Vet hva han snakker om

jarlsbo37026a-jpgr-d-99

Av Øystein Jarlsbo, journalist sport VG

Det er noe alle har snakket og snakker om. Nå er det en som vet hva han snakker om som hevder at også norske idrettsutøvere har drevet med bloddoping.

Ikke bare utlendingene, altså.

Mads Drange er tidligere avdelingsleder i Antidoping Norge, der han jobbet i ti år. I sin ennå ikke utgitte bok har han skrevet om oppdagelser han gjorde på jobben: blodverdier målt hos norske utøvere kunne tyde på bloddoping.

Mads Dranges bok heter «Den store dopingbløffen».

Jeg har ingen mistanke til at han bløffer. Mest fordi han har jobbet så lenge som han har gjort i Antidoping Norge, og delvis fordi han gjorde et solid inntrykk da jeg for fire år siden ble litt kjent med ham.

Mads Drange (bildet) sto for det praktiske da ledelsen i Antidoping Norge – før Vancouver-OL – ga tillatelse til at jeg kunne innlemmes i deres og det internasjonale antidopingbyrået WADAs meldepliktsystem.

erl2355-jpgoslo-2012-906Bakgrunnen for mitt ønske om dette, var mange utøveres uttrykte misnøye med systemet. Målet var å undersøke om misnøyen var berettiget, og jeg opprettet «Meldepliktbloggen» for å fortelle om mine opplevelser som en av 150 toppidrettsutøvere med plikt til – i antidopingkampens navn – å fortelle om alle mine bevegelser.

(Jeg var altså den eneste ikke-toppidrettsutøver i Norge med meldeplikt)

2. november 2009 fikk jeg tildelt status/passord som såkalt prioritert toppidrettsutøver med plikt til å melde inn til ADAMS – det databaserte meldepliktsystemet – en daglig garantitid om hvor jeg kan treffes (en time, f eks fra 06.00 til 07.00) mellom 06.00 og 23.00.

I tillegg måtte jeg opplyse om hvor jeg ville befinne meg hver dag, 365 dager i året – og for tre måneder om gangen.

Mads Drange opptrådte etterrettelig og seriøst. Alle jeg har lært å kjenne i Antidoping Norge opp gjennom årene, gjør (selvsagt) det. Og han og kollegene hans hadde mye bedre utholdenhet enn jeg, som raskt gikk lei av å opptre i henhold til oppgitt informasjon.

Det gikk ikke lang tid før en av dem ringte og fortalte at en glemt bekreftelse av en endring nå betydde at dopingjegerne ikke visste hvor jeg var.

Vancouver-OL kom uten mine nedtegnelser i det databaserte meldepliktsystemet ADAMS og bloggen.

Men en sak har vært tilbakevendende, før og siden.

Venner og bekjente spør stadig om det ikke er slik de tror, og i mange tilfeller er helt overbevist om, at også norske idrettsstjerner «driver med bloddoping» og EPO. Nå skal jeg snart på jobb for VG i Sotsji-OL, og dermed kommer spørsmålene – nærmest som påstander – med økt hyppighet.

Norsk langrenn var langt foran konkurrentene når det gjaldt smurning på 1990-tallet og det norske toppidrettsmiljøet er så transparent at det ikke er mulig å jukse på denne måten. Blod ut og inn, nåler og blodposer. Piller og injeksjoner.

Det ville lekket fort, har jeg svart.

Hvis Mads Dranges påstander skulle vise seg å være riktige, kan vi kanskje etter hvert få svar på hvorfor norske utøvere har kunnet blodjukse bak lukkede dører.

I eventuell mellomtid, kan det være på sin plass å forklare hva det innebærer.

Bloddoping kan være tapping av eget blod, for så å tilbakeføre det slik at antall røde blodlegemer øker på ikke naturlig vis – etter at kroppen har kompensert for bortfallet ved blodtappingen.

Manipulasjonen er som å installere en turbo, den gir – for å si det enkelt – dobbel effekt.

 

De røde legemenene transporterer oksygen til musklene. Med blodmanipulasjonen – blod ut, blodet inn igjen – får musklene mer oksygen enn de egentlig skulle hatt.

De orker å jobbe lenger og hardere.

Utholdenheten øker betraktelig, uten ekstra innsats annet enn med nålen og blodposene.

Det er ulovlig i idretten. Det er doping.

Det går an å bruke andres blod også. Det er imidlertid, av flere årsaker, ikke så lurt.

Samme effekt kan oppnås ved å bruke «naturlige» EPO eller den syntetiske varianten CERA. Begge forkortelsene er navn på legemidler, fremstilt for å hjelpe syke mennesker og personer som har lidd store blodtap.

13lance03072010-jpgn-77Lance Armstrong fikk EPO da han var kreftsyk.

Kappgjengeren Erik Tysse avla positiv dopingprøve på CERA for snart fire år siden.

De som er friske og bruker det, blir veldig pigge.

Driver du med løping, sykling, langrenn eller skøyter, for eksempel, orker du å løpe, tråkke eller gå (mye) fortere over lengre distanser. Du vinner gull, heder og ære, hvis du ikke blir avslørt.