Høgmo har arvet Drillo-problemene

 

FØLGER MED: Per-Mathias Høgmo under landskampen mot Danmark.

FØLGER MED: Per-Mathias Høgmo under landskampen mot Danmark. Foto: NTB Scanpix

Av Sindre Øgar, sportsjournalist i VG

HERNING (VG) (Danmark-Norge 2-1) Landslagssjef Per-Mathias Høgmo har «arvet» noen av problemene under forgjengeren Egil Olsen, men en etterlengtet spiss-scoring av Marcus Pedersen reddet noe av kvelden.

Høgmo har nå tre kamper uten seier, men Høgmos Norge viser absolutt tendenser.

Sportsjournalist Sindre Øgar

Sportsjournalist Sindre Øgar

Som Tarik Elyounoussis frispilling av Marcus Pedersen. Per Ciljan Skjelbreds kvikke og tekniske føtter. Dynamiske Ruben Yttergård Jenssens venstrefot. Rune Almenning Jarsteins fremragende keeperspill. Debutant Mats Møller Dæhlis overstegsfinter og hans pasning til Moa. Morten Gamst Pedersens innleggsfot.

Og ikke minst: Marcus Pedersens bredsideavslutning i mål.

Spisser som scorer, og er med i det oppbyggende angrepsspillet, er kanskje det Per Mathias Høgmos Norge-prosjekt skriker aller mest etter.

Som regel blir det for liten variasjon i angrepsspillet. For få alternativer for ballfører. Og spissene kommer ikke med i spillet.

Her ligger mye av Norges problem, det Per-Mathias Høgmo trolig vil kalle en utfordring.

Høgmo har «arvet» noen av Drillo-problemene.

Spiss-problemet

Moa, som skal være den beste spissen, ble benket i kveld. Stuttgart-spilleren har kun 104 Bundesliga-minutter og én kamp fra start i Tyskland denne sesongen. Ola Kamara og Marcus Pedersen er fortsatt ferske. Pedersen scoret sitt første for Norge mot Danmark. Likevel: Det er bare grunn til å være forsiktig optimist.

Dødball-problemet

På Drillos kamper i VM-kvaliken kom seks av ni baklengsmål etter cornere, frispark og innkast. Høgmo røk på sitt første dødballbaklengs i kveld da William Kvist, en midtbaneteknikker som er mer kjent for å bruke fotballhjernen enn hodeskallen, headet Danmark i føringen.

Første baklengs-problemet

I den nylig avsluttede VM-kvaliken scoret Norges motstander det første målet i syv av åtte kamper. I 2013, inkludert privatkamper, har Norge blitt halsende etter åtte av tolv ganger. Og tallene under Høgmo: Tre av tre – mot Slovenia, Island og Danmark.

Og til slutt, det kanskje viktigste problemet: Norge vinner ikke fotballkamper.

 

Dette har Zlatan aldri gjort for Sverige

 

Zlatan Ibrahimovic har scoret 46 mål for Sverige, men ingen av dem har avgjort en viktig kamp mot en stor fotballnasjon.

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

Nå får han to nye muligheter, i landskamp nummer 95 og 96, to av hans aller største i svensk drakt, med hele verdens øyne rettet mot seg. Sverige mot Portugal, Zlatan mot Cristiano Ronaldo, én VM-plass – og det kan meget vel være siste sjanse for 32 år gamle Zlatan Ibrahimovic.

Første kamp på Estadio da Luz i Lisboa, så retur om fire dager på Friends i Stockholm, den ett år gamle innendørsarenaen der Zlatan Ibrahimovic har scoret fire ganger i privatkampen mot England, to i VM-kval mot Færøyene, tre i privatkamp mot Norge og matchvinnermålet i VM-kvalmøtet med Østerrike.

VG+: Kommentatorduellen: Ronaldo eller Zlatan?

Scoringssnittet for Sverige er meget imponerende; 0,49 mål pr. kamp. 31 av hans 46 mål har kommet i betydningsfulle oppgjør (EM/VM-kval eller -sluttspill). Dessuten er Zlatan mye mer enn mål: Utstråling, selvtillit, tilstedeværelse. Det syns  og merkes – at Zlatan er på banen, og han har levert på et så høyt nivå over så mange år at det nesten er ufint å be om mer. Men, som Aftonbladets Robert Laul påpeker i dag, det mangler én ting på landslags-cv’en: «Att avgöra mot de bästa landslagen när det betyder som mest.»

For all del, det er ikke slik at Zlatan Ibrahimovic ikke presterer mot de beste: Utligningen mot Italia i 2004-EM er ikke mulig å glemme, og fire år senere holdt han enkelt Sergio Ramos unna før han satte inn 1-1 mot de senere europamesterne fra Spania. I EM i Ukraina i fjor ga Zlatan Sverige ledelsen mot vertsnasjonen (men det endte med 1-2-tap). Og han lå horisontalt i lufta da han på hel volley fikset 1-0-perlen mot Frankrike i samme mesterskap (men den kampen var betydningsløs for Sverige). Zlatan nikket også inn 1-4 i mirakelkampen borte mot Tyskland i kvalifiseringen i fjor, der Zlatan også ryddet unna Per Mertesacker da Rasmus Elm utlignet til 4-4.

VINNERBLIKKET? Zlatan Ibrahimovic på den siste treningen foran møtet med Portugal. Foto: REUTERS

VINNERBLIKKET? Zlatan Ibrahimovic på den siste treningen foran møtet med Portugal. Foto: REUTERS

Andre muligheter Zlatan har hatt til å senke de aller største: 0-0-kvartfinalen mot Nederland i 2004, 0-2-tap for Sverige i åttendedelsfinalen i 2006-VM, 0-3-tap borte for Spania i EM-kvalik i 2007, 0-0 hjemme mot Portugal i VM-kvalik i 2008 og 1-4-tap for Nederland i EM-kvalik i 2010.

Nå her altså sjansen der igjen. Zlatan har aldri vært bedre og selvtilliten har aldri vært større. Det hadde vært morsomt om han hadde tatt med seg Sverige til VM, selv om det vil være på bekostning av Portugal og Ronaldo, trolig verdens mest komplette fotballspiller. Ikke fordi Ronaldo ikke fortjener et VM-sluttspill (det gjør han selvsagt), og ikke fordi det er spesielt viktig at Sverige får være med, men Zlatan vil tilføre sluttspillet en unik dimensjon. Ingen klarer å kopiere den svenske kjempens kunstscoringer.

Men det er grunn til å være bekymret for svenskenes defensive ferdigheter. De to kampene mot Tyskland (som er nærmest Portugal i kvalitet av motstanderne Sverige hadde i sin gruppe) ga hele ni baklengsmål, og av alle de to beste lagene i de ni europeiske gruppene så er det bare Island (15) som slapp inn flere mål enn Sverige (14). Nå gjelder det først og fremst å holde seg fast i kveld. På sine fem hjemmekamper i VM-kvaliken hadde Portugal 54 cornere og 44 skudd på mål.

Den gamle RBK-backen Mikael Lustig får hovedjobben med å stoppe Cristiano Ronaldo. Og Tom Høgli greide det jo, så det er mulig.

PS! Kveldens tre øvrige kvalkamper er: Island–Kroatia, Hellas–Romania og Ukraina–Frankrike. Særlig er den siste spennende, vidunderbarnet Paul Pogba og Franck Ribery i spissen for Frankrike mot et meget formsterkt Ukraina.

Tror VM-troppen blir uten Herrem

Ingen grunn til å vente de store overraskelsene når Thorir Hergeirsson kl 11.30 presenterer troppen til håndball-VM. Camilla Herrem kommer høyst sannsynlig ikke med. Den eneste reelle spenningen er plassert ute på høyre kant.

FEIRET SØLV: Camilla Herrem fylte champagneglasset til Linn Gossé etter EM-sølvet i fjor. Klokken 11.30 offentliggjøres hvem av dem som kommer til VM.

FEIRET SØLV: Camilla Herrem fylte champagneglasset til Linn Gossé etter EM-sølvet i fjor. Klokken 11.30 offentliggjøres hvem av dem som kommer til VM. (Foto: Bjørn S. Delebekk)

Av Jostein Overvik, sportsreporter i VG

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Det vil være en liten bombe om  Hergeirsson velger Herrem foran Gossé. Hun ble operert i foten sist vinter og jobber fortsatt med å komme tilbake i sitt beste tempo. Herrem har spilt de siste 46 kampene til Norge i EM, VM og OL, men har ikke spilt en landskamp siden EM-sølvet for nesten ett år siden.

I den samme perioden har Gossé spilt 14 landskamper og imponert stort i et par av dem. Hun var ikke speiselt god EM-kvalikkampene mot Romania, men har vært med på hele løpet – og lagbyggingen – gjennom 2013. Og har dessuten vært litt skaprere for Tertnes enn Herrem har vært for Byåsen (27 mot 18 spillemål – i tillegg til 10 straffer for Gossé).

Sanna Solberg blir uansett den andre venstrekanten. Hun kan bekle flere roller i forsvar, er litt annerledes i angrepsspillet, og vil helt sikkert VM-debutere i desember. Hennes gode forvsarsspill åpner dessuten for Stine Bredal Oftedal  i det norske kontringsspillet. Det kan påvirke VM-resultatet.

Dermed står Hergeirsson igjen med valget mellom Maja Jakobsen og Stine Skogrand som troppens fjere venstrehendte spillere. Begge er aktuelle som som cover for evighetsmaskinen på høyrekanten, Linn-Kristin Riegelhuth Koren.

Landslagssjefen ga et klart signal da han valgte Jakobsen mot Romania. Hun var ikke spesielt god i de to EM-kvalifiseringskampene, men har erfaring fra fjorårets EM og mange mesterskap på juniorsiden. Storhamar-spilleren er kanskje det tryggeste valget, men Stine Skogrands inntrenden på landslaget har vært frisk. Hun kan minne litt om Amanda Kurtovic i holdningen.

Her er forskjellene små, men jeg ville ha tatt ut Skogrand på potensialet. Hergeirsson kan fort tenke motsatt. Hvis han  følger min tankegang blir dette VM-troppen:

Keepere: Katrine Lunde (Györ) og Silje Solberg (Stabæk).

Bakspillere: Karoline Dyhre Breivang (Larvik), Linn Jørum Sulland (Larvik), Anja Hammerseng-Edin (Larvik), Nora Mørk (Larvik); Veronica Kristiansen (Glassverket), Ida Alstad (Holstebro), Stine Bredal Offedal (Issy Paris) og Mari Molid (Levanger).

Strekspillere: Heidi Løke (Györ) og Isabel Blanco (Larvik).

Kantspillere: Sanna Solberg (Stabæk), Linn Gossé (Tertnes), Linn-Kristin Riegelhuth Koren (Larvik) og Stine Skogrand (Tertnes).

 

 

Stjernene skjelver – nå skal det avgjøres

zlatan3

HVEM ER STERKEST? Ronaldo (til venstre) og Zlatan Ibrahimovic takker hverandre for kampen etter VM-kvalifiseringsmøtet i 2008. kampen endte 0-0. Foto: AP

Seks av spillerne som er nominerte til Gullballen i 2013 er sentrale når de 11 siste plassene til VM i 2014 nå skal fordeles i løpet av åtte dager.

Trond Johannessen.

Trond Johannessen.

Det starter i dag, i Midtøsten av alle steder, der to av de gullballnominerte, Luis Suarez og Edinson Cavani, er på plass når Uruguay åpner på bortebane i dobbeltmøtet med Jordan. Den tapende semifinalisten i VM 2010 og i sommerens prøve-VM er selvsagt stor favoritt, selv om det bare ble en skuffende femteplass i den søramerikanske kvalifiseringen.

Ellers knytter det seg litt ekstra spenning til disse tre playoffduellene:

Portugal-Sverige. Akkurat nå den ultimate gladiator-fighten. Større enn Cristiano Ronaldo mot Zlatan Ibrahimovic, med den formen de er i og den posisjonen de har, blir det rett og slett ikke. Uansett hvem av de to gigantene som ikke får være med i Brasil, vil det være et enormt tap. Portugal har vært med i alle syv mesterskapene i dette årtusenet, og én finale og tre semifinaler i samme periode viser hva Sverige skal opp mot. Men svenskene pleier ikke å frykte noen motstander. Zlatan Ibrahimovic er i hvert fall ikke redd for noen i fotballverden, så gjenstår det å se i hvilken grad han klarer å dra med seg sine «medel-Svensson»-kamerater. Lagenes siste viktige møter: Kvalifiseringen til 2010-VM: 0–0 i begge kampene.

 

Ukraina-Frankrike. Heller ingen juniorkamp. Franck Ribéry, på toppen av sin tid, hører med i et VM. Han har allerede slått Ronaldo og Messi i kåringen av årets spiller i europeisk fotball, og mange ser på Ribery som den store outsideren når FIFA skal dele ut Gullballen i januar. Men formsterke Ukraina er en skummel motstander. Ukrainerne luktet på Harry Redknapp og Sven-Göran Eriksson for et år siden, men hadde bare råd til den tidligere Dinamo Kiev-spilleren Mikhail Fomenko (65). Resultat: Fortsatt ubeseiret under Fomenko, seks seire og én uavgjort (mot England) i de syv siste kvalikkampene.

KLARE FOR UKRAINA: Franck Ribery (til venstre) og Samir Nasri forbereder seg til to av sine viktigste landskamper. Foto: AFP

KLARE FOR UKRAINA: Franck Ribery (til venstre) og Samir Nasri forbereder seg til to av sine viktigste landskamper. Foto: AFP

Det er også brukbar ro i det franske laget igjen, selv om Patrice Evra, en av pådriverne i det katastrofale bråket i Sør-Afrika-VM, skapte bølger for en måneds tid siden. I det populære fotballprogrammet Telefoot, sendt på familievennlig tid søndag morgen, tiltet han plutselig fullstendig og skjelte ut fire TV-eksperter, blant dem de tidligere storspillerne Luis Fernandez og Bixente Lizarazu. Evra mener han får altfor mye kritikk, men måtte igjen inn å svare for seg hos fotballpresidenten. Det franske forbundet sendte ut en pressemelding der det ble tatt avstand fra ordbruken til Manchester Uniteds visekaptein. Men han fikk være med i Didier Deschamps tropp mot Ukraina, der det psykologiske overtaket er fransk: Ingen ukrainsk seier i de syv siste møtene.

Senegal-Elfenbenskysten. Manchester Citys Yaya Touré er også i FIFAs Gullballen-pott, selv om han ikke får den. Men Touré vil være en attraksjon i Brasil, det samme gjelder den 35 år gamle anføreren og kapteinen Didier Drogba. Skal mannen med flest landskamper (97) og flest mål (62) ta med seg Elfenbenskysten til VM for tredje gang på rad? Det har gått dårlig i de to første, men laget har også vært i brutale grupper. Drogba scoret en gang da Senegal ble slått 3–1 i den første playoffkampen, men Papiss Cissés redusering, over fem minutter på overtid, skapte ny spenning. Elfenbenskysten slipper imidlertid å spille på bortebane. Returen går i Casablanca i Marokko, på grunn av opptøyer i forbindelse med Senegals møte med nettopp Elfenbenskysten i kvalifiseringen til Afrikamesterskapet i fjor.

NØKKELMENN: Didier Drogba (til venstre) og Yaya Touré har et hinder igjen før Elfenbenskysten er i Brasil-VM. Foto: AFP

NØKKELMENN: Didier Drogba (til venstre) og Yaya Touré har et hinder igjen før Elfenbenskysten er i Brasil-VM. Foto: AFP

Ellers i Afrika er Ghana så godt som klare etter sensasjonelle 6–1 over Egypt i første kamp. Det blir for mange mål å hente inn for Bob Bradleys lag, selv om Ghana ikke akkurat ser frem til den første landskampen i Kairo siden 2011, året president Hosni Mubarak ble presset ut. I helgen var det masse bråk utenfor Arab Contractors-stadion, da Al-Ahly igjen vant afrikanske Champions League ved å slå sørafrikanske Orlando Pirates. Ghana har bedt FIFA om ekstra sikkerhetstiltak. Oppgjøret skal spilles på den nye, militæreide 30. juni-stadion, som bare tar 30 000 mennesker.

Kamerun greide 0–0 borte mot Tunisia, og Samuel Eto’o & Co. har et lite overtak foran hjemmekampen i hovedstaden Yaoundé, Nigeria bør ordne opp enkelt etter å ha slått Etiopia 2–1 borte. Etiopia har muligheten til å være med i sitt første VM-sluttspill, men en enda større sjanse til å debutere har Burkina Faso som slo Algerie 3–2 på hjemmebane i det første oppgjøret.

Mens man må være gresk eller rumensk for å bry seg om Hellas-Romania, har Islands møte med Luka Modric og Kroatia en historisk dimensjon. Vinner Island over et kroatisk lag som avsluttet gruppespillet med to tap og akkurat har byttet landslagssjef, ja, da knuses Trinidad og Tobagos rekord fra 2006, som den minste nasjonen som har kvalifisert seg for VM. De karibiske øyene Trinidad og Tobago har 1,3 millioner innbyggere, på Island bor det én million færre, 325 000…

Kriserammede Mexico, som har gått på den ene smellen etter den andre, får en siste sjanse mot New Zealand. I den første kampen, hjemme på mektige Azteca i dag, er Manchester Uniteds Javier «Chicharito» Hernandez suspendert, men han har i og for seg ikke vært spesielt god på landslaget i det siste, så det sees ikke på som noe stort tap. Mot New Zealand kan det vel uansett ikke gå galt. Eller?

 

Magnus Carlsen en middelaldersk barbar?

 

Duellen mellom Magnus Carlsen og Viswanathan Anand tilspisser seg sikkert etter hvert. Men har ikke vært høydramatisk til nå. Det hardeste angrepet kommer faktisk gjennom et leserinnlegg i Aftenposten.

KRIGSFORHERLIGELSE? Magnus Carlsen mot Adnan kan også ses på som krigsforherligelse. Mener en lektor fra Drammen. Foto: OLE KRISTIAN STRØM

KRIGSFORHERLIGELSE? Magnus Carlsen mot Adnan kan også ses på som krigsforherligelse. Mener en lektor fra Drammen. Foto: OLE KRISTIAN STRØM

 

Av Jostein Overvik, sportsreporter i VG

Pensjonert lektor Kjell Buene drar til med hele sin akademiske tyngde. Påstanden til drammenseren er at sjakk må betraktes som et barbarisk krigsspill:

«Det er utrolig at Norge for tiden så ukritisk og helt uten motforestillinger omtaler sjakkspillet på en positiv måte. I mine øyne er sjakk et barbarisk krigsspill som bygger på samfunnsforholdene i en fjern middelalder».

 Jostein Overvik,

Jostein Overvik,

Buene minner om at hele spillet går ut på å fange motstanderens konge gjennom å drepe flest mulig i hæren hans. Og eks-lektoren skjønner ikke at de fleste i Norge ikke har den samme motstanden mot sjakk som mot krigsspill på data og nett.

Til og med Jens Stoltenberg spiller «Age og Empires» og «Medieval Total War». Det er velkjent at vår tidligere statsleder sitter foran skjermen og koser seg med slu krigsstrategi.

Men jeg må bare innrømme at jeg ikke har tenkt på Magnus Carlsen i den sammenheng. Når verdenseneren sitter der med bekymrende rynker i fjeset, så planlegger han altså drap på uskyldige bønder? Sendt ut av en krigssugen konge?

Ikke akkurat, vil jeg tro.

Følg dag 4 i sjakkdramaet fra kl 10.30 onsdag: VGs sjakkstudio

Men lektoren fra Drammen kan helt sikkert sin historie.

Jeg skal ikke påberope meg ekspertise på sjakkhistorien, men brettspillet skal visst nok stamme fra Kina, Persia eller India. Den indisk-persiske varianten ble spilt med en konge, en general, to elefanter, to hester og to stridsvogner, i tillegg til åtte fotsoldater.

Så ble perserriket besatt av de muslimske araberne. I århundrene rett etterpå tok maurerne seg over Gibraltarstredet og besatte deler av Spania. Stort sett ved hjelp av de samme virkemidlene som fantes på de tidligste sjakkbrettene.

Slik kom sjakken til Europa. Ved en muslimsk invasjon, altså.

Det er dimensjoner over Magnus Carlsens seige kamp i Chennai.

22 år gammel befinner han seg altså i et av sjakkens tre hjemland og kjemper mot den indiske verdensmesteren i hans hjemby. Den unge nordmannen har vært genierklært over store deler av verden de siste årene, men møter kvalifisert motstand hos sin 43 år gamle motstander.

Etter tre remis – to med hvite brikker ‑ virker Magnus Carlsen mer forsiktig, nervøs og tilbaketrukket enn mange ventet. Han står midt oppe i sitt livs tøffeste oppgave.

Og hadde muligens fått fremgang ved å føle seg som en middelaldersk barbar.

Frem til 28. november

Selvfølgelig er gullet fortjent

Foto: Daniel Sannum Lauten

Foto: Daniel Sannum Lauten

(Godset-Haugesund 4-0) Gratulasjonene går til Strømsgodset og hele Drammen. Når du har ledet i flest serierunder (14), vunnet flest kamper (19) og scoret klart flest mål (64), da er selvsagt seriegullet forjent.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

sx9f5d33En tam førsteomgang ble fulgt opp av forløsende scoringer etter pause, og mens målene renner inn på Marienlyst er det på tide å hylle Ronny Deilas menn – Norges beste fotballlag.

Mye pent er sagt om Strømsgodset de siste sesongene. De fleste historiene er fortalt. Om laget som reiste seg fra omtrent fra å være en parantes i norsk fotball til å bli det laget flest beundrer og er imponert over.

Og selv om det ikke er direkte sammenlignbart, så er det likheter mellom Strømsgodset og Brann. Mange likheter faktisk.

Brann hadde slitt lenge med å vinne noe i norsk fotball da de vant cupen i 2004. Etter en mellomsesong i 2005, tok de andreplassen etter Rosenborg i 2006, og det etter å ha ledet en stund.

Seriegullet kom sesongen etter, i 2007. Det første på 44 år.

Noen som ser likheter?

Du skjønner det når du leser det på denne måten:

Strømsgodset vant cupen i 2010, hadde en mellomsesong i 2011, ble nummer to etter å ha ledet en stund i 2012, og vant seriegull i 2013. Det første på 43 år.

To store byer, etter norsk målestokk, med en stolt, men falmet historie, reiste seg og kom seg på kartet igjen.

Spørsmålet nå er veien videre – for Strømsgodset. Brann fikk raskt en nedrur etter gullet i 2007. 8-5-13-3-6-8 er plasseringene siden seriegullet. Ikke akkurat stabilt. Ei heller imponerende. Men sånn har det ofte vært med klubber som endelig vinner serien etter å ha forsøkt i mange år: Luften går litt ut. I tillegg pleier det å forsvinne noen spillere – eller for mange er mette. Så Strømsgodsets utfordring ligger der nå: Holde nivået oppe, fortsette å være i toppen, utvikle spillet sitt, sånn at det ikke går 43 år til neste seriegull. Og ikke minst: Se om det er mulig å vise noe i Europa.

Hvis Ronny Deila sikter mot en toppjobb i en større liga, så tror jeg han må markere Strømsgodset på den internasjonale arenaen. Han må vise at han har drevet med noe som fungerer, også på en annen lekeplass enn den norske.

Strømsgodset har utviklket seg voldsomt de siste sesongene. Det har vært gøy å følge klubben så tett som jeg har gjort, se hvordan Godset stadig har fornyet seg og tatt steg videre. Hvordan de har erstattet spillere de fleste så på som uerstattelige – med spillere som har videreutviklet rollene de har fått.

Nå skal det selvsagt feires til det er tomt for både øl og sterkere saker i Drammen. Så starter forberedelsene til neste sesong, noe som nok en gang blir en uvant opplevelse for drammenserne: Være favoritt. Være laget alle skal slå. Være tittelforsvarer. Sånn har det ikke vært på 43 år. Det er så lenge siden at de få som husker det i Drammen, var ganske så unge og uvitende den gangen.

De så «verdens minste keeper», den spretne Inge Thun redde det meste. De så forsvarssjefen Tor Alsaker-Nøstdahl nekte motstanderne scoringer. De så Ingar Pettersen herje på vingen, og de så radarparet Thorodd Presberg og Steinar Pettersen score og score og score…

Endelig kan heltene hvile. Endelig har andre og mer moderne helter kløvet fram. Nå er det Adam Larsen Kwarasey som redder baller. Det er Kim Andre Madsen som stopper motstanderne, Øyvind Storflor herje på vingen og Peter Kovacs/Ola Kamara som scorer målene.

Det har vært en fantastisk reise for Strømsgodset fra opprykket i  2006 og fram til i dag. Men det er nå den virkelige jobben starter – den vanskeligste: Gjenskape suksessen. Kanskje Ronny Deila bør ta en prat med Nils Arne Eggen foran neste sesong. For Eggen er den eneste som  har klart å holde et lag på topp over tid.

Som han selv sier det:

Å vinne er ikke vanskelig. Det vanskelige er å gjenta det.

Tror du de klarer der?

Norsk fotball trenger Tom Nordlie og Tom Nordlie trenger norsk fotball

sp8624e4

SHOWMAN: Daværende Start-trener Tom Nordlie mente dommerteamet burde vurdere briller i 2005-sesongen. Foto: Scanpix

Kan trenerløse Brann ta seg råd til ikke å vurdere mannen på bildet over?

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG.

sx9f5d33 Norsk fotball ligger litt nede for tiden, selv om serieinnspurten er spennende nok. Men publikum svikter, spesielt i de store byene, og det trengs en innsprøytning av andre ting enn penger og TV-fotball på bortgjemte kanaler.

Det sitter en mann på sidelinjen, den siste tiden mest kjent for å ha sagt nei til «Skal vi danse» et par ganger, pluss gjesteopptredener i Senkveld og diverse andre underholdningsprogrammer.

Men det er fotballtrener han er.

Har Tom Nordlie gått i glemmeboka blant norske fotballklubber, eller er han fortsatt oppfattet som «persona non grata» i Fotball-Norge etter den siste eliteseriejobben han hadde, i Fredrikstad?

Men har, for eksempel, trenerløse Brann råd til IKKE å vurdere Tom Nordlie? I Bergen trenger de virkelig en Nordlie-type nå, en som kan skape entusiasme og glede, som du hører og ser, som stiller opp for media og supportere når og hvor som helst. Du trenger et poitivt innslag i byen, en som publikum tror på og som de kommer for å se og oppleve, i tillegg til laget.

I tillegg har han stor erfaring gjennom gjennom 15 år som topptrener, takler press og er glad i oppmerksomhet. Og Brann har ingen innspilt spillestil, så ofte som de har byttet trenere de siste årene. Nordlie kommer med sin 4-3-3, men han har sett at den kan utbedres, via sin gamle elev Ronny Deila i Strømsgodset. Nordlie tenker på å videreutvikle sin fotballfilosofi, men fortsatt i en slags 4-3-3.

Det er få fotballtrenere jeg har fulgt tettere de siste 15 årene enn Nordlie, en kompleks fyr, omstridt som få, og som har gjort en rekke feil som trolig har ført til at han lenge har stått uten toppjobber nå.

Men samtidig er det få norske fotballtrenere som kan like mye fotball, og som raskere klarer å få resultater, oppmerksomhet og en driv rundt lagene han trener. Tom Nordlie er best når han får være Tom Nordlie. Samtidig har det også blitt hans bane. For en Nordlie på full gass tar stor plass, men ikke alltid store hensyn.

Og når resultatene en sjelden gang ikke kommer, så har belastningen ved Nordlie blitt for stor.

Jeg føler likevel at en så flink fotballmann som Tom Nordlie fortjener en ny sjanse, i en stor klubb, for å få bevist eller motbevist hvor bra han faktisk er som fotballtrener. Hvis han kutter ut de ekstremt lange treningene sine, der han stopper spillet og gir instrukser i overkant ofte, noe som sliter ut spillerne mentalt, og han lærer seg noe bedre oppførsel i visse situasjoner, så kan en fotballklubb gjøre et scoop ved å ansette 51-åringen nå.

Samtidig er det viktig at Tom Nordlie er Tom Nordlie. Det er da han er best. Han har prøvd å endre seg, og alle mennesker bør se etter forbedringer ved seg selv underveis i livet. Men Nordlie må ikke bli «bare» den snille heller. Han må bråke litt, fyre opp folk og kreve. Det er vel mest av alt ordbruken han bør gjøre noe med, iblant, i visse situasjoner. Som trener kaller du ikke opp folk. Uansett.

Norsk fotball trenger Tom Nordlie. Og det er heller ikke tvil om at Tom Nordlie trenger norsk fotball. Hvem som trenger den andre mest er et godt spørsmål. I øyeblikket føler jeg at dette er en god match. Norsk fotball trenger fotballtrenere folk kan forholde seg til, som byr dem på noe. Det er i overkant grått og kjedelig nå. For mange trenere som snakker om «en kamp av gangen». Og Nordlie trenger å komme seg tilbake der han liker seg best og hører hjemme – på trenerbenken i eliteserien.

Han har gjort gode jobber de fleste steder, løftet Odd, Sandefjord og Start frem på kartet, gjort gode ryddejobber i Viking og Kongsvinger og vunnet cupen med Lillestrøm. Kun Fredrikstad og Vålerenga er egentlig fiaskoer. Men det er også to ekstremt vanskelige klubber å fikse kjapt.

Bergen er også kjent som et vanskelig sted å skape suksess over tid. Men er det noe Sportsklubben Brann trenger nå så er det goodwill og oppmerksomhet.

Noen bør i hvert fall få Tom Nordlie ut av TV-stolen og ut på feltet igjen.

Både han og norsk fotball trenger det sårt.

Tom Nordlie er ledig.

Og han vil gjerne tilbake som fotballtrener.

PS! Andre trenere som gjerne kan tenke seg Brann, vil jeg tro er Arne Sandstø, Knut Tørum, Arne Erlandsen, Åge Hareide – og kanskje til og med Trond Sollied, I tillegg er det ikke umulig at svenske Jørgen Lennartsson er en trenerkapasitet Sportsklubben Brann har tenkt på som erstatter for Rune Skarsfjord.

De tomme setene fikk et navn

syb7ab40Det kom ikke som noe sjokk, men all negativiteten ble til slutt for mye for Rune Skarsfjord også. Bare dager før siste serierunde, trekker han seg som Brann-trener.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

sx9f5d33Det var ventet at Skarsfjord ville bli et tema. Men jeg trodde det ville skje etter sesongen. Nå er imidlertid Rune Skarsfjord, sånn jeg kjenner han, en mann som tar avgjørelser når han føler at nok er nok. Og sånn har det vært i Brann: Det ble for mye negativt, for lite positiv energi, etter hvert som seirene satt lenger og lenger inne i 2013. Han har lenge vært omstridt, blant annet i Bergenspressen. Og han legger da også noe av skylden på det han kaller for «heksejakt».

Rune Skarsfjord ble hentet av Steinar Nilsen, nyansatt Brann-trener, som assistent i 2009. Nilsen er en av mange som ikke varte lenge i jobben, og Skarsfjord tok over som midlertidig hovedtrener i mai 2010. I november samme år fikk Skarsfjord jobben på fast basis, etter å ha tatt godt med poeng og reddet plassen med god margin den høsten.

Tippet på nedrykk av undertegnede i 2011, slo Skarsfjord til med en oppsiktsvekkende fjerdeplass, pluss cupfinale, i 2011, og han imponerte bergenserne. I tillegg begynte han å bruke flere lokale spillere enn forgjengerne hadde gjort, og det så lyst ut for både Brann og Skarsfjord.

Men forholdet til Bergenspressen ble aldri godt. Fjerdeplassen i 2011 ble til sjetteplass i 2012, samt en tapt semifinale i cupen mot lille Hødd. Før 2013 var Skarsfjord mer presset enn noen gang, fra supportere og media. Men klubben hadde tydeligvis tro på Skarsfjord, og ga han ny kontrakt så sent som i sommer.

Kontrakter betyr lite i fotball, bortsett fra at det gir litt mer penger i banken den dagen det går galt. Det samme skjedde med Mons Ivar Mjelde i Brann. Han vant seriegull i 2007, skrev ny kontrakt i mai 2008 – men var ferdig i oktober samme år.

Etter det jeg kan se, er det faktisk bare Mjelde som har sittet lenger som trener i Brann i moderne tid enn det Rune Skarsfjord har gjort, rundt tre og et halvt år. Det forteller mye om krav og tilstander i Sportsklubben Brann og i Bergen generelt. Lidenskap har et navn: Brann. Men lidenskap i Bergen har også et annet navn: Kaos.

26. juni i år slo Brann Sandnes Ulf 6-1, var Norges beste hjemmelag og lå på en fjerdeplass på tabellen. Det ble sesongens høydepunkt for bergenserne: Siden er det bare Tromsø som har tatt færre poeng enn Brann (10 poeng mot 12 på Brann) på de 15 siste kampene. Brann har falt til en åttendeplass på tabellen, og det er kun takket være en brukbar vårsesong at klubben ikke er blitt blandet inn i bunnstriden.

Når publikumstallet stadig går ned (i siste seriekamp mot Hønefoss var det for første gang på mange år under 10 000 på stadion), så skjer det noe i Bergen. Siden toppåret 2007 (17 224 i snitt) har snittet på seks år sunket med 35 prosent (til 11 269) denne sesongen. Det har verken hjulpet med lokale spillere eller standhaftighet på trenersiden for Brann. For publkum liker ikke det de ser. De ser et Brann som er i ingenmannsland, uten høydepunkter, uten profiler. Og sånn vil ikke bergenserne ha det.

Lynnet i Bergen er sånn at toppstrid er det beste, men bunnstrid er bedre enn intetsiggende midt-på-tabellen-plasseringer. I Bergen liker man ikke at tiden står stille, eller at det oppleves sånn.

Jeg har skjønt det som at humøret til Rune Skarsfjord lenge har vært et tema, blant både spillere og journalister. Selv har han hatt et betent forhold til deler av bergenspressen det siste halvannet året. For de som har vært oppe i slike situasjoner, er det forståelig at det tar på. Energien forsvinner når det meste er forbundet med negativitet.

Det kan godt være at Brann har godt av et trenerskifte – igjen. Kontinuitet er et fint ord, men det kan også stenge for fremgang. Hvis både Skarsfjord og Brann føler at klubben har kommet så langt som det er mulig, under hans ledelse, så er et skifte det beste for alle.

Spørsmålet er mer hvem Brann skal få inn for å få løftet laget mot toppen igjen, samt få tilbake publikum på Stadion. For det er ingen enkel oppgave. Klubber som Rosenborg, Strømsgodset og Molde har fått et forsprang nå, Selv Skarsfjords tidligere klubb Haugesund er langt foran dem, og Viking har kommet seg under Kjell Jonevret,

Rune Skarsfjord kan være stolt av endel av det han har gjort i Bergen. Han løftet laget fra 2010 til 2011. Men kurven har vært klart fallende de siste to årene.

Det ble også Rune Skarsfjords bane – til slutt.

 

 

Endelig en som ikke ser på fødselsdatoen

sz716559I altfor lang tid, i altfor mange år, i altfor mange tropper, i altfor mange landslagssjefers hoder, har det virket som fødselsdatoen bestemmer om en spiller skal komme med i landslagstroppen eller ikke.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

sx9f5d33Derfor formet det seg et lite «endelig» hos meg da Per-Mathias Høgmo i formiddag leste opp navnet Mats Møller Dæhli (18) på pressekonferansen.

Frasen «er du god nok, er du gammel nok» har ikke vært fulgt i norsk landslagsfotball på lenge. Det har snarere vært det motsatte: Du må være ferdig med aldersbestemt fotball for å komme med på A-landslaget.

Selv en så fysisk og god spiller som John Carew måtte vente til han var fylt 19 år før han fikk sjansen på A-landslaget. Det samme gjaldt John Arne Riise. Og i fjor høst var Stefan Johansen definitivt god nok for et norsk A-landslag som savnet kreeativitet på midtbanen. Men han var jo bare 21, så det var for tidlig. I NFFs «stigespill» skal du helst gå alle trappetrinnene før du eventuelt er klar for toppetasjen. Heis er ikke oppfunnet ennå, har det virket som.

Og i Norge har du lenge vært sett på som et talent helt til du er 25 år…

Derfor går min takk i dag til Per-Mathias Høgmo, som i sin første tropp som «bare landslagssjef» tok med Norges største fotballtalent. Det har selvsagt ikke vært noen skandale at Møller Dæhli ikke har vært tatt ut før, men det hadde heller ikke gjort noe.

I en 23-mannstropp til et U-EM ville Norges største fotballtalent, 18 år gammel, vært den første jeg hadde tatt ut. Fordi du skal ha råd til å ha med et rått talent i en så stor tropp, fordi Møller Dæhli hadde vist nok til å forsvare en plass – og fordi han er en spiller som definitivt kan utgjøre en forskjell når kamper står og vipper.

Men det skjedde ikke. Nei, det var for tidlig, fikk vi høre. Selvsagt var det det. For liten. For lite fysisk. Klassisk, norsk tankegang. At han kanskje var mer FOTBALLSPILLER enn resten, det var mindre viktig. For det er visst farlig å prøve talentene blant de voksne. Men kanskje er det nettopp det som skal til for at vi skal skape et landslag der Norge ikke er underlegne motstanderen teknisk og tempomessig. I stedet teller vi målsjanser og satser på dødballer, og teller antall seirer på G-17 og G-19, noe som selvsagt er helt meningsløst og nesten uinteressant.

sz566ffcDet interessante er om vi skaper fotballspillere på aldersbestemt, som kan bidra med noe på A-landslaget. Og det har Mats Møller Dæhli vist via mange gode kampere for Molde denne sesongen. Han fortjener sjansen. Ikke fordi han er ung, men fordi han er god nok.

Så Per-Mathias Høgmo skal ha takk for at han hadde guts til å gjøre det ingen landslagssjef har gjort på mange år. For Møller Dæhli hadde egentlig akkurat kommet opp på U-21-landslaget nå, og mange i NFF mener nok at det hadde vært passende i noen år. Men Høgmo tenker annerledes, han ser etter typer som skal bringe Norge til EM, og da kvalifiseringen starter til høsten er Møller Dæhli 19 år.

Er det så veldig ungt egentlig? Det finnes mange eksempler på spillere som er yngre enn det, og som spiller i større ligaer enn den norske, som får sjansen på A-landslaget allerede som 17-18-åringer. Det er ikke direkte farlig. Jeg vet at Høgmo vurderte Møller Dæhli allerede til kvalik-kampene mot Slovenia og Island, men at motet kanskje sviktet litt da?

Det spiller mindre rolle nå.

Høgmo kaller det en «læringsarena, der fokus er på utvikling.» Kompliserte ord, men det Høgmo egentlig sier er at Mats Møller Dæhli har ferdigheter han liker, som han mener A-landslaget har brukt for, og at derfor tar han med 18-åringen nå.

Ikke om seks måneder eller et år.

Ingen kan garantere at Mats Møller Dæhli blir en viktig brikke i EM-kvalifiseringen, eller senere for den saks skyld.

Men Per-Mathias Høgmo kommer aldri til å angre på at han prøvde – uansett.

Hvorfor mange håper på Godset-gull

sz52d034Hvis Strømsgodset vinner seriegull i år, så har seks forskjellige lag vunnet ligaen de ni siste sesongene. Kontrasten er enorm til de 13 sesongene før det, da Rosenborg vant hvert år.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

sx9f5d33

Og det tror jeg er hovedgrunnen til at veldig mange i Norge håper og tror at Strømsgodset, og ikke Rosenborg, skal klare det denne gangen.

Fordi det på et vis viser at det er mulig å komme seg til topps, uten at du har mest penger og flest ansatte. At det fortsatt finnes veier til målet – for alle – hvis ting gjøres grundig og riktig. At det kommer noe nytt og friskt inn, som sjarmerer. Det ble ikke like spennende med hvert Rosenborg-gull – for de som ikke holder med Rosenborg.

Derfor var det viktig for mange i norsk fotball da Vålerenga brøt RBK-hegemoniet i 2005, at Brann tok hjem gullet og rev ned RBK igjen i 2007, at Stabæk vant sitt første i 2008 og Molde også klarte å bryte med ny RBK-dominans i 2011.

Og dette er de viktigste grunnene til at veldig mange i Norge ønsker at Strømsgodset vinner. Ikke nødvendigvis for måten de spiller fotball på, selv om det helt sikkert er et poeng for mange. Jeg tror mest på at andre klubber følger ekstra med på SIF, fordi de kanskje tror at de selv kan klare det – når de ser hva SIF har fått til de siste årene.

I Trondheim har både trener Per Joar Hansen, og en del av spillerne, gått lei av Godset-dyrkelsen og medias bilde om at Rosenborg ikke spiller god nok fotball. Godset-«dyrkelsen» får de leve med, all den tid det stort sett er mest interessant å skrive om et lag og en klubb som folk ikke kjenner så godt, med nye profiler og et nytt uttrykk. Og jeg vet ikke om noen som har innkassert gullet til SIF ennå. Selv holdt jeg i overkant lenge på RBK som favoritt, fordi jeg ikke vil endre tips etter hver seriekamp. Men realismen inntraff etter 28. serierunde, da SIF ledet med tre poeng og en suveren målforskjell. At SIF da overtok favorittstempelet, var naturlig og logisk.

Jeg holder ikke med noen av lagene. Heldigvis har jeg ikke noe favorittlag i Norge. Når du kommer fra Lillehammer, den mørke fotballflekken i Norge, så går det faktisk an IKKE å ha et favorittlag i Norge. Det gjør også jobben min som fotballjournalist i VG mye lettere, det innrømmer jeg.

Når det gjelder måten RBK spiller fotball på, så har den vært svært varierende denne sesongen. Som den har vært de siste sesongene. Noen «back to the roots» a la Nils Arne Eggens tilnærming til spillet, som skulle være planen, har ikke jeg sett så mye til. Og det er greit det. Hvis RBK vinner gull, så stiller svært få spørsmål om verken Eggen eller røtter. Det laget som vinner, vinner fortjent. Uansett.

Det eneste jeg ikke forstår er hvorfor de skal bli så såre i Trondheim over at folk sier og skriver at det er Strømsgodset som ligner mest på det Rosenborg som Rosenborg skulle tilbake til. For det er det. De som har spilt for begge lagene, både under Eggen og under Ronny Deilas ledelse, peker på det samme: Det har mange likheter i spillet.

Rosenborg har mange gode fotballspillere, og både spillemessig og poengmessig er det bedring fra i fjor. De har allerede tatt flere poeng (59 mot 55 i fjor) og de kjemper om gullet helt inn, som de ikke gjorde i fjor. Men jeg mener at dette mer skyldes at klubben har fått inn flere gode spillere, enn måten de spiller på. RBK har så mange gode fotballspillere at de vinner mange fotballkamper. Det høres enkelt ut, men ofte er det så enkelt også.

Defensivt har RBK vært veldig bra denne sesongen. De har også hatt evnen til å avgjøre svært mange kamper mot slutten, noe som selvsagt er en meget viktig egenskap. Offensivt har det ikke vært like imponerende, og det mener jeg skyldes to ting:

* For mange like midtbanespillere, der alle liker best å ha ballen i beina.

* Ikke de rette typene til å spille en ren 4-3-3.

Ofte har RBK også vært best når Per Joar Hansen har lagt om til 4-2-3-1.

Rosenborg har sluppet unna press og mas de siste to ukene, fordi Strømsgodset har vært den mest sannsynlige vinneren. Det kan se ut som det har slått bra ut for et Rosenborg som skal til Lillestrøm søndag, og som har vunnet tre av de fire siste seriekampene på Åråsen. RBK er ubeseiret der siden 2008.

Gjennom et langt fotball-liv har jeg opplevd langt større overraskelser enn at Rosenborg kommer bakfra og tar hjem nok et gull. Det skjedde både i 2006 og i 2002, for eksempel.

Og nå blir skuffelsen enorm i Drammen hvis det ikke lykkes i år heller.

Det har Strømsgodset lagt opp til selv.