Vi vet at disse lagene går videre

FAVORITTER: Hvis historien gjentar seg går Lionel Messi, José Mourinho, Cristiano Ronaldo, Arsène Wenger og Arjen Robben greit videre fra gruppespillet i Champions League. Foto: REUTERS, AP, AFP og PA

FAVORITTER: Hvis historien gjentar seg går Lionel Messi, José Mourinho, Cristiano Ronaldo, Arsène Wenger og Arjen Robben greit videre fra gruppespillet i Champions League. Foto: REUTERS, AP, AFP og PA

Det er nesten umulig å se for seg 8-delsfinalen i Champions League i februar neste år uten at disse fem er på plass.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

De går så godt som alltid videre.

Champions League har mer og mer utviklet seg til å bli en komfortabel pengemaskin for de mektigste klubbene i Europa. Gruppespillet hver høst er nesten blitt en formalitet.

I går var det trekning igjen, og det er naturlig nok nye fotballfester i vente. Noen store lag må nødvendigvis trekkes mot hverandre, og da er det bare å plukke frem gode poenger, for eksempel om de som skal møtes igjen:

Som at Paris Saint-Germain og Zlatan Ibrahimovic skal opp mot Barcelona, akkurat som da den svenske stjernespissen støtte på sine gamle lagkamerater i kvartfinalen for halvannet år siden.

Som at Bayern München, Manchester City og CSKA Moskva skal møtes i gruppespillet i år, akkurat som i fjor.

Som at Arsenal og Borussia Dortmund møtes i gruppespillet i år, akkurat som i fjor.

Som at Chelsea og Schalke 04 møtes i gruppespillet i år, akkurat som i fjor.

Som at Barcelona og Ajax møtes i gruppespillet i år, akkurat som i fjor.

Det er ikke så veldig rart at dette skjer. Det er langt på vei den samme gjengen som er med hver gang.

De store lagene er mer og mer suverene i sine egne hjemland, og de aller største like dominerende i gruppespillet i Champions League. Borussia Dortmund og Atlético Madrid har vist at det er mulig å slåss mot pengekreftene, men ser vi det i et tiårsperspektiv er det fem klubber som danner det mest eksklusive Champions League-selskapet:

Real Madrid, videre fra gruppespillet hvert år (har greid det de siste 17 sesongene). Samlede pengepremier de fem siste sesongene: 1,7 milliarder kroner.

Barcelona, videre fra gruppespillet hvert år. Pengepremier de fem siste sesongene: 1,77 milliarder kroner.

Bayern München, videre fra gruppespillet hvert år, bortsett fra 2007/08 (da de ikke kom med i turneringen engang). Pengepremier de fem siste sesongene: 1,77 milliarder kroner.

Arsenal, videre fra gruppespillet hvert år (har greid det de siste 15 sesongene). Premiepenger de fem siste årene: 1,2 milliarder kroner.

Chelsea, videre fra gruppespillet hvert år, bortsett fra en «innbyrdes oppgjør»-glipp mot Sjakhtar i 2012/13. Premiepenger de fem siste årene: 1,71 milliarder kroner.

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

I tillegg kommer enorme publikums- og sponsorinntekter. Champions League er kjempebutikk for disse storklubbene, og det føles som at det er ganske enkle penger som hentes, i hundremillionersklassen hvert år.

Oljenyrike Manchester City og Paris Saint-Germain har potensial til å være i samme kategori de kommende årene. Det er lave odds på at disse syv lagene er videre blant de 16 i 8-delsfinalen i februar 2015. Det er ganske store sjanser for at de er der i 2016 og 2017 også. For de engelske lagene er det nok verre å bli blant de fire beste i ligaen, enn å gå videre i Champions League.

Motstanden er dessuten blitt enklere de fem siste sesongene. UEFA-president Michel Platini gikk til valg på at han skulle sørge for at de mindre nasjonene fikk større mulighet til å komme med i Champions League. Han innførte en såkalt Champions Route, der seriemesterne i små nasjoner kval-spiller mot hverandre, istedenfor å risikere å møte mer etablerte topplag som (denne gangen) Arsenal, Napoli, Besiktas, Bayer Leverkusen, Porto og Athletic Bilbao.

Derfor er bulgarske Ludogorets videre, etter å ha slått ut rumenske Steaua.

Derfor er hviterussiske Bate Borisov videre, etter å ha slått ut slovakiske Slovan fra Bratislava.

Derfor er svenske Malmö videre, etter å ha slått ut østerrikske Salzburg.

Derfor er kypriotiske Apoel videre, etter å ha slått ut danske Aalborg.

Derfor er slovenske Maribor videre, etter å ha slått ut skotske Celtic.

Det vil være en kjempesensasjon om noen av disse lagene passerer gruppespillet. Og det mumles stadig høyere om at dette blir feil, at lag som Napoli og Besiktas har mye mer i Champions League å gjøre enn Ludogorets og Maribor. Og at det blir mer penger i systemet dersom flere lag fra de beste nasjonene med. Den gamle tanken om at Champions League er for seriemestere er det nok bare å glemme. (Seks av de ti siste vinnerne var ikke regjerende seriemestere.)

Kanskje presses det frem en endring etter hvert, men inntil videre er det jo noen få lag som lever veldig godt med at motstanden ikke er den aller vanskeligste i Champions League.

Det er de største og rikeste.

Og de har ganske mye makt.

Gruppene:

A: Atlético Madrid, Juventus, Olympiakos, Malmö. Tips: Atlético og Juventus videre.

B: Real Madrid, Basel, Liverpool, Ludogorets. Tips: Real Madrid og Liverpool videre.

C: Benfica, Zenit, B. Leverkusen, Monaco. Tips: Benfica og Leverkusen videre.

D: Arsenal, B Dortmund, Galatasaray, Anderlecht. Tips: Arsenal og Dortmund videre.

E: Bayern, Manchester City, CSKA Moskva, Roma. Tips: Bayern og Manchester City videre.

F: Barcelona, Paris Saint-Germain, Ajax, Apoel. Tips: Barcelona og PSG videre.

G: Chelsea, Schalke 04, Sporting, Maribor. Tips: Chelsea og Schalke videre.

H: Porto, Sjakhtar, Athletic Bilbao, Bate Borisov. Tips: Porto og Athletic videre.

 

Mannen som egentlig hadde sluttet

HEI., EUROPA: Åge Hareide er endelig klar for Champions League. Foto: TT.

HEI., EUROPA: Åge Hareide er endelig klar for Champions League. Foto: TT.

For bare et drøyt år siden sa Åge Hareide: – Jeg er ferdig som fotballtrener for godt. Onsdag fikk han oppfylt en drøm han trodde skulle forbli en drøm, for alltid: Champions League.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Åge Hareide (60) er en sammensatt person. Jeg har kjent han lenge, vi har hatt våre krangler, våre feider og våre heftige diskusjoner. Men det er også få jeg har hatt flere og bedre samtaler med. Fleipen er aldri langt unna – uansett. Latteren, det smittende humøret. Hareide er et følelsesmenneske, og det fører mye med seg, på godt og vondt.

Han bruker voldsomt med energi når han først engasjerer seg i noe, og ofte går han tom. Det er da Hareide reagerer, virker sinna i forsvaret av seg selv. For kritikken har alltid kommet, på et eller annet vis, på et eller annet nivå, uansett hvor han har vært i livet.

Han bruker ofte store ord, og får de tilbake, midt i fleisen, når han ikke lykkes. Men han er en av de mest karismatiske fotballtrenerne jeg har møtt på min vei, og i min verden er han der oppe med de største – sammen med Kjell Schou-Andreassen, Nils Arne Eggen, Egil Olsen, Tom Lund og Trond Sollied. Dette er de seks store for meg, av godt voksne, norske fotballtrenere

Men det er få jeg unner denne muligheten, på Europas største utstillingsplass, mer enn akkurat Åge Hareide. For det var to ting han manglet, savnet, eller følte at han ikke hadde fått oppleve da han hoppet av den 28 år lange trenerkarrieren sin i 2012: Være manager i England – og lede et lag i Champions League.

