Kan Colombia vinne VM?

GULLOUTSIDER? Colombia-spillerne Jackson Martinez, Mario Yepes, Abel Aguilar, Juan Zuniga, James Rodríguez og Pablo Armero feirer avansementet til kvartfinalen. Der venter Brasil i Fortaleza.

GULLOUTSIDER? Colombia-spillerne Jackson Martinez, Mario Yepes, Abel Aguilar, Juan Zuniga, James Rodríguez og Pablo Armero feirer avansementet til kvartfinalen. Der venter Brasil i Fortaleza.

Av Øyvind Herrebrøden, journalist i VG

RIO DE JANEIRO (VG) (Colombia – Uruguay 2-0) Gjennom 84 år med VM-fotball er bare åtte nasjoner blitt mestere. Og på de siste åtte fotball-VM er seks gull vunnet av et land som også tidligere har vært verdensmester.

De to unntakene, altså førstegangsvinnerne siden 1982, er Frankrike med Zinedine Zidane og hjemmebane i 1998 og Spanias 100-årsgenerasjon i forrige VM. Ellers tilhører lagene som har løftet «FIFA World Cup Trophy» en relativt eksklusiv gruppe.

Men kan det brukes mot Colombia i 2014? Etter å ha sett dem live første gangen i VM, i lørdagens 8-delsfinale mot Uruguay, virker det vanskelig.

I BRASIL: Øyvind Herrebrøden.

I BRASIL: Øyvind Herrebrøden.

Sør-Amerikas neste beste lag i kvalifiseringen (bak Argentina) kombinerer energi, fysikk og hurtighet med intelligensen og ballferdighetene til VMs yndling James Rodríguez (22). Men la du merke til farten til Pablo Armero på venstrekanten? Eller energien til Juan Cuadrado på motsatt side (eller overalt) – i José Pekermans for anledningen meget flytende 4-4-2-formasjon? Keeper David Ospina fremsto som en matchvinner da Uruguay fikk samlet seg og satt inn et press mot slutten av matchen.

Midtforsvaret er pekt på av enkelte som lagets svake punkt, men mot Uruguay hadde de så mye selvtillit at det så ut som Cristian Zapata driblet av Edinson Cavani mest fordi Zapata hadde lyst – ikke fordi han måtte eller at situasjonen krevde det. Det var bare en morsom ting å gjøre, liksom.

Det kan bli mer festlige ting i vente. Kvartfinalen i Fortaleza fredag kveld kan du ikke misse: Bare lidenskapen når Colombias spillere og publikum brøler nasjonalsangen om til et krigsrop, slik de gjorde på Maracanã lørdag, har verdi i få med seg. Og Colombia, som har imponert i hver eneste av de fire VM-kampene (11 mål – uten kvaliktoppscorer Radamel Falcao), skal altså møte et Brasil som etter galskapens fotballkamp i Belo Horizonte kommer enten rystet eller lettet til strandbyen i nordøst.

Men når Chile er så nære man kan være i fotball uten å vinne, når stolpene er uvenner to ganger, virker det slett ikke utenkelig at Colombia kan være freidige nok til å kaste et vaklende Brasil ut av Brasils egen fest. Der har Brasil hanglet og blitt Neymar-manøvrert til gruppeseier og kvartfinaleavansement, har Colombia har trollbundet og trolig vært VMs beste lag. Og James Rodríguez turneringens beste spiller.

22-åringen har spilt seniorfotball siden han var 15 (da som venstreving ute ved krittet) og har åpnet motstanderforsvar med dødballer, overhopp og stikkere gjennom hele VM – samtidig som han scorer selv (5). Etter kunstverket på Maracanã lørdag er han åpenbart i stand til å gjøre det fra alle hold og vinkler.

«Hames» (slik navnet uttales) elsker å være involvert, han kan falle langt tilbake og henter kula for å sette i gang angrep, men uten ball jobber han også imponerende hardt. Kanskje er det derfor Colombias landslagssjef José Pekerman snakker mest om ansvaret James Rodríguez tar, mens Uruguay-trener Óscar Tabárez nevnte at Diego Maradona, Lionel Messi og Luis Suárez har (hadde) den samme begavelsen Colombias nummer 10 besitter.

Etter å ha vært i en takknemlig gruppe og møtt en «såret» motstander i et Suárez-fritt Uruguay, blir Brasil-kampen svaret på spørsmålet som stilles øverst i tittelen på denne bloggen. I Colombia er man forsiktige optimister, men lørdag 28. juni på Maracanã blir antagelig allerede omtalt som landets fineste fotballkveld noensinne. Nasjonen har ventet like lenge som Norge på å delta i et VM igjen (sist i 1998) og er i kvartfinalen for aller første gang.

Hva mener du – kan Colombia slå ut Brasil i kvartfinalen?

Har FIFA litt av æren for målfesten?

Av Trond Johannessen

FBL-WC-2014-BRA-TRAININGBELO HORIZONTE (VG) Har det som oftest utskjelte internasjonale fotballforbundet (FIFA) mye av æren for at det scores så mange mål i VM? Vi skal kanskje ikke se helt bort fra det.

Når var det sist så mange intense kamper, så mye trøkk fremover på banen, på tribunen, når var det så mye drama og så mange overraskelser og kamper som ble snudd på hodet underveis? Det føles i hvert fall som at det er en stund siden.

Og når ble det scoret så mange mål?

Det svaret er greit å finne. 2,83 mål i snitt pr kamp er det høyeste i innledende runde siden Sverige-VM i 1958 (3,50). Og med all respekt for det som skjedde på ’50-tallet, det var før taktisk dyktige trenere skjønte at forsvarsspillet burde strammes opp. (Se hele oversikten nederst i bloggen.)

Finnes det noen fornuftig forklaring på årets målfest? Det er jo i og for seg ikke bare VM det handler om. Det scores ganske mange mål generelt i internasjonal fotball, i Champions League er det ofte offensive fester, Lionel Messi og Cristiano Ronaldo har et målsnitt over tid som vi også må rundt 50 år tilbake i tid for å finne maken til.

Det er her FIFA kommer inn i bildet. Fotballen er konservativ, fotballen vil ikke gjøre store endringer, bruken av videoteknikk sitter for eksempel langt inne. Men det gjøres stadig små, ofte litt usynlige, endringer.

Upublisert! Vignettbilde av Trond Johannessen. FOTO: KARIN BEATE NØSTERUD/VG

* Den mest synlige kom for 23 år siden, da keeper ikke lenger fikk lov til å plukke opp tilbakespill med hendene. Selvsagt en revolusjon, som satte nye krav til forsvarsspillernes ballbehandling – og dermed også evner i det offensive spillet.

* Dommerne slår mye hardere ned på nådeløse taklinger enn de gjorde tidligere. Claudio Gentile, Italias jernstopper i 1982, ville neppe overlevd lenge i en 2014-kamp. Fotballen var full av denne midtstoppertypen, tyskerne hadde mange, de såkalte «vorstopperne». – Jeg tror ingen lag kan risikere å bruke slike forsvarsspillere nå, fordi regelverket er strammere, det håndheves tøffere – og det ville fort gitt gult kort før ti minutter har gått. Og da ville de praktisk talt vært ute av kampene», sier Rune Pedersen, NFFs dommersjef, som dømte i VM i 1998 (hadde kvartfinalen mellom Tyskland og Kroatia).

* Offsidetolkningene skyves også gradvis. Lenge var det offside hvis man var på linje med motstanderen, så måtte man være innenfor forsvareren og nå skal heller ikke armene regnes med når «målsnøret trekkes opp». – Angriperen må ha hode eller bein på innsiden for at det skal være offside, sier Rune Pedersen. Offsidetvil har lenge kommet det angripende lag gode, og det skal hele tiden vurderes om en offsideplassert spiller deltar i spillet. Pedersen peker også på at assistentdommerne stadig er blitt bedre, at TV-bildene i de aller fleste tilfellene viser at de har rett, selv om det er begått noen offsidefeil i dette mesterskapet.

Så gjenstår det å se om målfesten fortsetter. Det er grunn til å frykte at lagene blir redde for å slippe inn mål når det blir cupspill og et tap betyr hjemreise. Men det er på ingen måte sikkert, i flere VM har målsnittet øket utover i turneringen. I Mexico-VM i 70 var det 2,54 mål i snitt etter innledende runde, og hele 2,97 da turneringen var over.

Kanskje Brasil-VM kan klare tre mål i snitt pr kamp?

——————-

Her er målsnittoversikten fra alle VM-turneringene, satt sammen av VGs sportsstatistiker Geir Juva:

Målsnitt etter innledende spill og totalt (høyre kolonne viser totalsnittet):
1930: 3,33 –   3,89
1934: 5,38 –   4,12
1938: 4,38* –  4,67
1950: 3,56 –   4,00
1954: 4,88** – 5,38
1958: 3,50** – 3,60
1962: 2,71 –   2,78
1966: 2,42 –   2,78
1970: 2,54 –   2,97
1974: 2,63 –   2,55
1978: 2,50 –   2,68
1982: 2,78 –   2,81
1986: 2,33 –   2,54
1990: 2,28 –   2,21
1994: 2,58 –    2,71
1998: 2,63 –   2,67
2002: 2,71 –   2,52
2006: 2,44 –   2,30
2010: 2,10 –   2,27
2014: 2,83 –     ?
*) to omkamper ikke medregnet
**) to play off-kamper i 1954 og tre i 1958 ikke medregnet

 

«Skammen» henger over vennenes møte

sverige-tyskland15-j-102

GODE KOLLEGER: Jürgen Klinsmann (t.v.) og Joachim Löw var trener og assistenttrener for Tyskland under VM i 2006. Nå er Klinsmann landslagstrener for USA, mens Löw er hovedtrener for Tyskland. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

RECIFE (VG) 25. juni 1982. En fredag. I spanske Gijon. 32 år og én dag siden, men fotballverden husker det fortsatt. Veldig godt.

Av Trond Johannessen

de9d5fc939774158845d-985

KJØPT OG BETALT: Algeriske fans viser frem penger til fotografene etter at Vest-Tyskland og Østerrike begge gikk videre i VM etter 1-0 til Vest-Tyskland i den siste gruppekampen i 1982. Denne kampen førte til endringen som gjør at alle kampene i den siste runden i gruppespillet spilles samtidig. Foto: AP

I Tyskland er det kjent som «Skammen i Gijon», forteller Marcus Bark fra sportsschau.de, nettstedet til statskanalen ARD.

Bare to av dagens tyske spillere var født (reservekeeper Roman Weidenfeller (33) og Miroslav Klose (36), men de har alle blitt minnet ganske kraftig om «1982» de siste dagene. Det samme har landslagssjefene til Tyskland og USA, Joachim Löw og Jürgen Klinsmann, de to tyske vennene.

25. juni 1982 vant  Vest-Tyskland 1-0 over nabo Østerrike i den siste kampen i den innledende runden i VM i Spania. Resultatet sendte begge lagene videre, på bedre målforskjell enn Algerie (som hadde spilt dagen før). Etter at kjempen Horst Hrubesch ga tyskerne ledelsen etter ti minutter skjedde det nesten ingenting. Det var en ynkelig forestilling (selv om det rent kynisk er mulig å forstå hvorfor det så slik ut).

26. juni 2014 møtes Tyskland og USA i den siste kampen i den innledende runden i VM i Brasil. Uavgjort vil sende begge lagene videre. Da hjelper det ingenting hva Portugal og Ghana eventuelt gjør i det andre oppgjøret. Tyskland og USA har fire poeng, Portugal og Ghana bare ett. Attpåtil er altså de to landslagssjefene gode venner. Forutsetningene for at dette kan ende med en ny mørk dag er på plass.

– Det er mulig det blir uavgjort, men jeg tror ikke noe på en gjentagelse av Gijon, sier Marcus Bark.

Både Joachim Löw og Jürgen Klinsmann garanterer at de går for seier i kveld. Det skulle tatt seg ut om de sa noe annet, så vi får vel tro på det, inntil det motsatte eventuelt bevises.

Men rent kynisk vil det være mulig å forstå det denne gangen også, dersom vi får se to forsiktige lag i Recife nordøst i Brasil, der det har regnet mye de siste dagene. Begge nasjonene har alt å tape på å ta store sjanser. Tyskland vinner gruppen ved uavgjort, og vil da trolig unngå Belgia i 8-delsfinalen. USA er nok strålende fornøyde med å gå videre som nummer to fra en meget tøff gruppe, og seier over mektige Tyskland virker ikke veldig sannsynlig. Tap med et mål eller to og Klinsmanns lag risikerer å være ute av turneringen.

«Vi vil vinne over Tyskland og vi vil vinne gruppen,» sier Jürgen Klinsmann, 49 år og fortsatt like gutteaktig i sitt vesen. Og det skal sies; det er vanskelig å se for seg at USA legger seg bakpå. Det ligner liksom hverken Klinsmann eller den amerikanske konkurransementaliteten.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Klinsmann er litt forsinket, småjogger inn i pressekonferanserommet og ser nesten like lett ut i steget som da han spilte VM i ’90, ’94 og ’98 (verdensmester i det første forsøket). I 2006 ledet han Tyskland til bronse i VM på hjemmebane, med Joachim Löw som assistent.

Begge snakker varmt om det nære vennskapet de bygget opp på den tiden, men begge gjør også et like stort poeng av at det vennskapet er uinteressant i dag. «Vi legger telefoner og sms’er til side i et par dager,» forsikrer Klinsmann.

– Det som skjedde i 1982 betyr ingenting nå. De fleste av spillerne var jo ikke engang født. Det er ikke noe tema hverken for Klinsmann eller meg. Vi går på banen for å vinne. Det er det eneste som teller for oss, sier Löw.

For øvrig er ikke dette et usannsynlig scenario: Tyskland vinner gruppe G og «offerlandet» fra 1982, Algerie, blir nummer to i gruppe H.

Da møtes de i 8-delsfinalen, og da kan afrikanerne få den ultimate revansjen for «Gijon».

Er det noen som kan telle til ti i Suárez-saken?

bs08901-jpgvm-i-fotb-369

I HARDT VÆR: Luis Suarez avbildet i duell med mannen han bet, Giorgio Chiellini, i tirsdagens kamp mellom Uruguay og Italia. Foto: Bjørn S. Delebekk.

SÃO PAULO (VG) Først nakken til PSVs Otman Bakkal, deretter armen til Branislav Ivanovic og i går nakken til Giorgio Chiellini. Litt av et hat trick.

Nå har vel Luis Suárez snart smakt nok menneskekjøtt?

Det er fare for at svaret på det spørsmålet er nei.

Dersom ikke den massive fordømmelsen i fjor hjalp, da han satte tennene i Chelseas Ivanovic, da hjelper nok ingenting. Dette er rett og slett en Suárez-svakhet; når ting går imot, så mister han kontrollen og tyr til det som befinner seg nederst på rangstigen.

Suárez har hatt en fantastisk sesong i Liverpool, har blitt elsket av fansen, han har filmet mindre, smilt oftere og til og med vært veldig glad når medspillerne har scoret. Han har fremstått som en langt mer voksen person, og med 31 seriemål holdt han på å skyte Liverpool til et oppsiktsvekkende seriegull.

I VM mistet han åpningskampen mot Costa Rica med skade, men kom voldsomt tilbake med to mål mot England. Alt var jo idyll nå. Luis Suárez hadde gått fra å være hatet og utskjelt til elsket og beundret. Men det manglet et mål mot Italia, Uruguay og Suárez stanget mot den italienske muren.

Da, i løpet av et tidel, ødela han alt sammen.

Og plutselig er Luis Suárez fotballverdens mest forhatte mann igjen. Mange slet med å tilgi ham sist, Liverpool-fansen også. Det endte altså med at han ble en yndling hos The Kop. Spørsmålet er hva som skjer med fotballfremtiden til Suárez nå. Kan han tilgis enda en gang?

Selvsagt kan han det, selv om det ikke blir lett, og kanskje umulig i Liverpool. Selv om han ikke har ødelagt en karriere med en meningsløs takling, ikke har albuet noen i senk, spørs det om noen er interesserte i å telle til ti i denne saken. Det virker ikke sånn foreløpig. Handlingen er ufordragelig, feig og håpløs – men også ganske harmløs i det store bildet. Det er kanskje en liten risiko for at unge fotballspillere verden rundt nå begynner å bite hverandre, men den er vel ikke overhengende stor.

Det er nok heller tvilsomt om Suárez kan fortsette i engelsk fotball. Liverpool som klubb vil slite med en ny bite-episode, og den nådeløse engelske pressen kommer til å kaste seg over Suárez i ukevis (helt til han er borte?), han må regne med å bli hånet og latterliggjort i lang, lang tid. Var det vanskelig forrige gang, er det grunn til å tro at det blir uutholdelig denne sommeren.

Men Suarez er fortsatt en av verdens beste fotballspillere, og Real Madrid, for eksempel, høres ut som et ålreit alternativ for denne noe spesielle karakteren fra Uruguay.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Nå handler det først om hva Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) velger å gjøre. Suárez har trolig spilt sin siste VM-kamp i denne turneringen. Han fikk syv kampers karantene av det nederlandske forbundet etter biteepisoden i 2010 og ti kamper av det engelske i fjor. Italias Mauro Tassotti ble utestengt i åtte kamper da TV-bildene viste at han albuet ned og brakk nesen til Spanias Luis Enrique i 1994-VM. Så da gjenstår det å se hva som er verst; en brutal neseknusing eller bitemerker på skulderen.

Det er ikke bare Luis Suárez som har det tungt nå. Det gjelder også store europeiske, favoritt-tippede nasjoner. Europa, kontinentet med pengene, kontinentet som drar til seg alle stjernene, har fått seg ganske mange på trynet av Nord-, Mellom- og Sør-Amerika. I verste fall, for Europa, vil bare fem av 13 nasjoner være med videre, i så fall et rekordlavt tall siden innføringen av 32 lag i 1998.

Trenden er at de europeiske nasjonene stadig får det tøffere, særlig har det vært slik i de to siste mesterskapene.

I 1998 gikk 10 av 15 lag videre.

I 2002 gikk ni av 15 videre.

I 2006 gikk ti av 14 videre.

2010 gikk seks av 13 videre.

Nå kan det altså bli en ny bunn-notering, selv om det hjalp at Hellas scoret på straffe på overtid mot Elfenbenskysten i går. Det spesielle denne gangen er at mange av de store forsvinner: Verdensmesterne fra Spania, Italia, som tapte EM-finalen mot nettopp Spania sist, England, som har gått videre hver gang de har vært med siden 1958, samt at Cristiano Ronaldo og Portugal ligger veldig tynt an foran siste runde.

Mexico har vært et herlig innslag, Colombia fremstår bunnsolide, Costa Rica er en kjempemorsom sensasjon – og Uruguay har kommet fryktelig tilbake etter åpningstapet mot Costa Rica. Og nå skal altså Costa Rica eller Hellas spille kvartfinale i VM.

PS! Disse 8-delsfinalene er klare: Brasil-Chile, Mexico-Nederland, Colombia-Uruguay, Costa Rica-Hellas.

Mareritt-tallene som bør skremme Chile

NØKKEL: Arturo Vidal (med ansiktet mot kamera) er en av Chiles viktigste spillere. Foto: Reuters

NØKKEL: Arturo Vidal (med ansiktet mot kameraet) jubler her sammen med Mauricio Isla, Eduardo Vargas og Gonzalo Jara for Chile-scoring mot Spania. Han er en av Chiles viktigste spillere. Foto: Reuters

SAO PAULO (VG) (Nederland – Chile 2-0) Først en enorm publikumsfremføring av den chilenske nasjonalsangen. Så en tam kamp. Men vi fikk i hvert fall et svar i Sao Paulo i kveld:

Av Trond Johannessen, sportsjournalist i VG.

Chile er ikke redde for å møte Brasil i 8-delsfinalen.

Da kommer tross alt Arturo Vidal tilbake…

Chiles temperamentsfulle trener Jorge Sampaoli (han føk frem og tilbake langs sidelinjen igjen) måtte ta en stor beslutning før møtet med Nederland: Skulle han bruke eller spare en av verdens beste midtbanespillere. Med et gult kort til så ville Juventus-stjernen Vidal være ute av 8-delsfinalen. Samtidig ville risikoen for å møte Brasil i 8-delsfinalen kommende lørdag være mye større uten Vidal på banen.

Sampaoli valgte å hvile sitt midtbaneess, og Nederland vant 2-0 etter to sene innbyttermål (Leroy Fer og Memphis Depay). Akkurat nå peker det i retning av Brasil mot Chile – og Nederland mot Mexico eller Kroatia – i 8-delsfinalen. I hvert fall hvis vi skal legge til grunn det kveldens Brasil-motstander Kamerun har gjort tidligere i VM. Svaret får vi om noen få timer.

I Chile holder man nok pusten litt, for dersom vertsnasjonen blir motstander har de ikke akkurat historien med seg:

Siden 1916 har de to landene møttes 70 ganger. Brasil har vunnet 50, Chile bare åtte. Siden slutten av 1987 har Chile bare vunnet to av 23 møter. Chile har vunnet to ganger på brasiliansk jord, i Copa America i 1956 og 1993.

Vi får aldri svaret på om Chile hadde vært bedre med Arturo Vidal på banen men vi fikk se et chilensk lag som var langt mindre aggressivt i presset uten sin ledestjerne på midten. Chilenerne virket ufokuserte og brukte veldig mye tid på å henge seg opp i dommeren, og reprisene viste at søramerikanerne ofte hjalp godt til med å gå overende.

Arjen Robben er også god til å gå overende, men han har mer å by på. Robben har hatt en fantastisk innledning på mesterskapet. I går satte han fyr på kampen med noen herlige raid, toppet av forarbeidet til 2-0-målet på overtid. Med Robin van Persie utestengt hadde Nederland enda større behov for sin dribleving. Og Robben leverte igjen.

Beviset på at reklamen har rett

Av Øyvind Brenne, sportssjef i VG

MAGI: Lionel Messi våknet til liv og scoret dette målet mot Bosnia på Maracanã. Foto: REUTERS

MAGI: Lionel Messi våknet til liv og scoret dette målet mot Bosnia på Maracanã. Foto: REUTERS

RIO DE JANEIRO/SAO PAULO (VG) Har du enda ikke timet kveldene dine etter kampoppsettet fra kamper fra Fotball-VM er oppfordringen klar: Gjør. Det. Nå.

Og hbyline-brenne2ar du gjort det: Gratulerer med valget!

For underholdningen som serveres fra Brasil om dagen holder jevnt høyeste klasse, og i fare for å bli oppfattet som en fotballens misjonær: Jeg mener de første kampene har bekreftet reklamepåstanden om at livet er morsommere for den som er glad i fotball.

Det er ikke nødvendigvis en motsetning, og ja, jeg ønsker å provosere. Men er det egentlig forståelig å foretrekke en tur på kunstmuseum fremfor sommerens VM på skjermen?

Nei!

Men på samme måte som at man må kunne japansk for å ha en samtale på språket, er en minimumsforståelse av dimensjonene en forutsetning for å få utbytte av begivenhetene.

Ikke at man må kunne navnet på høyrebacken til Ecuador, de fleste sysler kan oppfattes som underholdende bare man er dedikert nok, men her snakker vi om hendelser som engasjerer hele kloden. I påvente av at man får dyttet noen astronauter inn i en rakett på vei til planeten Mars: Hva annet samler hele verdens oppmerksomhet på samme måte?

For spillerne gjelder det da å levere varene, og det har de til de grader gjort. Vi har fått servert propagandafotball i de fleste kampene, og foreløpig er vi bare i gruppespillet!

Det er få trenbare ting mennesket holder på med som flere prøver å bli gode i, fotball er nummer en-sporten i de fleste av verdens land, og her har vi de ypperste samlet for å gi sitt beste. Offensiv fotball er på fremmarsj, det scores mål i bøtter og spann, og prestasjonene i seg selv er underholdende så det holder.

Til deg som ikke bryr deg: Åpnes hjertet for fotball vil dessuten neste dimensjon sakte, men sikkert berike opplevelsene – som du igjen kan snakke med kollegaen om i stedet for å stirre hull i iphonen neste gang du står i heisen:

Da Lionel Messi senket Bosnia med et varemerkeskudd etter et flott dribleraid, utløste det de innerste følelser hos 27-åringen som bærer nasjonens håp på skuldrene. Oppfatningen om at han aldri scorer i VM ble gravlagt – og Messi jublet som jeg aldri har sett ham foran de 50.000 landsmennene på Maracanã.

Da Robin van Persie headet inn utlikningen i samme kamp og løp rett til landslagssjef Louis van Gaal, fortalte det noe om forholdet mellom Manchester Uniteds stjernespiss og treneren han helt sikkert har bidratt til å få ansatt i klubben.

Og da Andrea Pirlo stod klar til å skyte frispark mot Joe Hart i Manaus lørdag kveld kunne man føle keeperens redsel for en ny magisk involvering fra Italias 35-årige maestro. Pirlo ydmyket nemlig England-keeperen med en Panenka i kvartfinalen i EM for to år siden.

Panenka? Ja, en chip på straffe midt i målet som i finalen i 1976-EM som gjorde Antonin med dette etternavnet udødelig etter Tsjekkoslovakias seier.

Og slik kan man fortsetter inn i en fotballhistorie proppfull av gode historier.

Men kjennskap til hva som har skjedd før er bare som toppkrydder på tikka masala: Hever en allerede god opplevelse!

– For en kamp det var i går. Det er var en større opplevelse enn min egen bryllupsdag, sa en australsk supporter på flyplassen i Salvador morgenen etter Nederlands 5-1-seier mot Spania fredag.

– Ja, det var en fantastisk kamp. Men det der bør du ikke si til kona di, repliserte jeg.

Svaret:

– Det er mye jeg ikke bør fortelle henne.

At VM rent sportslig har overgått forventningene, håper jeg imidlertid han beretter.

Fordi dette mesterskapet er pur klasse.

Hva er ditt beste øyeblikk til nå? Eller synes du dette var vas fra ende til annen?

Det er langt fra Pelé til Fred

Pelé ledet an da Brasil vant sine tre første VM-gull, i 1994 var Romario spydspissen, i 2002 Ronaldo. Nå er det Fred.

Av Trond Johannessen

OPPGITT: Brasil-spiss Fred har ikke akkurat imponert i de to første VM-kampene. Foto: AP

FRED VÆRE MED HAM: Brasil-spiss Fred har ikke akkurat imponert i de to første VM-kampene. Foto: AP

Det høres ikke bra ut.
Og det har heller ikke sett bra ut i de to første kampene. Spørsmålet er om Brasil kan vinne VM dersom ikke laget har en frontspiss som fungerer.

Den 30 år gamle Fluminense-angriperen har foreløpig imponert mindre enn Serginho gjorde i den gylne 1982-årgangen, den som sjarmerte med typer som Zico, Socrates og Eder, men som ble slått ut av Italia. Serginho scoret to ganger, mot New Zealand og Argentina. Freds største prestasjon i de to første kampene har vært straffen han lurte til seg mot Kroatia.

Årets Brasil-utgave er ikke ute etter å sjarmere. Den er ute etter å vinne. Luiz Felipe Scolaris lag er meget godt organisert, men dersom ikke Neymar skinner fra sin venstrekant låser det seg fort offensivt. Mexicos taktikk var åpenbar; brassene skulle aldri få lov til å bygge opp spillet sentralt, midtbanespillerne ble stresset av de meksikanske spissene. Brasilianerne endte med å slå masse innlegg. Inne i midten var meksikanerne tallmessig overlegne og hadde som oftest full kontroll. Da var det ikke lett å være Fred heller.

Og det skal sies; det er lett å skylde på Brasils spiss, han blir fort en hoggestabbe nå, men han opererer ikke akkurat på et lag som har gitt ham særlig gode arbeidsforhold. Det oser ikke kreativitet av denne brasilianske utgaven. Fred ble ersttatet av Jo de siste 23 minuttene, han holder også til i brasiliansk fotball (Atletico Mineiro) og han imponerte heller ikke. Og det er jo veldig, veldig merkelig at denne verdens største fotballnasjon, der  lek med fotballen er en del av oppveksten, ikke har flere store offensive stjerner å hente frem.

Presset på Neymar er voldsomt fra før av, og dersom han ikke får hjelp foran mål blir det bare enda større. Han viste igjen frem sin deilige teknikk, men gjør en del åpenbare taktiske feilvurderinger og greide ikke å løfte Brasil denne kvelden.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Men Neymar var meget nær ved å sende Brasil i ledelsen etter 26 minutter: Den vesle 22-åringen knuste Rafa Marquez i lufta, men Mexicos reaksjonssterke keeper Guillermo Ochoa var helt nede ved stolpen og leverte kanskje turneringens beste redning. Ochoa er klubbløs etter å ha vært i franske Ajaccio, men agenten hans bør ha gode arbeidsforhold etter denne kampen. Ochoa var bunnsolid hele veien, han var raskt ute da Paulinho fikk en kjempesjanse etter frispark før pause, og han hadde en strålende refleksredning da Thiago Silva nikket fra kort hold like før slutt, også det etter frispark.

Mexico fortjente det ene poenget, det første i VM-sammenheng mot Brasil. Meksikanerne, trygge med ballen hele veien, skapte ikke den helt store målsjansen, men de hadde en rekke gode langskudd – og spillemessig var de på ingen måte underlegne. Nå vil Mexico klare seg med uavgjort i den siste kampen mot Kroatia.

PS 1: Mye skal gå galt om ikke Brasil går videre. Kamerun skal normalt være den enkleste kampen i gruppespillet, så det er ingen grunn til å grave seg veldig langt ned, selv om det ikke har vært gulltakter til nå.

PS 2: Pelé skadet seg tidlig da Brasil tok sitt andre VM-gull, i 1962. Amarildo gjorde en ok jobb som erstatter (tre mål), men høyreving Garrincha var den store stjernen i det mesterskapet.

 

 

Det er litt tidlig å hylle Tyskland

(Tyskland – Portugal 4-0) Det er lett å la seg blende av 4-0 over Portugal, men det er kanskje greit å roe hyllesten av Tyskland en smule.

Av Trond Johannessen

For det er flere ting som gjorde dette til en komfortabel tysk kveld:

1. Et aldrende Portugal er avhengig av Cristiano Ronaldo, men han er tydelig ute av form etter kneproblemene. Portugal var rett og slett sørgelige greier, og det handlet ikke bare om at Tyskland var gode.

2. Den tyske straffen som ga 1-0 var både viktig og billig. (Da skulle i hvert fall Portugal hatt det samme da Eder ble tatt av Benedikt Höwedes i 2. omgang, selv om den ikke hadde vært like viktig.)

3. Pepes røde kort etter en drøy halvtime var  ikke av den åpenbare sorten.

4. De to siste målene burde ha vært keepermat.

RØDE PEPE: Portugals urokråke Pepe var meget misfornøyd med Thomas Müller. Det endte med at Pepe ble sendt av banen. Foto: GETTY IMAGES

RØDE PEPE: Portugals urokråke Pepe var meget misfornøyd med Thomas Müller. Det endte med at Pepe ble sendt av banen. Foto: GETTY IMAGES

For første gang i historien startet Tyskland en VM-kamp uten en ren spiss, slik Spania har blitt kjent for å gjøre. Landslagssjef Joachim Löw  sa under EM for to år siden at spanjolene var et forbilde, og i november 2012 prøvde han for første gang den spanske formelen med en såkalt «falsk nummer 9» (ingen ren spiss).  I Tysklands VM-tropp er det bare med én utpreget spiss, han er 36 år gammel (Miroslav Klose), og det betyr nok at den offensive midtbanemannen Thomas Müller vil få spissrollen i flere kamper.

Nå kan det selvsagt diskuteres hvor falsk spiss Müller er. Han har riktignok ikke noe  stort skuddbein, men han er bevegelsessterk og har en ubestridt scoringsnese – som han beviste da han satte inn sitt tredje og Tysklands fjerde mål, etter en stygg retur av Rui Patricio.

Tyskland og Müllers første mål kom etter en straffe av det tvilsomme slaget. Joao Pereira var en smule uvøren i behandlingen av Mario Götze, men de rev og slet litt begge to og her kunne det like gjerne vært droppet å blåse.

2-0-målet var kveldens mest reale, da Mats Hummels moste Pepe etter corner.

Så var Thomas Müller der igjen. Bayern-stjernen er selv vanligvis god til å klage på dommeren og filme til seg frispark, og da han fikk armen til Pepe i ansiktet gikk Müller dramatisk overende og holdt seg til ansiktet. Pepe, Real Madrid-stopperen med det svært usympatiske ryktet, bøyde seg over Müller, det ble kontakt mellom hodene – og dommeren vurderte det til å være et skalleforsøk. En annen spiller kunne ha sluppet unna med gult kort, men Pepe måtte ut og kampen var kjørt.

Rett før pause surret Pepes midtstopperkollega Bruno Alves det til. Thomas Müller fikk en ny sjanse – men venstrebenskuddet hans var ikke bedre enn at keeper Rui Patricio burde reddet greit. 3-0 ved pause, uten at Tyskland hadde imponert voldsomt. Kampen var over, 2. omgang var det bare å bli ferdig med.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Så gjenstår det å se om Tyskland vil lykkes med sin vri av den spanske stilen. Joachim Löw har også gjort som spanske Pep Guardiola i Bayern, flyttet Phillip Lahm inn i midten, og Tyskland er mer opptatt av å holde ballen i laget og mindre direkte enn de har vært i de siste mesterskapene.

Kanskje er det en suksessformel.

Men vi fikk ikke svaret på det i kveld.

Må Messi vinne VM for å bli tidenes beste?

Av Øyvind Brenne, sportssjef i VG.

KONGE: Lionel Messi jubler for 2-0-målet som viste seg å avgjøre kampen mot Bosnia. Foto: Reuters.

KONGE: Lionel Messi jubler for 2-0-målet som viste seg å avgjøre kampen mot Bosnia. Foto: Reuters.

RIO DE JANEIRO (VG) Han har dominert i årevis, men mangler knallsuksess i VM. Er superspill i Brasil nødvendig for å sikre maksimal legendestatus for Lionel Messi (27)?

byline-brenne2På Maracanas mediesenter, etter å ha sett en Messi som svingte fra det direkte svake til det vidunderlige i 2-1-seieren mot Bosnia, er det naturlig å lure. Trener Alejandro Sabella har akkurat omgått problemstillingen på pressekonferansen, stadion er i ferd med å tømmes og hovedpersonen selv er sannsynligvis på spillerbussen tilbake med sin n’te bestemannspremie i bagen.

Det er tid for å sette mannen på alles lepper inn i et perspektiv noe så mytebefengt som et fotball-VM verdig: Må han ta gull i landslagenes største turnering for å kalles tidenes beste?

Hjernen min sier nei. Hodet sier ja.

Lionel Messi har sannsynligvis, relativt sett, prestert på det høyeste nivået over tid i fotballhistorien. 394 mål, fire gullballer, seks La Liga-titler og tre fra Champions League: Han er utvilsomt den største etter årtusenskiftet, selv om Cristiano Ronaldo akkurat det siste året har vært bedre. Alle må vurderes i sin tid, hele utgangspunktet for debatten kan diskuteres, men ettersom verden til stadighet går fremover er totaldominans nå vanskeligere enn for 40 eller 20 år siden.

Likevel vil mange hevde at diskusjonen om tidenes største fotballspiller i realiteten kun står mellom Pelé og Diego Maradona. Dels på grunn av strålende klubbkarrierer, argentineren dro jo Napoli til gull nærmest alene og brasilianeren scoret over 1000 ganger, men aller mest på grunn av VM. Pele vant tre ganger, Maradona én, og så kan man argumentere for den ene eller den andre.

Messis VM-CV viste to sluttspill før han løp utpå Maracana-gresset mot Bosnia. Det første som læregutt uten å være på banen da Tyskland slo ut Argetnina i kvartfinalen i 2006. Det andre som antatt superstjerne som ikke fant målet og som røk ut mot samme motstander etter et 4-0-tap som gjorde vondt. Med andre ord: Han er ikke i nærheten av legendene i VM-sammenheng.

Men er det relevant i 2014? Mitt splittede syn gjør at jeg setter opp tre grunner for, så tre grunner mot:

Fornuftens tale:

1) Et knippe klubblag er bedre enn de beste landslagene. Sluttspillet i for eksempel Champions League overgår VM rent kvalitetsmessig.

2) De fotballfaglige forestillingene i et VM er ofte hakket under det råeste fra klubbfotballen, både på grunn av mindre samhandling og mer ujevnt nivå på lagene.

3) Konseptet VMs betydning for enkeltspillere er fundamentalt gammeldags: Skal nøkkelkvalifikasjonen for å vinne det gjeveste trofeet i en globalisert verden være statsborgerskap? Nordirske George Best er det gamle kroneksemplet. Walisiske Gareth Bale et mer moderne. Og hva skulle et supertalent fra for eksempel Vanatu gjort på en fotballbane for å få den totale anerkjennelse? VM-suksess med ti hobbyspillende lagkamerater er jo utopisk.

Følelsenes tale:

1) De aller fleste aktuelle spillere har en viss mulighet til VM-gull hvis de trekker lasset sterkt nok selv. En spiller som Bale bør jo ha muligheten til å løfte sin nasjon inn i et sluttspill. Uruguay ble nummer fire sist med færre innbyggere enn Norge. Og er man blant de 32 deltakernasjonene kan alt skje. I alle fall så lenge man kommer fra en fotballnasjon med reell gullmulighet. Det gjør jo i særdeleshet Messi. Og Portugal, spesielt takket være Ronaldo, må kunne regnes som en outsider her i Brasil.

2) Kan hende er de beste klubblagene bedre samspilt og individuelt, men eksklusiviteten i VM gir samtlige kamper en spesiell aura. Og tradisjon, med gamle tiders heltebilder, er en del av nåtiden man ikke kan stryke. Pele kunne ikke vinne Champions League. I dagens diskusjoner må man forholde seg til datidens målestokk – på samme måte som friidrettens verdensrekorder.

3) At tilskuerne globalt setter VM høyest er åpenbart; ingen andre turneringer sprer entusiasme på samme måte. Dessuten er det klart at spillerne setter VM minst like høyt som før. Ingen av verdens superstjerner velger ferie fremfor mesterskap. Ergo er det ingenting å si på prestisjen.

Hva synes du? Lionel Messis åpningskamp i 2014 ga i alle fall signal om at målteften er til stede. Det kan sende Argentina hele veien. Og skulle han lede Argentina til gull 13. juli er han vel tidenes beste spiller uansett? Eller er han egentlig det?

En gammel mann og en herlig målfest

(England – Italia 1-2) Bare åtte av 640 utespillere i Brasil-VM er eldre enn 35 år gamle Andrea Pirlo. Men knapt noen er mer elegant enn Italias maestro.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Og for et målkalas VM-innledningen har gitt oss. For å sammenligne med Sør-Afrika for fire år siden: Da var det scoret 13 mål på de åtte første kampene. Nå er tallet 28 – 3,5 mål per kamp. Det har vært en nærmest sammehengende fest, toppet av Nederlands uvirkelige 5-1-seier over Spania.

STEGET FORAN: Steven Gerrard (til venstre) og de andre engelskmennene ble løpende mye fra seg her ute. Foto: PA PHOTOS

STEGET FORAN: Steven Gerrard (til venstre) og de andre engelskmennene ble løpende mye fra seg her ute. Foto: PA PHOTOS

England-Italia var tippet som en kjedelig 0-0-kamp i glovarme, fuktige Manaus. Isteden fikk vi et nytt fartsfylt oppgjør, styrt av Andrea Pirlo. Italias kaptein var overalt; så klok med ballen i beina, alltid søkende etter gjennombruddspasningen på første berøring, men også tålmodig når det trengtes. En liten dytt, en crosspasning, de lette, småtrippende stegene – tilsynelatende alltid med like god tid.

Pirlo var ikke engang borti ballen da han åpnet det engelske forsvaret ved å slippe  ballen vakkert forbi seg etter corner, og sørge for at Claudio Marchisio fikk både tid og plass. Marchisio rullet ballen på plass med undersiden av skoen og dundret den i mål med en mektig markkryper fra drøyt 20 meter.

På overtid banket Pirlo et frispark i tverrliggeren. Keeper Joe Hart gikk feil vei, og var meget nær ved å bli ydmyket en gang til av Pirlo (hvem har glemt straffekjippen i EM-kvartfinalen for to år siden).

Men en forholdsvis sprudlende England var en tøff nøtt, selv for ballsikre og taktisk dyktige italienere. Spillemessig var det ikke mye som skilte lagene, og det er morsomt å se at Roy Hodgson gir typer som unge, lynkjappe Raheem Sterling stor frihet til å utnytte sin ekstreme spisskompetanse.

Daniel Sturridge utlignet etter et herlig Rooney-innlegg like etter Italias ledermål, men i 2. omgang var Mario Balotelli på rett sted etter et innlegg av en strålende Antonio Candreva. Balotelli banket inn seiersmålet, med hodet, på bakerste stolpe.

Italia er der når det gjelder.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen.

Det ble snakket om formsvikt før mesterskapet. Italia hadde tapt én og spilt seks ganger uavgjort på de syv siste kampene, inkludert 1-1 mot Luxembourg. Men italienerne bryr seg ikke noe særlig om matcher som ikke betyr noe. Den forrige kampen Italia vant før VM var kvalikoppgjøret mot Tsjekkia 10. september i fjor. Det var en avgjørende seier.

VM er også ganske viktig.

Da tenner de til igjen.