Siste rest av The Golden Generation

SISTE SJANSE: Steven Gerrard deltar i sitt tredje VM, denne gangen i Brasil. Foto: PA Photos.

SISTE SJANSE: Steven Gerrard deltar i sitt tredje VM, denne gangen i Brasil. Foto: PA Photos.

De ble kalt «The Golden Generation», en gjeng engelske fotballspillere født innenfor ganske få år, som ble løftet opp til å være det neste store i engelsk fotball, rundt årtusenskiftet.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

De var unge, fremadstormende og det beste – mente engelskmenne – de hadde hatt å by verden på siden Bobby Moore løftet VM-trofeet i 1966.

Brazil Soccer WCup England Italy14 år og snart fire VM-sluttspill senere kan de som heller kalte dem «The Gormless Generation» (den tannløse generasjonen) gjerne si at de fikk rett. Under VM i Brasil presses de siste dråpene ut av generasjonen, som forsvares kun av Steven Gerrard (34) og Frank Lampard (bildet, straks 36). Resten har lagt opp, sagt nei, eller blitt vraket fra troppen. Ashley Cole (33) fikk beskjeden så sent som rett før troppen ble tatt ut i sommer.

Men det er forståelig at engelskmenn hadde tro på denne generasjonen spillere, som delvis fikk en flying start med Manchester Uniteds Class Of 92 – samt 18 år gamle Michael Owens sensasjonelle gjennombrudd under VM i Frankrike i 1998.

File photo shows England's Paul Scholes scoring against Croatia in Euro 2004Paul Scholes (bildet, født -74), Gary Neville og David Beckham (-75) var forløperne til Frank Lampard, Emile Heskey og Rio Ferdinand (-78), Michael Owen (-79), John Terry, Ashley Cole og Steven Gerrard (-80), samt Joe Cole, Michael Carrick og Owen Hargreaves (-81).

Dette var spillere som var gode og/eller dominerende på sine klubblag, stort sett Manchester United, Chelsea og Liverpool (men mange kom opp gjennom akademiet til West Ham). De vant hjemlige troféer og Champions League, mange av dem.

sy189fb2Men på landslaget så fungerte samspillet mellom klubbene kun delvis. Konflikter mellom stopperkjempene John Terry (bildet) og Rio Ferdinand, de stadige utspillene om at Gerrard og Lampard var for like til å spille sammen, Michael Owens skadeliste, at Paul Scholes aldri fikk den samme posisjonen for England som hos Manchester United – og så manglet denne generasjonen en keeper. De måtte nøye seg med David James eller Paul Robinson, som gjorde flere tabber enn det som godt var.

Soccer - FA 150th Anniversary PackageDet var i 2002, og spesielt i 20066 at denne generasjonen virkelig skulle «klikke», under ledelse av Sven-Gøran Eriksson (bildet). Alle var i alderen 25-30 år i 2006. I tillegg hadde de fått opp en Wayne Rooney på 20 år, som allerede var etablert.

Resultatet i begge mesterskapene ble kvartfinale. Som vanlig.

sp215b7eMen dette har vært det beste England har hatt å by på de siste 15 årene. Antall landskamper viser tydelig det: David Beckham (115), Steven Gerrard (111), Ashley Cole (107), Frank Lampard (105), Wayne Rooney (92), Michael Owen (bildet, 89), Gary Neville (85), Rio Ferdinand (81), John Terry (78) er alle inne blant de 20 med fleste A-landskamper for England.

Sju av dem har deltatt i tre VM-sluttspill, Ferdinand, Ashley Cole, Beckham, Gerrard, Lampard, Joe Cole og Owen. Det har vært delvis bra, brukbart, i en og annen kamp.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Men Englands beste VM-prestasjon utenfor sitt eget land, er fortsattt semifinalen mot Vest-Tyskland i Italia i 1990. Siden er det blitt – stort sett – kvartfinaler. Uansett hvem som har spilt, eller hvilken manager som har forsøkt.

Både Steven Gerrard og Frank Lampard vet godt at dette er siste mulighet.

Kan England overraske denne gangen, eller er ikke laget godt nok til å nå en kvartfinale en gang?

 

 

 

Det uvirkelige resultatet

NESTEN UTROLIG: Robin van Persie feirer sin fantastiske scoring med hodet, med resten av den nederlandske gjengen. Siden kom det mer... Foto: AFP.

NESTEN UTROLIG: Robin van Persie feirer sin fantastiske scoring med hodet, med resten av den nederlandske gjengen. Siden kom det mer… Foto: AFP.

Du hadde blitt millionær hvis du hadde våget å satse på resultatet «Nederland 5, Spania 1» før åpningskampen i gruppe B.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Tankene gikk tilbake til Frankrikes katastrofe-VM i Japan og Korea i 2002, da de regjerende verdens- og europamesterne fra 1998 og 2000 så hjelpeløse ut, tapte to av tre kamper, spilte en uavgjort og røk ut av VM før det egentlig hadde startet.

Spania kan bli hakket verre. De har vunnet de tre siste mesterskapene (EM 2008, VM 2010, EM 2012). Nå fikk de 1–5 mot laget de utspilte og slo 1–0 i VM-finalen for fire år siden.

Kanskje holder det ikke å vinne de to siste kampene for gå videre heller.

Hvordan det er mulig?

Tegnene på at Spania er på vei ned, de har vært der en stund. Så mye som spillet er bygd opp rundt Barcelona-spillerne, som ikke har vært helt seg selv på en stund. Opplevelsene fra prøve-VM i fjor sommer var heller ikke gode.

Og forsvarsspillerne deres har – hvis vi skal være ærlige – aldri vært blant de beste i verden. Men Spania har i mange år hatt ballen så mye, og vunnet den igjen så høyt på banen, at det ikke har vært behov for å ha de beste i verden bak på banen.

I tillegg hadde de – som oftest – verdens beste keeper i Iker Casillas. Mot Nederland så vi trolig hva benkingen i Real Madrid over snart to sesonger har ført til. Casillas så mer ut som en junior enn en rutinert keeper ved flere av Nederlands scoringer.

Spania kan selvsagt slå hardt tilbake. De spilte mot – når de får plass og tid – to av verdens aller beste angrepsspillere i Arjen Robben og Robin van Persie. Like vanskelig blir det ikke i de to neste kampene, men landslagssjef del Bosque har noen vriene valg foran oppgjøret med farlige Chile: Skal han benke Casillas, en Xavi som ikke ser ut til å styre spillet like godt mer – og hva med forsvaret?

Selv en så rutinert og rolig mann som Vicente del Bosque må få søvnløse netter av å bli knust av Nederland.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Faktisk.
 

Hvor ble det av den «usynlige dommeren»?

IKKE FORNØYD: Mixicos landslagssjef Miguel Herrera i ivrig diskusjon med dommer Wilmar Roldan fra Colombia under kampen mot Kamerun. Foto: Reuters.

IKKE FORNØYD: Mixicos landslagssjef Miguel Herrera i ivrig diskusjon med dommer Wilmar Roldan fra Colombia under kampen mot Kamerun. Foto: Reuters.

VM i Sør-Afrika ble avsluttet med en dommerskandale av dimensjoner. Nå har VM i Brasil åpnet med to kamper preget av dommerfeil.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Det heter seg at en god dommer er en usynlig dommer. At det beste en dommer kan håpe på, er at ingen husker hvem som dømte. Da har du gjort en god jobb.

Men hvis VM-finalen fra fire år tilbake nevnes, dukker det automatisk opp én hendelse som de fleste husker. Nigel de Jong, Nederlands rottweiler på midtbanen, sparket Spanias Xabi Alonso så hardt i brystet at Real Madrids playmaker ble merket for livet.

Og det uten at dommer Howard Webb fra England ga nederlenderen rødt kort.
Det var en skandale. Og den har hengt ved Webb siden.

Så går det fire år, og vi er i gang igjen – med å snakke om dommerne. Det er kanskje uunngåelig, men det burde ikke vært nødvendig. Men hva skjer?

Jo, i åpningskampen mellom vertsnasjon Brasil og Kroatia, står kampen og vipper da dommer Yuichi Nishimura fra Japan dømmer straffespark til hjemmelaget.

For hva?

Fred, den brasilianske spissen får en ørliten berøring, men faller om som han skulle blitt skutt med rifle. Dommeren lar seg lure, og et feildømt straffespark sender Brasil mot seier i åpningskampen.

Men Kroatia utligner, etter 83 minutter. Men da har dommeren sett at keeper Julio Cesar blir tatt for tøft i en duell med den sterke spissen Ivica Olic – og blåser før ballen settes i mål.

Olic er ikke borti Cesar i det hele tatt. Men det ser ikke dommeren.

Brasil scorer like etter, og vinner kampen 3-1.

I kampen mellom Mexico og Kamerun, er det Wilmar Roldan fra Colombia som dømmer. Det går bare 11 minutter før dommerpraten er i gang – igjen. Giovanni dos Santos er gjennom for Mexico, men avblåses for offside. Bildene viser at han er hårfin onside. Den situasjonen er vanskelig, og tilgivelig, men det er feil.

Det som skjer etter 29 minutter er verre. Da scorer Mexico, igjen er det dos Santos, men dommer dømmer offside. Det hadde vært korrekt, hvis bare ikke det var en spiller fra Kamerun som stusset ballen til meksikaneren…

Og rett før pause skjer det igjen: Dos Santos er gjennom, straffesparket ser klart ut, men dommeren dømmer – corner.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Og der er vi, to kamper ut i VM, at det er mannen du ikke skal se eller snakke om, hvis han har gjort jobben sin, som du ser tydeligere enn noen gang, og snakker om i alle kanaler.

Noe må definitivt gjøres. Vi har ventet på VM-fotball i fire år, men det er dommerne som får oppmerksomheten vår.

Dessverre.

Både trist og perfekt start for Brasil

(Brasil – Kroatia 3-1) Mens fotballverden har en litt vond smak i munnen etter VMs åpningskamp, bryr nok brasilianerne seg minimalt om hvordan den ble vunnet.

Av Trond Johannessen

Om få dager er det glemt at Fred filmet til seg straffesparket som ga den meget viktige 2-1-ledelsen. Brasil har allerede et bein i 8-delsfinalen.

BESTEMT DOMMER: Fred ber om å straffe, og får det av Yuichi Nishimura. Dejan Lovren og Sime Vrsaljko er oppgitte, Foto: REUTERS

BESTEMT DOMMER: Fred ber om å straffe, og får det av Yuichi Nishimura. Dejan Lovren og Sime Vrsaljko er oppgitte. Foto: REUTERS

Etterpå antydet flere at oppgaven ble for stor for dommer Yuichi Nishimura fra Japan, og det kan hende at det er riktig. Men engelske Howard Webb overså for eksempel et soleklart rødt kort selv om han bare sto få meter unna da Nigel de Jong karatesparket Xabi Alonso i den forrige VM-kampen, finalen i 2010.

Dommere gjør feil, og én ting er sikkert; det kommer de til å fortsette med. De store lagene får ofte marginene med seg, det er trist, men det kommer også til å fortsette. Men det som er enda tristere er at filmingen også kommer til å fortsette.

Det var spilt nesten 70 minutter da Dejan Lovren la en hånd på Freds skulder. «Den usynlige spissen», som han hadde vært, ramlet sammen, og på reprisen kunne alle se at avgjørelsen var feil. Fred skapte hele fallet selv. Neymar satte inn sitt andre mål for dagen, Brasil ledet 2-1, og da kan det jo passe å minne om hvordan brassene åpnet da laget tok sitt forrige VM-gull, i 2002: Tyrkia tok ledelsen, Ronaldo utlignet, før Brasil trengte et meget omdiskutert straffespark, tre minutter før slutt for å vinne 2-1, nesten en blåkopi av det som skjedde i Sao Paulo i går.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Det begynte med at spillerne sang Hino Nacional Brasileiro som villmenn. Deretter ble det fullstendig galskap.

Tenk det, her hadde nasjonen ventet i 64 år på å få VM tilbake på egen jord, så gikk det ti minutter og 16 sekunder før ballen lå nettet, i det egne nettet, satt inn av en egen spiller. Brasils første VM-selvmål gjennom tidene, i det 20. mesterskapet.

Det var knapt til å tro.

Den aldrende og ikke veldig temposterke Ivica Olic fikk altfor mye plass på venstresiden, og slo upresset et innlegg langs bakken. Nikita Jelavic fikk sleivtreff før Marcelo, Real Madrid-backen, fomlet ballen i mål og sto med Brasils tommeste blikk.

Hjemmelaget var rystet de neste minuttene, Neymar også, men etter hvert viste superstjernen at det fortsatt er mulig å tro at han er voksen nok til å lede Brasil til VM-gull. Med de lynkjappe beina tok han mer og mer tak i hendelsene, og selv om det ikke var et perfekt treff han fikk, var det liksom som det skulle være at det var han som fikk snirklet inn utligningen med venstrebeinet fra rundt 20 meter.

Brasil fortsatte å famle litt, selv om Oscar hadde en strålende 2. omgang. Det var mye Kroatia før Fred skaffet Brasil den svært omdiskuterte straffen. Brasil var også heldige da Ivica Olic fikk et tvilsomt frispark mot seg i en duell med keeper Julio Cesar. På overtid sikret Oscar hjemmeseieren med en vakker tupp fra drøyt 16 meter, slik vi har sett Romario score på lignende måte i gruppespillet mot Sverige i 1994 og Ronaldo i semifinalen mot Tyrkia i 2002. To brasilianske gullårganger.

Fortsatt er det håp om at det bor noe stort i denne utgaven også. Verdensmesterne i fotball åpner ofte mesterskapet litt rufsete, så det er ingen grunn til stor brasiliansk bekymring. Foreløpig. Snarere tvertimot egentlig. Starten var langt på vei perfekt.

Tenk om Spania gjør det igjen

Det er ingen tvil om at ganske mange er lei av Spanias fotballdominans, av pasninger bakover og på tvers og få sjanser. Nå har liksom spanjolene vunnet nok.

Av Trond Johannessen

Da de ble europamestere i 2008 var det unison hyllest. Det var et spansk sjarmtokt med en ny og spennende spillestil. Endelig slo de evige taperne til, de som alltid var blant favorittene, men like ofte feilet.

TRIPPELTRIUMFEN: De spanske spillerne jubler for EM-gullet i 2012. Fra venstre Iker Casillas, Alvaro Arbeloa, Javi Martines, Fernando Torres, Xabi Alonso (delvis skjult), Jusus Navas, Jordi Alba, Juan Mata, Sergio Busquests, Alvaro Negredo, Fernando Llorente, Andres Iniesta (delvis skjult), Raul Albios, Cesc Fabregas og Gerard Pique. Foto:  BJØRN S. DELEBEKK

TRIPPELTRIUMFEN: De spanske spillerne jubler for EM-gullet i 2012. Fra venstre Iker Casillas, Alvaro Arbeloa, Javi Martines, Fernando Torres, Xabi Alonso (delvis skjult), Jusus Navas, Jordi Alba, Juan Mata, Sergio Busquests, Alvaro Negredo, Fernando Llorente, Andres Iniesta (delvis skjult), Raul Albios, Cesc Fabregas og Gerard Pique. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

I 2010-VM begynte mumlingen. Spania slet seg gjennom en gruppe med Sveits, Honduras og Chile, deretter ble det: 1-0 over Portugal i 8-delsfinalen, 1-0 over Paraguay i kvartfinalen, 1-0 over Tyskland i semifinalen og 1-0 over Nederland i finalen. Spania ble verdensmestere etter å ha scoret åtte mål på syv kamper. Med overlegen teknikk trillet de ballen hit og dit, var råe i gjenvinningen når de mistet den, slapp motstanderne minimalt til og var tålmodige i jakten på åpninger. Det skjedde ikke så veldig mye foran mål.

I 2012-EM hadde loven om suksessmetning hentet igjen Spania. Nå rant det over av «klaging», for eksempel i de sosiale mediene. Det var åpenbart at mange hadde fått nok av den spanske ballbesittelsen.

Foran semifinalen mot Portugal valgte landslagssjef Vicente del Bosque å svare kritikerne. Spania hadde vunnet sine seks siste «cupkamper» i EM og VM med til sammen 7-0. «La oss håpe vi kan fortsette fremgangen vår slik at Spania blir værende blant de beste i verden. Vi snakker om en fantastisk æra. Vi har brukt den samme stilen i mange år, og den har vært innbringende,» konkluderte del Bosque.

Spania spilte 120 minutter uten å score i den påfølgende semifinalen, men vant straffekonkurransen mot Portugal. I finalen ble Italia slått 4-0 – og da tok kritikerne en pause.

Men de dukker garantert opp igjen den neste måneden. Spanias fotballmakt grenser til det uhørte. Ikke bare vinner landslaget hele tiden, i tillegg hadde Spania begge finalistene i årets Champions League, og Sevilla vant Europa League. For å omskrive Kjetil Rekdal: – De reiser rundt og pisser på de andre.

Nå er de i Salvador, på den brasilianske østkysten, der Spania VM-åpner mot Nederland i morgen, reprise på finalen i Sør-Afrika for fire år siden. Nederland har igjen syv mann fra forrige VM-tropp, Spania møter opp med den samme, gamle gjengen. Casillas, Ramos, Alonso, Xavi, Iniesta, Fabregas, Silva, Torres, Cazorla. Dette var ikke en oppramsing fra årets VM-tropp, men spillere som var på banen da Spania slo Tyskland i EM-finalen i 2008. De er med fortsatt.

Her er tallene som viser kontinuitetskraften i det spanske laget:

** 9 av de 14 som var på banen i EM-finalen i 2008 er fortsatt med.

** 11 av de 14 som var på banen i VM-finalen i 2010 er fortsatt med.

** 13 av de 14 som var på banen i EM-finalen i 2012 er fortsatt med. Kun fem spillere fra den forrige EM-troppen mangler denne gangen.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Det mumles om ørsmå tegn til metthet. Kunne man for eksempel ane noe slikt i prøve-VM i fjor sommer, der Brasil feide Spania av banen i finalen (3-0)? Eller var det bare slik at Spania ikke brydde seg noe særlig? Det var tross alt et prøve-VM. Hvem husker for eksempel hvilket lag som vant forrige prøve-VM? Det var nok en mye viktigere turnering for vertsnasjonen, som skulle skape entusiasme foran sine egne. De spanske stjernene virket ikke engang lei seg etterpå.

Det blir uhyre spennende å se hvordan spissrebellen Diego Costas inntreden i det litt sterile spanske laget vil ende. Det føles litt som et sjansespill, men den profilerte spanske journalisten Guillem Balague mener han vil bli viktig: «Tvil ikke på at Spania vil være en tittelutfordrer denne gangen også, men de trenger en ny dimensjon. De trenger å finne tilbake sulten i spillet. Costa kan tilføre den sulten, og del Bosque er klar over hvor viktig han kan bli,» skrev Balague i januar.

Så gjenstår det å se om den spanske fotballformelen og denne gullgenerasjonen har én triumf til inne?

Det er nok ganske mange der ute som håper at svaret er nei.

Jeg syns det er morsomt om svaret blir ja. Hva mener du? Er du lei av den spanske dominansen?

Putin pekte på Sotsji

Vladimir Putin brukte 300 milliarder kroner på å lage vinter-OL i Sotsji. Nå vil han ha noe igjen for pengene. Derfor går VM-matchen mellom Magnus Carlsen og Viswanathan Anand i Sotsji.

2012-05-31t132411z-0-317

Russlands president Vladimir Putin under et møte med Carlsen-rival Anand og Gelfand 31. mai for to år siden.

Av Ole Kristian Strøm, sportsjournalist i VG.

Samtidig hjelper Putin sin venn Kirsan Iljumzjinov, president i det internasjonale sjakkforbundet, foran valget i Tromsø, der en av Putins verste fiender, Garry Kasparov, er motkandidat.

Det var forrige mandag at Putin og Iljumzjinov møttes utenfor Sotsji. Alt tyder på at det var der de bestemte at VM-matchen skal gå i badebyen/OL-byen.

Den russiske presidenten er villig til å gjøre mye for at Iljumzjinov slår Kasparov i Tromsø. For Iljumzjinov ville det ha vært flaut å komme til Nord-Norge uten å ha en arrangør klar til tittelkampen. Nå slår Putin flere  fluer i et smekk: han hjelper både Iljumzjinov og sørger for liv i Sotsji. Etterbruken av OL-anleggene er en av mange bekymringer etter vinterlekene.

Da jeg snakket med Kasparov for halvannen uke siden, sa han at «jeg skal ordne VM-match i løpet av en måned hvis jeg blir valgt til president i FIDE». Mye tyder på at han hadde rett i det. Og Iljumzjinov skjønte at han ikke kunne være dårligere. Dermed kontaktet han sin venn Putin. Iljumzjinov var i mange år president i den russiske republikken Kalmykia og har nære bånd til Putin. Det ble i sin tid hevdet at det var Iljumzjinov som var kontaktleddet mellom Putin og Saddam Hussein.

For Magnus Carlsen var Sotsji bedre enn fryktet – men verre enn han hadde håpet på. Det er ingen hemmelighet at verdensmesteren hadde håpet at det skulle foregå i vesten, og kanskje aller helst i Norge. Vladimir Kramnik sa sist uke til meg at han mente at «det naturlige» ville være at matchen gikk her i landet.

Samtidig har det gått rykter om at skiskyttermetropolen Khanty-Mansijsk og Aserbajdsjan var to aktuelle steder. I så måte er nok Sotsji bedre for Magnus Carlsen. Han var som kjent med OL-troppen dit i vinter og er dermed ganske godt kjent med området. Nøyaktig hvor Carlsen-Anand vil gå er ikke klart, men det er trolig at det blir i Adler, der grener som ishockey, skøyter og kunstløp foregikk under lekene.

