Nå er Strømsgodset modne for gull

    GULLJUBELEN: Gleden fra denne gjengen levner liten tvil om hvor viktig Peter Kovacs' scoring mot Aalesund var. Trener Ronny Deila, Flamur Kastrati, Kim André Madsen og Abdisalam Ibrahim feirer med ungareren. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

GULLJUBELEN: Gleden fra denne gjengen levner liten tvil om hvor viktig Peter Kovacs’ scoring mot Aalesund var. Trener Ronny Deila, Flamur Kastrati, Kim André Madsen og Abdisalam Ibrahim feirer med ungareren. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Aalesund har vært formsvake, men for Strømsgodset var dette likevel gulltesten. Med den omstridte 1-0-goalen ligger alt til rette for klubbens først seriemesterskap på 43 år.

Av Øyvind Herrebrøden, journalist i VG

Øyvind Herrebrøden.

Øyvind Herrebrøden i VG.

Hvorfor?

1. Fordi de tre siste matchene spilles på kunstgress: To ganger hjemme på Marienlyst (Start og Haugesund) og Tromsø på bortebane. Strømsgodset har fem tap i årets serie. Fire av dem på naturgress. Kun mot Buskerud-nabo Hønefoss har Godset tapt på «plastdekke» denne sesongen. Det var i andre serierunde.

2. Rosenborg har tøffere program. Det er umulig å komme utenom – noe RBKs matchvinner Jonas Svensson også måtte innrømme da jeg konfronterte ham med det lørdag kveld. Selv ikke i den superjevne eliteserien går det an å argumentere for noe annet. Molde og Lillestrøm borte pluss Viking hjemme er vanskeligere enn Start, Haugesund og Tromsø. Selv om alle tre Godset-motstanderne vil ha noe å spille for.

3. Rosenborg mangler spillere mot Molde i neste runde: Tore Reginiussen, lagkaptein og raskest i RBKs midtforsvar – og spillmotoren Mike Jensen. Begge på grunn av gule kort. Og tror du Molde vil kunne kose seg med tanken på å ødelegge for et Rosenborg-seriegull? Svaret er ja.

4. Rosenborg-laget er ikke vant med å vinne. Klubben er noe annet, men på Rosenborgs lag er det bare Mikael Dorsin og Daniel Örlund som har kjempet om seriegull i Norge tidligere. Noe trener Per Joar Hansen ofte påpekere. Senest etter Start-kampen var han irritert fordi han mente spillerne fremsto som «nervebunter».

5. Formen. Strømsgodset har fire seirer på de fem siste. Rosenborg har 2-2-1. Det gjenspeiler seg i spillet, også. VG hadde 5-5 i sjansestatistikken i Start-Rosenborg lørdag. Mens Godset hadde 9-1 i sin favør mot Aalesund. Selv om begge 1-0-seierene var heldige.

6. Ett poeng ekstra. Ja, begge lagene står med 56. Men Strømsgodsets soleklart bedre målforskjell kan regnes som et 57. poeng.

7. «Utviklingen». Strømsgodset har brukt tid på å gjøre seg til et topplag. Men de har gått fra cupgull i 2010 til annenplass i fjor. Både Brann og Stabæk hadde et lignende mønster med å yppe seg  i gullkampen året før de ble mestere.

Kan Strømsgodset misse seriegullet nå?

Ikke lenger så komfortabel og aksepterende

 

KOMFORTABEL OG AKSEPTERENDE: Raseriet har tatt Egil Olsen etter hvert og han har vunnet de flestes sympati i den offentlige duellen med Kejtil Siem og Ynge Hallén. Men da Per-Mathias Høgmo skrev under var det etter å ha blitt overbevist av Drillo.

ROLIG AVGANG: Raseriet har tatt Egil Olsen etter hvert og han har vunnet de flestes sympati i den offentlige duellen med Kejtil Siem og Ynge Hallén. Men da Per-Mathias Høgmo skrev under var det etter å ha blitt overbevist av Drillo. Foto: HELGE MIKALSEN

 

Jostein Overvik, sportsreporter i VG

27. september visste Drillo det aller meste om fotballforbundets behandling av både ham og Nils Johan Semb. Men sa likevel at han både aksepterte og var komfortabel. Rett foran Per-Mathias Høgmos to første kamper ble tonen hardere.

Nå har Egil Olsen tatt mediepause. Drillo vant sine to siste kamper ­– mot fotballforbundets lederduo – med solid margin.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

De siste dagene har ikke vært enkle for Ynge Hallén og Kjetil Siem. Fotballpresidenten og generalsekretæren har beklaget måten sparkingen av Drillo skjedde på og får i dag folkets knusende dom servert i VG: 61 prosent mener det var feil å fjerne Drillo. Kun 13 prosent mener det var riktig. Det er alvorlig og kan få konsekvenser når fotballtinget skal velge sine tillitsmenn til vinteren.

Dessuten drømte NFF om seks poeng og VM-playoff da Drillo fikk støvelen i baken. Resultatet ble bare ett poeng i løpet av to triste kamper. Det kunne nesten ikke bli mer med bare fire norske målsjanser. Starten har vært fryktelig vanskelig for Per-Mathias Høgmo. Arbeidsforholdene har vært vanskelige, men jeg vil ikke si at det er lagt ut bevisste snubletråder.

Rett foran Slovenia-kampen kom Sigrun Veldeldens raseri på vegne av ektemannen til uttrykk i VG. Rett foran kampen mot Island lot Drillo selv skuffelsen få fritt utløp i et intervju med TV 2. Begge deler var berettiget og begge deler traff både hjerte og hjerne hos fotballfolk og folk flest.

Pluss landslagsspillerne.

Jeg kan aldri tenke meg at de to sakene virket positivt inn på Brede Hangeland & co. I en ideell verden skal de profesjonelt skyve unna all utenomsportslig støy og kun fokusere på kampene. Men jeg tror ikke det er så enkelt. De er mennesker med tanker og følelser. Mange av dem har aldri spilt under noen annen landslagssjef enn Drillo. Og Siggen har ofte vært med i spillerbussen, hun også.

Det er klart at det virker når herr og fru Drillo uttaler seg såpass tøft. Og det lå ikke akkurat i strategien fra NFF-styremøtet for tre uker siden. Det rimer også dårlig med Drillos egne første uttalelser.

På pressekonferansen 27. september opplyste Egil Olsen at han nærmest hadde overtalt Høgmo til å ta jobben:

«Jeg har hatt en lang prat med Per-Mathias og Per-Mathias var veldig klar på at hvis jeg ikke var komfortabel med den løsningen, så ville han ikke ta jobben nå. Da ville han vente. Så jeg måtte overbevise Per om at det er jeg komfortabel med. Jeg aksepterer den løsningen. Så dermed overtar Per-Mathias allerede nå».

Men Drillo har i ettertid slettes ikke virket aksepterende og komfortabel. Nå er inntrykket det motsatte. I intervjuet med Davy Wathne 14. oktober reagerer han voldsomt på behandlingen av Nils Johan Semb, men bekreftet samtidig at han allerede 26. september – kvelden før pressekonferansen ­- ble klar over at toppfotballsjefen ikke visste om beslutningen om å sparke ham. Drillo mener til og med at Semb kan ha blitt feilinformert da han til slutt fikk informasjon.

Likevel sa Egil Olsen det han sa. Han nevnte ingen ting om lederskap nær neandertalnivå.

Drillo er med sine to VM-sluttspill og 137 kamper som landslagssjef norsk fotballs fremste hedersmann. Det naturlige er kanskje å reise en bauta utenfor Ullevaal stadion. Men han slet tungt etter Sveits-tapet i september. Det tok uker før han kom opp igjen mentalt. Norge hadde da tatt til sammen fem poeng og scoret fire mål på fem kamper mot Sveits, Island, Slovenia og Albania. VM-drømmen var knust for alle med en liten flik av realisme innabords.

I ettertid er lett å se at Drillos avgang er klønete og sikkert også uverdig behandlet. Men hans siste sportslige prosjekt hadde gått helt i stå. Det er grunn til huske det.

Selv om Drillo har vunnet sine to siste kamper i norsk fotball.

Bill. mrk: Sjefen på midtbanen

ULLEVAAL STADION (VG) (Norge-Island 1-1) Per-Mathias Høgmo har arvet problemet først Åge Hareide hadde, deretter Drillo hadde. Den ledende, sentrale midtbanespilleren, han finnes ikke. Klarer Høgmo å lokalisere, eller skape, sjefen på midtbanen så kan dette laget bli veldig bra.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Martin Andresen, på sitt beste, var både en god, sentral midtbanespiller og en sterk kaptein. Han lyktes aldri helt på landslaget, men han er det nærmeste en leder vi kommer de siste 10 årene på den norske midtbanen.

Ellers må vi kjapt tilbake til spillere som Kjetil Rekdal, Bent Skammelsrud og Ståle Solbakken.

I går prøvde Høgmo duoen Alexander Tettey og Stefan Johansen sentralt mot Island, mens Johansen og Magnus Wolff Eikrem ble prøvd mot Slovenia.

Ingen av kombinasjonene var optimale, men balansen i Tettey og Johansen var bedre enn da Eikrem spilte med SIFs gode midtbanespiller. Der Eikrem og Johansen sammen ble for lett, med kun to sentrale midtbanespillere, ble det tryggere med Tettey der.

Samtidig: Tettey gjorde for mange feil. Det går for tregt alle veier, og feilprosenten er for høy. Stefan Johansen har mange egenskaper som gjør at han kan ta den ledende, sentrale midtbanerollen, men han trenger å bli klokere i visse faser av spillet, uten at han mister kreativiteten sin.

Nå har det vært forsvarsglipper som har felt oss mot både Slovenia og Island, og spissduoene vi har prøvd ut har ikke vært optimale de heller. Verken Reginiussen eller Bjørdal har vært ideelle for Hangeland i midten, og verken Braaten/Moa eller Braaten/Kamara var noen suksess, selv om den sistnevnte fungerte best, som Reginiussen/Hangeland gjorde det.

Norge skapte tre målsjanser  mot Slovenia og bare en mot Island. Det er selvsagt altfor dårlig på hjemmebane.

Men fortsatt ligger nøkkelen til bedring, etter min mening, i å finne de rette kombinasjonene på midtbanen. Per Ciljan Skjelbred har spilt to godekjente landskamper, har både løpskapasitet og kreativitet, og Tarik Elyounoussi har hatt stigning fra han startet mot Slovenia til han avsluttet mot Island.

Alle gode fotball-lag har en sterk treer eller firer på midtbanen. Det hadde Norge også, da de var på sitt beste på 1990-tallet, med Rekdal i midten og Myggen og Leo som indreløpere. Tre helt forskjellige spillere som utfylte hverandre perfekt. Vel var forsvaret sterkt, og det var andre gode spillere på det beste Drillo-laget. Men etter min mening var balansen på midtbanen viktigst. Kloke Rekdal, kreativ ballvinner i Myggen og Løps-Leo som aldri ble trøtt.

Her ligger Høgmos største utfordring – finne den ideelle firerbanden på midten, som både har kreativitet, ballsikkerhet, kraft og løpssstyrke.

Og helst en skuddfot.

Vet du om noen, så er det bare å ringe.

Inntil videre håper og tror jeg at Stefan Johansen vil vokse med oppgavene, og tar sjefsjobben selv.

PS! Gøy for islendingene. De fortjente denne muligheten til play-off, selv om jeg tipper de ryker ut der.

 

«Når kan du komme?»

HISTORISKEBILDERPå siste halvdel av 1980-tallet var norsk skøytesport på så råtten is at publikum sviktet. Det var lite å se på, så lite at skøytesporten følte at de måtte gjøre noe. Det ble vurdert mange løsninger, blant annet å sette ned billettprisene.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Men Yngvar Numme og Tor Erik Gunstrøm i revygruppa Dizzie Tunes dro det hele over i parodien med følgende sketsj:

– Hei, det er EM på skøyter. Skal du dit?

– Når er det da?

– Tja… Når kan du komme?

Sånn klarte Numme og Gunstrøm å lage humor ut av problemene norsk skøytesport var oppe i. Norges Fotballforbund svarer – komisk nok det også – ved å løse sine umiddelbare problemer med å sette billettprisene OPP.

Jeg skjønner selvsagt at priser på billetter ikke settes tre dager før kamp. NFF – en tidligere kollega mente bokstavene sto for Norges FotballFORBUD – burde likevel ha kjent litt på stemning og interesse den siste tiden, og satt prisen ned for lenge siden. Det hele handler om det tyskerne kaller «fingerspitzgefühl», og det trenger jeg vel ikke oversette.

For norsk fotballs standing har ikke akkurat vært stadig stigende de siste månedene. Og da må du ta konsekvensen av det.

For gevinsten ved å ha flere folk med billige billetter på kampene, bør bli større enn færre tilskuere med dyre billetter.

Når selv landslagsspillerne synes at det høres dyrt ut, så blir det nærmest pinlig. Jeg ville åpnet for at skoleelever kan komme inn for en hundrings, bare for å markere at NFF tar problemet på alvor.

I morgen kveld kommer det garantert til å høres ut som det er flere islendinger på Ullevaal stadion enn nordmenn, to-tre tusen islendinger som værer sitt første sluttspill noen gang. Det minner litt om da nordmenn dro til Polen i 1993 og Norge kvalifiserte seg for sitt første sluttspill siden krigen.

Det tok helt av, og du skal ikke se bort fra at islendingene kan ta en ny, norsk skalp i kveld. For Norge har lenge hatt trøbbel med Island. Kampene har vært jevne gjennom flere tiår, både i Reykjavik og i Norge. Og som Per-Mathias Høgmo sa i går: Islendingene har kommet lenger enn oss i samspillingen av laget.

De møter også et norsk lag som har slitt voldsomt i hele 2013. Jeg avslutter med noen grusomme tall, som også NFF burde sett da de satte billettprisene: I poeng pr kamp i 2013 har det norske landslaget 1,11 på sine 10 kamper. Dårlige sesonger ender ofte med bytte av landslagssjef – noe det gjorde med Åge Hareide i 2008 (0,5 poeng pr kamp), Nils Johan Semb i 2003 (1,07 poeng pr kamp) og – etter hvert – Ingvar Stadheim i 1989 (1 poeng pr kamp).

I tillegg hadde Hareide en sesong med 1 poeng i snitt i 2006. Dette er de fem svakeste, norske landslagsårene de siste 25 årene.

Det viser bare at norsk fotball har en stor jobb å gjøre for å få publikum tilbake til Ullevaal stadion.

 

Scheie inn for landing

sz09c71d

Arne Scheie på jobb i Hoppuka med kollega Espen Bredesen i bakgrunnen.
Foto: Geir Olsen

40 år i Hoppuka. 160 renn. 8000 konkurransehopp. Egentlig er det mange flere. Fordi Arne Scheie ser på alle treningsomgangene og kvalifiseringene. Og gjør sine notater. Vi snakker om over ti tusen hopp – bare i den tysk-østerrikske hoppuken.

Av Bjørn Arne Johannessen, hoppjournalist i VG.

Bjorn Arne JohannessenTar vi med verdenscup, VM på ski, VM i skiflyging, OL og NM stiger tallkurven som en heftig dag på Oslo børs. Men nå går Scheie inn for landing. Det blir med et fjellstøtt nedslag. Jeg kan ikke tenke meg annet. Selv om verdenscupfinalen i Planica søndag 23. mars – hans siste jobb i NRK – garantert kommer til å føles underlig.

Jeg vokste opp med skihopping i sort-hvitt. Jarle Høysæter hadde mikrofonen for NRK. Bjørn Wirkola var idolet hjemme i vår stue. Gutterommet var tapetsert med bilder. Tre ganger vant altaværingen Hoppuka. Så kom Ingolf Mork. Han vant han også. Så kom Arne Scheie. Året var 1973.

I snart 20 år har jeg reist rundt på hopprenn for VG. Sittet ved hans side i pressesenteret i Oberstdorf, og fått hjelp, med statistikker og journalistiske poeng.  Hørt ham ringe nyttårshilsen til familie og venner fra Garmisch-Partenkirchen på fasttelefon. Kjørt presse-bil sammen til hoppet i Innsbruck. Og sett vidunderlig glede i hans øyne når Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen har vunnet Hoppuka i Bischofshofen.

Statusen til Scheie er som svevkurven til Janne Ahonen – eller Gregor Schlierenzauer – om du vil. Han er i en klasse for seg. Engasjementet går langt. Gjerne langt ned i overgangen. Over jurylengden. Får han kommentere norsk verdensrekord koker det over. Som det gjorde da Johan Remen Evensen dro til med 246,5 meter en kald januarkveld i Vikersund i 2011.

Scheie synes han har verdens fineste jobb. Det er til å forstå. Men han har sine særegenheter. Litt skeptisk av natur. Han bruker data. Men han stoler ikke helt på teknikken. Når han setter seg i kommentatorboksen er det med en gammel grønn bag fra ski-VM i Val di Fiemme i 1991. I den ligger alle fakta han trenger. Skrevet på en diger papplate. Slik holder han oversikten. Til og med familiære forhold hos franske hoppere.

Det har vært mye jubel i boksen for Scheie. Norske hoppere har vunnet absolutt alt i hans tid. Jeg tror Anders Jacobsen treffer perfekt på hoppet når han sier at Scheie legger livet i arbeidet. Alle på landslaget føler seg verdsatt. Kanskje var det nettopp stemmen til NRK-veteranen som dro dem ut i hoppbakken. Fikk dem til å satse – kaste seg over skiene – og sette nedslag.

Et kvarter gikk, så våknet Twitter-dyret

MARIBOR (VG) Per-Mathias Høgmo (53) trasket inn på stadiongresset med skjerf rundt halsen. Han satte seg rolig ned på benken. Noen minutter gikk. Så våknet «Twitter-dyret».

Av Sindre Øgar, sportsjournalist i VG

SJANSELØST: Per-Mathias Høgmo kunne fra benken se at de norske landslagsspillerne ble utspilt i Slovenia. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

SJANSELØST: Per-Mathias Høgmo kunne fra benken se at de norske landslagsspillerne ble utspilt i Slovenia. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

«Har NFF 30 dagers angrerett?», leser jeg her jeg sitter på intime, stemningsfulle og folkelige Ljudski Stadion i Slovenia.

Det er Start-spiller Jesper Mathisen som tvitrer. Han er ikke alene.

Sindre Øgar I SLOVENIA

Sindre Øgar
I SLOVENIA

Twitter-meldingene om Per-Mathias Høgmo og Nye Norge kom tett som fulle nordmenn i kebab-kø en lørdagsnatt.  Jeg har samlet noen av dem. Mange av dem er morsomme.

Denne, for eksempel, fra journaliststudent Lars H. Bryne:

«Norge ser bedre ut enn Spania, Brasil og Italia til sammen! Takk Lars Monsen», tweetet han etter syv minutter. Da hadde Nye Norge vist lovende takter. Det virket som om de hadde fått lov til å spille fotball igjen.

Men så ble det Novakovic X 2 før kvarteret. Twitter-moroa kunne begynne.

Terje Bakkom:

«Siem og Hallen kaster seg rundt. I morgen blir Hareide presentert som ny landslagssjef»

Arne Schau-Knudsen:

«Syns Slovenia spiller med mye allroundkompetanse, mindfulness og har en innovativ prestasjonskultur. Her har Høgmo mye å lære»

Jan Thorstensen:

«Dagens dikt: En-to-tre slovenere på Hangeland Plass»

Tor Viskum:

«Norge-Island utgår på TV2 Zebra til fordel for Karl & Co neste uke»

Marius Bøhmer:

«Når åpner overgangsvinduet for landslag

TV 2-reporter Morten Stokstad:

«Tittelen i morgendagens VG: INNONAIVT»

TV 2s Espen Solbakken:

«Noen som sitter med firer-tabellen…?»

Slik er det å være landslagssjef i 2013. Man trenger ikke å vente til dagen etter for å se at VG og Dagbladet har ryddet forsidene. Reaksjonene kommer her og nå. Etter 13 minutter. Etter 14 minutter. Etter 49 minutter (Novakovic X 3). Og kampen ut.

Retorikkekspert Kjell Terje Ringdal har allerede advart Høgmo: Hvis han ikke presterer, så vil (det akademiske) språket blir brukt imot ham. Vi har allerede sett det.

Jeg må si jeg koste meg med mange av Twitter-meldingene. Sånt må en landslagssjef tåle. Men å trekke noen konklusjoner når det gjelder Per-Mathias Høgmo som landslagssjef: NEI.

Anette Fossum får siste tweet av meg:

«Har ikke vært positiv til Høgmo. Overhodet ikke. Men jeg er villig til å gi han mer tid enn denna ene kampen! Makan til syting, Twitter»

.

 

Flygende start, eller samme greia – igjen?

Per-Mathias Høgmo (53) fikk muligheten til å starte prosjektet sitt litt før han trodde. Han har solgt inn budskapet sitt og brukt mange ord. Nå får vi se om det allerede nå er mulig å se et «Høgmo-stempel» allerede nå, eller om disse kampene kommer for tidlig.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

I utgangspunktet var VM-kvalifiseringen i praksis over for Norge med tapet mot Sveits på hjemmebane i september. Jeg tror fortsatt det blir tur til Brasil til sommeren, men uten at jeg får se det norske landslaget der. Likevel klarte NFF å skape økt interesse inn mot de to siste kampene, fordi de byttet landslagssjef.

På en kontroversiell måte.

Jeg skal la den ballen ligge nå, siden den har vært sparket hit og dit i flere dager allerede. I stedet vil jeg belyse hvordan jeg håper vi får se det norske A-landslaget fremstå, kanskje allerede i kveld.

Resultatmessig har Per-Mathias Høgmo oddsen på sin side i kveld. Han selv har ikke tapt en debutkamp på mer enn 19 år. Og det er faktisk mer enn 35 år siden en norsk landslagssjef tapte sin åpningskamp. Siden Tor Røste Fossen tapte 0-3 mot Spania 29. mars 1978, har sju norske landslagssjefer klart å unngå tap: Eggen/Schouen klarte 0-0 mot Sovjet i 1986, Tord Grip fikk til 0-0 mot Sverige i 1987, Ingvar Stadheim klarte 1-1 mot Brasil i 1988, Drillo vant 6-1 over Kamerun i 1990, Nils Johan Sembs første kamp endte 0-0 mot Romania i 1998, Åge Hareide åpnet med 3-0 over Sverige i 2004, mens Drillos andre epoke åpnet med 1-0 borte mot Tyskland i 2009.

Hva så med Høgmo mot Slovenia i 2013?

Per-Mathias Høgmo mener han vet nøyaktig hvordan han vil spille fotball. I oppbygningen har han gjort alt rett, ifølge de jeg har snakket med som følger landslaget tettest. Og han har brukt mange fine ord i oppbygningen til kampen.

Nå er det bare den praktiske delen som gjenstår. Den vanskeligste…

Men: Han har fått fart i treningene, han har bestemt at spillere kun skal spille i de posisjonene de har på klubblagene sine. Han mener vi vil få se laget hans spille en slags (hold deg fast) 2-4-2-2-formasjon, der stopperne er de eneste som stort sett ligger fast bak på banen. Han vil ha backer opp, ballsikre og løpssterke, sentrale midtbanespillere, innover-kanter, og et tospann på topp.

VG DIREKTE: Chat, live og studio under Slovenia-Norge fra kl. 19.45

Poenget til Høgmo er at Norge må styre spillet mer mot jevnbyrdige eller antatt svakere motstandere enn de har klart de siste årene. Og da må Norge våge å holde i ballen, samtidig som vi får flere spillere foran ballen enn vi har vært vant til. Og så må Moa få mer hjelp enn han har fått, hvis det skal være noe poeng i å ha en potensiell matchvinner og målscorer på topp.

Høgmos grunnoppstilling, litt mer normalt er en 4-2-3-1 (4-4-1-1). De klassiske indreløperne, som norsk fotball har brukt – eller etterlyst – i 20 år, er mer eller mindre borte. Høgmo vil komme seg til målet på en litt annen måte enn Drillo. Ved flere samtidige bevegelser, og ved å våge å spille ball noe mer enn Drillo gjorde.

Så gjenstår det å se om han lykkes. Han har sagt at han ikke kommer til å gi seg før spillet hans «sitter», samtidig som han ser at det kan ta noe lenger tid enn han håpet.

For meg er spillet viktigere enn resultatet i kveld. Fordi jeg vil se etter endringer mer enn scoringer, fordi jeg i utgangspunktet har gitt opp VM. Først hvis Norge vinner i kveld, og resultater i et par andre grupper går vår vei, kan vi begynne å tenke mer på resultat. Mot Island tirsdag på Ullevaal.

Inntil da vil jeg se et norsk landslag som lyser av vilje, innsats, som prøver å spille fotball og som du kan se at han satt ut noen av Høgmos ideer i praksis.

Mer synes jeg ikke vi skal forlange i kveld.

P.S. Kampen mot Slovenia kan du se direkte på Max fra 20.45 (sendestart 20.00). På VG Nett får du oppkjøring, høydepunkter og intervjuer fra Maribor. I tillegg kan du se klipp fra Sverige – Østerrike og Tyskland – Irland som også starter kl. 20.45. Begge disse kampene vises på Viasat og Viaplay.no.

 

Derfor kan norsk fotball lære av Belgia

JUBELGUTTER: Belgias landslag jubler her for Vincent Kompanys 2-0-scoring hjemme mot Skottland i oktober. Foto: AFP

JUBELGUTTER: Belgias landslag jubler her for Vincent Kompanys 2-0-scoring hjemme mot Skottland i oktober i fjor. Foto: AFP

Bør norsk fotball skjele mot Belgia? De kan i hvert fall begynne med å sette av noen minutter til dagens VG.

Av Trond Johannessen, fotballjournalist i VG

Trond Johannessen. Foto: VG

Trond Johannessen. Foto: VG

Vi har vært i Brussel og prøvd å finne ut hvordan belgisk fotball har bygd seg opp igjen etter et tungt tiår.

De fremadstormende belgierne har et ben i VM foran de to siste kval-kampene (borte mot Kroatia i morgen og hjemme mot Wales tirsdag). Belgia er fem poeng foran Kroatia, og Belgia er ranket som nummer seks i verden. Troppen er proppfull av store stjerner. Fire poeng på de to siste kvalkampene garanterer dessuten toppseeding i Brasil neste sommer.

Det er umulig å vite om det er en sammenheng mellom arbeidet som ble satt i gang på begynnelsen av 2000-tallet og suksessen landslaget har i dag, men det ble tatt ganske omfattende grep. Belgisk fotball hadde ingen visjon, ingen rød tråd i sin talentutvikling. De begynte med å velge seg 4-3-3 som «sitt» system. Forbundet brukte universiteter for å gjøre tunge studier av ungdomskamper, og funnene ble brukt mot klubber, både på toppnivå, regionalt og i rene amatørklubber. Utviklingsansvarlig Bob Browaeys i det belgiske forbundet forteller at nå spiller alle ungdomslandslagene nøyaktig den samme fotballen, og det påvirker selvsagt hvordan resten av belgisk fotball jobber.

Belgia har definert ned at de ønsker å lære opp unge spillere til å ha ballen så mye som mulig, og de må lære seg soneforsvar («putting brains in the muscles», som de kaller det). Det betyr at belgiske talenter trener MYE med ball. Dette inkluderer den bakre fireren, pluss målvakten. Et eksempel: En belgisk keeper på ungdomsnivå stresses på at ballen ikke skal spilles langt. Keeperne skal isteden lete etter løsninger langs bakken, og de oppfordres til å ta kinkige valg. Teorien er: Hvis de hadde valgt den enkleste utveien, oftest et langt utspill, hadde hverken keeperen eller forsvarsspillerne blitt trygge med ballen i beina.

Det har selvsagt medført at det gjøres feil, og at motstanderen scorer. Men ifølge det belgiske forbundet er det lagt ned mye krefter i å nå ut med dette synet: Talentutvikling, på alle nivåer, handler ikke om å vinne kamper.

Et siste ganske revolusjonerende moment er hvordan Belgia prioriterer «late matures», altså barn som henger noe etter i den fysiske utviklingen, kanskje fordi de er født sent på året. Målet er at ingen skal falle fra fordi de ikke er like store som de jevnaldrende, derfor har nå Belgia egne landslag for disse spillerne på U15-, U16- og U17-nivå.

Bob Browaeys. Foto: Nils Bjåland, VG

Bob Browaeys. Foto: Nils Bjåland, VG

Så, har Norge noen fotballstrategi? Glem A-landslaget, det er ikke det dette handler om. Det er det A-landslagssjefens privilegium å bestemme. Spørsmålet her er hvordan man ønsker å bygge opp de som skal ende opp på A-landslaget.

Fokuserer for eksempel et norsk U17-landslag på stram defensiv organisering og resultater, eller oppfordres spillerne til å bruke ballen, ta sjanser, utvikle teknikken, uten at treneren halshugges hvis det da skulle bli tap?

Sett utenfra har det ikke vært lett å oppdage noen strategi. Det jobbes helt sikkert godt, men det kan virke litt som om det helt siden Drillos gjennombrudd for over 20 år siden har vært sett på som risikofylt å ha ballen. Dette er nok et syn som er i endring i mange klubber, men hvilke signaler sender NFF til kretser og klubber, hvordan vil de at unge talenter skal trenes? Har det vært en debatt i fotball-Norge som har pekt ut en retning, slik at ungdomstrenere landet rundt har en grunnfilosofi å gå etter? Eller er det opp til hver enkelt trener i hver enkelt klubb å finne sin egen filosofi? Mener kanskje NFF at de ikke kan tvinge folk til å spille fotball på den eller den måten.

I det belgiske forbundet sier man: – Vi har ikke tvunget noen til noe, det kan vi ikke, men vi har greid å overbevise de aller fleste.

Selvfølgelig er det ikke slik at Norge skal legge en blåkopi på det Belgia har gjort. Men en egen visjon, en egen rød tråd kan det jo være greit å ha.

En annen ting man sitter igjen med etter å ha snakket med Bob Browaeys og hans kollega, nå pensjonerte Michel Sablon, en mann som reiser rundt og underviser i FIFA- og UEFA-regi: De minner begge litt om Nils Arne Eggen på 1990-tallet. Engasjementet, måten de ønsker å spille fotball på, at ballen skal flyttes gjennom midtbaneleddet, hele tiden ballen i sentrum – samt at begge nesten høres ut som Eggen når de forfekter følgende prinsipp:

– Don’t protect your knowledge! Ikke prøv å gjemme bort din egen kunnskap. Vis det fram til andre, tilbakemeldingene du får vil utvikle deg selv også.

Derfor: Hvis noen andre i Fotball-Norge skulle ha lyst til å vite litt mer om hvordan det belgiske forbundet jobber med talentutvikling, så kan dere få «mappa til Belgia» (med tillatelse fra Bob Browaeys). Det er bare å sende en mail til trojo@vg.no.

 

Takk for alle tilbakemeldinger

Responsen på denne bloggen har vært overveldende, må jeg si. Det er i hvert fall ingen tvil om at interessen for å få vite mer om hvordan Belgia gjør det er stor blant trenere og andre i Fotball-Norge. Jeg har fått så mange mailer at det dessverre vil ta litt tid før jeg kommer gjennom hele bunken, men alle skal få svar.

Planen som delvis mislyktes

Når du lager en plan, så er det en fordel at du nøye ser gjennom hva som kan gå galt. Og beregner motstanderen, det uforutsatte som alltid gjør at du kan havne i trøbbel til slutt.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Det gjorde ikke Norges Fotballforbund da de kvittet seg med Drillo som landslagssjef nylig.

«Hvilket lederskap er dette, som lar en landslagssjef selv bestemme om han skal gå av eller ikke. Det er amatørmessig,» sa en kjent fotballmann til meg nylig. Han tenkte på måten Norge hadde byttet landslagssjef på, at det ble lagt opp til at det var Drillo som skulle ta avgjørelsen om han skulle fortsette eller ikke.

«I hvilket annet land ville dette skjedd?» fortsatte fotballmannen, som ikke trodde det han så utspant seg på Ullevaal Stadion den fredagen for snart to uker siden da Drillo og Per-Mathias Høgmo satt side om side og gikk ut (Drillo) og inn (Høgmo) av jobben som landslagssjef for Norge.

I samtaler med folk internt i Norges Fotballforbund får jeg også et inntrykk av at dette burde vært håndtert på en annen måte.

«I ettertid er det lett å se at det heller burde skjedd rett etter Sveits-kampen. Og i etterpåklokskapens ånd er det enda lettere å se at det burde skjedd etter kampene mot Albania i vår.»

Jeg skal innrømme en ting: Da Norge lå under mot Albania i Tirana, satt jeg og skrev på kommentaren «Det er nok nå, Drillo.» Så scoret Tom Høgli, deretter gikk andre resultater Norges vei. Det endte med at jeg måtte skrive om alt, fordi Norge plutselig hadde styrket posisjonen sin, hvor rart det enn høres ut.

Det er en ærlig sak. Fotball handler først og fremst om resultater. Sjansen til VM var fortsatt til stede etter kampen i Tirana.

Jeg tror NFF hadde kommet til samme slutning som meg, uten Høglis scoring i Tirana. Så de valgte å vente. Men da kampen mot Sveits var spilt, signaliserte Drillo at han var veldig sliten. Han hadde neppe fått sjokk om NFF hadde sagt at han kunne få slippe da. For Drillo var tom.

Det var da jeg skrev «hvis NFF har en kandidat klar allerede nå, så kan de like godt bytte landslagssjef nå.»

Men det skjedde ikke. Ikke da heller. Fortsatt lot de Drillo få fortsette, fordi de fortsatt ikke hadde Per-Mathias Høgmo klar. Sistnevnte hadde nok med å redde Djurgården, og et scenario som det jeg her skisserer hadde heller ikke vært særlig smart:

– Du Egil, hvis Høgmo snart er klar, etter å ha reddet Djurgården, kanskje, kan du da gå av? Hvis ikke vil vi gjerne at du fortsetter…

Men så ble Høgmo klar, og det er da problemene starter: Hvordan få Drillo til å gå av – uten at vi ydmyker et fotballikon, en mann som har det beste poengsnittet som landslagssjef av samtlige som har prøvd seg, både i del 1 (1990-1998) og i del 2 (2009-2013)?

President Yngve Hallen er politiker. Han prøvde som politikere flest: Få gjort ting uten at det virker som det er politikerne som gjør det. Målet var å få Drillo til å skjønne at det var best for alle at han måtte gå av. Drillo skulle på et vis sparke seg selv. Men dette var mens han satte opp sin siste landslagstropp, forberedelsene var allerede i gang, det var bestemt at han skulle gå til 4-2-3-1, og en mann som Per Ciljan Skjelbred var allerede uttatt. Det vil si: Det var allerede sendt brev til Hertha Berlin om at han skulle til Slovenia.

Midt oppe i forberedelsene til Drillo, ikonet vårt, gjør NFF sitt vanskelige valg. De føler på at Høgmo inn nå kan være lurt, at han kan løfte norsk fotball ut av en tung høst. Så de informerer Drillo om hva de tenker, de presser han, men på politikeres vis, til at han selv skal se at dette er lurt.

Drillo får et valg, men får ikke velge.

Sånn er politikken.

Som den første fotballnasjonen i verden lar NFF den sittende landslagssjefen selv bestemme om han skal fullføre kontrakten eller ikke, selv om han i realiteten er sparket. En komplisert sak.

Men så dukker en motstander NFF ikke hadde regnet med opp:

For «X-faktoren» her heter Sigrun Vedelden, eller «Fru X», kona til Drillo, hun som på et vis har vært norsk fotballs «First Lady» gjennom mange år, hvis vi skal tenke litt som amerikanerne for en gangs skyld.

Det er få, om noen, landslagssjefer som har med både bikkjer og kone, ja barn også, på landslagssamlinger. Men Sigrun Vedelden har ofte vært med. Hun kom med tidlig på 1990-tallet, og det var hun som ofte påminnet landslagssjefen om ting som ble skrevet om han, om han var urettferdig behandlet eller ikke.

På mange måter var Sigrun Vedelden Drillos rødpenn. Og det ble endel tøffe konflikter med pressen på grunn av dette. Sikkert med rette. Alle har behov for en rådgver som ser ting du ikke ser selv, enten fordi du ikke bryr deg eller du ikke har tid til å se det.

Og da Sigrun Vedelden skjønte at noe var helt galt da mannen fikk «sparken», så begynte hun å ettergå saken litt. Drillos nærmeste allierte, Nils Johan Semb, var – i beste fall – dårlig infomert. Det likte hun dårlig. Sigrun Vedelden er ikke som andre «fotballfruer». Hun valgte å stå opp for mannen sin, for landslagssjefen, for han som hun mente NFF ikke hadde behandlet med respekt. Hun dro til kontorene, hun skrev et kort brev til VG.

Hun valgte å ta affære, med det lille hun kunne gjøre.

Og tro meg: Hun gjorde det ikke etter ønske fra Drillo.

Så mye har jeg snakket med Sigrun Vedelden gjennom årene, at det ikke er tvil: Hun er sin egen «herre.» Når Sigrun Vedelden blir provosert, så reagerer hun. Og hvorfor skal hun ikke få lov til det?

Det snakkes om statue av Drillo utenfor Ullevaal, noe som er en god idé. Samtidig er jeg ikke i tvil om at Norges trenger en ny landslagssjef, en som har andre ideer. Og gjerne nå.

Men måten skiftet skjedde på, det vet jeg at de fleste, også internt i NFF, gjerne skulle sett hadde skjedd på en annen måte og på et annet tidspunkt.

Høgmo nærmer seg disse 11

 

INSTRUKSER: Mohammed 'Moa» Abdellaoue og Daniel Braate får beskjeder av landslagssjef Per Mathias Høgmo. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

INSTRUKSER: Mohammed Abdellaoue og Daniel Braaten kan bli Norges spisspar. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

Jostein Overvik, sportsreporter i VG

ULLEVAAL (VG) Per-Mathias Høgmos første landslag begynner å ta form ­– med Moa og Braaten som spisspar.

Det er lenge siden noen av de tidligere Skeid-spillerne har scoret mål. Mohammed Abdellaoue sitter godt ute i fryseboksen i Stuttgart. Mens Daniel Braaten etter en lang klubbløs periode har vært innom spissplassen i FC København.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Men i to treninger på rad har de vært på topp da Høgmo har satt to ellevere mot hver andre. Høgmo nærmer seg disse 11 i en 4-4-2-formasjon: Rune Almenning Jarstein ­– Omar Elabdellaoui, Johan Lædre Bjørdal, Brede Hangeland, Tom Høgli – Per Ciljan Skjelbred, Alexander Tettey, Stefan Johansen, Tarik Elyounoussi – Daniel Braaten, Mohammed Abdealloue.

Keeper: Høgmo har åpenbart sansen for sin Djurgården-keeper Kenneth Høie, men det virker mest sannsynlig at han fortsetter med Jarstein. Han er inne i en god sesong.

Backrekke: Ingen tvil om at Elabdellaoui (høyre) og Høgli (venstre) kommer til å bekle Høgmos krevende backplasser fra start. Hangeland er medisinsk klarert og tar plass som stopper. Ut fra treningene kan det se ut som kapteinen fortsetter sammen med Lædre Bjørdal. Her kan også Vegard Forren være aktuell.

Midtbane: Ciljan Skjelbred og Elyounoussi kommer til å starte på Høgmos som kantspillere med en klar orientering innover i mellomrommet mellom Slovenias backkjede og midtbane. Stefan Johansen virker også klar som den ene av de to «sittende» sentrale midtbanespillerne. Her hadde han i dag selskap av Alexander Tettey både under 11 mot 11 og i den defensive drillingen av de to sentrale og backkjeden. Det kan tyde på at Tettey blir valgt foran Magnus Wolff Eikrem, som ble brukt tirsdag. Vi er en dag nærmere match og det var viktige taktiske momenter som ble gjennomgått med Norwich-spilleren i rollen.

Spisser: Moa og Braaten har vært førstevalg to dager på rad. Formspilleren Ola Kamara er fersk i troppen og Joshua King gikk av dagens trening med noe som lignet en skade. Spesielt Moa så ut til å trives på avslutningstreningen. Venstrefoten fant stadig nettmaskene han ennå ikke har hatt føling med som Stuttgart-spiller.

Per-Mathias Høgmo vil ikke si mer enn at han nærmer seg laget som skal møte Slovenia i Maribor fredag kveld. I ettermiddag drar han med spillerne til Slovenia.

På treningen i formiddag tok han tydelig og aktiv ledelse. Mellom oppvarmingen og spilldelen var det klart for den såkalte «Barcelona-øvelsen». Der overlot den nye landslagssjefen ikke noe til tilfeldighetene. Han satte opp kjeglene og leverte ut vester selv.

Barcelona-øvelsens mening er å skape den samme kroppslige aggressiviteten og taktiske klokskapen som gjør at Messi & co. igjen og igjen vinner tilbake ballen i gunstige posisjoner høyt oppe på banen. Med 17 spillere innfor 20 ganger 40 meter var rimelig intenst.

Uten at det gjør Norge til Barcelona.