Mye å rette på, Høgmo

BETENKT - ELLER? Per-Mathias Høgmo på Ullevaal stadion lørdag kveld. Foto: Erlend Aas, NTB/Scanpix

BETENKT – ELLER? Per-Mathias Høgmo på Ullevaal stadion lørdag kveld. Foto: Erlend Aas, NTB/Scanpix

ULLEVAAL STADION (VG) (Norge – Russland 1-1) Uttad er han fortsatt sterk i troen. Men inni seg må Per-Mathias Høgmo føle en viss uro foran høstens EM-kvalifisering.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Anders Konradsens utligningsmål var positivt, og sørget for at spørsmålene mot Høgmo ikke ble riktig så ubehagelige som de kunne blitt – etter kampen.

Høgmo har i alle kampene så langt spilt 4-4-2. Derfor må det gi han litt å tenke på, at Norge fremsto klart best i den drøye halvtimen de spilte 4-5-1. Da skapte Norge to av sine fire sjanser i kampen, og scoret også målet sitt ved Anders Konradsen. I den perioden fremsto Norge som mye tryggere, Russland kom ikke til innlegg, og plutselig så Norge mer komfortable ut.

4-5-1 er blitt et skjellsord i norsk fotball. Helt ufortjent. Det er måten du spiller det på som er interessant. Det kan være like offensivt som 4-4-2, hvis du varierer måten å spille det.

Men problemene Høgmo har før høstens kvalik, er likevel mange. For han har fortsatt ikke funnet et stopperpar som fungerer. Han har ikke funnet en sentral midtbaneduo som fungerer optimalt. Og han har minst av alt spisser som scorer mål.

Og det kanskje aller verste er at tallene fra Drillos tid, forfølger Høgmo: Norge slipper inn mål først – i nesten samtlige kamper. Da blir oppgavene desto vanskeligere, selvsagt.

Nå har han en samling og en treningskamp igjen før alvoret starter mot Italia på Ullevaal 9. september til å få orden på alt dette. Er det tid nok, med et begrenset spillermateriell? Og med en slitt selvtillit, uansett hva Høgmo sier, etter én seier på ni kamper.

I går skapte Russland seks store målsjanser før pause mot Norge. Samtlige kom etter innlegg mot Norges 16-meter. Og du kan snakke så mye du vil om at det er angrepsspillet som er for dårlig når forsvaret ikke fungerer: Det må uansett markeres. Uansett hvordan du spiller, hvem du spiller mot og hvilket system du spiller. Ingen har sonemarkering da det kommer innlegg.

Motspillere skal tas ut, det må kommuniseres om hvem som skal dekke hvem. Mot Russland, som mot Frankrike, gikk midtstopperne på samme mann mens andre ble stående alene. Som mot Frankrike så det ut som flere av de norske spillerne akkurat hadde møtt hverandre. Og etter de to kampene jeg har sett Håvard Nordtveit som midtstopper i, mot Frankrike og Russland, så tviler jeg veldig på om Høgmo starter med han mot Italia i september.

Høgmo må finne forsvarsspillere som rydder unna når det gjelder. Det er faktisk den viktigste jobben.

Norge var bra i banespillet – mellom de to 16-meterne. Det er der kampene avgjøres. Alt annet er egentlig oppvarming. Mats Møller Dæhli var frisk den omgangen han spilte, Ruben Yttergård Jenssen var langt bedre enn mot Frankrike og Jone Samuelsen jobbet og slet i russerne. I sum var Norge ganske jevne med Russland i banespillet – uten at det hjalp stort.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

For bare en god Rune Almenning Jarstein i målet reddet Norge fra å ligge under med både to og tre mål før pause. Og etter 53 minutter reddet Vegard Forren på streken. Det var Russlands sjuende og siste sjanse i kampen. For like etter la Høgmo om til 4-5-1, fikk inn Stefan Johansen på midtbanen – og da tok Norge over kampen.

Resultatet er OK. Gjennomføringen OK. Men det mangler så mye både i egen- og motstanders 16-meter at det er grunn til bekymring før alvoret starter.

Selv om Per-Mathias Høgmo garantert ikke vil høre på det øret.

 

 

Nederlagene som påvirker

NEDERLAGET: Norske spillere fortviler etter at Frankrike har scoret sitt andre av fire mål mot Norge i Paris tirsdag. Foto: Bjørn S. Delebekk.

NEDERLAGET: Norske spillere fortviler etter at Frankrike har scoret sitt andre av fire mål mot Norge i Paris tirsdag. Foto: Bjørn S. Delebekk.

ULLEVAAL STADION (VG) Hva gjør du, og hvordan påvirkes gruppen din, hvis du bare taper fotballkamper – som Norge under Høgmo gjør?

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

For noen år siden hørte jeg en historie om en fotballtrener på barnenivå. Han lot barna spille kortpasningsspill, og de øvde kun på å bli trygge med ballen. De skulle spille seg ut av alle situasjoner.

Laget tapte alle kampene. I én sesong. Og også i sesongen etter. De møtte motstandere som brukte fysikk, som gjorde det enkelt og som skjøt fra alle hold. Og knuste laget til denne treneren.

Foreldrene var kritiske. Det ble møter, harde ord og tøffe diskusjoner. Men treneren ga seg ikke. I den tredje sesongen begynte laget å vinne. De spilte ut alle motstanderne sine, og etter hvert vant de hver eneste kamp. Sånn fortsatte det.

Da ble det stille i fjøset, som Klanen synger.

VG LIVE KL. 16.00: Norge – Russland

Jeg kom på historien fordi det norske landslaget, under Per-Mathias Høgmo, prøver på noe av det samme – og taper stort sett. På sosiale medier flommer det av ironi rundt Høgmo og alle ord og bilder han bruker. Folk er kritiske, noen spydige, mens andre allerede har gitt opp Høgmo.

Men Høgmo står på sitt. På pressekonferansen fredag spurte jeg landslagssjefen hvordan han jobber med en spillergruppe som bare taper, kontra en som vinner.

– Det er ingen forskjell. I denne gruppen. Den er helt spesiell denne gruppen, svarte Høgmo – og virket dønn ærlig. Men du skal være en ekstremt sterk leder, og ha et tindrende klart budskap, hvis du skal klare å få en spillergruppe til fortsatt å tro på det du har solgt inn – så lenge du får så mange smeller som denne gjengen har fått på under et år.

For som en annen fotball-leder sa til meg i går: – Seirer bygger selvtillit. Tap sår tvil.
Per-Mathias Høgmo har tapt fem av de åtte landskampene han har ledet Norge i så langt. Den siste var 0-4 for Frankrike, etter en ikke-god opplevelse. Derfor er lørdagens kamp mot Russland spesielt viktig for Høgmo og spillerne. Av den enkle grunn at de kan dra med seg en annen opplevelse inn mot høstens kvalik-kamper enn et pinlig tap i Paris. For du husker det siste best. Og de fleste vil være enig i at etter et grusomt tap, er det viktig å spille igjen så fort som mulig – for å få den negative opplevelsen lettere ut av systemet.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Og etter Russland-kampen er det kun én kamp igjen å øve seg på for Høgmos menn – før alvoret starter i kvalifiseringen til EM 2016.
Men som treneren jeg beskrev i denne saken, er Høgmo fortsatt like sterk i troen. Hvis han klarer å holde spillerne like sterke i hodet, selv uten seirer, helt fram til møtet med Italia på Ullevaal i begynnelsen av september, da har han gjort en imponerende jobb.

 

 

Roberto Carlos’ kamp for å redde Ronaldo

Av Bjørn Arne Johannessen

VARMT MØTE: Roberto Carlos undrer seg over hvor alle de gode norske spillerne er blitt av når han blir intervjuet av VG-journalist Bjørn Arne Johannessen i Istanbul. Foto: Bjørn S. Delebekk

VARMT MØTE: Roberto Carlos undrer seg over hvor alle de gode norske spillerne er blitt av når han blir intervjuet av VG-journalist Bjørn Arne Johannessen i Istanbul. Foto: Bjørn S. Delebekk

ISTANBUL (VG) Han spilte 125 matcher for Brasil. Og ble verdensmester i 2002. Men kampen for å redde livet til superspissen Ronaldo preger fortsatt Roberto Carlos (41).

VGs store nedtellingsserie mot VM fortsetter i dag, og denne gangen har vi tatt turen til Tyrkia for å møte tidenes kanskje mest kjente venstreback.

Og han snakker villig om episoden da superstjernen Ronaldo skal ha fått et epileptisk anfall noen timer før VM-finalen mot Frankrike i 1998. Men det er aldri blitt bekreftet. Det var i hvert fall uhyre dramatisk. Noe Roberto Carlos bekrefter.

– Det skjedde rett etter lunsj finaledagen i Paris. Vi lå ved siden av hverandre i sengen på hotellrommet, og snakket sammen. Så startet det. Mange har spurt meg. Og mange har forsøkt å forklare. Jeg er imidlertid den eneste som vet. Men hva som egentlig skjedde holder jeg for meg selv. Det er av hensyn til Ronaldo. Fordi han er som en bror for meg, sier Roberto Carlos.

I 16 år har han valgt å holde tett. Fortsatt gjør mannen med det berømte «bananskuddet» det. Og han fastholder at Brasil tapte finalen (0-3) for et bedre fransk lag. Ikke fordi brasilianerne var rystet av den skremmende hendelsen på rommet til Ronaldo og Carlos.

Han får spørsmålet om han trodde Ronaldo skulle dø. Men tenker seg om noen sekunder før han kommer med svaret.

– Vanskelig å svare på. Det var veldig komplisert. Men Ronaldo er veldig takknemlig for at jeg grep inn. Han sier alltid: «takk for at du reddet livet mitt», forteller Carlos.

VG+: «Ronaldo sier alltid: Takk for at du reddet livet mitt»

Det er natt i Istanbul. Klokken tikker mot en ny dag. Larmen fra det hektiske livet i den tyrkiske storbyen har stilnet. Roberto Carlos sitter i en sort skinnsofa i lobbyen på en business hotell i mørke klær. Han prøver seg med litt engelsk. Men gir opp etter en stund. Journalist og venn, Ricardo Setyon, tar over og tolker portugisisk til engelsk.

Etter en lang dag med møter etter sesongslutt i tyrkisk Super Lig (trener for Sivasspor) og middag er den brasilianske stjernen klar for en drøy halvtime med VG. Stemningen er upåklagelig. Carlos snakker om hvor flaut det var å tape 2-1 for Norge i den vanvittige VM-kampen Marseille. Hvor lite de visste om Norge. Og når han skal servere en hvit løgn om straffen som avgjorde matchen (Kjetil Rekdal) spruter han ut i latter.

Ved første øyekast ser det ut som han la opp i går. Han hviler albuen på den berømte venstrefoten. Og når han skal forklare tidenes frispark – fra 35 meter under prøve-VM mot Frankrike i Marseille i 1997 – flytter han båndopptakeren på bordet.

– Det var enkelt. Som å flytte på en liten gjenstand eller fjerne et støvfnugg, sier Carlos.

«Bananskuddet» hadde retning langt til høyre for Frankrike-keeper Fabien Barthez – men skrudde mot venstre – før det smalt stolpe inn. En hel fotball-verden hyllet ham. Selv har Carlos ikke noen analytiske forklaringen på drømmeskuddet enn at det ligger mye trening og lek bak. Hardt fysisk arbeid – allerede i barndomsårene på foreldrenes kaffeplantasje – dannet grunnlaget for en eventyrlig karriere.

Fire år etter finalesjokket i Paris opplevde Carlos karrierens høydepunkt. Han kunne juble med VM-trofeet av massivt gull etter 2-0 over Tyskland i Yokohama. Brasils femte seier i en VM-turnering.

Landslagssjef Luis Felipe Scolari får mye av æren for triumfen i Japan og Sør-Korea. Kanskje ikke så rart han ble gitt jobben igjen foran verdensmesterskapet på hjemmebane som starter 12. juni. Carlos opplevde Scolari som genial.

– Han sa at vi var idoler, men ingen store stjerner. Og han gjorde oss alle 23 spillere til nummer én. Alle fikk følelsen av å være like viktig som Ronaldo, sier Carlos.

I 17 år levde han er lidenskapelig liv i den berømte gule og blå landslagsdrakten. 2002 var også siste gang Brasil ble verdensmester. Men han svarer temmelig kontant når han får spørsmålet om tidenes beste VM-laget fra hjemlandet.

–  Ingenting slår laget fra 1982 selv om de ikke vant. Med Zizo og Socrates. Det var nesten for mye kvalitet på en gang, sier Roberto Carlos.

Endelig en matchvinner – bakerst

REDNINGEN: Ørjan Håskjold Nyland og Rune Almenning Jarstein (bak) på torsdagens landslagstrening på Ullevaal stadion. Foto: Terje Bendiksby, NTB/Scanpix.

REDNINGEN: Ørjan Håskjold Nyland og Rune Almenning Jarstein (bak) på torsdagens landslagstrening på Ullevaal stadion. Foto: Terje Bendiksby, NTB/Scanpix.

ULLEVAAL STADION (VG) Midt oppe i alt det negative fra kampen mot Frankrike tirsdag: Lyspunktet – Ørjan Håskjold Nyland (23). En matchvinner bakerst, en som vinner poeng, ikke taper dem.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG
Det er en stund siden Norge har hatt en keeper som redder poeng i kvalifiseringene. Vi må tilbake til han som trente Ørjan Håskjold Nyland på landslagsarenaen torsdag: Frode Grodås. Og da er vi nesten 20 år tilbake i tid.

Norge var bortskjemt med gode keepere fra 1984-98, da først Erik Thorstvedt og deretter Frode Grodås var førstevalgene.

Begge, men spesielt Thorstvedt, reddet Norge flere ganger. Og begge spilte i store ligaer i Europa. Siden fikk vi Thomas Myhre, men her ødela skader og stadige klubbskifter. Og Myhre kostet – etter hvert – Norge poeng i kvalifiseringer. Som de fleste på hans tid har gjort.

Dessverre.

Men kanskje har den nye, store keeperen nå vokst frem fra Volda, via Høddvoll til Molde – og kanskje blir ikke dét endestasjon heller, for Ørjan Håskjold Nyland.
Etter 0-4 mot Frankrike, så kan det virke merkelig å snakke om en matchvinner bakerst. Men ser vi gjennom kampen, så er det ingen tvil om at det var to nordmenn som markerte seg: Mats Møller Dæhli, spesielt før pause, og Ørjan Håskjold Nyland.

To praktredninger hadde Molde-keeperen før Frankrike gjorde 1-0. De fire scoringene kunne han gjøre lite med, og mot slutten viste han frem egenskapene sine igjen, med noen veldig gode redninger. Det er sjelden en keeper som slipper inn fire mål får seks poeng på VG-børsen. Men det fikk Håskjold Nyland.

Toppfotballsjef Nils Johan Semb var sjef for både U- og A-landslagene på 1990- og 2000-tallet. Oftere enn de fleste har han sett både fantastiske keepere som har reddet poeng for Norge – og ikke minst det motsatte.

Det var Semb som kom med hjertesukket til meg på Ullevaal stadion torsdag:
– Her har vi endelig en som kan redde poeng for oss, sa Semb.

For et landslag som sliter med å score, med komponeringen av stopperparet og som slipper til mange sjanser til motstanderen, er det positivt at keeperen holder høy klasse.
Rune Almenning Jarstein var et ganske udiskutabelt valg for Norge gjennom tre-fire sesonger. Men da han valgte et eventyr, og flere penger på konto, i Hertha Berlin, samtidig som han ble benket, så åpnet veien seg for Håskjold Nyland.

Rune Almenning Jarstein har spilt 90 minutter denne sesongen. 90 minutter. Han fikk endelig oppfylt drømmen sin om et liv i utlandet, i en stor liga, men han mistet samtidig landslagsplassen sin.

Det er her Ørjan Håskjold Nyland må ta et valg, på et gitt tidspunkt, fordi utenlandske klubber selvsagt følger en 192 centimeter høy landslagskeeper på bare 23 år.
Keeperplassen er den mest spesielle, fordi du stort sett enten er inne eller ute. Få klubber bytter keeper hvis det fungerer med den ene. En utespiller får som oftest noen kamper, hvis han har nivået, uansett om han ikke er blant de 11 beste. Men keeperen, han blir lett sittende på benken hele sesongen.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

For Per-Mathias Høgmo vil det være trist hvis Ørjan Håskjold Nyland flytter på seg, og havner på benken. For Høgmo og Norge er det definitivt bedre at Nyland blir i Molde.

Spesielt nå som det kan se ut som fotballnasjonen Norge endelig har funnet Erik Thorstvedts arvtaker – etter snart 20 år leting.

Et møte med VM-historiens kuleste barndomshelt

Av Øyvind Brenne, sportssjef i VG

HELT: Her jubler Roger Milla over sitt historiske mål i 1994-VM, 42 år gammel. Foto: AFP

HELT: Her jubler Roger Milla over sitt historiske mål i 1994-VM, 42 år gammel. Foto: AFP

YAOUNDÉ (VG) Denne mannen var for meg hva Justin Bieber er for hylende fans i dag. Tidligere denne måneden var billetten til Kamerun booket i jakten på fotballhelt nummer én: Roger Milla (62).

byline-brenne2VG hadde nemlig fått intervjuavtale med den aldrende fotballstjernen til serien hvor vi møter gamle helter og presenterer intervjuene i papiravisen og på VG+ i helgene frem mot VM-start.

VG+: Les historien her (krever innlogging)

Og dette så jeg virkelig frem imot. Fascinasjonen startet en sommerdag for 24 år siden. Jeg var åtte år og hadde akkurat oppdaget fotball-VM. Kabel-TV hadde akkurat nådd oss i Ottestad, svensk TV ble redningen på grunn av NRK-streik, og 23. juni kom kvelden hvor driblekeeperen skulle opp mot den dansende spissreserven.

Da hadde Roger Milla allerede smadret Romania med to mål i gruppespillet. Det trigget at han var så gammel og utrent at treneren kun slapp ham løs etter pause. Og at han til gjengjeld da fremstod som en verdensklasseangriper – som i tillegg leverte en morsom scoringsdans ved cornerflagget.

ØYEBLIKKET: Roger Milla stjeler ballen fra René Higutia og kan trille ballen i åpent mål. Foto: AFP

ØYEBLIKKET: Roger Milla stjeler ballen fra René Higutia og kan trille ballen i åpent mål. Foto: AFP

Mot Colombias hårfagre keeper René Higuita, midt på banen, kom taklingen som skaffet Milla ballen, sitt andre mål for dagen og Kamerun seieren. Legendestatusen var sikret, og to målgivende involveringer mot England i kvartfinalen gjorde ham bare større. Tårene var ikke langt unna da Gary Linekers straffe sendte løvene hjem.

Drakten med «9 Milla» ble kjøpt på sommerferie på Mallorca året etter, og bare en fortvilende forsvinning fra VG-garderoben gjorde at den ikke var med på flyet sørover nå. Det var egentlig Bjørn Arne Johannessen som skulle reise fra VG etter å ha fått ja fra 62-åringens assistent til et intervju «en gang etter 26. april». Da min kollega «måtte» dra til Sør-Amerika for å hanke inn andre saker til VM-serien vår, var sommerfuglene på plass i magen: Tidenes kuleste VM-spiller, kalte jeg Milla i en VG-blogg før Sør-Afrika-VM.

Pulsen var høy da flyet fra Istanbul sirklet i en ekstra time over Yaoundés lufthavn uten å få landet, og først på det piloten kalte siste forsøk kom maskinen på bakken – til full applaus fra kamerunerne i kabinen.

Gulfeber-kontrollen ble så vidt passert, ettersom en trøtt vakt var skeptisk til utløpsdatoen på vaksinekortet, det samme med visumkontrollen før min fransk- og norsktalende (!) tolk Benjamin Laomian stod klar på flyplassen med en taxi som neppe hadde passert én EU-kontroll de siste 20 årene.

Et kvarter senere hadde politiet stoppet oss for å sjekke om føreren faktisk var taxisjåfør, og undertegnedes norske pass ble grundig studert mens pulsen i baksetet slo litt ekstra.

Morgenen etter ringte jeg Millas personlige sekretær. Svaret fra Charles Kotte var «I have to call you back in 15 minutes». Et par masete telefoner fra VGs ukstremte senere ble ignorert de neste timene.

Jeg begynte å tvile på den cirka 40 år gamle mannen, som ikke hadde svart på en eneste e-post eller Facebook-melding de to ukene før avgang 30. april, men som på telefon hadde forsikret om at alt ville være i skjønneste orden bare jeg kom til den kamerunske hovedstaden 1. mai.

Så, noen timer senere, kom gladmeldingen om at Kotte personlig ville føre oss til Milla. Tolk Benjamin hadde fortalt meg at autoriteter som Milla ville forvente at jeg var pent kledd, men et hint om at svart dress og slips var i overkant kunne leses av en assistent smilende i dongeribukse da vi møttes i lobbyen på Hotel Mont Febe: «Du ser ut som en businessmann, ikke en sportsjournalist»!

Kjørteturen gjennom Yaoundé, med afrikanske rytmer på full guffe og assistentens kjæreste sittende mellomfornøyd i forsetet, var en opplevelse i seg selv. Etter en halvtime stoppet bilen ved en café.

Sittende på enden av bordet, tyggende på peanøtter, satt Roger Milla. Ujålete; i shorts, t-skjorte og sandaler.

DEN GANG DA: Her er artikkelforfatteren i sving på ferie i Italia sommeren 1991. Foto: Privat

DEN GANG DA: Her er artikkelforfatteren i sving på ferie i Italia sommeren 1991 – med Milla-drakten på. Foto: Privat

Jeg åpnet intervjuet med å vise et bilde av Milla-drakten som barn på mobilen. Reaksjon: Et lite smil. Videre smalltalk virket lite ønskelig for mannen som er blitt tilbedt av et helt folk de siste 24 årene, men 62-åringen delte villig minnene med VG: Om at det var presidenten som fikset ham VM-plassen i 1990. Om den evige frustrasjonen over det han mener var kampavgørende filming fra Englands stjernespiss Gary Lineker i kvartfinale sammen år. Om at feiringen ved cornerflagget var noe han fant på der og da. Og om at han mener fotballverdenen ville gitt ham større anerkjennelse dersom hudfargen var hvit.

I dag jobber han med humanitære prosjekter i hjemlandet. Og mest engasjert ble han når spørsmålene handler stiftelsen Roger Milla Foundation.

– Staten kan ikke gå rundt i kvartalene og hjelpe alle alene, så for meg er det er en stor glede å hjelpe andre. Jeg har jo selv vært barn en gang. Mange har hjulpet meg i min karriere, og jeg følte at det var min tur til å hjelpe andre, fortalte Milla.

Etter intervjuet rakk vi et bilde sammen før Milla forsvant hjem til sine sju barn – for øvrig med en alderssammensetning fra 1 til 27 år! Vel hjemme i Norge har flere spurt om det samme:

– Hvordan var det å møte helten?

– Joda, fint det, svarer jeg på autopilot.

Faktum er at jeg var så opptatt av jobben med spørsmål, bilder og video at selve øyeblikket aldri ble spesielt. Men så er jeg da ikke åtte år som den magiske sommeren i 1990 lenger heller. Sannsynligvis vil hylende beliberene ha det på samme måte hvis de møter Justin en kaotisk time i 2038.

Når jeg lukker igjen øynene og tenker på Milla er imidlertid minnene fra TV-skjermen fra den første VM-sommeren min som dukker opp. Og jeg tenker at det er deilig å la drømmene overstyre fornuften for en gang skyld.

Hvilken VM-helt ville du helst møtt?

STORT: Øyvind Brenne (til v.) traff Roger Milla (til h.) på en café i Kameruns hovedstad Yaoundé. Foto: Benjamin Laomian.

STORT: Øyvind Brenne (til v.) traff Roger Milla (til h.) på en café i Kameruns hovedstad Yaoundé. Foto: Benjamin Laomian.

Gi denne mannen ferie. Nå.

SLITEN MANN: Brede Hangeland (til høyre) fikk en leksjon mot Frankrike. Her etter kampen, sammen med Tom Høgli og fotballpresident Yngve Hallén. Foto: Bjørn S. Delebekk.

SLITEN MANN: Brede Hangeland (til høyre) fikk en leksjon mot Frankrike. Her etter kampen, sammen med Tom Høgli og fotballpresident Yngve Hallén. Foto: Bjørn S. Delebekk.

Brede Paulsen Hangeland er snart 33 år gammel. Han har vært gjennom en svært tung sesong på både klubb- og landslag. Han har spilt 91 landskamper for Norge, vært kaptein i halvparten av dem, og vært en av landslagssjefenes viktigste menn siden han slo gjennom for 10 år siden.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Mot Frankrike så han sliten ut. Han så litt lei ut også. Og litt umotivert. Han markerte ikke, samarbeidet med makker Håvard Nordtveit fungerte ikke, og noen av pasningene var ikke av vanlig Hangeland-klasse.

Kanskje er vi blitt for godt vant. Men mot Frankrike så Brede Hangeland ut som en mann som helst var et annet sted, kanskje på en strand, eller hjemme på verandaen i London.

Det er vrient å gå inn i hodet til et annet menneske, vite hva som foregår der. Men de fleste så det samme som meg: Hangeland så ut som han ikke likte seg på en fotballbane.

Det er – faktisk – naturlig. Jeg tenkte på det før kampen mot Frankrike: Er det noe stort poeng i å dra en mann som Hangeland rundt på en ny privatkamp-samling nå, rett etter nedrykket med Fulham?

Og: Hvis ikke Høgmo vet alt om hva Hangeland står for, etter å ha vært klippen bak der i 10 år, da får han aldri vite det heller.

Så mitt råd, dessverre for sent for Frankrike-kampen, er følgende: Gi Brede Hangeland en velfortjent ferie nå. Prøv andre mot Russland hjemme. La mannen få hvile, så kanskje han motiverer seg nok til å gå igang igjen til høsten.

Men jeg er blitt litt usikker. Brede Hangeland er en mann som har mye annet han kan drive med. Er den tiden kommet? Rune Bratseth, hans forgjenger som leder på landslaget, la opp som 33-åring. Hangeland fyller 33 om tre uker.

Kan han gjøre som Bratseth?

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Brede Hangeland har et år igjen av kontrakten med Fulham. Hvordan er egentlig motivasjonen hans til å spille i engelsk Championship? Men samtidig er nok muligheten til å fortsette i Premier League ganske liten. Det er ikke så mange klubber som ønsker å bruke store penger på en 33-årig midtstopper med nedadgående formkurve på både klubb- og landslag.

For opptredenen hans mot Frankrike var ikke en one-off. Tendensen var der gjennom hele kvalifiseringen. Der Hangeland tidligere reddet Norge, både med scoring og avverginger foran eget mål, kom det uvanlig mange scoringer mot Norge etter at Hangeland var involvert.

Mye kan skyldes den skaden han pådro seg i fjor. Kanskje er det den som har satt han tilbake. Hangeland er ikke mannen som kommer med unnskyldninger. Han fremstår sjelden sånn i intervjuer. Men fakta er – uansett – at han har hatt det svært vrient på både klubb- og landslag siden i fjor høst.

Og skal Høgmo få tilbake den stolte kapteinen sin, han som kan lede Norge mot et mesterskap for første gang siden 2000, så bør han gi mannen en så lang ferie som overhode mulig nå.

Hvis ikke, kan Høgmo heller begynne å se seg om etter en annen leder-stopper i laget sitt.

 

Pinlig, Høgmo

FORTVILET: Mats Møller Dæhli, kveldens lyspunkt, gremmer seg over at Frankrike fikk gå opp til 1-0 tidlig i kampen. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB/Scanpix

FORTVILET: Mats Møller Dæhli, kveldens lyspunkt, gremmer seg over at Frankrike fikk gå opp til 1-0 tidlig i kampen. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB/Scanpix

(Frankrike – Norge 4-0) Du kan øve så mye du vil på lett, godt angrepsspill. Og fint er det. Men når du overhode ikke virker å vite hvordan du skal forsvare deg, så hjelper det lite.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Det er to privatkamper til alvoret begynner nå. Dimmelenka for tålmodighet begynner å bli kort.

Jeg har – helt siden Per-Mathias Høgmo ble ansatt – vært forsiktig med kritikken. Ikke fordi jeg ikke våger, men fordi jeg mer har sett etter løsninger enn problemer. Og jeg har sett mange tendenser til at Norge kan spille på en litt annen måte enn vi har gjort, med små unntak, i mer enn 20 år. Og lykkes.

Det jeg har likt dårlig er alle de store ordene, om angrepsspill som Manchester City og forsvarsspill som Atletico Madrid, om diktlesning, om sprettballer osv osv.

Fordi det har vært unødvendig. Og fordi jeg mener du taper mye på å meske deg med fine ord og uttrykk FØR du har begynt å vinne fotballkamper. Vinner du, så kan du si hva du vil – og folket lytter. Taper du, ler folk av billedlegging og fine ord.

Sånn er det.

Men nå er vi der at det må legges kritikk inn i tastaturet mitt.

– Nå begynner det å bli litt pinlig, sa Max-kommentator Kenneth Fredheim da Olivier Giroud satte inn den fjerde for Frankrike. Det var godt oppsummert. For det finnes ikke et lag i verden som vinner mange fotballkamper når du ikke kan forsvare deg.

Ja, det var et fransk lag på vei mot VM. Ja, det var en god motstander på bortebane. Ingen forventet at Norge skulle vinne. Og jeg mener fortsatt at Høgmo har kommet langt i måten han angriper kampene på når Norge har ballen.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Men du kan angripe så mye du vil, hvis du ikke scorer. Og motstanderen scorer på de fleste sjansene sine. Da må du tenke nytt, Høgmo.

Det første kvarteret var fullstendig krise. Fire sjanser på 14 minutter skapte Frankrike. To av dem reddet keeper Ørjan Håskjold Nyland mesterlig. Norge var ikke i nærheten. Og da innlegget mot svære Paul Pogba kom etter 14 minutter, markerte stopperne Brede Hangeland og Håvard Nordtveit samme mann.

Det var ikke Pogba, for å si det sånn.

1-0 til Frankrike var mer enn fortjent. Norge hang ikke sammen. Kaptein Brede Hangeland, i sin 91. landskamp, hadde et mareritt av en åpning. Backene fant ikke ut av om de skulle gå eller stå. To sentralt på midten ble for tynt, som det ofte gjør mot gode motstandere, spesielt på bortebane, og Norge ble kjørt i filler.

Men så tok det seg opp. Mats Møller Dæhli var strålende, Joshua King skapte noe med bevegelighet og fart. Og den siste halvtimen hadde Norge bra kontroll. Det var en godkjent omgang.

Det er noe som heter «offence wins you games, defence wins you titles». Men hvis Norge skal begynne å vinne fotballkamper igjen – til høsten, da EM-kvaliken starter – så må noe gjøres. Det nytter ikke å vente. På 18 minutter, fra det 51.- til det 69. minutt, scoret Frankrike tre ganger.

Først fikk Olivier Giroud lov å skyte – upressa – over Nyland. Martin Linnes sto og så på. Håvard Nordtveit må dele skylda, med en fæl pasning i forkant. Så løp Remy fra forsvaret – enkelt, da alle lå høyt og Nordtveit lå feil. Giroud gjorde 4-0. Norge sto og så på.

Det er bare en ting som gjelder for Per-Mathias Høgmo nå: Bruke de fem-seks siste landslagstreningene før alvoret starter til å øve forsvarsspill. Gjøre en erkjennelse av at vi ikke kan spille med to spisser på bortebane. Mye av det samme angrepsspillet kan gjøres uansett. 17 baklengsmål på åtte kamper, mer enn to pr kamp, holder ikke i det hele tatt. Da kan vi glemme EM før det har startet.

Det er rart å se et norsk fotball-landslag se så svake ut defensivt. Det er greit at det jobbes med angrepsspillet. Det trengs. Men flere pinlige tap som dette, det tåler du ikke, Høgmo.

Da får du ikke bare fotballkommentatorene mot deg, du får hele folket. Og da blir det tomt på Ullevaal i årene som kommer.

 

 

Hvis Norge var med i VM…

FREMTIDEN: Per Ciljan Skjelbred (fra venstre), Mats Møller Dæhli, Omar Elabdellaoue, Mohammed Abdellaoue og Stefan Johansen - før landskampen mot Tsjekkia i vinter. Fire av disse ville kommet i Sveas VM-tropp. Moa på venteliste... Foto: Bjørn S. Delebekk.

FREMTIDEN: Per Ciljan Skjelbred (fra venstre), Mats Møller Dæhli, Omar Elabdellaoue, Mohammed Abdellaoue og Stefan Johansen – før landskampen mot Tsjekkia i vinter. Fire av disse ville kommet i Sveas VM-tropp. Moa på venteliste… Foto: Bjørn S. Delebekk.

Om 16 dager starter fotball-VM. Der er ikke Norge med. Men hvem hadde landslagssjefen sendt til Brasil – om Norge hadde kvalifisert seg?

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

I kveld spiller Norge mot VM-klare Frankrike i Paris, en ny mulighet for Per-Mathias Høgmo til å teste ut hvilke spillere som har nivået inne – eller ikke.

I den forbindelse har jeg prøvd meg på et VM-uttak, basert på hvilke spillere Per-Mathias Høgmo har testet til nå, hvem som er i form, tatt hensyn til skader, balanse i troppen, spillere med fart (essensielt i dagens fotball). Og stilt spørsmålet: Er det noen Høgmo har oversett?

Da kom jeg til denne 23-mannstroppen:

szc5f5b4Keepere: Ørjan Håskjold Nyland (bildet), Rune Almenning Jarstein og André Hansen.

Forsvarsspillere: Omar Elabdellaoue, Tom Høgli, Brede Hangeland, Fredrik Semb Berge, Tore Reginiussen, Martin Linnes og Håvard Nordtveit.

Mats Møller Dæhli på promoshoot hos TVNorge.  FOTO: KRISTER SØRBØ/VGMidtbanespillere: Per Ciljan Skjelbred, Mats Møller Dæhli (bildet), Stefan Johansen, Anders Konradsen, Ruben Yttergård Jenssen, Yann-Erik de Lanlay, Alexander Tettey, Tarik Elyounoussi og Morten Gamst Pedersen.

Angripere: Jo Inge Berget, Mohamed Elyounoussi, Ola Kamara og Fredrik Gulbrandsen.

På keepersiden føler jeg meg trygg: Jarsteins rutine, sammen med Nylands glimrende og trygge spill, og en solid André Hansen. Ingen tvil her.

I forsvaret må jeg velge: Vegard Forren har styrker, med pasningsfot og luftstyrke. Men jeg velger meg likevel Semb Berge og Reginiussens fart, samt Nordtveits allsidighet (kan også spille sentral midtbane) som potensielle makkere til Hangeland.

sz1e6677Siden Vegar Eggen Hedenstad (bildet) fortsett er skadet, håper jeg at trioen Omar Elabdellaoue, Tom Høgli og Martin Linnes gjør jobben. Alle tre kan spille på begge sider. Alternativene var Jonathan Parr eller Per Egil Flo, mer rendyrkede venstrebacker.

På midten går jeg for teknikk (Dæhli, Skjelbred, Yttergård Jenssen, Gamst Pedersen), kombinert med fart (Tarik Elyounoussi) og styrke en-mot-en (de Lanlay), samt løpskraft (Johansen og Konradsen) og duellstyrke (Tettey). Jeg vraker Wolff Eikrem og Berisha. De utgjør ikke en stor nok forskjell.

Jeg ønsker å ha med Jo Inge Berget, den beste og mest riktige i en tilbaketrukket spissrolle. Håpet må være at han har holdt formen ved like, selv om han ikke har spilt i Cardiff. Ola Kamara har jeg fortsatt tro på, og fetter Elyounoussi (Mohamed) kan spille både spiss og kant.

Det mest overraskende for mange vil kanskje være at jeg ville tatt ut Fredrik Gulbrandsen (bildet) sz59767bsom 23. mann. Han har den farten og kraften som skal til for å slite i og ut motstanderne.

Svakheten er at han ikke er noen typisk goalgetter. Men det er ikke Mohammed Abdellaoue heller – nå. Så jeg vraker Moa og satser på at Fredrik Gulbrandsen har med seg scoringsskoene til Brasil.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Jeg dropper Daniel Braaten også. Det holder ikke å være god i hver åttende kamp.

Det er nok ikke mange som vil savne Norge under VM 2014. Men gi disse spillerne, pluss de tenåringene som kommer gjennom nå, fire år til. Så skal vi se hvor mange som bryr seg om oss da.

 

Beviset på galskapen

FLYTTER: Kristofer Hæstad. Her er han og Vålerenga er på vei til Trondheim for å møte Rosenborg i 2011. FOTO: ESPEN BRAATA / VG

FLYTTER: Kristofer Hæstad. Her er han og Vålerenga er på vei til Trondheim for å møte Rosenborg i 2011. FOTO: ESPEN BRAATA / VG

Kristofer Hæstad (30) kjøpes ut av kontrakten med Vålerenga. Og blir ufrivillig bildet på alt som var og er galt med norsk fotball.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

De økonomiske tidene har endret seg voldsomt de siste årene, og de fleste klubber sliter med å finne løsninger på følgende spørsmål: Hva gjør vi med eksisterende kontrakter som vi egentlig ikke har råd til – nå?

For det norsk fotball hadde råd til i 2010, det har de bare råd til 50-60 prosent av i dag. Og når dette gjelder spillere som fortsatt har 1-3 år igjen av kontrakter inngått i perioden 2008-11, så blir det fort dyrt. For dyrt.

I en samtale jeg hadde med Kjetil Rekdal i fjor vinter, gikk det klart fram at noe av problemet hans i Vålerenga var at han hadde tre-fire spillere på høye lønninger, men som han ikke ville satse på i fremtiden.

En av dem var nok Kristofer Hæstad, kjøpt for 10 millioner kroner fra Start, under Martin Andresens regime, i 2008. 24 år gammel og landslagsspiller, så dette ut til å være et OK kjøp.

Med en årslønn på 2-3 millioner kroner, ble det fort dyrt. Men VIF skulle satse, og så sent som i 2011, fikk Hæstad ny kontrakt, som strakk seg ut 2015. Nå er han kjøpt ut. Klubben tenker trolig som så: Det er bedre å betale ut en spiller nå, betale deler av lønnen hans i 2014 og 2015, enn å ha han i klubben når treneren likevel ikke har tenkt å bruke han i særlig grad.

Jeg blir slett ikke overrasket hvis det kommer flere tilfeller som Hæstad og VIF. Spillerstallene vil bli betraktelig slanket for dyre lønninger i årene som kommer. Publikumstallene denne sesongen har allerede fått alarmen til å gå i flere klubber. Historier om dårlig økonomi i Brann, Lillestrøm, Vålerenga og Stabæk er allerede der. Og det kan komme flere. Det er – nesten – slutt på den tiden da en fotballspillere kunne styre hva han ville ha i lønn, selv om rapporter fra Molde og Trondheim tyder på at det fortsatt går an å få gode kontrakter i norsk fotball.

Men flere tilfeller som det Vålerenga har gjort med Kristofer Hæstad vil komme. Og noen spillere vil heller spille fotball enn å tjene penger ved å sitte på en tribune. I sum vil det åpne for re-forhandlinger, eller sluttpakker. Alternativet kan være konkurs. For klubbene.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Norsk fotball har overvurdert seg selv gjennom mange år. Troen på at ligaen skulle gå gjennom taket både kommersielt og publikumsmessig ble utført av voksne mennesker som kanskje tror på julenissen også. I Norge oppnår du det motsatte når folk føler at de ikke får noe igjen for å betale dyrt for å se fotball fra tribunen, og de samme menneskene leser om middelmådige spillere som tjener millioner av kroner på det ordinære som presteres.

Da gidder de ikke å gå på kamp.

I tillegg til overvurderingene, har du alltids de som får med seg pengesterke mennesker i et spleiselag for å vinne liga eller cup EN gang, for å være med på festen, denne once-in-a-lifetime-tankegangen. Og da er den kortsiktige løsningen dyre spillere med høye lønninger.

Sånn har både norsk fotball – og norsk ishockey – vært dominert av i flere tiår.

For norsk fotball er festen over.

For lengst.

Spørsmålet er bare når neste fest starter.

For på et gitt tidspunkt tar noen fotball-ledere sjansen – igjen.

Selv om advarslene er der.

 

 

De rutinerte må ta ansvar

I TRØBBEL: Rikard Norling og Brann.

I TRØBBEL: Rikard Norling og Brann.

(Brann – Vålerenga 2-3) Det var mange av Brannspillerne som snakket godt om Rikard Norling i vinter. Nå må de samme spillerne stå fram og vise ham tilliten verdig.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Byen er Bergen og laget er bånn. Samtidig har det ikke vært så mange talenter samlet i klubben på veldig lenge.

Det er en delikat situasjon: Kommer Brann seg ut av denne knipen nå, så har de et lag med mange, unge, gode lokale spillere i mange år fremover.

Men det er IKKE talentene, tenåringene, som skal bære ansvaret for at Sportsklubben Brann ligger på kvalik-plass etter 11 serierunder, med fattige åtte poeng og to baklengsmål i snitt pr kamp.

Det er klubbens dårligste, første 11 kamper i serien på 11 sesonger. I 2003 sto Brann også med åtte poeng, men med enda dårligere målforskjell enn de har i 2014.

Mot Vålerenga i går, startet Brann med en på 18, en på 19, en på 20 og en på 21 år – alle lokale spillere. Og underveis satte Rikard Norling inn en 16-åring, en 20-åring og en på 21. Det siste kvarteret hadde Brann seks egenproduserte unggutter på banen samtidig.

Noe som er fantastisk, og et bevis på, at det jobbes godt i norsk fotball nå.

Men samtidig: Du havner i trøbbel med for mange unggutter på laget – samtidig. Problemet til Rikard Norling er at de etablerte, de som skulle bære laget, har sviktet.

Vadim Demidov og Erlend Hanstveit ble hentet hjem for å lede laget på banen og i garderoben, og forsvarsspillet skulle strammes opp ved hjelp av de to rutinerte spillerne.

Begge har vært blant Branns svakeste spillere så langt denne sesongen.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Birkir Mar Sævarsson, offensiv, islandsk back, har vært en skygge av seg selv. Det samme har Amin Askar, som forrige sesong var en spiller som utgjorde en forskjell. Og Erik Huseklepp, som endelig skulle få spille spiss, men som på 11 kamper ikke har scoret et eneste mål.

Det er disse, samt svenske Jacob Orlov og spillende assistenttrener Hassan El Fakiri, som må ta ansvar nå, hvis de fortsatt mener at Rikard Norling er rett mann i Brann.

For svenske Norling trenger hjelp for å få Brann ut av gjørma nå.

Og den ser ganske dyp ut.