KRISESPILL!

NORGES LAG: Her de elleve som fikk tillit fra start av Drillo mot Sveits.  Foto: Bjørn Delebekk, VG

NORGES LAG: Her de elleve som fikk tillit fra start av Drillo mot Sveits. Foto: Bjørn Delebekk, VG

ULLEVAAL (VG)  (Norge-Sveits 0-2) Tror noen spillere i dette landslaget virkelig på at Norge er gode nok for VM?

Av Josten Overvik, sportsjournalist i VG

Drillos lag er kommet under i syv av åtte VM-kvalikkamper. Slikt gir ikke noe samba i Brasil. Dessverre. VM-sjansene er mikroskopiske nå.

Sveits-kampen startet med norsk krisespill på Ullevaal. Eller: det var ikke noe spill i det hele tatt. Dette var hjemmekampen Norge skulle vinne, men hva skjer? Hele laget står og ser på Sveits spille fotball de 20 første minuttene.

Sveitserne hadde 75-25 i ballbesittelse og som en naturlig konsekvens av den norske passiviteten kom 0-1 etter bare 11 minutter. Et unødvendig frispark lagd av Espen Ruud ble fulgt opp av en nøyaktig serve fra Gökhan Inler. Ruud tapte duellen mot Fabian Schär i feltet.

Av: Jostein Overvik, journalist i VG.

Av: Jostein Overvik, journalist i VG.

Keeper Rune Jarstein var passiv han også.

Typisk.

Og fem minutter etter pause skjedde utrolig nok klart for en ren repetisjonsøvelse. Espen Ruud lagde frispark. Inler la ballen og Schär scoret målet. Etter å ha nedsablet Ruud i feltet.

Strukturfeil? Personlige feil? Kall det hva du vil. Det meste gikk galt. Akkurat som i hjemmetapet mot Albania ble Norge slått på dødballer på egen hjemmebane. Det skal ikke skje. Men skjedde.

Dette laget strutter dessverre ikke av selvtillit. De tar ikke kommandoen i kampene. Det har vært en gjennomgående trend helt siden Kari Arnasson ga Island 1-0 mot Norge i kvalikpremieren i Reykjavik for ett år siden – og har ikke forandret seg selv om det er gjort et generasjonsskifte under veis.

Norge har uansett kommet under 0-1 i alle andre kamper sett bort fra Kypros-matchen sist fredag.

Tilfeldig?

Neppe.

Sveits-stopper Schär var den femte spilleren som ga motstanderen 1-0 mot Norge i første omgang. Det er klart: Da blir det tungt. Norge har jo kommet tilbake og tatt åtte poeng i de syv kampene, men landslaget har aldri vist den autoriteten som plassen som førsteseedet skulle tilsi.

I kveld var det Sveits som viste nøyaktig den selvtilliten Norge helt manglet. Juventus-backen Stephan Lichtsteiner, Xherdan Shaqiri fra Bayern München. Midtbane-kapteinen Gökhan Inler fra Napoli. Gode internasjonale navn ja. Men det er dette nivået som må håndteres om det skal bli VM på Norge.

Sveits gikk ut på Ullevaal for å styre kampen. Sveits dominerte på banen. Sveits dominerte på tribunen. Tarik Elyounoussi stjal og skapte et par farlige situasjoner i 1. omgang. Men det hjalp ikke. Norge var det dårligste laget mens det første høstregnet styrtet ned over Oslo.

Og kommer antagelig ikke til Brasil-VM selv om både Slovenia og Island blir slått i oktober.

Passe på pengemaskinen – IOC-Bachs jobb nr 1

NY PRESIDENT: Thomas Bach gikk opp på talerstolen etter han ble valgt som ny IOC-president. Foto: AFP

NY PRESIDENT: Thomas Bach gikk opp på talerstolen etter han ble valgt som ny IOC-president. Foto: AFP

Thomas Bach (59) er valgt til den niende presidenten i IOCs 119 år lange levetid. Tyskerens viktigste kamp i hans kommende 12-års periode som toppleder for verdens – nå – mektigste idrettsorganisasjon, blir å holde den stadig voksende skare konkurrenter unna matfatet.

Av Øystein Jarlsbo, sportsjournalist i VG

– Jeg har den ære og glede å utrope den niende presidenten av IOC – Thomas Bach, leste Rogge opp fra talerstolen under den 125. IOC-kongressen i Buenos Aires.

– Puh, responderte Bach – og: «Jeg vil være en president for dere alle». Min dør, ører og hjerte er alltid åpne for dere osv, sa Bach i sin tiltredelsestale.

Og så ba han om Rogges råd, også i framtiden.

Det kan han gjøre lurt i.

Omstridte Juan Antonio Samaranch omskapte IOC fra fattiglus til gullgruve i løpet av sine 21 år som president fra 1980 til 2001. Spanjolen er imidlertid grundig slått av belgieren Jacques Rogge. På 12 år har han samlet så mye penger på bok for IOC at selv Onkel Skrues pengebinge blir for lommerusk å regne.

Med norske Gerhard Heiberg som sjef for markedskommisjonen, det vil si sponsorsjef, kan Rogge ved sin avgang vise til en egenkapital – eller reserve som det omtales – på seks milliarder kroner. Sponsorinntektene til IOC har økt fra fire milliarder kroner på begynnelsen av 2000-tallet, til seks milliarder ved Rogge og Heibergs avgang.

Og inntektene vil øke.

Syv av elleve Top-sponsorer, som betaler fra en halv milliard kroner for å smykke seg med OL-ringene, har forpliktet seg til på støtte privateide IOC fram til 2020. TV-inntektene øker stadig.  Puertoricaneren Richard Carrion (60) – omtalt som IOCs pengemann og med i andre og siste valgrunde som presidentkandidat – har blant annet forhandlet fram mediaavtalen med NBC om OL-rettighetene på TV og digitale plattformer fram til 2020.

Penger inn i IOCs kasse for NBC-dealen: 30 milliarder kroner.

Positiv bevegelse på alle bankkonti, med andre ord. Kanskje derfor IOC kaller seg selv en bevegelse og gjerne holder kortene tett til brystene. Har du ofte sett tall på hvor mye IOC-presidenten tjener? Hvor mange millioner alle IOC-direktørene i Lausanne tjener? Hvor mye alle drøyt hundre IOC-medlemmer får i lommepenger daglig?

En oversikt over når de er ute i IOCs ærend, og når de farter verden rundt i privat ærend – det vil si business?

Det vi vet er at IOC angivelig beholder syv prosent av alle pengene de får inn. Blant annet går 50 prosent av TV og sponsorinntektene tilbake til arrangørene av vinter og sommer-OL. Førstnevnte får en tredel, sommerutgaven to tredeler.

I tillegg får alle IOCs 204 medlemsland penger, og alle 35 internasjonale særforbundene en haug penger. Etter London-OL 2012 fikk det internasjonale friidrettsforbundet IAAF mest av et visst overskudd, neste gang er det et annet forbunds tur.

93 prosent av alle IOCs inntekter fra OL går tilbake til idretten.

Det er enorme summer i omløp, så ikke la deg forlede til å si at «syv prosent til IOC, det er da ikke så mye?» Tenk heller at det er et ganske godt kort og et utmerket pressmiddel, når en OL-arrangør må innfri alle IOCs hemmelige krav.

En «kravliste» som sies å være på 7000 sider.

Det er syv prosent vel verd å gå til krig for, for å si det slik – som Thomas Bach vil gjøre.

Thomas Bach vil fortelle at Rogges påbegynte kamp mot doping og spillesvindel vil fortsette, at han vil pleie Rogges baby Ungdoms-OL med stor omsorg, at deltakere i OL må etterleve IOCs charter (det vil si ikke demonstrere mot Russlands antihomolover under Sotsji-OL), at lokale kjøpmenn må rive alle reklameplakater med annen logo en IOCs offisielle sponsorer under OL og at utøvere og ledere må uttrykke seg forsiktig på mikrobloggen Twitter under «lekene».

Og han vil fortsette å stryke utøverne med hårene ved å gi den av Rogge etablerte utøverkomiteen litt mer taletid.

Og snart vil tyske Bach røpe hvor han står i kampen mot Oslo 2022, for Münchens OL-kandidatur 2022.

Men det Thomas Bach må fronte med størst tyngde og energi, er kampen mot alle interessene som den siste tiden – med stadig større hyppighet – har kommet på banen for å rappe en del av sports-kaken der de største pengene fins.

Flere og flere konstellasjoner av ulik «farve» og valør har invitert til eller har annonsert planer om å arrangere sine egne leker.

Nye utgaver av TV-kanalen ESPNs X-Games.

Forskjellige ikke-OL-sporter i forskjellige verdensdeler.

IOC motarbeider og underminerer disse på alle mulige måter. Du husker kanskje kampen mellom uavhengige snowboardforbund og det internasjonale skiforbundet FIS? IOC ville ha kontroll på rebellene fra førstnevnte, og har – med suksess – brukt sistnevnte som verktøy til å kneble de som ikke ville være med på OL-leken i IOC-regi.

Hvorfor var IOC så interessert i snowboard? Jo, fordi ungdommen ikke lenger gadd se OL på TV; IOCs OL-program var for kjedelig. Med snowboard i folden snudde det. Halfpipefinalen i Vancouver-OL 2010 var mest sett på TV i USA, etter ishockeyfinalen mellom USA og Canada.

Ishockey med alle sine NHL-proffer, som IOC har betalt for å stoppe sin egen private serie i februar – fordi IOC når regningen skal gjøres opp vil ha tjent mer penger med «NHL-ishockey» enn uten.

Kort sagt: IOC har overlegne finansielle muskler, men vil ikke at noen parasitter skal gis tilgang til å tære på dem.

Det er Thomas Bachs jobb nummer 1.

 

Tallene som ikke skremmer en eneste keeper

ULLEVAAL STADION (VG) – Alle lag trenger en god nummer ni, sa toppfotballsjef Nils Johan Semb nylig. Han tenkte på spissen, han som omsetter flest mulig sjanser i scoring. Men Semb tenkte trolig ikke på sitt eget land i denne sammenhengen.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

I Norge har det ikke vært viktig hvem som har scoret målene siden Drillo overtok landslaget i 1990. I 23 år har norsk fotball lent seg på systemet, at det heller er spissen som skal være oppspillspunktet enn målscoreren, at han skal få med folk «på løp» som skal score mål.

Og det har delvis fungert bra.

– Jeg hilste stort sett på Øyvind Leonhardsen, sa «lykke til», da han var på vei mot mål mens jeg var på vei bort fra mål, sa spissen Jan Åge Fjørtoft til meg en gang. Han har et poeng. Spissen var ikke «spiss» i vanlig forstand på landslaget. Det var midtbanespilleren (Leo) som skulle score. Fordi han kom bakfra og inn i feltet, der ballen skulle havne etter en lang ball fra venstreback til høyre kant, som skulle heade ballen inn i feltet.

Sånn har det vært – i stor grad – gjennom 23 år.

Men spisser bedømmes ofte i antall scoringer. De som er ærlige, mener i hvert fall det.

Her er listen over mål pr kamp for de som har spilt oftest spiss for Norge siden 1990:

spd23ffe

1. Ole Gunnar Solskjær 67 kamper/23 mål. Snitt: 0,34 mål pr kamp.

2. Egil Østenstad 18/6. 0,33.

3. Tore André Flo 76/23. 0,30.

4. Frode Johnsen 33/10. 0,30.

5. Jan Åge Fjørtoft 71/20. 0,28.

6. Steffen Iversen 79/21. 0,27.

7. Gøran Sørloth 55/15. 0,27.

8. John Carew 91/24. 0,26.

9. Thorstein Helstad 38/10. 0,26.

10. Mohammed Abdellaoue 27/7. 0,26.

11. Sigurd Rushfeldt 38/7. 0,18.

For spillere som Solskjær og Iversen blir det litt urettferdig siden de spilte mange av kampene sine på en av kantene. Det er formidlende for akkurat de to.

Ser vi på sentrale midtbanespillere i samme periode:

1. Øyvind Leonhardsen 86/19. 0,22.

2. Kjetil Rekdal 83/17. 0,20.

3. Lars Bohinen 49/10. 0,20.

De siste årene har vi knapt hatt sentrale midtbanespillere som scorer i det hele tatt. Og da blir det enda verre for den enslige/ensomme spissen.

I troppen nå har Norge fire spisser. Frode Johnsen og Mohammed Abdellaoue er nevnt. Deres snitt er omtrent på nivå med sånn det har vært gjennom 23 år med norske landslagsspisser. Joshua King står med to mål på åtte kamper – 0,25 i snitt, altså omtrent som normalt. Mens Alexander Søderlund står uten landslagsmål på 15 kamper og Marcus Pedersen uten scoring på tre A-landskamper.

Det er startet et spissprosjekt i norsk fotball nå. Og det er på tide. På 1990-tallet ble Norge reddet av systemet og måten vi spilte fotball på. Det skjer ikke lenger. Spillere som kan gjøre ting på egenhånd, som har evnen til å avgjøre jevne kamper på egenhånd blir viktigere og viktigere.

Derfor må Norge få frem spisser som scoret et mål i snitt annenhver kamp, hvis sjansen for sluttspill skal øke i årene som kommer.

Det holder neppe med en scoring hver tredje eller fjerde kamp.

Eller hva mener du?

 

 

 

 

 

 

Pedersen bør starte

ULLEVAAL STADION (VG) Det nærmer seg et år siden. Sveits var storfavoritt mot Norge i Bern. Men ble nærmest lammet av et fysisk, norsk spill som lett kunne gitt Drillo tre overraskende poeng.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Nøkkelen lå i bruken av fysikk; Vegard Forren, Brede Hangeland, Alexander Søderlund, Håvard Nordtveit i hans beste landskamp og ikke minst Daniel Braaten i lekent spillehumør, alle tok de tak og sveitserne skvatt nærmest unna – lenge.

Og selv da Sveits tok ledelsen så sent som etter 79 minutter, var ikke Norge døde. To minutter etter kriget kaptein Hangeland inn utligningen med hodet etter en corner fra John Arne Riise. Og Forren kunne lett ha scoret seiersmålet bare et par minutter senere.

Det var starten på en liten, norsk opptur i fjor høst, som endte med tre poeng i Kypros og fornyet optimisme – før de sedvanlige vårkampene, denne gangen mot Albania, ødela flyten i den norske poengfangsten. Igjen.

Nå har Norge slått Kypros, en forsiktig optimisme er tilbake, og Sveits kan nok en gang bli en opptur. Men det er selvsagt ikke sikkert at kampen på Ullevaal tirsdag blir lik den i Bern 12. oktober i fjor.

Likevel tror jeg at det lett kan bli en kamp der fysikken – igjen – kan bli avgjørende.  Sveitserne er mer sårbare defensivt enn vi kanskje har trodd. Det sa også Drillo på dagens pressekonferanse, og min anbefaling denne gangen (som Drillo selvsagt ikke hører på) er å kjøre på med enda mer fysikk, møre sveitserne skikkelig, slå en del langt, vinne dueller og flytte opp spillet, litt som på hockeyvis.

sz5dfed2

Og derfor ville jeg brukt Marcus Pedersen på topp. Jeg ville dyrket hans fysiske kapasitet, duellspillet, kraften han har til å holde på ballen og få medspillerne høyere opp på banen. Mohammed Abdellaoue vil trolig komme til færre sjanser enn han gjorde mot Kypros, det vil si omtrent ingen, og ikke har han vist noe tegn på at han fungerer verken som oppspillspunkt eller link-spiller for de rundt seg. Så jeg ville startet med Moa på benken, som jeg ville gjort det med Joshua King, som veldig mange nå mener at bør starte mot Sveits etter det gode innhoppet mot Kypros. Jeg tror King fortsatt er best når han kommer inn, frisk og rask, mens motstanderne Og så ville jeg satt inn Vegard Forren i midtforsvaret. Sjansen for norsk scoring øker med Molde-stopperen på banen, på grunn av styrken hans på dødball.

Og så ville jeg vurdert Håvard Nordtveit, litt på grunn av den gode kampen mot Sveits sist, litt på grunn av at han kan være balansespilleren vi trenger på midtbanen. Og litt på grunn av at Nordtveit rett og slett er en veldig god fotballspiller.

Jeg tror Norge må vinne puljen for å komme til VM. Og da må Sveits slås på Ullevaal tirsdag. Og det gjør vi best ved bruk av vår overlegne fysikk.

Drillo sa på dagens pressekonferanse at det ville bli endringer i lagoppstillingen, fra seieren over Kypros fredag. Han antydet 1-3 endringer.

Disse 11 ville jeg startet med (4-1-4-1): Jarstein – Ruud, Hangeland, Forren, Høgli – Nordtveit – Braaten, Johansen, Eikrem, Elyounoussi – Pedersen.

 

 

 

 

Problemet Drillo må løse

SVEITS NESTE: Egil Drillo Olsen klødde seg i hodet - før det løsnet mot Kypros. Nå venter tøffere oppgaver. Foto: Bjørn S. Delebekk

SVEITS NESTE: Egil Drillo Olsen klødde seg i hodet – før det løsnet mot Kypros. Nå venter tøffere oppgaver. Foto: Bjørn S. Delebekk

ULLEVAAL STADION (VG) (Norge-Kypros 2-0) Norge tok de nødvendige poengene mot Kypros, men mot Sveits har Norge en langt større utfordring.

Av: Marius G. Vik, journalist i VG.

Norge slo Kypros fredag kveld – og selvsagt skal de det. Det lille øysamfunnet er rangert nesten 100 plasser bak Drillos mannskap, og burde ikke være noen konkurrent. Likevel ble gjestene det inntil innbytter Joshua King trillet inn 2-0 102 sekunder etter at han kom på banen.

Norge hadde 10-0 i cornere til pause, men i avslutninger på mål ledet hjemmelaget bare 3-1. En av årsakene er Norges problemer på topp.

Det er ikke lett å være ensom spiss for Norge, spesielt når gjennombruddspasningene glimrer med sitt fravær.

Likevel:

Det er på topp det må skje noe om Norge skal ha den minste drøm om å komme til VM i Brasil neste sommer.

– Alle landslag og klubblag med suksess har en god «nummer 9», en god målscorer, sa toppfotballsjef Nils Johan Semb til VG før Kypros-kampen.

Statistikken viser at Norge bare scorer på en av fem målsjanser. Det normale er en av fire, ifølge landslagstrener Egil Olsen, og legger til at de gode lagene bare trenger tre sjanser før de scorer mål.

Der er ikke Norge i nærheten av å være.

Mohammed  Abdellaoue har vært Norges udiskutable førstevalg på topp i denne VM-kvalifiseringen. Dessverre er landslagsstatistikken til Stuttgart-spissen sørgelig lesing:

Moa har spilt elleve kvalifiseringskamper for Norge – foran EM i 2012 og VM 2014. Sist gang han laget et spillemål, var borte mot Island i begynnelsen av september 2010. Det er over tre år siden – og det er også eneste gangen Tyskland-proffen har laget et spillemål for Norge i en kvalifisering.

I sannhetens navn skal det legges til at Moa også scoret på straffe mot Island året etter, et mål som kunne vist seg å bli særdeles viktig i Norges kamp for å komme til EM sist sommer, men i VM-kvalifiseringen har Stuttgart-spissen dessverre aldri funnet nettmaskene for Norge.

Han er ikke alene:

Mens Moa har startet fire av Norges VM-kvalifiseringskamper på topp (Island (B), Slovenia (H), Albania (H) og Kypros (H)), har ikke de andre vikarene gjort det noe bedre: Alexander Søderlund fikk sjansen både mot Sveits (B) og Kypros (B) uten å finne nettmaskene, og det gjorde heller ikke Joshua King borte mot Albania.

Av de ni målene Norge har scoret i jakt på flybilletter til Brasil, er faktisk nesten halvparten scoret av forsvarsspillere – Brede Hangeland er toppscorer med sine to, og har også sett kollegene John Arne Riise og Tom Høgli score hvert sitt. Av de med mer offensive fibre er det bare Joshua King og Tarik Elyounoussi som har scoret i denne kvalifiseringen, mens Markus Henriksen er det eneste sentrale midtbanespilleren som har scoret med sin nettkjenning mot hjemme mot Slovenia for ett år siden.

Det er viktig å ha folk bakfra som scorer, det var mye av suksessoppskriften til Drillo på 90-tallet, men som Nils Johan Semb påpekte:

Alle med suksess har en «god nummer 9».

Der er ikke Norge akkurat nå, og best ble det illustrert fem minutter før pause, da Daniel Braaten satte på turboen på høyresiden. FCK-spilleren kom seg rundt og fikk slått inn, men inne foran mål var Moa stasjonær og kom aldri frem til ballen som trillet forbi det kypriotiske målet:

Mot Sveits på tirsdag kommer Norge garantert ikke til å få mange målsjanser. Skal Drillo få avslutte sin trenerkarriere med Brasil-VM, er det spissplassen han må få orden på – det være seg med Mohammed  Abdellaoue, Joshua King,Tarik Elyounoussi eller Alexander Søderlund.

