Det er helt umulig å tro at Bjørgen ikke tar gull

Det er nesten umulig å tro at Sports Illustrated kan få rett, når de spår null individuelle OL-gull til selveste Marit Bjørgen.

Av Camilla Vesteng, sportsjournalist i VG.

OL-KLARE: Petter Northug og Marit Bjørgen reiser til Russland og Sotsji mandag. Målet er gullmedaljer. Det tror ikke det amerikanske sportsmagasinet Sports Illustrated noe på. Foto: NTB SCANPIX

OL-KLARE: Petter Northug og Marit Bjørgen reiser til Russland og Sotsji mandag. Målet er gullmedaljer. Det tror ikke det amerikanske sportsmagasinet Sports Illustrated noe på. Foto: NTB SCANPIX

Det amerikanske sportsmagasinet Sports Illustrated har 23 millioner lesere hver uke. I neste utgave kan alle millionene lese at Norge blir tippet frem som OLs beste nasjon i Sotsji. So far, so good. Men så skjer det, de spår null individuelle OL-gull til Bjørgen.

Det er faktisk ganske vanskelig å tenke tanken at Bjørgen kommer hjem fra Russland med bare stafettgullet rundt halsen. Hun har tatt elleve (!!!) gullmedaljer fordelt på de tre siste mesterskapene. Null gull til Bjørgen i Sotsji? Det er faktisk lettere å tro at hun tar alle seks gullene.

Da Sports Illustrated-journalistene satte seg ned for å tippe medaljene i de 98 øvelsene i OL, så tenkte de kanskje: I rettferdighets navn, nå har hun skidronningen fra Norge vunnet nok, nå fortjener noen andre å vinne! Justyna Kowalczyk for eksempel. Nå er det hennes tur. Hun tok kun ett OL-gull sist, hun fortjener gull. Og ikke bare ett, hun fortjener to.

Selv om Bjørgen fikk bank av Therese Johaug under NM på ski, så har Bjørgen overbevist i verdenscupen, hun vant minitouren i Kuusamo, hun vant både sprinten og distanserennet i Davos.

Men i følge det amerikanske sportsmagasinet er hun bare god nok for to individuelle sølv. De tipper lagsprintgull til Norge, men det er en øvelse Bjørgen har stått over i hvert eneste mesterskap siden VM-bronsen i Sapporo i 2007.

Den norske trøsten får være at Therese Johaug spås gull på tremila.

Jeg garanterer at Bjørgen blir helt utrøstelig dersom Sports Illustrated-tipset går inn. Det vil også være vanskelig å finne felles trøst med Northug som ikke tar ett eneste gull.

Men det er liksom bare helt umulig å tro på dette tipset. Det er jo ikke mulig at langrennsdronningen ikke tar ett eneste individuelt OL-gull. Eller?

Hva tror du?

De BESTE januarkjøpene i England

ecfcc9e513a24968ab70-22

Manchester Uniteds Nemanja Vidic i aksjon. Foto: Scott Heppell, AP.

Det har vært gjort mange mislykkede kjøp i januar måned. Men også endel svært gode. Her har jeg satt opp en liste over de 10 kjøpene jeg mener har vært de beste, siden januarvinduet ble åpnet for første gang i 2002.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

1. Nemanja Vidic, fra Spartak Moskva til Manchester United for £ 7 millioner i 2006.

Da Alex Ferguson hadde tapt ligagullet til Arsenal (2004) og Chelsea (2005), og gikk mot et nytt tap i 2006, kom kjøpet som strammet opp forsvaret – og vant fire gull de fem neste sesongene. Vidic ble The Rock, han som ble kaptein og som sto imot da det gjaldt som mest. Dannet et strålende par med Rio Ferdinand.

Soccer - Barclays Premier League - Liverpool v Aston Villa - Anfield2. Luis Suarez, fra Ajax til Liverpool for £ 22,8 millioner i 2011.

Kom samme dag som Andy Carroll, kostet langt mindre, og sportslig har han vært et eventyr for Liverpool, og et meget godt kjøp. Verd mer enn det dobbelte i dag, er det kun noen utenomsportslige episoder som er negativt ved Suarez. 73 mål på 108 starter for Liverpool – så langt. Sjelden skadet, og et aktivum i hver eneste kamp.

3. Branislav Ivanovic, fra Lokomotiv Moskva til Chelsea for £ 9 millioner i 2008.

Den råsterke forsvarsspilleren er et av Chelseas beste kjøp. En moderat sum, for en anvendelig spiller som sjelden er skadet og som oftest er til å stole på. Ivanovic er mest brukt som back, men kan også brukes i midtforsvaret. Har vært meget stabil i de seks årene han har vært i Chelsea. Scorer også viktige mål.

4. Patrice Evra, fra Monaco til Manchester United for £ 5,5 millioner i 2006.

Kjøpt samtidig med Vidic, enda billigere, noe som må være et av de beste dobbeltkjøpene i historien. Evra har gitt åtte års glimrende service til Manchester United, er fast landslagsback for Frankrike, vært kaptein/visekaptein for både klubb og landslag. Har også scoret en del viktige mål, og er fortsatt en viktig spiller for klubben.

5. Daniel Sturridge, fra Chelsea til Liverpool for £ 12 millioner, i 2013.

Lettbente Sturridge, er talentet som ble fostret opp i Manchester City, men aldri følte han fikk sjansen der. Det samme følte han etter hvert i Chelsea, og i Liverpool har han virkelig vist hvorfor: Sturridge har vært en åpenbaring siden han kom til klubben. Rykket, farten og målproduksjonen hans har vært/er enorm.

6. Theo Walcott, fra Southampton til Arsenal for £ 5 millioner, i 2006.

Var bare 16 år, da han ble kjøpt av Arsene Wenger og Arsenal. En enorm sum, som senere ble oppjustert til ni millioner pund i 2008. Men som har vist seg som en meget god investering. Walcotts fart er enorm, og han er mest brukt på kanten, selv om han helst vil spille spiss. Har etablert seg i landslagstroppen og vist seg som et meget godt kjøp.

7. Seamus Coleman, fra Sligo Rovers til Everton for £ 60 000, i 2009.

Beviset på at det fortsatt går an å kjøpe godt og billig. Coleman var opprinnelig en back som i starten ble brukt som kantspiller i Everton, men er siden blitt til en av de bedre høyrebackene i Premier League. En offensiv type, som Everton fant via talentspeidere i Irland. Nå landslagsmann for Irland og en viktig spiller for Everton.

8. Ryan Shawcross, fra Manchester United til Stoke for £ 1 million i 2008.

Det var ikke lett å komme inn på Uniteds lag på den tiden Shawcross var en ung og lovende stopper. Derfor slo han til da Stoke ville ha han, og siden har Shawcross både blitt kaptein og en meget viktig brikke på Stoke. I ettertid er overgangssummen latterlig lav, og et av de beste kjøpene Stoke noen gang har gjort. Tøffing som alltid gir alt.

sx9f5d33

VGs Knut Espen Svegaarden.

9. David James, fra West Ham til Manchester City for £ 2 millioner i 2004.

Citys manager, Kevin Keegan, startet sesongen 2003/04 med veteranen David Seaman i mål, og det nærmet seg både katastrofe og nedrykk da Keegan fikk fatt i David James fra West Ham. Han reddet laget fra nedrykk, og hadde to meget gode sesonger i Citys mål etter det. Et av Keegans og Citys beste og viktigste kjøp de 10 siste årene.

10. Brede Hangeland, fra FC København til Fulham for £ 2,5 millioner i 2008.

Etter seks gode sesonger i Fulham, er det liten tvil om at dette var en god investering fra klubben. Hangelands tilstedeværelse i et Fulham-forsvar er bare blitt viktigere med årene, og han ble også gjort til kaptein. Stor og sterk ledertype som allerede går for å være blant de beste spillerne Fulham noen gang har hatt. Mye skadet den siste tiden.

Hva synes du? Sett gjerne opp din egen liste i kommentarfeltet.

Få med deg siste nytt fra overgangsmarkedet i Silly Season-bloggen!

«Solskjær, hva er stillingen?»

FIKK DET TØFT: I likhet med alle andre som har prøvd seg denne sesongen, måtte Ole Gunnar Solskjær forlate Etihad uten poeng. Foto: PA

FIKK DET TØFT: I likhet med alle andre som har prøvd seg denne sesongen, måtte Ole Gunnar Solskjær forlate Etihad uten poeng. Foto: PA

MANCHESTER (VG) Ole Gunnar Solskjær så Cardiff utligne på Etihad Stadium uten å vise noen form for glede. Sannsynligvis fordi han skjønte at det aldri kunne holde.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VG – på Etihad Stadium

For mens Craig Noone, lagkameratene og bortefansen feiret som gale, sto Solskjær fullstendig rolig på sidelinjen. Han hverken smilte eller strakk armene i været.

I stedet satte han seg ned ved siden av assistent Mark Dempsey etter å ha puttet en tyggegummi i munnen.

Og bare fire minutter etter Noones utligning, satte Jesus Navas inn 2-1. Som på alle mulige måter var uunngåelig.

For Cardiff hadde ryggen mot veggen fra første spark på ballen i Manchester. Solskjær hadde så vidt rukket å sette seg ned på Formel 1-setet på Etihad Stadium før hans disipler var i kjempetrøbbel.

Vertene burde ha fått straffe imot allerede etter et halvminutt, men de hadde den nødvendige flaksen og marginene med seg i kampens første avgjørende situasjon.

Men det kunne ikke holde, for City kjørte over waliserne på heftig vis. Skuddene og sjansene kom fra alle mulige vinkler og posisjoner.

Og hjemmesupporterne likte godt at en gammel Manchester United-helt slet på Eastlands. 40-åringen fikk pipekonsert og rop som «f**k off Solskjaer». Uten at han så ut til å bli nevneverdig preget av det.

Nordmannen forsøkte ved noen anledninger å piske spillerne høyere opp i banen, men det hjalp ikke. Rett og slett fordi Manchester City var mange hakk bedre i absolutt alt. Cardiff ble presset så langt tilbake at de nesten rygget inn i egne supportere bak målet til David Marshall.

Det var lenge noe helt annet etter pause. Cardiff klarte å få Citys stjernegalleri ut av rytmen, og de kom til noen farligheter. De hadde en perioder hvor de var nærmere 2-2 enn hjemmelaget var en ny fulltreffer. Det må gi optimisme og tro på å berge plassen i Premier League.

Men da Manuel Pellegrinis mannskap satte opp turboen i noen øyeblikk, hamret de inn to nye baller bak Marshall. Og da måtte det gå med Cardiff som med de aller fleste som har kommet på besøk til Citys lekegrind.

Det gledet de lyseblå supporterne, som kunne synge «Solskjaer, what’s the score?».

I god Solskjær-stil scoret hans lag på overtid, men da var det altfor sent.

Trøsten får være at klubber som Tottenham, Arsenal og Manchester United forlot denne arenaen med styggere sifre.

 

En varslet skuffelse

HANG FOR HØYT: EM-avansementet hang akkurat litt for høyt for Robert Hedin og Kristian Kjelling. Foto: NTB SCANPIX

HANG FOR HØYT: EM-avansementet hang akkurat litt for høyt for Robert Hedin og Kristian Kjelling. Foto: NTB SCANPIX

ÅLBORG (VG) De holdt på å stjele ballen to ganger de siste sekundene, men 26-26 mot Ungarn sendte Norge ut av EM. Det er en varslet skuffelse.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Norge har forbedret seg kamp for kamp og tok til slutt også ett poeng. Men det var Ungarn som var i førersetet da EM-avansementet skulle bestemmes.

Sluttspurten til Kristian Kjelling, Håvard Tvedten og resten av laget kom akkurat litt for sent. Ungarn hadde langt fra full kontroll, men hadde skaffet seg nok å gå på.

For bortsett fra 10-12 minutter i 1. omang så hadde Ungarn et slags grep på kampen. Norge måtte vinne, men ledet aldri denne kampen de siste 33 minuttene.

Da må dette kalles en varslet skuffelse. Norge i generasjonsskifte hadde fått en svært tøff EM-gruppe – med tre høyere rangerte nasjoner – og klarte ikke å håndtere motstanderne godt nok. Bortsett fra tidligere landslagskaptein Frode Scheie – som trodde 5. plass var mulig – har de aller fleste ment at Norge var underdog i Gruppe B.

Og det viste de tre EM-kampene til fulle.

Men det har vært klar stigning fra Island til Spania og Ungarn. Det er ikke nok. Nesten på hjemmebane i Ålborg hadde Norge en fin sjanse til å overraske. Alt var lagt til rette. Men håndballgutta klarte det ikke. TV 2-ekspert Bente Svele går akkuart forbi og sier fire betegnende ord:

– The never ending story.

For Norge er fortsatt nestenlaget. Det gikk ikke denne gangen heller. Og det kan koste dyrt. Norge får en vanskeligere VM-kvalifisering til sommeren og kan til slutt komme til å gjøre opp EM-regningen med en tapt OL-plass om ett par år.

Det vil være synd. For den nye generasjonen har sitt store potensiale. Spillerne født fra 1988 til 1995 ligner et lag som kan løfte Norge. Men i kveld var det Ole Erevik, Tvedten og Kjelling som tok de tyngste takene.

Bare for å oppleve at de for n’te gang var helt close noe mye mer.

Norge hadde uansett vært sjanseløse på EM-semfiinalen. Men tre kamper i hovedrunden foran 14.000 tilskuere i Herning hadde hatt stor verdi.

Der er et par motstandere som er langt mer overkommelige enn Ungarn, Island og Spania. Danskene er naturligvis blant EM-favorittene og ikke et lag Norge er på høyde med i mesterskap. Det er slettes ikke Makedonia og Østerrike.

I kveld berget Makedonia avensementet ved å slå Østerrike 22-21. Stjernen Kiril Lazarov avgjorde med å score de to siste målene. Norge hadde møtt motstandere som er langt mer avhengige av enkeltspillere. Som dem selv.

Dessverre.

 

 

Klarer Norge å kaste ut denne tungvekteren?

MØTER LEGENDE: Bjarte Myrhol og Norge slo Ungarn i den siste VM-kvalik-kampen i 2012, men den ungarske trenerlegenden Lajos Mocsai hadde full kontroll på VM-plassen. Foto: NTB SCANPIX

MØTER LEGENDE: Bjarte Myrhol og Norge slo Ungarn i den siste VM-kvalik-kampen i 2012, men den ungarske trenerlegenden Lajos Mocsai hadde full kontroll på VM-plassen. Foto: NTB SCANPIX

ÅLBORG (VG) Etter bare en seier på de siste åtte kampene skal Norge kaste den ungarske trenerlegenden Lajos Mocsai (59) ut av EM. Jeg er usikker på om et norsk lag fylt opp med mesterskapsdebutanter er sterke nok i troen.

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Selvtillit er ikke noe du har, men noe du spiller deg til. Det gjelder både for enkeltspillere og lag. Der ligger en stor del av Norges utfordring. For å slå OL-fireren fra London nytter det ikke å tvile et sekund. Spillerne må bare gjøre. Bare seier er godt nok i skjebnekampen (kampstart kl. 20.15).

– Dette er jo dødens gruppe. Vi er forberedt på at det blir akkurat like hardt mot Norge som mot Island. Her i Ålborg har jo Norge nesten hjemmebane. Det blir tøft for oss, spådde Mocsai da jeg snakket med ham rett etter 27-27-dramaet mot Island tidligere i uka.

Håndballprofessoren venter seg krig om plassen i hovedrunden. Det nærmer seg vinterstorm utenfor Gigantium og her er en trener som har vært ute nettopp en vinterdag før.

VG Direkte: Ungarn-Norge fra kl. 20.15

Han tok VM-sølv som spiller allerede i 1986 og har senere blant annet ledet både det ungarske kvinnelandslaget (EM-gull, OL-sølv og VM-sølv) og tre klubber i herrenes Bundesliga. Han ble kåret til århundrets trener i Lemgo og har styrt det ungarske herrelandslaget godt de siste årene.

Mot Norge har Mocsai hat trick: Seier i VM 2007, seier i VM 2011 og seier i VM-kvaliken 2012.

Mocsai opplevde 4-målstap i Oslo i siste del av kvaliken mot ni av Norges nåværende EM-spillere. Men hadde full kontroll. Nå mangler han sin verdensstjerne, Laszlo Nagy, men jeg vil tro at Mocsai har veldig klare tanker om hva som skal til for å slå Norge.

Det handler nok om å styre det norske tempoet ned og få utnyttet alt hva Ungarn har av pluss i  fysisk styrke og psykisk erfaring fra avgjørende kamper.

Christian O’Sullivan, Harald Reinkind og resten av den nye norske generasjonen er ytterst lovende, men mangler helt rutine. Det har de siste ukene båret preg av. Norge har «slått» sterke nasjoner som Spania (regjerende verdensmester), Frankrike (olympisk mester) og Danmark (europamester), i enkeltomganger.

Men ikke i hele kamper.

Det forteller om høyt potensial, men bunnivået har befunnet seg nede blant tang og tare på Limfjordens bunn her i Ålborg. Norge kan rett ogg slett ikke havne der igjen mot Ungarn. Da drukner deltagelsen i hovedrunden.

Trass i mye snakk om motstandernes skader: EM-mulighetene ligger fortsatt der de har vært hele tiden. Norge har 40 prosent sjanse til å gå videre. Den muligheten må vris til over 50 prosent med en glimrende kamp mot Ungarn.

Ellers: Good bye, EM.

 

 

 

 

Vet hva han snakker om

jarlsbo37026a-jpgr-d-99

Av Øystein Jarlsbo, journalist sport VG

Det er noe alle har snakket og snakker om. Nå er det en som vet hva han snakker om som hevder at også norske idrettsutøvere har drevet med bloddoping.

Ikke bare utlendingene, altså.

Mads Drange er tidligere avdelingsleder i Antidoping Norge, der han jobbet i ti år. I sin ennå ikke utgitte bok har han skrevet om oppdagelser han gjorde på jobben: blodverdier målt hos norske utøvere kunne tyde på bloddoping.

Mads Dranges bok heter «Den store dopingbløffen».

Jeg har ingen mistanke til at han bløffer. Mest fordi han har jobbet så lenge som han har gjort i Antidoping Norge, og delvis fordi han gjorde et solid inntrykk da jeg for fire år siden ble litt kjent med ham.

Mads Drange (bildet) sto for det praktiske da ledelsen i Antidoping Norge – før Vancouver-OL – ga tillatelse til at jeg kunne innlemmes i deres og det internasjonale antidopingbyrået WADAs meldepliktsystem.

erl2355-jpgoslo-2012-906Bakgrunnen for mitt ønske om dette, var mange utøveres uttrykte misnøye med systemet. Målet var å undersøke om misnøyen var berettiget, og jeg opprettet «Meldepliktbloggen» for å fortelle om mine opplevelser som en av 150 toppidrettsutøvere med plikt til – i antidopingkampens navn – å fortelle om alle mine bevegelser.

(Jeg var altså den eneste ikke-toppidrettsutøver i Norge med meldeplikt)

2. november 2009 fikk jeg tildelt status/passord som såkalt prioritert toppidrettsutøver med plikt til å melde inn til ADAMS – det databaserte meldepliktsystemet – en daglig garantitid om hvor jeg kan treffes (en time, f eks fra 06.00 til 07.00) mellom 06.00 og 23.00.

I tillegg måtte jeg opplyse om hvor jeg ville befinne meg hver dag, 365 dager i året – og for tre måneder om gangen.

Mads Drange opptrådte etterrettelig og seriøst. Alle jeg har lært å kjenne i Antidoping Norge opp gjennom årene, gjør (selvsagt) det. Og han og kollegene hans hadde mye bedre utholdenhet enn jeg, som raskt gikk lei av å opptre i henhold til oppgitt informasjon.

Det gikk ikke lang tid før en av dem ringte og fortalte at en glemt bekreftelse av en endring nå betydde at dopingjegerne ikke visste hvor jeg var.

Vancouver-OL kom uten mine nedtegnelser i det databaserte meldepliktsystemet ADAMS og bloggen.

Men en sak har vært tilbakevendende, før og siden.

Venner og bekjente spør stadig om det ikke er slik de tror, og i mange tilfeller er helt overbevist om, at også norske idrettsstjerner «driver med bloddoping» og EPO. Nå skal jeg snart på jobb for VG i Sotsji-OL, og dermed kommer spørsmålene – nærmest som påstander – med økt hyppighet.

Norsk langrenn var langt foran konkurrentene når det gjaldt smurning på 1990-tallet og det norske toppidrettsmiljøet er så transparent at det ikke er mulig å jukse på denne måten. Blod ut og inn, nåler og blodposer. Piller og injeksjoner.

Det ville lekket fort, har jeg svart.

Hvis Mads Dranges påstander skulle vise seg å være riktige, kan vi kanskje etter hvert få svar på hvorfor norske utøvere har kunnet blodjukse bak lukkede dører.

I eventuell mellomtid, kan det være på sin plass å forklare hva det innebærer.

Bloddoping kan være tapping av eget blod, for så å tilbakeføre det slik at antall røde blodlegemer øker på ikke naturlig vis – etter at kroppen har kompensert for bortfallet ved blodtappingen.

Manipulasjonen er som å installere en turbo, den gir – for å si det enkelt – dobbel effekt.

 

De røde legemenene transporterer oksygen til musklene. Med blodmanipulasjonen – blod ut, blodet inn igjen – får musklene mer oksygen enn de egentlig skulle hatt.

De orker å jobbe lenger og hardere.

Utholdenheten øker betraktelig, uten ekstra innsats annet enn med nålen og blodposene.

Det er ulovlig i idretten. Det er doping.

Det går an å bruke andres blod også. Det er imidlertid, av flere årsaker, ikke så lurt.

Samme effekt kan oppnås ved å bruke «naturlige» EPO eller den syntetiske varianten CERA. Begge forkortelsene er navn på legemidler, fremstilt for å hjelpe syke mennesker og personer som har lidd store blodtap.

13lance03072010-jpgn-77Lance Armstrong fikk EPO da han var kreftsyk.

Kappgjengeren Erik Tysse avla positiv dopingprøve på CERA for snart fire år siden.

De som er friske og bruker det, blir veldig pigge.

Driver du med løping, sykling, langrenn eller skøyter, for eksempel, orker du å løpe, tråkke eller gå (mye) fortere over lengre distanser. Du vinner gull, heder og ære, hvis du ikke blir avslørt.

 

 

 

Her er de verste januar-kjøpene

Flere managere kvier seg for å bruke de store pengene i januar. Men noen har gjort det – siden «vinduet» ble åpnet for 11 år siden. Her er de 10 verste i engelsk fotball, etter min mening.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

daa94be5c0fc4d999657-3131. Andy Carroll – 35 millioner pund, fra Newcastle til Liverpool i 2011.

22 år gammel, og etter én god sesong i Newcastle, slettet Liverpool sin egen overgangsrekord og sikret seg «Big Andy» Carroll. Etter seks mål på 44 ligakamper over halvannen sesong, ble Carroll lånt ut til West Ham. 15 av de 35 millionene fikk Liverpool igjen da overgangen ble gjort permanent. Luis Suarez kom samme dag som Carroll. Han kostet 12 millioner pund mindre…

bs23172-jpgk-benhavn-6972. Fernando Torres – 50 millioner pund, fra Liverpool til Chelsea i 2011.

Torres var en såkalt målmaskin da Chelsea sprengte de fleste grenser for en overgang, og sikret seg Torres fra konkurrenten Liverpool. Det svekket Liverpool, men styrket slett ikke Chelsea. Torres scoret 65 mål på 102 ligakamper for Liverpool. I Chelsea har han nå 19 mål på 108 ligakamper. Det forteller det meste om Torres, som aldri har levd opp til verken prislapp eller Liverpool-form.

3. Savio Nsereko – 9 millioner pund, fra Brescia til West Ham i 2009.

Den ugandisk-fødte tyskeren var bare 19 år da West Ham-manager Gianfranco Zola la mange pundsedler på bordet, og kjøpte Nsereko fra italienske Brescia. For London-klubben ble det en dyr og dårlig affære, med en angriper som verken fikset byen eller fotballen. Han startet bare én ligakamp, og en halv sesong senere ble han sendt tilbake til Italia – til Fiorentina denne gangen.

4. Jean-Alain Boumsong – 8 millioner pund, fra Rangers til Newcastle I 2005.

Etter en halv sesong i Skottland, ble den franske stopperen Boumsong kjøpt av Newcastle for å være lederen i forsvaret. Det skjedde aldri. På den halvannen sesong Boumsong spilte i Newcastle, tok laget et halvt poeng mer pr kamp uten franskmannen enn de gjorde da han spilte. Uforståelig nok ville Juventus ha Boumsong, men heller ikke der var han noen suksess.

5. Jose Antonio Reyes – 10.5 millioner pund, fra Sevilla til Arsenal i 2004.

Arsene Wenger så Reyes så mange ganger live, at han følte seg sikker på at spanjolen var verd pengene. Men talentet til tross; det ble en av Wengers dårligste investeringer. Bare glimtvis så vi hva Reyes sto for, men Wengers tålmodighet forsvant i juli 2007, da han ble solgt til Atletico Madrid. En spennende spiller som dessverre aldri ble noen stor, kun en dyr, helt i Arsenal.

6. Wayne Bridge – 12 millioner pund, fra Chelsea til Manchester City i 2009.

Mark Hughes styrket forsvaret sitt med den ekstremt venstrebente Bridge. Men kun 42 ligakamper på fire og et halvt år, forteller om et dyrt og delvis unødvendig kjøp. Bridge frøs fast på benk eller tribune, før han til slutt ble gitt bort gratis til Reading. En solid spiller, men slett ikke verd investeringen. Pengene satt altfor løst i lomma på Mark Hughes den vinteren.

7. Alan Hutton – 9 millioner pund, fra Rangers til Tottenham i 2008.

Nok en spiller som hadde imponert i den svake, skotske ligaen. Hutton er en middelmådig forsvarsspiller, ikke verd det store utlegget i det hele tatt. Tre og et halvt år, og kun 51 ligakamper senere, fikk Aston Villa overta Hutton – gratis. Siden er det blitt utlånsavtaler, med Nottingham Forest og Mallorca. Ni millioner pund for denne spilleren forteller mye om galskapen i engelsk fotball.

8. Scott Parker – 10 millioner pund, fra Charlton til Chelsea i 2004.

Dette var en massiv sum, i 2004, og Chelsea tapte store penger på dette kjøpet. For Parker spilte seg aldri inn på et stjernespekket lag – og bare 15 ligakamper og halvannen sesong senere, ble han solgt til Newcastle der han fikk i gang igjen karrieren. Det tapte Chelsea 3,5 millioner pund på. Parker er nå i sin femte London-klubb. Bare Clive Allen har flere (seks).

9. Fernando Morientes – 6,3 millioner pund, fra Real Madrid til Liverpool i 2005.

Morientes var storscorer i Spania, og på lån i Monaco, spilte han finale i Champions League i 2004. Liverpool betalte godt for han i 2005, uten å få stort mer enn sporadiske glimt av storhet tilbake. Åtte mål på 41 ligakamper over halvannet år var nok for Liverpool, som skippet han videre til Valencia for under halvparten av det de ga i sin tid. Skuffende.

10. Wilson Palacios – 12 millioner pund, fra Wigan til Tottenham i 2009.

Mannen fra Honduras kom for store penger og med et rykte som en meget god midtbanespiller, men også her var halvannen sesong med begrenset spilletid nok. Tottenham tapte en tredjedel av det Palacios kostet, og midtbanespilleren dro til Stoke. Han kom aldri helt inn i det hos Tottenham, og ble en dyr og unødvendig investering. Som mange andre av Spurs-kjøpene i januar har vært.

sx9f5d33

Nær en håndballens verdenssensasjon

OLÉ, OLÉ, OLÉ: Med 18 sine 18 redninger - tre av dem på straffer - holdt Ole Erevik på å vlte verdensmester Spania. Foto: AFP

OLÉ, OLÉ, OLÉ: Med sine 18 redninger – tre av dem på straffer – holdt Ole Erevik på å velte verdensmester Spania. Foto: AFP

ÅLBORG (VG) Bittert, bittert, bittert. Håndballgutta var nær en håndballens verdenssensasjon.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Men etter en fantastisk 2. omgang – 17-15 over verdensmesteren – manglet to mål på uavgjort.

Det er naturligvis synd, men det er ikke tvil om at Spania håndterte de siste åtte minuttenene best. Norge klarte ikke verne om 22-20-ledelsen mot sin 10 ganger mer rutinerte motstander.

Det er vanskelig å kritisere. Jeg bare konstaterer at Spania vant de siste åtte minuttene 7-3 – og vet at det ikke var tilfeldig.

Men det skygger ikke for den store 2. omgangen til Kent Robin Tønnesen, Christian O’Sullivan, Espen Lie Hansen, André Lindboe, Bjarte Myrhol og Magnus Gullerud.

I tillegg til kampens konge selvsagt: Ole Erevik med 18 redninger.

Norge rystet Spania. Det skal bli interessant å se om Norge klarer å omsette denne prestasjonen i selvtillit god nok til å slå Ungarn i skjebnekampen torsdag.

For jeg har en mistanke om at selvtilliten uansett er tynnslitt etter fem tap på bare 11 dager. Høyttrykkampen mot Ungarn. det krever både selvtillit og kaldblodighet når Gigantium koker.

Jeg synes angrepsspillet manglet begge deler mot spanjolene før pause. Det kom seg fantastik de første 22 minuttene av 2. omgang, men totalt sett tapte Norge kampen på sine 30 bomskudd.

1. omgangen var nøyaktig slik tilskuer Amanda Kurtovic skrev på twitter: Ole Erevik mot Spania.

Med 14 redninger på 26 skudd hadde keeperen er redningsprosent på utrolige 54 prosent mot verdensmester Spania.

Likevel lå Norge under med fire mål. Fordi utespillerne bare klarte å sette åtte av 25 skuddforsøk inn i mål. Treffprosent: 32.

54-32 til keeperne over utespillerne beskriver Norges ujevne nivå godt.

Det er bare å sende en stor takk til Island. Spillerne synes det var bittert å miste et poeng i sluttminuttet mot Ungarn, men vil selvsagt gjerne ha med seg Norge til hovedrunden. det betyr at de får med seg to poeng.

Jeg er ganske sikker på at det islandske poenget reddet Norges videre EM-muligheter.  Oppgaven med å slå Ungarn med tre mål hadde blitt for stor. Nå er utgangspunktet mye mer renskårent.

Norge går videre med seier over Ungarn.

Uavgjort betyr sisteplass og farvel til alle drømmer om glade dager foran 14 000 tilskuere i Herning. Forskjellen er helt enorm, selvsagt.

Norge har opplevd å bli slått ut tidlig før. I nyere tid skjedde det både i VM 2007 og i EM for to år siden. Å måtte dra hjem etter gruppespillet kan jo ikke kalles noen skam, men samtidig er det alltid et klart signal om at jobben ikke er gjort godt nok.

I 2012 ble EM-exiten fulgt opp med at Norge fikk en vanskelig seeding i VM-trekningen. Ungarn ble plukket opp av bollen og utfordringen ble et hakk for drøy for håndballgutta anno 2012.

La oss håpe ungarerne ikke er det torsdag også.

Mageplask eller suksess for Skullerud?

sz40c131

I VANNET: Tor Ole Skullerud ble kastet i vannet da Norge U21 sikret bronsemedalje sommeren 2013. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Tor Ole Skullerud (43) er et spennende trenervalg for Molde. Men det er faktisk ikke helt enkelt å si hva Skullerud står for som trener. Til det har han vært for kort, og sporadisk, på toppnivå hittil.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Det er like vanskelig å forutse hva som vil skje med Molde – uten Ole Gunnar Solskjær. Jeg vet eksempler på trenere som ikke har lagt igjen en tegnestift den dagen de forlater klubben. For Moldes del er det å håpe at Solskjær har lagt et grunnlag for etterfølgerne, selv om han også tok med seg store deler av støtteapparatet til Wales.

Tor Ole Skullerud ble for alvor kjent for det norske fotballpublikummet da nyutnevnt Vålerenga-manager Martin Andresen hentet den da 38 år gamle Skullerud til klubben som hovedtrener.

Problemet var ikke at Skullerud lignet på Andresen utseendemessig. Det var verre at Andresen overstyrte, og med det undergravde Skulleruds autoritet, og etter snaut to sesonger var Tor Ole Skullerud borte fra Vålerenga. Han følte ikke at han fikk gjort den jobben han var satt til å gjøre, og valget ble enkelt.

Akkurat da var det ikke enkelt å se for seg Kongsvinger-mannen som en av de mest etterspurte trenerne i norsk fotball, bare noen år senere.

Men akkurat der er fotballen spesiell. I det ene øyeblikket er treneren en klovn. I det neste er han genial. I de fleste tilfeller stemmer ingen av merkelappene. De fleste er den samme, stort sett hele tiden. Men klubb, ledelse og spillere er forskjellige. Noen passer inn et sted, ikke et annet.

sx9f5d33I Skulleruds tilfelle passet ikke Vålerenga. I hvert fall ikke under Martin Andresens ledelse. Men i Norges Fotballforbund hadde Skullerud fortsatt et godt navn, og det gikk kort tid fra avskjeden i Vålerenga til Øystein Gåre hentet inn Skullerud som sin assistent på U-21-landslaget. Dessverre ble Gåre alvorlig sjuk, men heldigvis for Skullerud beholdt han jobben under den neste sjefen, Per Joar Hansen.

I fotball spiller tilfeldighetene ofte inn. Hansen, med Skullerud som assistent, fikk Norge til U-EM, Hansen fikk tilbud fra Rosenborg om å overta jobben til Jan Jönsson, og Skullerud rykket opp som sjef. Han fikk æren og gleden og presset det er å lede Norge i et sluttspill, fikk gode resultater, selv om prestasjonene kanskje ble gjort bedre enn de egentlig var, og dro hjem med en historisk bronsemedalje.

Og da åpnet dørene seg, Per-Mathias Høgmo tok over for Drillo på A-landslaget, hentet inn Skullerud som assistent – og standingen hans økte i takt med oppgavene. Sånn fungerer fotballen.

Jeg fulgte den nåværende Molde-treneren i oppkjøringen til EM, og det er en inkluderende trener som liker å jobbe i team. Skullerud er ingen one-man-trener. Men han er tøffere enn mange tror. Men som den klare sjefen for en klubb eller et A-lag på et visst nivå, har han faktisk null erfaring.

Derfor kan det virke litt dristig av Molde å ansette Tor Ole Skullerud. Samtidig: Ole Gunnar Solskjær hadde heller ingen A-lagserfaring som manager før han overtok Molde for tre år siden. Det fungerte veldig bra, mye fordi han overtok en god spillergruppe. Og fordi han hadde et meget bra støtteapparat.

Molde har vunnet tre pokaler på tre sesonger. Det er parameteret for Skullerud, som selvsagt vil si at han har det som skal til for å ta Molde til et nytt nivå. Men historien viser at det er vrient å overta lag som har hatt suksess. Og det er ingen tvil om at usikkerheten rundt Molde vil være større enn på mange sesonger, i 2014.

Klubbens pengesterke bidragsytere, samt en stabil klubbledelse og en god spillerstall, er Moldes store styrke. Men denne gjengen har vært vant til en trener som gjør ting på sin måte, gjennom tre sesonger. Nå kommer det inn en mann med egne ideer. Hvordan det slår ut, er helt umulig å si nå.

Tror du Skullerud klarer å hente titler til Molde?

Bare bom for Ronaldo

MADRID (VG) (Espanyol – Real Madrid 0-1) Det var ikke mye som fungerte for Gullballen-favoritten Cristiano Ronaldo denne småkjølige kvelden i Barcelona.

FRUSTRERT: Cristiano Ronaldo hadde elleve avslutninger mot Espanyol. Til portugiseren store frustrasjon fant ingen av dem veien forbi Kiko Casilla. Foto: AFP PHOTO/ JOSEP LAGO

FRUSTRERT: Cristiano Ronaldo hadde elleve avslutninger mot Espanyol. Til portugiseren store frustrasjon fant ingen av dem veien forbi Kiko Casilla. Foto: AFP PHOTO/ JOSEP LAGO

Av Trond Johannessen, VGs journalist på internasjonal fotball

Han har nok et berettiget håp om at det blir hyggeligere under Ballon d’Or-festen i Zürich mandag.

Ikke engang det faktum at landsmannen Pepe nikket hjem tre meget viktige Real Madrid-poeng så ut til å glede Ronaldo nevneverdig. Etter 0-0-kampen mellom Atlético Madrid og Barcelona lørdag kveld er Real nå bare tre poeng bak de to topplagene, med halve sesongen igjen. Det er med andre ord helt åpent.

De siste ti minuttene hadde Ronaldo to kjempesjanser; først tråklet han seg gjennom og var helt alene, innenfor 16-meteren. Kiki Casillas redning var strålende, men avslutningen ikke av vanlig Ronaldo-klasse. Og like før slutt greide han å skyte utenfor et mål som nesten var helt åpent.

Trond Johannessen, VGs journalist på internasjonal fotball.

Trond Johannessen

Alles øyne var, som vanlig i og for seg, rettet mot Ronaldo, dog litt ekstra denne kvelden. Men både han og Real Madrid klønet uvanlig mye i åpningen, og relativt svake Espanyol burde og skulle laget enda mer trøbbel for Real. Hvordan i all verden kunne Christian Stuani unngå å gi hjemmelaget ledelsen i det fjerde minutt? Helt fritt fikk han muligheten med hodet, fra kort hold, men urugayaneren styrte ballen utenfor.

Espanyol holdt koken en halvtimes tid. Torje var hissig langs høyrekanten, og den råsterke colombianske 20-åringen Jhon Córdoba skapte store problemer for stopperkjempene Ramos og Pepe. Fra min posisjon så det ut som Córdoba ble tatt av Pepe, på vei igjennom, etter 18 minutter. Men det er ikke TV-skjermer på pressetribunen på lekre og moderne Cornellà-El Prat, så noen bastant konklusjon våger jeg meg ikke ut på.

VGTV: Se høydepunkter fra kampen

Tre minutter senere var det som vanlig applaus hos Espanyol-fansen. Det er fire og et halvt år siden Espanyol-helten Dani Jarque døde etter et hjerteinfarkt, men fortsatt hylles spiller nummer 21 i det 21. minutt.

Cristiano Ronaldo fikk lite til langs venstrekanten før pause, og han misbrukte også en stor sjanse da han ble fremspilt av Karim Benzema før pause. Senere hadde han et par ålreie skudd, det siste på frispark, begge reddet på spektakulært (dog ikke imponerende) vis av Espanyol-keeper Casilla.

Men følelsen det siste kvarteret var at dette var iferd med å bli Real Madrids kamp. Gjestene begynte å skape mer og mer, og ti minutter etter pause kom den avgjørende scoringen. Etter det hadde gjestene stort sett kontroll på hendelsene, men Cristiano Ronaldo hadde altså ikke kontroll på avslutningene, for en sjelden gangs skyld.