Selvsagt må Northug gå OL

Av Øyvind Brenne, sportssjef.

STJERNE: Petter Northug, her etter stafetten under verdenscupen på Lillehammer 8. desember. Foto: NTB Scanpix

STJERNE: Petter Northug, her etter stafetten under verdenscupen på Lillehammer 8. desember. Foto: NTB Scanpix

Når landslagsledelsen nå sår tvil om Petter Northugs OL-deltakelse, bør formålet være et taktisk spill og ikke reelle trusler.

byline-brenne2Det var Adresseavisen som i går siterte landslagssjef Vidar Løfshus på at Northug ikke er kvalifisert med bakgrunn i prestasjonene til nå, at treningsgrunnlaget til den privatsatsende stjerneløperen er såpass usikkert at vraking er et «lite sannsynlig, men aktuelt sceanrio».

Northugs oppkjøring har vært preget av sykdom. Videre har bruddet med landslagsregimet, og hans nye treningshverdag på eget profflag, gjort det åpenbart at Petter Northug anno nyttårsaften 2013 er et spørsmålstegn i den norske OL-kabalen. Med opptil hele 12 norske herreplasser i OL-troppen bør det likevel være en vidåpen plass til den beste mesterskapsløperen Norge har. Også om han bare er antatt å komme i nærheten av gammel godform til den avsluttende femmila 23. februar.

Husk bare at av Norges sju individuelle herregull i de siste fire mesterskapene, er det Mosvika-mannen som har hanket inn seks av dem.

VM-KLAR? Lionel Messi, som her jubler for mål mot Paraguay 11. september i år. Foto. REUTERS

VM-KLAR? Lionel Messi, som her jubler for mål mot Paraguay 11. september i år. Foto. REUTERS

Det hadde vært moro å høre hvordan Argentinas landslagssjef vurdererr Lionel Messis kandidatur til sommerens VM-tropp. Barcelona-spilleren, som for eksempel nettet 91 ganger i 2012, har vært skadet et par måneder på tampen av dette året. Jeg tror likevel det hersker null tvil på forbundskontoret i Buenos Aires om hvem som skal ha drakt nummer ti i sommer…

For de beste er best; de har vist det før og viser det igjen og igjen. Det gjelder i fotball, det ser man i friidrett med for eksempel Usain Bolt, selv om han også kan hangle i oppkjøringen, og det ser man i langrenn.

Om man likevel absolutt, på typisk norsk vis, må rettferdiggjøre uttaket med ferske prestasjoner, er det verdt å nevne at Northug per definisjon er OL-kvalifisert med plasseringer blant de 12 beste internasjonalt. 27-åringen var med i sprintfinalen i Tour de Ski forrige etappe. Selv i skinasjonen Norge skal det vel godt gjøres å finne fire løpere som reelt sett er nærmere medalje på hver av de individuelle øvelsene i Sotsji?

Alt dette vet selvsagt Vidar Løfshus. Spørsmålet er dermed hva den suksessrike landslagssjefen vil oppnå med utspillet. Odd-Bjørn Hjelmeset sa på TV 2 i går at han tolker det som et forsøk på å skape konflikt. Forhåpentligvis vil Løfshus trigge vinnerskallen til Northug; la trønderen bli såpass forbannet at han tar ut litt ekstra og dermed legger denne i manges øyne tåpelige diskusjonen død. Kanskje er Northug skrudd sammen slik at han med et grønt lys til OL for prestasjonene til nå denne sesongen ville sluppet seg ned et hakk. Kanskje Løfshus og kompani dermed trykker på den rette knappen?

Men hvis det er en æressak, hvor Norges Skiforbund innerst inne helst ser at løpere fra privatlag skal lykkes dårligere enn lanslagsutøverne, er fokuset så feil det kan bli.

For i uttaket til OL handler det om hvem som kan hente norske medaljer.

Og da må Petter Northug stå på startstreken.

Ikke sant?

Og snart kommer Cecilie Leganger

OSLO SPEKTRUM (VG) Etter 43 titler med Tonje Larsen (38) vant Larvik sitt første gull uten klubbdronningen. Da er det godt å vite at Cecilie Leganger (38) snart er tilbake på banen.

SNART TILBAKE: Cecilie Leganer trengs i Larvik nå som Tonje Larsen (til høyre) er borte.

SNART TILBAKE: Cecilie Leganer trengs i Larvik nå som Tonje Larsen (til høyre) er borte. Foto_ ALF ØYSTEIN STØTVIG

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Anført av en glimrende Tine Stange hadde Larvik som ventet null problemer med å slå Tertnes – og dermed vinne sin NM-tittel nummer 14. Den sjette på rad er norsk rekord.

Den 45-årige evighetsmaskinen Lene Rantala var god, men for Larvik  er det likevel veldig godt å vite at Cecilie Leganger snart er tilbake.

Hun kunne faktisk vært på banen i NM-finalen, men holdt seg på grunn av private årsaker hjemme på Vestlandet.