Magnus Carlsen tjente rundt 9,5 millioner kroner da han slo Anand i november. Førstkommende november kan han komme til å tjene enda litt mer. Ifølge Iljumzjinov er budsjettet på 18 millioner kroner. Hvis han med dette mener at prispotten skal være 18 millioner, betyr det at vinneren av kampen kanskje får 10,5-11 millioner. Dette er imidlertid noe som arrangøren og de to spillerne skal forhandle om.

Derfor kan ikke RBK si opp Strandberg-kontrakten

I KONFLIKT: Stefan Strandberg i Rosenborg-trøya i fjor sommer.

I KONFLIKT: Stefan Strandberg i Rosenborg-trøya i fjor sommer.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Uansett hvor mye de vil: Rosenborg kan ikke si opp avtalen med Stefan Strandberg (23). Her kommer juristene på banen fortere enn noen i RBK kan si navnet på spilleren.

Etter det VG vet har Rosenborg forstått dette nå. Styreleder Ivar Koteng var mandag kveld raskt frempå med å si at det var 90-10 i prosent for at Strandberg hadde spilt sin siste kamp for klubben. Han la til at dette kanskje var noe følelsesladd. Tirsdag ettermiddag ville han ikke si noen ting, da VG var i kontakt med han.

Organisasjonssjef Trond Alstad sier følgende til VG:

– Vi jobber med denne saken i dag, tirsdag. Utover det har jeg ingen annen kommentar enn «ingen kommentar».

Uansett hva Rosenborg ønsker, som trolig er å avslutte samarbeidet med Strandberg, så kan ikke kontrakten hans sies opp på grunn av det som skjedde mandag kveld, da Strandberg ikke ville spille kampen mot Lillestrøm.

Alternativene kan være at Strandberg selv kjøper seg ut av kontrakten, som varer et år til, eller at RBK slipper han gratis, eller for en mindre sum, til en annen klubb i sommer.

VG vet ikke om spilleren, eller hans rådgiver Jan Ludvigsen, har konkrete planer allerede nå. Verken Ludvigsen eller Strandberg har besvart VGs henvendelser mandag eller tirsdag ettermiddag.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Etter det VG vet likte Strandberg situasjonen som utartet seg utover mandagskvelden på Lerkendal svært dårlig. Men uttalelsen hans i etterkant tydet på at han mente valget var det rette, siden RBK vant kampen og han selv ikke var i mental balanse til å spille.

Men det er treneren som tar ut laget i Rosenborg. Fortsatt. Og han heter Per-Joar Hansen. Etter det VG vet er det ingen umiddelbare planer om å endre på det laget som slo Lillestrøm på Lerkendal mandag kveld. Hansen har planer om å bruke de spillerne som virkelig vil spille for Rosenborg, og han la, etter kampen mot Lillestrøm, heller ikke skjul på hva han mente om Strandbergs standing i klubben.

– Ledelsen vet hva jeg mener. Mer er det ikke så si, sa Hansen. Og det er liten tvil om at Strandberg-saken har styrket Hansen, i hvert fall på kort sikt, siden spillerne hans responderte med en delvis god kamp og seier mot Lillestrøm. Og det uten Strandberg. Det siste var en seier for Per-Joar Hansen.

For styret og sportslig leder Erik Hoftun står ved Per-Joar Hansens side i denne saken, det er det ingen tvil om.

Det kan fort komme et scenario der Strandberg, som har vært en av Hansens største kritikere, ikke får spille på A-laget på lenge. Hvis Hansen kan begrunne det sportslig, så kan ingen si noe på det. Men loven sier at alle skal behandles likt og ha de samme mulighetene. Så spørs det om Hansen og trenerteamet klarer å handtere saken på den rette måten, hvis den drar ut.

Det var møter i Rosenborg hele tirsdag for- og ettermiddag, mens Strandberg var på styrketrening med laget – som han er kontraktsforpliktet til. Strandberg dro fra Lerkendal uten å si annet enn at han ikke ville si stort.

Siste ord i denne saken er garantert IKKE sagt.

Distré Agdestein vet ikke hvem han skal spille mot

Noen får det både i hodet og beina. Simen Agdestein (47) er et stjerneeksempel på det.

Ole Kristian Strøm

Ole Kristian Strøm

Av Ole Kristian Strøm, sportsjournalist i VG.

Han var Norges beste sjakkspiller og samtidig landslagsspiller i fotball.

En kneskade satte en stopper for en særdeles lovende karriere med lærkula, og med sorte og hvite brikker kom han aldri lenger enn til å bli nummer 16 i verden.

Nå glitrer han i Norway Chess i Rogaland.

Som superturneringens desidert dårligst rankede spiller trodde alle at Simen Agdestein skulle bli en kasteball. En bonde blant offiserer.

At han i det hele tatt kvalifiserte seg, var i seg selv et under, men han slo Jon Ludvig Hammer i en ren duell om den norske «friplassen».

Agdestein vurderte faktisk å trekke seg, men drog likevel til Stavanger, der han måtte dra rett til legen for å sjekke en vond hoste og derav vondt ribbein.

– Jeg tror jeg har hostet på meg en ribbeinsbrist. Hvis det går an, sa han da jeg møtte ham i hotellresepsjonen på Scandic på formiddagen.

– Skal du spille likevel?

– Har jeg noe valg da? skrattet Agdestein og drog et svært sjal rundt halsen.

I løpet av turneringen har han satt norsk rekord i å prate seg selv ned. Konkurrentene har også bidratt til det. De har slitt litt med å innse hvor bra Agdestein er.

BRILJERER: Simen Agdestein har imponert så langt i Norway Chess. Her ankommer han hotellet i Stavanger hvor rundene i turneringen spilles. Foto: Erlend Aas, NTB scanpix

BRILJERER: Simen Agdestein har imponert så langt i Norway Chess. Her ankommer han hotellet i Stavanger hvor rundene i turneringen spilles.
Foto: Erlend Aas, NTB scanpix

– Han hadde ingen plan, fastslo verdenstoer Levon Aronian lettere irritert.

Mange trodde at armeneren skulle bli den eneste som skulle rote bort poeng mot Agdestein. Men én etter én har sjakkstjernene måtte avgi et halvt poeng til 47-åringen: først altså Aronian, deretter stortalentet Anish Giri, så rotet Agdestein bort seieren mot Sergej Karjakin, og endelig ble det remis nummer fire mot eks-verdensmester Vladimir Kramnik, som etter hvert skjønte at han måtte være veldig fornøyd med uavgjort.

Samtlige av de ni øvrige deltagerne i Norway Chess er blant de 14 beste i verden. Agdestein var ikke en gang topp 150 da turneringen startet.

– Jeg er bare opptatt av å spille interessante partier, ikke av resultatene, sier han beskjedent.

Det blir sagt om Simen Agdestein – fra gode kilder i fotballmiljøet – at han måtte spørre medspillerne i pausen hvem de spilte mot. Den distré karen aner heller ikke i Norway Chess hvem han skal spille mot før sekundanten (treneren) Jevgenij Romanov forteller ham det. Russeren gjør tydeligvis en særdeles god jobb med å forberede Agdestein til hvert parti, men uansett er det ingen som kan hjelpe ham når han sitter ved sjakkbrettet.

Derfor er Simen Agdesteins innsats så langt i Norway Chess en eventyrlig historie.

Hvem hadde trodd at Magnus Carlsen og Simen Agdestein skulle stå med like mange poeng etter fire runder?

Vi gleder oss allerede til det siste partiet i turneringen. Da møtes verdensmesteren og hans tidligere lærer.

Rock, drap og Beckham

Av Bjørn Arne Johannessen, sportsjournalist i VG.

SPILLER FORTSATT: Alexi Lalas takker fotballen for et lykkelig liv. Her er han i samtale med VG-journalist Bjørn Arne Johannessen i sitt i sitt flotte hjem i Manhattan Beach i Los Angeles. Foto: Bjørn S. Delebekk

SPILLER FORTSATT: Alexi Lalas takker fotballen for et lykkelig liv. Her er han i samtale med VG-journalist Bjørn Arne Johannessen i sitt i sitt flotte hjem i Manhattan Beach i Los Angeles.
Foto: Bjørn S. Delebekk

LOS ANGELES (VG) Han var ikke helt som andre fotballspillere. Alexi Lalas (43) sang i rockeband. Og så ut som Jesus.

Han ble aldri noen fotballgud. Det nærmeste han kom den følelsen var et svært personlig møte med Diego Maradona – som ba om drakten til den amerikanske midtstopperen – under Copa America i Uruguay i 1995.

Men Alexi Lalas kunne mer enn å klarere ballen og kaste seg inn i tøffe taklinger. Han var nemlig artist både på og utenfor banen. Rock og fotball var Lalas greie. Før en landskamp mot Estland sang han nasjonalsangen før han tok plass i backrekken. Håret var lyst og langt. Bukkeskjegget rødt og mystisk. Likheten med frelseren fra Nasaret ga oppmerksomhet.

– Jeg hadde en sterk vilje til å vinne på banen. Men når du skal opptre foran tusenvis av mennesker betyr det ganske mye hvordan du ser ut og oppfører deg. Og selvsagt hvordan du spiller. Jeg var klar over at jeg så annerledes ut. I bakhodet hadde jeg mine tanker om merkevarer og reklameverdi, sier Lalas.

Når VG slipper inn over dørstokken i Lalas flotte hjem i Manhattan Beach i Los Angeles – 20 år etter at fotballen landet «Over There» med VM i USA – er mye forandret.  «Stars and stripes» vaier i vinden over hustaket. Eiendommen er strøken. Plenen klippet. Og en diger praktfull bougainvillea slynger seg på murveggen.

Men Lalas er ikke til å kjenne igjen.

– Jeg måtte gjøre rent for et annet liv, sier Lalas.

Håret er like kort som gresset rundt huset. Skjegget er borte. Lalas har fått TV-ansikt. Han er fotballekspert for ESPN og ABC Sports, og teller dager til VM i Brasil. Hvite skjorter og mørke dresser henger i skapet. Han snakker i shorts og rutete skjorte. Om alt. Alt som har med fotball å gjøre. Og spesielt en hendelse under VM i -94. Drapet på Andres Escobar. Han gjorde selvmål (0-1) i matchen som USA vant 2-1. Da han returnerte til hjemlandet ble han drept med 12 skudd. Trolig på oppdrag fra et spillesyndikat.

– Hvis vi kunne reddet livet til Andres Escobar ved å tape kampen så hadde vi gjort det. Seieren over Colombia var et av mitt livs største øyeblikk. Vi hadde fire poeng på to kamper og var i realiteten videre i VM. Det var en stor prestasjon. Jeg kan fortsatt si at det var en stor dag og jeg var fryktelig stolt. Men jeg hadde byttet den bort hvis vi kunne fått Andres tilbake, sier Lalas.

Etter at han pakket vekk fotballskoene ble han introdusert for sports- og underholdningsinvestoren Tim Leiweke.  Lalas bli tildelt jobben som president i LA Galaxy, og fikk i oppdrag å plukke fra øverste hylle. David Beckham bet på.

– Det handlet om timing og en hel masse penger. Jeg klarer nesten ikke å forklare hvor interessant og frustrerende jeg opplevde denne tiden. Men samtidig var det veldig verdifullt for meg. Ingen klarer å forberede seg på hva som skjer når Beckham kommer inn i garderoben. Kanskje i Real Madrid. Men ikke i LA Galaxy, sier Lalas.

VG vurderer gruppe H: De ristet på hodet av belgisk VM-gull

VG går gjennom alle gruppene foran fotball-VM som starter torsdag. Her er lagene i gruppe H:

Av Trond Johannessen

BELGIA: Nasjonen alle snakker om foran VM. Kanskje mesterskapets mest interessante lag. Landslagssjef: Marc Wilmots (54), en kriger på banen og en kriger på benken. Nøkkelspillere: Vincent Kompany (Manchester City), Romelu Lukaku (Everton, eid av Chelsea), Eden Hazard (Chelsea). VM-meritter: Fjerdeplass i 1986, tre 8-delsfinaler + mellomrunde i 1982, er med for 12. gang.

VIKTIG MANN: Eden Hazard blir en viktig mann for Belgia og landslagssjef Marc Wilmots. Her under treningen i kystbyen Knokke-Heist, der Belgia har bodd på La Reservé, der Norge hadde sin base under EM i 2000. Foto: AFP

VIKTIG MANN: Eden Hazard blir en viktig mann for Belgia og landslagssjef Marc Wilmots. Her under treningen i kystbyen Knokke-Heist, der Belgia har bodd på La Reservé, samme sted som Norge hadde sin base under EM i 2000. Foto: AFP

RUSSLAND: Et vanskelig lag å plassere. Meget disiplinert og ballsikker gjeng. Landslagssjef: Fabio Capello (67), stor suksess som klubbtrener. Mislyktes med England. Nøkkelspillere: Juri Zhirkov (Dinamo Moskva), Igor Akinfeev (CSKA Moskva), Alexander Kokorin (Dinamo Moskva). VM-meritter (Sovjet ikke tatt med): To deltagelser (1994 og 2002), ut i gruppespillet begge ganger.

SØR-KOREA: Snek seg til VM på bekostning av Usbekistan. Angriper med stor fart, men er sårbare. Landslagssjef: Hong Myung-bo (45), en legende i hjemlandet, 135 landskamper. Nøkkelspillere: Son Heung-Min (Bayer Leverkusen), Koo Ja-cheol (Mainz), Kim Young-gwon (Guangzhou Evergrande). VM-meritter: Fjerdeplass i 2002, 8-delsfinale i 2010, deltar for niende gang.

ALGERIE: Kan overraske. Spennende offensive typer. Tradisjonelt gode bakover. Landslagssjef: Vahid Halilhodzic (61), temperamentsfull bosnier, spilte for Jugoslavia i 1982-VM. Nøkkelspillere: Sofiane Feghouli (Valencia), Madjid Bougherra (Lekhwiya, Qatar), Islam Slimani (Sporting Lisboa). VM-meritter: Vært med tre ganger, aldri forbi gruppespillet.

——————————————————————————————————————

Da VM-kvaliken startet var de nummer 53 på FIFA-rankingen, 28 plasser bak Norge. Nå mener mange at Belgia har potensial til å bli verdensmestere.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Det mest imponerende med det belgiske laget er bredden i troppen. Her er det stjerner så langt man kan se. Men å vinne VM? Da jeg var i Belgia for å lage en reportasje på «det belgiske mirakelet» i fjor høst ristet journalistene oppgitt på hodet av det spørsmålet. «Toppen kvartfinale», var gjengangersvaret, og det virket ikke som de trodde helt på dét heller.

Resultatene etter at VM-plassen ble sikret har vært ganske labre. Seks kamper, tre seire (Luxembourg, Sverige og Tunisia), én uavgjort (Elfenbenkysten) og to tap (Japan og Colombia). Det er selvsagt begrenset hvor mye vekt man skal legge på slike privatkamper, men Belgia må ut av startgropen med en gang i Brasil. Selv om belgierne er soleklare favoritter til å gå videre fra gruppe H, er det fullt mulig å snuble mot uforutsigbare motstandere som Russland, Sør-Korea og Algerie.

Men det belgiske landslaget reiser selvsagt til VM proppfulle av selvtillit, bortsett fra én mann da. For ni måneder siden var Marouane Fellaini (26) på toppen av sin fotballtid; hentet fra Everton til Manchester United for 270 millioner kroner og sentral på et fremadstormende landslag.

Deretter har det meste gått galt. Fellainis første sesong i United var en fiasko. Han slet riktignok med skader, men mest med spillestilen og det ble stadig færre Fellaini-parykker å se på Old Trafford. Den lange mannen var på banen 25 ganger, og endte sesongen uten scoringer. Sesongen før ble det 12 scoringer for Everton.

Den belgiske landslagssjefen Marc Wilmots uttaler til Het Laatste Nieuws at han ikke fatter hvorfor Manchester United hentet Fellaini når de har endt opp med å bruke ham så defensivt på midten. «Marouane er en «boks-til-boks»-spiller. VM er en god sjanse for ham til å ta revansje», sier Wilmots.

VM-KJEMPE? 194 centimeter høye Marouane Fellaini på vei ut til en belgisk trening. United-spilleren trenger å slå tilbake etter en svak sesong i England. Foto: AFP

VM-KJEMPE? 194 centimeter høye Marouane Fellaini på vei ut til en belgisk trening. United-spilleren trenger å slå tilbake etter en svak sesong i England. Foto: AFP

Og kanskje spiller Fellaini for sin fotballfremtid i Brasil. Det vil ikke være en stor overraskelse om han er i en annen klubb enn Manchester United når neste sesong starter.

Landslagsposisjonen hans har vært ganske stødig, men konkurransen på den belgiske midtbanen er nådeløs.

Axel Witsel er nærmest bankers, det samme er Kevin de Bruyne. Fellaini kjemper i første rekke med Tottenhams Nacer Chadli og Moussa Dembélé – samt Portos Steven Defour. Mye vil avhenge av om Wilmots trenger Fellainis fysikk og dødballkraft (som vi i og for seg også har sett lite til i United). Bakerst står Thibaut Courtois, stopper Vincent Kompany styrer forsvaret og hele laget, mens Romelu Lukaku får et tungt ansvar nå som det normale førstevalget som spiss, Christian Benteke, er ute med skade.

Eden Hazard er en nøkkelmann på en av flankene, men her er det også strålende alternativer: Kevin Mirallas (Everton), Dries Mertens (Napoli) og Manchester Uniteds Adnan Januzaj, som gjorde et meget oppløftende inntrykk da han fikk sin debut mot Tunisia. Det er ikke mange nasjoner som kan konkurrere med denne bredden på stallen.

Belgia har havnet i en overkommelig gruppe. Likevel: Det blir neppe en eneste enkel kamp:

 

VM-KLAR; Italieneren Fabio Capello er Russlands største stjerne. Her under oppkjøringskampen mot Marokko i Moksva (seier 2-0). Foto: REUTERS

VM-KLAR; Italieneren Fabio Capello er Russlands største stjerne. Her under oppkjøringskampen mot Marokko i Moksva (seier 2-0). Foto: REUTERS

Russland vant sin kvalikgruppe foran Portugal. Troppen er bygd opp litt på Sovjet-tiden; samtlige spillere holder til i den russiske ligaen. Fabio Capellos autoritære stil treffer bedre enn i England, og hans kontakt er forlenget til VM på hjemmebane i 2018. Kneskaden til kaptein Roman Sjirokov (32) kom meget ubeleilig, men det er nok av rutine i laget: Stopperne Berezutski og Ignasevitsj fra Dinamo Moskva har begge rundet 30 og har 174 landskamper til sammen, og Juri Zhirkov, han med de kraftige klyvene langs venstrekanten, blir 31 senere i sommer. Unge Alexander Kokorin er en spennende spiss, men de ballsikre russerne fremstår likevel litt profilløse og forutsigbare. Capellos lag er uten tap i de ti siste kampene, dog mot heller middels motstand.

Sør-Korea kan levere strålende enkeltkamper, men det var bare bedre målforskjell enn Usbekistan som gjorde at sørkoreanerne kranglet seg videre. Den svake kvaliken gjorde at nasjonalhelten Hong Myung-bo (kaptein under VM på hjemmebane i 2002) ble hentet inn som landslagssjef. Spørsmålet er hvor mye han har greid å rette opp på ett år. Dette kommer garantert til å fremstå som en hardtarbeidende enhet, der spillet er bygd på raske kontringer, nederlandskinspirert av Guus Hiddinks 2002-suksess (samt at det har vært tre nederlendere i Sør-Korea etter Hiddink, blant dem Dick Advocaat). Leverkusens driblesterke Son Heung-Min er helt sentral. Svakhet (som vanlig): Defensive dødballer.

ALGERIE-HÅP: Sophiane Feghouli er kanskje  Algeries mest spennende spiller. Her under møtet med Romania 4. juni. Algerie vant 2-1. Foto: AFP

ALGERIE-HÅP: Sophiane Feghouli er kanskje Algeries mest spennende spiller. Her under møtet med Romania 4. juni. Algerie vant 2-1. Foto: AFP

Algerie var med i Sør-Afrika også. Tre kamper, null scoringer. Men: 0-1-tap for Slovenia, 0-0 mot England og 0-1-tap for USA vitner om et lag som ikke var lett å bryte ned. Og årets Algerie-utgave er bedre, yngre og mer spennende. Fortsatt er Algerie solide defensivt, og offensivt skal det bli morsomt å følge typer som Sofiane Feghouli (Valencia), Islam Slimani (Sporting), Nabil Bentaleb (Tottenham), Nabil Ghilas (Porto) og Saphir Taider (Inter). Selveste Diego Maradona har sagt at Algerie kan bli en overraskelse i Brasil, så da gjelder det å følge litt ekstra med.

Tips: I en jevn gruppe går Belgia og Sør-Korea videre.

Slik spilles VM Gruppe H:
Tirsdag 17/6:
Belgia – Algerie 18.00 (NRK)
Russland – Sør-Korea 00.00 (TV 2)

Søndag 22/6:
Belgia – Russland 18.00 (NRK)
Sør-Korea – Algerie 21.00 (TV 2)

Torsdag 26/6:
Belgia – Sør-Korea 22.00 (TV 2)
Algerie – Russland 22.00 (TV 2)

Gruppe A: For Brasil er bare gull godt nok.
Gruppe B: Den spanske armada og den flyvende hollender.
Gruppe C: Yaya Tourés drømmegave.
Gruppe D: Three Lions mot Suarez og Italia.
Gruppe E: Den franske revolusjon.
Gruppe F: Messis jakt på VM-gull.
Gruppe G: Det tyske maskineriet.