Er langrenn bedre stilt enn sykkelsporten?

TATT FOR EPO: Johannes Dürr testet positivt under en kontroll i hjemlandet under OL. Her er han ved målgang i Tour de Ski, der han ble nummer tre. Foto: Reuters

TATT FOR EPO: Johannes Dürr testet positivt under en kontroll i hjemlandet under OL. Her er han ved målgang i Tour de Ski, der han ble nummer tre. Foto: Reuters

Skrevet av: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Skrevet av: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Først Evi Sachenbacher-Stehle. Så Johannes Dürr. Nye utøvere med en eller annen form for bakgrunn fra langrennssporten har gått i dopinggarnet i Sotsji-OL.

Det burde ikke overraske noen. For ukulturen i sporten har vært der i en årrekke.

Mange vil sikkert hevde at sporten er langt bedre stilt i år enn hva tilfellet har vært tidligere år. Det samme sier man i sykkelsporten, uten at det er lett å være skråsikker om slikt. Det kan hende. Men det kan også hende at juksemakerne ligger flere skritt foran dopingjegerne.

Svaret får man gjerne først noen år frem i tid.

I fjor så jeg nærmere på langrennssporten i perioden 1994 til 2002. I den perioden ble det delt ut 207 medaljer i OL og VM. En fjerdedel gikk til norske utøvere, som aldri har testet positivt. Rundt dem på pallen luktet det imidlertid fryktelig vondt:

Over 100 medaljer – altså halvparten – gikk til utøvere som i ettertid er dopingtatt, eller har hatt tilknytning til dopingmiljøer. Virkeligheten er naturligvis enda litt styggere: For mørketallene kunne jeg skrevet mye om. Jeg var snill da jeg «frikjente» flere utøvere i bakgrunnsmaterialet mitt den gangen.

Jeg kjenner sykkelsporten godt. Der var «alle» dopet under et ritt som Tour de France i 1998. Hvor ille det egentlig sto til i langrennssporten på samme tid, er det ikke godt å si. Men de mørke båndene mellom idrettene har blitt dokumentert flere ganger.

Gjennom årenes løp har jeg ofte hørt folk si at de ikke gidder følge sykkelsporten lenger. Folk blir dopingtatt hele tiden, sies det. Og det har jo ikke vært så langt unna sannheten, når sant skal sies.

Man kan imidlertid se det hele fra to sider: Sykkelsporten har innført verdens beste testapparat mot dopingmidler. Og når folk da går i baret så det synger: Skal sporten straffes for det?

Er det bedre å gjøre det som er enklest – å se en annen vei og late som om problemet ikke eksisterer?

I Wadas årsrapport fra 2012 kommer det frem at det internasjonale sykkelforbundet – ofte utskjelt av alt og alle – tok rundt 9000 dopingprøver det året. Det internasjonale skiforbundet (FIS) tok i samme periode bare 1000 dopingprøver.

Det østerrikske antidopingbyrået nøyde seg med 164 dopingprøver i 2012. Fordelt på alle skigrener, altså – ikke bare langrenn. Bare 26 av dem var blodprøver, resten urin. Kanskje ikke så rart Johannes Dürr har sovet godt om natten.

Sykkelforbundet har fått på plass et solid blodpassprogram. Det har til og med fått ryttere utestengt ene og alene basert på unormale blodverdier. Det har jeg ennå til gode å se i skisporten.

Der har man pratet om blodprogram siden 90-tallet. Men hvor transparent er dagens blodpassprogram i regi av FIS? Hvem analyserer prøvene? Hvor mange blodprøver har man av hver utøver i langrennssirkuset? Hvor mange blodprøver skal man ta i løpet av 2014?

Det er mulig svarene finnes (opplys meg gjerne, så oppdaterer jeg denne bloggen) – men jeg har ikke funnet dem.

I sykkelsporten har mange lenge hatt mistanke om at toppledelsen var korrupt på 90-tallet. Men også i langrennssporten ble det sett mellom fingrene.

Manuela di Centa, som kuriøst nok har vært involvert i antidopingarbeidet til IOC, målte 17,3 i hemoglobin før rennstart 18. februar 1997. Det var langt over grenseverdien for hva som var tillatt. Før start i et renn den dagen «falt» den italienske jenta mystisk under oppvarmingen og ble fraktet bort i ambulanse.

I fjor, overfor SVT, innrømmet FIS’ medisinske sjef den gangen, Bengt Erik Bengtsson, at Di Centas blodverdi var høyere enn tillatt, og at han sminket historien for åpent kamera.

Italienske dopingetterforskere er ikke i tvil: Manuela di Centa var dopet gjennom legen Francesco Conconi, sier de. Det har også hennes egen trener hevdet. Blodverdiene gir grunn til mistanke, og hun finnes i papirene til en lege (Francesco Conconi) du ikke ville tatt imot paracet fra.

Under Lillehammer-OL i 1994 var hun med på å slå «oss». Di Centa tok to gullmedaljer.

Likevel: Da 94-OL skulle feires i «Norway House» under lekene i Sotsji nylig, ble Di Centa trukket frem på podiet side om side med Johann Olav Koss og Bjørn Dæhlie. Hun ble nærmest hyllet som en hjertevarm «norgesvenn».

Takk og god natt. Hva skjer? tenkte jeg i mitt stille sinn.

VG 19.12.1999: – Di Centa var bloddopet

Jeg skal ikke hevde at Di Centa var dopet. Hun nekter selv for noen gang å ha jukset. Men hvorfor lar vi oss assosiere med verdiene hun knyttes til?

Spør du en representant for idretten om tankene rundt en fersk dopingprøve, vil du ofte få et svar av typen: «Det er trist. Men det er godt å se at de som jukser blir tatt».

Det store spørsmålet er om det faktisk er sant.

Faktum virker nemlig å være følgende: Det er ikke vanskelig å slippe unna en positiv dopingprøve i 2014. Det sier både juksere og toppledere i Wada-systemet til meg.

«Det burde ikke hete dopingprøve. Det burde hete IQ-prøve» sa tidligere Wada-sjef Dick Pound til meg på en konferanse i Århus i høst.

EPO har virkning på tre-fire uker, men kan bare spores i et par dager etter at stoffet har blitt inntatt. Er dosen liten nok, snakker vi om timer. Veksthormoner er det enda verre å ta noen for. Og tradisjonell bloddoping med eget blod, er det fritt frem for å jukse med dersom man har et minimum av kunnskap om hvordan man holder blodverdiene sine stabile.

Man kan nesten spørre seg hvorfor det dukker opp et nytt «superdop» foran hvert OL. De gamle virker å være «supre» nok.

Depressiv lesning, sier du? Jeg er helt enig.

Man kan naturligvis bemerke at Johannes Dürr jo nettopp er tatt. Det bør kanskje bety noe, at systemet fungerer.

Enten dét, eller så strøk han på det Dick Pound altså kaller en IQ-test.

Hva tror dere?

Twitter: @VGNettAnders

14 tanker om “Er langrenn bedre stilt enn sykkelsporten?

  1. Blir provosert over at alle mener du er blod dopet hvis du har høye blodverdier.
    Har selv høye blodverdier og det langt over disse utøverne.
    Tror det er naturlig på noen og da syns jeg dere må være litt mer forsiktig med hva dere skriver.
    Mine blodverdier ble målt sist i april i fjor og var på 18,4.
    Jeg trener ikke og er 46år.

    • Kjære deg det er ingenting å bli provosert over, da man baserer dette på andre enn «utskudd» som meg og deg. Jeg har aldri målt under 18,5 og min maks har vært oppe i 21. Det er ikke det det nødvendigvis er snakk om, da jeg har en (så og si ufarlig) tilstand som sørger for disse høye verdiene. Hadde Di Centa hatt normalt høye verdier så hadde det også vært konstant høye verdier, ikke mistenkelige topper som er høyt over normalen. Kvinner har også lavere normalverdier enn menn, så 17,3 er veldig høyt

      Hvis jeg på en vanlig dag ligger på 19,5 så har jeg ikke samme effekt av det som om at en «normal» får forhøyet sine verdier til 19,5

  2. I langrenn blir iallfall noen tatt,
    i skøyter blir ingen tatt og det må det vere lov å sette et veldig stort spørsmålstegn ved.
    Litt for mange supermenn og kvinner innenfor skøytesporten
    synes jeg. Caudia Peckstain er den eneste jeg vet som er tatt av Skøyteløpere.

  3. Enig i mye av det som står her. Er vel et spøkelse som kommer til å henge over all utholdenhetsidrett både i fortiden men også nåtiden. Kan jo bare se på Operacion Puerto som felte flere titalls sykkelryttere. Syklistene ble tatt slik som de fortjente, men Puerto jobbet ikke bare med syklister. Han jobbet også med fotballspillere og tennisspillere også. Det som var annerledes var at det ikke var noen som gikk etter for å ta disse utøverene. De ble rett og slett beskyttet av forbundene sine, selv med klare bevis tilgjengelig imot dem så ble blodposene beordret destruert av det spanske rettssystemet.

    En annen interessant lesning, dog bare spekulasjon er det høyt utdannende eksperter sier om wattproduksjon og prestasjoner målt i watt/kg. Hvis du måler prestasjoner fra 90-tallet mot dagens prestasjoner vil det være noen av de tidligere prestasjonen som utkrystalliserer seg som spesielt enestående. Allikevel selv om prestasjonsnivåene har falt siden da ligger fortsatt noen topprestasjoner over det som fysiologer mener er menneskelig mulig med vanlige forutsetninger. Mistenkelig?

    Er det nok til å ta noen? Dette kan jo av mange klassifiseres som ren speklujason. Så nei, det er vel veldig lite som er nok til å si med 100% sikkerhet at noen har dopet seg. Det må jo være slik at man skal være 100% sikker for å straffe noen, og det medfører jo at noen av testene har såpass høy margin lagt inn for å unngå netopp slike feil. Da kan igjen utøvere ta kontrollerte mengder doping og legge seg under lista for å bli tatt for, for høye verdier. Kommer jegerne fort nok derimot så klarer de å spore det opp før det vanndrivende middelet har gjort jobben sin. Da kan man si at de røyk på en IQ test, men i «worst-case scenarioet» kan dette vel også kategoriseres som uflaks, eller flaks sett med våre øyne.

    Så er spørsmålet jeg sitter igjen med. «Er de noe i det Drange sa allikevel?» Hva hvis det var slik at selv noen norske utøvere hadde dopet seg tidligere? Hvis vi hadde gått tilbake og ryddet opp i fortiden, ville andre nasjoner gjort det samme. Eller ville de pekt nese til Norge fordi de nettopp tok saken i egne hender for å rydde opp?

    Det er litt holdningen som etter min oppfatning er mest ødeleggende for kampen mot doping. Forbundene frykter konsekvensene hvis utøverne blir tatt. I stedet for at det er et bevis på at «systemet fungerer» mister folk bare mer og mer troen på idretten helhetlig. Selv om andre idretter som utifra antall positive utøvere kan sees på som renere, bruker langt mindre midler på å stoppe juksemakerne.

    Uansett vil det nok aldri bli helt rettferdig.

  4. Veldig intressant lesning. Vi nordmenn er så blåøyde at vi tror våre utøvere bare spiser grøt og brunost. Lurer på hvorfor Koss ga seg i en alder av 25 år og kanskje var i sitt livs form? Det er blitt så mye penger i toppidretten at moralen for å jukse er blitt forholdsvis lav. Og når muligheten for å bli tatt er minimal, sier det seg sjøl at noen blir fristet til å jukse til seg en medalje og en stor sum med bonuspenger. Bare det at Di Centa har vært ansatt innen antidopingarbeidet sier alt. Om to år er denne Johannes Durr tilbake i skisporet igjen, like kry, akkurat som ingenting har skjedd. Det har vi sett mange eksempler på før han. Dopingstraffene er en vits!

  5. Tusen takk for at en i pressen tør å skrive noe annet enn om doping i sykkel. Der har man gjort utrolige ting i dopingarbeidet. Men det var man nødt for. For dopingen holdt på å ødelegge hele sporten. Og hva skjer da? Jo pengene forsvinner. Er det ikke slik at penger, ære og prestisje bestemmer? Ski i Norge står utrolig sterkt. De må ha en mektig organisasjon bak seg. Se bare på anlegget i Holmenkollen. Kostet over 1 milliard!! Ikke å bygge. Men å ombygge/re stuere. I sykkel ha man siden tidenes morgen kjempet om en velodrom. Koster 2 til 300 millioner. Her kunne syklister ha samles og syklet hver dag hele året i vinterlandet Norge. Men dette får man ikke.

    I OL dette året så har det kommet fram at Nederlenderne ikke en enseste gang har blitt dopingtestet av sitt eget lands byrå. Ikke en eneste gang i 2013. De vinner nesten alle skøytemedaljer i OL. Jeg sier ikke at de har dopet seg. Men?

    Som du riktig påpeker var det svært mye unormale høye blodverdier på 90 tallet. Dette var og spesielt i langrennssporten. Hvorfor var norske verdier også så høye? Fram til 2002. Så falt de dramatisk. Da kunne man lokalisere EPO. Hvorfor falt de da? Som du påpeker: 1/4 av medaljer i denne perioden gikk til oss. 2/4 var dopet, mens de resterende 1/4 antakelig ikke var dopet. Henger dette sammen? Nei. Jeg beskylder ingen. Men faktum er at mange av dem som har vært svært gode har enten blitt veldig rik på både penger, posisjoner enten i organisasjoner, medier eller andre ting.

    Jeg har selv vært en del av sykkelfamilien. Jeg kjenner personlig en proffsyklist som for de fleste av dere er ukjent. Han sluttet å sykle. Hvorfor? Fordi når han kjørte ritt lå han i rød sone mens de andre pratet om været når de kjørte i feltet…..han var svært god syklist. Dette var på begynnelsen av 90 tallet.

    Vær så snill dere som jobber i pressen å skrive om dette. Dere redder våre barn, og dere redder idretten. Men se når noen har turd å utfordre. Gerhard Helskog prøvde. Han fikk vel omtrent sin karrière ødelagt. Han utfordret gullskatten og stilte spørsmål.

    Jeg vil sammenligne idretten omtrent med en mafia. Sterke ord, men slik er det. Bortsett fra vold og verre ting i en mafia, så finner du resten i mye av idretten. Penger, makt og prestisje.

  6. Da jeg leste Tyler Hamiltons bok The Secret Race for et par år siden (og deretter David Walshs Seven Deadly Sins) forstod jeg at EPO og blodoverføringer fortsatt forekommer i stor stil i sykkel. Videre at man må være ganske blåøyd for å tro at ikke dette også har foregått i langrenn og skiskyting siden tidlig på 90-tallet. Og dessverre fremstår også de norske resultatene fra 1992 og fremover som mistenkelige. Glidprosjekt, sliping av ski etc etc kan sikkert forklare en god del av Norges overlegenhet på 90-tallet, men jeg er også helt overbevist om at norske medaljevinnere har brukt både EPO og blodoverføringer. Å tro noe annet vil være naivt. Dessverre.

  7. Strøk på IQ-test eller var kanskje så sikker på at ingen ville teste han i Østerrike?

    Straff doperne så hardt at alle tidligere individuelle resultater også fjernes! I hvertfall noen år tilbake!

    Hva med å gi straff til en hel nasjon dersom samme nasjon blir tatt et x antall ganger? Straffer da enkeltutøvere ekstra hardt på den måten også tror jeg!

  8. Du kan ikke sammenligne FIS sine test tall med UCI sine og konkludere med at UCI har verdens beste test apparat mot doping midler.

