjort i 1998, med hell? Hvorfor benyttet han ikke sjansen til å ta over igjen i 2004. Og om det var for tidlig, så hadde han sjansen igjen i både 2005 og 2006. Og igjen i 2009, senest.

Jeg har snakket med han om det noen ganger, men jeg får ikke noe skikkelig svar. I RBK var mange litt lettet da Eggen var ferdig i 2002. Han er krevende. Stemningen på Brakka endrer seg med en gang han stiger inn i lokalet. Så Eggen var alltid omdiskutert, også den tiden han hadde eventyrlig suksess.

Men ingen hadde klart å hindre et Eggen-comeback på siste halvdel av 2000-tallet. I stedet kom og gikk han, var konsulent, var bidragsyter, var innom og sa sin mening. Møtte opp på treninger nå og da.

Det er veldig typisk for Eggen at den første dagen for Kåre Ingebrigtsen på RBK-feltet, så var Eggen tilbake der han også. De fleste må ha egen adgangskort til treningene i disse dager. Men ikke Eggen. Han kan komme og gå som han vil.

Når en så dominerende person gir seg i en klubb, så oppstår det stort sett alltid problemer. Rosenborg VAR Nils Arne Eggen. Hvordan en klubb løser en tidligere merittert treners tilstedeværelse på, ETTER at han har gitt seg, er helt avgjørende.

sp05c40eI Liverpool måtte Bob Paisley til slutt nekte forgjenger Bill Shankly (bildet) adgang til treningsfeltet på Melwood. Fordi han – Paisley – følte at han aldri fikk være sjef hvis Shankly fortsatt var der. Det gjorde vondt for Shankly. Men det var best for Liverpool, som fortsatte den suksessen Shankly hadde bygd.

I Manchester United har vi sett noe av det samme som i Rosenborg, etter at Alex Ferguson ga seg. Han er på samtidig er på alle kamper, og sitter rett bak den nye manageren. Alt blir sammenlignet med det Ferguson gjorde. Du kan egentlig ikke vinne, som manager for verken Manchester United eller Rosenborg – i hvert fall ikke på kort sikt.

Suksess var fantastisk for Rosenborg, men historisk suksess skaper større og større problemer.

Når Nils Arne Eggen i dag snakker om at Rosenborg er «livredd kunnskapen» hans, så tror jeg ikke det stemmer. Men jeg skjønner at han føler det sånn. Fordi han besitter en enorm kunnskap, en kunnskap han føler at klubben hans ikke bruker.

Men jeg tror mer på at Rosenborg er «livredd» personen Nils Arne Eggen. De fleste er litt redd Eggen, fordi han har en voldsom personlighet, snakker folk trill rundt og er litt lunefull. Han kan gå fra sint (kun et sekund om gangen) til en kosete bestefar på svært kort tid.

For mange er/har dette vært vanskelig å forholde seg til i Rosenborg.

Fordi Eggen er verken en rådgiver, assistent eller bare en bidragsyter til en debatt når han først er til stede.

Nils Arne Eggen kan bare være én ting når han er til stede: Sjef.

For å bruke et Stabæk-uttrykk:

Han er Sjefen.

Alltid. Uansett.

Skal du slippe inn Eggen igjen, føler mange i Rosenborg, så må du la han overta og styre alt. Og det klarer selv ikke han i dag, i en alder av snart 73.

Men RBK klarer ikke å slippe ut Eggen, og Eggen klarer ikke å holde seg unna RBK.

Og slik famler RBK etter identiteten sin, 12 år etter at Mesteren ble takket av på et iskaldt Lerkendal, senhøsten 2002.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *