Vet hva han snakker om

jarlsbo37026a-jpgr-d-99

Av Øystein Jarlsbo, journalist sport VG

Det er noe alle har snakket og snakker om. Nå er det en som vet hva han snakker om som hevder at også norske idrettsutøvere har drevet med bloddoping.

Ikke bare utlendingene, altså.

Mads Drange er tidligere avdelingsleder i Antidoping Norge, der han jobbet i ti år. I sin ennå ikke utgitte bok har han skrevet om oppdagelser han gjorde på jobben: blodverdier målt hos norske utøvere kunne tyde på bloddoping.

Mads Dranges bok heter «Den store dopingbløffen».

Jeg har ingen mistanke til at han bløffer. Mest fordi han har jobbet så lenge som han har gjort i Antidoping Norge, og delvis fordi han gjorde et solid inntrykk da jeg for fire år siden ble litt kjent med ham.

Mads Drange (bildet) sto for det praktiske da ledelsen i Antidoping Norge – før Vancouver-OL – ga tillatelse til at jeg kunne innlemmes i deres og det internasjonale antidopingbyrået WADAs meldepliktsystem.

erl2355-jpgoslo-2012-906Bakgrunnen for mitt ønske om dette, var mange utøveres uttrykte misnøye med systemet. Målet var å undersøke om misnøyen var berettiget, og jeg opprettet «Meldepliktbloggen» for å fortelle om mine opplevelser som en av 150 toppidrettsutøvere med plikt til – i antidopingkampens navn – å fortelle om alle mine bevegelser.

(Jeg var altså den eneste ikke-toppidrettsutøver i Norge med meldeplikt)

2. november 2009 fikk jeg tildelt status/passord som såkalt prioritert toppidrettsutøver med plikt til å melde inn til ADAMS – det databaserte meldepliktsystemet – en daglig garantitid om hvor jeg kan treffes (en time, f eks fra 06.00 til 07.00) mellom 06.00 og 23.00.

I tillegg måtte jeg opplyse om hvor jeg ville befinne meg hver dag, 365 dager i året – og for tre måneder om gangen.

Mads Drange opptrådte etterrettelig og seriøst. Alle jeg har lært å kjenne i Antidoping Norge opp gjennom årene, gjør (selvsagt) det. Og han og kollegene hans hadde mye bedre utholdenhet enn jeg, som raskt gikk lei av å opptre i henhold til oppgitt informasjon.

Det gikk ikke lang tid før en av dem ringte og fortalte at en glemt bekreftelse av en endring nå betydde at dopingjegerne ikke visste hvor jeg var.

Vancouver-OL kom uten mine nedtegnelser i det databaserte meldepliktsystemet ADAMS og bloggen.

Men en sak har vært tilbakevendende, før og siden.

Venner og bekjente spør stadig om det ikke er slik de tror, og i mange tilfeller er helt overbevist om, at også norske idrettsstjerner «driver med bloddoping» og EPO. Nå skal jeg snart på jobb for VG i Sotsji-OL, og dermed kommer spørsmålene – nærmest som påstander – med økt hyppighet.

Norsk langrenn var langt foran konkurrentene når det gjaldt smurning på 1990-tallet og det norske toppidrettsmiljøet er så transparent at det ikke er mulig å jukse på denne måten. Blod ut og inn, nåler og blodposer. Piller og injeksjoner.

Det ville lekket fort, har jeg svart.

Hvis Mads Dranges påstander skulle vise seg å være riktige, kan vi kanskje etter hvert få svar på hvorfor norske utøvere har kunnet blodjukse bak lukkede dører.

I eventuell mellomtid, kan det være på sin plass å forklare hva det innebærer.

Bloddoping kan være tapping av eget blod, for så å tilbakeføre det slik at antall røde blodlegemer øker på ikke naturlig vis – etter at kroppen har kompensert for bortfallet ved blodtappingen.

Manipulasjonen er som å installere en turbo, den gir – for å si det enkelt – dobbel effekt.

 

De røde legemenene transporterer oksygen til musklene. Med blodmanipulasjonen – blod ut, blodet inn igjen – får musklene mer oksygen enn de egentlig skulle hatt.

De orker å jobbe lenger og hardere.

Utholdenheten øker betraktelig, uten ekstra innsats annet enn med nålen og blodposene.

Det er ulovlig i idretten. Det er doping.

Det går an å bruke andres blod også. Det er imidlertid, av flere årsaker, ikke så lurt.

Samme effekt kan oppnås ved å bruke «naturlige» EPO eller den syntetiske varianten CERA. Begge forkortelsene er navn på legemidler, fremstilt for å hjelpe syke mennesker og personer som har lidd store blodtap.

13lance03072010-jpgn-77Lance Armstrong fikk EPO da han var kreftsyk.

Kappgjengeren Erik Tysse avla positiv dopingprøve på CERA for snart fire år siden.

De som er friske og bruker det, blir veldig pigge.

Driver du med løping, sykling, langrenn eller skøyter, for eksempel, orker du å løpe, tråkke eller gå (mye) fortere over lengre distanser. Du vinner gull, heder og ære, hvis du ikke blir avslørt.

 

 

 

11 tanker om “Vet hva han snakker om

  1. Klart det er doping i norsk idrett også. Jeg for min del ønsker ikke idrett uten doping. Menneskekroppen har for lenge siden pasert grensen for hva den tåler fra naturen sin side. Så doping fri idrett vil ikke være særlig interessant nå se på.

  2. Slike bokutgivelser har en tendens til å komme rett før store begivenheter, slik som nå rett før OL. Det gjør innholdet mer tvilsomt. Når han velger å anonymisere rammer det tilfeldig, det er ikke bra.

  3. Jeg skal ikke si verken det ene eller det andre om doping i Norsk idrett.Men når han Drange nå har sagt A ,må han si B også.Dvs komme med klare bevis for doping og fortelle hele sannheten ellers blir det bare dumt hele greiene.

  4. Hvorfor nevnes spesifikt «norsk langrenn» i dette blogg-innlegget. Fordi det er vinter OL snart? Fordi det er svensker som har forsøkt å nagle våre langrennsløpere til doping-veggen?

    Det er vel ingen holdepunkter for at tilfellene Drange omtaler kommer fra langrennsmiljøet. Det er mange utøvergrupper som driver med utholdenhet. Sykkel (Kjærgård) og Friidrett (Tysse) virker å ha større kulturproblemer rundt dopingproblematikk.

  5. Jeg har lenge lurt på om de store, uslåelige skøyteløperne som f.ex. Heiden ,Ard Schenk og de store nå for tiden , hadde og har rent mel i posen. Hva med de afrikanske langdistansefenomenene ?
    Jeg ser ikke så mye på idrett lenger på grunn av alt jukset !

  6. Da Tyler Hamilton skrev udokumenterede påstande om Bjarne Riis involvering i doping
    var det self sandt og yderst troværdigt…. Når en Tidligere kapacitet indenfor norsk anti-
    doping arbejde skriver det samme om de hellige nordmænd, er det » for at tjene penge «»
    Hold kæft hvor er i hykleriske og dobb moralske i fjeldland….

  7. Har aldri skjønt hva som er så spesielt med Nordmenn? Er dere fra en annen planet? Overmennesker? Er det sånn att alle andre må jukse,for å kunne komme på høyden med dere innen idrett? Må feie for egen dør før men begynner å kritisere å mistenke andre nasjoner,dette er ikke første gang noen av verdens fremste eksperter innen doping arbeid,stiller spørsmålstegn ved blodverdier målt av norske utøvere. På tide å dra opp nisseluene,å våken opp fra denne fantasiverden noen av dere lever i!

  8. Drange er jo veldig smart. På grensen til doping, spør du meg. Klart at han lanserer en slik bok nå like før olympiaden. Det gir masse mere salg, selv om innholdet kan være nokså tynt. Han (Drange) har heller ikke mot til å komme med beviser og navn. Det er feigt det. Nå blir mange utøvere mistenkeliggjort uten mulighet til å forsvare seg. Drange selv vil gå klar under påskudd av taushetsplikt og lojalitet. Han behøver ikke si noe som helst. Han tjener sine penger og det er derfor at boka kommer ut nå. Hensikten helliger framgangsmåten.

  9. de er veldig naivt og tro vi er så mye bedre en andre land vist folk tror vi er så mye bedre en andre med de vi driver med innen idrett og tro at de andre landene må dope seg for og holde følge med oss nei klart de er blitt brukt omfatende bruk her og de er feil og tro noe annet

  10. Drange siger jo blot det som alle (der har bare lidt pejling på doping verdenen) allerede ved: det er legende let at undgå en positiv doping test. Man skal i praksis være enten dum eller meget, meget uheldig for at blive taget.

    At så mange mennesker fuldt og fast tror på at de bedste i Norsk idræt «har en sund anti-doping kultur», på trods af at de lever i et samfund der hvert år sætter nye rekorder i mængden af doping der bliver produceret og konsumeret rundt omkring i landet, kan man jo godt undre sig om. Men det er jo helt logisk at Norske idrætsudøvere uden problemer kan knuse top-dopede konkurrenter (sådan som var tilfældet indtil ihvertfald 2001) og gøre det rent… eller ikke. Det er trist at sige det, men den Norske «anti-doping» holdning er efterhånden latterliggjort i resten af verdenen.

    Ville systematisk doping i Norsk idræt blive afsløret? Jeg tvivler.

    1. Nordmænd vil ikke have deres helte. Enhver journalist eller idrætsperson der forsøger at afsløre doping i Norsk idræt ville blive hængt og parteret i offentligheden. Reaktionen på Drange’s bog er nok den mildeste der nogensinde er set, og det er formodentlig kun fordi han med stor påpasselighed undgår at pege fingre af nogen. Det siger lidt.

    2. Sidst jeg tjekkede så er vældig mange af de folk der træner og styrer Norsk sport i dag, de samme folk der havde muligheden til ubegrænset doping i 1990-tallet (Kjærsgaard var jo bare et enkelt eksempel). I andre lande har man en sund skepsis over for den generations troværdighed.

    Det er en stor fejl mange gør, at tro at der skal mange mennesker til at organisere systematisk doping. Det skal der faktisk ikke. Og det er generelt ikke særligt svært at holde det skjult (nu om dage efterlader man sig ikke affald, kvitteringer eller andet).

    Som sagt: man skal være enten dum eller meget, meget uheldig for at kunne blive taget for doping. Indicier vil der altid være lidt af, men er man så heldig at komme fra Norge er det jo ikke noget man behøver frygte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *