Offer for sin egen suksess

JUBELSESONG: Southampton, som her feirer en scoring mot Hull i februar, mister flere og flere spillere. Foto: AFP

JUBELSESONG: Southampton, som her feirer en scoring mot Hull i februar, mister flere og flere spillere. Foto: AFP

Av Per Opsahl

Som Southampton-supporter (en kronisk lidelse jeg har slitt med siden begynnelsen av 80-tallet), så er det surrealistisk å se hvordan laget smuldrer opp etter en morsom sesong. Det kan dog ikke måle seg med sorgen jeg opplevde da stjernespiss Alan Shearer forsvant til den gang styrtrike Blackburn sommeren 1992.

VG-journalist Per Opsahl.

VG-journalist Per Opsahl.

Hadde jeg vært like følelsesmessig engasjert nå ville det blitt et lengre opphold på «rehab». Med stor fare for tilbakefall.

Det er nok flere enn meg som synes Southampton har vært et friskt pust i Premier League siden returen til øverste nivå for to år siden. Åttendeplassen de sikret seg i mai var vel fortjent, og flere av de største klubbene fikk virkelig kjørt seg både hjemme og borte mot et lag som stort sett spilte attraktiv, offensiv og teknisk god fotball.

Laget har hatt en fin miks av egenproduserte talenter og spillere utenfra. Flere av de dyreste kjøpene som er gjort etter Premier League-returen har faktisk ikke slått til, men likevel har laget imponert.

Helt objektivt sett mener jeg Premier League har godt av at det finnes lag som Southampton anno 2013/14. Jeg mener bestemt at engelsk fotball er avhengige av at det er flere lag som kan blande seg inn i toppen og røske opp litt. På sikt kan kanskje UEFAs nye økonomiske «fair play»-regler hjelpe, men foreløpig ser det ut til å være langt unna.

For to år siden var det få som visste stort om spillere som Adam Lallana, Rickie Lambert og Morgan Schneiderlin – spillere som faktisk var i Southampton da klubben startet sesongen høsten 2009 med ti minuspoeng på nivå tre.

Det har vært et lite eventyr å følge veien tilbake til det gode selskap. Nedturen måtte jo bare komme. Nå som «The Saints» virkelig så ut til å ha noe på gang, så fråtser storklubbene som sultne gribber i kjøttdisken på St. Mary’s.

Klubben er blitt et offer for sin egen suksess, og slik systemet fungerer i dag skjønner jeg ikke hvordan Southampton skulle klart å unngå det som nå skjer. Så vidt jeg forstår har de prøvd å holde på spillerne, men de er sjanseløse når snøballen begynner å rulle. Jeg tror ikke det selges unna fordi det ikke lenger er ambisjoner på St. Mary’s.

Når alt kommer til alt er spillerflukten nok et bevis på hvor vanskelig det er for lag å ta steget opp blant «topp seks» i Premier League uten å ha søkkrike eiere i ryggen som er med på å pumpe enorme summer inn i overganger og spillerlønninger. Unntaket de siste årene er vel kanskje Everton.

Isolert sett kommer Southampton svært godt ut av sommerens overganger rent økonomisk. Problemet er at halve laget forsvinner, og skulle det ende med et nedrykk er forsvinner fort større summer enn det som nå har kommet inn. Men varene har ikke akkurat gått på billigsalg, og det er god business:

SOLGT: Rickie Lambert. Foto: PA Photos.

SOLGT: Rickie Lambert. Foto: PA Photos.

* Rickie Lambert er 32 år gammel og på tampen av en merkelig og utrolig karriere. Drøyt fire millioner pund er ingen stor sum i disse tider, men overgangen er forståelig ettersom Liverpool er hjembyen hans og klubben der han aldri fikk sjansen som unggutt.

* 25-30 millioner pund for venstreback Luke Shaw er en god avtale – trolig for begge parter. Han er et eksepsjonelt backtalent som kan bli en publikumsfavoritt på Old Trafford fra første stund. Alt tyder på at han blir satset på og får mye spilletid. Så kan det diskuteres om det er et sunnhetstegn at en 19-åring angivelig får 100.000 pund i uka.

* Over 20 millioner pund for Adam Lallana er også godt betalt – selv om barndomsklubben Bournemouth får en stor andel. Lallana har vært ekstremt viktig for Southampton på veien opp fra nivå tre og de to sesongene han har fått med seg i Premier League. Det er fullt forståelig at han vil prøve seg i Liverpool, men jeg synes det er underlig at han i fjor signerte en femårskontrakt og så sent som i mai erklærte at Southampton «betyr alt». Når mannen som da har vært kaptein de to siste sesongene angivelig truer med streik for å komme seg til Liverpool, så er det ikke snakk om mye lojalitet til klubb og kontrakt.

* Dejan Lovren kom til Southampton fra Lyon i fjor sommer for 8,5 millioner pund. Nå er midtstopperen klar for Liverpool – for over det dobbelte. Var svært god på høsten i fjor, men hadde et par meget svake kamper i vårsesongen. Har for øvrig sutret seg til en overgang, og spillere som absolutt ikke vil spille for klubben er det bare å bli kvitt. Dessverre er det noen som gjerne betaler mye for sutrekopper. For alt jeg vet kommer Southampton til å betale mye for en spiller som sutrer seg bort fra en annen klubb lenger ned på rangstigen.

* Calum Chambers delte høyrebackplassen med Nathaniel Clyne sist sesong. Det er liten tvil om at han er et stort talent, men Arsenal gambler hvis 16 millioner pund i overgangssum stemmer. Det er isolert sett et tilbud det er vanskelig å si nei til – særlig siden Clyne fortsatt er i klubben. Så tipper jeg at spilleren selv mer enn gjerne mangedobler lønna selv om han risikerer mindre spilletid.

* Morgan Schneiderlin og Jay Rodriguez kobles også til overganger i 15-20 millionersklassen. Dessuten skal spissen med voldelige tendenser, Daniel Osvaldo, visstnok være på vei til Inter. Han hadde uansett ingen sentral rolle forrige sesong.

Felles for overgangene er at det er snakk store klubber som vil kjøpe, og det er ikke bare Southampton som er offer for det.

Atletico Madrid vant ligaen og var nær Champions League-triumf, men mister altså flere av sine beste spillere. Også Liverpool og Arsenal har lite å stille opp med når de største stjernene er ønsket av klubber som er villig til å bla opp det det koster. Det er slik det fungerer enten man liker det eller ei.

Hovedproblemet for Southampton er at salgene kommer omtrent samtidig, og selv for talentfabrikken på sørkysten er det nærmest umulig å fylle på med nye unggutter som har samme potensial. Det er riktignok flere spennende navn på gang. Matt Targett (venstreback), Harrison Reed (midtbane) er to som kan få sitt gjennombrudd nå, og fra før har James Ward-Prowse (midtbane) og Sam Gallagher (spiss) vist svært lovende takter.

Manager Ronald Koeman har store summer å handle for, og gjør han det riktig kan Southampton ha en bredere og bedre stall når overgangsvinduet stenger 1. september. Skal han få det til å fungere, så haster det. Og det er vanskelig å se optimistisk på det som skjer.

Faren er selvfølgelig også stor for at alle utskiftningene gjør at klubben får en dårlig start og havner nedi gjørma der den har tilbragt store deler av sin historie.

Skulle de få stablet sammen et lag som kan levere i nærheten av fjorårssesongen, så er det imponerende.

Da er det vel i så fall duket for nytt lagersalg neste år, eller kanskje allerede i januar. For det er sånn det fungerer med dagens regelverk enten man liker det eller ei. Og ligagull sluttet jeg å drømme om en gang på midten av 90-tallet.

Og godt er det. Jeg holder da tross alt ikke med Southampton fordi de er best, men fordi jeg har en kronisk lidelse. Et lagersalg friskmelder meg ikke.

Luftslottet som sprengtes

NEDE: Moryké Fofana ser fortvilet etter ballen under eliteseriekampen mellom Lillestrøm og Sarpsborg 08 på Åråsen stadion tidligere i årets sesong. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix

NEDE: Moryké Fofana ser fortvilet etter ballen under eliteseriekampen mellom Lillestrøm og Sarpsborg 08 på Åråsen stadion tidligere i årets sesong. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix

Det er så mye galt med norsk fotball at det er vanskelig å vite hvor en skal starte for å forklare hvorfor det er blitt sånn.

Av Knut Espen Svegaarden – fotballjournalist i VG

Vi har et landslag som ikke vinner. Vi har klubblag som ikke slår ut lag fra Færøyene. Og vi har klubber som stort sett sliter økonomisk, alle som en.

Det meste kan spores tilbake til det glade 1990-tallet da norsk fotball plutselig fikk et løft både på landslag- og klubbsiden.

Suksessen ble så kraftig at norske fotballtrenere og – ledere trodde at vi var best på det meste. Og viljen til å ta til seg kunnskap fra andre var omtrent ikke-eksisterende.

svea-pass-jpgr-dmerk-711(1)

VGs fotballjournalist Knut Espen Svegaarden

Det har vist seg å være en tabbe.

En av mange.

Hvis du skal bli god, må du kanskje først innse at du er dårlig. Det har norsk fotball slitt med i mange år.

Når jeg hører om trenere på aldersbestemte landslag som teller målsjanser og stort sett syns Norge har vært best i alle kamper, selv om det er dødballer som skaper sjansene, så blir jeg litt matt.

På aldersbestemte landslag er resultater underordnet. Det eneste jeg vil vite er om det er spillere der som på sikt kan bli viktige på et A-landslag. Per-Mathias Høgmo er ikke avhengig av at U-18-landslaget vinner kamper. Han trenger typene, de som kan utgjøre en forskjell på et A-landslag.

Når sesongen nærmer seg slutten, snakkes det ofte i norsk fotball om viktigheten av å komme ut i Europa. Men ofte er det bare noe som må sies. Når kampene kommer, prioriteres de ofte ikke. Det viktige er serien. Det viktige er å slå hverandre. Helt fra de møtes i februar på La Manga, handler det om å slå naboen.

Når det kommer til Europa, så er heller ikke publikum så interesserte. Tallene på kampene er ekstremt lave.

Men det er i Europa vi får fasiten på hvor vi står. Der og på landslaget. I øyeblikket er Norge nummer 53 på FIFA-rankingen, bak land som Guinea, Island og Armenia. Da er det der, i det landskapet Norge befinner seg nå. Klubblagenes ranking er ikke høyere. Norske lag har ikke vært i nærheten av noe i Europa på snart 10 år.

Hvorfor har det gått så galt med en nasjon som virket å skulle opp og fram?

Det handler mest om et luftslott, bygd av ledere med urealistiske vyer. Stabæks drøm om Telenor Arena og Champions League. Det gikk rett i vasken.

I Trondheim ville Nils Skutle bygge ut Lerkendal. Nå sliter Rosenborg med å fylle det de har.

Vålerenga taper penger hver uke på at de ikke har egen stadion, men må legge igjen pengene på Ullevaal – et stadion der heller ikke landslaget klarer å fylle.

Selv som regjerende seriemester, tok det en halv sesong før Strømsgodset fikk inn en hovedsponsor. Vålerenga, merkevaren i Oslo, har ikke klart det før i disse dager.

Trenere forteller meg om unge spillere som setter krav til fast plass og vil heller bort hvis de ikke får det med en gang, selv om de ikke har noe å vise til. I Norge har vi det så godt at du ikke MÅ bli god. Det er alltid et system som fanger deg opp om du ikke lykkes.

TV-avtalen som ble inngått, kan minne om den ishockeylandslaget inngikk med TV3 i 1990 – de tok de korte pengene. Men samtidig forsvant seerne og interessen. Litt sånn jeg føler at avtalen med CMore har ført til for fotballen.

Norsk Toppfotballs øverste leder, Niels Røine, mente en gang at det bare var et tidsspørsmål før vi kunne ha 18 lag i Tippeligaen. 18 lag? Nå snakkes det heller om vi skal ned igjen til 14 eller 12 lag. Det bor fem millioner mennesker i Norge, ikke 50.

Jeg hevder at det finnes flere dårlige ledere i norsk fotball enn det finnes dårlige spillere og trenere. Ofte er det mennesker med urealistiske ambisjoner, styrt av hjertet – og et håp om en gang å kunne oppleve et seriegull eller en cupfinale.

Så får det gå som det går – etterpå.

For i Norge har vi ikke engang oversikt i vår egen hage. Vi henter spillere fra Afrika og Sør-Amerika, mens det finnes talenter rundt vårt eget hjørne som ikke fanges opp av den beste, lokale klubben.

Men få klubber tar seg råd til å ha en sjefsspeider, en som skal ha oversikt over talenter i alle aldre i sitt eget område, fylke eller krets.

Jeg spurte en gang en fotball-leder hvorfor de ikke ansatte en sjefsspeider. Svaret var at det var for dyrt, rundt en million i året.

Uka etter kjøpte klubben hans en spiller til tre millioner kroner – usett.

Det forteller egentlig det meste – om norsk fotball de siste 10 årene.

Comeback i rett tid

ENGASJERT: Tom Nordlie. Her på dagens pressekonferanse i Sandnes. Foto: NTB/Scanpix.

ENGASJERT: Tom Nordlie. Her på dagens pressekonferanse i Sandnes. Foto: NTB/Scanpix.

Tom Nordlie (52) er tilbake der han hører hjemme: På treningsfeltet i en norsk toppklubb. Det er spennende. Spørsmålet er bare hvilken utgave av Tom Nordlie vi får se denne gangen?

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For det første: Det er liten tvil om at norsk fotball sårt trenger profiler som kan gi produktet ekstra oppmerksomhet. Sånn sett passer Tom Nordlie perfekt inn i bildet.

For det andre: Sandnes Ulf trengte noe nytt, en mann utenfra, etter å ha stått på stedet hvil i snart tre år i Tipppeligaen med lokale Asle Andersen som øverste leder.

For det tredje: Tom Nordlie trenger denne sjansen, for å bygge opp igjen sin egen trenerkarriere, som har stått på stedet hvil i mange år nå. Dette er sjansen han har ventet på, og som han måtte ta om han – igjen – skal være med i diskusjonene om toppjobber i norsk fotball i fremtiden.

Det begynner nemlig å bli noen år siden Tom Nordlie var mannen «alle» ønsket seg. Han gjorde en god jobb med Odd Grenland som 36-37-åring på slutten av 1990-tallet, noe som ga han Vålerenga i premie. Den jobben mestret han ikke, kanskje var det for tidlig, og Nordlie måtte ned for igjen å komme opp.

Suksess-Nordlie startet egentlig i Sandefjord i 1. divisjon i 2002 og holdt seg via en nærmest sensasjonell jobb med å ta Start rett fra opprykk og til en scoring fra ligagullet i 2005, så til en vellykket redningsaksjon i Viking – før han tok over sine egne helter fra oppveksten, Lillestrøm, og tok klubbens eneste pokal siden 1989 da de vant cupen i 2007.

Mikset med suksessen fra 2002-07, har det alltid vært turbulens, bråk, han er blitt sett på som krevende – og det har endt med sparken flere steder. Nordlie hevder selv at det er forskjellige årsaker hver gang han forlater en klubb. Men det blir som mannen som var gift og skilt fem ganger: Den eneste fellesnevneren var han selv.

Sånn er det med Tom Nordlie og norske fotballklubber også.

Han tok over Kongsvinger, etter Lillestrøm, og gjorde en god jobb der. Så god at Fredrikstad kom løpende da de så at klubben holdt på å rykke ned. Der og da gjorde Nordlie sin hittil største tabbe: Han forlot KIL og sa ja til Fredrikstad.

Alle steder Nordlie hadde vært, før FFK, var det en blanding av nysgjerrighet, uvisshet – og skepsis. I FFK var det kun skepsis. For mye grums hadde kommet fram gjennom årene, og spillerne tvilte veldig på Nordlie som leder.

Det gikk dårlig, spillerne følte at de fikk all skepsisen bekreftet, og siden han ble sparket i FFK i 2010, så har Tom Nordlie egentlig aldri kommet seg helt. Han sier han har lært, at han har endret seg. Det ble selvransakelse. Så ble det for stor endring, og den «egentlige» Tom Nordlie forsvant litt, ifølge han selv.

Nå har han hatt en lang pause, han har jobbet med TV, og han har lenge ventet på den rette jobben. Den dukket opp nå, rett før Per Joar Hansen ble sparket fra Rosenborg. Det er en jobb Nordlie alltid har ønsket seg, og som han var nær ved å få i 2005 – også den gangen da Per Joar Hansen måtte gå av. Men RBK valgte heller Kåre Ingebrigtsen som midlertidig hovedtrener.

Høsten vil vise hvem som gjorde det beste valget.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Sandnes Ulf får i hvert fall en engasjert trener, som bør ha lært og hvisket vekk noe av det negative på veien, og definitivt en trener som kan fotball, som lever fotball og som vet hvordan han vil spille fotball. 4-3-3, med brede indreløpere, og ballen ofte i lengderetningen er kort fortalt oppsikriften. Men han ønsker å ha stoppere som er gode med ballen og som kan sette spillet kjapt igang langs bakken.

Målet for Nordlie og Sandnes Ulf er selvsagt like enkelt som det er vanskelig: Berge plassen. På sikt, hvis Nordlie lykkes, og partene er fornøyde med hverandre (det pleier de være hvis det går bra, grumset kommer sjelden fram før resultatene går i mot) så tviler jeg ikke på at Nordlie ønsker å utfordre Viking som regionens beste lag.

Og sånn det ser ut nå, er det slett ikke umulig heller.

Den umulige jobben

SPARKER I VEI: Ingen skal komme og si at styreformann Ivar Koteng i Rosenborg ikke er handlekraftig.

SPARKER I VEI: Ingen skal komme og si at styreformann Ivar Koteng i Rosenborg ikke er handlekraftig.

I England har jobben som landslagssjef lenge vært sett på som en vanskeligere jobb enn den Statsministeren i landet har. «The impossible job» er blitt et begrep som henger ved landslagssjefen. I Norge kan dette best brukes på jobben som hovedtrener i Rosenborg Ballklub.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

I dag bytter Rosenborg Ballklub hovedtrener for 11. gang siden Nils Arne Eggen gikk av vinteren 2002. 2015 vil etter all sannsynlighet starte med klubbens trenerbytte nummer 12 siden 2002. I snitt blir det et drøyt år på hver mann.

Til sammenligning satt Nils Arne Eggen i 14 av 15 sesonger, fra 1988 til og med 2002.

Nils Arne Eggen

Nils Arne Eggen

Når diskusjonen rundt Rosenborg og jobben som hovedtrener dukker opp med jevne mellomrom, er det viktig å huske på historien. Den som gjorde at Rosenborg skapte seg et navn. Men som også gjør det nærmest umulig for Eggens etterfølgere.

For så dominerende var mannen fra Orkdal, og så nær er fortsatt historien, at RBKs gullkantede periode fra 1988-2004 nærmest blir negativt for klubben. Selvsagt ville ingen vært det foruten. Men går vi en tur på Brakka, og i lokalene på selve Lerkendal, så blir alle minnet på historien. Den om Eggen som tok laget, ikke bare ut i Europa, men som rystet storheter som Real Madrid, Milan og Borussia Dortmund.

Da Eggen til slutt ga seg, i en alder av 61 år, i 2002, var det med et aldrende Rosenborg, litt på vei ned. Åge Hareide kom inn, og på kort sikt fikk laget et løft, et nytt ansikt de kunne forholde seg til, og de fikk spille en litt friere fotball.

Den viktigste faktoren for RBK-suksess, etter min mening, var at Nils Arne Eggen ikke ville noe annet sted. Han hadde tatt Moss til gull, han hadde vært landslagssjef (uten suksess), og nå ville han bare være i Rosenborg. Så med Eggen der, var RBK på et vis sikret en viss suksess (RBK vant The Double to av de tre første sesongene hans, 1988 og 1990).

Åge Hareide

Åge Hareide

Problemet var (er) at andre fotballtrenere som har hatt suksess med Rosenborg, de ønsker seg videre. Dermed forsvant Åge Hareide til Norges Fotballforbund og A-landslaget (en nesten like umulig jobb, gjøre det like bra som Drillo på 1990-tallet), og RBK måtte finne en ny erstatter.

Da startet klubben med assistent-leken. Først Ola By Rise, som tross seriegull og deltakelse i Champions League, ikke ble sett på som mannen til å ta laget videre (By Rise startet på foryngelsen, som Eggen hadde glemt…). Deretter assistenten til den tidligere assistenten, Per Joar Hansen. Hans tabbe var at han lot Nils Arne Eggen være «rådgiver». Det kunne aldri gå.

Så gikk klubben en ny vei, og hentet inn professor Per-Mathias Høgmo, som reddet klubben fra et potensielt nedrykk, men som tok på seg for mye jobb – og gikk på en smell. Assistent-leken ble hentet frem igjen, denne gangen i form av Knut Tørum, som samspilte med nøkkelspillere som Vidar Riseth og Steffen Iversen – og tok hjem gullet, som var tapt til Vålerenga i 2005.

Men Tørum var heller ikke rett mann. Og nok en assistent, Trond Henriksen, overtok høsten 2007 i påvente av at svenske Erik Hamrén skulle komme løs fra jobben i Aalborg.

Erik Hamrén

Erik Hamrén

Og dermed gikk RBK – mer enn fem år etter at Eggen hadde sagt morna – helt bort fra klassisk RBK-fotball, 4-3-3 og Eggen-stil (som var blitt så utvannet og det var så få igjen som kunne det, at klubben droppet det helt).

Med Hamrén kom den sterke lederen (mer enn treneren), som fikk med seg alle, «nektet» å selge spillere og bygde et sterkt lag. Hamrén overtok midtevis i 2008, og etter en opp-og-ned-start, fikk han sving på sakene. Det ga seriegull i 2009 – og 2010. Men da hadde han – som Hareide – blitt attraktiv på grunn av suksessen med RBK, og Hamrén valgte jobben som svensk landslagssjef i stedet.

Nils Arne Eggen tok selv jobben som vikar ut sesongen, selv om han ikke fikk inn spillere til 4-3-3, og selv om han ikke hadde den samme driven som før han gikk av i 2002, så styrte han det sterke mannskapet til et nytt ligagull.

Men da Eggen gjerne ville fortsette, hadde RBK-ledelsen bestemt seg for Jan Jönsson. Det er heller ingen hemmelighet at flere av spillerne i klubben ville ha sagt opp hvis Eggen hadde fortsatt. Han var ikke den samme, åtte år etter.

Så enter Jan Jönsson. Men han mistet en rekke spillere, fikk svakere lag – og det ble tredjeplass i 2011. Bedre gikk det ikke i 2012, tredjeplass igjen. Og ledelsen så ikke framgang. De så ikke «RBK-fotball», og de trodde ikke mer på Jönsson.

Per Joar Hansen

Per Joar Hansen

Enter Per Joar Hansen, del II. RBK skulle tilbake til røttene, til 4-3-3 og til Eggen-fotball. Men tidene har forandret seg, Hansen fant aldri helt ut av hvordan han skulle løse flokene, men resultatmessig var det ikke så verst. Sølv i både serie- og cup i 2013. Og seriegullet skulle kapres i 2014.

Det ser dårlig ut. Og etter halvspilt sesong, så hadde ikke RBK-ledelsen mer tro på at «Perry» kunne utvikle dette mannskapet videre.

Styreformann Ivar Koteng kan virke brutal. Jeg kalte ham en «bøddel» da han kjapt avskjediget både trener Jan Jönsson og daglig leder Hroar Stjernen i 2012. Men han tar sine valg, og nå sørget han for at det 11. trenerskiftet siden 2002 kommer nå.

Rosenborg sto for noe helt spesielt i norsk fotball. Både klubben og spillestilen var unik. Nå er ingen av delene spesielle mer. Spillemessig ser vi ikke igjen noe fra de gode, gamle dagene. Kun en gjeng med ganske gode fotballspillere som får resultater med ujevne mellomrom.

Men de er tatt igjen, og RBK famler litt i blinde i jakten på den tapte tiden. Uten seriegull i 2014, vil det bli den lengste perioden uten gull siden perioden 1971-1985.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Det kan godt være at klubben denne gangen finner fotballtreneren som tar dem til toppen av norsk fotball igjen.

Men problemet vil være det samme: Er det en forholdsvis ung trener, med ambisjoner, så blir han ikke lenge i Rosenborg hvis han får suksess. Åge Hareide og Erik Hamrén er to eksempler.

For det finnes ikke så mange som Nils Arne Eggen – som er fornøyd med å være i klubben som står hans hjerte nærmest.

Christian Berge blir landslagssjef til slutt

HAR SIN PRIS: President Karl-Arne Johannessen og generalsekretær Erik Langerud ønsker å fortsette med Christian Berge som landslagssjef. Men må betale for å få ham ut av kontrakten med Elverum. (Foto: NTB SCANPIX)

HAR SIN PRIS: President Karl-Arne Johannessen og generalsekretær Erik Langerud ønsker å fortsette med Christian Berge som landslagssjef. Men må betale for å få ham ut av kontrakten med Elverum. (Foto: NTB SCANPIX)

Norges Håndballforbund har brukt altfor lang tid. Derfor krever Elverum veldig mye penger. Men til slutt blir Christian Berge landslagssjef.

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Det er fire og en halv måned siden Robert Hedin måtte trekke seg. Omtrent hele Håndball-Norge har siden den gang vært klare på at Berge burde bli hans etterfølger på både kort og lang sikt.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Det tok bare ti dager før Håndballforbundet ansatte Elverum-treneren som vikar frem til sommeren. Det fremstår som uforståelig at NHF har brukt fire måneder på å bestemme seg for at han også er mannen for årene som kommer.

Det er lett å kjøpe argumentet om at forbundet trenger å tenke seg grundig om. Ansettelsen er særdeles viktig. Men utvalget som var satt på saken besto av tre svært kompetente personer som er vant til å jobbe under alle former for press: Tom Tvedt, Else-Marthe Sørlie Lybekk og Erik Langerud.

Selvsagt kunne denne trioen ha kommet med sin innstilling i løpet av mars og april – og ikke til St. Hans. Det hadde ventelig løst den floken som nå er oppstått.
Både Elverum og Berge har gjennom intervjuer i VG bedt forbundet om å få opp farten.

Gjennom seks år har Berge bokstavelig talt vært gull for klubben. De har vunnet sitt første serie- og cupgull med ham og har i vinter skrevet kontrakt med Berge for tre nye år.
Jeg er ikke overrasket over at Elverum nå har tatt konsekvensen av hva daglig leder Jostein Borkhus tidligere har fremhevet: Alt har sin pris. Særlig hvis klubben må vente til midt på sommeren med å få avklart om Berge forsvinner eller ikke.

Det har nå skjedd.

Ifølge TV 2 krever Elverum rundt to millioner kroner. NHF er naturligvis ikke i nærheten av å tilby noe sånt. Dermed er forhandlingene brutt.
Jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at de kommer i gang igjen. Både håndballforbundet, spillerne og landslagets støtteapparat vil ha Christian Berge. Og motsatt.

Dermed blir det nok slik til slutt. Når viljen er så sterk tvinger alltid en løsning seg frem.
Men gratis blir det ikke for Norges Håndballforbund.

 

 

Vålerengas sluttsum for Stengel-opsjonen: 8,3 millioner kroner

TRENGER AKUTT HJELP: Den økonomiske krisen i Vålerenga går fra vondt til verre etter at den endelige regningen for Stengel-opsjonen ble avklart. Her er VIF-leder Åge Petter Christiansen (til venstre) og daglig leder Stig-Ove Sandnes sammen med investor Tor Olav Trøim og hans kjæreste Celina Midelfart på Ullevaal tidligere i sesongen. (Foto: NTB SCANPIX)

TRENGER AKUTT HJELP: Den økonomiske krisen i Vålerenga går fra vondt til verre etter at den endelige regningen for Stengel-opsjonen ble avklart. Her er VIF-leder Åge Petter Christiansen (til venstre) og daglig leder Stig-Ove Sandnes sammen med investor Tor Olav Trøim og hans kjæreste Celina Midelfart på Ullevaal tidligere i sesongen. (Foto: NTB SCANPIX)

Vålerengas sluttregning for å inngå kjøpsopsjonen på Herman Stengel sommeren 2011 er nå regnet ut med to desimaler: 8.314.795 kroner og 91 øre.

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Stabæk mottar ikke hele denne gigantsummen, men har mer penger i vente etter frikjennelsene i Asker og Bærum tingrett sist høst. Dommen får flere konsekvenser.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

I løpet av nesten tre år og to runder i rettsinstansene har totalsummen kriserammede Vålerenga skylder på grunn av Stengel-opsjonen altså vokst til mer enn det dobbelte av de opprinnelig fire millioner kronene.

Det hjelper VIF lite at de i bedre økonomiske tider lånte da kriserammede Stabæk to millioner. Østkantklubben må likevel på en eller annen måte betale nesten 6,2 millioner kroner i vestlig retning.

Men det er ikke de siste pengene Stabæk får i denne saken. Klubben har allerede lagt inn sitt krav til staten for urettmessig straffeforfølgning: 13,4 millioner pluss 750.000 kroner i oppreisning. Også sakens fire tiltalte søker erstatning for tapte inntekter, tort og svie. Vi har nok ikke sett de siste etterdønningene etter at frikjennelsen av Stabæk, Inge Andre Olsen, Truls Haakonsen, Tor Q. Aaserød og Lars Holter Sørensen ble rettskraftig i oktober.

I lurvelevenet som oppsto for snart tre år siden forsøkte Vålerenga å oppheve kjøpsopsjonen på Stengel. Det er blitt sagt, ment og skrevet mye om den kontroversielle avtalen som ble inngått på den da 15 år gamle Stabæk-spilleren. Hele rettssaken bygde jo på at de fire millioner kronene Vålerenga skulle betale for å stå først i køen på Stengel, bare var et skalkeskjul for å jekke prisen på Veigar Páll Gunnarsson ned til en million kroner.

Men etter tre ukers forhandlinger fant Asker og Bærum tingrett ingen slik sammenheng.

I retten påviste i tillegg Olsen-advokat, Ole Petter Drevland, at kjøpsopsjonen ikke var i strid med Norges Fotballforbunds regelverk. NFFs lover gjelder nemlig bare for opsjoner på leie. Ikke på kjøp.

Dermed fremsto avtalen mellom Stabæk og Vålerenga som uomtvistelig. Sistnevnte har likevel kjørt ekstraomganger i voldgiftsretten. Det har gitt Vålerenga en sviende ekstraregning på 529.000 i saksomkostninger pluss et halvt år ekstra med blodrenter.

Det er en drøy pris. Egentlig synes jeg mer synd på Herman Stengel enn på Vålerenga.

Han har ikke gjort noe galt, men lever med påkjenningene fra saken på tredje sesongen. Det er ikke gøy å vite at økonomiske avtaler gjort rundt din egen person nå henger som en møllestein rundt klubbens hals.

Det finnes ingen tvil om at Vålerenga er har plikt til å gjøre opp for seg. Men jeg liker signalene fra leder Stabæk-leder Espen Moe om at klubben er villig til å snakke om saken. For selv om Vålerenga opphevet opsjonsavtalen i 2011, så hjalp de en gammel (u)venn i nøden med lånet på to millioner kroner. Nå kan kanskje Vålerenga få litt hjelp tilbake. For å komme over kneika.

Men lett blir det uansett ikke.