Begge deler hadde han vært svært nær. Flere ganger var han koplet til klubber i England, både sine ex-klubber som spiller, Manchester City og Norwich, samt flere andre. Men det ble aldri sånn. Han var svært nær å få både Rosenborg, Helsingborg og Brøndby inn i Champions League, men det stoppet ved ordet «nær». Og Molde, som han hadde bygget opp til å bli et topplag, kom til Champions League i 1999. Men da med Hareides tidligere assistent Erik Brakstad som hovedtrener.

Hareide dro fra Molde etter 1997-sesongen. Gjennom to perioder, fra 1986-1991 (de to første årene som spillende trener) og 1993-97, tok han klubben til to 2. plasser i ligaen, samt cuptriumf på Ullevaal i 1994.

Så dro han ut. Til Sverige og Helsingborg, der han i sin første sesong som trener tok cupgull og var bare et poeng fra seriegull. Men sesongen etter, i 1999, tok han hjem seriegullet. Og det var Helsingborgs første siden 2. verdenskrig.

Du blir helt av å gjøre sånn.

Men Hareide ville videre, og klarte ikke si nei til Brøndby og Danmark. Også der løftet han laget, som ledet serien klart da Hareide hoppet av før seriegullet ble sikret i 2002. Han tok ansvaret for noen tap, og ville frigjøre energien i klubben før innspurten. Men Hareide er mester i Danmark også.

Hareide klarte ikke å si nei da Rosenborg ringte, mens han satt i bilen. Hareide brukte sekunder på å si «ja», og han var den perfekte etterfølgeren til Nils Arne Eggen. The Double ble vunnet med stil. Og den dag i dag angrer Hareide litt på at han lot seg overtale til å overta A-landslaget sent i 2003.

Det ble bråk av det også. Og enkelte i Trondheim har ikke glemt måten Hareide håndterte avskjeden sin på, 11 år etter.

Han var – som vanlig – et friskt pust som landslagssjef også, etter et par triste år med Nils Johan Semb. Og landslaget løftet seg. Hareide tok Norge til Play-off til VM 2006, og var også svært nær en EM-plass i 2008.

Så var det brått stopp. Han sa opp i 2008, etter et helt landslagsår uten seier. Og siden har ikke fotball-livet stemt for Åge Hareide. Gjesteopptredener i svenske Örgryte og gamleklubben Helsingborg – og Viking.

Som fotballtrener er Viking den største skuffelsen og det største nederlaget. Hareide trodde ærlig talt at han var rett mann til å få den gamle storheten til toppen av norsk fotball igjen, men etter to og et halvt år hadde han ikke kommet noen vei med verken klubben eller laget, og Hareide gikk av sommeren 2012.

Da var han lei fotball, kanskje for første gang i sitt liv. Etter Helsingborg-jobben høsten 2012, skilte han seg fra fotballen. Han fikk seg en sivil jobb, og det er bare et drøyt år siden han mente han var ferdig for godt.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Nettopp derfor er det så gøy å se en jublende Hareide, i skjorte, på sidelinjen i Malmø. Fotballens mekanismer er uforutsigbare: Den ene dagen er du ferdig, sett på som passé. Den neste er du et geni. Hareide er ingen av delene, men han er smart. I Malmø overtok han et mesterlag, og han har ikke laget noen revolusjon der, mer bygd på det som var bra.

Der har mange norske trenere mye å lære. Du må ikke på død og liv endre alt med en gang, som mange nordmenn velger å gjøre når de får jobb i en utenlandsk klubb.

Nå får Hareide nyte at han er på toppen av pyramiden igjen, etter noen magre år der evnene og tilnærmingen hans er blitt stilt spørsmål ved.

Da får han heller vente noen år til med å bli fotballpensjonist. For en engasjert Åge Hareide er fortsatt blant de mest spennende trenerne i Skandinavia.

 

 

 

Ingen tvil: Ødegaard blir med videre

GOD DEBUT: Martin Ødegaard fikk 90 minutter mot Emiratene. Han bør få flere sjanser denne høsten. Foto: Terje Pedersen, NTB/Scanpix.

GOD DEBUT: Martin Ødegaard fikk 90 minutter mot Emiratene. Han bør få flere sjanser denne høsten. Foto: Terje Pedersen, NTB/Scanpix.

(Norge – Emiratene 0-0) Han var ikke fantastisk. Men han var DEN beste, likevel, og det bør ikke være noen tvil om at landslagssjef Per-Mathias Høgmo tar med Martin Ødegaard (15) på sin vei videre mot EM-kvalifiseringen neste uke.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Jeg klarer ikke å se argumenter mot, all den tid Norge ikke har mange fotballspillere som er bedre enn Ødegaard. De beste skal med – uansett alder. Og selv om han kanskje ikke bør starte mot Italia på Ullevaal stadion 9. september, så kan han være en mann å sette inn.

Som jeg har skrevet før: Nettopp Ødegaard kan være spilleren som setter opp den ene muligheten Norge får mot Italia. Og i en så stor tropp som på 23 mann, så bør Høgmo selvsagt ta seg råd til å ha med Norges største fotballtalent.

Mot Emiratene skapte Norge fire målsjanser. Martin Ødegaard var involvert i alle fire. Dessverre har vi ikke spisser som klarer å utnytte kvalitetene til 15-åringen. Og etter min mening ble SIF-yndlingen brukt altfor lite. Du så det med en gang han fikk ballen: Da skjedde det noe. De gangene han ikke ble brukt, så skjedde det ingen ting. Han var nær ved å score også, og han fikk 90 minutter.

Det sier sitt. Og Per-Mathias Høgmo hadde garantert tatt han av om han ikke hadde fungert.

Men det er sånn Ødegaard er – kreativ og god, smart og skapende. Og i en kamp mot Italia, der Norge garantert ikke kommer til å ha ballen så mye, ei heller styre det så godt når de første har den, så trengs en spiller som kan komme inn og gjøre det lille kreative Høgmo trolig vil trenge.

Onsdag var alles øyne på han. Ble anledningen for stor? Ble han for veik? Er det for tidlig for Martin Ødegaard med A-landslagsspill? Svaret på alt dette ble et klart «nei». Han var – som sagt – ikke magisk. Men han var god, han gjorde mer rett enn galt, og han så ikke spesielt preget ut av anledningen heller.

Hva annet fortalte denne kampen oss?

Martin Linnes har tatt steg som høyreback, og bør bare bli bedre jo mer han spiller. Steffen Hagen viste at han duger på dette nivået. Vegard Forren var god. Thomas Grøgaard (20) kom inn som venstreback, og viste at han kan bli en landslagsback. Moi Elyounoussi viste gode takter før pause. Det samme gjorde Fredrik Ulvestad etter pause.

Jeg hadde tatt med Hagen, Ødegaard og Moi til kampene mot England og Italia. Og noen vil sikkert reagere på dette, men Morten Gamst Pedersen KAN være en joker, rett og slett fordi han har den beste dødballfoten av alle, og er oftere enn de fleste norske spillerne involvert i de få målsjansene som skapes.

Det negative: Forsvarsspillet føles fortsatt ikke trygt, selv om Norge holdt nullen for første gang i løpet av Høgmos 10 første kamper som landslagssjef. Men dette var hjemme. Mot Emiratenes tilnærmet B-landslag, og de er rangert som nummer 65 i verden.

At Høgmo fortsetter å spille med to spisser når Norge ikke har én som er god nok, virker uforståelig for meg. Fredrik Gulbrandsen viste at han mangler noe før han skal være aktuell i viktige landskamper. Marcus Pedersen jobber hardt, men har for dårlig touch, i tillegg til at han ikke er målfarlig.

For meg er det overraskende at Høgmo ikke startet med Martin Ødegaard i en fri rolle bak en spiss, i stedet for den noe risikable med å bruke han som en av to sentralt på midten. «Heldigvis» måtte Yann-Erik de Lanlay ut med skade. Jeg sier heldigvis, fordi da kom det inn en sentral midtbanespiller – og Ødegaard kom mer til sin rett på høyrekanten.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Fortsatt mener jeg han burde hatt en fri rolle bak EN spiss.

Norges største problem er fortsatt innenfor begge 16-meterne. Hvem skal score, og hvem blir makkeren til Vegard Forren? Og hvordan skal midtbanen balanseres bedre så Norge ikke får så mange målsjanser mot seg?

Mot Italia nytter det ikke å spille ren 4-4-2 mot Italias 3-5-2. Da øker sjansen for at Norge taper sin første kamp i EM-kvalifiseringen.

Nå er det opp til Ødegaard selv

FØRSTE DAG MED GUTTA: Martin Ødegaard på Gardermoen, på vei til Stavanger, sammen med fysioterapeut Thomas Ødegaard (ikke i slekt). Foto: Bjørn S. Delebekk.

FØRSTE DAG MED GUTTA: Martin Ødegaard på Gardermoen, på vei til Stavanger, sammen med fysioterapeut og onkel Thomas Ødegaard. Foto: Bjørn S. Delebekk.

I kveld slipper Per-Mathias Høgmo løs sin nyeste diamant. Imponerer Martin Ødegaard (15) mot Emiratene, så er han i troppen mot Italia også.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

sze680ce

Landslagssjef Per-Mathias Høgmo.

For selv om Høgmo har sagt at han «gleder seg til å bli kjent med Martin Ødegaard», så er det ingen tvil om at gutten kommer til å få spilletid i Stavanger i kveld.
Etter min mening er alt annet poengløst. For dette er muligheten til å se hvordan en gutt, som gikk på barneskolen for tre år siden, fungerer mot godt voksne mannfolk på den internasjonale arenaen.
For så god har han vært i sin første sesong med et A-lag i Tippeligaen at han fortjener denne sjansen. Og det er nettopp i slike kamper som i Stavanger i kveld at spillere som Ødegaard først og fremst skal få prøve seg – helst i en fri rolle bak spissen, der han er aller best.
Emiratene i en treningskamp er en nærmest perfekt motstander, hvor å se hvordan Ødegaard står imot et mer fysisk – trolig – spill.
Vi har sett det i noen av de siste kampene i Tippeligaen også, at Martin Ødegaard blir «tatt» hardere enn tidlig i sesongen. Det må han tåle, det må han regne med, det må han beherske.
Uten at vi skal forlange at han fikser alt før han fyller 16. Men hvis han viser seg fram på Viking stadion i kveld, med en rekke speidere og klubber til stede, og med de fleste øyne på seg, så er det ingen fare ved å ta han med mot Italia heller.
For han kan fort være spilleren Høgmo (bildet) setter inn det siste kvarteret, og som slår den forløsende pasningen. Han kan fort være den spilleren som ser den eneste åpningen. Og han kan fort være den spilleren som overrasker italienerne.
Og i en tropp på 23 mann, er det ingen fare å ta med en 15-åring. Som det heller ikke var å ta med Mats Møller Dæhli som 18-åring til U-21-EM i fjor sommer, uten at det dessverre ble gjort.
Per-Mathias Høgmo har fått de sedvanlige forfallene til kveldens kamp, men spiller likevel med en helt OK 19-mannstropp mot Emiratene. Og det finnes spennende typer her, typer som kan spille seg inn i troppen mot England og Italia, som Mohammed Elyounoussi, som Yann-Erik de Lanlay, og som Fredrik Gulbrandsen og Marcus Pedersen – i tillegg til Ødegaard.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Det er opp til disse unge spillerne å ta sjansen i kveld. For viser du ikke nok mot Emiratene i en treningskamp, så har du neppe noe å gjøre i en kvalik-kamp mot Italia.
Derfor er kampen perfekt for Per-Mathias Høgmo, 13 dager før Italia kommer til Ullevaal stadion.
Disse 11 ville jeg startet med i kveld (4-4-1-1): Rune Almenning Jarstein – Martin Linnes, Tore Reginiussen, Vegard Forren, Per Egil Flo – Yann-Erik de Lanlay, Jone Samuelsen, Fredrik Ulvestad, Mohammed Elyounoussi – Martin Ødegaard – Fredrik Gulbrandsen

Kan være borte for godt

Av Øystein Jarlsbo, journalist VG

Andreas Thorkildsen (32) kan få spydet til å flyte mot gode gamle lengder i Rio-OL. Men det er langt fra sannsynlig.

Han kan være borte for godt.

Norges dobbelte OL (2004/08, bildet under fra Fugleredet i Beijing) og EM-gullvinner (2006/10) var tittelforsvarer (2009) da han med et nødskrik kvalifiserte seg for spydfinalen i friidretts-VM 2011.

Han vant sølv med middelmådige 84,78, halvannen meter bak Tysklands gullvinner Matthias de Zordo og 67 centimeter foran Tsjekkias Vitezslav Vesely på 4. plass. sx77d54b

Andreas Thorkildsen slet allerede da med teknikken og timingen som følge av skader.
Resultatene og plasseringene i internasjonale mesterskap og stevner etter det: 4. plass i EM, 6. i OL, 4. i lag-EM 2013, 7. i VM i fjor (kastbildet under) og desidert sist i Diamond League på Bislett 11. juni i år.

Etter et par kast på 72 meter, 20 meter bak persen 91,59 fra samme sted i 2006.
Thorkildsen og hans mangeårige trener Åsmund Martinsen hevdet da at han var skadefri, og at han hadde vært det lenge.

For en måned siden meldte han imidlertid avbud til EM i Zürich på grunn av hofteproblemer som hadde plaget ham lenge. 1108erj099-jpglondon-84

Antakelig de samme som tvang ham til å bryte EM-finalen 2012.
Meniskskaden i hoften krever operasjon og opptrening fra et halvt år til ni måneder. Thorkildsen har liten tro på at han vil få noe særlig ut av neste sesong, med Beijing-VM i slutten av august.

Håpet hans er å bli skikkelig kastklar til Rio-OL høsten 2016.

Det røper han i en kortfattet redegjørelse via friidrettsforbundets mediekontakt. Det er alt han vil si: «Thorkildsen kommer ikke til å gi kommentarer ut over det som fremkommer i pressemeldingen.»

Friidrettens spydspiss og gullgutt i Norge de siste 10 årene har holdt seg unna rampelyset en stund.

Han vil etter alt å dømme fortsette med det til etter fylte 34 om halvannet år.
Andreas Thorkildsen har alltid insistert på at spydet er hans talsmann. Snakkesalig etter lange kast, korte kast har ikke vært noe å snakke om. Utenomsnakk har vært, tja – nettopp det.

For friidretten er det svært ubeleilig. sy134df7

Den er nede i en dyp bølgedal, der en utøver med sportslig stjernestatus – til og med langtids skadet – vil fungere som fyrtårn (bildet: PR-oppdrag Bislett 2010).

Forutsatt at vedkommende vil ta jobben.

Usain Bolt har stort sett vært skadet hele sesongen, men har likevel skaffet Samveldelekene i Glasgow, Rio-OL og Diamond League i Zürich torsdag uvurderlig PR ved sitt blotte nærvær.

Med sine norske rekorder i sommer og EM-sølv for halvannen uke siden, har Henrik Ingebrigtsen (23) holdt norsk friidrett flytende på og utenfor banen denne sesongen.

Med «de andres» EM-resultater friskt i minne, vil den være avhengig av at han løper fortere og fortere. I VM neste år, Amsterdam-EM og Rio-OL 2016, samt London-VM 2sy997898017.

Andreas Thorkildsens historikk, fremtids-utsikter og alder gir ikke grunnlag for å tro noe annet.
 

Kan Real Madrid gå i samme felle igjen?

PENGEMASKIN: James Rodríguez selger eventyrlig med drakter, han er attraktiv for sponsorene og en strålende mann for Real Madrid-president Florentino Pérez. Så gjenstår det å se om han er en strålende mann sportslig for Real Madrid. Han viste glimtvis hva som bor i ham i går, men Real fikk det overraskende tøft mot Fausto Rossi og Córdoba. Foto: AFP

PENGEMASKIN: James Rodríguez selger eventyrlig med drakter, han er attraktiv for sponsorene og en strålende mann for Real Madrid-president Florentino Pérez. Så gjenstår det å se om han er en strålende mann sportslig for Real Madrid. Han viste glimtvis hva som bor i ham i går, men Real fikk det overraskende tøft mot Córdoba. Foto: AFP

MADRID (VG) (Real Madrid – Córdoba 2-0) Klokken halv ett i natt gikk jeg et par hundre meter fra mitt hotell i Madrid til nærmeste butikk. Jeg så fem personer med Real Madrid-drakt. Alle med det samme på ryggen: «JAMES 10».

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Er det et lite tegn på at årets forsesong har vært mer butikk enn fotball i Real Madrid?

Serieåpning på Santiago Bernabéu er alltid en fest. Og det begynte morsomt med ganske bra trøkk blant de 70.356 på tribunen (mye bedre enn på Camp Nou dagen før) og et hjemmelag som styrte hendelsene, dog uten å skape all verden. Det sluttet med en elendig 2. omgang fra Real Madrid og pipekonsert fra egne supportere.

Når Real Madrid etter pause får mest jubel for å presse fem en corner, hjemme mot nyopprykkede Córdoba, så skulle det meste være sagt om de regjerende Champions League-mesternes serieåpning.

Ikke engang Cristiano Ronaldos langskudd som ga 2-0 i sluttminuttene kunne skjule det åpenbare: Dette var ikke bra. Og da det var over, spurtet Ronaldo rett i garderoben, uten å takke noen for kampen.

FRUSTRERT: Cristiano Ronaldo er ikke i toppform, men fikk i hvert fall med seg en scoring. Foto: AFP

FRUSTRERT: Cristiano Ronaldo er ikke i toppform, men fikk i hvert fall med seg en scoring. Foto: AFP

Det nytter nok ikke å skylde på at det var over 30 grader i Madrid. Det handler mer om at Carlo Ancelotti delvis må sette sammen laget på nytt, noe også de to Supercupfinalene mot Atlético Madrid (1-1 og 0-1) viste. Mon tro hva den italienske treneren egentlig tenker om at Ángel Di Maria forsvinner til Manchester United. De fleste kommentatorer virker overbeviste om at Ancelotti gjerne ville beholdt den uforutsigbare argentineren.

Men Real Madrid er like mye butikk som fotball. Eller som Alfredo Relanos i sportsavisen AS skrev i går: «Di Maria solgte ingen trøyer…». Trøyesalget er inntekter i hundremillionersklassen for Real Madrid.

Roberto Palomar i sportsavisen Marca skriver at Ancelotti for lengst har innsett at det ikke er han som har det siste ordet, men at han er tilpasningsdyktig, siden han opplevde noe av det samme under Silvio Berlusconi i Milan.

– Han som bygger Real Madrid er den samme som konstruerer veier, kanaler og havner i landet, skriver Palomar – og sikter til presidenten Florentino Pérez, sivilingeniøren som styrer både Real Madrid og Spanias største entreprenørfirma, Grupo ACS.

HODELØST: Carlo Ancelotti la seg sjelden stresse, men han var ikke alltid fornøyd med sine menn i går. Og er det egentlig han som styrer Real Madrid-laget? Foto: AFP

HODELØST: Carlo Ancelotti la seg sjelden stresse, men han var ikke alltid fornøyd med sine menn i går. Og er det egentlig han som styrer Real Madrid-laget? Foto: AFP

Pérez var mannen som skapte stjernefabrikken Los Galáticos i Real Madrid på 2000-tallet, med blant annet Figo, Beckham, Zidane, «den originale» Ronaldo, Michael Owen og Robinho. De fleste mener at det ble for mange offensive storheter. Real Madrid vant ingenting mellom 2003 og 2007, Pérez forsvant i 2006.

Nå er han for lengst tilbake i presidentstolen, han er fortsatt begeistret for superstjerner, og følgende spørsmål henger litt i luften: Kan Real Madrid gå i den samme fellen igjen? Kan det ende med at klubben kjøper og kjøper – for så å sitte igjen med så mange store navn at det blir vanskelig å sette sammen et lag? «Det er en reell sjanse for at Pérez gjør den samme feilen en gang til», skrev Sam Tighe i Bleacherreport.com allerede i juli.

Akkurat nå er det i og for seg lite som tyder på det, men det begynner å bli komisk mange stjerner på de to siste tredjedelene av banen. Ingen forsvarsspillere er hentet inn (de selger ikke så mange drakter…).

Ingen i Real Madrid snakket om colombianske James Rodríguez før VM, hele verden snakket om han etterpå. Det var nok president Pérez, som bladde opp rundt 670 millioner kroner. Og rent økonomisk traff han bra. Salget av Rodríguez-drakten, JAMES 10, har knust alle rekorder, ikke engang Cristiano Ronaldos drakt var like populær, Beckham, Zidane og Figo var ikke i nærheten.

Inntektene blir på flere hundre millioner for Real Madrid, og James Rodriguez er også et populært sponsorobjekt. I tillegg ser det ut som Real får rundt 600 millioner for Di Maria, så da blir jo dette bra butikk for Florentino Pérez.

Mens Carlo Ancelotti pent får skape et vinnerlag av de spillerne han får tildelt…

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

Og det er jo ikke slik at treneren kan klage. Det måtte i så fall være fordi han har for mange gode spillere fremover på banen. Den nyinnkjøpte verdensmesteren Toni Kroos startet mot Córdoba, Sami Khedira og Xabi Alonso var reserver. Real Madrids benk var nesten komisk: Keylor Navas, Raphaël Varane, Sami Khedira, Xabi Alonso, Dani Carvajal, Isco og Illarramendi. Hvis vi i tillegg tar med Fábio Coentrão så blir Real-reservene verdsatt til snaut 1,5 milliarder kroner av anerkjente tyske transfermarkt.de.

De 11 på banen fikk lite til mot et Córdoba-lag som er tilbake i Primera División etter 42 års fravær. Iker Casillas rakk å vise at han fremdeles har trøbbel i feltet, James Rodriguez plukket frem noen lekre pasninger, men midtbanetrioen med Modric, Kroos og Rodriguez så litt veik ut. Mot tøffere motstand trengs nok mer nådeløse muskler for å skape litt balanse på midten, og de kan både Khedira og Alonso tilføre.

Cristiano Ronaldo har vært småskadet lenge. Det syntes. Gareth Bale fikk lite til etter pause – og Córdoba var ikke langt unna en sensasjonell utligning. Men Karim Benzema scoret. Franskmannen nikket vakkert inn en Kroos-corner, hans første mål i serien siden 23. mars.

Og det var da noe å glede seg over.

Pluss de tre poengene selvsagt.

HYLLER SIN STØRSTE: Slik så det ut utenfor Santiago Bernabéu.

HYLLER SIN STØRSTE: Slik så det ut utenfor Santiago Bernabéu.

PS! Utenfor Bernabéu viser Real Madrid hvordan klubben hedrer sine helter, i dette tilfellet den aller største. På den ene kortsiden henger et gigantisk portrett av Alfredo Di Stefano og ved siden av en like stor plakat med «GRACIAS ALFREDO». Di Stefano var helt sentral da seiersmaskinen Real Madrid ble skapt på 1950-tallet. Han døde 7. juli, men blir aldri glemt.

