Guardiola ydmyket – men ikke avslørt

(Bayern München – Real Madrid 0-4, sammenlagt 0-5) Før alle slakter den ballbesittende fotballen Pep Guardiola (43) har tatt med seg til Bayern München, er det kanskje verdt å minne om et par-tre ting:

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

** Spania har vunnet de tre siste mesterskapene med ganske lignende fotball.

** Guardiola vant 14 pokaler på fire sesonger i Barcelona med ganske lignende fotball.

** Bayern München har for lengst vunnet Bundesliga – og er i cupfinalen. Det kan altså bli to av tre titler i hans første sesong i klubben.

STOR FEST: Cristiano Ronaldo feirer sitt andre og Real Madrids fjerde mål sammen med Luka Modric. Foto: AP

STOR FEST: Cristiano Ronaldo feirer sitt andre og Real Madrids fjerde mål sammen med Luka Modric. Foto: AP

Med tanke på at Guardiola har innført en helt ny spillestil, har det jo ikke vært helt meningsløst det han har drevet med denne sesongen.

Men akkurat nå overskygges dette av et av de mest ydmykende nederlagene i Bayern Münchens historie. Tre baklengsmål etter dødballer og Guardiola-fotball på lavgir mot verdens kanskje aller beste kontringslag, det blir det selvsagt ikke Champions League-finale av. Bayern var tempofattige og idéløse, Real fartsfylte og nådeløse.

Tyskerne hadde heller ikke enkeltspillere som greide å gjøre noe ekstra. Den regjerende mesteren skapte knapt sjanser over 180 minutter, problemene fra oppgjøret på Santiago Bernabeu fortsatte. Hele laget er ute av form, og har sett famlende ut helt siden seriegullet ble sikret rekordtidlige 25. mars.

Betyr dette at Pep Guardiolas fotballfilosofi er avslørt? Selvsagt ikke. Men det betyr at Real Madrid leverte sin type fotball mye bedre enn Bayern i disse semifinalene.

Betyr det at Pep Guardiola er under press i Bayern München. Selvsagt. Bayern München taper ikke med fire mål på hjemmebane uten at det blir bråk.

Etter tap i tre strake semifinaler er Real Madrid i sin første finale siden Carlo Ancelottis trenerassistent Zinedine Zidane avgjorde med sin uforglemmelige volley mot Bayer Leverkusen i 2002. Gentlemannen Ancelotti opplevde kanskje sin aller beste enkeltkamp fra benken, enda hvassere enn da hans Mila

Trond Johannessen

Trond Johannessen

n valset over Manchester United (3-0) i semifinalereturen i 2007.

Midtstopperne Sergio Ramos og Pepe var fantastiske, toppet av Ramos to scoringer med hodet. Pepe driver på med sine usportsligheter, men er en uvurderlig ballvinner. Backene Dani Carvajal og Fabio Coentrao har knapt sett bedre ut, Luka Modric og Xabi Alonso briljerer på midten – Gareth Bale og Cristiano Ronaldo herjer på flankene.

Alonsos klønete gule kort, som gjør at han mister finalen, la en liten demper på festen, men dette vil for alltid stå igjen som en av Real Madrids store europacupkvelder.

Og dét sier ikke lite.

Guardiola har et problem

(Real Madrid – Bayern München 1-0) Noen ganger er 16 sekunder nok.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Bayern München eide alt. Real Madrid ble liggende like dypt som Manchester United gjorde i kvartfinalen. I nesten 18 minutter. Så vant Reals Karim Benzema ballen, langt inne på egen halvdel.

Han dyttet den til Xabi Alonso. Alonso til Isco. Isco til Ronaldo. Ronaldo med en stikker bak ryggen på Bayerns Jerome Boateng, til Fabio Coentrao. Innlegget fra venstre strøk hælen til Dante og skotuppen til David Alaba, og på bakerste stolpe dukket ballvinner Benzema opp. 16 sekunder. 1-0.

0-1: Pep Guardiola (til venstre) og Real-trener Carlo Ancelotti peker og forklarer. Italieneren Ancelotti er i føringen etter den første semifinalen. Foto: REUTERS

PEKER HVER SIN RETNING: Pep Guardiola (til venstre) og Real-trener Carlo Ancelotti peker og forklarer. Italieneren Ancelotti er i føringen etter den første semifinalen. Foto: REUTERS

Bayern München fortsatte å styre, stort sett hele kampen, men Real Madrid kom likevel til de klart største mulighetene: Ronaldo hadde to bra sjanser, Angel di Maria meide ballen over fra meget god posisjon like før pause. Etter pause: Samme mønster. Bayern med ball, uten å skape all verden (det gjorde heller ikke Real).

Bayern-trener Pep Guardiola har et problem nå. Han skulle utvikle et lag som herjet i Champions League under Jupp Heynckes. Han har skapt en maskin som er best i verden med ballen, best i verden til å slå pasninger, best i verden til å kontrollere kamper.  Men i perioder ser de ut som et håndball-lag som burde vært avblåst for passivt spill. Det skjer for lite, og man sitter med følelsen av at det hadde vært bedre for Bayern dersom motstanderlaget kunne få ha ballen litt mer, slik at det hadde blitt litt mer plass å angripe i når den gjenvinnes.

For å sette det på spissen: Noen ganger virker det som om det er viktigere for Guardiola å ha ballen enn å score mål. Som han sa på pressekonferansen etter sitt første tap på Santiago Bernabeu (som trener): «Jeg vil at mine spillere skal holde på ballen og bruke den, for det er grunnen til at de er fotballspillere.»

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Så da vil det nok se ganske lignende ut i München kommende tirsdag, selv om  Guardiola selvsagt så at Real Madrid hadde skremmende god kontroll på hans lag. Det blir noe forutsigbart og tempofattig over Bayern. Motstandere på dette nivået er bedre til å tette igjen rommene, og da er Guardiola i hvert fall avhengig av enkeltspilleres briljanse, slik Andres Iniesta og særlig Lionel Messi kunne løse opp et forsvar under hans tid i Barcelona. I Bayern har den jobben som oftest tilhørt Arjen Robben og Franck Ribéry på hver sin kant. Når Robben ble kneblet og Ribéry var helt ute, ble Bayern et ganske lett bytte for et klokt og aggressivt Real-forsvar.

Når det er sagt nekter jeg å tro at det var Real Madrids intensjon å ha ballen SÅ lite hjemme på Santiago Bernabeu. 28,3 prosent ballbesittelse på eget gress (ifølge Opta), det er jo nesten pinlig for et lag av denne størrelsen.

Men denne kvelden funket det ganske bra.

Kranglefantene

Hvis du lurer på hvor dypt rivaliseringen mellom Real Madrid og Bayern München stikker, kan du begynne med å se denne videoen på YouTube.

Germany Soccer Champions League

GARANTERT BRÅK: Marcelo (til venstre) holdes unna av lagkamerat Samir Khedira, mens halve Bayern München jakter brasilianeren i semifinalemøtet mellom Real Madrid og Bayern for to år siden. Foto: AP

Av Øyvind Herrebrøden, journalist i VG

Det brutale overfallet fra Real Madrid-legenden Juanito på Bayern-anfører Lothar Matthäus i 1987, med dommeren som nærmeste vitne, viser bare litt av historien mellom Tyskland og Spanias to mestvinnende klubber (regner liga, cup, europacup).

I kveld er de motstandere for sjette gang i semifinalen i den gjeveste europacupen (Bayern har vunnet fire av de fem dobbeltoppgjørene). Merkelappen «Den moralske finalen» er klistret på matchen, men når disse to klubbene, med flest og tredje flest Champions League-titler møtes, har det en tendens til å skje mye umoralsk.

1976: Klubbenes aller første semifinalemøte. Matchen endte 1-1, men huskes for «El loco del Bernabéu» – Galningen på Bernabéu. En tilskuer løp ut på banen i sluttminuttene og gikk til fysisk angrep både på Bayerns målscorer Gerd Müller og dommer Erich Linemayr fra Østerrike. Real Madrid ble først dømt til fem års utestengelse fra Europacupen, men vant frem ved en anke. Mens Bayern vant returen og senere finalen. Deres tredje strake tittel i turneringen.

1987: På denne tiden dominerte Real Madrid spansk serie, men slet med å oppnå europeisk suksess. Returmatchen ble avbrutt da Real-fansen kastet fyrverkeri mot Bayerns belgiske stjernekeeper Jean-Marie Pfaff, men den uvirkelige dobbelstemplingen fra Juanito på Matthäus, først ryggen, deretter ansiktet, overgikk likevel alt (ny video her).

Det ga ikke bare rødt kort. Juanito fikk fem års utestengelse fra Europa og knapt spilletid for Real Madrid igjen. Så ble han drept i en trafikkulykke i 1992, men er på ingen måte glemt på Santiago Bernabéu: Lytter du godt etter i kveld, når kampuret passerer 07.00, roper Real-fansen «Illa, illa, illa – Juanito Maravilla» for å hedre sin avdøde helt.

FIGHT: Bayern-stopper Samuel Kuffour og Real-ikonet Raúl (til venstre) i basketak i 2004. Foto: REUTERS

FIGHT: Bayern-stopper Samuel Kuffour og Real-ikonet Raúl (til venstre) i basketak i 2004. Foto: REUTERS

2004: Etter at gigantene møttes i to forholdsvis rolige semifinaler på rad i 2000 og 2001, der de var hyggelige nok til å vinne én hver, var det som om alt måtte skje igjen da Bayern og Real trakk hverandre i 8-delsfinalen denne vinteren. For hva skal man si om at den tilsynelatende alltid smilende brassen Roberto Carlos klinket til Bayern-stopper Martin Demichelis (i dag Manchester City) i første møte – oversett av dommer Terje Hauge?

Eller i returen – da hissigproppen Oliver Kahn måtte bruke de kraftige keepernevene sine for å hindre Real-stjernen David Beckham i å fly på en av Kahns lagkamerater? Omtrent samtlige 22 spillere var i nærheten da det nesten brøt ut masseslagsmål på Bernabéu på overtid i kamp to. En venstrebensvolley fra Zinedine Zidane sendte spanjolene videre etter et kaos av et dobbeltoppgjør.

2007: 8-delsfinale også denne gangen. Sjefskranglefant Mark van Bommel var på plass i Bayern en sesong i Barcelona, og fortiden hos Reals fremste rival ble tatt opp da han dunket inn et langskudd og bortemål på Santiago Bernabéu i første kamp. For hollenderen jublet ved å rette neven mot hjemmefansen, mens Bayern-kompis Hasan Salihamidžić fulgte opp med å spytte mot publikum. Van Bommel angret på feiringen etterpå, og unnskyldte seg med at han ikke hadde noe imot Real-supporterne. Men, la han til, han hadde noe imot enkelte av Real-spillerne…

I returen i München scoret Roy Makaay tidenes raskeste Champions League-mål etter bare ti sekunder. Bayern gikk videre, men også her klarte van Bommel å markere seg negativt: Han ble utvist. Det samme ble Reals Diarra.

2012: For bare to år siden møttes klubbene i et identisk oppgjør som i kveld: Semifinale i Champions League. «Mr. Bayern», Franz Beckenbauer, hadde ett drøyt år i forveien gått ut og kritisert daværende Real Madrid-trener José Mourinho for å være udannet i oppførselen sin. Det ble et «snilt» oppgjør til disse to å være – tross ni gule i første kamp, syv i returen i Madrid… Og brassebacken Marcelo burde vært utvist for en brutal nedsparking av Thomas Müller i sluttminuttene i München.

Fotballdramatikk manglet det iallfall ikke: Etter at begge lag vant hjemmekampen
2-1, måtte lagene skilles på straffespark. Både Cristiano Ronaldo, Kaká og Sergio Ramos misset for Real, det samme gjorde Philipp Lahm og Toni Kroos (to tyskere!) for Bayern. Men Bastian Schweinsteiger, som etterpå påsto han mistet testiklene på vei bort for å ta den avgjørende straffen, sendte Bayern til finalen.

Øyvind Herrebrøden i VG.

Øyvind Herrebrøden i VG.

I kveld spiller Real Madrid sin fjerde strake semifinale. Jeg har vært tilstede på de tre foregående på Santiago Bernabéu, min favorittarena av dem jeg har besøkt, og sett Lionel Messi (2011), Schweinsteiger (2012) og lagmaskinen Borussia Dortmund (i fjor) ødelegge i tur og orden for tidenes mestvinnende Champions League-klubb.

Bayern prøver på nytt i kveld og spiller for sin fjerde finale på fem sesonger. Hvordan tror du dette ender?

En mann uten garderobe

David Moyes har et kjølig forhold til flere av Manchester United-garderobens mest markante skikkelser.  Så kaldt at det nærmest er umulig for ham å fortsette.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VG

– De lurer på hva han driver med.

Ordene kom fra en tidligere Manchester United-profil da jeg traff ham i fjor høst. Han siktet til flere av klubbens mest rutinerte menns mening om den nye managerens metoder i treningshverdagen.

Det var for fysisk, defensivt orientert og lite fokus på angrepsmønster.

– De har knapt trent offensivt spill og samhandling fremover på banen, sa en United-ansatt i desember.

Allerede i god tid før jul begynte ryktene å versere om misnøye blant spillerne i Manchester United. I starten var det bare noen, i vinter enda flere og nå virker det som at store deler av garderoben ikke tror at David Moyes er mannen til å vinne trofeer med rødtrøyene.

At Manchester United ikke har vært til å kjenne igjen på banen er én ting, men det er minst like interessant hvor totalforandret klubben har blitt siden David Moyes overtok de regjerende ligamesterne.

Under Alex Ferguson slapp tilnærmet ingenting ut fra treningsfeltet på Carrington. Hvis det var problemer i spillerstallen, ble det i de aller fleste tilfeller håndtert internt.

Denne sesongen har uvanlig mange hatt et uvanlig stort behov for å baksnakke klubbens manager. Enkelte spillere har rett og slett vært muldvarper. Da en Daily Mirror-journalist i fjor høst ble utestengt fordi han tvitret den riktige lagoppstillingen før hver kamp, var kilden en av Manchester Uniteds mest rutinerte spillere, som nå har sett sine beste dager.

De siste ukene og månedene har klubben etter beste evne drevet brannslukning. På egne nettsider lanserte de et «intervju» med Robin van Persie, som hevdet at han var strålende fornøyd med David Moyes. Artikkelen var et bestillingsverk fra Uniteds PR-avdeling.

Dagen før skjebnekampen mot Olympiakos, stilte Ryan Giggs opp sammen med Moyes på pressekonferansen på Old Trafford. Waliseren sa at forholdet til skotten var godt og uproblematisk, men Giggs snakket ikke sant.

SISTE DANS? David Moyes på sidelinjen i møtet med gamleklubben Everton søndag. Foto: PA

SISTE DANS? David Moyes på sidelinjen i møtet med gamleklubben Everton søndag. Foto: PA

Veteranen og den nye sjefen har aldri vært på bølgelengde. På denne tiden hvert år har Manchester United tilbudt Giggs ny ettårskontrakt.

I år har ingen av partene snakket sammen. Det er på mange måter naturlig på grunn av 40-åringens alder, men han var også klar for å forlate rollen i trenerteamet. Ryan Giggs er ganske enkelt ingen stor tilhenger av David Moyes.

Og på denne måten kunne jeg ha fortsatt. Moyes har mistet store deler av garderoben, og da er det særdeles vrient – om ikke umulig – å fortsette.

Ansettelsen fremstod som et smått naivt eventyr. Om den legendariske mannen som pekte ut sin egen erstatter, men David Moyes og Manchester United har aldri vært en god match. Til det er hans tilnærming til spillet for forsiktig og defensiv. Han fremstår som en manager som ikke passer inn i en klubb der kravet er at man skal styre kamper, angripe og underholde.

At han etter søndagens tap i Goodison Park-returen mente at laget hans spilte godt, sier en hel del om at hans tankesett ikke går overens med giganten som lønner ham.

Da Alex Ferguson bestemte seg for å pensjonere seg, skrev jeg at hans måte å styre United på fort kunne bli et mareritt for klubben. Du må være regelrett gal og særdeles autoritær for å være manager for en institusjon i fotballen, og samtidig kunne tilby fotball av en kvalitet og filosofi som de røde har blitt kjent for gjennom flere tiår med Alex Ferguson.

Dette er ikke David Moyes i stand til. Og for hver ydmykelse og nederlag denne sesongen, har vinnermentaliteten gradvis forsvunnet ut av Old Trafford.

Med den følger trolig Moyes.

Artikkelforfatteren var i 2010 og 2011 redaktør for united.no, som er nettstedet til Manchester Uniteds skandinaviske supporterklubb

Snart er han geni. Eller idiot.

19607546-jpgcardiff--53

USIKKER SKJEBNE: Ole Gunnar Solskjær under kampen mot Stoke lørdag. Foto: Pa Photos

 

Av Ole Kristian Strøm, sportsjournalist

CARDIFF (VG) (Cardiff-Stoke 1-1) Det ble ikke noe påskemirakel fra Ole Gunnar Solskjærs Cardiff.

1-1 mot Stoke betyr at det må gjøres undere også etter påske. Alt skal avgjøres i to bortekamper mot Sunderland og Newcastle, for deretter venter en ekstrem vrien hjemmekamp mot Chelsea.

Fotball er enkelt. Fotball er brutalt. Fotball er resultater.

Derfor vipper Ole Gunnar Solskjær for tiden på en knivsegg om å bli erklært som geni eller idiot.

Klarer Cardiff å redde plassen, kommer han til å hylles som et geni som fotballmanager.

Rykker de ned etter bare én sesong oppe, vil Solskjær få en vesentlig del av skylden og få et minus på CV-en – selv om han utvilsomt jobber med en av Premier Leagues svakeste spillerstaller.

Selvfølgelig ligger sannheten et sted midt imellom. Solskjær har gjort mye bra i sine snart fire måneder i Cardiff. Han har også gjort noen feil. Men ingen av delene betyr så mye den dagen regnskap skal settes opp: slutt-tabellen i Premier League 2013/14.

Heldigvis for Solskjær tapte Fulham i dag for Tottenham, og Norwich får det vanskelig mot Liverpool i morgen.

Uansett må Cardiff stole på seg selv i ligaavslutningen. Og Cardiff-spillerne må stole på Solskjær.

Mye tyder på at han har lykkes med å få dem til å tro på prosjektet sitt. Han trenger spillere som er lojale og følger opplegget. Kanskje har lekkasje-saken bidratt til å knytte spillerne, Solskjær og resten av klubben nærmere hverandre. En ansatt skal ha blitt sparket, og Solskjær har understreket at han trenger absolutt lojalitet. Det ser det ut til at han har fått.

Ekstra bra for Cardiff-manageren er det at det var hans «egen» Mats Møller Dæhli, gutten som Solskjær har fulgt med siden han var 14 år og som han i januar hentet over fra Molde, som skapte det meste for Cardiff i 1.omgang denne lørdagen. Den mest «unorske» spilleren på hele Cardiff-laget var norske Dæhli. Publikum reiste seg og klappet ærbødig 19-åringen av banen ti minutter før slutt.

Keeper David Marshall ble deretter en påskens redningsmann for Solskjær på slutten.

For første gang stilte Cardiff-manageren med det samme mannskapet i to kamper på rad. Det er et godt tegn. Han bør i stor grad rendyrke denne gjengen i ligaavslutningen.

Så får vi se om de gjør ham til geni. Eller idiot.

Martinez har skapt vinnerlaget Everton

Som vanlig litt i skyggen av Liverpool, men denne bloggeren vil dele ut masse ros til Everton og manager Roberto Martinez denne gangen. Reisen kan fort ende i Champions League.

KAN KLARE: Roberto Martinez kan klare med Everton i sin første sesong det David Moyes aldri klarte - få klubben inn i Champions League. Foto: PA.

KAN KLARE: Roberto Martinez kan klare med Everton i sin første sesong det David Moyes aldri klarte – få klubben inn i Champions League. Foto: PA.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballreporter VG.

Vinner Everton sine fem siste kamper, som de fort kan klare, blir det hymne og Champions League på Goodison Park til høsten. At det overhode var en mulighet, forutså ikke mange eksperter før sesongen startet.

For Evertons sju strake seirer i ligaen kan fort bli til åtte etter at Crystal Palace har vært på Goodison Park tirsdag kveld. Liverpool står med 10 strake ligaseirer, og setter – som vanlig – Everton i by-skyggen i Liverpool der også.

Men historisk sett er Evertons rekke av seirer denne sesongen blant det sterkeste klubben har gjort. Siden opprykket i 1954 – altså på 60 sesonger – har Everton kun hatt to seiersrekker som har vært lengre enn dagens. Begge gangene ble det ligagull – etter åtte strake seirer på våren 1970, og 10 strake seirer (rekord) på våren 1985.

Faktisk har fem av de seks lengste seiersrekkene i Everton-historien kommet på våren. Så det er ingen myte at klubben starter tregt – og kommer sterkere etter jul.

Siden Everton vant ligagull i 1970, har de kun vært jevnbyrdige med Liverpool fra 1984-87.Etter ligagullet i 1987, det siste så langt, har Everton en 4. plass fra 2004/05 som sitt beste. Da klarte de ikke kvalifiseringen til Champions League, mens Liverpool fikk en ekstraplass i turneringen, som regjerende mester, selv om de ikke var inne på topp fire…

Liverpool var i veien på flere måter da Everton var på sitt beste på 1980-tallet: For da Everton endelig skulle få prøve seg i forgjengeren til Champions League, Serievinnercupen, sammenfalt det med Heysel-tragedien, der Liverpool var involvert. Britiske klubber fikk karantene i Europa akkurat da Everton var på sitt beste – mye takket være Liverpool…

Trolig var Everton Europas beste lag i 1984/85. De vant ligagull, Cupvinnercupen og kom til FA-cupfinalen.

Men neste sesong kan lett bli den første i historien der begge Liverpool-lagene deltar i Champions League. London og Manchester har gjort det før dem, men både Everton og Liverpool er gode, litt mot mange odds denne sesongen. Evertons har fortsatt til gode å kjøpe en spiller for mer enn £ 15 M (Marouane Fellaini), så på mange måter driver de i en annen liga enn konkurrentene rundt seg.

Så, hvorfor er Everton bedre enn på ti sesonger?

Det er sjelden det finnes noe entydig svar på et sånt spørsmål.

At David Moyes hadde gjort et godt forarbeid, kan det ikke være tvil om. Men Moyes klarte aldri å ta steget helt inn, uten at han ble kritisert for det. Til det var det for «feige lag»…

Med Moyes til Manchester United, ble Wigan-manager Roberto Martinez hentet til Everton. Han slapp dermed å være med Wigan ned en divisjon, samtidig som han fikk med seg oppturen det var å vinne cupfinalen mot Manchester City på Wembley. Men ingen klandret Martinez for nedrykket. Det var heller sett på som en prestasjon å holde klubben i Premier League så lenge som han og forgjengerne gjorde (åtte sesonger).

Det hevdes at Everton spiller annerledes under Martinez, mer offensivt. Kanskje er det en liten endring. Men jeg tror mer på at forsterkningene i spillerstallen er årsaken til at Everton – trolig – blir bedre enn sjetteplassen i Moyes siste sesong.

Everton har lånt inn spillere, noe som har vært en suksess, men som også er en svakhet hvis vi tenker fremtid. Gareth Barry er inne i sitt siste kontraktsår med Manchester City, har vært god (som vanlig med han) i Everton, og Barry får nok Everton beholde om de gir han en kontrakt på to-tre år.

Det er verre med Romelu Lukaku (20), som har scoret 13 mål på 26 ligakamper. Det er fem sesonger siden en Everton-spiller scoret flere, Yakubu med 15 mål i 2007/08, og etter min mening ligger den største forskjellen på Everton da og nå der: Endelig har klubben en spiss som scorer.

Problemet er at han ikke er Evertons eiendom. Så spørs det om Jose Mourinho henter belgieren hjem til Chelsea, som eier han, eller om Mourinho har andre planer. Skal Everton kjøpe han ut av kontrakten med Chelsea, blir han uansett ikke billig.

20 år gamle Gerard Deulofeu, på lån fra Barcelona, har vært et friskt pust når sjansen har kommet. Han skal etter planen returnere til klubben, som ikke får kjøpe spillere neste sesong.

I tillegg visste Martinez hva han hentet i Wigans midtbanespiller James McCarthy (23), som har vært god i spann med Barry – og egenprouserte Ross Barkley (20) som har hatt en voldsomt utvikling det siste året.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Og hvis Everton beholder disse spillerne, ganske sikkert minus Deulofeu, pluss Leighton Baines, Seamus Coleman og Phil Jagielka, så kan klubben etablere seg, og utfordre de mer pengesterke klubbene i årene som kommer.

Det er i hvert fall interessant å se at Everton viser at det fortsatt er mulig å kjempe mot overmakten, i form av penger, bare du er smart – og heldig – nok med spillerkjøp/lån og i valg av manager.

PS! I tillegg til kampen hjemme mot Crystal Palace onsdag kveld, har Everton igjen Manchester-klubbene hjemme på Goodison, der de kun har et tap denne sesongen (mot Sunderland), samt bortekamper mot Southampton og Hull.

Hva nå, David Moyes?

MÜNCHEN (VG) Seks minutter over 23 ble David Moyes geleidet inn på pressekonferansen på Allianz Arena av Bayern Münchens mediesjef, Jon Jamessen fra Norges Fotballforbund og Sarpsborg.

Det var ingen veldig slagen United-manager som skulle forklare 1-3-nederlaget for mektige Bayern. United er ute av Champions League, men Moyes var veldig fornøyd med innsatsen til spillerne sine, han syntes de «spilte bra».

– Vår eneste synd var at vi slapp inn det målet rett etter at vi tok ledelsen, sier Moyes.

FALT SAMMEN: David Moyes og United-benken måtte til slutt innse at Bayern ble for sterke. Til venstre for  manageren sitter  assistentmanager Steve Round, til høyre førstelagstrener Phil Neville og Ryan Giggs. Foto: PRESS ASSOCIATION

FALT SAMMEN: David Moyes og United-benken måtte til slutt innse at Bayern ble for sterke. Til venstre for manageren sitter assistentmanager Steve Round, til høyre førstelagstrener Phil Neville og Ryan Giggs. Foto: MARTIN RICKETT/PA WIRE

Uniteds franske veteranback Patrice Evra fikk sitt livs treff 11 minutter ut i 2. omgang. Han klinket ballen i krysset fra 20 meter, og det var ikke mange på United-benken som ikke deltok i jubelscenene noen meter nedenfor pressetribunen. David Moyes prøvde febrilsk, litt som José Mourinho dagen før, å dele ut noen instrukser.

Det gikk dårlig. Da dommeren blåste i gang spillet igjen reagerte Bayern-fansen stikk motsatt av det man er vant til; hele stadion reiste seg og applauderte sitt lag, jaget dem videre. Belønningen kom etter 21 sekunder, målet Bayern litt idéløst hadde jaktet i nesten en time:  Inn fra Franck Riberys venstrebein, Mario Mandzukic kom endelig unna de luftsterke stopperne og kunne leke seg mot den ferske målscoreren Evra og styre inn utligningen med hodet. Og senere skulle det bli Arjen Robben, den trippende hollenderen, som skulle avgjøre; først med en målgivende pasning til Thomas Müllers 2-1-mål, deretter rundet han både Evra og Nemanja Vidic, før han punkterte kampen, via Vidic og forbi en sjanseløs David de Gea.

Da ljomet «Europa Pokal Sieger» over Allianz Arena, igjen og igjen. Og selvsagt kan Bayern München bli det første laget som forsvarer en Champions League-triumf. Og, vær så snill, kom ikke med at det er kjedelig å se på Bayern, og i hvert fall ikke på bakgrunn av de to møtene med Manchester United. Den eneste grunnen til at disse to kvartfinalene innimellom så ut som en litt intetsigende balltrillende affære var måten United måtte spille på, for i det hele tatt å ha en liten mulighet.

Bayern München kan ikke få kjeft for at laget er utrolig mye bedre enn Manchester United.

Bayern München kan bare få ros for at laget er best i verden til å behandle ballen, bevege seg samlet, best i verden på å slå pasninger – og på å kontrollere kamper.

Så kan Manchester United få ros for å ha gitt den regjerende mesteren en skikkelig fight. Spørsmålet er hvor mye den tapre kvartfinaleinnsatsen mot Bayern er verdt for manager Moyes. Sesongen er mer eller mindre over, nå handler det om å avslutte på en respektabel måte og sikre en Europa League-plass. Champions League 2014/15 blir uten Manchester United, for første gang siden 1995/96.

– Jeg ser tegn til forbedring, sa United-manageren fra podiet. Han har kanskje rett i det, men er sesongen likevel for mislykket? Og ikke minst; har han egentlig bevist at han har fremtidsvyene som kreves av en mann som skal være hjernen bak de store investeringene Manchester United har planer om å foreta denne sommeren? Mitt svar er nei.

Det vil koste å løse ut en mann som har kontrakt i fem sesonger til, men det vil også være risikabelt, og potensielt mye dyrere, dersom det viser seg at han ikke er kapabel til å styre verdens kanskje mest populære klubb videre.

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen

Og i mine øyne virker det som om jobben er litt for stor for Moyes. Han har vært sjef i drøyt ni måneder nå. Det har ikke vært lett, han har etterfulgt den mest suksessfulle manageren engelsk fotball har sett. Men det er ikke de relativt svake sportslige resultatene som er det største problemet, etter min mening. United tåler en dårlig sesong. Det er verre at han har brukt 650 millioner kroner på Marouane Fellaini og Juan Mata, uten egentlig å forklare hvilken retning han vil at klubben skal ta under hans ledelse, hva slags fotball som skal spilles, hvordan han skal skape en offensiv kraft basert på noe annet enn individuelle prestasjoner.  Hverken Fellaini (særlig han) eller Mata passer særlig godt inn i den fotballen United har spilt i en årrekke. Er Fellaini i United neste sesong? Det er det litt vanskelig å se for seg.

Men David Moyes har kanskje en plan…

——————

Da er situasjonen en god del lystigere for Pep Guardiola, klar for sin femte Champions League-semifinale på fem forsøk. Bayern-sjefen jager intenst på spillerne, hele tiden, det er aldri fred å få for Bayern-spillerne, heller ikke på 3-1 (da dro han igang hele stadion også). Etterpå kunne spanjolen puste ut. – Jeg er stolt og glad og lettet. Vi er i en fantastisk situasjon nå, sa Guardiola på pressekonferansen. Han vant 14 pokaler på fire sesonger i Barcelona. Nå har han allerede tatt hjem seriegullet i Tyskland. Og Bayern München er den største favoritten til å vinne Champions League.

—————-

De tre andre semifinalistene er Chelsea, Real Madrid og Atlético Madrid. Det Diego Simeone gjør med Atlético skal egentlig ikke være mulig, med tanke på hvor mye større ressurser Barcelona og Real Madrid har. Og etter høydepunktene som ruller over TV-skjermen på Allianz å dømme, så var det ikke akkurat utfortjent at Atlético slo ut Barcelona. Diego Simeone er en av sesongens beste trenere i Europa, uansett hvordan det ender i ligaen og Champions League.

Norling gjorde som Thordarson

TRØBBEL I TÅRNET: Rikard Norling med verst tenkelige start som trener for SK Brann.  Foto: Scanpix.

TRØBBEL I TÅRNET: Rikard Norling med verst tenkelige start som trener for SK Brann.
Foto: Scanpix.

Rikard Norling gikk høyt ut, og våget seg på ordet «seriegull» før sesongen startet. Det hadde ingen Brann-trener gjort siden Teitur Thordarson.

Det er den ene likheten mellom de to Brann-trenerne. Den andre er at Thordarson var også den siste som tapte de to første seriekampene – i 2002 – før Norling i 2014.

Og Thordarsons gullsnakk den gangen endte i kvalifisering.

Nå er det ikke mange i Bergen som forventer seriegull. Men Norling – ære være han for det – snakket seg litt inn i mulige problemer da han nevnte ordet i et intervju med Bergens Tidende før sesongen.

– Målsettingen er å vinne mesterskapet, sa Norling. Og det er ikke noe galt i å ha ambisjoner. Det bør en klubb som Brann ha. Poenget er at fallhøyden er større i en klubb som Brann enn i mange andre klubber.

Og det hadde vært enklere for Norling å forklare den vonde starten hvis de to tapene kom mot Strømsgodset og Molde.

Problemet er at de kom mot to lag som i teorien skal være svakere enn Branns mannskap – Sarpsborg 08 og Stabæk.

Det er det som må gi Norling hodebry. En særlig enklere åpning på sesongen kan du ikke få som fersk Brann-trener. Når det da ender med null poeng – og ikke seks – så sliter du med å forklare omgivelsene om ambisjonene dine.

Nå er det selvsagt alt for tidlig å konkludere etter to seriekamper. Men jo før, jo bedre er det for Norlings posisjon at Brann vinner. Nå venter en tøff bortekamp mot Sandnes Ulf, så en hjemmekamp mot Lillestrøm. Det bør helst ende i seks poeng, slik at balansen gjenopprettes og Norling slipper å jobbe i motvind gjennom hele vårsesongen.

Du skal være tøff i hodet hvis motvinden blir for sterk i Bergen. Bare spør Rune Skarsfjord. Men mye avhenger av hvordan lokalpressen angriper den svake sesongåpningen. Det er klart Norling får tid på seg, det skulle bare mangle. Men spørsmål vil bli stilt.

– Har Norling feilberegnet nivået i norsk fotball? Han er i så fall ikke den første svensken som har gjort det.

– Har Brann de rette spillertypene til å spille 4-4-2, Norlings favorittsystem. Det har ikke sett sånn ut hittil.

– Er Markus Jonsson eller Daniel Mojsov gode nok til å være Vadim Demidovs makker i midtforsvaret? Hittil har begge sett usikre og klønete ut.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

For Stabæk – nederlagsdømt i alle kanaler – har sesongstarten gått bedre enn noen våget å håpe på. To strake seirer gir selvtillit, og straks har klubben seks poeng i banken. Gode poeng å ha med seg videre, i en lang sesong.

Men Stabæk gjorde trolig årets signering lenge før noen andre, i den meritterte treneren Bob Bradley. I noen tilfeller er det ikke viktig hvem som trener et fotball-lag. I andre tilfeller betyr det omtrent alt. I Stabæks tilfelle vil jeg helle til det siste.

Bradley har til og med fått Franck Boli, en spiller som kun scoret seks mål i 1. divisjon i fjor, til å se ut som en ekstremt farlig og god spiss.

Det kommer du langt med i Tippeligaen.

 

 

 

 

Nå er det tull i begge ender for Mourinho

 (Paris Saint-Germain – Chelsea 3-1) Sjelden har José Mourinho brukt så få ord på å si så mye.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Ikke ville Chelsea-manageren gå i detaljer om baklengsmålene, ikke ville han gå i detaljer om angrepsproblemene. Men ansiktsuttrykket i det første TV-intervjuet etter 3-1-tapet for PSG i Champions League-kvartfinalen fortalte alt.

ET SLIT: José Mourinho hadde nok av beskjeder å sende ut under møtet med PSG. Foto: PA PHOTOS

SLITER: José Mourinho hadde nok av beskjeder å sende ut under møtet med PSG. Foto: PA PHOTOS

– Ikke be meg om å snakke om det, gjentok han et par ganger, da spørsmålene handlet om individuelle feil. Portugiseren som er så vant til å vinne, og som hater å tape, ser at sesongen kan være i ferd med å ramle sammen litt både her og der, altså både i serien og i Champions League.

Og som om han ikke har nok trøbbel med spisser som ikke scorer mål: I går sviktet også hans mest betrodde soldater, én etter én. John Terry åpnet med en elendig klarering som endte med PSGs første mål, Frank Lampard avsluttet med enkelt å bli lurt av Javier Pastore, før Petr Cech utilgivelig lot argentinerens skudd snike seg inn på nærmeste stolpe.

Mourinho passet på å bemerke at taktikken (hans) hadde fungert veldig bra, at Chelsea hadde hatt god kontroll på PSGs to store offensive stjerner, Zlatan Ibrahimovic og Edinson Cavani. Hadde det ikke vært for at disse personlige feilene skulle ødelegge…

Fremover på banen virker det nesten som om manageren har gitt opp litt. Betegnende nok var det en straffescoring fra Eden Hazards som var Chelseas lyspunkt.

– Vi sliter med å score mål, særlig på dette nivået, sier Mourinho, som ikke hade bruk for  Romelu Lukaku og leide ham ut til Everton. Scoringstallene til de angriperne han har igjen, er ikke en Champions League-kvartfinalist verdig: Samuel Eto’o står med 11 mål på 30 kamper, Fernando Torres ni på 33, André Schürrle (mye på kanten) syv mål på 34, Demba Ba fem på 22. Til sammen blir det usle 32 mål på 119 kamper (i rettferdighetens navn skal det sies at de svært sjelden har fått sjansen i 90 minutter).

I går var Eto’o skadet. Schürrle fikk starte på topp, han løp og kjempet i vanlig stil, men var aldri farlig. Den siste halvtimen valgte Mourinho å gi Torres muligheten, og hvis det er mulig å slakte noen med ansiktsmimikk, så var det akkurat det Mourinho gjorde da han ble spurt om hva han hadde ønsket at spanjolen skulle tilføre (og hvordan det hadde gått).

På pressekonferansen senere ble Mourinho spurt hvorfor Torres ikke fikk starte. – Jeg er ikke fornøyd med det mine angripere gjør, var det usminkede svaret.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Men Chelsea-manageren kan i hvert fall trøste seg med et par ting foran returmøtet om fem dager:

1) Zlatan Ibrahimovic’ skade gjør at han etter alt å dømme er ute. Og uansett om svensken ikke var på sitt beste i går, det er og blir et stort tap for PSG.

2) Chelsea har bare én seier på de syv siste bortekampene, men hjemme på Stamford Bridge ser laget helt annerledes ut: De tre siste kampene, mot Tottenham, Galatasaray og Arsenal har gitt tre seire og 12-0 i mål. Og, dersom det normalt solide forsvaret får orden på sakene, trengs det altså bare to scoringer mot et PSG-lag som spiller en god del  russisk rulett i forsvar.

Så helt håpløs er ikke denne oppgaven for Chelsea. Tross alt.

Men det er kanskje en fordel at de som skal score målene føler at manageren har litt tro på dem.

Guardiola til journalist: – Se meg i øynene!

MANCHESTER (VG) (Manchester United – Bayern München 1-1) Da Bayern München-trener Pep Guardiola for andre gang bemerket at det er vanskelig å spille mot et lag som ligger med åtte-ni mann inne i egen 16-meter, fikk han spørsmål fra The Guardians journalist Jamie Jackson:

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

DUELLEN FORTSETTER: David Moyes (til venstre) og Pep Guardiola viste mye følelser på Old Trafford. Foto: AP

DUELLEN FORTSETTER: David Moyes (til venstre) og Pep Guardiola viste mye følelser på Old Trafford. Foto: AP

– Mener du at Uniteds taktikk var negativ?

   – Nei, jeg har ikke sagt det.

  – Det høres litt sånn ut?

   – Jeg har ikke sagt det.

   Jackson så tydeligvis litt bort fra Bayerns spanske trener, for plutselig ga Guardiola klar beskjed: – Se meg inn i øynene når jeg snakker til deg.

    Det er ikke riktig å kalle stemningen amper, men Guardiola var helt tydelig opptatt av at journalisten skulle få med seg at han IKKE hadde omtalt Uniteds taktikk som negativ.

    Før kampen kunne man føle det på hele stemningen på Old Trafford. Fra fansen på utsiden, til presserommet, til en avventende (u)ro på tribunene. Det var nok egentlig ingen, iallfall de færreste, som trodde at dette kunne gå bra for hjemmelaget. Bayern, finalist tre av de fire siste sesongene, ville være for gode.

   Men Manchester United åpnet friskt, og det er ikke alle dommere som hadde blåst høyt spark da Danny Welbeck lurte Javi Martinez og banket ballen i mål. Men det tok ikke mange minuttene før det var orden i rekkene, og kampen ble som forventet: Tyskerne tok ballen. Og beholdt den. Det ble nesten for mye av det gode, i en lang periode i 1. omgang var de nesten for overlegne, for United ble liggende så langt bak at det knapt var rom å finne.

   Så da ble det en ny «holde-ballen-i-laget»-fest for Bayern, uten at det ble veldig mye ut av det fremover på banen. Thomas Müller hadde en ålreit sjanse, Arjen Robben et bra skudd og Nemanja Vidic dukket opp i siste liten foran Müller etter herlig forspill av David Alaba.

     Men når man er så suveren kan det være lett å miste litt konsentrasjon, og det var kanskje det som skjedde da Jerome Boateng skled og gikk overende og Danny Welbeck fikk omgangens overlegent største mulighet, helt fri med Manuel Neuer.  Neuer viste hvorfor han regnes som verdens beste keeper. Keeperen ble stående på beina og vant duellen. Wayne Rooney var ikke veldig imponert over besluttsomheten til lagkompisen. Han løp rett mot Welbeck og sendte avgårde noen friske meldinger.

    Men United hadde fått litt tro på at det var mulig å ryste sin mektige motstander. Etter pause fikk også Shinji Kagawa sjansen, og han var i hvert fall ikke redd: I Borussia Dortmund møtte han Bayern fire ganger og det endte med fire seire. United har aldri fått det maksimale ut av japaneren, men Kagawa viste igjen at han liker seg med ballen i beina – og han skaffet corneren som endte med at det tok fullstendig av på Old Trafford: Inn fra Rooney, kaptein Nemanja Vidic viste sin råskap i luften og presset inn ledermålet. For en heading, for en scoring – og for en respons fra Old Trafford.

   Ville vi få se en ny episk «european night»?

  Det ble ikke helt slik. Bayern mistet grepet i noen minutter, men var raskt i gang med balltrillingen igjen. Og det var ikke akkurat ufortjent da Rafinha slo inn, innbytter Mario Mandzukic nikket ned til en fremadstormende Bastian Schweinsteiger som hamret inn 1-1.

    

Fotballjournalist i VG, Trond Johannessen

Trond Johannessen

Manchester United skal ha all mulig ros. 1-1 mot Bayern er sterkt, særlig med tanke på alle problemene laget har vært igjennom. Old Trafford applauderte ut sine menn, som la ned en heroisk innsats. Manchester United har æren i behold, og er fortsatt med i kampen om en semifinaleplass. Manager David Moyes åpnet da også sin pressekonferanse med at han var «veldig stolt av laget sitt».

    Moyes slår fast at hans lag kommer til «å kjempe jevnt» med Bayern i returkampen neste uke også. Og ikke glem at Bayern har fått litt skjelven mot engelske lag før (Arsenal vant på Allianz for et år siden, City vant der i desember).

 Men følelsen er fortsatt at tyskerne er for gode.