Berge kan ikke deles i fremtiden

KAN BLI MESTERE: Christian Berge og Elverum. Foto: Geir Olsen

KAN BLI MESTERE: Christian Berge og Elverum. Foto: Geir Olsen

Christian Berge kan i kveld lede Elverum til et nytt seriegull. Det kan bli det siste. Landslagssjefen kan ikke deles i fremtiden.

Av Josten Overvik, VGs håndballjournalist

Jostein Overvik,

Jostein Overvik,

Ingen bombe at Elverum-treneren ble presentert som Norges midlertidige landslagssjef i februar. Hans CV og hjerte for norsk herrehåndball gjør at Berge også er favoritt til å få jobben på permanent basis til sommeren.

Men den kan ikke deles med klubbtrenerjobben i Østerdalen. Det er en voksen oppgave å snu håndballguttas evige stempel som «nestenlag». Forskjellen på en 15. plass og semifinaledeltagelse i mesterskap handler om langt mer enn genialitet på laglederbenken.

Men kan løses med helhjertet jobb, knallharde prioriteringer og nesten daglig kontakt både med nåværende og kommende landslagsspillere.

Dette er ikke jobb for én mann. Men et helt team. Da kan ikke sjefen ha hodet sitt plassert i klubbhåndballen det meste av året.

Men denne våren er det unntakstilstand etter at Robert Hedins seks år lange regime brøt fullstendig sammen i spillernes EM-evaluering. Christian Berge klarer helt sikkert å yte 100 prosent både for landslaget og Elverum frem til midten av juni.

Det virker ikke som Berge anser seg selv som kun en kortsiktig nødløsning. Da hadde han aldri vraket Håvard Tvedten. Han planlegger på lang sikt og markerte klart hvem som er sjefen ved å utelate en spiller med 55 Champions League-mål denne sesongen.

Et ganske tydelig signal utad. Og en enda kraftigere beskjed til landslagets spillere.

Det vil være en stor triumf om Berge klarer å gjenskape forrige sesongs seriegull uten Magnus Gullerud og Steffen Stegavik.

Elverum tapte i høst med ni mål for den nedrykksklare debutanten Falk, men har klart å vri resultatene i sin retning utover i sesongen.

Derfor vinner Berge & co. seriegullet med uavgjort eller bedre mot Haslum i kveld. Det er duket for drama. Elverum har de to siste hjemmekampene kun vunnet 31-30 mot Runar (nr. 6) og spilt 31-31 mot Drammen (nr. 9).

Haslum skal ha fordel av hjemmebane i seriefinalen, men det er langt fra sikkert. De har de to siste månedene røket både for Bækkelaget (nr. 3), Bodø (nr. 4) og Drammen i Nadderudhallen. Ikke imponerende, det heller.

Men det virker som Erlend Mamelund har bestemt seg nå. Postenligaens beste spiller har dundret inn 53 mål på de fem siste kampene og kan ikke være voldsomt plaget av ankelen som skal opereres 4. april.

Seriefinalen blir fort en ny duell mellom Mamelund og Elverum-keeperen. Morten Nergaard har dominert i klubbens tre siste, strake seire over Haslum.

Han blir igjen Berges joker.

Ren, skjær fotballgalskap

KONGEN: Lionel Messi jubler etter en av sine tre scoringer mot Real Madrid. Foto: Sergio Perez, Reuters

KONGEN: Lionel Messi jubler etter en av sine tre scoringer mot Real Madrid. Foto: Sergio Perez, Reuters

 

MADRID (VG) (Real Madrid – Barcelona 3-4) Det er rett før midnatt og fire menn går rundt med hver sin gressklipper på Santiago Bernabeu.

   Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

   Underlaget skal klargjøres til nye fotballfester. Og det kan jo hende at Barcelona kommer tilbake, i en Champions League-semifinale…

      Etter El Clasico nummer 19 på tre og fire måneder er i hvert fall én ting sikkert; det er ikke mulig å få nok av disse oppgjørene. 

      Forventningene denne gangen var enorme, men Real Madrid og Barcelona overgikk dem alle sammen. Og selv. i den lange rekken av minneverdige El Clasico’er vil denne stå igjen som en av de som er vanskeligst å glemme. Dette var ren, skjær fotballgalskap fra start til mål.

  Starten tilhørte, litt overraskende, Barcelona. Det var ventet at Real, med strålende form, herlig angrepsfotball og 31 strake kamper uten tap, skulle gå voldsomt ut. Isteden fikk Lionel Messi mye rom på midten, og det pleier han å utnytte. Først tredde han gjennom Neymar, men den brasilianske yndlingen avsluttet svakt. Og mens Cristiano Ronaldo var opptatt med å jakte på frispark begynte Barcelona å trille ball, slik ingen andre kan. Frem og tilbake, hit og dit. Da den forløsende pasningen kom var de oppe i 24 trekk, de fire siste fra Xavi til Neymar til Fabregas til Messi . Real  mistet fokus et lite øyeblikk,  Messi kunne dytte ballen gjennom til Andrés Iniesta, bak ryggen til høyreback Daniel Carvajal. Da var det gjort. Iniesta la ballen til rette med en berøring med venstre, før han banket den i nettaket med samme bein.  

       Selv trommeslageren med Ronaldo-drakt bak mål ble stille i noen sekunder.

       Både Messi og Neymar hadde muligheter til å øke ledelsen, men isteden var det en annen søramerikaner på motsatt siden som tok over. Sammen med en innimellom ganske utskjelt franskmann. Først skrudde argentinske Angel di Maria inn et vakkert innlegg fra venstre. Franske Karim Benzema knuste Javier Mascherano i luften, headingen var ikke utagbar for Barca-keeper Victor Valdés, men nesten ut av ingenting sto det 1-1. Og det tok fullstendig av noen få minutter senere; igjen inn fra di Maria, denne gangen dempet Benzema ballen med høyre lår, før han feide den inn på hel volley med samme bein. Vakkert! Benzema var heller ikke langt unna et tredje mål, igjen etter pasning fra di Maria. Real hadde overtatt fullstendig, og i gledesrusen er det fort gjort å glemme Den Lille, Store.

      Det nytter ikke å slappe av et tidel når Lionel Messi er på motsatt side. Rett før pause dro han selv med seg ballen inn i straffefeltet, fant Neymar, som mistet den, men Messi snappet selvsagt opp ballen selv og plasserte den enkelt i hjørnet. Altså; enkelt når det er Messi som gjør det.

       I jubelen etter målet ble det krangel og gruff blant flere spillere, med Pepe (overraskende) og Fabregas i hovedrollene. Slikt hører liksom med i El Clasico, men dette var ingen stygg kamp – som vi har sett flere eksempler på de siste sesongene.

       Cristiano Ronaldo da? Hvor var han? Ni minutter etter pause dukket han opp. På vei inn i 16-meteren ble Ronaldo felt av Dani Alves. Dommeren pekte på straffemerket, selv om TV-bildene viste at han ble hektet like utenfor. Ronaldo hamret selv inn 3-2-målet, og dommeren ved navn Alberto Undiano Mallenco var plutselig ikke like hatet av hjemmefansen lenger. Før straffen hadde han viftet unna det meste de ropte på. Han ville ha flyt i spillet, og han fikk det.

        Straffedramaet hadde ikke mer enn begynt. For da Real igjen hadde revet til seg et initiativ etter å ha tatt ledelsen, ble de igjen lurt av Lionel Messi. Hans åpnende pasning sendte Neymar gjennom. Han ble løpt opp av Sergio Ramos. Ramos var så vidt borti Neymar, og da er det få som faller like lett som brassen. Sergio Ramos måtte tusle i garderoben, Messi lekte inn 3-3-utligningen fra 11 meter.

     Og syv minutter før slutt endte det helsvart for de helhvite: Andrés Iniestas finter ble for mye for Xabi Alonso, ny straffe til Barcelona. Messi sendte ballen samme vei, og da hadde ikke de ti Real-spillerne mer å by på, selv hjemmepublikummet aldri ga seg. De levde med laget sitt gjennom opp- og nedturer, men til slutt ble det for mye.

     Det ble for mye Iniesta, og det ble alt for mye Messi.

      Etterpå hoppet Barcelona-gjengen jublende rundt som et Norway Cup-lag midt på banen, mens de fleste Real-spillerne gikk rett i garderoben, med Cristiano Ronaldo som førstemann.  Sistemann som forsvant var Mallenco i gult og svart, fulgt av en intens pipekonsert. Foran pressetribunen sto én etter én og viftet med neven, gjorde «pengetegnet» med fingrene og ba om at dommeren måtte skjelles ut. Men, selv om han selvsagt ikke gjorde alt rett, var det nok ikke Mallenco som avgjorde denne kampen, selv om han fikk kjeft av Ronaldo etterpå. (Ronaldo nevnte ikke noe om at han fikk en straffe han strengt tatt ikke skulle hatt.)

    25 minutter etter kampslutt høres fremdeles noen spredte Real-trommer fra et nær tomt Santiago Bernabeu, og helt øverst i hjørnet er den lille skaren Barcelona-tilhengere som slapp inn iferd med å bli geleidet ut. De synger fortsatt. De feirer at Real Madrid er slått for andre gang denne sesongen (som ikke er uten betydning, siden innbyrdes oppgjør teller ved poenglikhet). Og de feirer at Barcelona igjen er med i kampen om ligagullet. Nå har Real Madrid og Atlético Madrid begge 70 poeng, Barcelona 69 – og ni serierunder gjenstår.

     Og de feirer Lionel Messi – den første Barcelona-spilleren som scorer tre ganger på Santiago Bernabeu.

    PS! Minner ellers om at det bare er tre uker og to dager til neste Clasico; den spanske cupfinalen, som skal spilles i Valencia.

Liverpools enorme forvandling

CARDIFF (VG) På denne tiden for to år siden ble Liverpool harselert med av Aston Villa-fansen på Anfield. Nå tuller ingen med dem.

MÅLMASKINER: Liverpool satte inn seks mål mot Cardiff i går og kjemper om gullet i Premier League.

MÅLMASKINER: Liverpool satte inn seks mål mot Cardiff i går og kjemper om gullet i Premier League.

Av Jon Martin Henriksen i Wales

«How shit must you be. We’re leading away”. På Anfield var det stille som i graven.

Sangen fra Villa-fansen var mest av alt ironisk mot eget lag, men samtidig en brutal påminnelse om hvor dårlig situasjonen for rødtrøyene var. Budskapet runget utover det slitne området av Beatles-byen.

1-1-kampen fra 2011/2012-sesongen bør aldri gis ut på DVD, men jeg klarer ikke å glemme oppgjøret når jeg ser Liverpool spille i dag. Fra min plass på pressetribunen opplevde jeg en følelse av resignasjon.

VG-journalist Jon Martin Henriksen så Cardiff mot Liverpool i går.

Det var et Liverpool som fremstod som et fotballag som hvem som helst kunne slå. Ingen så ut til å være nevneverdig redde for å komme til Anfield.  De vant bare 6 av 19 hjemmekamper og endte på åttendeplass.

Uken i forveien så jeg Liverpool bli ydmyket av Newcastle på St.James’ Park. Kenny Dalglish virket fortvilet der han sto i sin gråfargede treningsdress – og det med god grunn.

Everton og David Moyes havnet foran Liverpool på tabellen i fjor, men man kunne samtidig se konturene av hva Brendan Rodgers ville innføre. Det kostet en hel del å sparke Kenny Dalglish, men klubbens nåværende manager bygger noe som legenden neppe kunne bygge. Nå fremstår de som et fotballag med en tydelig plan og filosofi.

Tempoet i de offensive spillerne og samhandlingen fremover på banen er av ypperste klasse. De har kanskje den raskeste angrepsrekka i Europa, og det er få det er mer underholdende å se spille fotball for øyeblikket.

Forvandlingen på under to år har vært formidabel.

Rodgers har bragt inn noe Liverpool som klubb har manglet over tid. I starten var det i overkant mye tåkeprat og floskler, men nå fremstår han som en manager som er rustet for en tittelkamp. Han brukte mange ord på å snakke bort mine spørsmål om mulighetene for å ta gull, men han utstråler en sjelden selvtillit og tro på det han driver med.  Han virker så trygg at han fort er sjef for de kommende ligamesterne.

Da jeg lørdag spurte ham om Liverpools muligheter for å vinne tittelen, begynte han umiddelbart å snakke lenge om neste hjemmekamp. Han holder masken og snakker bedre for seg enn del fleste, men det er klart at Brendan Rodgers øyner Liverpools første tittel siden 1990.

Noe annet vil være løgn.

Fra heltemodig til håpløst

CARDIFF (VG) (Cardiff-Liverpool 3-6) I én omgang fikk Cardiff-fansen besøke himmeriket. Etter pause var det bekmørkt.

Av Jon Martin Henriksen i Wales

Queens ihjelspilte låt «We are the Champions» dundret over høyttalerne før avspark i Cardiff.

Kanskje fordi klubben er helt avhengige av å dra frem noen mesterlige prestasjoner for å berge plassen i Premier League. Eller kanskje fordi det er den blivende mesteren som gjestet byen.

Liverpool-fansen tror i hvert fall det nå. For da Luis Suarez satte inn lagets fjerde i Wales med sine egne fans som nærmeste tilskuere, runget «we’re gonna win the league».

Men bortelaget slet med å håndtere Solskjærs menn i store deler av første omgang. Liverpool var ikke forberedt på at rødtrøyene skulle gå rett i strupen på dem. Godt hjulpet av et fullstendig ellevilt hjemmepublikum, ble de manet fremover på banen. Lydnivået økte enda noen hakk da Steven Gerrard fikk gult kort allerede etter to minutter. Stemningen da Jordon Mutch satte inn 1-0, har jeg knapt hørt maken til tidligere.

Problemet var – til tross for femmannsforsvaret – at Liverpool skar gjennom Cardiff på første forsøk. Luis Suarez har scoret flere mål alene enn hva Solskjærs lag har gjort totalt. Det sier veldig mye om uruguayanerens klasse, men også en god del om dumpekandidatens utfordringer.

Og det som lenge så ut til å bli en god opplevelse i jakten på fornyet kontrakt, ble i stedet en stygg ripe i lakken.  For etter pause var det akkurat som at et nytt – og betraktelig svakere lag – gikk ut på gressmatten. Forsvarsspillet i annen omgang var under enhver kritikk.

UTSLÅTT: Daniel Sturridge jubler etter å ha satt in 5-2 for Liverpool. Bak fortviler Cardiff-spillerne David Marshall (til venstre) og Cala. Foto: David Davies, Pa Photos

UTSLÅTT: Daniel Sturridge jubler etter å ha satt in 5-2 for Liverpool. Bak fortviler Cardiff-spillerne David Marshall (til venstre) og Cala. Foto: David Davies, Pa Photos

Solskjær var lenge aktiv på sidelinjen. Mens Brendan Rodgers noterte flittig på arket han holdt i hendene, dirigerte og gestikulerte nordmannen hyppig. I tillegg slang han noen gloser i retning Daniel Sturridge, fordi han mente at Liverpools stjernespiss falt for lett.

I takt med at solen forsvant bak skyene i den walisiske hovedstaden, ga Cardiff-spillerne tilsynelatende opp.

Og da blir du et enkelt bytte for et Liverpool som er på gulljakt.

Her er noe United kan trøste seg med

Sola skinte på Manchester United-manager David Moyes i halvannet døgn, etter 3-0-seieren over Olympiakos. Så begynte det å styrtregne igjen…

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Bayern München var den verste motstanderen United kunne få i Champions League-kvartfinalen. Men Moyes får prøve å lete etter noen små, små ting å glede seg over:

JEVNE MØTER: Manchester United og Bayern München har møtt hverandre ni ganger siden høsten 1998. Fem kamper har endt uavgjort, Bayern har vunnet tre, United to - ingen av lagene har vunnet med mer enn ett mål. Her Wayne Rooney og Bastian Schweinsteiger på Old Trafford i kvartfinalen i 2010. United vant 3-2, Bayern gikk videre på bortemål. Foto: REUTERS

JEVNE MØTER: Manchester United og Bayern München har møtt hverandre ni ganger siden høsten 1998. Fem kamper har endt uavgjort, Bayern har vunnet tre, United to – ingen av lagene har vunnet med mer enn ett mål. Her Wayne Rooney og Bastian Schweinsteiger på Old Trafford i kvartfinalen i 2010. United vant 3-2, Bayern gikk videre på bortemål. Foto: REUTERS

Den første lille trøsten hans kan være at Bayern faktisk har vist flere svakhetstegn mot engelsk motstand de siste årene: Manchester City vant 2-0 i gruppespillet i 2011, Chelsea slo dem i finalen i 2012 (etter straffer), Arsenal vant på Allianz Arena i mars i fjor, Manchester City vant samme sted for tre måneder siden – og Arsenal greide uavgjort på Allianz Arena for noen uker siden. Problemet er at, bortsett fra finalen, har ingen av tapene hatt noen betydning for Bayern. Men Bayern pleier jo å vinne slike kamper også.

Den andre lille trøsten: Går dette bra, da kan alt skje. De fleste tenkte vel at United kanskje, kanskje kunne klare en semifinaleplass dersom laget var heldig med trekningen. Men så ville det være stopp. De forutsetningene kan skrinlegges nå. Med seier her vil United plutselig være blant favorittene til å vinne hele turneringen. Et lag som slår ut Bayern München har ingen sperrer. Det eneste som har greid det de siste fem sesongene er Inter i 8-delsfinalen i 2011 (på bortemål, etter en sen scoring av Goran Pandev).

Bayern München har vært i tre finaler de fire siste årene (riktig nok bare vunnet én av dem), og laget har 50 kamper på rad uten tap i Bundesliga. Så den tredje lille trøsten får være at det omtrent aldri har vært forventet mindre av et Manchester United-lag i Europa. Skuldrene kan slippes helt ned. Wayne Rooney får gjøre som mot Olympiakos, dra med seg resten av gjengen med sin løpskraft og glød. Bayern liker seg dårligst når det begynner å smelle litt, og her må nok United bruke den fysiske kraften de er i besittelse av.

Men det holder neppe. Det spørs faktisk om noen av United-spillerne hadde kommet med på Bayern München, bortsett fra Robin van Persie på sitt beste.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Bayern-trener Pep Guardiola har gitt Manchester United rundjuling før; med Barcelona i finalene i 2009 og 2011. Sjelden har United, som vant serien begge disse årene, blitt så utspilt. Nå kommer Guardiola med et lag som ser minst like sterkt ut som det han hadde i Barca, mens United fremstår veldig mye svakere, selv om laget ikke er veldig forskjellig fra det som gikk til finalen i 2011. Åtte av spillerne fra start-11’eren den gangen er fortsatt med (og det er kanskje det som er litt av problemet)

Jeg mener det er 75-25 i Bayerns favør i en prosentvurdering foran denne kvartfinalen. (Men den vurderingen ble gjort før meldingen om Robin van Persies skade kom i går kveld…)

De tre øvrige møtene ble også noen lekkerbiskener, selvsagt, noe annet var ikke mulig.

BARCELONA – ATLETICO MADRID

Begge er med i kampen om ligagullet. De har møtt hverandre tre ganger denne sesongen, to Supercup-finaler (0-0 og 1-1) og i serien på Vicente Calderon (0-0). Atlético er utrolig vanskelig å bryte ned, og det ligger an til jevne oppgjør igjen. Men Barcelona er favoritt, særlig fordi Lionel Messi, som var ute med skade i to måneder, igjen oser av overskudd og er tilbake på sitt aller beste. Prosentvurdering: 60-40

REAL MADRID – BORUSSIA DORTMUND

Et snaut år etter semifinaletapet for Dortmund kan Cristiano Ronaldo få sin revansj. Og det er noen åpenbare forskjeller fra møtene i fjor; Real har fått ny trener, byttet ut over halve laget og Robert Lewandowski har karantene i den første kampen. Lewandowski scoret alle fire da Borussia slo Real 4-1 i den første semifinalen (Real vant 2-0 hjemme), og polakken vil være et stort savn. Dessuten er Dortmund satt tilbake spillemessig av mange skader. Et meget formsterkt Real er klar favoritt.  Prosentvurdering: 70-30

PARIS SAINT-GERMAIN – CHELSEA

Her vil oppkjøringen handle om José Mourinhos møte med sin gamle kompis, Zlatan Ibrahimovic. Ingen kan det mentale spillet bedre enn Mourinho. Det er bare å vente på den første meldingen han sender avgårde. Men Zlatan bryr seg neppe om hva gamletreneren fra Inter skulle si i forkant. Svensken ser ut til å bli bedre og bedre, han er ikke redd for noen i denne fotballverden, heller ikke John Terry – og han mangler bare Champions League-suksess for at karrieren skal være komplett. Dette er den av de fire kvartfinalene som ser klart mest åpen ut. Hardtsatsende PSG har imponert til nå, men er ennå ikke testet skikkelig. Nå er det eksamen. Et kynisk Chelsea har fordel av å avslutte hjemme, og jeg tror dette blir akkurat litt for tøft for PSG (men er slett ikke sikker…). Prosentvurdering: 45-55

Moyes klarte noe Ferguson ikke greide siden 2011

 

      (Manchester United – Olympiakos 3-0, 3-2 sammenlagt) Tenk det, David Moyes har greid noe Alex Ferguson ikke fikk til i sine to siste sesonger som manager; en kvartfinaleplass i Champions League.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

På et menneskelig plan var det godt å se Moyes forlate Old Trafford med et så stort smil, så lette steg og så mye lettelse i øynene. Etter et brutalt 2014, med syv tap på 14 kamper, ute av begge cupene, ute av «topp 4»-muligheten i serien, får han endelig noen hyggelige dager på jobben. «I Italia hadde David Moyes fått sparken tre ganger allerede,» meldte den tidligere Premier League-helten Gianluca Vialli etter Uniteds 0-2-tap i Hellas.

SJELDENT SYN: En strålende David Moyes forlater Old Trafford etter at avansementet er klart. Foto: AFP

SJELDENT SYN: En strålende David Moyes forlater Old Trafford etter at avansementet er klart. Foto: AFP

Men Manchester United er en stolt klubb fra Nord-England, og der holder man inntil videre fast ved at manageren har jobb til sommeren 2019…

Tre mål fra Robin van Persies venstreben var det som skulle til; 1-0 på straffe, 2-0 etter pasning fra Wayne Rooney og 3-0 etter at et frispark fra 20 meter føk inn bak en fullstendig feilplassert og fastlimt Olympiakos-keeper Roberto.

Det betyr at Manchester United er et av de åtte beste lagene i Champions League. Hvem hadde trodd at den setningen skulle høres litt rar ut?

Men det er altså slik at Alex Ferguson, Moyes’ «brutale» forgjenger, mislyktes i sine to siste forsøk i Europa; ut mot Basel i gruppespillet i 2011/12-sesongen, ut mot Real Madrid i 8-delsfinalen i 2012/13. Dessuten trengte Ferguson tre forsøk på å få United inn blant de åtte beste i Champions League på ’90-tallet.

Nå er disse videre: Real Madrid, Barcelona, Chelsea, Bayern München, Paris Saint-Germain, Atletico Madrid, Borussia Dortmund – og Manchester United. I øyeblikket fremstår United som det klart svakeste laget, men med en litt heldig trekning, det betyr nok i første rekke Atlético Madrid (som fortsatt bruker mye krefter i gullkampen) eller Borussia Dortmund (uten Lewandowski i den første kampen), er et United med alt å vinne i en brukbar posisjon foran kvartfinalene også. For nå er det bare Champions League som gjelder.

Men: Fremdeles er det slik at Manchester United sliter fælt mot gode motstandere. Denne sesongen har laget bare vunnet én gang mot Premier Leagues ni beste lag.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Og: Det nytter ikke å tro at så veldig mye er annerledes bare fordi Olympiakos knepent ble slått ut over to kamper. Det var ingen imponerende United-utgave som avanserte. Olympiakos var en drømmetrekning, men endte nesten opp som det ultimate marerittet. Bortekampen i Hellas var kanskje Uniteds svakeste denne sesongen, og det var aldri trygt hjemme på et kokende Old Trafford heller. Olympiakos skapte fire store sjanser, hadde ballen like mye som United – og David de Geas dobbeltredning på 1-0 kan ha vært helt avgjørende.

Mest gledelig med United-øyne var viljen og intensiteten (og da er det jo samtidig litt skremmende at det har vært fraværende i mange kamper). Men dette var i hvert fall et lag som VILLE vinne. Wayne Rooney løp ustanselig og var best, som han også var under store deler av høsten. Antonio Valencia nektet å gi seg, selv om han så ut som en bokser med en gigantkul over venstre øye. 40-åringen Ryan Giggs styrte mye – og Robin van Persie gjorde igjen det han er aller best til.

Og med et slikt engasjement, og såpass gode fotballspillere, kommer man ganske langt.

 

 

Er det bare Ferguson som kan løse krisen?

 

Det er ikke ofte du har hørt Alex Ferguson si:  «Jeg tok feil.» Det spørs om ikke den setningen er iferd med å presse seg frem nå.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

For den siste beslutningen Ferguson tok som Manchester United-manager vil kanskje stå igjen som hans største tabbe. Etter 26 og et halvt år og 27 store titler lot klubbens ledelse ham avslutte med å plukke ut sin etterfølger.

NY SMELL: David Moyes går i garderoben etter 0-3-nederlaget for Liverpool i går. Foto: PA PHOTOS

NY SMELL: David Moyes går i garderoben etter 0-3-nederlaget for Liverpool i går. Foto: PA PHOTOS

For tre uker siden skrev jeg en blogg om hvorfor det er krise i Manchester United. Deretter har laget slått West Bromwich 3-0 borte og tapt 0-3 hjemme for Liverpool. Situasjonen er ikke blitt lystigere. Betydningen av onsdagens Champions League-møte med Olympiakos kan knapt overdrives for manager David Moyes.

9. mai 2013 meldte Manchester United på sine nettsider at Moyes var ansatt som ny manager. Den første setningen lød:

«Manchester United-styret har enstemmig støttet anbefalingen til Sir Alex Ferguson.»

Med andre ord; styret tok den formelle avgjørelsen, men det var Ferguson som bestemte. Det forteller alt om hans posisjon, og det forteller veldig mye om hvor vanskelig det er å løse floken som nå har oppstått.

Dersom Moyes skal bort må Ferguson faktisk erkjenne at han tok en gal avgjørelse. Han er adlet, han er blitt direktør og han er ambassadør, han står på sokkel utenfor Old Trafford, han har en egen tribuneseksjon.

Ingen er større enn klubben. Bortsett fra Alex Ferguson.

72-åringen har sett mange kamper denne sesongen, men han har ikke uttalt seg veldig ofte (naturlig nok). Sist gang var 2. mars, under en middag arrangert av den britiske konsulen i Los Angeles, foran Oscar-utdelingen. Da sa Ferguson det som er iferd med å bli en litt slitt frase: «Dette vil ordne seg. Det er tidlig og det har vært mange utskiftninger. Han (Moyes) trenger tid. Jeg var der i 27 år, så med en ny manager tar dette tid. Men det vil ordne seg.»

DEN STØRSTE: Alex Ferguson skriver autograf foran møtet med Liverpool. Foto: GETTY IMAGES

DEN STØRSTE: Alex Ferguson skriver autograf foran møtet med Liverpool. Foto: GETTY IMAGES

Det samme har Ferguson sagt helt siden han ba et fullsatt Old Trafford om å «stand by your new manager» 13. mai. Og noe annet kan han selvsagt ikke si, før det eventuelt skulle være slutt for Moyes.

Spørsmålet er om ikke noe må skje snart, før det hele utvikler seg til en knute det vil ta veldig lang tid å få løst opp. Særlig mer nedverdigende enn 0-3 hjemme for Liverpool kan det ikke bli for United-supportere. Nå er det bare ett håp igjen denne sesongen; Champions League. Det kan meget godt hende at United snur 0-2 til seier hjemme i 8-delsfinalen mot Olympiakos om to dager (noe annet vil bety at sesongen ender som den totale katastrofe), men det må nok gå hele veien til finalen i Lisboa 24. mai for at den turneringen skal hjelpe David Moyes i særlig grad.

Moyes har en seksårskontrakt, og de fleste tror vel fortsatt at han vil bli gitt en sjanse til å bygge opp sitt eget lag denne sommeren, at han får kjøpe og selge. Men hvor smart er det? Vil det gjøre vondt verre? Det er vanskelig å se en rød tråd i det Moyes har gjort til nå. Hvordan vil han at hans eget United skal se ut? Det kan iallfall ikke være samme type lag som Ferguson hadde suksess med, hvis vi skal dømme etter kjøpene av Marouane Fellaini og Juan Mata, for til sammen rundt 650 millioner kroner. Det er på ingen måte typiske United-spillere Moyes har hentet, og ingen av dem har imponert.

Akkurat nå er Manchester United et trist syn. Brutale, nådeløse Old Trafford er i løpet av få måneder blitt en bane ingen lenger frykter. Liverpool hadde seks strake tap på Old Trafford, men kom, nærmest helt plutselig, som favoritt og vant ganske greit. David Moyes så ut som en plaget mann, slik han har gjort en stund. Det er  ikke så rart.

Det er veldig mange som har sympati med Moyes. Han tok på seg en nærmest umulig jobb, og  han overtok en stall som trenger utskiftninger. Han har også et godt navn blant engelske journalister, selv om han åpenbart mistet det da han i desember bannlyste Daily Mirrors Manchester United-korrespondent David McDonnell. McDonnells «synd» var at han flere ganger hadde offentliggjort laget før Moyes rakk å gjøre det selv. (Den bannlysningen er paradoksalt nok kanskje det som har minnet mest om Alex Ferguson så langt….)

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

Moyes gjorde også en strålende jobb i Everton. Klubben gikk fra å ha fast tilholdssted på nedre halvdel av tabellen til å bli en forholdsvis fast utfordrer til Champions League-plassene, og det med svært begrensede ressurser. Alex Ferguson beundret ham over år, og åpningserklæringen til Ferguson var at Moyes har «alle kvalitetene som forventes av en manager i denne klubben». Men United er en vinnerorganisasjon. Ingen er vant til noe annet enn å vinne der, mens Moyes bare har én triumf; 2. divisjonsmester (nivå 3) med Preston North End i 1999/2000.

Kanskje ble denne jobben for stor? Det er jo i så fall en ærlig sak. Men da må noen si det. Lite tilsier at Moyes selv vil trekke seg fra en lukrativ seksårskontrakt.

Styret i Manchester United vil nok heller ikke foreta seg noe, før det eventuelt kommer en uvanlig innrømmelse fra klubbens mektigste mann.

 

Solskjær fikk trampeklapp

19239142-jpgcardiff--527LIVERPOOL (VG) (Everton-Cardiff 2-1) Som sistemann ruslet Ole Gunnar Solskjær av Goodison Park-gresset etter den brutale avslutningen i Liverpool.

Han gikk så nær Cardiff-supporterne som det var mulig å gå. Han applauderte dem og takket for støtten, men han ble møtt med trampeklapp fra de tilreisende fra Wales. I forkant slo han av en prat med tidligere Manchester United-kollega Tim Howard midt på banen.

Solskjær taklet tapet som en gentleman, men samtidig var det umulig å skjule fortvilelsen. Tre minutter på overtid glapp det første bortepoenget på åtte kamper.

Cardiff-spillerne holdt seg til hodet i fortvilelse. I bortesksjonen ble det stille for første gang i kampen. Og etter ikke å ha laget noe annet enn høylytte sukk i nesten 90 minutter, eksploderte plutselig Goodison Park etter Seamus Colemans sleivspark.

Spørsmålet er nå hvordan Solskjærs menn håndterer denne gedigne nedturen. For det så var i ferd med å bli en veldig imponerende bortepoeng, ble i stedet et slag i fleisen som fort kan bli tyngre å svelge enn stortapene de tidligere har blitt påført.

Kampplanen med tre midtstoppere fungerte tilnærmet perfekt.

Taktikken er trolig den eneste riktige for at Solskjærs menn skal ta poeng på bortebane. Med en forsvarsrekke som veldig ofte har vaklet og slått store sprekker, fremstår de nå betraktelig mer solide defensivt – selv om Everton skapte mer enn nok av sjanser til å avgjøre betraktelig tidligere.

Cardiffs tilnærming til kampen frustrerte Everton-spillerne, manager Roberto Martinez og ikke minst supporterne.  Da Cala utlignet og jublet foran sine egne, lagde Cardiff-fansen et kollektivt brøl som trolig ville ha overdøvet en Beatles-konsert i denne byen.

Ole Gunnar Solskjær feiret behersket med å klappe rolig, mens managerkollega Roberto Martinez tittet tomt ut i luften.

Everton-fansen gjorde ikke stort annet enn å sende ut kollektive sukk, og lagets spillere hadde store problemer med å finne ideer i andre omgang – både før og etter at Cala satte inn 1-1. Blåtrøyene lot seg frustrere av Cardiffs kampplan.

For at 41-åringen skal være sjef for et Premier League-lag når neste sesong sparkes i gang, er han avhengig av at spillerne er like troende til hans budskap som her på Goodison. De må være like aggressive og hardtkjempende, og David Marshall er nødt til å opptre like «umenneskelig» mellom stengene.

Er det riktig å la Astrid ta sjansen?

GÅR VIDERE: Astrid Uhrenholdt Jacobsen er ikke alene om å gå rett videre i konkurranser i en  vanskelig og sorgtung tid. (Foto: NILS CHR. MANGELRØD)

GÅR VIDERE: Astrid Uhrenholdt Jacobsen er ikke alene om å gå rett videre i konkurranser i en vanskelig og sorgtung tid. I dag går hun i Falun. (Foto: NILS CHR. MANGELRØD)

Tidene er tøffe for Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Hun antyder at det var konsentrasjonen som sviktet da hun falt og skadet seg i Holmenkollen. Burde noen ha stoppet henne? Mange idrettsutøvere velger å konkurrere midt i sorgen.

­­

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Av Jostein Overvik, sportsreporter VG

– Det har vært mye som har skjedd i måneden før det som skjedde i Holmenkollen. Da er det sannsynligvis ikke tilfeldig at det er jeg som faller. Kanskje jeg ikke var konsentrert nok og falt i den svingen, sier hun til VG.

I dag er hun medisinsk klarert for sprinten i Falun og vil gå renn bare fem dager etter hjernerystelsen fra stolpetreffet i Kollen. Det kan naturligvis være et sjansespill, men endte slik sett godt. Hun ble utslått i kvartfinalen.

Det virker ikke som dethar vært noe alternativ for langrennsledelsen å stoppe henne ­- selv om konsentrasjonen ikke skulle være helt på topp. Og jeg kan ikke se at det er feil. Dette er en personlig avgjørelse som bare hun selv kan ta.

Langrenn er ikke alpint, men de profesjonelle løperne i verdenstoppen må takle en god del tøffe utfordringer i løypa.  Selvsagt har langrenn et sikkerhetsperspektiv. Også i Falun. I fjor truet både Justyna Kowalczyk og Kikkan Randall med å trekke seg om sprintløypa ikke ble lagt om. Eldar Rønning kalte den «en katastrofe». FIS ble tvunget til å forandre de tøffeste partiene.

I dette selskapet skal du uansett går ikke mange prosent ned i fokus før problemene melder seg der blankisen råder eller i vanskelige S-svinger. Men jeg har forståelse for at det er utøveren selv som bestemmer om han/hun er i stand til å takle utfordringene så lenge ikke medisinske vurderinger setter en stopper for deltagelsen.

For Astrid Uhrenholdt Jacobsen virker det uansett som verdenscuprennene er den beste medisin etter at broren døde.

­- Jeg fikk noen veldig tøffe smeller av en styrke jeg aldri tidligere har opplevd. Men da viste idretten seg å fungere som et fristed for meg. Et fristed der jeg kunne være, sier hun til Dagbladet.

Sorg er selvsagt en svært personlig opplevelse som arter seg forskjellig fra menneske til menneske. Det går ikke an å legge noen mal. Men det virker som mange idrettsutøvere velger å vende raskt tilbake.

GIKK OL: Vegard Ulvang hadde en tøff tid etter brorens død, men valgte en tøff vei gjennom Lillehammer-OL. (Foto: NTB SCANPIX)

GIKK OL: Vegard Ulvang hadde en krevende tid etter brorens død, men valgte en tøff vei gjennom Lillehammer-OL. (Foto: NTB SCANPIX)

Et av de mer rørende øyeblikkene fra mitt virke som journalist var da Vegard Ulvang brast i gråt på en pressekonferanse rett før Lillehammer-OL. Han hadde mistet broren noen måneder tidligere, men fortsatte å konkurrere, skulle snart avlegge den olympiske ed og hadde noen dager før sagt at det var «uverdig» at IOC hadde Juan Antonio Samaranch som president.

Bråket var monumentalt, og tårene kom da en amerikansk journalist stilte spørsmål om broren.

­­- Vi savner ham veldig, svarte Ulvang før sidemannen Bjørn Dæhlie tok initiativ til å avslutte pressekonferansen.

Ulvang må selv svare for om det var riktig for ham å utsette seg for alt dette i en sorgtung tid. Men mitt inntrykk er at kompaniskapet med Dæhlie & co. gjorde ham godt. En prestasjonsgruppe fungerer sjelden om den ikke også har klare menneskelige kvaliteter.

GJORDE SUKSESS: Frode Johnsen gikk rett videre og inn på landslaget mens han var i sorg.  (Foto: BJØRN S. DELEBEKK)

GJORDE SUKSESS: Frode Johnsen gikk rett videre og inn på landslaget mens han var i sorg. (Foto: BJØRN S. DELEBEKK)

Det er kanskje derfor så mange utøvere ikke er lenge borte fra konkurransesituasjonen. Frode Johnsen spilte kamp for Odd bare seks dager etter broren døde i en basehoppulykke i fjor sommer.

– Hvis jeg hadde følt at formen ikke var som den skulle, og at det var en belastning å møte andre mennesker, hadde jeg meldt avbud med én gang. Men dette gjør meg bedre. Jeg glemmer det litt og får fokus på andre ting. Det tror jeg er viktig i en sånn tid. Du får opp øynene. For du har ikke noe valg; Du må videre, fortalte Frode Johnsen.

Senere på høsten gjorde 39-åringen både comeback på landslaget og ble toppscorer i Tippeligaen. En stor suksess. Men jeg vil påstå at enda større var måten Johnsen fremsto på.

Det er ingen som skal ha dårlig samvittighet for å bli lammet av sorg. Mange hverken kan eller vil takle sorgen på denne måten. Det er det all grunn til å ha respekt for.

Men mange heier nå ekstra på Astrid Uhrenholdt Jacobsens tunge fight gjennom en tøff tid.

Selv om den skulle påføre henne en skade eller to.

Hva synes du?

 

City ble for feige

    (Barcelona – Manchester City 2-1, 4-1 sammenlagt) Jeg sier ikke at Manchester City burde slått ut Barcelona, men jeg synes at de kunne prøvd litt bedre.

 Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

  LEKEN LIONEL: Lionel Messi løfter inn 1-0-målet med utsiden av venstrebeinet. Foto: AFP

LEKEN LIONEL: Lionel Messi løfter inn 1-0-målet med utsiden av venstrebeinet. Foto: AFP

Det er nok én ting Manchester City virkelig angrer på nå: Hvorfor gikk ikke laget i strupen på Barcelona på hjemmebane?

     Det var ikke på Camp Nou at City ble slått ut av Champions League. Å hente opp 0-2 i en bortekamp mot Barcelona er ikke umulig, men svært lite sannsynlig. Det var hjemme på Etihad det gikk galt. Det er lett å si i ettertid selvsagt, men følelsen er likevel at Manchester City ble for feige i inngangen til dette dobbeltmøtet. Respekten ble for stor, og Barcelona fikk lov til å trille inn en 2-0-seier i Manchester.

    

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Barcelona er ikke i toppform, nå har laget tapt tre av de seks siste seriekampene, noe lignende har ikke skjedd siden 2008. Manchester City hadde alle muligheter til å true spanjolene, særlig med sin dødballstyrke, der Barcelona har sin svakhet. Men da måtte City nødvendigvis skape cornere eller frispark i farlige posisjoner. Det skjedde knapt på Etihad, og Barcelona fikk en drømmereise mot 2-0 for tre uker siden. Og kanskje var det som et resultat av at Barca fikk kose seg at Martin Demichelis kom på etterskudd mot Lionel Messi og ble utvist.

     Vesle Valladolid slo Barcelona i helgen. Valladolid angrep med to spisser. Burde ikke Manchester City gjort noe lignende? Tendensene var der i begynnelsen av 2. omgang. Da var Barcelona ute og kjøre ved flere anledninger, særlig da Edin Dzeko knuste vesle Jordi Alba i luften og presset frem en suveren redning av Victor Valdés. Og selvsagt kom den ubetydelige 1-1-utligningen til Vincent Kompany like før slutt etter corner.

    Men all hyllest til Barcelona, som har løftet seg fra en liten hjemlig krise og levert noen av sesongens beste kamper mot Manchester City. I går var Lionel Messi helt fantasisk. Han begynte med å løpe opp og dytte bort landsmannen Sergio Aguero, han skulle hatt straffe da Joleon Lescott kom for sent i en duell innenfor 16-meteren og ikke minst; Messis ballbehandling var av aller beste merke, og det sier som kjent ikke lite. Barcelona var også uheldige da Jordi Alba feilaktig ble avblåst for offside og Neymars 1-0-scoring ble annulert.

      Manchester City reiste seg utover i omgangen, og bød på omgangens vakreste angrep da Yaya Touré løftet til den alltid like elegante David Silva, som hælsparket tilbake til Samir Nasri. Skuddet ble imidlertid for enkelt for Victor Valdés.

      I 2. omgang avslørte Messi nok en gang Manchester Citys betydelige midtstopperproblem da han snappet opp en feilpasning fra Lescott, før han lekte seg forbi samme mann og bredsidet ballen i stolpen. Et kvarter senere gikk det for fort for Lescott igjen, han fikk ikke stokket beina, Messi kom alene med Joe Hart og med en latterlig vakker utsidedytt sendte argentineren Barcelona i ledelsen. Da var det over.