Fergusons dype fotspor

David Moyes må ha visst hvor vanskelig det ville bli å overta jobben, etter en mann som har dominert en fotballklubb i 26 hele år, da han sa ja i vår. På mange måter må det ha vært verdens minst takknemlige jobb. Og han sa det selv: Det går ikke an å gjøre det bedre enn Alex Ferguson har gjort det.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Vi har sett det før: Det eneste negative med å ha en suksessfull manager over lengre tid, er at etterfølgeren ganske sikkert får trøbbel. I Norge er RBK etter Nils Arne Eggen det beste eksempelet. Men du har tiden etter Matt Busby i Manchester United, etter Kenny Dalglish i Liverpool, Derby og Nottingham Forest etter Brian Clough, Leeds etter Don Revie, Ipswich etter Bobby Robson, Aston Villa etter Ron Saunders. Over hele linja er svaret det samme: Trøbbel i tårnet når The Top Dog signerer ut for siste gang. Enten kom aldri klubbene seg etter sjokket, eller det tok 10-20 år.

For David Moyes var det ikke ille nok at han overtok etter en legende. For først kom sagaen om Wayne Rooney. Så kom debatten om manglende spillerkjøp. Så de uvanlig svake resultatene, spesielt på hjemmebane. Og så gir gamlesjefen ut sine memoarer rett før en viktig kamp i Champions League  – og det får ikke akkurat Moyes ut av Mesterens skygge.

Den skyggen var enorm fra før. Etter denne fotballhøsten er den ikke blitt mindre. David Moyes hadde nok gjerne sett at Ferguson ikke tok førersetet – igjen – mens han selv blir sittende bak. Samtidig: Kanskje det kan være godt for Moyes at Ferguson tar helt over oppmerksomheten for noen dager, så slipper han selv unna oppmerksomheten for noen dager.

Eller: Det kommer an på resultatene. Media er flinke til å kople ting til hendelser, så Fergie-boken blir nok brukt flitting i forhold til Moyes i tiden som kommer. Det er mange måter å se det på. Men fakta er at Fergusons bok er et nytt bevis på hvor massiv han er/var, hvor vanskelig en etterfølger ville fått det – uansett hvem det var. Og hvilken standing 71-åringen har, naturlig nok.

Så når Alex Ferguson gir ut sine memoarer, så blir det ryddet sider og spalter på både nett og papir. En mann som har ledet en av verdens mest populære og suksessrike klubber gjennom 26 år, er selvsagt verd å lytte til.

Og mens Manchester United flyttet pressekonferansen til sin nye manager, David Moyes, satt Ferguson en time på et hotell i London, laid-back, etter å ha skutt mot alt og alle han ønsker å debattere, på sin vei til pensjonstilværelsen.

I Manchester har David Moyes nok med sitt, og heldigvis for han slapp han – på grunn av tidspunktene – å svare på ting Ferguson skriver om i boken sin. Men det kommer ved neste mulighet, trolig allerede etter kampen onsdag kveld.

Nå har Ferguson prøvd – så godt det lar seg gjøre: Han har bok-moderert seg når det gjelder vårens- og sommerens Wayne Rooney-saga. Det er tydelig at han ikke ønsker enda større press og mas på Moyes nå, en manager han selv håndplukket som sin etterfølger.

Alex FergusonI stedet langer Ferguson ut mot gamle helter i boken sin: Kapteinen i de gode tidene på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet, Roy Keane, får mye juling. David Beckhams valg av kone får gjennomgå. Rafael Benitez var (er) en kontrollfreak av en dum mann, Kenny Dalglish gjorde alt feil i håndteringen av Suarez-saken. Steven Gerrard er ikke så god som mange skal ha det til (og det er ikke Frank Lampard heller). For mange i Manchester City var fornøyd med at de hadde slått United i tittelkampen ´en gang, og dermed falt klubben sammen sesongen etter. Arsene Wenger reagerte med vantro da Robin van Persie ville til Manchester United, og Ferguson skal ha sagt nei – flere ganger – til både Chelsea og det engelske landslaget.

Det er noen av hovedpunktene i boka, som garantert er god lesning og som kommer til å selge godt fram mot jul.

Om den ligger under juletreet hjemme hos David Moyes eller Wayne Rooney, det er kanskje heller tvilsomt.

Det eneste jeg vet er at Ferguson, selv om han ikke ønsker det, lett kan bli en belastning for Moyes. Balansegangen mellom å være en god rådgiver og en plage, den er vanskelig. Ferguson vet det. Moyes vet det. Men ofte blir det sånn likevel, at den gamle mester må holde seg helt unna for at den nye mannen skal få tid til å bli klubbens sjef med stor S.

Matt Busbys tilstedeværelse gjorde det vrient for etterfølgerne, i sin tid. Bill Shankly fikk beskjed om å holde seg unna treningsfeltet til Liverpool da Bob Paisley tok over. Det trenger ikke ha vært avgjørende, men der United slet mer og mer fra Busby gikk av i 1969 og til Ferguson fikk sving på det på 1990-tallet, økte Liverpools suksess etter at Paisley kvittet seg med Shankly.

Balansen er vrien mellom å beholde gamle helter og mestre, til å kvitte seg helt med dem. Ingen har fasiten. Det eneste som hjelper er å vinne fotballkamper. Da blir alle fornøyde.

Fergusons biografi vil selge enormt med bøker. Fordi han har vært suksessrik gjennom 20 år. En eventuell David Moyes-bestseller i fremtiden er nok avhengig av gode resultater den også.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *