Offer for sin egen suksess

JUBELSESONG: Southampton, som her feirer en scoring mot Hull i februar, mister flere og flere spillere. Foto: AFP

JUBELSESONG: Southampton, som her feirer en scoring mot Hull i februar, mister flere og flere spillere. Foto: AFP

Av Per Opsahl

Som Southampton-supporter (en kronisk lidelse jeg har slitt med siden begynnelsen av 80-tallet), så er det surrealistisk å se hvordan laget smuldrer opp etter en morsom sesong. Det kan dog ikke måle seg med sorgen jeg opplevde da stjernespiss Alan Shearer forsvant til den gang styrtrike Blackburn sommeren 1992.

VG-journalist Per Opsahl.

VG-journalist Per Opsahl.

Hadde jeg vært like følelsesmessig engasjert nå ville det blitt et lengre opphold på «rehab». Med stor fare for tilbakefall.

Det er nok flere enn meg som synes Southampton har vært et friskt pust i Premier League siden returen til øverste nivå for to år siden. Åttendeplassen de sikret seg i mai var vel fortjent, og flere av de største klubbene fikk virkelig kjørt seg både hjemme og borte mot et lag som stort sett spilte attraktiv, offensiv og teknisk god fotball.

Laget har hatt en fin miks av egenproduserte talenter og spillere utenfra. Flere av de dyreste kjøpene som er gjort etter Premier League-returen har faktisk ikke slått til, men likevel har laget imponert.

Helt objektivt sett mener jeg Premier League har godt av at det finnes lag som Southampton anno 2013/14. Jeg mener bestemt at engelsk fotball er avhengige av at det er flere lag som kan blande seg inn i toppen og røske opp litt. På sikt kan kanskje UEFAs nye økonomiske «fair play»-regler hjelpe, men foreløpig ser det ut til å være langt unna.

For to år siden var det få som visste stort om spillere som Adam Lallana, Rickie Lambert og Morgan Schneiderlin – spillere som faktisk var i Southampton da klubben startet sesongen høsten 2009 med ti minuspoeng på nivå tre.

Det har vært et lite eventyr å følge veien tilbake til det gode selskap. Nedturen måtte jo bare komme. Nå som «The Saints» virkelig så ut til å ha noe på gang, så fråtser storklubbene som sultne gribber i kjøttdisken på St. Mary’s.

Klubben er blitt et offer for sin egen suksess, og slik systemet fungerer i dag skjønner jeg ikke hvordan Southampton skulle klart å unngå det som nå skjer. Så vidt jeg forstår har de prøvd å holde på spillerne, men de er sjanseløse når snøballen begynner å rulle. Jeg tror ikke det selges unna fordi det ikke lenger er ambisjoner på St. Mary’s.

Når alt kommer til alt er spillerflukten nok et bevis på hvor vanskelig det er for lag å ta steget opp blant «topp seks» i Premier League uten å ha søkkrike eiere i ryggen som er med på å pumpe enorme summer inn i overganger og spillerlønninger. Unntaket de siste årene er vel kanskje Everton.

Isolert sett kommer Southampton svært godt ut av sommerens overganger rent økonomisk. Problemet er at halve laget forsvinner, og skulle det ende med et nedrykk er forsvinner fort større summer enn det som nå har kommet inn. Men varene har ikke akkurat gått på billigsalg, og det er god business:

SOLGT: Rickie Lambert. Foto: PA Photos.

SOLGT: Rickie Lambert. Foto: PA Photos.

* Rickie Lambert er 32 år gammel og på tampen av en merkelig og utrolig karriere. Drøyt fire millioner pund er ingen stor sum i disse tider, men overgangen er forståelig ettersom Liverpool er hjembyen hans og klubben der han aldri fikk sjansen som unggutt.

* 25-30 millioner pund for venstreback Luke Shaw er en god avtale – trolig for begge parter. Han er et eksepsjonelt backtalent som kan bli en publikumsfavoritt på Old Trafford fra første stund. Alt tyder på at han blir satset på og får mye spilletid. Så kan det diskuteres om det er et sunnhetstegn at en 19-åring angivelig får 100.000 pund i uka.

* Over 20 millioner pund for Adam Lallana er også godt betalt – selv om barndomsklubben Bournemouth får en stor andel. Lallana har vært ekstremt viktig for Southampton på veien opp fra nivå tre og de to sesongene han har fått med seg i Premier League. Det er fullt forståelig at han vil prøve seg i Liverpool, men jeg synes det er underlig at han i fjor signerte en femårskontrakt og så sent som i mai erklærte at Southampton «betyr alt». Når mannen som da har vært kaptein de to siste sesongene angivelig truer med streik for å komme seg til Liverpool, så er det ikke snakk om mye lojalitet til klubb og kontrakt.

* Dejan Lovren kom til Southampton fra Lyon i fjor sommer for 8,5 millioner pund. Nå er midtstopperen klar for Liverpool – for over det dobbelte. Var svært god på høsten i fjor, men hadde et par meget svake kamper i vårsesongen. Har for øvrig sutret seg til en overgang, og spillere som absolutt ikke vil spille for klubben er det bare å bli kvitt. Dessverre er det noen som gjerne betaler mye for sutrekopper. For alt jeg vet kommer Southampton til å betale mye for en spiller som sutrer seg bort fra en annen klubb lenger ned på rangstigen.

* Calum Chambers delte høyrebackplassen med Nathaniel Clyne sist sesong. Det er liten tvil om at han er et stort talent, men Arsenal gambler hvis 16 millioner pund i overgangssum stemmer. Det er isolert sett et tilbud det er vanskelig å si nei til – særlig siden Clyne fortsatt er i klubben. Så tipper jeg at spilleren selv mer enn gjerne mangedobler lønna selv om han risikerer mindre spilletid.

* Morgan Schneiderlin og Jay Rodriguez kobles også til overganger i 15-20 millionersklassen. Dessuten skal spissen med voldelige tendenser, Daniel Osvaldo, visstnok være på vei til Inter. Han hadde uansett ingen sentral rolle forrige sesong.

Felles for overgangene er at det er snakk store klubber som vil kjøpe, og det er ikke bare Southampton som er offer for det.

Atletico Madrid vant ligaen og var nær Champions League-triumf, men mister altså flere av sine beste spillere. Også Liverpool og Arsenal har lite å stille opp med når de største stjernene er ønsket av klubber som er villig til å bla opp det det koster. Det er slik det fungerer enten man liker det eller ei.

Hovedproblemet for Southampton er at salgene kommer omtrent samtidig, og selv for talentfabrikken på sørkysten er det nærmest umulig å fylle på med nye unggutter som har samme potensial. Det er riktignok flere spennende navn på gang. Matt Targett (venstreback), Harrison Reed (midtbane) er to som kan få sitt gjennombrudd nå, og fra før har James Ward-Prowse (midtbane) og Sam Gallagher (spiss) vist svært lovende takter.

Manager Ronald Koeman har store summer å handle for, og gjør han det riktig kan Southampton ha en bredere og bedre stall når overgangsvinduet stenger 1. september. Skal han få det til å fungere, så haster det. Og det er vanskelig å se optimistisk på det som skjer.

Faren er selvfølgelig også stor for at alle utskiftningene gjør at klubben får en dårlig start og havner nedi gjørma der den har tilbragt store deler av sin historie.

Skulle de få stablet sammen et lag som kan levere i nærheten av fjorårssesongen, så er det imponerende.

Da er det vel i så fall duket for nytt lagersalg neste år, eller kanskje allerede i januar. For det er sånn det fungerer med dagens regelverk enten man liker det eller ei. Og ligagull sluttet jeg å drømme om en gang på midten av 90-tallet.

Og godt er det. Jeg holder da tross alt ikke med Southampton fordi de er best, men fordi jeg har en kronisk lidelse. Et lagersalg friskmelder meg ikke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *