Er Petter Northug virkelig ferdig?

SLUTT: Petter Northug går ut av sesongen uten ski på bena. (Foto: BJØRN S. DELEBEKK)

SLUTT: Petter Northug går ut av sesongen uten ski på bena. (Foto: BJØRN S. DELEBEKK)

Han har nettopp fylt 28 år. Er Petter Northug virkelig ferdig som skiløper?

Av Jostein Overvik, sportsreporter VG

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Det høres ut som et spørsmål fra en fjern fremtid. Men er det ikke. 12. mars 2014 stiller Dagbladets veterankommentator Esten O. Sæther nettopp spørsmålet: Ferdig for sesongen eller ferdig for godt?

Mens Aftenpostens langrennsjournalist Erlend Nesje forklarer skikongens fall med at han har «slurvet» med treningsarbeidet helt siden VM-suksessen i Holmenkollen for tre år siden.

Coop-sjef Svein Fanebust påpeker likevel gjennom VG at det tross alt har vært tre Northug-suksesser denne sesongen: brødet, juicen og frokostblandingen.

Og Norges Skiforbund?

– Han har tatt det litt for rolig på somrene, helt siden 2011, for så å starte opp skikkelig utpå høsten igjen. Når han får en lang sykdomsperiode på høsten, slik som nå, blir det en smell. Det er vanskelig å redde et synkende skip, sier landslagssjef Vidar Løfshus til Dagbladet.

Uttalelsen er kvalitetssikret med et lignende sitat fra NRKs langrennsguru Torgeir Bjørn.

Og der står vi.

Petter Northug tok ingen OL-medaljer, gikk ikke i Holmenkollen og dropper Falun. Alle er tydeligvis enige om at han nå gjør opp regningen for tre års dårlig jobb. Dermed karakteriseres Northug – 15 år yngre enn Maurilio de Zolt da han ble olympisk mester ­– som et synkende skip.

Kraftig kost. Dette ligner definitivt hverken på juice, brød eller frokostblanding. Dette ligner på slakt.

Jeg har personlig ingen kunnskap om Northug har prioritert nattlig poker i stedet for daglige treninger ute i vårsolen de siste årene.

Det jeg med sikkerhet kan si er at han ble verdensmester på 15 km – individuell start – for ett år og 13 dager siden. Det krevde i hvert fall kapasitet. Det kan hende at fyren den dagen tvang ut det siste av hva kroppen etter mange års trening hadde å by på.

Men det synkende skipet – da gjennom to sesonger – vant verdenscupen sammenlagt også.

Pluss var ankermann for Norge i tre stafetter i verdenscupen og VM. Samtlige ble vunnet.

Men Petter Northug ble kjørt av lasset i 2013-VM også. Både på tre- og femmila. Det var mange  – meg selv inkludert – som synes de to VM-gullene til Dario Collogna og Johan Olsson var langrenn på sitt aller beste og markant annerledes enn da Petter Northug vant sine fem gull på fellesstarter fra 2009 til 2011.

Northugs spurtegenskaper har vært fantastiske. På 21 mil i VM og OL snappet han altså til seg fem av de 11 gullene sine med til sammen 6,5 sekunders margin

Denne sesongen har han stort sett ikke vært i posisjon for noen spurt.

Vi kan kanskje anta at Petter Northug har prøvd å ta grep i forhold til sin sviktende tenning. Han har i hvert fall gått ut av landslaget med egen motivasjon som begrunnelse. En svært upopulær beslutning hos Norges Skiforbund, Olympiatoppen og hos mange ledende stemmer i media.

Og etter en sykdomsperiode i høst har vinnerskallen over alle vinnerskaller ikke vunnet noe som helst denne sesongen – bortsett en etappe i Tour de Ski.

Men betyr det at han er ferdig som skiløper?

Hva mener du?

Nå handler det om én ting for Arsenal

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

(Bayern München – Arsenal 1-1, sammenlagt 3-1) Nå, Arsène Wenger, er det én ting som virkelig gjelder: Triumf i FA-cupen.

FORTVILER: Per Mertesacker (til venstre) tar seg til hodet etter at Bayern og Arjen Robben fikk straffe på overtid. Robben falt lett etter å ha fått et spark av Laurent Koscielny (i midten). Foto: AFP

FORTVILER: Per Mertesacker (til venstre) tar seg til hodet etter at Bayern og Arjen Robben fikk straffe på overtid. Robben falt lett etter å ha fått et spark av Laurent Koscielny (i midten). Thomas Müller misset fra straffemerket. Foto: AFP

Å bli slått ut av Bayern München i Champions League er veldig langt fra en skam. Arsenal var i realiteten sjanseløse  i München. Muligheten til avansement forsvant med Mesut Özils straffemiss og keeper Szczesnys utvisning, begge på 0-0, hjemme på Emirates.

Bayern gjorde det som var nødvendig, ikke så veldig mye mer. Og det skal Arsenal ha honnør for. For Bayern viser ingen nåde når motstanderen er underlegen. De som kan kjøres over, de kjøres over. 6-1, 5-1, 4-0, 4-0, 5-0 er tall fra de seks siste seriekampene.

Arsenal ble kontrollert, ikke overkjørt, selv ikke etter at Franck Ribéry åpnet forsvaret og Bastian Schweinsteiger enkelt plasserte inn 1-0 tidlig i 2. omgang.

Like etter hamret Lukas Podolski inn utligningen fra skrått hold. Riktignok etter at han hadde gitt Philipp Lahm en liten dytt i ryggen, akkurat nok til at dommer Svein Oddvar Moen trolig burde dømt frispark i favør Bayern. Men Arsenal greide aldri å gjøre det spennende, selv om Bayern så litt smårystet ut ved et par anledninger.

Det er for enkelt bare å skylde på at Arsenal mangler en målscorer, men Olivier Girouds statistikk mot gode motstandere er ikke skremmende: Mot de syv topplagene i serien står han med kun ett seriemål; da han ble matchvinner i møtet med Tottenham 1. september. På syv Champions League-kamper har han gjort to mål.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Arsène Wengers lag fremstår akkurat litt for dårlig til å hevde seg helt i toppen i Champions League. Dette er fjerde året på rad Arsenal ryker i 8-delsfinalen. Det gjenstår å se om Arsenal fremdeles er akkurat litt for dårlige til å hevde seg i kampen om ligagullet også. Det kan virke slik. Champions League-plassen neste sesong ser som vanlig sikker ut, og dermed er det én ting det først og fremst handler om: FA-cupen. Arsenal-fansen teller høyt for Wenger hvor mange år det er siden det forrige troféet, og de er oppe i ni siden Patrick Vieira satte inn den avgjørende straffen i FA-cupfinaleseieren over Manchester United i 2005.

Nå venter Wigan i semifinalen, i den andre møtes Sheffield United og Hull.

Det føles som om dette er en tittelsjanse Arsenal (og særlig Wenger) ikke har råd til å rote bort.

—————————

Atlético Madrid, med den intense spillestilen, er i sin første kvartfinale på 17 år etter 4-1 over Milan på hjemmebane (5-1 sammenlagt). Diego Costas volleymål som ga 1-0 var kveldens store beholdning. Milan yppet seg da Kaká utlignet til 1-1, men etter Arda Turans noe heldige 2-1-mål viste Atletico at dette laget på ingen måte blir noen drømmemotstander i kvartfinalen.

Slik blir norsk fotballs nye gullrekke

VIL HA NIER: NFF-utviklingssjef Stig Inge Bjørnebye går i bresjen for nierfotball for både 13- og 14-åringer. Her sammen med tidligere kulturminister, Hadja Tajik, i fjorårets Norway Cup. (Foto: FRODE HANSEN)

VIL HA NIER: NFF-utviklingssjef Stig Inge Bjørnebye går i bresjen for nierfotball for både 13- og 14-åringer. Her sammen med tidligere kulturminister, Hadja Tajik, i fjorårets Norway Cup. (Foto: FRODE HANSEN)

LILLESTRØM (VG) Nierfotball for 14-åringer ble den klart mest debatterte saken på dagens fotballting. Fotballtoppene vil ha den inn i det de kaller sin nye gullrekke. Den skal se slik ut.

Av Jostein Overvik, sportsreporter i VG

6 år og yngre: Lag med tre spillere – uten fast keeper.

7 til 10 år: Fem spillere på hvert lag – inkludert keeper.

11 og 12 år: Syv spillere på hvert lag – inkludert keeper.

13 og 14 år: Ni spillere på hvert lag – inkludert keeper.

15 år og oppover: 11 spillere på hvert lag.

Jostein Overvik,

Jostein Overvik,

– Dette er vår nye utviklingstrapp. Vi kaller den vår gullrekke, sier visepresident Mette Christiansen. Hun mener Norge var tidlig ute med å innføre syverfotball for 30 år siden, men at den sportslige utviklingen av barn og ungdomsfotballen ikke har vært like kjappe senere. Til tross for den gedigne utbyggingen av kunstgressbaner og ballbinger.

Men nå følger Norges Fotballforbund opp opp store fotballnasjoner som Tyskland, Nederland og England som alle har innført nierfotball for å gi 13-åringer et kjappere og mer involverende spill enn 11 mot 11 på stor bane.

– Det gir utvikling av ferdigheter som er tilpasset tid og rom. Mindre baner setter større krav til ferdigheter, og færre spillere på banen gir hver enkelt spiller flere involveringer. Ellever i ungdomsfotballen favoriserer i for stor grad de med tidlig utviklet fysikk, og vi mener at vi med innføring av nier vil heve kvaliteten på fotballens arbeid for «flest mulig, lengst mulig, best mulig».  sier utviklingssjef Stig Inge Bjørnebye til fotball.no.

Etter et vellykket prøveprosjekt i fire fotballkretser ønsker imidlertid NFF å gå et steg lenger enn de store nasjonene. De vil innføre nier som et eneste for 14-åringene også. Det skaper diskusjoner. Bodø/Glimt foreslår at klubbene selv må få velge og får støtte av både Aalesund, Molde, Sarpsborg og Viking. Sistnevnte representert ved Egil Østenstad (seks mål på 18 landskamper) på tinget.

– Dette henger ikke sammen med de sportslige ambisjonene vi har i norsk fotball. Fagmiljøene er ikke enige, hevdet han.

Saken blir ikke avgjort før søndag.

Da blir Yngve Hallén etter alt å dømme gjenvalgt til sin tredje periode som president.

Hans forbundsstyre trakk lørdag både sitt upopulære forslag om innføring av forsikringsbetaling for ungdommer og det kontroversielle forslaget om å dele kvinnenes eliteserie.  Den skal ikke deles halvveis, slik landslagssjef Even Pellerud ønsket. Likevel sto Hallén igjen som en vinner.

Det er liten tvil om fotballstyret får større politisk makt etter lørdagens vedtak. Årlige fotballting ble bestemt. Og mellom dem får forbundsstyret utvidede fullmakter til å styre både det nye kamp-, bredde- og reaksjonsreglementet.

Fotballtinget skal i fremtiden mye mer være et fotballpolitisk verksted som skal vedta lover og gi presidenten & co. retning.

Den går i første omgang rett mot den nye gullrekka.

 

Kan idrettstoppene stå mot 80,7 prosent av medlemmene?

VIL IKKE: Børre Rognlien (til venstre) og Inge Andersen har til nå ikke vært villige til å fortelle hvilke summer NIF bruker på First House og andre kommunikasjonsbyråers tjenester. 19. mars lover de å informere idrettskretser og særforbund. (Foto: FRODE HANSEN)

VIL IKKE: Børre Rognlien (til venstre) og Inge Andersen har til nå ikke vært villige til å fortelle hvilke summer NIF bruker på First House og andre kommunikasjonsbyråers tjenester. 19. mars lover de å informere idrettskretser og særforbund. (Foto: FRODE HANSEN)

Jeg blir overrasket om idrettspresident Børre Rognlien og generalsekretær Inge Andersen ikke snart offentliggjør hvor mye penger de bruker på kommunikasjonsbyråer. 80,7 prosent av medlemsmassen – over 1,3 millioner – ber om det.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Av Jostein Overvik, sportsreporter VG

31 av 54 særforbund ber i VGs ringerunde om at idrettstoppene skal legge frem hvor mye penger det rent faktisk brukes på rådgivningsfirmaet First House og andre. Og ser vi litt bak disse tallene blir bildet faktisk enda tydeligere.

For blant de 31 forbundene er Norges syv største særforbund. Her finnes alle tungvekterne fra fotball, ski, håndball, golf og bedriftsidrett.

Og ser man på antall medlemskap (basert på 2011-tallene) blir anbefaling om åpenhet rungende:

På spørsmålet «Bør Idrettsforbundet offentliggjøre hvor mye penger som brukes på byråer som First House?» er tallene slik i forhold til de 1.674.746 medlemskapene Idrettsforbundet hadde registrert for tre år siden. Svarene er gitt av presidenter og generalsekretærer i samtlige 54 særforbund.

Nei: 5,9 prosent (99.055 medlemskap)

Ja: 80,7 prosent (1.351.050 medlemskap)

Generelt for åpenhet: 3,2 prosent (53.577 medlemskap)

Ingen formening/kommentar: 10,2 prosent (171.064 medlemskap).

Ringerunden er foretatt av VGs journalistpraktikant Steffen Stenersen og kategoriseringen er foretatt av oss. Det kan selvsagt være unøyaktigheter.

Men det store bildet kan etter mitt skjønn ikke lyve.

Norges Idrettsforbund mottar i følge Hans B. Skaset i år 593 millioner kroner i driftsstøtte fra Kulturdepartementet. I fjor var tilskuddet 580 millioner. På to år mottar altså NIF nærmere 1,2 milliarder direkte fra statskassa i AS Norge.

Men er ikke underlagt offentlighetsloven.

Dermed bestemmer de selv hva som skal kommuniseres.

I denne saken er det VGs journalister som har gravd og spurt om hva NIF har brukt på de tradisjonelt kostbare kommunikasjonsbyråene. I journalistmiljøet verserer opplysninger om at selskapene skal operere med timepriser på flere tusen kroner.

Selv har jeg ingen kunnskap om prisene, men jeg registrerer at idrettspresident Børre Rognlien ikke på noen måte synes det er riktig å opplyse First House-utgiftene til VG:

– Fordi vi har et regnskap etter regnskapsloven som grupperer på aktivitet, og vi bruker en rekke byråer til mange ulike leveranser, så hvorfor skulle vi levere ut akkurat First House. Er det noe galt med dem?

Spurte idrettspresidenten VGs journalist sist mandag.

Og der står saken.

Rognlien & co. ikke er villig til å hjelpe oss med å la offentligheten ta del i det han ser ut til å mene er Idrettsforbundets indre anliggende.

Men det spørs hvor lenge han kan holde summene skjult.

Norges Idrettsforbunds virksomhet får tilført enorme summer av staten og Norsk Tippings overskudd. Forutsetningen bør etter mitt skjønn være at Norges største frivillige organisasjon er like transparent og demokratisk som det norske samfunnets idealer krever.

Derfor legger jeg merke til at assisterende generalsekretær Øystein Dale i dag opplyser oss om at Rognlien 19. mars skal gi en grundig orientering om temaet under et informasjonsmøte med særforbund og idrettskretser. Bra.

Det trengs når talsmennene for over 1,3 millioner medlemskap ber om det.

Men jeg må legge til for egen del: Dette interesserer flere enn de som har valgt å bli NIF-medlemmer. Offentligheten – altså mediene – bør blir tatt med på informasjonen og i tillegg få stille sine spørsmål rundt den.

Bare slik blir det full åpenhet.  

Nye, positive takter fra Høgmos menn

GLEDE: Per-Mathias Høgmo omfavner målscorer Morten Gamst Pedersen etter 2-2.

GLEDE: Per-Mathias Høgmo omfavner målscorer Morten Gamst Pedersen etter 2-2.

(Tsjekkia – Norge 2-2) Det er bare å fortsette, Høgmo. For dette tegner bra for fremtiden.Om det blir godt nok til EM 2016, det får vi uansett ikke svar på nå – men til høsten og i 2015.

Nå er nok jeg mindre opptatt av resultater i privatkamper enn mange andre. Det samme jeg er når det gjelder hva de aldersbestemte lagene til Norge får til, resultatmessig, i sine kamper. Det handler i bunn og grunn om hva A-landslaget får til når det virkelig gjelder. Og for trenerne på de aldersbestemte landslagene handler det først og fremst om å utvikle og lage spillere som A-landslagssjefen kan bruke.

Det har ikke alltid vært tilfelle de siste 20 årene, for å si det mildt.

Norge skapte seks målsjanser på bortebane mot Tsjekkia. Det er mye. Og spillet, spesielt før pause, viste – igjen – at Per-Mathias Høgmo har drillet disse spillerne godt på treningene, samt at de får lov å spille ball.

Valget av fire «ballspillere» på midtbanen viser – igjen – hva Høgmo ønsker. Han vil ikke ha et lag som klinker ballen frem og håper på det beste. I lengden tror og håper Høgmo at dette vil gi A-landslaget et spill som de kan bruke mot de fleste motstandere. Med innoverkanter, spillere som er best med ball, i Per Ciljan Skjelbred og Mats Møller Dæhli, har Norge fått en ny dimensjon.

Fortsatt mangler mye. Defensivt sliter Høgmo med balansen, noe 13 baklengs på sine sju første landskamper tyder på. Kaptein Brede Hangeland er ikke på sitt beste for tiden, og ikke har Høgmo funnet noen perfekt makker til han heller. Og balansen sentralt på midten må bli bedre. Det ble litt mer orden når «ryddegutten» Alexander Tettey kom inn. Men det er vrient å si om dette skyldes Tettey, eller om kampbildet ble veldig annerledes etter pause.

For åtte av de ni målsjansene i kampen kom før pause. Da var det åpent, begge veier. Etter mange bytter i pausen og utover i 2. omgang, ble det en annerledes fotballkamp etter pause.

Tarik Elyounoussi kom til mange sjanser, scoret et mål, men burde scoret to til. Mohammed Abdellaoue sliter med å komme til sjanser, og jeg tror nok at i lengden så blir dette Norges og Høgmo største utfordring til høsten: Vi har ikke målscorere. Jeg tipper Høgmo får orden på det defensive i tid til møtet med Italia 9. september. Men hodepinen hans vil nok ligge på målscorere. Det er ikke bare å bruke noen han ikke har prøvd så langt heller. Seks scoringer på sju landskamper så langt er for svakt.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Ørjan Håskjold Nyland gjorde en merkelig manøver før han slapp inn det første målet, men lærer av det og gjør neppe det samme en gang til. Morten Gamst Pedersen viste igjen hvorfor Høgmo gjerne vil ha han med på landslaget. Ingen produserer mål og målgivende som Gamsten. Onsdag sørget han for at det til slutt ble uavgjort, med et overraskende skudd som Petr Cech slapp inn to minutter før slutt.

Og Mats Møller Dæhli viste hvor god han lenge har vært, faktisk hele sitt liv egentlig. At han ikke ble funnet god nok til U-21-troppen til EM for ni måneder siden, er for meg fortsatt et mysterium.

Han blir en nøkkelspiller for Høgmos forsøk på å ta Norge til det første sluttspillet siden 2000.

Dette får dere se i kveldens dopingdokumentar

DOPINGTATT: Johann Mühlegg er tema i kveldens SVT-dokumentar. Tyskspanjolen ble tatt for doping tidlig på 2000-tallet. Foto: Geir Olsen

DOPINGTATT: Johann Mühlegg er tema i kveldens SVT-dokumentar. Tyskspanjolen ble tatt for doping tidlig på 2000-tallet. Foto: Geir Olsen

Av: Anders K. Christiansen, journalist i VG.

Av: Anders K. Christiansen, journalist i VG.

Alt er som det pleier på denne tiden av året: SVT lager dokumentarfilm om blodverdier i langrennssporten og en gjeng nordmenn føler seg tråkket på tærne. Noen føler behov for å frikjenne norsk skisport, andre uttrykker mistanke. Og så er vi like langt.

Det er også status etter å ha sett den kommende SVT-dokumentaren «Skidåkarnas hemliga blodvärden».

Det finnes på sett og vis vinnere og tapere i denne filmen. Jeg mener ikke nødvendigvis at Anders Aukland er taperen. Han gjør en god figur når han blir satt i en svært vanskelig situasjon i filmen.

Etter å ha sett dokumentaren kan man spørre seg om Norges skiforbunds strategi er den riktige. Sportsbloggeren Andreas Selliaas mener åpenbart ikke det i dag.

Men først av alt: Kveldens dokumentar er bedre enn fjorårets «Blodracet».

Den er langt mer dempet i stilen. Den aggressive tonen, og fokuset på enkeltverdier (hemoglobin) er langt på vei borte. Den nye stilen gir filmen mer troverdighet. Bakgrunnsmaterialet på snaut 5000 blodverdier, som VG også sitter på, er svært omfattende. Det danner et langt bedre bilde enn hva man har hatt tidligere.

Sluttresultatet viser langt på vei hva man har forstått lenge: Langrennssporten har tidvis vært pill råtten. Slik var det definitivt på 90-tallet. Men også på 2000-tallet har det vært jukset i verdenstoppen.

Så kan man kanskje si: Trengs det en ny dokumentar for å fortelle dette? Er det egentlig så fryktelig mye nytt her? Kanskje ikke. Men filmen forteller en god historie.

Når SVTs journalist, Magnus Svenungsson henvender seg i resepsjonen på Ullevaal stadion og spør etter Erik Røste, blir han sendt opp i fjerde etasje. Der møter han raskt kommunikasjonssjef Espen Graff som prøver å virke rolig ved å fortsette å spise lunsjen sin, samtidig det lyser ett eneste budskap av den tidligere NRK-profilen: Hvordan i svarte skal jeg bli kvitt disse folkene?

Graff får med seg SVT-teamet ut på gangen, forklarer igjen at skiforbundet ikke har til hensikt å stille opp til intervju – og lukker høflig døra bak seg. Udramatisk altså. Det svenske skiforbundet stiller på sin side opp og svarer greit for seg.

Har Norges skiforbund noe å skjule? vil nok mange svenske TV-seere tenke i kveld.

SVT omtaler også en såkalt «mistenktliste» utarbeidet av Det internasjonale skiforbundet (FIS). På listen står 12 herrer og 7 kvinner. Anders Aukland er én av to som navngis (den andre er estlendere Jaak Mae).

Jeg må innrømme at jeg sliter med å forstå hvorfor nettopp Aukland navngis, mens andre slipper unna. Slikt svekker i mine øyne dokumentaren. Er det et spark til Norges skiforbund etter bråket rundt fjorårets dokumentar?

En forklaring kan være at Aukland er den geografisk mest interessante utøveren på listen, samt at han er den mest overraskende.

Men er det en god forklaring?

Troverdige kilder forteller meg at navngivningen av Aukland er den reelle årsaken til at NRK har valgt å ikke sende dokumentaren. Beskjeden skal ha blitt gitt for mange dager siden.

Aukland stiller friskt opp og svarer på de spørsmålene som kommer, etter beste evne, i en vrien situasjon like etter målgang i Marcialonga. Han gir også VG tillatelse til å trykke alle blodverdiene vi har på ham i dag.

Samtidig må langrennssporten akseptere at tematikken tas opp: De som har inngående kunnskap om blodverdier står selvsagt fritt til å være uenig i tolkningen av Auklands blodverdier. Men Norge har altså hatt en langrennsløper på en offisiell mistenktliste utarbeidet av Det internasjonale skiforbundet.

Det er fakta. Og det gir grobunn for journalistikk omtale. Noe annet ville vært snodig.

PS! Filmen sendes på SVT1 klokken 20 i kveld.

Twitter: @VGNettAnders

Ikke veldig forskjellig fra Dæhlie

VARIERTE: Anders Aauklands blodverdier varierte med 2,4 i hemoglobin. I fjor la Skiforbundet frem Bjørn Dæhlies variasjoner 1,7. Me vil ikke legge frem mer. På bildet har Aukland vunnet Birkebeinerrennet i 2010. (Foto: LINN CATHRIN OLSEN)

VARIERTE: Anders Auklands blodverdier varierte med 2,4 i hemoglobin. I fjor la Skiforbundet frem Bjørn Dæhlies variasjoner 1,7. Men vil ikke legge frem mer. På bildet har Aukland vunnet Birkebeinerrennet i 2010. (Foto: LINN CATHRIN OLSEN)

Norges Skiforbund var ikke villig til å ta tyren ved hornene. Dermed kommer en ny runde av «Blodracet» fra den svenske statskanalen SVT. Med et visst norsk fokus. Nå må tallene frem.

Jostein Overvik, sportsreporter VG

VG kan i dag – med Anders Auklands velsignelse – offentliggjøre en liste med 22 blodtester fra hans tid som landslagsløper tidlig på 2000-tallet. Hemoglobintestene varierer fra 14,6 til 17,0.

Jeg må si at denne listen ikke fremstår veldig forskjellig fra det skiforbundet selv la frem på Bjørn Dæhlie for ett år siden. Den varierte fra 14,9 til 16,6, men var for det meste tatt utenom sesong i årene 1996 til 1998 .Auklands verdi på 17 stammer fra OL i Salt Lake City.

Det er prisverdig at han er åpen. Blodverdier er selvfølgelig personlige helseopplysninger, men jeg mener tallene må frem. Også for alle andre norske landslagsløpere. I sesong. Først da har vi det totale bildet.

12 dager etter del av 1 av «Blodracet» la skipresidenten & co. frem det de påsto var mulig på det tidspunktet.

– Hvis vil skulle hatt en ekstern granskning ville den sannsynligvis ikke vært klar før til høsten. Men vi har ingen ting mot at eksterne eksperter ser på vårt materiale, sa lege Ola Rønsen – som i to perioder har jobbet med langrennslandslaget.

Skipresident Erik Røste fulgte opp:

­- Når vi er i gang med innsamling – og eventuelt får tilgang på mer – så vil det være naturlig å punche det inn i samme materiale. Jeg synes vil skal diskutere om vi kan klare å ha en åpenhetskultur rundt dette også videre fremover.

Norges Skiforbund hadde etter alt å dømme sjansen til å legge frem en bred og troverdig ekstern granskning i løpet av sist høst. Men det skjedde ikke. Kommunikasjonssjef Espen Graff meldte følgende i VG i oktober:

– Vi har etter presentasjonen ikke jobbet aktivt for å samle inn flere verdier f.eks fra Aker og Fürst. Slik denne saken har utviklet seg i ettertid og situasjonen er nå, ser vi ikke hensikten.

Så nå er vi i gang igjen. Det er Hasse Svens og gravejournalistene i «Uppdrag Granskning» som styrer agendaen. Ikke skiforbundet.

Det blir derimot beskyldt for å stikke hodet i sanden av Anders Aukland.

Og jeg må jo si at det virker som det er noen deler av historien som ikke er fortalt. I dag avslører VG at lederen av medisinsk komitéen i FIS, Bengt Saltin, for ni år siden dro til Gardermoen for å diskutere norske blodvariasjoner med NSF. Det er en helt ny opplysning at Aukland og Tore Ruud Hofstad figurerte på det internasjonale forbundets «mistenktliste».

Det betyr ikke at halvparten av Norges gull-lag fra VM-stafetten i 2003 har gjort noe galt.

Men Gardermoen-møtet er en del av historien.

Det er ingen tvil om at Norge har vært best i superdopets alder. Her i avisen fortalte vår daværende langrennsjournalist om den blodekspanderende nyremedisinen EPOs forbløffende virkning på utholdenhetsutøvere allerede i januar 1988. Så sent som under Sotsji-OL ble østerrikeren Johannes Dürr dopingtatt for nettopp EPO.

Alt tyder på at veldig mange utøvere har gått fri etter EPO-forbrytelser i de 26 mellomliggende årene. I den sammenheng burde det ikke forundre at det også blir satt spørsmål mot den langrennsnasjonen som faktisk har vært best siden 1990.

Jeg synes Marit Bjørgen oppsummerte det bra da Mads Dranges dopingbok kom i januar:

– Uansett når man driver toppidrett vil det være mistanker. Det vil være en del av gamet og noe man må leve med. Det viktigste er at jeg vet hva jeg gjør og hva jeg står for. Det er det jeg må stole på.

Flere burde hatt den holdningen.

Norsk keeper-tradisjon for benkesliting

sza41edbI snart 30 år har keepere på det norske A-landslaget vært ut og inn av klubblaget sitt. Nå er turen kommet til Rune Almenning Jarstein (29, i midten på bildet over) før landslagets møte med Tsjekkia onsdag kveld.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Den norske keepertradisjonen i moderne tid har vært sånn: Keeperen spiller fast på landslaget, men ikke alltid på klubblaget sitt. Og det har – kanskje overraskende for mange – fungert ganske bra.

Keeperplassen er unik, i den forstand at du stort sett er INNE eller UTE. For utespillere er det ikke så svart/hvitt. Det er en komplisert posisjon på banen, rett og slett fordi det kun er én plass, mot to eller flere for de fleste andre posisjoner på banen.

Det er også mye av grunnen til at Norge har sendt få keepere ut av landet de siste 10 årene. Rune Almenning Jarstein er den første som har tatt steget ut av Skandinavia på mer enn 10 år.

sp2f0c44Etter Geir Karlsen på 1970-tallet, var Erik Thorstvedt (bildet) den første norske keeperen som spilte utenlands.  Thorstvedt dro til Bundesliga og Borussia Mönchengladbach i 1985. Men hadde en vanskelig tid i tysk fotball. På to sesonger spilte Thorstvedt like mange landskamper som Bundesligakamper (sju).

Også i Tottenham (fra 1989) var Thorstvedt ut og inn av laget, men for posisjonen hans på landslaget spilte det liten rolle. I januar 1994 ble Thorstvedt operert. Han var ikke tilbake, da på reservelaget, før i mars. Og han spilte kun seks ligakamper før VM i USA 1994.

I VM var han likevel – sammen med Rune Bratseth – Norges beste spiller. Han var strålende mot både Mexico, Italia og Irland. Thorstvedt endte på 97 landskamper, mange av dem mens han var reserve i klubblaget sitt.

sy10bcc3Frode Grodås (bildet) var nestemann som, i perioder, opplevde å spille flere lands- enn klubbkamper. I Chelsea kom han ikke på laget i 1997/98. Så Grodås ble lånt ut til Tottenham i januar 1998. Der spilte han ikke en eneste kamp. Likevel var han kaptein og selvskreven på det norske laget da VM kom sommeren i 1998. Sju landskamper spilte Grodås på landslaget, mens han ikke var på benken i Tottenham en gang.

Senere dro Grodås til Bundesliga og Schalke 04. I sin periode i Tyskland spilte Grodås tre klubbkamper. På samme tid fikk han fem landskamper for Norge. Landslagssjefene så mest på hva keeperen gjorde på landslaget, posisjonen hans i gruppen – og beholdt stort sett både Thorstvedt og Grodås mellom stengene – uansett hvor lite de spilte på klubblaget.

sp97b871Nestemann var Thomas Myhre (bildet). Skader og formsvikt, førte han ut av Everton i 2000, og til låneopphold i Birmingham og Tranmere. Men Myhre var likevel Norges førstekeeper under EM 2000. Senere, som Sunderland-keeper, spilte Myhre 12 landskamper mens han kun fikk to ligakamper. I Charlton spilte han omtrent like mange landskamper som klubbkamper.

Nå er det Rune Almenning Jarstein sin tur til å oppleve den norske keepertradisjonen: Landslagskeeper uten tillit – foreløpig i hvert fall – i klubblaget, Hertha Berlin.

Det trenger ikke bety all verden. Men Almenning Jarstein er avhengig av å spille gode landskamper, som Thorstvedt, Grodås og Myhre ofte gjorde selv om de slet benken på klubblaget. Han har, etter mine observasjoner, ikke spilt seg ut av landslaget.

Men gjør han det, står Ørjan Håskjold Nyland klar til å overta.

Hva mener du? Bør Nyland få plassen?

Nå er alt en bonus, Bjørndalen

ALLEREDE I GLASS OG RAMME: Etter de to OL-gullene i Sotsji har Ole Einar Bjørndalen lite å tape på å fortsette karrieren. (Foto: HELGE MIKALSEN)

ALLEREDE I GLASS OG RAMME: Etter de to OL-gullene i Sotsji har Ole Einar Bjørndalen lite å tape på å fortsette karrieren. (Foto: HELGE MIKALSEN)

Det var mellom 2010 og 2014 Ole Einar Bjørndalen virkelig hadde noe å tape. OL-gullene eliminerte alle mistanker om at han har holdt på for lenge. Nå er alt bonus for skiskytterkongen.

Jostein Overvik, sportsreporter, VG

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Derfor er det en fantastisk nyhet at Bjørndalen tar to år til. Ikke fordi jeg tror han kommer tilbake som den seiersmaskinen han var frem til 2010. Men jeg har tro på at denne 24/7-utøveren – uten store skader og langvarig sykdom – kan være med å gi skiskyttersirkuset god farge helt frem til VM i Holmenkollen i 2016.

Det betyr at det nyvalgte IOC-medlemmet av og til kjemper om seierne. Av og til ikke. Det er ikke lenger slik at alt kommer an på Ole Einar Bjørndalen. Han gjør et forsøk på å bevise at han kan fortsette på sitt høye nivå frem til 42 års alder. Men skiskytterkongen har allerede vunnet nok. Han har lite å tape. Ikonstatusen vil vare livet ut.

Mye mer sto på spill frem til OL i Sotsji.

Bjørndalen skulle gjøre det samme som Halvard Hanevold gjorde i Vancouver for fire år siden: Vinne OL-gull som 40-åring. Men det kom en del skjær i sjøen både helsemessig og privat.

Mellom OL i 2006 og 2010 tok Ole Bjørndalen (fra 32 til 36 år gammel) seks individuelle VM-gull og 19 seire i verdenscupen.

Mellom OL i 2010 og 2014 tok samme mann (fra 36 til 40 år gammel) ingen individuelle VM-medaljer og bare to seire i verdenscupen.

Det er klart folk spurte seg om fyren ikke hadde blitt for gammel.

Poenget er at han ikke kan ha stilt seg selv samme spørsmål plagsomt ofte. Han kjørte bare på. Det siste året i bobil.

Likevel står sprintseieren fra Sotsji frem som Ole Einar Bjørndalens aller viktigste seier. Den satte et salig punktum for alle de diskusjonene som jo har foregått både blant fagpersoner og mannen i gata de siste fire årene.

De neste to vil han muligens sette en ny standard: At det også er mulig å hevde seg godt i en såpass komplisert og sammensatt idrett som skiskyting utover i 40-årene. Det er ingen tvil om at Bjørndalen selv mener at han har det aller beste utgangspunkt.

– Jeg nekter å tro at min reelle alder er 40 år. Jeg har tatt denne idretten seriøst siden jeg var 12 år, kroppen tåler mye trening, jeg er sjelden syk og har aldri rørt alkohol, forklarer han.

Da han OL-debuterte som 20-åring i Lillehammer-OL vant den italienske oldboysen Maurilio de Zolt olympisk gull i langrenn. Han drakk rødvin til lunsj og var 43 år.

Under OL i Pyeongchang vil Ole Einar Bjørndalen være 44 år.

Say no more.

Hva tror du er mulig?

Håndballjentenes gullalder er over

HENGER ETTER: Gro Hammerseng og Larvik er sjansløse på semifinalen i Champions League. Heidi Løke kan vinne med Györ, men høyst sannsynlig vinner ingen norske lag internasjonale titler denne sesongen. (Foto: Alf Øystein Støtvig)

HENGER ETTER: Gro Hammerseng-Edin og Larvik er sjansløse på semifinalen i Champions League. Heidi Løke kan vinne med Györ, men høyst sannsynlig vinner ingen norske lag internasjonale titler denne sesongen. (Foto: Alf Øystein Støtvig)

Landslaget på hodet ut av VM allerede i kvartfinalen. Larvik sjanseløse på semifinalen i Champions League. De norske håndballjentenes gullalder er over. I hvert fall foreløpig.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Suksessen fra 2004 til 2012 var enorm. Norsk kvinnehåndballs to lokomotiver dampet inn ikke mindre 10 internasjonale titler på åtte år. Hovedsakelig basert på 1980-generasjonen – med Gro Hammerseng-Edin, Lunde-søstrene, Karoline Dyhre Breivang osv.

De fyller snart 34 og kommer naturligvis ikke til å være den bærende kraften i årene fremover. Det er mindre enn et år siden Larvik var i finalen i Champions League og ikke mer enn 15 måneder siden Norge tapte EM-finalen. Likevel virker ikke denne tilbakegangen tilfeldig.

Norsk håndballs to flaggskip har en stor jobb å gjøre. Særlig med å få frem typer som Hammerseng, Tonje Larsen eller Kristine Lunde-Borgersen.  Bakspillere som er sjefer i forsvar. Og har både skudd og spilleforståelse til å bestyre et helt lag i angrep.

Slike jenter vokser ikke på trær, selvsagt, men må dyrkes frem gjennom år.

Byåsens 37-23 over Hypo Niederösterreich søndag – med fem brasilianske verdensmestre – forteller at situasjonen langt fra er håpløs. Spillere som Marie Henriksen (20) og Silje Katrine Waade (19) vil helt sikkert fortsette med å markere seg i fremtiden.

Men det er ikke mer enn en drøy uke siden Byåsen tapte med syv mål mot Larvik hjemme. Cupvinnercupens semifinale – sannsynligvis mot russiske Zvezda Zvenigorod ­- blir tøff. Det er et stykke frem.

Larvik har foreløpig fornyet og forynget med landslagets nye forsvarsklippe Mari Molid (23). Men kan trenge mer. Resultatene i Champions League lyver ikke. Larvik har scoret klart minst mål av de åtte klubbene i hovedrunden. Da hjelper det lite at Nora Mørk (60 mål) ligger som nummer to på toppscorerlisten.

Angrepsspillet må løses annerledes enn at den svært lovende 22-åringen må ty til en soloprestasjon for å tvinge frem en avslutning. Slikt holder aldri til å vinne titler internasjonalt.

Både Larvik og landslaget er helt avhengige av at de avgjørende enkeltprestasjonene springer ut av sterke kollektiv.

Ingen av dem har vært sterke nok denne sesongen. Katrine Lunde og Heidi Løke står fortsatt fremst i et Györ som er favoritter i Champions League. Men norske lag vinner ingen internasjonale titler i 2013/2014-sesongen.

Det er opp til Byåsen å avkrefte påstanden.