Tapet kan koste dyrt, Hedin

VOND START: Robert Hedin "startet" kampen på 1-7 og fikk en vond EM-start. Som kan koste Norge dyret på både kort og lang sikt.

VOND START: Robert Hedin «startet» kampen på 1-6 og fikk en vond EM-start. Som kan koste Norge dyret på både kort og lang sikt. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

ÅRHUS (VG) Et klart og tydelig og grusomt tap for et bedre lag. Ikke mye tyder på norsk deltagelse i hovedrunden av EM. Det kan koste Robert Hedin & co. svært dyrt.

Av Jostein Overvik, sportsreporter VG

Av: Jostein Overvik, håndballjournalist i VG

Av: Jostein Overvik, håndballjournalist i VG

Det er selvsagt svært langt frem til OL i Rio om 2,5 år. Men akkurat nå er det vanskelig å se at Norge etter tre strake tak i EM-oppkjøringen skal komme seg etter smellen mot de langt mer aggressive islendingene og komme seg videre i EM.

Island spilte ingen praktkamp med 12 personlige feil, men de hadde klart mest guts styrte poengene sikkert i land til Sagaøya. Norge var ikke på fra start og klarte aldri å ta styringen på noe som helst.

Kanskje fordi det var bare Kristian Kjelling som fungerte av veteranene. Magnus Dahl var bedre enn Ole Erevik på keeperplassen. André Lindboe bedre enn Håvard Tvedten på venstrekanten. Magnus Gullerud bedre enn Bjarte Myrhol på streken.

Det er positivt at nye folk står frem – Harald Reinkind var den beste av dem alle – men ferskingenes fremgang gir ikke seier i et internasjonalt mesterskap. Norge var faktisk ikke i nærheten i sin viktigste kamp på flere år.

Det er skremmende.

Det begynte fullstendig elendig. 6-1 til Island etter syv minutter. Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved Robert Hedins valg av Espen Lie Hansen på bekostning av Kristian Kjelling.

Men Lie Hansen – med to skuddbom og to forsvarsfeil i starten – var langt fra den eneste med grus i startmotoren. Ole Erevik kom aldri i gang i mål og en veteran som Bjarte Myrhol slet også blytungt utover i omgangen. Det samme gjaldt Håvard Tvedten etter håndskaden. han traff på straffene, men var ikke på offensiven.

Tvedten slapp til Porir Olafsson fra høyrekanten. Akkurat som mesterskapsdebutant Steffen Berg Løkkebø var alt for snill med verdensstjernen Gudjon Valur Sigurdsson på motsatt kant. Island scoret på sine seks første skudd fra kantene før Magnus Dahl kom inn i mål etter 20 minutter og ga Norge keeperspill

Nå klarte ikke Kjelling å forvandle kampen da han kom på banen. Norge kom på hælene fra start og var i store problemer omgangen ut. EM-debutanten Harald reinkind var både god og dårlig. Glimrende scoringer ble avløst av dumme feil.

Halve laget er debutanter – og slik så det faktisk også ut.

Robert Hedins satsing har vokst kraftig siden forrige mesterskap. I 2012-EM var hverken coach Kent Harry Andersson eller keepertrener Steinar Ege med.

I tillegg lurer de gamle storspillerne Glenn Solberg og Christian Berge i kulissene. To av Norges beste håndballhjerner gjennom tidene har formelt ansvaret for rekruttsamlingen i forbindelse med EM-kampene i Ålborg.

Med Hedin bruker dem i analysearbeidet og har en fått en langt brede base for sitt arbeid. Norge vil til Rio-OL i 2016 og har tatt konsekvensen av det.

De neste to årene vil vise om håndballgutta lykkes med å komme ut av skyggenes OL-dal. Jentene har siden 1988 tatt to OL-gull og til sammen fem medaljer i det aller gjeveste mesterkskapet.

Håndballgutta har ikke deltatt siden 1972.

Flere av spillerne den gang trakk seg på grunn av terrorangrepet i deltagerlandsbyen. Norge slo Spania, tapte for bronsevinner Romania, men røk ut etter 15-15 mot vertsnasjonen Vest-Tyskland. Tyskerne hadde en spiller for mye på banen mot slutten uten at dommerne gjorde noe.

Det var dramatikk for 42 år siden også. Vi får håpe det ikke går ytterligere 42 år til neste OL-drama for Norges del.

Messi starter ikke mot sin favorittmotstander

MADRID (VG) Madrid mot Barcelona og seriefinale hører sammen. Men i kveld er det en annerledes utgave av arten.

Lionel Messi, Koke Resurreccion

STARTER PÅ BENKEN: Lionel Messi vil ikke være involvert fra start mot Koke og Atletico Madrid i kveldens storoppgjør. Foto: AP Photo/Manu Fernandez

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

For nå er det Atletico Madrid alles øyne er rettet mot, klubben som har holdt koken, litt mot de fleste odds, gjennom hele sesongen.

Dette er kampen Spania har ventet på i flere uker. Nasjonens mest entusiastiske fotballsupportere kjøper posevis av nøtter utenfor Vicente Calderon, mens de gjør seg klare til møtet med selveste Barcelona, som lar Lionel Messi starte på benken. Atletico Madrid skal opp til eksamen, i den siste serierunden i første halvdel av sesongen.

VG LIVE: Følg kampen direkte fra kl. 20.00

Mens lagene varmer opp, og hovedsponsor «Azerbaijan/land of fire» dominerer i midtsirkelen kan vi minne om tallene til to lag som også er «on fire»:

Begge har 49 poeng, begge har 16 seire, én uavgjort og ett tap, Barcelona har fem mål bedre målforskjell. Atletico Madrid har tapt de seks siste seriemøtene med Barcelona. Tre ganger har de møtt hverandre i ligaen etter at Diego Simeone overtok som Atletico-trener, hver eneste gang har Barcelona vunnet 2-1. Men de to Supercup-finalene (hjemme og borte) sist sommer endte begge uavgjort, så «Atleti» nærmer seg.

Atletico Madrid har scoret 47 mål i serien, som jo lar seg høre, men bare 11 baklengs er enda mer imponerende. Simeones lag er ekstremt godt organisert. Atletico dominerer ikke kamper, som Barcelona og Real, når det gjelder ballinnehav. Atletico har et snitt på 48,6 prosent ballinnehav denne sesongen, Barcelona er oppe i 66,4. Da Atletico slo Real Madrid 1-0 på bortebane i høst, hadde laget ballen bare i 37 prosent av tiden.

Det forteller om en stram og defensiv utgangsposisjon, men det er likevel tungt å kalle Atletico for et defensivt orientert lag. Laget angriper med stor fart, og har altså scoret over 2,5 mål pr. kamp. Nådeløse Diego Costa har satt inn 19 av dem, og med det er han bare ett bak Cristiano Ronaldo. Han er nøkkelmann for Atletico i kveld også.

Upublisert! Vignettbilde av Trond Johannessen. FOTO: KARIN BEATE NØSTERUD/VG

Trond Johannessen, VGs journalist på internasjonal fotball

Men det finnes en nøkkelmann på motsatt side også, dog blant reservene. Lionel Messi er klar for sin første seriekamp på to måneder. Messi fikk en snau halvtime i cupen mot Getafe i midtuken, og det virket som om opptreningsperioden etter skaden hadde gjort ham godt: To mål, først en enkel (men lekker) bredside, deretter et raid i stor fart avsluttet med en sedvanlig klinisk avslutning.

Og Barcelonas egen hjemmeside vet å minne om dette foran kveldes storkamp: Atletico Madrid er Messis favorittmotstander.

Med hele 20 mål (17 i ligaen, tre i cupen) er det ikke noe lag Messi har scoret flere ganger mot. Hvert eneste år de syv siste sesongene har Messi scoret mot Atletico Madrid. 12 av målene har kommet på Camp Nou, åtte på Vicente Calderón.

6. januar 2009 ble Messi applaudert av Calderón av hjemmefansen, etter å ha scoret hat-trick. Så gjenstår det å se hvordan stemningen er når dommeren blåser av kveldens oppgjør, litt før klokken 22.

Lagene:

Atlético: Courtois, Juanfran, Miranda, Godín, Filipe Luis, Tiago, Gabi, Koke, Arda, Diego Costa, David Villa.

Barcelona: Victor Valdés, Dani Alves, Piqué, Mascherano, Alba, Busquets, Xavi, Iniesta, Pedro, Fabregas, Alexis.

Solskjær trenger en som seg selv

CARDIFF (VG) (Cardiff – West Ham 0-2) Hvorfor bare Crystal Palace så langt har scoret færre Cardiff i Premier League, var lett å se på Cardiff City Stadium.

Av: Øyvind Herrebrøden, sportsjournalist i VG.

I CARDIFF: VGs Øyvind Herrebrøden.

Av Øyvind Herrebrøden, journalist i VG

Solen skinte. Januarhimmelen var blå som Cardiff Citys drakter i gamle dager, og klubbens intime, flotte stadion var fullsatt (27 750 lidenskapelige sjeler). Nede i sentrum satt en gatemusikant og klimpret «Always look on the bright side of life» på nylonstrengeren sin. Alt var liksom perfekt, iscenesatt og tilrettelagt før Ole Gunnar Solskjær inntok Premier League som manager for aller første gang.

Men det ble tap 0-2. Og det er tydelig at Solskjær mangler en som seg selv. En «natural gifted» avslutter, som tidligere Manchester United-manager Alex Ferguson i sin egen biografi kalte nordmannen da SAF påpekte at OGS var den aller beste til å skyve ballen over streken blant alle hans toppspisser gjennom 27 år.

Cardiffs Fraizer Campbell har aldri scoret mye, og det er nok litt av grunnen til at han har rukket å være innom fem engelske klubber i en alder av 26 år. Jeg mener å huske at han så spennende ut på Old Trafford da han kom inn i Ole Gunnar Solskjærs testimonialkamp mot Espanyol for snart seks år siden, men noen målscorer er han ikke blitt.

Mens Carlton Cole fikk én sjanse da han lusket inn på bakre stolpe og dyttet nonsjalant 1-0 i mål. Det var det han trengte i denne matchen – og det definerte resten av forløpet. I motsatt ende av banen var de gode forsøkene iallfall syv. Men enten traff man utenfor eller altfor ofte rett på Adrian i West Ham-målet. Waliserne hadde ingen hardtslående Rocky.

For det hjalp heller ikke at byens kanskje største fotballhelt akkurat nå – Craig Bellamy – kom inn som spiss. Eller som høyreving, venstreving, offensiv midtbane, playmaker eller anker eller hva det var (fyren var overalt!). 34-åringen, som Solskjær fikk masse spørsmål om dagen før, blir garantert viktig i kampen for Premier League-tilværelsen.

Det positive for Cardiff: Du så et Solskjær-preg, slik vi ble vant med å se Molde i eliteserien, etter hvert. Forsøk på ballhold på motstanderens halvdel, ventende på å det mulige gjennombruddet på siste tredjedel. Det ble litt avventende før pause, og 1-0-goalen til Cole ødela en god Cardiff-periode. Men 2. omgang var det totaldominans – og bra med sjanser. Før denne kampen hadde røde «Bluebirds» et ballbesittelsessnitt på 44. Lørdag hadde de ballen i 63 prosent av tiden.

Typisk nok kontret West Ham inn 2-0 på overtid. Og resultatet ble nesten like svakt som seriepremieren mot Sarpsborg med Molde i 2011 (0-3).

 Det negative: Dette var et West Ham i krise. Med ti mann i 20 minutter. Med 0-11 på de to siste matchene, uten seier i ligaen siden november. Og manager Sam Allardyce, fyren som har sagt at hvis han hadde et italiensk navn, vil han hatt en av toppjobbene i engelsk fotball, kjempet muligens for jobben sin. Men de tok tre poeng. Bortefansen ertet med «We’ve only got ten men!» før sluttsignalet.