    Det er tester fordelt på antall utøvere som er interessant. Videre kan man ta så mange tester man vil uten at det øker sjansen for at noen blir tatt. Det handler mer om når testene tas.

    Når det gjelder test programmet til FIS kan det hende at du som journalist bør kontakte FIS for å fylle inn hullene du har i kunnskapen. Et sted å starte kan være PlayTrue_2002_2_WADA_News_EN.pdf bruk google for å finne den. Så kan du sammenligne FIS med UCI som var den siste sporten sammen med FIFA som godtok WADA koden.

    Når det gjelder Manuela Dicenta, så er hun ikke dømt. Du kan sammenligne med sykkel. Hvor mange av tour de France vinnerne har vært rene? Hvor ofte er de å se i Tour de France?

    Når det gjelder IQ prøve er dette noe som jeg tror kommer av beskrivelser av situasjonen i sykkel på begynnelsen av 2000 tallet. Det gikk ut på å vite glowtimen slik at du ikke testet positiv i en konkurranse.

    Altså det er helt forutsigbart når du vil bli testet, og bare en som er uvitende vil bli tatt.

    Så begynte det med testing utenfor konkurranse, og ting ble litt vanskeligere, og når du ble testet var ikke lenger 100% forutsigbart. Men systemet var ganske amatørmessig, og det var mulig å lure seg unna.

    Men her skulle en egentlig ha slutta med å bruke IQ test begrepet pga. at forutsigbarheten ikke var 100%. Du kunne ha uflaks, og det skal ikke i teorien kreve flaks for å skåre på en IQ test.

    Det var i denne perioden feks Tyler Hamilton ble tatt.

    Men så kom ADAMS og Blodprofiler/blodpass. Nå er det alt for mange variabler som en må gjette uten noen reliabel måte å forutse når en kan bli testa. At systemet nå blir kalt en IQ test er i mine øyne idiotisk. Da vet man ikke hva det vil si å klare en test.

    At Drange(tror jeg), og Pound kaller det å bli tatt for doping en IQ test, gjør at jeg stiller spørsmål om de vet hva de snakker om, eller om de bare lirer av seg uttrykk for å skape oppmerksomhet.

    Mulig at det er IQ test fortsatt I noen sporter, men I Langrenn og Sykkel er det definitivt ikke IQ test.

    Når det gjelder Duerr, så kan du spørre deg selv hvorfor han ikke putta i seg nok epo så det holdt gjennom hele OL. Effekten kan vare fra 4-6 uker etter at glowtimen er over tror jeg. Men istede valgte å dra hjem for påfyll?

    Jeg tror svaret er at da hadde alarmene gått i blodprofilen, noe jeg tror Duerr anntok. Forøvrig kan vi heller ikke se bort i fra at alarmen hadde gått for lenge siden, og at det tok litt tid før han ble tatt med beviset i blodet.

    Hva gjorde Stakkars Duerr feil? Det høres ut som han brukte mikrodoser, men så ble han likevel tatt?

    Kan det være at systemet ikke er så dårlig som kritikerne hevder?

  9. Her var det mange som kunne mye.
    Jeg kan ikke så mye så kommer med et par spørsmål 🙂
    1. Forplikter utøverne å oppgi hva de putter i seg av kosttilskudd/medikamenter/supplementer etc?
    2. Regnes det som doping hvis man putter i seg ting som ikke ennå står på lista?
    3. Burde man ikke få lov til å ha naturlig høye blodverdier? avik skal jo komme fra i blodpasset.

    Skummel lesning i aftenposten. http://www.aftenposten.no/viten/Musklene-dine-kan-huske-7453461.html#.UwoN7oVfQVA

    Dop deg som ung og høst fordelene når du blir eldre må jo være løsningen.

  10. Fint at temaet blir tatt opp. Noen nasjoner er for meg tett linket opp mot doping i idretten. f.eks. er Russlands historie i forhold til skiidretten skremmende, og sier det meste om hvordan de tenker og handler også den dag i dag. Synd for Martin J. S. som egentlig vant et gull i dag, best av de rene. Vi får se om han får det ettersendt i posten snart.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *