Stakkars tapre skijenter

SLET MED FØRET: Astrid Uhenholdt Jacobsen har akkurat vekslet med Marit Bjørgen på dagens stafett.

SLET MED FØRET: Astrid Uhrenholdt Jacobsen har akkurat vekslet med Marit Bjørgen på dagens stafett.

Sotsji (VG) Det var vondt å se de norske skijentene i aksjon i dag.

Når smørerne bommer så totalt, så kan selv ikke verdens beste langrennsløpere vinne.

Det kanskje sikreste norske OL-gullet i her i Sotsji forsvant allerede i smørebuene på Laura skistadion.

Når Odd-Bjørn Hjelmeseth, han med «is i rubben», sier at jentene har «pill råtne ski», så er det meste sagt.

VG-journalist Ole Kristian Strøm.

VG-journalist Ole Kristian Strøm.

Det flaue er at Norge har større ressurser enn alle andre langrennsnasjoner. Den gigantiske smøretraileren med alt som finnes av utstyr står riktignok nede i dalen, ikke oppe på stadion, men uansett bør selvfølgelig de norske smørerne treffe langt bedre.

De har forberedt seg i årevis til det som skal skje her i Kaukasus-fjellene. I prosjekt «Ski 2014» skulle langrenn, skiskyting og kombinert få fram ny kunnskap og sørge for at de norske fikk de beste skiene i Sotsji-OL. Norske eksperter har hatt utallige turer hit og analysert snø og vær og det som er.

Men når det gjelder som mest, bommer de.

Og de bommer dag etter dag.

Det er en skandale. Det er ikke en tragedie. Dagens tragedie er den russiske freestyle-kjøreren Maria Komissarova, som har falt stygt på trening og pådratt seg brudd i ryggen. Situasjonen er så ille at hun ikke kan transporteres til Moskva for  å opereres. Hun må under kniven her i dalen.

Hennes skjebne setter dagen i perspektiv.

Den kalde krigens mirakel – på isen

 

Av Øystein Jarlsbo, journalist sport VG

SOTSJI (VG) Den kalde krigen var på sitt kaldeste da et mirakel slo ned langt ute i skogen i staten New York. Jeg var vitne til «Miracle on Ice» fredag 22. februar 1980 i Lake Placid.

jarlsbo37049a-jpgr-d-612– Fem og femti sekunder igjen!

– Førtitre, trettiåtte, trettisyv…amerikanerne leder 4-3. Det har rablet for tilskuerne.

– Nineteen seconds left. Eleven, you got ten seconds.

– Tror du på mirakler?! Yes! Det er ikke til å tro!

Det er 34 år siden.

Jeg ser et videoklipp som varer ett minutt på YouTube. Det er de siste 60 sekundene av ishockeykampen USA-Sovjet – «USA-USSR» som det står på TV-skjermen (det amerikanske flagget plassert over det sovjetiske) – i Lake Placid-OL.

Det hender jeg gjør det; tar en kikk for å gjenoppleve det og peke ut stedet på tribunen der jeg befant meg.

For å kjenne det frydefulle grøsset igjen, fra «øyeblikket» som av sportsmagasinet Sports Illustrated i 1999 ble kåret til det tjuende århundres største idrettshendelse.

Da det internasjonale ishockeyforbundet i 2008 feiret sitt hundreårs jubileum – og arrangerte VM i Canada – ble USAs seier over Sovjet i 1980 skrevet inn i forbundets historiebok som ishockeysportens «beste fortelling».

Den kalde krigen?

johnsons-mission-hoc-99Det var øst mot vest i verden. Stort sett USA mot Sovjetunionen. Den ene delen av jorda hatet den andre. Et politisk system mot et annet. Stadig rasling med atomvåpen. Idretten var et middel i propaganda-krigen.

Sovjet invaderte Afghanistan i 1979. USAs president Jimmy Carter vurderte å boikotte sommer-OL i Moskva sommeren 1980, et halvt år etter vinter-OL i Lake Placid.

Sovjetunionen satset på ishockey for å synliggjøre sitt politiske systems overlegenhet, og sørget for at nasjonene i sovjetkommunismens jerngrep gjorde det samme.

Polen, Øst-Tyskland, til og med Romania var gode i ishockey. Men Sovjet var selvsagt mye bedre enn alle, til sammen. «The Big Red Machine» var utilnærmelig. Frem til 1980 hadde Sovjets ishockeylandslag vunnet gull i seks av syv foregående OL.

VM-gull vant det alltid.

Da Sovjet tapte 4-6 for Polen i Katowice-VM i 1976, skjedde det fordi – ja, det skjedde i alle fall ikke på sportslig grunnlag. Det var så uhørt at «sensasjonen» umiddelbart ble tolket som en hyggelig gave til vertsnasjonen.

På den tiden var det også forbudt for profesjonelle idrettsutøvere å delta i OL. Sovjets statsbetalte proffer, hele østblokkens statslønnede utøvere, ble imidlertid ikke plassert i den kategorien av IOC. For idrettsutøvere fra vesten var det annerledes. Mottok du, eller hadde du mottatt, penger for å drive med idrett, var det bare å glemme OL.

mdf08123-jpgherb-bro-414Derfor stilte USA med et såkalt college-lag, med amerikaneren Herb Brooks (død 2003) som trener. Universitetsspillere og «amatører» som trente sammen og spilte drøssevis med kamper i lang, lang tid – 61 i fem måneder frem til OL fra laget ble tatt ut sommeren 1979 – som forberedelse til å skulle representere vertsnasjonen i Lake Placid i februar 1980.

De kom til Norge høsten 1979.

Jeg spilte back på det norske landslaget.

På Jordal spilte vi uavgjort 3-3 mot USAs collegegutter. Vi var passe fornøyd med resultatet. Herb Brooks, i rutete bukser som kunne tatt pusten av curlinggutta, var på sin side svært misfornøyd. Da Oslo kommunes banemannskaper slukket lyset i OL-arenaen fra 1952, kunne vi fortsatt høre – og delvis skimte – de amerikanske spillerne med en gjennomsnittsalder på 21 år jage frem og tilbake over isen.

Det var straffetrening.

For noen år siden ble Norges ishockeyforbund kontaktet av produsentene bak Walt Disneys senere spillefilm Miracle on Ice  (2004, Kurt Russel i rollen som Brooks) eller HBOs dokumentarfilm (2001) om det samme mirakelet, med spørsmål om det fantes opptak fra den episoden.

Levende bilder kunne ikke oppdrives.

mdf01777-jpgkurt-rus-661 Dette var nærmere 30 år før smarttelefonens tid.

Men lyd. Joda.

Den originale kan høres – i en av dem – har jeg hørt.

Tre dager før OL-åpningen 12. februar, tapte USA 3-10 for Sovjet i en treningskamp i Madison Square Garden i New York City. Sovjets legendariske trener Viktor Tikhonov mente senere at dét var en årsak – undervurdering – til at «The Big Red Machine» tolv dager senere tapte 3-4.

Vjatjeslav Fetisov, backlegenden, mente senere – da Jernteppet hadde falt og han spilte i NHL – at det hadde klikket for trener Tikhonov da han byttet ut keeper Vladislav Tretjak med Vladimir Myshkin et stykke ut i mirakel-kampen.

Norge hadde tapt 1-5 for USA i OL noen dager før «Miracle on Ice». 21. februar var vi for lengst ferdig med OL. Sett med sportslige øyne. Utenomsportslig var det mye å ta seg til. Som sagt var dette amatørenes tidsalder.

OL-deltakerne oppførte seg deretter.

Jeg vil våge å påstå at det var ganske ville tider.

Fox Grove var navnet på en bar rett i nærheten av skøytebanen der Eric Heiden vant fem OL-gull. (Jeg sto på ærestribunen – spør ikke hvorfor – sammen med Norges svenske landslagstrener Sura-Pelle Pettersson og «kungen og drottningen» da han vant et av dem). På Fox Grove ble Norges OL-antrekk – helt ned til strømper og undertøy – byttet mot væskeinntak.

eric-heiden14-jpgol--795På kvelden ble vi kjørt hjem til deltakerlandsbyen, som senere skulle bli ungdomsfengsel, av unge sjåfører i store biler som gjerne tilbød et og annet å røke ved reisens slutt.

Etter at OL var slutt var hele den norske troppen invitert til New York, gratis, for kos og hygge et par dager før hjemreisen.

Hvorfor jeg fant veien til Field House – navnet på ishallen i Lake Placid – 21. februar, aner jeg ikke. Antakelig fordi jeg var veldig ung og veldig interessert i ishockey, men også fordi det var en måte i slå i hjel tid på. Sovjet-USA var egentlig ikke noe å se på, selv om amerikanerne til overraskelse for mange hadde spilt ganske bra.

Vel, mer enn bra.

Jeg husker ikke hvordan kampen utviklet seg. Men jeg snek meg til en plass i det som i dag ville ha blitt kalt en VIP-boks eller losje. Det var trangt og varmt der inne.

Når han startet, vet jeg ikke.

Men en mann sto i alle fall i et av stolsetene – alle sto i dem – og slo neven rytmisk og hardt i bølgeblikktaket. Han virket gal, og etter hvert var det et galehus. Hele hallen, fullpakket med 8500 tilskuere – som bare skrek rett ut. Da de amerikanske collegeguttene kastet seg om halsen på hverandre, mot isen og mot pleksi-glassene mot tribunene – og Herb Brooks av en eller annen grunn umiddelbart styrtet inn i garderoben (det ble sagt at han ble overveldet av følelser og ville skjule tårene) – sto de sovjetiske stjernene på den andre banehalvdelen.

De sto der og måpte.

Petrov, Makarov, Krutov, Mikhailov, Tretjak, Fetisov, Bilyaletdinov, Vasiljev, Balderis (!), Maltsev, Kharmalov; hva tenkte de?

dv1193289-jpga-pictu-957På vei ut av hallen kastet en dame seg rundt halsen min og ropte «vi slo Dem!». Utenfor ble jeg stående litt, formålsløs. Snart løp det et rykte om at de sovjetiske bjørnene – Mikhailov & co – hadde revet setene løs fra sine bolter og gulvet i Sovjets spillerbuss. Og kastet dem, som gale og skadeskutte dyr, rundt omkring.

Knust alt til pinneved.

Det var sikkert like sant som alt man i dag hører om dem som ikke er som oss.

Det som er sikkert er at USA mot Sovjet, og nå USA mot Russland fra det oppløste Sovjet, er blitt en ishockey-klassiker som følge av «Miracle on Ice» for 34 år siden. Mange av USAs helter fra 21. februar 1980 ble store stjerner i NHL.

VG ved kollegaene mine Bjørn Arne Johannessen og Bjørn S. Delebekk dro til USA for å intervjue en av dem, Neal Broten (bildet), for noen måneder siden. Reportasjen sto på trykk før Sotsji-OL.

neal-broten09-jpgol--126 Ken Morrow, den lange og skjeggete backen, ble Stanley Cup mester med New York Islanders noen måneder senere i 1980.

Mitt forbilde var backen med nummer seks på drakten, Bill Barber. Han gjorde det ikke så stort: 143 NHL-kamper for fire klubber.

Uansett ga de ishockeysporten i USA et løft. Før var NHL identisk med klubber i Canada og kanadiske spillere. Nå holder de fleste NHL-klubbene til i amerikanske storbyer, USA er et forbilde når det gjelder utvikling av unge spillere og de florerer i verdens beste liga, NHL.

Lørdag 13.30 norsk tid møtes USA og Russland her i Sotsji.

USAs back Ryan Suter (29) er sønn av Bob Suter (56) som spilte back på «Miracle on Ice»-laget. Ryan Callahan er kaptein på Mats Zuccarellos New York Rangers. Chicago Blackhawks’ Patrick Kane er en av NHLs største driblekunstnere. Begge USAs målvakter, Jonathan Quick og Ryan Miller, er blant de aller beste i NHL.

Det vil med andre ord ikke være et mirakel om USA slår Russland på hjemmebane 15. februar 2014. Men amerikanerne vil helt sikkert synes det er litt ekstra gøy. Det er tross alt ikke så lenge siden den kalde krigens dager.

neal-broten05-jpgol--249PS! USA måtte slå Finland et par dager senere for å vinne OL-gull i 1980. Det gjorde de: 4-2, etter å ha ligget under 1-2 etter to perioder. Herb Brooks skal ha sagt dette i siste periodepause, ifølge kaptein Mike Eruzione (jeg tar det på originalspråket): «If you lose this game, you’ll take it to your fucking graves.» Han tok en pause, noen skritt, snudde seg mot spillerne igjen: «Your fucking graves».

 

Dæhlie reddet Oslo-OL med ærlig skepsis

Av Øystein Jarlsbo, journalist sport VG

SOTSJI (VG) Det var vanskelig å overbevise Oslos befolkning om at OL 2022 er en god idé. Resten av verden biter heller ikke umiddelbart på propagandaen fra striglete entusiaster i strikkejakker og en norsk langrenns-legende.

jarlsbo37049a-jpgr-d-612Invitation

Official launch of Oslo´s application to host the

2022 Olympic Winter Games to the international media

Monday 10 February 2014 at 12.00

Dostoyevski Hall, Main Press Centre, Sochi

Det var invitasjonen: Oslo lanserer offisielt sin søknad som vertskap for 2022-OL, for internasjonale media.

Som var befriende pålest og stilte gode spørsmål innenfor IOCs tilmålte tid og sparsommelige rammer tildelt Oslo-OLs representanter, med IOC-medlem Gerhard Heiberg i spissen og OL-gullkongen Bjørn Dæhlie som heftigste bisitter – i uformell rolle, ifølge egen karakteristikk.

Uttalt etter seansens slutt.

Den var innledningsvis som slike pleier å være, og er ganske grei å sammenfatte:

1002eeg113-jpgsochi--364Alt er fabelaktig, alt blir fantastisk og det er egentlig ingen vits å stille spørsmål ved noe av det – i tur og orden og med plettfrie manus – Gerhard Heiberg, Bjørn Dæhlie, byrådsleder Stian Berger Røsland, Oslo kommunes OL-direktør Eli Grimsby og Inge Andersen sier/leser.

Jeg klokker for øvrig Norges idrettsforbunds over alt tilstedeværende generalsekretær i dette OL (her også som medlem av Oslo-OLs søkerkomité) inn til fem minutter og fem sekunder.

Inge Andersen starter med «Thank you, Gerhard» og avslutter med «Thank you, Lillehammer».

Det siste som punktum for påstanden om at OL-tildelingen den gang – i 1988 – fikk den direkte konsekvens at Norges antall medaljer økte fra null i Calgary-OL 1988 til 23 i Vancouver-OL for fire år siden (9 gull, 8 sølv, 6 bronsemedaljer).

Tenk deg gullrushet og rusen fra 2022 til 2044.

Så spørsmålene fra salen.

Det vil si den nevnte internasjonale presse. Som sagt grundig forberedt, og med en slags slagside fra vanvittig påkostede Sotsji (350 milliarder and counting) og München og Stockholms nei til å søke 2022-OL.

Og Lillehammer-OL.

Ja, alle mener at Lillehammer-OL er det beste noensinne; kompakt som Lillehammer selv og hjertelig med malte ansikter og tilskuere – 30 000 overnattet i skauen i telt og hundre tusen på tribunen gjorde stive minusgrader til pluss – som heiet på utlendingene.

54a0103f-jpgol-lille-489Selv da Bjørn Dæhlie tapte stafettspurten for Italias Silvio Fauner (og alle hmmm, hmmm vet jo hva italienerne drev med).

Tror han magien fra de fantastiske Lillehammer-dagene kan gjenskapes i Oslo, som jo faktisk er større (sikkert 30 gangeren i 2022)?

– Yes, we can do it again, svarer Dæhlie.

Etter at tiden for spørsmål fra salen egentlig er ute, får jeg stilt et spørsmål til Dæhlie som sitter der oppe på podiet ved siden av Norges idrettsforbund og Inge Andersens spesialrådgiver, Magnus Sverdrup (som ikke sier noe).

Kan Dæhlie peke på én negativ ting ved Oslo som vertskaps-by for OL?

Han ber om litt tenketid, og tenker – før han svarer: Jo, han skulle ønske at oppslutningen blant byens befolkning hadde vært større.

Han tenker på folkeavstemningen i forbindelse med stortingsvalget i september.

Etter at den formelle delen er over, og alle vil snakke med Dæhlie, innrømmer han at han fryktet at folkeavstemningen ville gi et negativt resultat.

Altså nei til OL.

Han syntes det rett og slett ikke var så lurt, det som Carl I. Hagen tvang gjennom ved politisk hestehandel høsten 2012.

Bjørn Dæhlie sier at det ikke er så lett, på et så tidlig stadium, å få folk til å synes det er lurt å bruke så mye penger på noe som er «vanskelig å kommunisere». Nå – åtte år før det skal skje. Et OL som varer 16 dager.

Bjørn Dæhlie har slått seg stort opp som forretningsmann og eiendomsutvikler. Jeg spør om han er med «på dette» fordi han også ser muligheten til å gjøre forretning av OL. Han svarer nei. Han er med fordi han vil ha et ben innenfor sporten, som han er så glad i.

På spørsmål om hva han er med som, hvilken formell rolle han har, svarer han at den er høyst uformell. Han er bare med. Frem til storting og regjering gir eventuell statsgaranti, eller til 2022?

Si det, det er helt i det blå.

1002eeg110-jpgsochi--621Jeg spør – fortsatt fra salen – Oslo kommunes OL-direktør Eli Grimsby om planene for veiutbygging forbi USAs nye ambassade, gjennom Røa, forbi Bogstad golfbane og inn i Sørkedalen til Wyllerløypa, der eventuelt snowboard og freestyle skal arrangeres.

Og ikke minst opp til Holmenkollen.

Hun svarer «som dere skjønner» er dette spørsmål fra en norsk journalist (som har en privat agenda: jeg har hytte et stykke inn i Sørkedalen).

Senere er hun mye mer konkret, og det takker jeg for. Hun forteller, ved litt hjelp av en sufflør, saker og ting jeg faktisk ikke visste. Her kommer de, etter at hun har fortalt at det er hun og to andre personer som har forfattet manusene til Heiberg, Dæhlie, Røsland og Andersen.

– Hvem er de to andre?

– Det er ikke så interessant, svarer Eli Grimsby.

Litt skarp i kanten.

Men – her – fakta – påstander – argumenter – fra OL-direktøren:

# Oslo-OL er budsjettert til 5,4 milliarder dollar. 3,4 milliarder fra det offentlige, 2 fra det private.

img-7604c-jpglommebo-22933 milliarder norske kroner. Alt garantert av staten.

# Lillehammer-OLs budsjett økte fra 1,8 milliarder ved tildelingen, til 7,3 milliarder seks år senere i 1994. Ekspertene er flinkere til å regne i dag, IOCs krav er tydeligere og lettere å innfri, hele norsk idrett står bak (den gang var den delt: NOK og NIF).

# Det blir altså ikke overskridelser denne gangen. Men det fins en buffer, hvis f eks bob og ake-banen skulle bli dyrere enn beregnet – slik den plutselig ble tett opp til lekene for 20 år siden.

# Oslo kommune legger ikke opp til et etterbruksfond, i motsetning til Lillehammer-regionen etter 1994. Kommunene må betale drift, ombygging, rehabilitering og vedlikehold selv – etter festen i 2022.

img-9899-jpgcurlingl-742# Lørenskog vil bygge om OL-curlinghallen til ishockeyhall. Kommunen må altså betale det av egen skattekasse.

# Det skal bygges treningshall for ishockey ved Idrettshøyskolen og Olympiatoppens toppidrettssenter ved Sognsvann, men «Campus Sognsvann» – tidligere toppidrettssjef Jarle Aambøs hjertebarn i en mannsalder – inngår ikke i OL-planen/budsjettet.

# Olympic Lane må også Oslo-OL finne seg i å gjøre plass til. Det vil si et dedikert kjørefelt for den olympiske familie, som det heter. En slags buss og taxi-fil ved siden av ordinær vei. Den som skal graves ut og planeres opp til Holmenkollen og ut til Sørkedalen, skal senere bli en utvidet sykkel og gangsti – eller rulleski-trasé, om man vil.

170210-ramme-arkiv-j-901(1)# T-banen skal oppgraderes med hyppigere avganger, veiene skal utvides «i noen grad» og det blir planfrie kryss på Vinderen og Slemdal (Oslo vest).

# Minnene er det viktigste, ikke de store og flotte anleggene (sier her, som hele tiden, bygningsingeniøren Eli Grimsby).

Det siste er hennes svar på mitt spørsmål om Oslo kan ta seg råd til å fremstå som et fattig-lus-OL, med tanke på at vi tross alt er verdens rikeste land. Sotsji har slått på stortromma, rett før Oslo-seansen har jeg skumlest 2018-arrangør Pyeongchangs presentasjon av sine vinterleker om fire år – og det blir heller ikke småtterier i Sør-Korea.

Gerhard Heiberg (74) tror økonomisk moderasjon i Oslo vil bli kompensert av den spesielle norske entusiasmen, publikum langs løypa og dialog og vennskap.

bs13491-jpgol-i-sots-35Da er vi tilbake til innledningen, der han passer på å understreke at «det virker» – it seems – som om Oslo vil søke OL 2022. Det som gjenstår et «ja» fra de som bestemmer, politikerne, og de vi helt sikkert kjenne at de har hele befolkningen i ryggen.

Siste meningsmålinger viser at den mangler.

Summa summarum, med Bjørn Dæhlies bønn: Det står og faller på folkets oppslutning.

 

 

 

 

 

Bøkko får gull-svar i dag

 

Av Øystein Jarlsbo, journalist sport VG

jarlsbo37049a-jpgr-d-612SOTSJI (VG) Håvard Bøkko (27) er her for å vinne OL-gull på 1500 meteren om en uke. Men dagens 5000 meter vil gi svar på om han er klar for det – fysisk og mentalt.

1500 meteren starter klokken 12.30 norsk tid.

Håvard Bøkko i sjette par mot storvokste Moritz Geistreiter (26). Tyskeren er to meter høy og veier 98 kilo.

Det burde være grei skuring for Norges største gullhåp på skøyter siden OL-debuten i Torino-OL for åtte år siden. Nå er det imidlertid slik at Bøkko ikke har vært seg selv lik på lang tid.

På isen.

0602eeg117-jpgsochi--475Hans fysiske talent er ubestridt. Han behersker nærmest alt han tar i (her en sparkesykkel i Sotsji). Det kunne du se da han vant TV 2s «Best av de beste» i suveren stil. Men teknikken på skøyter har sviktet ham. Han har rett og slett ikke fått ut det han er god for.

Eksperter som tidligere OL-gullvinner Ådne Søndrål og Johann Olav Koss’ gulltrener Hans Trygve Kristiansen, mener han burde feide konkurrentene med isen.

Først og fremst på 1500 meter.

Hadde det ikke vært for Sven Kramer, ville han også ha vært nær ved å gjøre det på 5000 meter.

Det er han ikke.

555668a056b04292931b-640Kronprinsen Sverre Lunde Pedersen (her på trening i Adler Arena, Sotsji) har vært mye bedre enn ham. På den distansen også. Landslagssjef Jarle Pedersens sønn har slått Bøkko på 1500 og 5000 meter gjennom hele denne sesongen.

Tidligere landslagsløper og OL-deltaker Mikael Flygind Larsen (31), nå TV 2-ekspert på Twitter i formiddag:

«Blir herlig med 5000m i dag. Kramer skyhøy favoritt. Blir spennende å se hva de norske får til. Sverre LP har nok skumle planer i dag…»

Fint for Sverre Lunde Pedersen. Men ikke for Bøkko, og ikke for norsk skøytesport – nå.

Lunde Pedersen har i motsetning til Håvard Bøkko ikke satset på én distanse foran Sotsji-OL 2014. Han har satset på «alle» for å bli sammenlagtmester i VM, en gang i fremtiden.

I OL kan han komme til å gå 5000, 1500, 10 000 og lagtempo.

Han kan trekke, slik han har gjort det denne sesongen, Norges lagtempolag til bronsemedalje. På de to første individuelle kan han nærme seg pallen, som det heter. Men det vil være en sensasjon hvis han skulle gå så fort at han kan ta steget opp på den.

koss7-jpghamar-19940-28Det skal veldig mye til for at han skal bli første norske medaljevinner på 5000 meter siden Johann Olav Koss vant gull i Vikingskipet for 20 år siden (bildet).

Bøkko erklærte etter allround-sølvet i VM på hjemmebane for ett år siden, at nå var det 1500 meter som gjaldt.

– Målet er to medaljer. Det er en opp fra Vancouver, to opp fra Torino. Det er først og fremst på 1500 meter og lagtempo vi kan ta dem, uttalte landslagssjef Jarle Pedersen til VG foran verdenscupen i Berlin i begynnelsen av desember – for to måneder siden.

Naturligvis, fordi Bøkko vant bronsemedalje på 1500 meter – etter en turbulent tid – i Vancouver-OL, og gull på 1500 meter i distanse-VM i Inzell 2011. Men det begynner å bli noen år – og mange dårlige løp – siden.

Årsaken sies altså å være teknikken.

Bøkko har sett for seg Sven Kramers mens han har trent på barmark. Jeg har hørt skøytetrenere si at han ikke (lenger) kan gå sving. Han blir hengende etter og mister fart i den, mens konkurrentene – gjerne de som kommer fra short-track og in-line (rulleskøyter) – «får opp» farten gjennom og ikke minst ut av den.

