Det lukter trippel av denne gjengen

(Schalke 04 – Real Madrid 1-6) Tre poeng foran i ligaen, klare for cupfinale mot Barcelona – og allerede videre til kvartfinalen i Champions League.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Kan det ende med trippelseier for Real Madrid denne våren?

Ja, selvsagt kan det det.

OVERKJØRSEL: Fra venstre Cristiano Ronaldo, Karim Benzema og Gareth Bale koste seg i Gelsenkirchen i går. Foto: AP

SUPERTRIO: Fra venstre Cristiano Ronaldo, Karim Benzema og Gareth Bale koste seg i Gelsenkirchen. De scoret to mål hver. Foto: AP

Siden 1-2 mot Barcelona på Camp Nou i slutten av oktober er Real uten tap på 27 kamper. Det var for øvrig også etter det tapet Xabi Alonso kom tilbake etter skade og stabiliserte midtbanen. Neppe tilfeldig.

Real Madrid ser akkurat nå mye råere ut enn «Barca», og da særlig fremover på banen. Eller hva sies om 78 mål på de 27 siste kampene? Det er cirka tre mål i snitt. 23 av kampene har gitt seier, og bare 17 mål er sluppet inn.

Real Madrid er dessuten mye mer enn Cristiano Ronaldo, det viste de på nytt mot totalt sjanseløse Schalke 04: Lille Luka Modric styrer på midten og har sin beste sesong i karrieren. Han kan minne om «Myggen» (på et høyere nivå), han sprer pasninger med inn- og utsiden, han er en ballvinner og han er ikke veldig målfarlig, akkurat som Myggen var…

Men det er andre som kan score mål, som Gareth Bale. Waliseren med den  fryktinngydende fysikken og de enorme klyvene har greid å omstille seg til å være like farlig på høyresiden. I Gelsenkirchen satte han inn to og var nest sist da Ronaldo endelig lyktes foran mål og øket ledelsen til 0-3. I sluttminuttene avsluttet også Ronaldo målfesten, etter pasning fra spissen Karim Benzema. Mange mener Benzema er akkurat klassen under det som bør forventes i den rollen i denne storklubben. Men franskmannen maler på, scoret også to – og har 20 mål og 11 målgivende på 35 kamper. Det lar seg jo høre.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

I midtforsvaret ser Pepé og Sergio Ramos stødigere ut enn på lenge, ikke minst har begge lagt fra seg de aller verste unotene. Og helt bakerst står Spanias landslagskeeper Iker Casillas, som altså bare får spille cupkamper, fordi Diego Lopez foretrekkes i serien. Casillas trengte bare å gjøre én skikkelig inngripen,  men den var viktig nok. Julian Draxler fikk en utrolig sjanse fra tre-fire meter, på stillingen 0-1. Redningen var selvsagt litt heldig, men den var ikke tilfeldig – ingen i verden er bedre enn Casillas på streken.

På benken satt årets vidunderbarn Jesé – og ved siden av ham vinnerskallen Carlo Ancelotti, han som vant den gjeveste europacupen to ganger som spiller med Milan, og gjentok bedriften to ganger som trener med samme klubb. Han har også vunnet ligaen i Italia med Milan, i England med Chelsea og i Frankrike med Paris St. Germain.

Nå kan han vinne serien i sitt fjerde land.

Det vil kle gentlemannen Carlo Ancelotti usedvanlig godt.

————-

SCHALKE 04 ble latterliggjort og ydmyket, og særlig ble midtstopper Felipe Santana hånet. Trøsten var de fantastiske supporterne som sang og sang kampen igjennom, og Klaas-Jan Huntelaars 1-6-scoring på overtid, på hel volley, fra over 16 meter – kveldens vakreste.

NÅR TO AV Tysklands beste lag til sammen taper 1-10, på hjemmebane, i 8-delsfinalen i Champions League, er det grunn til å lure på om noe er iferd med å skje i europeisk fotball. Er dette begynnelsen på et klasseskille? Paris St.-Germain vant 4-0 i Leverkusen i forrige uke, Real Madrid lekte med Schalke. Forskjellen på rik og fattig minsker ikke i den internasjonale fotballen.

 

Derfor er det krise i United

 

Applausen fra et samlet Old Trafford, inkludert spillerne, var enorm. Det var 12. mai – og Alex Ferguson hadde gitt denne klare beskjeden: «Stand by your new manager.»

Av Trond Johannessen, VGs journalist på internasjonal fotball.

FORTVILELSE: David Moyes og de andre på United-benken hadde det ikke særlig lystig i går. Foto: PA PHOTOS

Selvsagt skulle alle gjøre som Ferguson ba om, det skulle bare mangle. «Jeg vil minne dere på at når vi hadde dårlige tider her støttet klubben meg. Styret sto bak meg, støtteapparatet sto bak meg og spillerne sto bak meg. Nå er det deres jobb å støtte den nye manageren,» meldte den avtroppende mannen, klubbens største personlighet gjennom tidene. Han hadde tross alt utpekt David Moyes som sin etterfølger.

Fergusons ord henger fortsatt igjen over Old Trafford, men ni måneder senere blir det stadig verre å forholde seg til dem.
Alle regnet med at Manchester United-maskinen skulle fortsette som de siste 20 årene, med andre ord kjøre over de fleste motstanderne, i hvert fall være med i toppen i ligaen. Siste gang United var utenfor «topp 3» var i 1990/91! Hverken spillere eller supportere var vant til noe annet enn å vinne, og da gjør det selvsagt ekstra vondt når verdens kanskje mest populære klubb ender som en aldri så liten farse; ute av begge cupene, langt bak i ligaen og 0-2-tap for, i denne sammenhengen, vesle Olympiakos.

Ingenting henger sammen på banen – og ingen tar grep utenfor. Slik fremstår det fra utsiden.

BA OM  STØTTE: Alex Ferguson oppfordret alle til å stå bak David Moyes, også i dårlige tider, i forbindelse med avskjedskampen mot Swansea 12. mai. Foto: GETTY IMAGES

BA OM STØTTE: Alex Ferguson oppfordret alle til å stå bak David Moyes, også i dårlige tider, i forbindelse med avskjedskampen mot Swansea 12. mai. Foto: GETTY IMAGES

Det ydmykende 0-2-nederlaget i Pireus var fortvilende nok, dog ikke verre enn at det kan snus på hodet hjemme på Old Trafford om tre uker. Det er et mye større problem at det er mer som må snus på hodet, for David Moyes har åpenbart mistet kontrollen over situasjonen. Hører spillerne på ham? Har han «mistet garderoben»? Mer og mer tyder på det. Kanskje har de aldri gitt ham en skikkelig sjanse?

Rio Ferdinand har lenge vært tolket som om han gir små stikk til Moyes, kapteinen Nemanja Vidic er på vei til Italia og etter gårsdagens tap sa Robin van Persie til nederlandsk TV at lagkameratene ofte er i veien. «Jeg er nødt til å endre taktikken min for, dessverre, er de(andre) ofte i mitt område.»
Kanskje gjorde David Moyes feil helt fra starten av: Han begynte sin United-tid med å fjerne de som faktisk hadde styrt på treningsfeltet: Sjefstrener René Meulensteen og delvis den assisterende manageren Mike Phelan. Meulensteen var den som trente A-laget de siste årene og som opprettholdt prinsippene i spillestilen. Han kunne fortsatt, men da i en degradert posisjon. Det var aldri aktuelt, Moyes ville isteden selv styre på feltet og endevendte alt; inn med Steve Round, Phil Neville og Jimmy Lumsden fra Everton. Neppe noen drømmeåpning.

Klubbledelsen stusser nok også litt på de to store kjøpene, som fremstår litt halvdesperate, særlig det første. På siste transferdag i september ble Marouane Fellaini hentet inn fra Moyes’ gamleklubb Everton for rundt 275 millioner kroner. Et United som hadde bygd sin suksess og filosofi på «pass and move»- fotball, der ballen må gå fort. Hvordan skulle den mer statiske Fellaini passe inn der?  Han har vært plaget av skader, men har på ingen måte imponert i de kampene han har fått sjansen.

Så i januar kom Juan Mata, en fantastisk ballbegavelse, men heller ikke en såkalt «United-spiller», mye «pass», men ikke så mye «move». José Mourinho og Chelsea hadde ikke bruk for Mata, men United betalte 370 millioner kroner. Moyes har brukt 650 millioner kroner på to spillere som egentlig ikke passer inn i klubbens mangeårige spillestil, uten at man egentlig ser noen særlig tegn til den stilen Moyes vil forme sitt United med. Hmm…

I tillegg må man regne med at det ikke blir noen Champions League-deltagelse neste år. Der ryker 300-400 millioner kroner, pluss publikumsinntekter, pluss kommersielle innteker, pluss at det kan bli verre å hente store stjerner, som vil være med i Champions League. Manchester United er en enorm butikk som tåler et dårlig år, men samtidig er klubben tynget av gjeld, så ingen må tro at det økonomiske aspektet er uinteressant, særlig ikke når eierne er beinharde amerikanske businessmenn.

Det er alltid enkelt å gi treneren skylden når det går dårlig, og også i Manchester Uniteds tilfelle er det mer kompleks enn som så. Ferguson etterlot seg definitivt en spillerstall som trengte umiddelbare utskiftninger. Men det er altså stort sett den samme stallen som cruiset inn ligagullet, 11 poeng foran toer Manchester City, i forrige sesong.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Alle sympatiserte med David Moyes da han overtok etter Ferguson. Jobben var i utgangspunktet umulig, og derfor er han også blitt møtt med enorm forståelse i motgangen, selv om United er 15 poeng etter serieleder Chelsea og  11 poeng etter Liverpool på den forjettede fjerdeplassen.
Moyes har seksårskontrakt, han skal åpenbart få både tid og penger, men det er flere og flere som mener at Moyes har sittet lenge nok. Men Fergusons anbefaling av og totale støtte gjør at United er i en slags «catch 22»-situasjon akkurat nå; det blir galt uansett hva man gjør. Ferguson går i gangene, han er direktør og ambassadør. Det vil være et enormt nederlag hvis støtten han ba om 12. mai skulle forsvinne allerede nå.

Akkurat nå ser ikke David Moyes ut som om han er mannen som kan snu den miserable situasjonen. Etter at et tamt, idéløst og trist United hadde tapt for Olympiakos fremsto treneren like tam, idéløs og trist etterpå. Kan han ikke sprute av litt offensivitet og glød?

Han ser slagen ut, rett og slett.

Hva er dine tanker om Moyes’ fremtid?

Derfor er det full krise i United

      12. mai sto Alex Ferguson på Old Trafford og predikerte; «stand by your new manager».

      Av Trond Johannessen

        

FORTVILELSE: David Moyes og de andre på United-benken hadde det ikke særlig lystig i går. Foto: PA PHOTOS

FORTVILELSE: David Moyes og de andre på United-benken hadde det ikke særlig lystig i går. Foto: PA PHOTOS

Applausen fra Old Trafford, inkludert spillerne, var total. Selvsagt skulle alle gjøre som Ferguson ba om, det skulle bare mangle. «Jeg vil minne dere på at når vi hadde dårlige tider her støttet klubben meg. Styret sto bak meg, støtteapparatet sto bak meg og spillerne sto bak meg. Nå er det deres jobb å støtte den nye manageren,» meldte den avtroppende mannen, klubbens største personlighet gjennom tidene. Han hadde tross alt utpekt David Moyes som sin etterfølger.

     Fergusons ord henger fortsatt igjen over Old Trafford, men ni måneder senere blir det stadig verre å forholde seg til dem.

      

BA OM  STØTTE: Alex Ferguson oppfordret alle til å stå bak David Moyes, også i dårlige tider, i forbindelse med avskjedskampen mot Swansea 12. mai. Foto: GETTY IMAGES

BA OM STØTTE: Alex Ferguson oppfordret alle til å stå bak David Moyes, også i dårlige tider, i forbindelse med avskjedskampen mot Swansea 12. mai. Foto: GETTY IMAGES

Alle regnet med at Manchester United-maskinen skulle fortsette som de siste 20 årene, med andre ord kjøre over de fleste motstanderne, i hvert fall være med i toppen i ligaen. Siste gang United var utenfor «topp 3» var i 1990/91! Hverken spillere eller supportere var vant til noe annet enn å vinne, og da gjør det selvsagt ekstra vondt når verdens kanskje mest populære klubb ender som en aldri så liten farse; ute av begge cupene, langt bak i ligaen og i går et ydmykende 0-2-tap for, i denne sammenhengen, vesle Olympiakos.

     Ingenting henger sammen på banen – og ingen tar grep utenfor. Slik fremstår det fra utsiden.  

    Det ydmykende 0-2-nederlaget i Pireus var fortvilende nok, dog ikke verre enn at det kan snus på hodet hjemme på Old Trafford om tre uker. Det er et mye større problem at det er mer som må snus på hodet, for David Moyes har åpenbart mistet kontrollen over situasjonen. Hører spillerne på ham? Har han «mistet garderoben»? Mer og mer tyder på det. Kanskje har de aldri gitt ham en skikkelig sjanse?

    Rio Ferdinand har lenge vært tolket som om han gir små stikk til Moyes, kapteinen Nemanja Vidic er på vei til Italia og etter gårsdagens tap sa Robin van Persie til nederlandsk TV at lagkameratene ofte er i veien. «Jeg er nødt til å endre taktikken min for, dessverre, er de(andre) ofte i mitt område.»

 

OPPGITT SPISS: Robin van Persie (til venstre) mener at de andre United-spillerne er for ofte i "hans område". Her sammen med Michael Carrick (bak) og Wayne Rooney. Foto: PA PHOTOS

OPPGITT SPISS: Robin van Persie (til venstre) mener at de andre United-spillerne er for ofte i «hans område». Her sammen med Michael Carrick (bak) og Wayne Rooney. Foto: PA PHOTOS

Kanskje gjorde David Moyes feil helt fra starten av: Han begynte sin United-tid med å fjerne de som faktisk hadde styrt på treningsfeltet: Sjefstrener René Meulensteen og delvis den assisterende manageren Mike Phelan. Meulensteen var den som trente A-laget de siste årene og som opprettholdt prinsippene i spillestilen. Han kunne fortsatt, men da i en degradert posisjon. Det var aldri aktuelt, Moyes ville isteden selv styre på feltet og endevendte alt; inn med Steve Round, Phil Neville og Jimmy Lumsden fra Everton. Neppe noen drømmeåpning.

      Klubbledelsen stusser nok også litt på de to store kjøpene, som fremstår litt halvdesperate, særlig det første. På siste transferdag i september ble Marouane Fellaini hentet inn fra Moyes’ gamleklubb Everton for rundt 275 millioner kroner. Et United som hadde bygd sin suksess og filosofi på «pass and move»- fotball, der ballen må gå fort. Hvordan skulle den mer statiske Fellaini passe inn der?  Han har vært plaget av skader, men har på ingen måte imponert i de kampene han har fått sjansen.

    Så i januar kom Juan Mata, en fantastisk ballbegavelse, men heller ikke en såkalt «United-spiller», mye «pass», men ikke så mye «move». José Mourinho og Chelsea hadde ikke bruk for Mata, men United betalte 370 millioner kroner. Moyes har brukt 650 millioner kroner to spillere som egentlig ikke passer inn i klubbens mangeårige spillestil, uten at man egentlig ser noen særlig tegn til den stilen Moyes vil forme sitt United med. Hmm…

    I tillegg må man regne med at det ikke blir noen Champions League-deltagelse neste år. Der ryker 300-400 millioner kroner, pluss publikumsinntekter, pluss kommersielle innteker, pluss at det kan bli verre å hente store stjerner, som vil være med i Champions League. Manchester United er en enorm butikk som tåler et dårlig år, men samtidig er klubben tynget av gjeld, så ingen må tro at det økonomiske aspektet er uinteressant, særlig ikke når eierne er beinharde amerikanske businessmenn.

    Det er alltid enkelt å gi treneren skylden når det går dårlig, og også i Manchester Uniteds tilfelle er det mer kompleks enn som så. Ferguson etterlot seg definitivt en spillerstall som trengte umiddelbare utskiftninger. Men det er altså stort sett den samme stallen som cruiset inn ligagullet, 11 poeng foran toer Manchester City, i forrige sesong.

     Alle sympatiserte med David Moyes da han overtok etter Ferguson. Jobben var i utgangspunktet umulig, og derfor er han også blitt møtt med enorm forståelse i motgangen, selv om United er 15 poeng etter serieleder Chelsea og  11 poeng etter Liverpool på den forjettede fjerdeplassen.

    

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Moyes har seksårskontrakt, han skal åpenbart få både tid og penger, men det er flere og flere som mener at Moyes har sittet lenge nok. Men Fergusons anbefaling av og totale støtte gjør at United er i en slags «catch 22»-situasjon akkurat nå; det blir galt uansett hva man gjør. Ferguson går i gangene, han er direktør og ambassadør. Det vil være et enormt nederlag hvis støtten han ba om 12. mai skulle forsvinne allerede nå.

   Akkurat nå ser ikke David Moyes ut som om han er mannen som kan snu den miserable situasjonen i verdens kanskje mest populære fotballklubb. Etter at et tamt, idéløst og trist United hadde tapt for Olympiakos fremsto treneren like tam, idéløs og trist etterpå. Kan han ikke sprute av litt offensivitet og glød?

    Han ser slagen ut, rett og slett.

Grusomt, United – takk, Olympiakos

(Olympiakos – Manchester United 2-0) Idet returkampene i 8-delsfinalene i Champions League var iferd med å se ut som en formalitet nesten alle sammen, dukket Olympiakos opp og sørget i hvert fall for at det blir stor spenning i minst et av oppgjørene.

Av Trond Johannessen

Olympiakos reiser til Old Trafford med en 2-0-ledelse etter sin største triumf gjennom tidene, mens Manchester Uniteds motgang ikke vil ta slutt. United leverte en elendig kamp, idéløst fremover, vimsete bakover, uten aggressivitet og David Moyes’ lag ble i lange perioder drevet fra skanse til skanse.

Og dette er altså et Olympiakos som solgte sin toppscorer og store stjerne Konstantinos Mitroglou til Fulham i januar. Der kommer han ikke med. I tillegg er den argentinske veteranen Javier Saviola skadet.

GRESK FEST: Ellevill Olympiakos-jubel etter 2-0-scoringen til Joel Campbell. Foto: AP

GRESK FEST: Ellevill Olympiakos-jubel etter 2-0-scoringen til Joel Campbell. Foto: AP

Olympiakos angrep som ventet med voldsom intensitet fra start, men lenge så det ut som det ble med intensiteten. For United hadde brukbar defensiv kontroll, og så ut til å styre inn 0-0 til pause. Men da syv minutter gjensto av første omgang sprakk det. Giannis Maniatis skudd så ikke veldig farlig ut, men argentinske Alejandro Dominguez styrte ballen vakkert i mål, og United har nå fått så mange «slike» mot seg denne sesongen at det ikke lenger kan kalles tilfeldig. Som Gary Lineker meldte på Twitter: Man får slike «styringer» mot seg hvis man ikke forsvarer seg med kraft og tyngde.

Rio Ferdinand og Nemanja Vidic var svært ukomfortable i midtforsvaret, men det er på midtbanen at United har det store problemet. Det var forholdsvis symptomatisk at Joel Campbell lurte landslagsmannen Michael Carrick, han som skal styre Uniteds spill, med en ydmykende tunnel, før han skrudde ballen rundt Rio Ferdinand og forbi David de Gea. 21 år gamle Campbell, fra Costa Rica, er på lån fra Arsenal.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Det mest skremmende for Manchester United er ikke at det endte 2-0, det er en ledelse det er mulig å hente opp på hjemmebane. Problemet er at Michael Olaitan var nær ved å feie inn 3-0, samtidig som Wayne Rooney og United kun skapte én stor sjanse. Den fikk Robin van Persie ni minutter før slutt, og den var enorm, men nederlenderen blåste ballen over med høyrebeinet.

Typisk det også selvsagt.

Men neppe tilfeldig.

——————————-

I de øvrige fem 8-delsfinalene ser det mer eller mindre over ut:

Paris St.-Germain er videre allerede, etter 4-0-seier i Leverkusen i forrige uke.  Det samme er så godt som Borussia Dortmund, etter gårsdagens 4-2-seier over Zenit i St. Petersburg.

Det er også helt umulig å se for seg at Bayern Münchens kvartfinaleplass ryker, etter 2-0 over Arsenal i London.  Det ser også ganske greit ut for Barcelona etter 2-0 borte over Manchester City, men spanjolene er veldig sårbare på dødballer og skal passe seg litt. Får City et tidlig mål har Barcelona potensiale til å få litt skjelven.

Atlético Madrid vant 1-0 over Milan på San Siro, dog uten å imponere noe særlig. Atlético fortsatte med 0-3-tap for Osasuna i serien, og har tapt fire av de fem siste i Spania. Her har Milan definitivt fortsatt en mulighet.

 

 

United bruker Liverpool som motivasjon

Den hardt pressede Manchester United-manageren David Moyes bruker erkerivalen Liverpool som motivasjonsfaktor når han skal fortelle spillerne sine at det er mulig å vinne Champions League.

Av Trond Johannessen

Fjerdeplassen i ligaen virker ute av syne for United, og dermed er det bare ett håp igjen for å få være med i turneringen neste sesong: Vinne finalen i Lisboa 24. mai.

Akkurat nå er det veldig vanskelig å se for seg at det skjer, men Moyes finner trøst i det Liverpool gjorde for ni år siden.

DET UMULIGE BLE MULIG: I en svak ligasesong vant Liverpool Champions League. Her jubler fra venstre Harry Kewell, Jamie Carragher, Dietmar Hamann (delvis skjult), Luis Garcia, Steven Gerrard, Sami Hyypiä og John Arne Riise etter at Jerzy Dudek har reddet den avgjørende straffen fra Milans Andrej Sjevtsjenko. Foto: GETTY IMAGES

DET UMULIGE BLE MULIG: I en svak ligasesong vant Liverpool Champions League. Her jubler fra venstre Harry Kewell, Jamie Carragher, Dietmar Hamann (delvis skjult), Luis Garcia, Steven Gerrard, Sami Hyypiä og John Arne Riise etter at Jerzy Dudek har reddet den avgjørende straffen fra Milans Andrej Sjevtsjenko. Foto: GETTY IMAGES

«Det er ikke alltid de beste lagene som går til finalen i Europa. Liverpool i 2005 gir oss håp,» uttaler United-manageren til Manchester Evening News. Liverpool ble nummer fem i ligaen i 2004/05, men slo ut Bayer Leverkusen, Juventus, Chelsea og til slutt Milan etter straffer, på veien mot sin sensasjonelle Champions League-triumf.

Manchester Uniteds første hinder er Olympiakos i 8-delsfinalen, med bortekamp i Pireus i kveld. Normalt sett er grekerne et nummer for lite, men det som har skjedd i United denne sesongen er ganske langt unna «normalt».

Olympiakos ledes av den tidligere Real Madrid-legenden Michel og i et intervju med Guardian lover han at de 32 000 på Georgios Karaiskakis-stadion høres ut som de er 90 000. Olympiakos er ubeseiret på 26 seriekamper, har tatt 74 av 78 mulige poeng, har 78-9 i målforskjell og er 20 poeng foran tabelltoer PAOK.

KLARE FOR GRESK GRYTE: Wayne Rooney og manager David Moyes på plass i Pireus foran møtet med Olympiakos og Europas kanskje mest lidenskapelige fans. Foto: AP

KLARE FOR GRESK GRYTE: Wayne Rooney og manager David Moyes på plass i Pireus foran møtet med Olympiakos og Europas kanskje mest lidenskapelige fans. Foto: AP

Av de 55 kampene Michel har ledet laget har bare fire endt med tap: Begge mot Levante i Europaligaen for ett år siden, rett etter at spanjolen overtok, og begge mot Paris St.-Germain i Champions League denne sesongen. Olympiakos slo Anderlecht to ganger, og vant én og spilte den andre uavgjort mot Benfica.

Storscorer Konstatinos Mitroglu er solgt til Fulham, men nå har den unge nigerianeren Michael Olatain (seks mål på de seks siste seriekampene) blomstret sammen med den argentinske veteranen Javier Saviola. Problemet er at Saviola hinket skadet av banen i helgen, og høyst sannsynlig er uaktuell i kveld.

———————————

Alle de fire 8-delsfinalene i forrige uke endte med borteseier. Denne uken er nok bortelagene (som alle vant sin gruppe) enda større favoritter. For første gang siden 8-delsfinalene ble innført for ti år siden kan det ende med at samtlige åtte gruppevinnere går videre til kvartfinalen.

Ukens tre øvrige kamper er:

I KVELD:

ZENIT ST. PETERSBURG – BORUSSIA DORTMUND (18.00)

LOST IN TRANSLATION: Dortmunds karismatiske trener Jürgen Klopp var lettere oppgitt da han ble avbrutt i annenhver setning av en gravalvorlig russiske tolk, som måtte innrømme at han aldri har sett en Champions League-kamp. Men til slutt smittet Klopps store smil over på tolken også. Foto: GETTY IMAGES

LOST IN TRANSLATION: Dortmunds karismatiske trener Jürgen Klopp var lettere oppgitt da han ble avbrutt i annenhver setning av en gravalvorlig russisk tolk, som måtte innrømme at han aldri har sett en Champions League-kamp. Men til slutt smittet Klopps store smil over på tolken også. Foto: GETTY IMAGES

Seriepause i Russland betyr at Zenit ikke har spilt en viktig kamp på to og en halv måned. Laget gikk videre med fattige seks poeng, tidenes laveste antall som har gitt avansement, og nå venter fjorårsfinalisten. Rått parti? Nødvendigvis ikke. Russerne, anført av belgiske Axel Witsel og brassen Hulk, er uforutsigbare, og det samme er Dortmund; fra seier 5-1 over Werder Bremen og 4-0 over Eintracht Frankfurt, til 0-3-nederlag for kriserammede Hamburg sist lørdag. Toppscorer Robert Lewandowski er trolig klar igjen etter influensaen han har slitt med.

I MORGEN:

SCHALKE 04 – REAL MADRID

Real Madrid har inntatt tabelltoppen i Spania, faktisk for første gang siden klubben ble seriemester under José Mourinho våren 2012. Real er ubeseiret i 26 strake kamper, den lengste rekken siden rekorden på 34 kamper i 1988/89. Nå er også Ronaldo tilbake etter at han har sonet karantene i ligaen, og det er kinkig å se for seg noe annet enn at Real vinner over to oppgjør mot Schalke 04. Men: 1) Schalke er inne i sin sterkeste periode denne sesongen med åtte strake kamper uten tap og 2) uefa.com forteller at Real Madrid bare har vunnet én gang på sine 25 siste turer til Tyskland. 18 av kampene har endt med tap, siste 1–4 for Borussia Dortmund i semifinalen i fjor.

GALATASARAY – CHELSEA 

VIKTIG SEIER: Didier Drogba og keeper Fernando Muslera feirer søndagens 1-0-seier over Besiktas. Selcuk Inan ble matchvinner på straffe. Foto: GETTY IMAGES

VIKTIG SEIER: Didier Drogba og keeper Fernando Muslera feirer søndagens 1-0-seier over Besiktas. Selcuk Inan ble matchvinner på straffe. Foto: GETTY IMAGES

Her handler det meste om snart 36 år gamle Didier Drogbas møte med sine gamle venner, tre av dem spilte han sammen med i alle sine åtte år i Chelsea (Petr Cech, John Terry og Frank Lampard). Sammen vant de Champions League for under to år siden. Nå må vennskapet legges til side i halvannen time. Drogba er ikke like målfarlig lenger (8 på 27 denne sesongen), likevel er han den åpenbare lederen i et Galatasaray-lag som er ubeseiret siden 1-4-tapet for Real Madrid i slutten av november. Forvent et forsiktig Chelsea-lag i heksegryten på Türk Telekom Arena, der Juventus ble slått ut i snø og sludd i desember.

Gruppe H – for Helvete?

TEGNER: Per-Mathias Høgmo får mye å forklare spillerne underveis i EM-kvaliken. For den blir tøffere enn han hadde håpet. Foto: Sindre Øgar.

TEGNER: Per-Mathias Høgmo får mye å forklare spillerne underveis i EM-kvaliken. For den blir tøffere enn han hadde håpet. Foto: Sindre Øgar.

Per-Mathias Høgmo (53) så både litt mutt – og litt oppblåst ut, der han satt i salen og fulgte EM-trekningen. Det så greit ut – en stund. Så dukket de med rutete drakter opp i samme bolle som Norge: Kroatia. Og straks ble Høgmos litt triste ansiktsuttrykk berettiget.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Gruppe H – sto H for Helvete?

Italia. Kroatia. Norge. Bulgaria. Aserbajdsjan. Malta.

Det som er helt klart: Selv om flere europeiske lag enn noen gang deltar, er dette en mer ubehagelig gruppe for Norge enn vi har hatt på mange trekninger. Mot forrige VM-trekning, for eksempel, blir dette tøffere. Samtidig er det mulig å komme til EM som nummer tre. Det var ikke mulig i VM-kvaliken.

I utgangspunktet er Norge det tredje beste laget, som seedingen også forteller. Og blir vi nummer tre, så ender vi trolig i en ny play-off.

Det har – historisk sett – gått dårlig tidligere. Norge har vært sjanseløs mot både Spania og Tsjekkia i dobbeltkamp. Men vi tar det vi får. Trekningen til EM-kvalifiseringen 2016 kunne vært både verre og langt bedre.

Det nytter ikke å snakke om «hvis vi bare ikke hadde fått Kroatia» osv. Høgmo er prisgitt det han får. Og han må jobbe med det utgangspunktet han har. Høgmo må selvsagt si at det er mulig å slå alle på hjemmebane – og at det er en viss mulighet til å bli nummer to i gruppe H.

Han må si det. Det er jobben hans. Men innerst inne vet han at dette kan bli i overkant vanskelig. Selv med 24 europeiske lag i et sluttspill, så er det blitt omtrent like vrient for Norge som det har vært i de sju siste EM- og VM-kvalikene: Vi har slitt med å være bedre enn nest-best. Og mye av forklaringen ligger på hjemmebane.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

For på veien til VM 1994, VM 1998 og EM 2000, tapte Norge kun én hjemmekamp på alle tre kvalifiseringene til sammen. Ja, vi var gode borte. Men det er hjemmekoden som må knekkes – igjen. Og det er derfor Høgmo prøver å spille en type fotball som gjør at Norge skal kunne diktere spillet mer enn vi har gjort de siste årene.

Norge har alltid vært for dårlige til å styre spill. Vi behersker det ikke. Hjemme er Norge nødt til å ha et eget grunnspill. Høgmo har sett dette, og han prøver å gjøre noe med det. Resultatene hans så langt har vært svake, men spillemessig har det vært en større endring enn mange trodde var mulig.

Men med et så gavmildt forsvar som Norge har hatt de siste årene, så kommer vi ikke til EM 2014 heller. Du kan øve så mye du vil på offensivt spill. Men det hjelper lite hvis målene renner inn bak deg. Og det har det gjort mye for Norge de siste årene.

Bare det siste året, på de 13 siste landskampene, har Norge kun unngått baklengs to ganger, hjemme mot Makedonia og Kypros.

Det er altfor dårlig. Og fortsetter dette, så kan lett Bulgaria passere oss og bli nummer tre i gruppe H. Italia er selvsagt favoritt, og det eneste «publikumslaget» vi får til Ullevaal i kvalifiseringen. Mario Balotelli var den første mange folk snakket om etter trekningen. Stjernen. Like mye på grunn av andre ting enn det sportslige – som det sportslige.

Kroatia blir de skumle, de som kan drepe drømmen vår. Mens Bulgaria blir den uforutsigbare, de som kan sette opp snubletråder. Aserbajdsjan og Malta skal Norge slå både hjemme og borte. Det må til. Ellers kan vi glemme nok et sluttspill.

Per-Mathias Høgmo har mye å jobbe med fremover. Han blir neppe tuppet ut om Norge ikke kvalifiserer seg – hvis NFF og publikum ser at landslaget virkelig prøver – men Høgmo har selv sagt at Norge bør til et sluttspill igjen.

Og det er til sist hans ansvar.

Nøkkelen har navnet «Kroatia».

Hvis ikke kan godt Gruppe H stå for Helvete.

 

 

Er langrenn bedre stilt enn sykkelsporten?

TATT FOR EPO: Johannes Dürr testet positivt under en kontroll i hjemlandet under OL. Her er han ved målgang i Tour de Ski, der han ble nummer tre. Foto: Reuters

TATT FOR EPO: Johannes Dürr testet positivt under en kontroll i hjemlandet under OL. Her er han ved målgang i Tour de Ski, der han ble nummer tre. Foto: Reuters

Skrevet av: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Skrevet av: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Først Evi Sachenbacher-Stehle. Så Johannes Dürr. Nye utøvere med en eller annen form for bakgrunn fra langrennssporten har gått i dopinggarnet i Sotsji-OL.

Det burde ikke overraske noen. For ukulturen i sporten har vært der i en årrekke.

Mange vil sikkert hevde at sporten er langt bedre stilt i år enn hva tilfellet har vært tidligere år. Det samme sier man i sykkelsporten, uten at det er lett å være skråsikker om slikt. Det kan hende. Men det kan også hende at juksemakerne ligger flere skritt foran dopingjegerne.

Svaret får man gjerne først noen år frem i tid.

I fjor så jeg nærmere på langrennssporten i perioden 1994 til 2002. I den perioden ble det delt ut 207 medaljer i OL og VM. En fjerdedel gikk til norske utøvere, som aldri har testet positivt. Rundt dem på pallen luktet det imidlertid fryktelig vondt:

Over 100 medaljer – altså halvparten – gikk til utøvere som i ettertid er dopingtatt, eller har hatt tilknytning til dopingmiljøer. Virkeligheten er naturligvis enda litt styggere: For mørketallene kunne jeg skrevet mye om. Jeg var snill da jeg «frikjente» flere utøvere i bakgrunnsmaterialet mitt den gangen.

Jeg kjenner sykkelsporten godt. Der var «alle» dopet under et ritt som Tour de France i 1998. Hvor ille det egentlig sto til i langrennssporten på samme tid, er det ikke godt å si. Men de mørke båndene mellom idrettene har blitt dokumentert flere ganger.

Gjennom årenes løp har jeg ofte hørt folk si at de ikke gidder følge sykkelsporten lenger. Folk blir dopingtatt hele tiden, sies det. Og det har jo ikke vært så langt unna sannheten, når sant skal sies.

Man kan imidlertid se det hele fra to sider: Sykkelsporten har innført verdens beste testapparat mot dopingmidler. Og når folk da går i baret så det synger: Skal sporten straffes for det?

Er det bedre å gjøre det som er enklest – å se en annen vei og late som om problemet ikke eksisterer?

I Wadas årsrapport fra 2012 kommer det frem at det internasjonale sykkelforbundet – ofte utskjelt av alt og alle – tok rundt 9000 dopingprøver det året. Det internasjonale skiforbundet (FIS) tok i samme periode bare 1000 dopingprøver.

Det østerrikske antidopingbyrået nøyde seg med 164 dopingprøver i 2012. Fordelt på alle skigrener, altså – ikke bare langrenn. Bare 26 av dem var blodprøver, resten urin. Kanskje ikke så rart Johannes Dürr har sovet godt om natten.

Sykkelforbundet har fått på plass et solid blodpassprogram. Det har til og med fått ryttere utestengt ene og alene basert på unormale blodverdier. Det har jeg ennå til gode å se i skisporten.

Der har man pratet om blodprogram siden 90-tallet. Men hvor transparent er dagens blodpassprogram i regi av FIS? Hvem analyserer prøvene? Hvor mange blodprøver har man av hver utøver i langrennssirkuset? Hvor mange blodprøver skal man ta i løpet av 2014?

Det er mulig svarene finnes (opplys meg gjerne, så oppdaterer jeg denne bloggen) – men jeg har ikke funnet dem.

I sykkelsporten har mange lenge hatt mistanke om at toppledelsen var korrupt på 90-tallet. Men også i langrennssporten ble det sett mellom fingrene.

Manuela di Centa, som kuriøst nok har vært involvert i antidopingarbeidet til IOC, målte 17,3 i hemoglobin før rennstart 18. februar 1997. Det var langt over grenseverdien for hva som var tillatt. Før start i et renn den dagen «falt» den italienske jenta mystisk under oppvarmingen og ble fraktet bort i ambulanse.

I fjor, overfor SVT, innrømmet FIS’ medisinske sjef den gangen, Bengt Erik Bengtsson, at Di Centas blodverdi var høyere enn tillatt, og at han sminket historien for åpent kamera.

Italienske dopingetterforskere er ikke i tvil: Manuela di Centa var dopet gjennom legen Francesco Conconi, sier de. Det har også hennes egen trener hevdet. Blodverdiene gir grunn til mistanke, og hun finnes i papirene til en lege (Francesco Conconi) du ikke ville tatt imot paracet fra.

Under Lillehammer-OL i 1994 var hun med på å slå «oss». Di Centa tok to gullmedaljer.

Likevel: Da 94-OL skulle feires i «Norway House» under lekene i Sotsji nylig, ble Di Centa trukket frem på podiet side om side med Johann Olav Koss og Bjørn Dæhlie. Hun ble nærmest hyllet som en hjertevarm «norgesvenn».

Takk og god natt. Hva skjer? tenkte jeg i mitt stille sinn.

VG 19.12.1999: – Di Centa var bloddopet

Jeg skal ikke hevde at Di Centa var dopet. Hun nekter selv for noen gang å ha jukset. Men hvorfor lar vi oss assosiere med verdiene hun knyttes til?

Spør du en representant for idretten om tankene rundt en fersk dopingprøve, vil du ofte få et svar av typen: «Det er trist. Men det er godt å se at de som jukser blir tatt».

Det store spørsmålet er om det faktisk er sant.

Faktum virker nemlig å være følgende: Det er ikke vanskelig å slippe unna en positiv dopingprøve i 2014. Det sier både juksere og toppledere i Wada-systemet til meg.

«Det burde ikke hete dopingprøve. Det burde hete IQ-prøve» sa tidligere Wada-sjef Dick Pound til meg på en konferanse i Århus i høst.

EPO har virkning på tre-fire uker, men kan bare spores i et par dager etter at stoffet har blitt inntatt. Er dosen liten nok, snakker vi om timer. Veksthormoner er det enda verre å ta noen for. Og tradisjonell bloddoping med eget blod, er det fritt frem for å jukse med dersom man har et minimum av kunnskap om hvordan man holder blodverdiene sine stabile.

Man kan nesten spørre seg hvorfor det dukker opp et nytt «superdop» foran hvert OL. De gamle virker å være «supre» nok.

Depressiv lesning, sier du? Jeg er helt enig.

Man kan naturligvis bemerke at Johannes Dürr jo nettopp er tatt. Det bør kanskje bety noe, at systemet fungerer.

Enten dét, eller så strøk han på det Dick Pound altså kaller en IQ-test.

Hva tror dere?

Twitter: @VGNettAnders

Må trosse egne prinsipper

 

HELSVART: Ole Gunnar Solskjær hadde en tung dag på jobben mot Hull. Foto: PA

HELSVART: Ole Gunnar Solskjær hadde en tung dag på jobben mot Hull. Foto: PA

Ole Gunnar Solskjær vil dyrke sin egen stil i Cardiff, men det er ideer som trolig må kastes på dør for at håpet om å berge plassen skal leve.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VG

For selv om det er positivt at Solskjær vil at Cardiff skal stå for en mer ballbesittende og offensiv spillestil, gir ikke det klubben nok poeng i Premier League – i hvert fall ikke for øyeblikket.

Prestasjonen og resultatet mot Hull var ikke annet enn urovekkende og alarmerende.

Og for at han skal få muligheten til å dyrke sin filosofi og skape sitt eget lag på lengre sikt, må han trolig nå bare se bort fra å spille som han egentlig ønsker.

For en gangs skyld i karrieren bør han se bort fra egne prinsipper. Han må i all hovedsak få sine disipler til å takle, løpe, ofre seg og ødelegge for motstanderne.

Det andre må vente. Per dags dato er ikke dette Cardiff-laget godt nok til å spille ut noen i Premier League.

Kall det gjerne primitivt, men det er sannsynligvis den eneste oppskriften for at Cardiff skal vise seg fortjent til å få spille i Liverpool og Manchester – og ikke Bolton og Huddersfield – når neste sesong sparkes i gang.

Det handler om at han må få egne spillere til å blø. Forsvarsspillet mot Hull var tidvis under enhver kritikk.

Det var hverken helhjertet nok i duellspillet eller markeringen, og det er urovekkende signaler for Solskjær.

Og samtidig som at Cardiff ønsket å spille ut gjestene, var Steve Bruce’ gutter dødelig effektive og gjorde akkurat det de skulle.

For Bruce bryr seg fint lite om hvordan Hull spiller – så lenge de berger plassen. Det samme gjelder Sam Allardyce, Mark Hughes og Tony Pulis.

Nå må Solskjær følge etter.

Løsningen kan være Berge og Solberg

Robert Hedin mistet spillernes tillit. Dermed var det helt umulig å fortsette. Løsningen for håndballgutta kan være en smidig overgang til Christian Berge (40) og Glenn Solberg (42).

GODE KANDIDATER: VGs Jostein Overvik mener et trenersamarbeid mellom Glenn Solberg (t.v.) og Christian Berge vil være en god løsning for det norske landslaget etter at Robert Hedin ble løst fra kontrakten. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix/Geir Olsen/VG

GODE KANDIDATER: VGs Jostein Overvik mener et trenersamarbeid mellom Glenn Solberg (t.v.) og Christian Berge vil være en god løsning for det norske landslaget etter at Robert Hedin ble løst fra kontrakten. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix/Geir Olsen/VG

Av Jostein Overvik, sportsjournalist i VG

Berge og Solberg kjenner hver andre godt. Som spillere hadde de Norges beste håndballhoder og vant prestisjetunge titler i tysk Bundesliga og spansk håndball med Flensburg og Barcelona.

Duoen spilte også sammen både på landslaget og i Tyskland mot slutten av karrieren. De er allerede engasjert av Håndballforbundet som henholdsvis trener for juniorlandslaget og assistenttrener for den avgåtte Hedin. Det er helt sikkert ikke en umulig oppgave å få Berge løs fra den nyskrevne treårskontrakten med Elverum. Han ønsker seg åpenbart jobben.

Den naturlige fordelingen er at Berge – med åtte års trenererfaring fra Elverum og Aarhus – får sjefsjobben, mens Solberg blir assistent med et spesielt ansvar for spillerutvikling. Solberg har ikke trent topplag, men har sammen med den fysiske treneren Ole Martin Viken (4 års erfaring fra giganten Kiel) gjort en god jobb med å utvikle unge spillere.  Solberg hadde mange aksjer i at playmakeren Christian O’Sullivan gjorde et bra EM.

Det finnes heller ingen grunn til å bytte ut Steinar Ege (41) som målvaktstrener.  Denne trioen har erfaring, kompetanse, hjerte for norsk håndball og vet hva som kreves internasjonalt. De var alle en del av Robert Hedins team det siste året, men jeg synes ikke det kan brukes mot dem.

Jostein Overvik, sportsjournalist i VG.

Jostein Overvik, sportsjournalist i VG.

Det finnes sikkert noen gode alternativer internasjonalt. Håndballforbundet vil helt sikkert gå gjennom en lang prosess før de endelig bestemmer seg. De brukte måneder på å ansette Thorir Hergeirsson – til tross for at Marit Breivik anbefalte ham på direkten.

Men jeg skjønner egentlig ikke at NHF nå skal gå en så stor runde for å skaffe seg en ny utlending som skal bruke x antall måneder med å få interesse for, og sette seg inn i, de spesielle problemstillingene her til lands. Fakta er at Norge får mye ut av et tynt spillerutvalg og små ressurser. Norsk herrehåndball har svak økonomi og få spillere.

Det handler om å være smart og ta nesten bare riktige valg i tett samarbeid med klubbene og utenlandsproffene. Den fysiske standarden må opp. Men like viktig: Evnen til å ta riktige valg i avgjørende øyeblikk er Norges evige problem. Her har Berge og Solberg egen erfaring fra aller høyeste nivå.

Det er ikke noen enkel øvelse å gjøre Norge til en medaljenasjon på herresiden – når størstedelen av toppspillerne i bunn og grunn er mer amatører enn profesjonelle her til lands.

Robert Hedin klarte det aldri, men var som forgjengeren Gunnar Pettersen helt i nærheten av en semifinale i VM og EM. Men kurven har vært fallende for svensken. Han klarte ikke å spisse laget godt nok til før EM i januar, satset på Espen Lie Hansen i stedet for Kristian Kjelling, fikk en elendig start mot Island og greide aldri å snu det mot Spania og Ungarn.

Isolert sett ingen stor fiasko. Men spillerne, som så det hele fra innsiden, har nå ganske sikkert vært kritiske. Det virker som Hedin mistet garderoben i sitt femte mesterskap. Uten spillernes tillit er det umulig å fortsette.

Robert Hedin trakk seg, men det finnes ikke et dugg av tvil om at hans eneste intensjon etter EM-skuffelsen var å fortsette.  Han må ha blitt tvunget til å gå av.

Så vil fremtiden muligens vise om TV 2s påstand er riktig: At Robert Hedin har mottatt penger ved minst en overgang mens han satt som norsk landslagssjef.

Det kan være i Norges Håndballforbunds interesse at landslagssjefen bruker sine kontakter for å gi spillere muligheter utenlands. Det er ikke nødvendigvis noe galt i å være en døråpner til en internasjonal karriere.

Men det er – på generelt grunnlag – en skandale om landslagssjefen samtidig beriker seg på det.

Her er påstanden fra TV 2:

«I tillegg til denne evalueringen, har også NHF jobbet for å få klarlagt en del utenomsportslige episoder rundt Hedin.

Blant annet har han mottatt penger i forbindelse med minst en overgang mens han har sittet som landslagssjef. Noe som er blitt bekreftet av en norsk klubbleder overfor TV 2. Hedin er blitt konfrontert med dette av TV 2 to ganger, uten å ville avkrefte det.

Generalsekretær Erik Langerud sier at han har fått en forklaring fra Hedin.

– Med det jeg vet om denne saken, så fester jeg lit ved denne, sier han.»

Nå ser Messi nyforelsket ut

 

For under to uker siden uttalte Angel Cappa, tidligere assistenttrener i Barcelona, at Lionel Messi (26) har mistet kjærligheten til fotballen. Etter det har Messi sett nyforelsket ut.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Men først: Barcelona har ikke sett helt ut som Barcelona denne  sesongen, og Lionel Messi lignet ikke helt på seg selv i januar, etter at han kom tilbake fra et to måneder langt skadeopphold. Stadig flere mente at Manchester City pekte seg ut som favoritt foran 8-delsfinalen i Champions League, der den første kampen spilles på Etihad i Manchester i kveld (returmøtet er først om tre uker).

VENDEPUNKT? Lionel Messi jubler etter sitt første mål mot Sevilla for halvannen uke siden. Foto: JORGE GUERRERO, AFP

VENDEPUNKT? Lionel Messi jubler etter sitt første mål mot Sevilla for ni dager siden. Foto: JORGE GUERRERO, AFP

Men kanskje har det spanske storlaget og han med nummer 10 funnet toppformen akkurat tidsnok? Det har skjedd noe de siste par ukene.

Lionel Messi var på ingen måte dårlig etter comebacket, men så litt småforvirret ut i perioder. Barcelona famlet og fomlet, og det toppet seg med 2-3-nederlaget for Valencia hjemme på Camp Nou 1. februar. En uke senere var «Barca» heldige som bare lå under med ett mål etter en halvtime borte mot Sevilla.

Rett før den kampen skapte klubbens tidligere assistenttrener Angel Cappa store avisoppslag, etter at han ble intervjuet av den argentinske radiostasjonen La Xarxa:

«For å spille fotball trenger du grenseløs lidenskap, som Messi hadde, som store spillere som Maradona…enhver viktig spiller i Primera Division: Xavi, Iniesta, Busquets, alle trenger det. Man trenger energien som bare kommer gjennom en ekte kjærlighet til spillet.»

 

FULL FYR: Angel Cappa er en rutinert trener. Han var assistent i Barcelonma da Diego Maradona var i klubben på 1980-tallet, og har senere vært hovedtrener i en rekke klubber. Her i Buenos Aires-klubben River Plate i 2010. Foto: AP

SÅDDE TVIL: Angel Cappa er en rutinert trener. Han var assistent i Barcelonma da Diego Maradona var i klubben på 1980-tallet, og har senere vært hovedtrener en rekke steder. Her i Buenos Aires-klubben River Plate i 2010. Foto: AP

«Da de spilte mot Valencia…jeg skjønner ikke hvordan man kan spille fotball så totalt uten følelser. Og spesielt er det merkerlig at det gjaldt Messi, når vi ser på hvordan han var for tre-fire år siden, det var galskap, lidenskap. Og jeg vet ikke hvorfor den ikke er der lenger.»

«Han har ekstraordinære ferdigheter og kan ut av ingenting komme opp med noe fantastisk, men det er som om han har vært gift med fotballen i 15 år og har gått lei.»

Cappas uttalelser skapte store overskrifter og gikk verden over. I ettertid har han fått så mye kjeft at det nå er advokater som ser på mulighetene for å gå til søksmål mot de som har angrepet ham hardest…

Lionel Messi har bare snakket med sine trippende, lynhurtige føtter, først i bortekampen mot Sevilla 9. februar:

Halvannet minutt før pause stormet Messi frem i stor hastighet, og fikk ballen like utenfor 16-meteren. Han la den til rette med ett touch med høyrebeinet, og banket den i motsatt hjørne med venstre. En perlescoring, hans første spillemål i serien siden 28. september. Det oste ikke akkurat «har gått lei» av jubelscenene etterpå. Der var det både galskap og lidenskap.

Det er nok å dra det litt for langt, men målet har sett ut som et lite vendepunkt for Messi. Og kanskje også for Barcelona.

Barca vant 4–1 den kvelden, Messi scoret også et spillemål etter pause. Så var han god (og scoret igjen) da Barcelona enkelt avanserte til cupfinalen etter 1–1 hjemme mot Real Sociedad, og han var strålende (og scoret to) da Barca slo Rayo Vallecano 6-0 i helgen, der også Neymar, som har vært ute i en måneds tid, kom inn den siste halvtimen og avsluttet målfesten med et herlig langskudd. Barcelona sprudler, Messi stråler, og at Andrés Iniesta er tilbake for fullt er heller ikke uten betydning, for å si det pent.

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

Ifølge den spanske fotballjournalisten Guillem Balague, som nylig har gitt ut bok om Messi, var det et slags krisemøte mellom trener og spillere etter tapet for Valencia. Der skal de ha blitt enige om at det var best å ta et steg tilbake, til de moderne røttene, til balltrillingen, til kombinasjonene på midten, trekantene, tilbake til det trygge. Tidligere i sesongen har Barcelona vært mer direkte i stilen, og spillerne, særlig stjernene på midten, har ofte sett litt ukomfortable ut.

Manchester City blir uansett en formidabel oppgave, et City som rent fysisk har et klart overtak, et City som er råsterke på offensive dødballer. Barcelona er svake på defensive dødballer, og akkurat det er det ikke like enkelt å gjøre noe med i full fart. Da må det nok kjøpes inn noen flere centimeter.

Men for en kamp det ligger an til å bli.

——————————————

Kun fire av 8-delsfinale-kampene spilles denne uka. Her er de tre andre (som du kan følge her):

I DAG:

BAYER LEVERKUSEN – PARIS SAINT-GERMAIN

KLAR FAVORITT: Zlatan Ibrahimovic under treningen i Leverkusen i går. Foto: AP

STOR FAVORITT: Zlatan Ibrahimovic under treningen i Leverkusen i går. Foto: AP

Alt annet enn seier her er komplett katastrofe for et PSG som flommer over av penger, men det franske hovedstadslaget må selvsagt være oppmerksomme på at Bayer Leverkusen holder et helt annet nivå enn de fleste av motstanderne i Ligue 1, så her nytter det ikke med fransk arroganse. Leverkusen-trener Sami Hyypiä valgte (noe merkelig, sett utenfra) å vrake Sidney Sam (syv mål og syv assists denne sesongen) i helgens møte med Schalke, siden Sam går til Schalke til sommeren. Schalke vant 2-1, og er for fullt med i kampen om en Champions League-plass neste sesong. Sam satt muligens på tribunen og smilte litt. I kveld er han nok i startoppstillingen igjen.  PSG mangler skadde Edinson Cavani, men Zlatan har herjet i Europa så langt (åtte mål).

ONSDAG:

ARSENAL – BAYERN MÜNCHEN

FAVORITT: Pep Guardioal applauderer sine spillere frem til en enkel seier over Freiburg i helgen. Foto: AP

FAVORITT: Pep Guardioal applauderer sine spillere frem til en enkel seier over Freiburg i helgen. Foto: REUTERS

Hva skal man si om Bayern? 46 strake seriekamper uten tap – og det er ikke mulig å skimte noe Bundesliga-nederlag på denne siden av sommeren. Men: Bayerns to siste nederlag har begge kommet mot engelsk motstand i Champions League, mot nettopp Arsenal i fjor vår og mot Manchester City i desember. Arsenal slipper å møte skadde Franck Ribéry i den første kampen. Men London-laget ser ikke ut til å være i sin aller beste form, selv om den noe heldige cuptriumfen (2-1) over Liverpool i helgen rettet opp en del, etter det ydmykende 1-5-tapet for samme lag forrige helg. Mesut Özil har hatt en dalende kurve etter sin sterke Arsenal-start, men kanskje, kanskje kan dette være en kamp som passer Özil?

MILAN – ATLÉTICO MADRID

Atlético er fortsatt favoritt i dette oppgjøret, men på ingen måte like klar som det så ut etter trekningen for to måneder siden. Etter to cuptap mot Real Madrid (0-3 og 0-2) og 0-2 mot Almeria i serien tydet mye på at det helt elleville kampprogrammet (under fire dager mellom hver kamp siden nyttår) hadde tatt litt knekken på et Atletico-lag som også er plaget av skader. 3-0 over Valladolid i helgen hjalp på selvtilliten, og det er verdt å understreke at Atlético fremdeles er á poeng med Barcelona og Real Madrid. En utrolig sterk prestasjon, med tanke på hvor utrolig skjev den økonomiske maktbalansen er i spansk fotball.

LITEN FAVORITT: Diego Costa og Atletico Madrid har hatt en strålende sesong, men ser ut til å merke kjøret. Foto: REUTERS

LITEN FAVORITT: Diego Costa og Atletico Madrid har hatt en strålende sesong, men ser ut til å merke kjøret. Foto: REUTERS

Storklubben Milan er på sin side 31 poeng bak serieleder Juventus. Max Allegri har fått sparken, og den gamle helten Clarence Seedorf avsluttet karrieren i Rio-klubben Botafogo for å rydde opp i Milan. De seks første kampene har gitt tre seire, én uavgjort og to tap. Milan har hentet inn en rekke nye spillere, men de er ikke akkurat plukket fra «Manchester City-hylla»: Adel Taarabt (på lån fra QPR), Adil Rami (på lån fra Valencia), Michael Essien (gratis fra Chelsea) og Keisuke Honda (gratis fra CSKA Moskva). Men nøkkelmannen heter fortsatt Mario Balotelli, han som gjør alt og ingenting, sist fredag i omvendt rekkefølge. Hjemme mot Bologna virket han totalt uinteressert, før han i sluttminuttene feide seiersmålet i krysset fra over 25 meter, og snudde seg uten å vise tegn til glede. For en herlig type.

———————–

De fire kampene neste uke er: Zenit-Borussia Dortmund og Olympiakos-Manchester United på tirsdag, Galatasaray-Chelsea og Schalke-Real Madrid på onsdag.