Og nå er det Manchester City og Manchester United som er neste i ligaen for Cardiff og Solskjær. Borte.

Hvorfor henger handikappede etter i norsk idrett?

HAR EN DRØM: Sammen med Ine Wigernæs mottok Cato Zahl Pedersen lørdag Idrettsgallaens hederspris av Kong Harald på vegne av Ridderrennet. Pedersen har en drøm om at norsk handikappidrett skal få sitt store gjennombrudd under et eventuelt Paralympics i 2022. Foto: FRODE HANSEN

HAR EN DRØM: Sammen med Ine Wigernæs mottok Cato Zahl Pedersen  Idrettsgallaens hederspris av Kong Harald på vegne av Ridderrennet sist lørdag. Pedersen har en drøm om at norsk handikapidrett skal få sitt store gjennombrudd under et eventuelt Paralympics i 2022. Foto: FRODE HANSEN

Ole Andreas Steen har et godt håndballhode. Derfor er han blitt assistenttrener i eliteserien. Det er dessverre en sjelden historie om en handikappet ressursperson i norsk idrett.

Jostein Overvik, sportsreporter i VG

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Vi liker å fremstille oss som en nasjon der alle har like muligheter, men det er ingen tvil om at handikappede henger etter i norsk idrett. Antagelig fordi det blir satset mye mer på toppidrett for funksjonsfriske i forhold til toppidrett for handikappede.

Det er nok å se på resultatene fra Vancouver for fire år siden. I OL ble Norge 4. beste nasjon, tok ni gull og totalt 9 prosent av medaljene.

I Paralympics var vinternasjonen Norge bare 12. beste land i nasjonskampen, skiskytteren Nils Erik Ulset vant det eneste gullet og Norge tok bare 3 prosent av de 177 medaljene.

Norge var langt fremme i handikappidrettens barndom, men er senere blitt hengende etter. Det var nettopp derfor tårene til Cato Zahl Pedersen virket så sterkt på Idrettsgallaen sist lørdag.

Han var selvsagt rørt over at Ridderrennet ble æret med hedersprisen, men var aller mest opptatt av å uttrykke sitt håp om at norsk handikappidrett skal få et gjennombrudd under et eventuelt Paralympics i Oslo i 2022.

Det er ganske typisk at vi hele tiden bare snakker om OL i 2022. Men nevner ikke i samme åndedrag Paralympics. Det må selvsagt også vi i media ta vår del av ansvaret for.

Men det er heller ingen tvil om at handikappidretten ikke har blitt løftet godt nok frem av Norges Idrettsforbund. Dette forsøker det sittende regimet å gjøre noe med, men det spørs om det gjøres nok. Det trengs både penger og kompetanse.

For nivået internasjonalt er blitt høyt og Paralympics i London i 2012 var et voldsomt gjennombrudd internasjonal. Interessen i England var like enorm som for OL noen uker før. Handikappidretten inneholder jo ofte sterkere menneskelige historier og kan være vel så underholdene som idrett for funksjonsfriske.

Det kom meget tydelig frem.

RUNARS TRENERTEAM: Marinko Kurtovic og Ole Andreas Steen. Foto: PER LANGEVEI

RUNARS TRENERTEAM: Marinko Kurtovic og Ole Andreas Steen. Foto: PER LANGEVEI

Cato Zahl Pedersen drømmer om at norsk handikappidrett skal få et slikt gjennombrudd om åtte år.

Han har i mange år vært en ressursperson. Ikke bare for handikappidretten, men like mye for hele Olympiatoppen.

Cato Zahl Pedersen har helt siden sin aktive karriere vært et stort forbilde for mange. Svømmeren Sarah Louise Rung har med sine to paralympiske og syv VM-gull vokst til et lignende forbilde.

Men det er for få nasjonale forbilder blant de handikappede.

I den sammenheng gir Ole Andreas Steen nå et viktig bidrag.

Men egentlig er han jo ikke handikappet som Marinko Kurtovics assistent i Runar. Som CP-rammet har han riktig nok ikke den spillerbakgrunnen som er vanlig blant trenere i håndballens eliteserie.

Men øynene og hodet – og dermed også analysene – er det jo ikke noe i veien med. Det er flott at kapasiteten hans blir utnyttet.

 

Verdens beste Bøhn

Karl Erik Bøhn har alltid likt å kalle de rundt seg for verdens beste.
Karl Erik Bøhn i aksjon som Györ-trener før Champions League-finalen i 2012. Foto: Geir Olsen, VG

Karl Erik Bøhn i aksjon som Györ-trener før Champions League-finalen i 2012. Foto: Geir Olsen, VG

Da han var trener for Larviks håndballag, omtalte han dem som «verdens beste jenter». For noen uker siden, da Norge fortsatt holdt koken i håndball-VM, sa han at Nora Mørk var «verdens beste håndballspiller». Og ikke minst har han kalt legene og sykepleierne som har behandlet på Rikshospitalet for «verdens beste team».

VG-journalist Ole Kristian Strøm.

VG-journalist Ole Kristian Strøm.

På julaften la han ut et bilde av sine barn Filip og Jenny og kalte dem «verdens to beste». Men det er vel Karl Erik Bøhn selv som aller mest fortjener betegnelsen «verdens beste». Han som sier at «det er ikke synd på meg». Som åpent forteller at han har fått dødsdommen, samme dag som legene har gitt ham beskjeden om at kreften hans er uhelbredelig.

Jeg må innrømme at det var tøft å sitte som vaktsjef i avisen den kvelden, lille julaften. Jeg møtte Karl Erik første gang for et par tiår siden. Han gjorde inntrykk på meg allerede den gang. Siden har det forsterket seg. Måten han har taklet kreftsykdommen på, topper selvfølgelig alt.

Det er mange helter der ute som kjemper mot sykdommen. Mot kreften. Bøhn har gitt dem et ansikt. Hans stayerevne og stå-på-vilje må være til inspirasjon, uansett hvor mørkt det måtte se ut. Hvor hard kampen mot kreftcellene er.

Åpenhet rundt kreftsykdommen kan bidra til å øke folks kunnskap og minske fordommene. Når Bøhn gir VG det usminkede bildet av øyeblikket der legene forteller ham den tragiske sannheten, så er det noe som får veldig mange av oss til å stoppe opp og tenke. Ikke bare på han, men på alle andre vi kjenner som er rammet av kreft – eller andre alvorlig sykdommer.

Dermed er det ikke sagt at Bøhns åpne linje er riktig for alle. Det må føles riktig for den enkelte. Men det er ingen tvil om at håndballtrenerens åpenhet kan bety noe for andre i samme situasjon. Det kan også være til hjelp for ham selv. Hvis en klarer, som Karl Erik Bøhn, å dele det med andre, slipper en å måtte slite med det tunge i ensomhet.
Han sa lillejulaften at dette ville bli hans siste jul. Likevel klarer han å glede seg over de små tingene. Trolig lever dødsdømte Karl Erik Bøhn mer enn de fleste av oss friske.

Verdens beste Bøhn.

Solskjærs superreserver

NEWCASTLE-CARDIFF OLE G. SOLSKJAERNEWCASTLE (VG) Han fikset biffen selv som spiller i Premier League-debuten. Som manager fant Ole Gunnar Solskjær sine «supersubs» på første forsøk.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VG

I 1996 satte han inn 2-2-målet mot Blackburn i sin første kamp for Manchester United.

Selv om han ikke scoret målene selv denne gangen, var det innbytterne som gjorde jobben for ham. Solskjær valgte å sette inn Craig Noone og Fraizer Campbell.

Denne gangen ga han sine «supersubs» sjansen.

To bytter. To scoringer. Avansement i FA-cupen. Drømmedebut.

Selv jublet han behersket, men var tydelig veldig fornøyd. Naturlig nok.

For måten Cardiff snudde kampen på var imponerende, og det var også blitzregnet før avspark.

Det var såpass voldsomt at Newcastle-sjef Alan Pardew pent måtte vente før han klarte å passere armeen med fotografer og ta seg til sin plass.

For det var Ole Gunnar Solskjær absolutt alt handlet om i en av Englands mest fotballgale byer.

Selv satt han seg rolig – og tilsynelatende avslappet – ned sammen med trenerteamet. Det tok syv minutter før han reiste seg fra setet.

I løpet av samme periode hadde Pardew gestikulert og ropt kontinuerlig, men etter hvert ble Solskjær betraktelig mer aktiv selv. Han var imidlertid ikke like hoppende og skrikende som kollegaen.

40-åringen applauderte forsøk og kom med korte instruksjoner.

Manchester United-fansen sang «You are my Solskjaer», mens hans nye klubbs tilhengere får «You are my Cardiff» til å runge til samme melodi. Bortefansen, som var omtrent 500 på St. James’ Park, fikk også Solskjær til å gjøre «The Ayatollah», som er noe supporterne gjør i hver eneste kamp.

Det meste gikk veien.

Og i motsetning til mange andre managere som ikke har britisk pass, slipper Solskjær å oppleve en periode hvor han må jobbe for å bli «akseptert».

Roberto Mancini måtte vinne FA-cupen for at et blodtørst engelsk pressekorps skulle slutte å jage ham.

I Premier League-sirkuset slipper oftere managere, som tidligere har oppnådd noe som spillere i samme liga, betraktelig billigere unna enn andre.

Det har man for eksempel sett tidligere med for eksempel Steve Bruce og Mark Hughes.

Og det kan komme godt med når man skal prøve å berge plassen i Premier League.

Men fortsetter han i samme spor som i debuten, blir presset fra journalistene aldri noe problem uansett.

For starten kunne ikke ha vært bedre.

Magnus vil aldri få en pris på Idrettsgallaen

Av Øystein Jarlsbo, journalist sport VG

 

Magnus Midtbø (24) er nominert i «Åpen klasse» foran Idrettsgallaen i Spektrum lørdag. Men han vinner ikke den prisen – hverken nå eller en gang i fremtiden.

 

 

braastad02835119-jpg-897Utmerkelsen tilfaller helt sikkert Magnus Carlsen. Magnus Midtbø (bildet fra Rodellar nord i Spania) vil ikke et øyeblikk synes det er urettferdig, selv om han kanskje burde fått den – en gang – for sine klatreprestasjoner av ypperste klasse.

Les verdensklasse.

Men det vil han ikke få. Ikke nå. Ikke i årene som kommer. Det være seg i den ene eller den andre klassen under Idrettsgallaen. Til det bedriver han en aktivitet som er for ukjent eller for vanskelig å forstå for folk flest, Idrettsgallaens jury inkludert: Toppidrettssjef Tore Øvrebø (juryleder), Karen-Marie Ellefsen, Hanne Haugland, Else-Marthe Sørlie Lybekk, Jan-Erik Aalbu, Kjetil André Aamodt (bildet) og Dag Vidar Hanstad.

Eller vi i VG.

Magnus Midtbø fikk ikke plass på VGs etablerte 100 liste over Norges beste/mest populære idrettsutøvere i året som gikk.

Magnus Midtbø (bildet under: ruteklatring i Spania) ble nummer tre i World Games i Colombia i 2013. Det er et slags OL for ikke-olympiske idretter. Han har også oppnådd toppresultater i klatringens verdenscup, i konkurranse med utøvere fra Russland, Japan, Spania, Frankrike, Østerrike, Tsjekkia, Tyskland, Canada, USA, Kina – nasjoner der sportsklatring er populært og utbredt.

braastad02834801-jpg-204I Frankrike drar den typiske familien ut og klatrer i helga, slik den typisk norske går tur – på bena eller på ski. Franskmennene, kineserne, russerne har også lange og sterke tradisjoner når det gjelder akrobatikk/turn, som med hensyn til fysisk utfoldelse (styrke/smidighet) er nær knyttet til sportsklatring – den typen klatring som Magnus Midtbø bedriver.

Klatring som rekreasjon og fritidsaktivitet har forresten fått et kraftig oppsving i Norge, i takt med utbygging av innendørsanlegg og tilrettelegging i naturen. Klatreforbundet hadde nesten 18 000 medlemmer i 2012, dobbelt så mange som ganske mange andre særforbund i Norges idrettsforbund.

Men: sammenliknet med tradisjonstunge idretter og fysiske aktiviteter er det selvsagt en miniputt; en slags fis (ikke å forveksle med FIS). Derfor dro Magnus Midtbø tidlig ut fra Norge – til det store utland – for å bli god: Menge seg med de aller beste for å bli så god som han gjerne ville bli.

Akkurat nå er han i Spania. Der forsøker han å gå en av verdens hardeste ruter, det vil si en «linje» opp en fjellvegg (omtrent så bratt og overhengende som den på bildet over). Det er helt umulig å forestille seg hvor hardt det er. Magnus Midtbø har forsøkt å gå hele mange, mange ganger.

I fjor ga han midlertidig opp, nå er han tilbake.

For å få et inntrykk av hvor vanskelig det er, kan du se en videosnutt fra NRKs ypperlige serie «Min idrett» som fikk veldig mange klikk på vg.no/VGTV i 2011 – eller se ham på ruten det er snakk om på Vimeo: Neanderthal (navnet på ruten)

http://vimeo.com/69255327

Selv synes jeg Kjetil Østlis intervju med Magnus Midtbø i Harvest (også publisert i A-magasinet) forteller en god del om hva det er snakk om.

http://harvest.as/artikkel/Klatreren-magnus-midtbo

Men ikke på langt nær tilstrekkelig. For mens «alle» har spilt fotball og gått på ski, og «vet» hvor lett/vanskelig det er, har så å si ingen i nordmenn vært i nærheten av å utføre det Magnus Midtbø har gjort – og gjør.

Du vil nemlig ikke komme av bakken om du skulle forsøke å klatre de vanskelige (høyt graderte) rutene han har klatret, for ikke å snakke den han nå er nær ved å klare i spanske Santa Linya.

tas031013-kunstl-p5--432Det kan sammenliknes med Anne Line Gjersem (bildet fra trening i Malmö).

For første gang på 50 år har 19-åringen skaffet Norge en OL-plass i kunstløp. Det gjorde Malmö-bosatte Gjersem i en siste og helt avgjørende – en slags kvalifiseringsfinale – i september.

20 kvinnelige kunstløpere fra 30 nasjoner er kommet gjennom nåløyet til Sotsji.

Kunstløp er sammen med ishockey den desidert største idretten i vinter-OL. Den individuelle konkurransen for kvinner er den desidert mest populære i kunstløp, de beste kommer fra folkerike Asia, Nord-Amerika, Russland og Italia. Det behøver ikke nødvendigvis si noe om hvor vanskelig det er å hevde seg internasjonalt – i den absolutte toppen.

Men jeg tror vi kan slå fast at det er veldig vanskelig, og at ingen av oss – utover at ingen nordmenn har vært gode nok på 50 år – har peiling på hvor vanskelig det er.

hej5284-jpgoslo-2013-212 Anne Line Gjersem er ikke nominert i noen av Idrettsgallaens mange klasser. Strengt tatt burde hun vært det «Årets gjennombrudd» sammen med twintip-kjører Tiril Sjåstad Christiansen (bildet, korsbåndskadet), slalåmkjører Henrik Kristoffersen, fotballspiller Caroline Graham Hansen og roerne Are Strandli og Kristian Brun.

Anne Line Gjersem er i likhet med Magnus Midtbø ikke på VGs 100 liste for 2013.

Hva mener du?  Er kunstløp og klatring så sært at nevnte utelatelser ikke er noe å snakke om?