Maradonas stolte bestevenn

Av Bjørn Arne Johannessen, sportsjournalist i VG

VARM LATINO: Hector Enrique forteller historiens om «århundrets scoring», og VG-journalist Bjørn Arne Johannessen er lutter øre. Det eventyrlige målet senket England i Mexico for 28 år siden. Foto: Bjørn S. Delebekk

VARM LATINO: Hector Enrique forteller historiens om «århundrets scoring», og VG-journalist Bjørn Arne Johannessen er lutter øre. Det eventyrlige målet senket England i Mexico for 28 år siden.
Foto: Bjørn S. Delebekk

BUENOS AIRES (VG) Pasningen hans var begynnelsen. Hector Enrique (52) får frysninger når han forteller detaljene om Maradonas drømmescoring mot England i VM i 1986.

Med en slik pasning kunne ikke Diego unngå å score, sier Hector Enrique.

Han blunker til meg. Så åpner han latterdøren på vidt gap.

Åtte tidligere stjerner presenteres i VG papir og på VG+ de neste helgene. Les om møtet med argentineren her.

Enrique sitter på en pinnestol i sitt eget sportsanlegg i utkanten av Buenos Aires. Det er høst. Det faller gule blader fra trærne i mai på denne siden av kloden. Bygningsarbeidere flyr rundt oss. En kommer med en dunk kald Cola som plasseres midt på bordet. Fotballstjernen er mørk i håret, solbrun, og kledd i hvitt og lyseblått treningsantrekk. Bekledningen er fra tiden som assistenten til Maradona fra forrige VM i Sør-Afrika.

På de nymalte gule veggene rundt anlegget – en fotballøkke for barn – er det ikke til å misforstå at Diego Maradona er inspirasjonskilden. Enrique påpeker at han har forfattet tekstene selv.

Ronaldo er Kristus

Messi er Messias

Maradona er Gud

Maradona har selvsagt også hørt kommentaren om «den avgjørende pasningen» mot England. Mange ganger. Og det er faktisk en god vits. Fordi Enrique spilte en kort pasning (under ti meter) inne på Argentinas banehalvdel i kvartfinalen på Estadio Azteca til bestevennen. Så startet Maradona raidet mot sjanseløse engelskmenn.

Peter Beardsley, Peter Reid og Terry Butcher ble driblet. Terry Fenwick også.  Med et gult kort fra tidligere i kampen og en vond hæl våget han ikke en hasardiøs takling. Keeper Peter Shilton ble fintet vekk som femte engelskmann – og Argentina gikk opp til 2-0.

To mål i løpet av fire minutter. Det var som to torpedotreffere i styrbord og babord side for England. Først den berømte handsen. Med «Guds hånd» – ifølge Maradona. Så dribleserien. En fantastisk oppvisning. Og hevn for Argentinas blodige nederlag i Falklandskrigen.

– England hadde ikke hvem som helst på laget. De var gode. Og jeg ventet bare på at noen skulle klippe ham ned på veien fra egen banehalvdel. Men Diego spratt unna. Akkurat som han gjorde på treningene våre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv hadde forsøkt å ta ballen fra ham, men det var helt umulig. Når Diego hadde den så det ut som han var et par centimeter over gresset gjennom hele VM, sier Enrique.

Han gliser godt av spørsmålet om hands-scoringen til Maradona. Men han poengterer at det ikke var planlagt.

– Det var sånne triks som vi lærte oss på løkka. Sånt som vi gjorde på instinkt. Men det kom vel av at vi generelt var lave av vekst, og måtte skaffe oss en fordel, sier Enrique.

Han var den siste som kom med i den argentinske VM-troppen. Inspirert av Maradona hevet han seg. Og spilte finalen (3-2 over Vest-Tyskland). Det ble et helt spesielt minne. Og vennskapet til Maradona er bare blitt sterkere med årene. Til tross for alle skandalene fotballguden har vært befengt med.

– Du kan ikke bare venn i medgang. For meg var Diego enda mer venn i motgang, og når han lå nede, sier Hector Enrique.

Måtte ha pause etter VM-suksessen

Av Bjørn Arne Johannessen, sportsjournalist i VG.

HYGGELIG MØTE: Jürgen Klinsmann (til v.) hilser på VGs Bjørn Arne Johannessen på det amerikanske fotballforbundets treningssenter. Foto: Bjørn S. Delebekk.

HYGGELIG MØTE: Jürgen Klinsmann (til v.) hilser på VGs Bjørn Arne Johannessen på det amerikanske fotballforbundets treningssenter. Foto: Bjørn S. Delebekk.

LOS ANGELES (VG) Tyskland vant bronsefinalen. Og feiret som de hadde vunnet VM. Men da festen var over stakk helten til California. VG dro dit for å finne ut hvorfor.

Landslagstrener Jürgen Klinsmann (49) mente oppdraget var utført. «Die Mannschaft» hadde vunnet folket. Folket hadde omsider tatt tilbake sin nasjonale stolthet etter oppgjøret for 2. verdenskrig. Millioner stilte på paraden i Berlins gater.

Men Klinsmann – verdensmester og spiss for Vest-Tyskland i Italia i 1990 – følte på kroppen at han ikke orket mer. Han reiste «hjem», som han poengterer overfor VG – som i dag drar i gang vår store nedtellingsserie til sommerens VM i Brasil.

Åtte tidligere stjerner presenteres i VG papir og på VG+ de neste helgene. Klinsmanns navn kom tidlig opp da vi diskuterte mulige intervjuobjekter her i redaksjonen. Han er verdensmester, har scoret elleve ganger i VM og skal snart lede sitt andre land i verdens største idrettsturnering. Han er rett og slett et stort navn på fotballhimmelen. Og han er førstemann ut.

Etter 2006-suksessen bosatte Klinsmann seg i Los Angeles med kone og to barn. Ikke engang forbundskansler Angela Merkel fikk ham til å bli, forteller tyskeren.

– Jeg bare måtte ha en pause. Men fotballen gir deg ikke pauser. Det var fire uker til neste kamp. Jeg sa til min kone (Debbie) at jeg ikke kunne forestille meg å stå på sidelinjen som trener så kort tid etterpå. Akkurat på det tidspunktet var det en helt korrekt avgjørelse, sier Klinsmann.

Han stiller vennlig opp til intervju dagen etter påskeferie. Det er sommer, sol, palmer og vakre blomster som preger omgivelsene her i Los Angeles. «Klinsi» ser uforskammet «fit» ut. Bekrefter at han trener daglig. Men rører knapt en fotball lenger. Knær og ankler har fått nok. Han setter oss på vent mens han byttet fra svett treningstøy til fritidsantrekk. Og beklager at kontoret i kjelleren til det amerikanske fotballforbundet er lite representativt. Han har rett. Det ligner mest på et lager. Men så er ikke «Klinsi» kjent for å være noe jålete. Heller en vinnerskalle av de sjeldne.

Atmosfæren er avslappet. Klinsmann liker det slik. Men det hender han savner oppmerksomheten. Det intense trykket. Når han hadde fått tenkt seg om etter VM på hjemmebane angret han faktisk på «exit» Tyskland.

– Det hender jeg angrer på at jeg ikke fortsatte. At jeg ikke prøvde en gang til med alle de talentfulle spillerne jeg hadde til rådighet. De ville gitt meg en ny sjanse til å vinne VM, sier Klinsmann.

Han stiller i Brasil er han trener for outsideren USA. Det rekker neppe til finale med Tyskland og Portugal i samme gruppe. Og han er avventende når han gjør sine vurderinger.

– På papiret er selvsagt Tyskland favoritter sammen med Portugal og deres fantastiske Cristiano Ronaldo. Ghana blir også vanskelig. De har slått ut USA i to VM-turneringer på rad. Men vi er forberedt på at vi skal konkurrere på topp internasjonalt nivå. Hvis ingen tror på oss er helt fint for meg, sier Klinsmann.

Tror du USA kan overraske?

Heia Atlético. Laget har gjort fotballen rikere.

De fleste nøytrale fotballtilhengere vil nok mene at Atlético Madrid fortjener å vinne seriegullet i dag. Men ingen sier det klokere enn lagets kaptein Gabi:

Trond Johannessen

Trond Johannessen

– Du fortjener ikke titler. Du vinner dem.

Klokken 18.00, på Camp Nou i Barcelona, skal det avgjøres, den mest avgjørende enkeltkampen i Primera División på 63 år. Ikke siden 1951 har lag nummer én og to møttes i en ren seriefinale i siste runde. Forutsetningene er enkle; Barcelona må vinne for å ta gullet.

VG Live: Barcelona – Atlético Madrid

To kamper gjenstår av Atlético Madrids eventyraktige sesong. Seriefinale borte mot Barcelona i kveld og Champions League-finale mot Real Madrid i Lisboa neste lørdag. Større blir det ikke. Men heller ikke så mye vanskeligere. Dersom eventyret skal få en lykkelig bør det bli minst én triumf.

Jeg håper Atlético klarer det i dag. Det vil være ekstra spesielt med et seriegull. Slik TV-inntektene er fordelt i Spania skal det egentlig ikke være mulig å slå både Real Madrid og Barcelona over 38 kamper (ikke skjedd siden 2004).

De to store har så ufattelig mye mer penger enn de andre at spansk fotball må gjøre noe, hvis ikke det skal bære helt galt avsted.  «Atleti» har gjort fotballen rikere ved å vise at penger ikke er alt. At et lag med såpass tynn stall (og så mange kamper) har greid å holde en hel sesong er nesten ikke til å tro. Diego Simeone har bygd en unik enhet av  lojale arbeidsmaur. Det vil trolig ta mange, mange år før et lag igjen greier å utfordre Real Madrid og Barcelona i serien. Derfor vil det også være litt trist dersom Atlético ryker på oppløpet (selv om jeg ikke har det minste mot Barcelona).

Fem ganger har Atlético møtt Barcelona denne sesongen (to i Supercupen, to i Champions League, én gang i serien). Fire oppgjør har endt uavgjort, mens «Atleti» vant 1-0 hjemme og sendte Barcelona ut av Champions League i kvartfinalen.

Bloggen fortsetter under bildet.

HELTENE: Diego Costa (til venstre) har vært strålende for Diego Simeones Atlético Madrid denne sesongen. Her har spissen gitt manageren en klem etter scoring mot Chelsea i Champions League-semifinalen. Foto: Sergio Perez, Reuters

HELTENE: Diego Costa (til venstre) har vært strålende for Diego Simeones Atlético Madrid denne sesongen. Her har spissen gitt manageren en klem etter scoring mot Chelsea i Champions League-semifinalen. Foto: Sergio Perez, Reuters

Ingenting av dette betyr noe i dag. Simeones menn er nødt til å holde i 90 minutter til, mot et Barcelona-lag som har fått en ekstrasjanse til å ta sitt syvende gull på ti sesonger. «Barça» har ikke lignet helt på seg selv under Tata Martino, men det er litt lett å glemme at 86 av 111 tilgjengelige poeng etter 37 serierunder er ganske respektabelt.

Lionel Messi har liksom ikke vært så god. Men han står nå med 28 mål på 30 seriekamper (var skadet et par måneder) og 41 mål på 45 kamper totalt. Det er jo ikke så dårlig det heller. 99 scoringer i serien er mer enn i to av de fire sesongene under Pep Guardiola (08-12). Også det ganske bra.

Men sesongavslutningen har vært svak.

** Tap i Champions League-kvartfinalen mot Atlético Madrid og tap i cupfinalen mot Real Madrid.

** Uavgjort hjemme mot Getafe og borte mot Elche i de to siste seriekampene. Etter møtet med Getafe hadde Barça-spillerne mer eller mindre gitt opp gullet. – Vi trenger et mirakel, og jeg tror ikke på mirakler, uttalte Andrés Iniesta.

BRUKBAR: Lionel Messi har som vanlig scoret en del mål denne sesongen. Foto: Lluis Gene, Afp

BRUKBAR: Lionel Messi har som vanlig scoret en del mål denne sesongen. Foto: Lluis Gene, Afp

Mirakelet skjedde altså: I en bortimot uvirkelig sesongavslutning har Real Madrid bare tatt to av ni mulige poeng og Atlético Madrid bare ett av seks. Topplagene har ramlet sammen, og det gjør jo ingenting for dramaet i den avsluttende runden.

I dag vil det være tett oppunder 100.000 tilskuere (bare 500 fra Atlético!) på Camp Nou, en gigantisk tifo vil fylle stadion, på den ene langsiden vil det skrike mot Atlético-spillerne: «SOM EL BARCA» (Vi er Barça).

Så spørs det om Atletico Madrid lar seg skremme. Én ting er i hvert fall sikker: Trener Diego Simeone er ikke redd for noe.

PS! Atlético har gode 17. mai-minner. På samme dato i fjor ble Atlético cupmester, etter å ha slått Real Madrid 2-1 etter ekstraomganger, på Santiago Bernabeu. Midtstopper Miranda ble matchvinner.

__

I dagens to øvrige storkamper er det to trenere som trenger en seier:

Arsenal skal møte Hull i FA-cup-finalen. Arséne Wenger trenger å bli kvitt maset om at Arsenal ikke har vunnet noe siden seieren i den samme cupen i 2005.

VG Live: Arsenal – Hull klokken 18.00

Bayern München skal møte Borussia Dortmund i den tyske cupfinalen. Pep Guardiola er kanskje ikke avhengig av en ny pokal, men sesongen vil nok ikke føles vellykket for Bayerns spanske trener dersom det «bare» blir seriegull. Men Dortmund er i mye bedre form. Det ligger an til en stor finale i Berlin klokken åtte.

Resultatservice: Borussia Dortmund – Bayern München klokken 20.00

To store byer i problemer

FORKLARING: Branns trener, Rikard Norling prøver å forklare tapet mot Bodø/Glimt til statsminister Erna Solberg og mannen Sindre Finnes. Foto: Marit Hommedal, NTB/Scanpix.

FORKLARING: Branns trener, Rikard Norling prøver å forklare tapet mot Bodø/Glimt til statsminister Erna Solberg og mannen Sindre Finnes.
Foto: Marit Hommedal, NTB/Scanpix.

(Brann – Bodø/Glimt 1-2, Rosenborg – Stabæk 1-3) Det er fortsatt tidlig i sesongen, men den første tredjedelen til Brann og RBK kan kun oppsummeres med et ord: Elendig.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

16. mai tok begge de to store klubbene fra to av de tre største byene i Norge imot nyopprykkede lag. Og tapte.

I Rosenborg er alt annet enn kamp om gullet sett på som en fiasko – uansett. Sånn blir det når du har en gullkantet historie, med 19 seriegull på de 29 siste sesongene.

Nå skal jeg ikke her og nå påstå at RBK er ute av gullkampen allerede etter ni serierunder. Avstanden er på sju poeng opp til serieleder Molde, og fem poeng til jagende Strømsgodset.

Det er ikke avstanden i seg selv som bekymrer meg, men måten kampene spilles på. Jeg skjønner rett og slett ikke at et lag med så mange gode fotballspillere kan spille så dårlig sammen, i «samhandlingens lag», Rosenborg.

For klubben, som skulle tilbake til røttene, ser ut til å ha snublet i sine egne føtter – og røtter. Det er lite, eller ingen ting som minner om det RBK som sjarmerte flere enn trøndere og nordmenn med kjappe angrep langs bakken, godt overgangsspill og et trygt, etablert spill når motstanderen var i balanse.

Den berømte tvangstrøya ser ut til å være for trang. Og nå må trener Per Joar Hansen og sportslig leder Erik Hoftun, og styreleder Ivar Koteng, svare for seg: Hvorfor fungerer ikke dette Rosenborg-laget bedre?

I går kom Stabæk, nederlagsdømt før sesongen, til Lerkendal, uten spesiell respekt, og med en klar kontringsplan. Det ga en – til slutt – fortjent seier. Og situasjonen før Luc Kassi ga Stabæk ledelsen 2-1 på Lerkendal oppsummerer RBKs elendighet: Et vakkert angrep, fra Gamst Pedersen til Dorsin, perfekt innlegg til Alexander Søderlund som på åpent mål skjøt – utenfor.

Noe er galt, og før kravene om endringer på Lerkendal kommer, må den sportslige ledelsen i klubben finne svar på hvorfor det ikke fungerer bedre. To eksempler: Hvorfor bruker ikke Per Joar Hansen han jeg mener er klubbens beste spiller, John Chibuike, før det står 1-3 og det er åtte minutter igjen?

Chibuike er en såkalt «gamechanger», en spiller som kan utgjøre en forskjell. En slik spiller, uten en definert rolle, må være viktigere for klubben enn å spille 4-3-3.

Og hvor lang tid skal det ta og finne en midtbanetrio som fungerer optimalt? Foreløpig har det tatt halvannen sesong.

I Bergen gikk Rikard Norling friskt ut før sesongen, og snakket om ambisjonene om å vinne. Jeg får unnskylde han med at han ikke kjente norsk fotball, at han overvurderte spillerstallen sin, at han kvittet seg med en spiller han kunne trengt nå, Tomasz Sokolowski, og at han ikke kjenner til presset spillerne har i Bergen.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Foreløpig har Norling skrapt sammen åtte poeng på ni kamper, tapt tre av fire hjemmekamper og kommet skikkelig skjevt ut fra hoppkanten. I går ble de senket av nye forsvarstabber, som ikke er blitt det hakk bedre siden i fjor under Rune Skarsfjord.

Det er nå, som Bergenspressen kommer med sine kritiske spørsmål, og supporterne begynner å tvile, at vi får se hva Rikard Norling er laget av.

For felles for Norling og Per Joar Hansen er at de leder to klubber SKAL være gode. Og derfor kommer også kritikken raskere til Bergen og Trondheim enn de fleste andre steder.


Høgmo tenker mesterskap

TID FOR UTTAK: Per-Mathias Høgmo tok ut en ny landslagstropp i dag. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB/Scanpix.

TID FOR UTTAK: Per-Mathias Høgmo tok ut en ny landslagstropp i dag. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB/Scanpix.

ULLEVAAL STADION (VG) Per-Mathias Høgmo (53) kommer til å tenke utvikling, styring av spillet og angrep – også mot Frankrike og Russland, to VM-klare fotballnasjoner. Resultatene er han mindre opptatt av. Og det gjør han rett i.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Norges problem på det gode 1990-tallet, var at vi ikke visste hvordan vi skulle styre kampene når vi kom til mesterskap. I kvalifiseringen hadde Drillo en klar plan, som ofte er litt lagt på forhånd med hjemme- og bortebane.

Og det fungerte veldig bra.

Men da vi kom til mesterskapene, der det ikke finnes noen kode, det er ikke hjemme eller borte, da visste vi ikke helt hvordan vi skulle spille fotball. Det ga noen gode resultater, men også en rekke svake kamper.

Fordi et mesterskap er veldig annerledes enn en kvalifisering. Motstanderne er bedre. Men aspektet med nøytral bane gir også en annen inngang til kampene. Derfor prøver Høgmo å utvikle et eget spill som han kan ta med seg inn i et eventuelt mesterskap. Og som, hvis Norge kommer til et EM eller VM, kan bære nasjonen gjennom kamper som ikke er like definerte som hjemme- og bortekamper.

En bortekamp mot Frankrike, rett før de skal til VM, ville for noen år siden være en typisk kamp der Norge la seg bakpå, håpet på noen overganger og dødballer for å få et resultat.

Det er det slutt på. Noen kaller Høgmo naiv for at han tror at en gjeng fotballspillere som spiller i middelmådige klubber i Europa, samt i Tippeligaen, skal klare å ha ballen mye mot fotballens verdensnasjoner, som Frankrike. Men Høgmo nekter å forandre innstilling.

– Vi skal spille vårt spill, gjøre våre ting, både mot Frankrike og Russland, sa Høgmo til meg da jeg snakket med han etter dagens uttak av tropp. Han bekreftet at resultatet er underordnet i disse kampene.

Høgmo er den første landslagssjefen jeg kan huske som ikke har vært mest opptatt av resultater – i privatkamper. Drillo tenkte annerledes, både angående motstandere og måten å spille på. Drillo ville helst ha svakere motstandere enn det Høgmo har valgt/fått tildelt. Mye på grunn av FIFA-rankingen, som fortsatt tar hensyn til privatkamper. Og Drillo oppnådde mye med dette, blant annet at Norge ble toppseedet til den siste VM-kvaliken.

Men Høgmo tenker: Jeg vil spille mot lag vi skal møte i et mesterskap, hvis vi kommer dit. Vi må lære oss et eget spill, også mot motstandere som i utgangspunktet er bedre enn oss. Vi må fortsette å tro på at vi kan spille ut alle, hvis vi får til det vi prøver på.

Slik tenker Høgmo. Så får det så være at han synes det er spennende at Norge nå har 11 spisser som spiller i utlandet. Da han sa det, noterte jeg i parentes: (Men ingen scorer mål.)

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

For sluttproduktet av et godt grunnspill og skaping av sjanser, handler om å ha noen til å sende ballen i nettet. I øyeblikket virker dette å være Høgmo- og Norges største problem. Vi har ingen opplagt målscorer. Ingen som nærmest garanterer mål. De fire spissene Høgmo tar med seg til kampene mot Frankrike og Russland (Braaten, Elyounoussi, Abdellaoue og Nielsen), har 20 mål på 115 landskamper totalt. Det vil si at det går nesten seks kamper i snitt mellom hver gang en av disse scorer.

Bedre er det ikke på U-21, der trioen Joshua King, Fredrik Gulbrandsen og Mohamed Elyounoussi totalt har en scoring på 18 kamper.

Hvis ikke dette endrer seg, så spiller det liten rolle hvordan Høgmo utvikler spillet på A-landslaget.

Da vinner ikke Norge mange fotballkamper, vil slite i alle kvalifiseringene – og har til slutt lite å stille opp med i et eventuelt mesterskap.

Det er vel og bra med midtbanespillere som scorer mål. Men alle de beste lagene har spisser som avgjør.

Der ligger Høgmo største problem.

 

 

Tidenes motsetning: Ligagull og 497 millioner i bot

LETT MATCH: Sami Nasri, Pablo Zabaleta og resten av Manchester City hadde ingen problemer med å sette West Ham på plass - og sikre klubben det andre ligagullet på tre sesonger.

LETT MATCH: Sami Nasri, Pablo Zabaleta og resten av Manchester City hadde ingen problemer med å sette West Ham på plass – og sikre klubben det andre ligagullet på tre sesonger.( Foto: REUTERS)

Manchester City vinner et sportslig velfortjent ligagull. Men en god del velger likevel ikke å stille seg i køen av gratulanter. Etter sigende venter en bot på en halv milliard kroner fra UEFA.

Jostein Overvik, sportsreporter i VG

Avslutningskampene mot West Ham og Aston Villa har feid vekk all tvil om at Manchester City er en verdig vinner av Premier League. Liverpool har kanskje hatt det høyeste toppnivået, men over en hele denne sesongen så har Manchester City vært det beste laget.

Klubben har ikke vært skånet for skader, men har likevel under sin nye manager Manuel Pellegrini feid inn 102 mål og vinner ligaen med to poengs margin foran omtrent like målhungrige Liverpool. Det er omtrent like imponerende som Yaya Tourés kraft, fysikk og evne til å score viktige mål.

Altså: Fantastisk.

 Jostein Overvik

Jostein Overvik

Det er selvsagt alt annet enn tilfeldig at Manchester City vinner to av de tre titlene i England. Jeg synes det er grunn til å gratulere alle klubbens tilhengere her til lands. Den norske supporterklubben fyller 40 år og jubilerer med noe så uvanlig som det tredje ligagullet på tre sesonger.

Det er en helt ny opplevelse for trofaste supportere av det som opp gjennom årene har vært vant til å lide med engelsk fotballs svar på Donald Duck. Veldig ofte uheldig og klumsete, men ganske så sjarmerende.

Nå har Onkel Skrue for lengst tatt over på det som nå heter Etihad Stadium – etter flyselskapet eid av familien til Sjeik Mansour bin Zayed. Ørkenrytteren fra Dubai har gitt Manchester City økonomiske muskler som plutselig har snudd opp ned på alt.

Til og med styrkeforholdet til Manchester United.

City er blitt mektige på mannen som de siste årene faktisk har overvært like mange Manchester City-kamper som meg: 3-0 over Liverpool i august 2010. Det var en flott opplevelse for oss begge.

Men jeg har ennå ikke forstått sjeikens egentlige motiv for å sprøyte så mange milliarder inn i en engelsk fotballklubb. Kanskje handler det om å skape et forretningsmessig brohode i Europa. Eller kanskje bare for gøy.

Jeg vet ikke.

Det jeg vet er at både Manchester City og Paris Saint-Germain eies og finansieres fra Dubai. Ganske mange i europeisk fotball er kritiske til modellen som jo unektelig kan virke som økonomisk doping av det aller kraftigste slaget.

Det er ikke bekreftet at UEFAs nye Financial Fair Play-program av krever begge klubber en bot på 60 millioner euro – 497 millioner kroner – fordelt over de neste tre årene. Men nyheten er bragt av mange store medier og virker troverdig.

Så kan man spørre seg om sjeiken har store problemer med å betale.

Neppe.

Manchester City har brukt mange milliarder på å kjøpe spillere siden Mansour bin Zayed tok over styringen. Mange reagerer og det sier sitt når FA-presidenten går ut mot klubbens rekrutteringspolitikk den dagen de vinner seriegullet.

City og PSG skal også bli begrenset til å bruke 21 spillere i Champions League kommende sesongen. Motstanderne får bruke 25. Det minner om en sportslig konsekvens, men det spørs om det svir noe særlig.

Arsene Wenger mener i hvert fall at Manchester City behandles alt for mildt. Arsenal-manageren, som har sittet lengst i Premier League, hadde nok helst sett at UEFA hadde kastet dem ut av Champions League.

Det er litt av en situasjon å være i for Manchester City.

Selv på seierens dag.

 

 

 

 

 

 

En desperat OL-kamp

KJEMPER FOR OL I OSLO: Idrettspresident Børre Rognlien (foran) og generalsekretær Inge Andersen i NIF har jobbet intenst for å få OL til Norge om åtte år. I dag sier FrP etter alle solemerker nei. Foto: Bjørn S. Delebekk

KJEMPER FOR OL I OSLO: Idrettspresident Børre Rognlien (foran) og generalsekretær Inge Andersen i NIF har jobbet intenst for å få OL til Norge om åtte år. I dag sier FrP etter alle solemerker nei. Foto: Bjørn S. Delebekk

Av: Anders K. Christiansen, journalist i VG

Av: Anders K. Christiansen, journalist i VG

Alarmklokkene uler i toppetasjen hos Norges idrettsforbund. Aldri før har OL-kampen vært så nær et havari som den er akkurat nå.

I dag sier landsmøtet til Fremskrittspartiet trolig «nei» til OL i Oslo om åtte år. Det betyr at partiets stortingsrepresentanter og statsråder må jobbe mot en søknad i tiden fremover. Uavhengig av hva de egentlig måtte mene.

Det skjer bare måneder før spørsmålet om en statsgaranti på 35 milliarder kroner skal opp i Stortinget. Om prosjektet ikke krasjlander før den tid.

Halve regjeringen er altså mot. Det samme er en overveldende del av befolkningen, viser en rekke meningsmålinger. Både Arbeiderpartiet og Høyre er angivelig splittet i saken.

Tilbake står norsk toppidrett, ikke minst toppledelsen, med et intenst ønske om litt etterlengtet vind i seilene. For det haster virkelig nå.

Så spør jeg meg selv: Tør Høyre trosse en regjeringspartner, og majoriteten i folket, ved å bruke flere titalls milliarder kroner? Uten at man engang er unisont enige i eget parti? Og når kvinnen som sitter på pengesekken, finansminister Siv Jensen, selv er OL-motstander?

I går så jeg Per Sandberg antyde at ja-siden fortsatt kan vinne, tross et klart «nei» fra hans eget Frp. Løpet er ikke kjørt, sa han. Og det argumentet vil vi nok ogå høre etter partiets landsmøte, selv om det skulle ende med tommel ned.

For det ligger altfor mye penger i potten, altfor mye prestisje, til at man gir opp denne krigen uten et durabelig slag. Bare søknadsprosessen er budsjettert til 312 millioner kroner.

Galskap, hevder noen.

Nødvendig, ærlig og profesjonelt, sier motparten.

Svekket mulighet

Men det er verdt å merke seg hva Rigmor Aasrud (Ap) sa til Aftenposten i går:

«… blir det nei fra Frps landsmøte, har jeg vanskelig for å se for meg at det kommer noen OL-søknad. Da er saken langt på vei avklart.»

Til samme avis sa Oslo-ordfører Fabian Stang (h) at han tror OL-løpet er kjørt dersom FrP sier et tydelig nei i dag.

Så mye står altså på spill. Ja-folket har bortimot alt å tape søndag 4. mai. Men ingenting å vinne.

Kanskje er det derfor OL-etaten Oslo 2022 sendte lobbyister til landsmøtet til Fremskrittspartiet denne helgen. De ville forklare, og overbevise tvilerne.

Alle Twitter-meldinger fra OL-etaten ble i går merket med «FrpLM14», sånn at de skulle nå frem til landsmøtet på Gardermoen.

Og kanskje var det derfor idrettspresident Børre Rognlien like før klokken 21 i går kveld, lørdag altså, publiserte et innlegg på idrettsforbundets nettsider.

Innholdet ga inntrykk av en idrettsleder som ser prestisjeprosjektet sitt glippe. Jeg satt igjen med et inntrykk av at Fremskrittspartiet ble beskyldt for å være udemokratiske om de stemmer for dagens resolusjonsforslag fra Sogn og Fjordane og Troms. At de burde vente, og la Stortinget avgjøre.

«Ungdommen er på vårt parti», argumenterte Rognlien i innlegget, som enkelte hevdet dukket opp på et merkelig tidspunkt.

Selv kjøper jeg både ja-sidens og nei-sidens argumenter. Saken er uhyre vanskelig. Prisen er utvilsomt enormt høy. Men det samme kan gevinsten være.

Dette er Oslos sjanse. Derfor skjønner jeg også den desperasjon jeg leste i innlegget til Børre Rognlien i går.

For å illustrere hvordan spørsmål kan sees på fra to ulike sider: Den 12. april 2012 hadde VG et intervju over to sider med Børre Rognlien. «OL-anlegg til tre milliarder» var tittelen. På spørsmål om «det er reelt at anleggene til OL skal koste «bare» tre milliarder», svarte idrettspresidenten følgende:

– Ja, vi tror ikke vi har tatt i for lite da, for halvparten av de anlegg som trengs er allerede bygget.

Da jeg gikk gjennom den foreløpige OL-søknaden for en måned sidens, viste det seg at budsjettet for bygging av anlegg i Oslo – om man ser bort fra mediesenter og utøverlandsby – nå har steget til 4,4 milliarder kroner.

Kritikerne vil hevde at dette viser hvordan pengene får ben å gå på. Fra 3 milliarder når man messer et budskap til media i 2012, til 4,4 milliarder i en reell søknad. Har de kontroll?

Andre vil derimot tolke det annerledes: For så lenge totalsummen ikke har økt, viser jo dette at idretten får en større andel den totale prislappen på et OL i Oslo. Og det er jo positivt?

Konkurranse – eller?

Om vi ser på konkurransen Oslo møter internasjonalt, så er jeg overbevist om at saken er grei: Den norske hovedstaden har en solid søknad. Idrettsforbundet har strøket IOC med hårene (ungdoms-OL 2016). Og Oslo er plassert i en del av verden der OL «bør» ligge i 2022.

Sagt på en annen måte: Alt stemmer. Dersom Norge faktisk ønsker seg OL, da. Det er faktisk der det kladder. For hvor er egentlig den brede entusiasmen?

La oss se på de fire konkurrentene:

Lviv i Ukraina tror jeg vi kan glemme. Uroen i landet er stor. Samtidig er mannen som IOC har satt til å lede analysearbeidet av søkerbyene russisk, og en nær venn av Vladimir Putin.

Usikkerheten er stor i polske Krakow også. Vil IOC gå med på alpinanlegg i et annet land? Og 25. mai skal byen ha folkeavstemning om OL. Meningsmålingene er like dystre som dem i Norge.

Beijing? Neppe nå. Byen hadde sommer-OL så sent som i 2008. Nå venter vinterleker i Sør-Korea i 2018. Så sommer-OL i Tokyo to år senere. Øst-Asia enda en gang? Jeg tror ikke det.

Dermed kan Kasakhstan og Almaty få walkover dersom Oslo kaster inn håndkleet.

Det trenger ikke skje formelt i ettermiddag. Men det som skjer på Gardermoen nå, kan være starten på slutten. Informasjonskrigen fra ja-siden denne helgen kan knapt tolkes på en annen måte.

Det hele oser av stress. Enten du liker det eller ikke.

Twitter: @VGNettAnders