La Reginiussen få kapteinsbindet

NY TROPP: Per-Mathias Høgmo har tenkt og tenkt, og mandag presenterte han troppen til møtene med England og Italia. Foto: NTB/Scanpix.

NY TROPP: Per-Mathias Høgmo har tenkt og tenkt, og mandag presenterte han troppen til møtene med England og Italia. Foto: NTB/Scanpix.

Når Per-Mathias Høgmo snakker om at «alle som er blitt landslagsspillere, også er ledertyper. Det ligger i at de er blitt landslagsspillere», så stemmer ikke det helt. Tomrommet etter Brede Hangeland kan bli stort for Høgmo – mest som ledertype.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For Høgmo har mange utfordringer/problemer før EM-kvaliken starter om 15 dager. Det største problemet er å finne en erstatter for Brede Hangeland, både som midtstopper, som ledertype og som kaptein.

Etter uttaket av troppen til møtene med England og Italia, og Brede Hangelands exit fra landslaget, var et av temaene naturlig nok «ledertyper og kaptein».

Høgmo svarte som han må gjøre: Vi har typene.

Men har han egentlig det?

Her er det ingen tydelig leder, som Norge hadde det med Rune Bratseth, med Kjetil Rekdal, med Henning Berg og med Brede Hangeland, fra 1990 og fram til i dag.

Tore Reginiussen utenfor Crowne Plaza i Abu Dhabi. Foto: Sindre Øgar/VGI den 18 manns store troppen Høgmo har tatt ut til oppgjørene mot England og Italia, ser jeg kun én spiller jeg mener definitivt har de lederegenskapene Høgmo leter etter – akkurat nå: Tore Reginiussen (bildet). Etter mitt syn er han en naturlig leder, med autoritet både på og utenfor banen, er i en fin alder (28 år) og er kaptein på klubblaget Rosenborg.

Men et poeng ved å velge en kaptein, for fremtiden, er at du som landslagssjef bør føle seg ganske trygg på at vedkommende spiller også er god nok for, og sikker på, laget i alle kampene. Det har aldri Reginiussen vært. 21 A-landskamper på fire og et halvt år, vitner ikke om stabilitet. Det gikk blant annet drøyt to år mellom to landskamper, mot Sør-Afrika i oktober 2009 og Danmark i januar 2012.

Skader og klubbskifter har ødelagt mye. Og også denne sesongen har Reginiussen stått over fire seriekamper på grunn av skader.

Men Høgmo kjenner han godt, han vet Reginiussen har egenskaper, og RBK-stopperen vil garantert være en spiller som blir vurdert som fremtidig kaptein. Og jeg tror han vil løfte spillet sitt om han får tilliten. Reginiussen er en tøffing, han har fart og han kan ta med seg ballen ut av eget forsvar. Han er en type Høgmo trenger, etter min mening, og han er en leder.

Finnes det andre?

Stefan Johansen (bildet) sz696238har noen egenskaper som gjør han til en leder. Alderen (23 år) og rutinen taler imot et valg av Celtic-spilleren som kaptein allerede nå. Tarik Elyounoussi (26) har prøvd seg som kaptein allerede, og er kanskje det tryggeste valget, godt likt som han er av alle, og en tvers gjennom ærlig type som går foran som et godt eksempel for norsk fotball.

Tom Høgli (30) er den mest rutinerte og den som har flest landskamper (41). Til Høgmo har fått full oversikt over en fremtidig kaptein, kan Høgli fint lede Norge i et par kamper – hvis han da er god nok for laget.

Og der ligger hovedproblemet: Hvem regnes som fast på dette Høgmo-landslaget? Det er ikke mange, kanskje bare Mats Møller Dæhli, som er 19 år, og Per Ciljan Skjelbred (27). En løsning ved hyppige kapteinsbytter ut fra hvem som spiller, er ikke optimalt. Men det kan fort skje, til Høgmo finner den han mener er den rette.

Så erstatteren for lederen og kapteinen Hangeland kan vise seg å være vanskeligere å finne enn for «spilleren» Hangeland, som ikke hadde noen god avslutning på sin landslagskarriere, som spiller. Reginiussen og Forren som stopperpar er et naturlig valg, sånn det ser ut akkurat nå. Begge har vært gode denne sesongen, uten at spill i Tippeligaen nødvendigvis kvalifiserer for gode opplevelser mot England og Italia.

Ellers var 18-mannstroppen til Høgmo som forventet, han gikk for det sikre. Og han holder fem-seks plasser åpne til etter kampen mot Emiratene onsdag, samt serierundene i Europa til helgen.

sze498a8Mange snakker om Martin Ødegaard (bildet), født 17. desember 1998. Og Høgmo fikk naturlig nok spørsmål om hvorfor ikke Ødegaard ble uttatt i troppen mot England og Italia, siden han er med i gjengen som skal møte Emiratene onsdag.

Høgmo antyder at U-21-landslaget er mest naturlig for Ødegaard, og det er naturlig at han ikke automatisk er inne i troppen mot England og Italia.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Samtidig: Viser Martin Ødegaard også mot Emiratene at han holder mål i massevis, så er det ingen grunn til å nøle: Da tas han med også mot Italia og England. Fordi et kvarter kan være nok for han, det er han som kan tre gjennom den avgjørende pasningen til en spiss, på stillingen 0-0 mot Italia, med 10 minutter igjen å spille.

Sjansen er nok – dessverre – større for at spissen skyter utenfor, enn at Ødegaard finner han med en genial pasning…

 

 

 

 

 

 

Nå ser Messi farlig ut

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

BARCELONA (VG) (Barcelona – Elche 3-0) «Han gjør som han vil,» sier Barcelonas nye trener Luis Enrique om Lionel Messi (27). Slik føler nok motstanderne det også.

SE, SÅ GLAD! Lionel Messi var på strålende spillehumør og scoret to ganger i serieåpningen. Her sammen med det snart 19 år gamle stortalentet Munir El Haddadi (til venstre) og Jordi Alba etter 3-0-målet. Foto: REUTERS

SE, SÅ GLAD! Lionel Messi var på strålende spillehumør og scoret to ganger i serieåpningen. Her sammen med det snart 19 år gamle stortalentet Munir El Haddadi (til venstre) og Jordi Alba etter 3-0-målet. Foto: REUTERS

Enrique melder at Messi har«full frihet» i systemet hans, og den friheten ble brukt godt i serieåpningen mot Elche: 3–0 og to Messi-mål. Etterpå tuslet argentineren rundt og takket motstandere og publikum for kampen. Så gikk han rolig i garderoben. Jobben var gjort. Aldri noen store fakter.

Ti minutter senere var enorme Camp Nou tom. 68.105 tilskuere borte. Camp Nou fyller seg fort, og tømmes lynkjapt. «MÉS QUE UN CLUB», gult på blått, vises igjen på motsatt side. «Mer enn en klubb».

Lionel Messi er «mer enn en spiller». Han er den beste i sin generasjon, og han er så god at vi skal være takknemlige for at vi får oppleve ham.

Vel tapte Messi VM-finalen med Argentina, vel virket han ikke helt hundre prosent i Brasil. Men de som mener at han ikke var god for Argentina i sommer bør se kampene en gang til. Messi-listen ligger så høyt at han må dominere stort for at folk skal gi ham godkjent. Messi var veldig god, dog ikke fantastisk, i VM. Uten ham hadde selvsagt ikke Argentina vært i finalen.

For Barcelona scoret han 41 mål på 46 kamper forrige sesong. Likevel var det litt som i VM, Messis prestasjoner ble aldri regnet som strålende. Igjen; han var veldig god, ikke fantastisk.

Det han viste i serieåpningen i går tyder på at de gamle superlativene kan hentes frem igjen.

MEGET FORNØYD: Luis Enrique var litt bekymret da Barcelona mistet Javier Mascherano rett før pause, men hans lag vant enkelt. Foto: AFP

MEGET FORNØYD: Luis Enrique var litt bekymret da Barcelona mistet Javier Mascherano rett før pause, men hans lag vant enkelt. Foto: AFP

«Hva kan jeg si? Leo er best i verden i alle deler av spillet. Han vil fortsette å være best i verden så lenge han vil,» oppsummerte en godt fornøyd Luis Enrique.

Joda, motstander var Elche, nummer 16 i fjorårssesongen. Men det var noe med Messis intensitet, engasjement, løp og driblinger. Messi virket så tent. Jeg så ham i de fire siste VM-kampene, og vil nesten påstå at han var mer hissig i gjenvinningsfasen mot Elche enn han var til sammen mot Sveits, Belgia, Nederland og Tyskland.

Lekkert fremspilt av Sergio Busquets kom Messi seg løs og banket inn ledermålet i det lengste hjørnet, like før pause. Midtveis i 2. omgangen vrikket han unna én, to og tre Elche-spillere inne i 16-meteren, med fem små touch og ballen limt til venstrebeinet, før han avsluttet med en «Messi spesial».

De målene han bare bredsider inn.

De aller fineste, etter min mening. Han mister aldri balansen, han har så total kontroll og alt han gjør går litt for fort for motstanderne. Da er det bare å trille den i hjørnet, uten stor kraft, bare enorm presisjon. (Alle målene kan sees her.)

Innimellom Messi-scoringene rakk  Barcelonas stortalent Munir El Haddadi å øke til 2-0, også det med en lekker venstrebeinsavslutning, etter en åpnende pasning fra nykommer Ivan Rakitic, dog godt hjulpet av en stuss fra hodet til Elches José Ángel.

Hodet til Sergio Busquets skapte problemer for Barcelona rett før pause. Hans svake bakovernikk ble plukket opp av Elches Garry Mendes Rodrigues. Rodrigues ble løpt ned av Javier Mascherano, det så litt klønete ut, men det var nok også ganske bevisst. Mascherano fikk ikke fatt i den svarte katten som løp rundt på Camp Nou i åpningsminuttet, og hadde uflaks nok til å ende opp med et korrekt rødt kort.

Resultatet var at Elche gikk mer frem på banen, Barcelona fikk litt større rom og fortsatte å kontrollerte hendelsene fullstendig. Den nye keeperen Claudio Bravo, som trolig settes på benken når Marc-André ter Stegen er klar igjen, ble aldri testet.

Slipskledde Luis Enrique (44) fikk dermed en god åpning på jobben med å gjenreise Barcelona, selv med en rekke spillere ute; Neymar, Xavi, Pique, Vermaelen, Adriano og selvsagt Suárez.

Det er kanskje drøyt å bruke et så stort ord som gjenreise, men det er i hvert fall delvis riktig. Barcelona ble riktignok hyllet som seriemestere foran åpningen i går. «Problemet» var at de var Felicitats Campeones, damemestere. Herrelaget vant ingenting i 2013/14, nummer to i serien, tap i cupfinalen og tap i Champions League-kvartfinalen, og laget så litt tamt ut i perioder.

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

Én sesong uten trofeer er selvsagt greit. Men to er ikke like greit. Fansen her, som består av så mange turister at også en engelskspråklig speaker ønsker velkommen og på gjensyn, er ikke av det mest lydhøre. Men det er et kresent publikum. Bortskjemt. I fjor var det skremmende glissent i perioder.

I fem-seks år var det Barcelona som lærte verden å spille fotball. Så sa det plutselig brutalt stopp i semifinalene i Champions League mot Bayern München for 16 måneder siden. Til sammen 0-7 på to kamper ga selvtilliten en stygg smell, og i våres misset Barcelona semifinalen i Champions League for første gang siden 2007 etter å ha blitt slått ut av Atlético Madrid i kvart’n.

Nå vil Luis Enrique se en noe mer direkte fotball, kjøpet av av løpssterke Rakitic vitner også om det. Lionel Messi sier at han er begeistret for den nye sjefen – og skal vi tolke ut fra innsatsen hans i går er det mer enn tomme ord.

Fremdeles har Barcelona en vei å gå, fremdeles er Barcelona ganske tannløse på sine offensive dødballer, fremdeles har Luis Enrique en stor jobb å gjøre. Men, i motsetning til under den forrige treneren Tata Martino i, så virker det som om Enrique har spillerne med seg.

Og dette var en spennende Barça-start. Om ikke annet.

————————————————————

** Morsomst i en dramatisk spanske åpningshelg: Nyopprykkede, nedrykkstippede, lille Eibars 1-0-seier over baskernabo Real Sociedad. Javi Laras matchvinnermål kan du se her, og eventyrhistorien om den lille mirakelklubben kan du lese her.

** I dag avsluttes første runde når Champions League-finalistene fra Madrid, Real og Atlético, møter henholdsvis Córdoba (hjemme på Bernabeu klokken 20.00) og Rayo Vallecano (borte klokken 22.00).

 

Verdensmesterne hyllet – Robben herjet

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

MÜNCHEN (VG) (Bayern München – Wolfsburg 2-1) Seks verdensmestere ble hyllet med blomster og stående applaus fra helrøde Allianz Arena, fullsatt i den 120. seriekampen på rad. Men deretter var det Arjen Robbens forestilling.FLYR VIDERE: Arjen Robben var helt sentral da Bayern München serieåpnet med 2-1-seier over Wolfsburg. Foto: AFPFLYR VIDERE: Arjen Robben var helt sentral da Bayern München serieåpnet med 2-1-seier over Wolfsburg. Foto: AFP

Nederlenderen har, som de tyske gullvinnerne, hatt en amputert sommerferie i 2014. Det er bare seks uker siden VM var over. Derfor er det ekstra imponerende at Robben så like pigg ut som i Brasil. Og for en glede han viser etter scoringene, kan han gå mot sin aller beste sesong?

Som lag var det litt rusk i Bayern München-maskinen. Kanskje ikke så rart, Bayern pleier å ha det tøft i disse «etter mesterskap»- periodene. Styreformann Karl-Heinz Rummenigge har vært irritert på at serien ikke startet en uke senere, slik at klubbens mange VM-spillere fikk litt lenger ferie før oppkjøringen startet. Men Bayern fikk ingen støtte av de andre klubbene, og Rummenigge slengte ut av seg at dette «vel var en måte de trodde de kunne stoppe Bayern på».

Men på Allianz i går kveld var det bare smil, ja, til og med en fem minutter lang åpningsseremoni og høytdielig nasjonalsangfremføring. Bundesliga-troféet sto utstilt, det som Bayern München vant for 23. gang på 49 forsøk siden siden opprykkssesongen 1965/66. Bayern vant med 19 poeng, sesongen før var forspranget 25.

«Mia san mia», vi er de vi er, er et bayersk mantra som klubbens sjel bygger på.  Det handler om en grunntro på seg selv og sine egen styrke.

Og selvtillit har Bayern München nok av.

Alt er svært. Her er man pompøse, rikest, best og kulest – det grenser til arroganse. Sånn er det bare. Det er Bayern. Bayern München kler liksom ikke ydmykhet.

I går kveld hadde de ekstra grunn til å hamre seg selv på brystet. Syv Bayern-spillere var på banen i ekstraomgangene da Argentina ble slått i VM-finalen. En av dem (Toni Kroos) har forsvunnet til Real Madrid (den eneste store profilen Bundesliga har mistet), de seks andre ble applaudert og hedret. Jerome Boateng (utestengt) og Bastian Schweinsteiger (skadet) var sivilt kledd, mens Manuel Neuer, Philipp Lahm, Thomas Müller og Maracanã-matchvinner Mario Götze var på banen i det som ble en ekkel åpningskamp mot fjorårets tabellfemmer Wolfsburg.

Wolfsburg hadde kontroll på Bayern det første kvarteret, men utover i omgangen ble det stadig mer kraft i løpene til Arjen Robben og Thomas Müller. Etter hvert ble også  Robert Lewandowski synlig, målmaskinen Bayern rappet fra sin hardeste konkurrent Dortmund. Polakken burde scoret alene med keeper, og han avsluttet på fantastisk akrobatisk vis etter pasning fra det 17 år gamle supertalentet Gianluca Gaudino.

Men det var Robben som regisserte sesongens første scoring da han raidet ned langs høyrekanten og la inn til Thomas Müller, som løp ballen i mål.

EKYMRET: Hadde Pep Guardiola hatt hår å rive seg i hadde han gjort det ved flere anledninger i går, men hans Bayern fikk med seg tre poeng. Foto: REUTERS

EKYMRET: Hadde Pep Guardiola hatt hår å rive seg i hadde han gjort det ved flere anledninger i går, men hans Bayern fikk med seg tre poeng. Foto: REUTERS

Like etter pause vred Arjen Robben selv inn 2-0, med Lewandowski som fremspiller. Men trener Pep Guardiola virket  urolig nede på sidelinjen, med god grunn skulle det vise seg. Guardiola slo oppgitt ut med hendene av langpasningene til brasilianeren Dante (som ikke ser helt trygg ut). Den spanske treneren hadde akkurat satt seg ned på benken igjen da veteranen Ivica Olic skrudde inn reduseringen bak Manuel Neuer. Og da Lewandowski misset alene med keeper enda en gang holdt det på å gå veldig galt:

Neuer bommet på en av sine mange utrusninger, nykommer Juan Bernat rakk akkurat å rydde opp. Og ti minutter før slutt hadde Junior Malanda en utrolig dobbeltsjanse, den andre kan allerede kåres til sesongens største bom da Wolfsburg unge belgier fikk returen fra tverrliggeren i beina, på åpent mål, men ballen kom for fort og Malanda greide å snuble den utenfor. Det kunne virke som linjemannen hadde flagget oppe for offside, men det ble aldri blåst.

Like etter jublet Bayern for Sebastian Rodes 3-1-mål, men da ble det offsideblåst – lenge etterpå. Feilaktig også, så det ut som på TV-bildene. Mot slutten hadde Arjen Robben hadde to store sjanser til å punktere kampen, uten å lykkes, men Bayern fikk altså slitt med seg alle poengene.

«Vi er ikke fysisk på topp ennå. Vi trenger noen uker til,» sa Guardiola på pressekonferansen etterpå. Hans skaderammede lag så noe mer direkte ut enn i sesongavslutningen for noen måneder siden. Bayern søkte mer bakrom, og var litt mindre ballkjælende.

2-1 over sterke Wolfsburg er resultatmessig en solid åpning, og Guardiola trenger en god høst, selv om det kanskje høres litt merkelig ut etter triumf i både serie og cup i sin første sesong. Spanjolen hadde en nesten umulig jobb da han tok over etter Jupp Heynckes, veterantreneren som ledet Bayern til trippeltriumf i 2012/13. Men etter et par måneder hadde Guardiola vunnet over kritikerne. 25. mars i år, for fem måneder siden, så Bayern ut som et lag som omtrent aldri kunne tape. Laget hadde spilt sin 52. seriekamp på rad uten å tape, de 20 siste var vunnet og seriegullet var rekordtidlig sikret.

Den spanske treneren ble unisont hyllet.

Bayern hadde feid over alt og alle, dampveivalset over Manchester City i Manchester i Champions League, og vunnet klubb-VM. I storavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung het det: «På 50 år har ikke Bundesliga sett noe lignende; det er en fotball så delikat og presis, så lekende og bestemt, så sofistikert og underholdende. Ingen i dette landet har bragt fotball så nærme kunst som Pep Guardiola».

Borussia Dortmund-trener Jürgen Klopp hengte seg på i hyllesten:

«Vi trenger kikkert for å få øye på dem.»

Der Spiegel skrev: «For suverene, kongelige, avslappede, elegante og kule for resten av ligaen».

Men så gikk det galt.

To av de tre neste seriekampene ble tapt, og i Champions League-semifinalen mot Real Madrid smalt det skikkelig. Den regjerende mesteren hadde tapt 0-1 i Madrid, og hjemme i München sa det pangpangpang med en gang. Real Madrid vant til slutt 4-0, en av de verste fornedrelsene Bayern München har opplevd.

Bayern tåler et tap, «Mia san mia» er en del av det også. Bayern beholder troen på seg selv, et nederlag i ny og ne er selvsagt til å leve med.

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

Men ikke 0-4. På hjemmebane. I Champions League-semifinalen.

Derfor begynner Pep Guardiola litt på nytt igjen. Selv om Rummenigge har forsikret at Guardiola aldri kommer til å få sparken begynte kritikerne, blant dem den største Bayern-legenden Franz Beckenbauer, å mumle under våren. Guardiola må vise at hans fotball fortsatt holder mot de aller beste. Han må utvikle Bayern videre.

Og han trenger nok å forsterke laget defensivt før overgangsvinduet lukkes. For der har Bayern München mye å gå på.

Men når halve laget spiller med VM-gullet rundt halsen, og brukbare folk som Arjen Robben, Franck Ribéry (ikke kampklar ennå), David Alaba og Robert Lewandowski kommer i tillegg, er i hvert fall forutsetningene ganske gode.

 

Den umulige arven etter Eggen

STØRST: Nils Arne Eggen er Norges beste fotballtrener gjennom tidene, og norsk fotballs største personlighet, etter denne skribentens mening.

STØRST: Nils Arne Eggen er Norges beste fotballtrener gjennom tidene, og norsk fotballs største personlighet, etter denne skribentens mening.

Nils Arne Eggen mener Rosenborg er «livredd kunnskapen hans». Historien om RBK og Eggen fra han sluttet i 2002 og fram til i dag er nok mer sammensatt enn som så.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Det som er fakta er at Rosenborg mer og mer sluttet å være en «spesiell klubb» fra Eggen ga seg i 2002. For det var en spesiell klubb. Det var en spesiell opplevelse. Det var noe eget ved å komme til Lerkendal på den tiden.

I ettertid er det lett å se at det meste, det spesielle, det uvanlige, skyldtes mer én mann enn det gjorde en hel klubb: Nils Arne Eggen.

Jeg vet det, for jeg har kjent mannen siden han trente OL-landslaget på midten av 1980-tallet, sammen med Kjell Schou Andreassen (Eggens forbilde, på mange måter). Det var Eggen som gjorde RBK til det det var gjennom hele 1990-tallet. Hans person og personlighet som sørget for at journalister fra alle land tok turen til Trondheim. De ville se og oppleve denne gråhårete mannen, han som hadde fått en klubb fra Norge opp blant de beste i Europa, men som samtidig ga så mye av seg selv til omverdenen at folk ønsket opplevelsen «Nils Arne Eggen».

En gang spurte jeg Eggen om han hadde tid til et par spørsmål.

– Vi får ta det på pressetreffet etterpå, svarte han – og så snakket han uavbrutt med meg i en halvtime.

Sånn var det alltid. Aldri nei. Alltid tid.

sp29a07fSelvsagt hadde magien litt med Champions League (bildet), sene vinterkvelder, kuldegrader og topp-topp motstandere fra Europa å gjøre. Jeg glemmer aldri skiltet «kun bil med sjåfør», som sto ved inngangspartiet til parkeringsplassen på Lerkendal. Det var så fornøyelig at jeg på 20. besøket ikke klarte å dy meg, rullet ned ruta på bilen og sa:

– Har du sett en bil uten sjåfør?

Pressekonferansene med Eggen på engelsk var en drøm. Misforståelser (ofte bevisste) ble blandet med norsk-engelsk, fag og humor. Om hverandre. Eggen sa alltid at når så mange pressefolk møtte opp, så måtte han gi dem noe. Han fikk det bekreftet da Real Madrid-manager Jupp Heynches kom til Lerkendal og serverte – ingen ting.

Det likte Eggen dårlig. Han ville ikke ha det sånn. Så han gikk motsatt vei. Ga mer og sa mer enn noen annen.

Rosenborg var veldig gode. Men de var like mye sjarmerende. Og Nils Arne Eggen ledet an, enten det gjaldt snømåking, hvilken vei vinden blåste eller hvilken farge det skulle være på toalettene.

Han gjorde jobben lett (selv om han var slitsom) for Nils Skutle og Rune Bratseth. Eggen tok alt. Han svarte på alt. Han ble spurt om alt.

De andre slapp ganske lett unna.

Men først og fremst var han faglig sterk. Han visste hvordan det var mulig å spille fotball, hvis du øvde nok. Så han ga seg ikke, og til spillernes store fortvilelse (ofte) ble de samme øvelsene repetert. Høyre back, høyre indreløper og høyre ving: De tre spilte ballen sammen – fremover. Mini fortalte meg en gang at han var så lei den øvelsen at han holdt på å spy.

Samtidig: Det var øvelsen som definerte Eggens RBK: Alle vet hva de nærmeste spillerne gjør. Og – spesielt på dårlige dager – var dette genialt. RBK falt sjelden eller aldri ned på laveste nivå spillemessig, fordi de hadde mønsteret sitt. De gikk tilbake til plan A: Husk hva vi gjør på feltet, det sitter av seg selv.

Jeg har lenge ment at RBKs største suksessfaktor var at Nils Arne Eggen aldri ville gjøre noe annet enn å trene Rosenborg. Han hadde hatt landslaget, og han hadde trent Moss til et sensasjonelt ligagull. Min påstand er: Hadde Eggen villet noe annet, så hadde aldri RBK-suksessen vart så lenge. Du ser på etterfølgerne: Hareide varte et år, fordi han ble attrraktiv for Norge. Erik Hamrén varte to år, fordi han ble attrraktiv for Sverige.

Men etter 12 ligagull, og åtte sesonger i Champions League, og tre The Double, fra 1988 til og med 2002 hadde Eggen fått nok. Han hadde tatt et hvileår i 1998. Ellers hadde han stått på feltet hver dag fra 1988-2002.

Det var veldig forståelig at Eggen var sliten. Og ansettelsen av Åge Hareide som erstatter så ut til å fungere. I ligaen var RBK bedre enn noen gang, feide gjennom som aldri før, og det så ut som RBK hadde funnet rett mann til å føre Eggen-arven videre.

Problemene startet for alvor da Hareide sa opp, høsten 2003. Det var da søken etter Eggens disipler, og de som kunne ta vare på arven, startet – og ble mislykket. Da Nils Arne Eggen endelig var tilbake i 2010, hadde klubben skilt lag med filosofien hans. Fordi ingen hadde klart å forvalte den. Ola By Rise og Per Joar Hansen og Per-Mathias Høgmo og Knut Tørum og Trond Henriksen, alle hadde prøvd. Men ikke fått fotfeste. Sammenligningen med Eggen var uutholdelig for de fleste av dem.

Det var først da Erik Hamrén kjørte gjennom hele sin filosofi, med sin sterke personlighet som våpen, at RBK igjen ble føreren av norsk fotball.

Men da han også forsvant, startet problemene igjen. Og denne gangen ville Eggen være med selv. Han fikk jobben siste halvdel av 2010, og loset klubben inn til nok et seriegull, hans 15. som trener for klubben (det første kom allerede i 1971).

Og nå ville han gjerne fortsette. Problemet denne gangen var at svært mange ikke ønsket han med videre. Jeg vet at flere spillere var inne på kontoret til klubbens sportslige ledelse og sa at de ville gi seg hvis Eggen fikk fortsette. Så RBK hentet inn Eggens rake motsetning, «tenkeren» Janne Jönsson.

Og problemene bare fortsatte.

Hvis Nils Arne Eggen noen gang hadde en feil i moderne fotball, så var det kanskje at han ikke gjorde comeback på et tidligere tidspunkt enn i 2010. Da hadde det gått nesten 10 år siden han sluttet. 10 år er lang tid i fotball. Mye skjer på den tiden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Jeg hadde noen møter med han i 2010, og han var mer sliten og virket noe mindre skarp enn ni år tidligere. Men møtene var fortsatt svært interessante. Mer interessante enn med noen annen, norsk fotballtrener – helt til Ronny Deila fikk tak på det.

Hvorfor tok ikke Eggen bare en pause i 2002, som han hadde gjort i 1998, med hell? Hvorfor benyttet han ikke sjansen til å ta over igjen i 2004. Og om det var for tidlig, så hadde han sjansen igjen i både 2005 og 2006. Og igjen i 2009, senest.

Jeg har snakket med han om det noen ganger, men jeg får ikke noe skikkelig svar. I RBK var mange litt lettet da Eggen var ferdig i 2002. Han er krevende. Stemningen på Brakka endrer seg med en gang han stiger inn i lokalet. Så Eggen var alltid omdiskutert, også den tiden han hadde eventyrlig suksess.

Men ingen hadde klart å hindre et Eggen-comeback på siste halvdel av 2000-tallet. I stedet kom og gikk han, var konsulent, var bidragsyter, var innom og sa sin mening. Møtte opp på treninger nå og da.

Det er veldig typisk for Eggen at den første dagen for Kåre Ingebrigtsen på RBK-feltet, så var Eggen tilbake der han også. De fleste må ha egen adgangskort til treningene i disse dager. Men ikke Eggen. Han kan komme og gå som han vil.

Når en så dominerende person gir seg i en klubb, så oppstår det stort sett alltid problemer. Rosenborg VAR Nils Arne Eggen. Hvordan en klubb løser en tidligere merittert treners tilstedeværelse på, ETTER at han har gitt seg, er helt avgjørende.

sp05c40eI Liverpool måtte Bob Paisley til slutt nekte forgjenger Bill Shankly (bildet) adgang til treningsfeltet på Melwood. Fordi han – Paisley – følte at han aldri fikk være sjef hvis Shankly fortsatt var der. Det gjorde vondt for Shankly. Men det var best for Liverpool, som fortsatte den suksessen Shankly hadde bygd.

I Manchester United har vi sett noe av det samme som i Rosenborg, etter at Alex Ferguson ga seg. Han er på samtidig er på alle kamper, og sitter rett bak den nye manageren. Alt blir sammenlignet med det Ferguson gjorde. Du kan egentlig ikke vinne, som manager for verken Manchester United eller Rosenborg – i hvert fall ikke på kort sikt.

Suksess var fantastisk for Rosenborg, men historisk suksess skaper større og større problemer.

Når Nils Arne Eggen i dag snakker om at Rosenborg er «livredd kunnskapen» hans, så tror jeg ikke det stemmer. Men jeg skjønner at han føler det sånn. Fordi han besitter en enorm kunnskap, en kunnskap han føler at klubben hans ikke bruker.

Men jeg tror mer på at Rosenborg er «livredd» personen Nils Arne Eggen. De fleste er litt redd Eggen, fordi han har en voldsom personlighet, snakker folk trill rundt og er litt lunefull. Han kan gå fra sint (kun et sekund om gangen) til en kosete bestefar på svært kort tid.

For mange er/har dette vært vanskelig å forholde seg til i Rosenborg.

Fordi Eggen er verken en rådgiver, assistent eller bare en bidragsyter til en debatt når han først er til stede.

Nils Arne Eggen kan bare være én ting når han er til stede: Sjef.

For å bruke et Stabæk-uttrykk:

Han er Sjefen.

Alltid. Uansett.

Skal du slippe inn Eggen igjen, føler mange i Rosenborg, så må du la han overta og styre alt. Og det klarer selv ikke han i dag, i en alder av snart 73.

Men RBK klarer ikke å slippe ut Eggen, og Eggen klarer ikke å holde seg unna RBK.

Og slik famler RBK etter identiteten sin, 12 år etter at Mesteren ble takket av på et iskaldt Lerkendal, senhøsten 2002.