Det kan sammenliknes med gamle, forslitte «to indre og vekk me’n». Det er Bøkko som forsvinner i den og blir halsende bak, og med ryggen til konkurrenten for langt foran.

Det må for all del ikke skje mot Geisreiter lørdag formiddag norsk tid.

Klarer ikke Bøkko å holde stimen oppe gjennom hele løpet nå, vil han heller ikke klare å sette inn et ekstra trykk på slutten av 1500 meteren – som han må være i stand til for å kneble konkurrentene på skøytesportens kongedistanse.

Bøkko må dra fra dem på den siste runden, og vel så det. Konkurrentene må, vanen tro, dabbe av. På de siste 300 meterne. Og de kan gjerne miste motet litt før det.

På 1500 meteren 15. februar.

Mot Geisreiter må han kjenne at han har den kapasiteten, for å kunne stille til start med nødvendig mentalt overskudd en uke senere.

En liten nedtur i dag, ville ikke hatt særlig betydning om Bøkko denne sesongen hadde prestert som han og alle vet han kan. Et passe dårlig eller middels løp i Adler Arena vil imidlertid, uten noe særlig i «banken», forsterke følelsen hans av at det står dårlig til.

0602eeg112-jpgsotsji-840Den vil også bli gnidd inn ytterligere i hans nære omgivelser; hos trener Jarle Pedersen (bildet fra trening med kvinnene i Adler) og støtteapparatet.

Det er der det sitter hos Bøkko nå.

I hodet.

Det som gjelder har ikke vært på plass så langt. Slår det plutselig inn i Sotsji – med gull eller til nød sølv – vil på den annen side alt som har skjedd være glemt. Eller det vil bli kalt «perfekt timing», og Håvard Bøkko kommer til å bli hyllet som en iskald og stor idrettsmann.

Du vil få en sterk forutanelse hvor vidt det vil skje nå, hvert øyeblikk – Bøkko mot svære Geisreiter.

Andre interessante par: Emery Lehman, USA-Denis Juskov, Russland (7), Jonathan Kuck, USA-Sven Kramer, Nederland (10), Sverre Lunde Pedersen-Jorrit Bergsma, Nederland (11), Jan Blokhuijsen, Nederland-Bart Swings, Belgia (12).

PS! Ådne Søndrål vant Norges siste OL-gull på 1500 meter i 1998. Siden har norske skøyteløpere vunnet tre bronsemedaljer i OL: Søndrål (1500 m 2002), Lasse Sætre (10 000 m 2002), Håvard Bøkko (1500 m 2010). Lagtempo har vært arrangert to ganger, Norge havnet utenfor pallen i 2006 og 2010.

 

 

 

 

 

 

Nå er det «galskap» i Spania

Premier League har sitt omdiskuterte jule- og nyttårskjør, men for de spanske topplagene er det et umenneskelig slit i tre måneder.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

KJØRES HARDT I: Diego Costa og Atlético Madrid har liten stall, men stor selvtillit. Her jubler Costa etter sitt matchvinnermål mot Real Madrid i september. Atlético har vunnet de to siste oppgjørene på Bernabeu. Foto: AFP

KJØRES HARDT: Diego Costa og Atlético Madrid har liten stall, men stor selvtillit. Her jubler Costa etter sitt matchvinnermål mot Real Madrid i september. Atlético har vunnet de to siste oppgjørene på Bernabeu. Foto: AFP

Hvordan orker serieleder Atlético Madrid? Eller kanskje man skal spørre hvor lenge orker Atlético Madrid?

Her er det ikke mange pustepauser: Etter søndagens 4-0-seier over Real Sociedad har det vært to fridager før det i kveld er cupsemifinale mot storebror Real (som kommer fra et knalltøft bortemøte med Athletic Bilbao søndag kveld).

¤¤ Fra 4. januar til 30. mars må Atletico Madrid gjennom 22 kamper. På 86 dager. Det er i snitt 3,91 dager mellom hver kamp, i tre måneder.

¤¤Ti av kampene spilles fra 23. januar til 23. februar, det betyr at det akkurat nå er kamp hver tredje dag.

Og det betyr igjen at laget knapt trener.

– Vi må bare hvile, og se hvordan vi løser alle disse kampene, uttalte trener Diego Simeone i helgen, uten å klage. Han var jo mest av alt glad, Atlético gikk til topps i serien for første gang siden 1996, da Simeone spilte selv.

KJØRES HARDT: Barcelona spiller 22 kamper på 86 dager. Det er 3,91 dager i snitt mellom hver kamp, i tre måneder. Her er Lionel Messi under helgens møte med Valencia (tap 2-3). Foto: REUTERS

NETTKJENNING: Barcelona spiller 22 kamper på 86 dager. Det er 3,91 dager i snitt mellom hver kamp, i tre måneder. Her er Lionel Messi under helgens møte med Valencia (tap 2-3), Messi scoret på straffe. Foto: REUTERS

I den andre av kveldens semifinaler tar Barcelona imot Real Sociedad. Neste uke møtes lagene igjen. Problemet er at spanjolene sverger til hjemme- og bortekamper i de fire siste rundene før cupfinalen, og når sommerens VM gjør at sesongen må være ferdig midt i mai, to uker tidligere enn i fjor, blir det nødvendigvis litt galskap over det hele.

De fire semifinalistene må gjennom midtukekamper i cupen seks uker på rad.

De fire er også identiske med Spanias Champions League-deltagere denne sesongen (så de spilte en del kamper på høsten også…). Tre av dem gikk videre i Europa, der de skal opp mot henholdsvis Schalke (Real Madrid), Manchester City (Barcelona) og Milan (Atlético Madrid). Men man kan vel trygt si at forholdene ikke er lagt veldig til rette for at de spanske lagene skal ose av overskudd når Champions League drar igang igjen om to uker.

Verst er det nok for Atlético. Real Madrid og Barcelona har et like intenst program, men de to gigantene er rustet for dette, med sine brede staller. I et intenst og jagende Atlético er det stort sett de samme som skal levere uke etter uke. Lånet av brassen Diego fra Wolfsburg er svært kjærkomment, men fortsatt vil det kreves enormt av unge Koke, rutinerte Gabi og kreative Arda Turan på midten, og med David Villa skadet i et par uker faller enda mer angrepsansvar på den alltid like hardtarbeidende og kranglete Diego Costa.

Egentlig er det utrolig at ikke Atlético har gått på en sprekk. Alle venter på den, men kanskje er det som Real Madrid-trener Carlo Ancelotti uttalte på pressekonferansen foran kveldens naboduell på Bernabeu: Atlético-spillerne får ny selvtillit og nye krefter av alle seirene.

PS: Av andre Champions League-lag slipper Chelsea og Manchester United unna med «bare» 18 kamper i løpet av årets tre første måneder. Arsenal har 19 kamper. Men Manchester Citys kampprogram er det spansk nivå over: Med returkamp i FA-cupen og finale i ligacupen ender også City på 22 kamper i de tre første månedene (over litt flere dager enn de spanske). Bayern München og Bundesliga hadde spillefri fram til 24. januar. Deretter det 15 kamper på 65 dager, det er drøyt fire dager mellom hver kamp, men altså over en mye kortere periode og etter en lang pause. Milan og Paris St.-Germain må gjennom 18 kamper i de tre første månedene.

C More Fotball viser begge kveldens kamper: Real-Atletico fra 19.55 og Barcelona-Sociedad to timer senere.

Hisset på seg City i flere dager

 

    (Manchester City – Chelsea 0-1) Det var José Mourinhos vanskeligste kamp etter returen til engelsk fotball, og det endte med en av hans største triumfer i Premier League.

   

HER ER DET KLART: José Mourinho jubler etter at seieren over Manchester City er klar. Foto: AFP

HER ER DET KLART: José Mourinho jubler etter at seieren over Manchester City er klar. Foto: AFP

Det sier ikke lite.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Det suverene, i det siste helt utilnærmelige Manchester City-laget var menneskelig – tross alt. Branislav Ivanovic’ fantastiske venstrebeinskudd før pause gjør at kampen om Premier League-tittelen fremstår som vidåpen mellom tre lag; Arsenal (55 poeng), Manchester City (53) og Chelsea (53). 14 serierunder gjenstår.

    Chelsea-manager Mourinho har hisset på seg City-leiren siden pressekonferansen sist fredag, og rett før kampen svarte han lett hånende da han ble spurt om hvor problematisk det ville være for Manchester City at Fernandinho var skadet.

     – Et problem at én spiller er ute? Eller to? Eller fem? svarte Mourinho med et lite flir. – Ikke med den stallen de har.

     Da hadde han drevet på siden han møtte pressen på Chelseas treningsfelt i Cobham i Sørvest-London på fredag. Han har strødd om seg med små stikk; City har hatt flaks med mange dommeravgjørelser, City burde ha spilt bedre enn de har gjort med så mange stjernespillere, City vil ikke lykkes i Europa uten å kunne reglene (Pellegrini surret med bortemålsregelen i Champions League-møtet med Bayern) og Citys pengebruk samsvarer ikke særlig godt med UEFAs Financial Fair Play-reglement. Det siste blir jo en litt komisk uttalelse med tanke på at Mourinho midt på 2000-tallet bygde opp Chelsea takket være Roman Abramovitsj pengebinge, men han hadde et svar på det også: «Den gangen var det ingen regler…»

     – Jeg har aldri kommentert noen av Mourinhos utspill, og gjør det ikke denne gangen heller, svarte den mer stillferdige Manuel Pellegrini. Men for andre gang denne sesongen måtte chileneren se Mourinho gå seirende av banen. Mourinho har nå 5-1 i innyrdes møter med Pellegrini. Etter 11 strake hjemmeseire og elleville 68 scorede mål på 23 seriekamper hen   tet Mourinho igjen frem noe «spesielt».

     For selv Manchester City merker at den beste spissen, Sergio Aguero, og midtbanekraften Fernandinho manglet.  Hjemmelaget åpnet best og David Silva misbrukte en stor mulighet til å sende City i ledelsen, men deretter var det Chelsea som skapte de største sjansene. Ramires hadde en enorm mulighet (svak avslutning), og Eden Hazards herjet. For en styrke det er i den 172 centimeter vesle kroppen! Han vrikket seg unna de fleste angrep på lette bein (og han er ikke lett å skubbe bort). Hazard startet også angrepet som endte med at Branislav Ivanovic fikk et venstrebeintreff som knapt har vært sett fra høyrebackplass siden Lilian Thuram avgjorde VM-semifinalen for Frankrike mot Kroatia i 1998.

     Rett før pause lekte Hazard seg nesten arrogant forbi Pablo Zabaleta og traff Samuel Eto’o som igjen traff tverrliggeren.

     TV2s Petter Myhres utsøkte pauseanalyse viste at Martin Demichelis hadde kjempeproblemer i sin rolle som Fernandinhos erstatter på midten. I 2. omgang traff Chelsea stolpen to ganger (Matic og Cahill). Mourinhos lag fortsatte å yppe seg offensivt, og lå på ingen måte bakpå for å sikre poengene. Manchester City trykket riktignok Chelsea bakover i perioder, og uavgjort var ikke langt unna. David Silva hadde to store muligheter, og Yaya Touré skjøt like utenfor.

     Men dette var José Mourinhos kveld.

De heteste januarkjøpene

Ved midnatt stengte overgangsvinduet i internasjonal fotball. Her er de ti heteste kjøpene i januarvinduet i Europas største ligaer, etter VGs mening (lån ikke inkludert).

Vurdert av: Øyvind Herrebrøden og Jon Martin Henriksen

TOPPER LISTEN: Juan Mata gikk fra Chelsea til Manchester United. Foto: AP

TOPPER LISTEN: Juan Mata gikk fra Chelsea til Manchester United. Foto: AP

1. JUAN MATA – fra Chelsea til Manchester United

37,1 millioner pund (ca. 380 millioner kroner). Fikk et jubelbrøl en Messias verdig da navnet hans ble lest opp på Old Trafford før debuten mot Cardiff tirsdag kveld. Vraket av Mourinho, men Chelseas beste offensive spiller de to siste sesongene.

2. YOHAN CABAYE – fra Newcastle til PSG

En suveren sentral midtbanespiller som ifølge rapportene var på blokken hos flere av toppklubbene i England. Men reiser hjem til Frankrike etter at milliardærene i Paris blar opp 20 millioner euro (ca. 170 millioner kroner).

TILBAKE TIL CHELSEA: Nemanja Matic. Foto: AP

TILBAKE TIL CHELSEA: Nemanja Matic. Foto: AP

3. NEMANJA MATIC – fra Benfica til Chelsea

Pussig historie: Var Chelsea-spiller, men gikk til Benfica som en del av avtalen da London-klubben hentet brassen David Luiz fra Lisboa for tre år siden. Nå kjøper Mourinho midtbanespilleren tilbake for 25 millioner euro (ca. 212 millioner kroner).

4. HERNANES – fra Lazio til Inter

Brasilianeren skal ha blitt klar sent i går kveld. Rørte fotballverden da han gråt i møte med Lazio-fansen torsdag kveld – da han ga beskjed om at Milano ble neste stoppested. Midtbaneplaymaker til 15 millioner euro (ca. 127 millioner kroner).

5. KONSTANTINOS MITROGLOU – fra Olympiakos til Fulham

London-klubben setter ny personlig overgangsrekord for å hente den greske landslagsspissen. Trolig som erstatter for Dimitar Berbatov – og for å berge plassen i Premier League. Koster 15 millioner euro (ca. 127 millioner kroner).

6. KEVIN DE BRUYNE – fra Chelsea til Wolfsburg

Belgieren ble aldri det Chelsea håpet. Blir en av de mest spennende nysigneringene i Bundesliga, der han har gått til 2009-mester Wolfsburg. Koster ifølge rapportene 16 millioner pund (165 millioner kroner).

7. SERGIO CANALES – fra Valencia til Real Sociedad

En gang et Real Madrid-talent. Går fra et middels Valencia til Champions League-jagende «La Real» (også i den spanske cupsemifinalen) – for 3,5 millioner euro (27 millioner kroner). En av få La Liga-kjøp for mer enn vekslepenger i januar.

8. MOHAMED SALAH – fra Basel til Chelsea

Egypteren fra talentsamlebåndet Basel i Sveits regnes som erstatteren for Juan Mata i Chelsea: Ny offensiv vingtype som går inn i arsenalet av Mourinhos små teknikere bak spissen. Skal ha kostet 11 millioner pund (ca. 113 millioner kroner).

9. KURT ZOUMA – fra St. Etienne til Chelsea

Nok et Chelsea-kjøp. Handles fra St. Etienne, men går umiddelbart tilbake til den franske klubben på lån – og er således ikke så spennende. Likevel: Er bare 19 år og koster 12,5 millioner pund (nesten 130 millioner kroner).

10. MILOS JOJIC – fra Partizan Beograd til Borussia Dortmund

Nok en offensiv midtbanemann i Jürgen Klopps Dortmund-lag. Bare 21 år og ikke voldsom erfaring, men har rukket å markere seg i serbisk toppdivisjon og debutere for A-landslaget. Koster to millioner euro (ca. 16 millioner kroner).

Hva synes du om dette overgangsvinduet?