Den alvorlige akillesskaden fra oktober er leget på rekordtid, hun trente håndball med Larvik i begynnelsen av desember og har senere trent daglig i tre uker. Uten å kjenne skaden. LHK-trener Ole Gustav Gjekstad regner med å ha Cecilie Leganger tilbake i kamp i løpet av 14 dager.

Det er svært gode nyheter for Larvik.

Utfordringen blir maksimal i februar og mars. Larvik skal kjempe om å gå til sin fjerde strake semifinale i Champions League i dødens gruppe: Györ, Buducnost og Krim.

Da trengs naturligvis Leganger på godt, godt gammelt nivå.

Spesielt fordi det defensive ankerfestet, den gravide Tonje Larsen mangler.

Det er merkelig å sitte her i Spektrum å skrive om et Larvik-gull uten Tonje Larsen. Hun har jo alltid vært der. Den eneste sesongen hun manglet – i 1998/99-sesongen – vant ikke klubben noe som helst. Larsen har vært med på alt fra seriegullet i 1993-94 til sluttspillseieren sist vår.

43 titler sammenhengende er en utrolig historie.

Men denne sesongen må Larvik klare seg helt uten dronningen.

De trenger all den kløkt, teknikk, kraft og guts som finnes i denne spillergruppen.

Pluss noen fantomredninger signert Cecilie Leganger.

 

Ingen har vært i nærheten av Schumacher

Han kjørte tusener på tusener av runder på formel 1-baner rundt om i hele verden – og den eneste virkelige skaden han pådro seg var et beinbrudd.

Av Ole Kristian Strøm, sportsjournalist i VG.

Michael Schumacher jubler for seier på Monza-banen i september 2006. Foto: Alberto Pellaschiar, AP

Michael Schumacher jubler for seier på Monza-banen i september 2006. Foto: Alberto Pellaschiar, AP

Michael Schumacher bremset senere inn i svingene enn noen andre, og på det meste var bilene hans oppe i mer enn 350 km/t på langsidene.

Nå ligger han på sykehuset i Grenoble og kjemper for livet etter et fall i skibakken i Meribel, der han kjøpte seg et feriested da han og kona Corinna fikk lyst til å ha noe litt nærmere enn Trysil, der de år etter år hadde feiret nyttår i luksushytta.

Motorsportsinteresserte over hele verden ber nå om at det skal gå bra med tyskeren. Selv om han kanskje var for mye perfeksjonist til å bli elsket av alle, så vet alle som kan formel 1 å verdsette Schumachers resultater. For de er det ingen som har vært i nærheten av til nå.

Han ble syv ganger verdensmester – flere ganger enn noen andre i historien. Først to titler for Benetton midt på 1990-tallet, så gikk han til Ferrari-teamet, som lenge hadde slitt med å vise gammel storhet. Ingen kunne fortelle ingeniørene bedre hva de måtte gjøre for at bilen skulle gå fortere enn Michael Schumacher. I likhet med for eksempel Petter Solberg kunne han ikke bare kjøre fort, men også gi de tilbakemeldingene som var nødvendig for å kunne utvikle bilen – noe som er et evig jag i formel 1 og annen motorsport. Resultatet var fem strake VM-titler fra 2000.

Med sine 91 Grand Prix-seirer i karrieren er han den desidert mestvinnende. Alain Prost på 2. plass har 51. 155 ganger på seierspallen er også suverent best i formel 1-historien.

MØTTES I ØSTERRIKE: VGs Ole Kristian Strøm møtte Michael Schumacher ved Spielberg i 2001. Foto: Antti Puskala

MØTTES I ØSTERRIKE: VGs Ole Kristian Strøm møtte Michael Schumacher ved Spielberg i 2001. Foto: Antti Puskala

Hvem som er den største formel 1-fører gjennom tidene vil alltid diskuteres, men i æraen mellom Ayrton Senna/Alain Prost og den moderne tiden med Fernando Alonso, Lewis Hamilton og Sebastian Vettel, var det i hvert fall en lang periode der Schumacher dominerte. Senna døde på formel 1-banen, og vi gikk derfor glipp av de store duellene mellom han og Schumacher.

Jeg har møtt tyskeren et par ganger og må si at han gjorde et veldig sympatisk inntrykk. Han er annerledes enn Senna, som jeg også rakk å møte, jeg vil si mer profesjonell, ikke så ettertenksom som Senna, men minst like hyggelig og interessert. Ikke minst interessert i å høre hvordan det går med hans favorittfotballag i Norge, Nybergsund. Hva han mener om at Ståle Solbakken ble trener i hans kjære Köln, aner jeg dessverre ikke. I går var Köln-gutten Lukas Podolski en av de som var raskest ute med å ønske Schumacher god bedring.

Det gjør også jeg. God bedring til en av formel 1-historiens aller største.

Kun én ting kunne fratatt Carlsen 1. plassen

Av Øyvind Brenne, sportssjef.

SJAKK MATT: Magnus Carlsen, her avbildet i forbindelse med at VG kårer ham til landets største idrettsstjerne. Foto: Sara Johannessen.

SJAKK MATT: Magnus Carlsen, her avbildet i forbindelse med at VG kårer ham til landets største idrettsstjerne. Foto: Sara Johannessen.

Med verdensmester Magnus Carlsen (23) på topp i VGs tradisjonelle julaften-kåring overrasker vi kun de som ikke synes sjakk og idrett hører hjemme i samme setning.

byline-brenne2Å vinne kandidatturneringen og dermed retten til VM-kamp, som verdensener Carlsen gjorde i London i mars, ville alene vært en strålende søknad til førsteplassen på listen over Norges 100 største idrettsstjerner i 2013. Nedsablingen av Viswanathan Anand i Chennai i november, hvor den regjerende mesteren aldri truet den vandrende sjakkcomputeren på andre siden av bordet, var tidenes prestasjon av en idrettsutøver med norsk pass.

Det eneste som kunne truet Carlsens posisjon på toppen i år, er følgelig definisjonen av sjakk som idrett. VG har for lengst vendt det andre kinnet til her, anerkjent sjakkens sportslige dimensjoner og historikk i hundreårsbarnet Magnus Carlsens tidsalder, og dermed varte jurymøtet om årets førsteplass i cirka to minutter.

Ikke nok med at han ble første vestlige verdensmester på 42 år: Carlsens ratingprestasjon er beviselig på et nivå høyere nivå enn noen tidligere har klart – i en konkurranse anslagsvis 600 millioner mennesker i de fleste verdenskroker bedriver på et eller annet nivå.

– Vi sees neste år, sa Zlatan Ibrahimovic da han mottok sin åttende svenske «guldbold» på rad tidligere i høst.

Verdens beste Carlsen kan fort bli Norges svar på svenskenes ubestridte superstjerne når idrettspriser skal deles ut fremover.

For hvis han fortsetter slik – Carlsen skal forsvare VM-tittelen om ett år, 23-åringens slagkraft virker ikke akkurat å være fallende og stadig flere nordmenn fascineres av prestasjonene – hva skal til for å utfordre posisjonen?

Utvilsomt noe helt ekstraordinært.

Men det er mulig.

Også fordi følelser er selve livsnerven i idretten. Mens et stortingsvalg jo må handle om eksakte stemmer og sperregrenser, kan sportskåringer la emosjonene spille med. I Argentina holdt ikke Lionel Messis fjorår, med spinnville 91 nettkjenninger, til mer enn en tredjeplass på listen over landets fremste utøvere Tildelingen av Gullballen som verdens beste spiller, og tidenes scoringsrekord i løpet av ett kalenderår – i den idretten flest bedriver – burde etter min mening kvalifisert til klodens beste utøver uansett sport i OL-året 2012.  Hørt om bokseren Sergio Martinez eller taekwondo-utøveren Sebastian Crismanich?

For de stemmeberettigede journalistene veide åpenbart sistnevntes OL-gull og bokserens WBC-tittel tyngre enn superstjernen fra Barcelona.

Kanskje var det fordi Messi ikke strålte like ellevilt for hjemlandet i sin sagnomsuste nummer ti-drakt. Kanskje var det på grunn av distansen flyttingen til Spania som 13-åring skaper mellom ham og landsmennene. Kanskje var det andre ting – men full anerkjennelse kan det neppe kalles, og da er vi ved litt av kjernen til Magnus Carlsens også folkelige gjennombrudd i år.

I motsetning til Messi i Argentina har Lommedalen-mannen skapt fullstendig sjakkfeber i Norge. Nå har de fleste nordmenn et forhold til sjakk som minner om det vi i årevis har merket rundt tradisjonelle grener som langrenn og skiskyting. Det er nesten ingen som lurer på hvor stor han er, og de fleste føler det er «vi» som vinner når Carlsen seirer.

Store prestasjoner som Aksel Lunds Svindals nærmest perfekte utforgull i Schladming og Tora Bergers skiskyttersesong ble derfor for små for å gå helt til topps denne gangen.

STJERNE: Suzann Pettersen..

STJERNE: Suzann Pettersen..

I et år uten OL på terminlisten endte Suzann Pettersen sterkest i diskusjonen om landets nest største stjerne. Den første Major-seieren siden 2007 og en kruttsterk 2. plass på verdensrankingen bærer bud om at 2014 kan bli året hun tar steget opp som kvinnegolfens ypperste spiller. Og da kan det bli vanskelig å unngå dronningen helt på toppen på VGs liste.

Der er det heldigvis flere som vil ha et ord med i laget. Marit Bjørgen kan for eksempel reise hjem fra Sotsji-OL med opptil seks gull rundt halsen. Petter Northugs lyst til å vise russerne ryggen er ikke direkte underkommunisert, og skulle Edvald Boasson Hagen finne på å tråkke seg inn i sammenlagtstriden i Tour de France vil selv Magnus den Gode fort måtte pakke sammen brikkene.

Men, som Carlsen selv sa til VG nylig, er ikke å tape noe han i det hele tatt vurderer som et mulig utfall når han setter seg ved sjakkbrettet.

Dermed er det bare å ønske god jul til rivaler på alle fronter.

Og et godt, nytt år.

Blir 2014 også Magnus Carlsens?

Spiller for spiller er Arsenal best

BEST: Aaron Ramsey, Arsenal.

BEST: Aaron Ramsey, Arsenal.

Arsenal mot Chelsea, på lille julaften klokken 21. Det betyr nok trøbbel for mange familier, som gjerne skal se helt andre ting på TV enn engelsk fotball kvelden før kvelden….må Hovmesteren vike for hovmesterne denne gangen?

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Dette kan – uansett – bli en klassiker det kan være viktig å få med seg for de mange som er opptatt av engelsk fotball i Norge. Laget som vinner er Londons beste lag før juleprogrammet starter. Vinner Arsenal, går de til topps på tabellen etter 17 runder. Vinner Chelsea, legger de seg foran Arsenal, men bak serieleder Liverpool.

sx9f5d33Hvem er best, på papiret, i forkant? Jeg har prøvd å sette spillerne opp mot hverandre, på en skala fra 1-10, etter det jeg har sett denne sesongen. Begge lag har jeg sett mellom 10 og 15 ganger, så grunnlaget bør være der.

Arsenal har imponert veldig denne høsten, spesielt i den første delen av sesongen. På et vis virker det fortsatt som Chelsea ikke er helt igang, selv om de ligger rett bak toppen.

Begge lag spiller en variant av 4-2-3-1. Jeg har satt opp to lagoppstillinger jeg mener er realistiske før kveldens kamp. I følge rapportene er Laurent Koscielny skadet og Jack Wilshere suspendert. Og det svekker selvsagt Arsenal – noe. Men stallen til Arsene Wenger er bedre enn på mange år.

 VG LIVE: Følg kampen direkte her fra kl. 21

Keeper:

Wojciech Szczęsny mot Petr Cech

Polakken hos Arsenal har løftet spillet sitt igjen denne sesongen, og fremstår mye tryggere enn på samme tid i fjor. Cech har vært jevn, uten å være spektakulær og matchvinner i stor grad.

Arsenal-Chelsea 7-7

Høyreback:

Bacary Sagna mot Branislav Ivanovic

En skadefri Sagna har vært en klar styrke for Arsenal, der en delvis svak Jenkinson spilte mange kamper forrige sesong. Ivanovic har vært Chelseas, og kanskje Premier Leagues, beste høyreback så langt denne sesongen. Solid.

Arsenal-Chelsea 7-8

Høyre midtstopper:

Per Mertesacker mot Gary Cahill

Jeg er ingen stor fan av tyskeren, som utgangspunkt, men han har i høst overbevist meg om at han hører hjemme på dette laget. Passer bedre sammen med den hurtige Koscielny enn den mer pasningssterke Vermaelen. Cahill har, overraskende for meg, spilt mer enn David Luiz. Uten at han har imponert veldig.

Arsenal-Chelsea 7-6

Venstre midtstopper:

Thomas Vermaelen mot John Terry

Belgiske Vermaelen var strålende i starten på sin Arsenal-karriere, men har mistet både plassen og selvtilliten det siste året. Nå må han erstatte Koscielny, noe som ikke blir enkelt. Terry har spilt seg opp, etter en blandet åpning på sesongen. Men nivået er ikke så høyt som for to-tre år siden.

Arsenal-Chelsea 5-7

Venstreback:

Kieran Gibbs mot César Azpilicueta

Gibbs har stort sett beholdt plassen denne høsten og gjort sine saker brukbart. Fortsatt svinger prestasjonene litt for mye. For tiden virker det som Mourinho satser på spanske Azpilicueta i stedet for rutinerte Ashley Cole på denne plassen, uten at høyrebente Azpilicueta har overbevist veldig på venstrebacken så langt.

Arsenal-Chelsea 6-5

Defensiv midtbane:

Mikel Arteta mot Ramires

To veldig forskjellige spillere. Arteta er en mer naturlig «holder» enn Ramires, som ideelt sett passer noe høyere på banen. Men brasilianeren er god uansett hvor han spiller, og har tatt denne rollen helt ypperlig. Arteta er ikke bankers på laget, må jobbe hardt for å holde seg inne når alle er tilgjengelige.

Arsenal-Chelsea 7-8

Defensiv midtbane:

Mathieu Flamini mot Frank Lampard jr.

Flamini, som Arteta, må kjempe for å være på Arsenals midtbane hvis alle er skadefrie. Men franskmannen har gjort en del gode kamper siden han kom tilbake fra Milan i sommer og er absolutt ikke et svakt punkt. Lampard er… Lampard. Du vet hva du får, selv i en alder av 35. Har hatt bedre sesonger, men holder fortsatt bra nivå. Og scorer fortsatt.

Arsenal-Chelsea 6-7

Offensiv midtbane:

Mesut Özil mot Willian

Tyske Özil er akkurat så god som mange håpet han skulle være, leker med ballen og topper assist-statistikken for Premier League. Hele Arsenals løftet seg med Özils ankomst og gode spill. Willian kom omtrent likt, men har ikke imponert like mye. Han har vært mye opp og ned, og juryen er fortsatt usikker på han.

Arsenal-Chelsea 9-6

Offensiv midtbane:

Aaron Ramsey mot Juan Mata

Ramsey har vært Premier Leagues beste spiller i høst, i konkurranse med Liverpools Luis Suarez. Scorer mål, strør pasninger, og jobber. Mange tvilte på om Ramsey noen gang ville bli så god som potensialet sa for noen år siden, men nå er de fleste overbevist. Mata har spilt seg inn igjen i Mourinhos lag, etter å ha vært satt ut i mange kamper i starten av sesongen. Var glimrende i Chelsea under Benitez i 2012/13. Playmaker.

Arsenal-Chelsea 9-7

Offensiv midtbane:

Santi Cazorla mot Eden Hazard

Cazorla sliter med det mange andre av de gode og jevne midtbanespillerne i Arsenal gjør: Overbevise manageren om at akkurat HAN skal spille mye. Cazorla har kommet inn og endret kamper, og er en viktig spiller. Hazard har vært Chelseas beste spiller denne sesongen, og er utrolig vanskelig å få tak på, med teknikk, fart, finter og to gode føtter.

Arsenal-Chelsea 7-8

Spiss:

Olivier Giroud mot Fernando Torres

Giroud så ut som en flopp forrige sesong, men franskmannen har vært meget god denne høsten, både som lagspiller og som målscorer. Har kanskje overbevist Wenger om at han ikke trenger en ny spiss? Torres jobber hardt og scorer et og annet mål, uten at jeg synes han er i nærheten av nivået fra tiden i Liverpool. Touchen er fortsatt ikke god nok til å være en toppspiss på et av de bedre lagene i Europa.

Arsenal-Chelsea 7-6

Totalt: Arsenal-Chelsea 77-75

Enig/Uenig? Si din mening her.

Brasils prestasjon er helt hinsidig

GULLJENTE: Eduarda Amorim smeller til forbi Serbia-stjernen Sanja Damjanovic. Brasil vant VM-gullet etter ni strake seire i Serbia.

GULLJENTE: Eduarda Amorim smeller til forbi Serbia-stjernene Sanja Damjanovic og Dragana Cvijic. Brasil vant VM-gullet etter ni strake seire i Serbia.

(Brasil-Serbia 22-20) Brasils første VM-gull er imponerende helt inn i det hinsidige. OL-gullet i Rio kommer til å henge høyt i 2016.

Jostein Overvik, sportsreporter VG

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Brasil har vunnet ni strake kamper. Brasil har slått vertsnasjonen i to strake kamper. Inkludert finalen med direkte trykk fra 20 000 tilskuere i Beograd. Verdensrekord i tilskuere på en kvinnekamp. Et  publikum som bedre enn noen kan løfte sitt eget lag frem og bryte motstanderen ned.

Så en mer verdig verdensmester enn Brasil finnes ikke.

Faktisk vant sambajentene VM-gullet på forsvarsspillet. Brasil tok initiativet først etter at de fikk justert sitt litt for offensive defensiv etter 20 minutter. 10-9 til Serbia ble snudd til brasiliansk 13-11-ledelse mens det ble tettet rundt den serbiske strekkjempen Dragana Cvijic, som onsdag kylte Norge ut av VM.

De skapte håndballhistorie på en ganske overraskende måte.

For dette forsvarsspillet kunne ikke Norge gjort bedre i sine aller beste stunder. Forsvarssjefen Fabiana Diniz, Eduarda Amorim & co. flyttet seg fantastisk og taklet så det luktet svidd.  Den serbiske stjerneduoen Andrea Lekic og Sanja Damjanovic tuslet ut av VM-finalen med bare syv scoringer på sine 21 skudd (og bare fem av dem var spillemål).

Det sier alt.

For første gang vinner en nasjon fra verdensdelen Amerika VM-gull i håndball. Naturligvis ikke bare på grunn av forsvarsspillet.

Da Ana Rodrigues dro inn det siste målet via krysset og inn oste det klasse. Mål nummer 21|var ikke så dårlig det heller: En vanvittig enkeltprestasjon av 20-årige Deborah Nunes.

Selvsagt skal den danske treneren Morten Soubak ha en stor del av æren. Han har skapt en slags nordisk kollektiv av de brasilianske laget. Han har gjort en ualminnelig god jobb siden 2009.

En blanding av uflaks og mangel av erfaring fra de største kampene sendte dem ut i kvartfinalen mot Spania i deres eget VM i 2011. Og i den dramatiske OL-kvartfinalen mot Norge i 2012.

Begge kampene hadde Brasil potensiale til å vinne, men det er først i 2013 de har fått det ut. Det er ikke overraskende ut fra det brasilianske landslagets utvikling under Soubak.

Men ganske overraskende ut fra hva som har skjedd denne sesongen.

Seks av de største stjernene spiller i Hypo Niederösterreich med Soubak som trener. I Champions League-åpningen i høst tapte de 41-22 for Györ med lagvenninnen Amorim, Heidi Løke og Katrine Lunde. Til slutt klarte ikke brasse-Hypo en gang å gå videre til hovedrunden, men ble slått ut av suverene Györ og tyske Thüringer.

Men i VM har Brasil vært suverene. Helt inn i det hinsidige.

 

 

 

 

 

 

 

Denne vrakingen forteller alt

Av Øyvind Brenne, sportssjef i VG.

UTELATT: Edinson Cavani., her mot Saint Etienne 18. desember. Foto: AFP

UTELATT: Edinson Cavani., her mot Saint Etienne 18. desember. Foto: AFP

byline-brenne2Beklager, Edinson Cavani (26)! Du er ikke blant årets ti beste spisser.

Utelatelsen fra VG Sportens førjulskåring over 2013s beste spisser krever faktisk en beklagelse. For året PSG-spissen har hatt, har vært rimelig solid, for å si det mildt.

Edinson Cavani har scoret 12 mål på 17 kamper for PSG i høst. I vår dunket han inn 19 baller for Napoli. Når dét ikke holder, forteller det alt om resten av kandidatene.

Da juryen startet arbeidet, var Gareth Bale i angrepskategorien, og dermed var nåløyet enda trangere. For mannen som alene skjøt Tottenham til 5. plass i Premier League, og siden har tatt Madrid med storm, ville vært selvskreven blant årets ti beste spisser.

Derfor var det med en viss lettelse juryen falt ned på at han, som Bayern Münchens Arjen Robben, skulle defineres på midtbanen. Dermed ble det én ekstra åpen plass – Diego Costa versus Edinson Cavani. Det skapte heftig debatt. Men spanskbrasilianerens elleville høst med 17 mål på 16 kamper, og bidraget hos Atletico Madrid som med Costas hjelp utfordrer Barcelona og Real Madrid, vippet ham inn – tross bare seks mål på våren i år. Også fordi La Liga er en sterkere konkurransearena enn et Ligue 1 i Frankrike hvor hovedstadslaget tross alt dominerer kraftig. Og hvor mørkluggen fra Salto i Uruguay må finne seg i et liv i skyggen av Zlatan Ibrahimovic – som vi plasserer på 3. plass i denne kåringen.

Dermed er han best av de normale fotballspillerne. Over er det nemlig utenomjordisk klasse: At Cristiano Ronaldo endte på topp var logisk og skjedde uten stor diskusjon. Med toppscore fra nær samtlige i juryen var han suveren, mens Lionel Messi på andreplass var like naturlig.

Det er Robin van Persies gullform i vår – da var han kanskje den aller beste målscoreren i verden – som redder hans deltakelse på listen. Lewandowski og Falcao er andre toppnavn med et fantastisk år bak seg, og selv om de ikke er på sitt aller heteste nå, var dette spillere vi ikke kunne utelate.

Den kanskje aller beste aller beste akkurat i disse dager, uten at vi får sett ham i Champions League, er Luis Suarez. Men det holder bare til 5. plass i dette selskapet.

For når VG Sportens 2013-kåring nå er i mål – et sted spissene på listen plasserer ballene ekstremt ofte – er det med ti monsterspisser rangert slik:

1) Ronaldo. 2) Messi. 3) Zlatan. 4) Lewandowski. 5. Suarez. 6. Agüero. 7. van Persie. 8. Falcao. 9. Neymar. 10. Costa.

At du er uenig i minst én, tar jeg nærmest som en selvfølge!

Duoen som er borte i Bayern-dominansen

Dag 3 av VGs internasjonale fotballkåring, Bayern München-spiller 3 på topp. Franck Ribéry (30) var like suveren som klubbkamerat Manuel Neuer med nær toppscore fra samtlige i VGs jury.

UTE: Bastian Schweinsteiger og Javi Martínez bytter under Bundesliga-kampen mellom Bayern og Stuttgart i fjor. Foto: REUTERS

UTE: Bastian Schweinsteiger og Javi Martínez bytter under Bundesliga-kampen mellom Bayern og Stuttgart i fjor. Foto: REUTERS

Av Øyvind Herrebrøden, journalist i VG

Med betydningen franskmannen har hatt for Bayern, som kan ta sin femte 2013-tittel i det pågående klubb-VM nå, var ikke det særlig overraskende. Heller ikke at Ribérys klubbkamerat og motstykke på høyrevingen, Arjen Robben, følger bak. Eller at uberegnelige Thomas Müller er inne på midtbanetoppen.

Øyvind Herrebrøden.

Øyvind Herrebrøden.

Den kunne egentlig vært tapetsert med Bayern-spillere. Eksempelvis var Mario Götze praktfull for Dortmund i vår, og etter hvert har han også gjort seg gjeldende i Bayern-drakten – etter den «forbudte» overgangen mellom Tysklands to beste klubber. Men er ikke med. Toni Kroos, mannen med tilslaget, er heller ingen dårlig fotballspiller, ei heller i 2013, men står også utenfor. Og vi klarte heller ikke finne plass til suksessduoen fra første halvdel av 2013: Javi Martínez (25) og Bastian Schweinsteiger (29).

Da tyskerne i vårens Champions League-semifinale påførte Barcelona klubbens største nederlag gjennom nær 60 års Europacuphistorie (7-0), satt jeg på Camp Nou i kamp to. Og måten Javi Martínez slepte de 190 centimeterne sine rundt, og så ut som om han hadde lest hvert eneste Barcelona-trekk uken i forveien, fascinerte.

Han hadde vært strålende for Athletic Bilbao også, blant annet mot Manchester United på Old Trafford. Og Bayern hadde tross alt sprengt overgangstaket og utløst 40 millioner Euro-klausulen for baskeren. Likevel hadde enkelte uttrykt skepsis i Tyskland. Den første dagen i mai 2013 var det få kritikere igjen. Runden i forveien dominerte duoen også mot Juventus (4-0 over to kamper) og til slutt var begge viktige da Dortmund ble slått i finalen.

Så hvorfor er han ikke med? Eller parhesten Schweinsteiger, han som bar Champions League-trofeet ut på Wembley da de skulle feire foran fansen?

For å ta han siste først: «Schweini» har et sterkt år. Men man sitter med et inntrykk av at han bare har vært jevnt, ganske god, ikke dominerende, ikke strålende. Mens Martínez har vært mye skadet på høsten (spilt 6 av 16 ligakamper). Kanskje er det i midtforsvaret fotballhjernen til Pep Guardiola har sett for seg Martínez? For backen Philipp Lahm har jo plutselig tatt grep om den defensive midtbaneplassen, som trolig ville passet Martínez best i Peps Bayern.

Utvelgelsen av de ti «nominerte» i hver lagdelkåring har vært vanskelig. Midtbanen virket å være mest vrien, helt til vi skulle bli enige om angriperne. Det var enda verre. Det kommer i morgen…

Er du enig i de 10 som VG har valgt ut som de beste midtbanespillerne i 2013?

Listen er:

1. Franck Ribéry

2. Arjen Robben

3. Andrés Iniesta

4. Andrea Pirlo

5. Gareth Bale

6. Mesut Özil

7. Thomas Müller

8. Yaya Touré

9. Xavi

10. Sergio Busquets

Hvor ble det av Linn Jørum Sulland?

UTE: De norske håndballjentene depper etter VM-exiten. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

UTE: De norske håndballjentene depper etter VM-exiten. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

BEOGRAD (VG) Etter medalje i ni strake mesterskap er det slutt. Angrepsspillet brøt sammen etter pause. Hvor var Linn Jørum Sulland?

Av Jostein Overvik, sportsjournalist i VG

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Den beste norske høyrebacken kom på banen først etter 25 minutter av omgangen. Hvorfor?

Spør du meg, så spør jeg deg.

Men det er best å spørre Thorir Hergeirsson.

Sulland spilte glimrende selv om hun ikke traff på alle skuddene før pause. Fem målgivende pasninger og ganske perfekt samarbeid med Karoline Dyhre Breivang og strekspillerne Heidi Løke og Isabel Blanco. Norge spilte sin beste angrepshåndball i VM.

Likevel ble hun prioritert vekk til fordel for Tonje Nøstvold og senere Nora Mørk. Serbia tok over hele showet. Norge gikk fra 16 mål før pause til ni etter. Der lå tapet.

Sulland hadde to straffekast i første omgang, men fikk ikke ta straffer etter pause. I stedet bommet Nora Mørk og Linn-Kristin Riegelhuth Koren på de to kastene til Norge. Det er for meg helt uforståelig.

Før kampen fablet jeg om drømmefinale Norge-Brasil. Nå blir det heller en tidligere hjemreise enn planlagt.

Det startet så strålende da Katrine Lunde reddet straffer både fra Andrea Lekic Sanja Damjanovic og Biljana Filipovic. Men jentene fortsatte bare i angrep. Spillet rundt Løke og Blanco var fantastisk. Breivang og Sulland spilte millimeterpasninger og da Nora Mørk kom på banen mot slutten av omgangen løftet hun opp det hele til kunst.

Men forsvarskunstene manglet.

Dermed ble 9-4-ledelsen etter 15 minutter forvandlet til «bare» 16-15 ved pause. 11 baklengs på et kvarter har dette laget knapt opplevd tidligere. Det kunne bare bli bedre – selv om serberne viste en gnist og smalt til med alt de hadde.

Trykket var enormt og etter pause klarte Norge hverken å stå mot 15.900 på tribunen eller den tunge strekspilleren Dragana Cvijic. Hun overvant til og med Katrine Lunde.

Med Polen som semifinalemotstander hadde Norge hatt en 60-40-mulighet i semifinalen fredag kveld.  Det blir ingen ting av.

Polakkene har fått gjennombruddet og vant på humør og guts mot sure franske jenter i kvartfinalen. Frankrike klaget på dommerne. Polen strålte.

Det er forunderlig hvordan de franske jentene ikke har klart å få ut sitt beste de siste årene. Helt siden VM-sølvet i 2009 har vi hørt at de har alt som skal til for gull.

Tja.

I denne VM-kvartfinalen manglet i alle fall noe av det viktigste. Smilet.

Brasil slo Ungarn etter fire ekstraomganger – og jublet som de skulle ha vunnet VM-finalen nettopp. Etter å ha misset i kvartfinalen både i sitt egget VM (2011) og i London-OL (2012) var gleden enorm over endelig å komme til sambanasjonens første semifinale i håndballmesterskap.

