Er det riktig å la Astrid ta sjansen?

GÅR VIDERE: Astrid Uhrenholdt Jacobsen er ikke alene om å gå rett videre i konkurranser i en  vanskelig og sorgtung tid. (Foto: NILS CHR. MANGELRØD)

GÅR VIDERE: Astrid Uhrenholdt Jacobsen er ikke alene om å gå rett videre i konkurranser i en vanskelig og sorgtung tid. I dag går hun i Falun. (Foto: NILS CHR. MANGELRØD)

Tidene er tøffe for Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Hun antyder at det var konsentrasjonen som sviktet da hun falt og skadet seg i Holmenkollen. Burde noen ha stoppet henne? Mange idrettsutøvere velger å konkurrere midt i sorgen.

­­

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Av Jostein Overvik, sportsreporter VG

– Det har vært mye som har skjedd i måneden før det som skjedde i Holmenkollen. Da er det sannsynligvis ikke tilfeldig at det er jeg som faller. Kanskje jeg ikke var konsentrert nok og falt i den svingen, sier hun til VG.

I dag er hun medisinsk klarert for sprinten i Falun og vil gå renn bare fem dager etter hjernerystelsen fra stolpetreffet i Kollen. Det kan naturligvis være et sjansespill, men endte slik sett godt. Hun ble utslått i kvartfinalen.

Det virker ikke som dethar vært noe alternativ for langrennsledelsen å stoppe henne ­- selv om konsentrasjonen ikke skulle være helt på topp. Og jeg kan ikke se at det er feil. Dette er en personlig avgjørelse som bare hun selv kan ta.

Langrenn er ikke alpint, men de profesjonelle løperne i verdenstoppen må takle en god del tøffe utfordringer i løypa.  Selvsagt har langrenn et sikkerhetsperspektiv. Også i Falun. I fjor truet både Justyna Kowalczyk og Kikkan Randall med å trekke seg om sprintløypa ikke ble lagt om. Eldar Rønning kalte den «en katastrofe». FIS ble tvunget til å forandre de tøffeste partiene.

I dette selskapet skal du uansett går ikke mange prosent ned i fokus før problemene melder seg der blankisen råder eller i vanskelige S-svinger. Men jeg har forståelse for at det er utøveren selv som bestemmer om han/hun er i stand til å takle utfordringene så lenge ikke medisinske vurderinger setter en stopper for deltagelsen.

For Astrid Uhrenholdt Jacobsen virker det uansett som verdenscuprennene er den beste medisin etter at broren døde.

­- Jeg fikk noen veldig tøffe smeller av en styrke jeg aldri tidligere har opplevd. Men da viste idretten seg å fungere som et fristed for meg. Et fristed der jeg kunne være, sier hun til Dagbladet.

Sorg er selvsagt en svært personlig opplevelse som arter seg forskjellig fra menneske til menneske. Det går ikke an å legge noen mal. Men det virker som mange idrettsutøvere velger å vende raskt tilbake.

GIKK OL: Vegard Ulvang hadde en tøff tid etter brorens død, men valgte en tøff vei gjennom Lillehammer-OL. (Foto: NTB SCANPIX)

GIKK OL: Vegard Ulvang hadde en krevende tid etter brorens død, men valgte en tøff vei gjennom Lillehammer-OL. (Foto: NTB SCANPIX)

Et av de mer rørende øyeblikkene fra mitt virke som journalist var da Vegard Ulvang brast i gråt på en pressekonferanse rett før Lillehammer-OL. Han hadde mistet broren noen måneder tidligere, men fortsatte å konkurrere, skulle snart avlegge den olympiske ed og hadde noen dager før sagt at det var «uverdig» at IOC hadde Juan Antonio Samaranch som president.

Bråket var monumentalt, og tårene kom da en amerikansk journalist stilte spørsmål om broren.

­­- Vi savner ham veldig, svarte Ulvang før sidemannen Bjørn Dæhlie tok initiativ til å avslutte pressekonferansen.

Ulvang må selv svare for om det var riktig for ham å utsette seg for alt dette i en sorgtung tid. Men mitt inntrykk er at kompaniskapet med Dæhlie & co. gjorde ham godt. En prestasjonsgruppe fungerer sjelden om den ikke også har klare menneskelige kvaliteter.

GJORDE SUKSESS: Frode Johnsen gikk rett videre og inn på landslaget mens han var i sorg.  (Foto: BJØRN S. DELEBEKK)

GJORDE SUKSESS: Frode Johnsen gikk rett videre og inn på landslaget mens han var i sorg. (Foto: BJØRN S. DELEBEKK)

Det er kanskje derfor så mange utøvere ikke er lenge borte fra konkurransesituasjonen. Frode Johnsen spilte kamp for Odd bare seks dager etter broren døde i en basehoppulykke i fjor sommer.

– Hvis jeg hadde følt at formen ikke var som den skulle, og at det var en belastning å møte andre mennesker, hadde jeg meldt avbud med én gang. Men dette gjør meg bedre. Jeg glemmer det litt og får fokus på andre ting. Det tror jeg er viktig i en sånn tid. Du får opp øynene. For du har ikke noe valg; Du må videre, fortalte Frode Johnsen.

Senere på høsten gjorde 39-åringen både comeback på landslaget og ble toppscorer i Tippeligaen. En stor suksess. Men jeg vil påstå at enda større var måten Johnsen fremsto på.

Det er ingen som skal ha dårlig samvittighet for å bli lammet av sorg. Mange hverken kan eller vil takle sorgen på denne måten. Det er det all grunn til å ha respekt for.

Men mange heier nå ekstra på Astrid Uhrenholdt Jacobsens tunge fight gjennom en tøff tid.

Selv om den skulle påføre henne en skade eller to.

Hva synes du?