Brasil skal ha OL i 2016 og er kommet i den ypperste verdenstoppen for å bli. Internasjonale stjerner som Eduarda Amorim (Györ) og Alexandra Nascimento (Hypo) har vært blant verdens beste spillere lenge, men brassene har ikke klart å knekke koden til medaljekampen før nå i kveld.

Og Norge er ute.

 

Solskjærs dilemma

sz659603Ole Gunnar Solskjær (40) står igjen foran et valg mellom flere goder. Men når er egentlig det beste tidspunktet å forlate en klubb som Molde? Han kommer til å gjøre det en dag, men for den videre trenerkarrieren hans kan timing være helt avgjørende nå.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Er navnet hans fortsatt så godt at tre titler i Norge er nok til at en stor klubb i Europa tar sjansen på han? Det får vi trolig svar på innen kort tid.

Men at Ole Gunnar Solskjær er blant de mest spennende, unge fotballtrenerne/managerne i Europa, det er ganske sikkert. 40 år gammel har han allerede fem-seks år bak seg med det ansvaret en jobb som hovedtrener er. Og han har hatt bra med suksess, både med reservene til Manchester United og med A-laget til Molde.

At han har hatt tilbud fra andre klubber, og nå trolig har det igjen, er heller ikke overraskende. Og det er derfor han skaffet seg den noe uvanlige kontrakten med Molde, som går ut midt i den norske sesongen (sommeren 2014). For det er på høsten de store ligaene starter. Og Solskjær ønsker ikke å være hindret av en kontrakt hvis det dukker opp et interessant tilbud før sesongstart.

sx9f5d33Og det har Molde gått med på – inntil videre i hvert fall. En eventuell ny kontrakt, hvis Solskjær finner ut at han ønsker det, vil kanskje se annerledes ut. Molde må også tenke på seg selv. Det er langt fra ideelt med en trener som forsvinner midt i sesongen.

En ting er Solskjær, men det kan godt være at manageren tar med seg store deler av trenerapparatet sitt også, den dagen han reiser. Så Molde må være klare for en turnover på trenersiden. Det enkleste – og kanskje det beste – vil være å inkludere Åge Hareide. Han kjenner klubben, og bør fortsatt ha noe å gi som trener/manager som en undommelig 60-åring…

Hver gang en klubb i Premier League sparkes, dukker Solskjærs navn opp blant kandidater til jobben. Noen tror at dette er et norsk fenomen, at det er norske medier som mener at Solskjær er aktuell her og der. Det er feil. Solskjærs navn dukker ofte opp, i England, når en klubb skal ha manager. Det gjorde det med Aston Villa, og trolig flere klubber også, for et par år siden. Og det gjør det nå. West Bromwich Albion, en ambisiøs klubb med orden i økonomien, har Solskjær som en aktuell kandidat etter Steve Clarke.

Det har neppe Tottenham, der en enda yngre Andres Villas-Boas (36) nylig ble sparket. Det pleier å gi åpning for en mer erfaren manager, ettersom klubber ofte ansetter det motsatte av det de føler de har mislykkes med.

West Ham kan være en klubb som med det første ønsker en endring. Sam Allardyce er ingen manager som lar lagene sine spille fotball slik West Ham egentlig ønsker det. Derfor er det heller ikke usannsynlig at han ryker hvis motgangen fortsetter. Både WBA og West Ham er klubber som bør interessere Solskjær.

Det er først og fremst i England Solskjær har et godt rykte. Om Hannover eller Schalke 04, eller AC Milan for den saks skyld, skulle bytte manager med det første, så er sjansen mindre for at Solskjærs navn dukker opp der enn i WBA og West Ham. Jeg vil tro at Bundesliga må være det eneste, andre alternativet til Premier League – hvis Solskjær-kamerat og agent Jim Solbakken har «solgt» han inn til klubber der.

Flere jeg har snakket med, mener at hvis Solskjær tenker på sin egen CV, så bryter han med Molde nå. Men det er ikke alltid Solskjær hører på andre, for å si det sånn…

Hva tenker så Solskjær selv? At han har ambisjoner som fotballtrener/manager er det ingen tvil om. Men det kan være smartere å gjøre et nytt forsøk på å få Molde ut i Europa enn å hoppe på en jobb i nederlandsk fotball, for eksempel. Toppjobbene kommer lettere til en som har vist at tankene hans også fungerer i europacupene. Trolig er det viktigere enn å bli nummer tre i Nederland med Groningen et år.

Det var suksessen i Europa, med FC København, som brakte Ståle Solbakken til Bundesliga i sin tid. Det er utstillingsvinduet. Det er de som knekker den europeiske koden som raskt blir aktuelle for store oppgaver.

Ole Gunnar Solskjær tar heller ingen avgjørelse uten at hele familien hans er enig. Der viker han ikke. Hvis motforestillingene er sterke nok, så lar han være. Men trolig finnes det jobber det ikke går an å si nei til.

Men sjansen for at de dukker opp allerede nå er kanskje ikke så store?

Eller?