Det profilløse landslaget

Du kan si mye om både John Carew og John Arne Riise, men de frontet fotball-landslaget så det syntes godt både før, under og etter landskamper.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG. Det var både skandaler, biler, damer, smykker og penger. Men det ble uansett mye oppmerksomhet ut av det. Som Norges Fotballforbund, deres sponsorer og også publikum nøt godt av.

Med både Riise og Carew i minneboka står Norges Fotballforbund igjen, ganske nakne, både sportslig og oppmerksomhetsmessig, men også uten skandalene.

Et problem er at profilene er totalt fraværende på A-landslaget, både av naturlige og triste årsaker. Riise og Carew ble først og fremst profiler via sine sportslige bragder. Begge spilte Champions League-finaler, begge spilte i de tre-fire største ligaene og begge var gjengangere på A-landslaget gjennom drøyt 10 år.

Begge trivdes – i hvert fall delvis – når kameraer blitset og de var omringet av pressefolk med penn og mikrofon.

I dag har vi ingen som er i nærheten av dette. Og mye tyder på at det vil ta lang tid før vi – eventuelt – får fram noen spillere som kan skilte med like mye heder og ære som Riise og Carew. De var også de to siste på landslaget som hadde erfaring fra et sluttspill. Begge var med i EM 2000.

sy7dd1d8

Norge har en nærmest perfekt kaptein i Brede Hangeland. Han nyter voldsom respekt i alle leirer, og han er den ubestridte lederen i norsk fotball 2013. Hangeland er samtidig vår største profil, tross sin rolige fremtoning og at han tross alt spiller midtstopper på den lag i midtsjiktet av Premier League-tabellen.

Sportslig sett er Hangeland det beste Norge har å by på. Vi har ingen angriper som scorer jevnt og trutt på et høyt nivå i Europa. Norge har stort sett spillere som enten er innbyttere i en god liga, eller spiller fast i ligaer på et langt lavere nivå.

Det finnes spillere med profil-potensial, som Tarik Elyounoussi og Joshua King. Men skal du bli hørt og synlig, så må du først og fremst prestere sportslig. I øyeblikket har ikke Norge profilene, verken på eller utenfor banen. Det er få som våger å by på seg selv, enten av redsel for at saker bli blåst opp unødvendig, eller at de rett og slett ikke har mer å by på. Det siste er ikke et problem hvis den sportslige suksessen er der. Men det er det lite av i øyeblikket. Det meste er for middelmådig. Og det skrikes etter noen som kan løfte hele landslaget, både sportslig og imagemessig.

I en alder av 71 år er Drillo fortsatt den største profilen. Men det er grenser for hvor mye mer det går an å presse ut av han også.

Ole Gunnar Solskjær er aktuell som ny landslagssjef. På kort sikt vil det i hvert fall gi hele landslagsprosjektet et løft.

Og det trengs.

Enig/uenig?

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

 

Et enkelt VM-valg

SYKLER VM FOR NORGE: Thor Hushovd fikk som ventet VM-ja av Stig Kristiansen i dag. Her er han under VM i Sveits i 2009. Foto: Jørgen Braastad, VG

SYKLER VM FOR NORGE: Thor Hushovd fikk som ventet VM-ja av Stig Kristiansen i dag. Her er han under VM i Sveits i 2009. Foto: Jørgen Braastad, VG

AV: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

AV: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Edvald Boasson Hagen og Lars Petter Nordhaug ga seg på mange måter selv. Plass numer tre i Norges VM-tropp til sykkel-VM, gikk til Thor Hushovd.

Til slutt må det ha vært et enkelt valg for landslagssjef Stig Kristiansen.

Alexander Kristoff var riktignok med i kampen en stund. Men da Katusja-rytteren først pådro seg lungebetennelse, før han slet med smerter i låret nå nylig, så forsto de fleste at løpet var kjørt for hans del.

Kristoff sa det egentlig godt selv til TV 2 denne uken: Han kunne ikke garantere for formen dersom han ble tatt ut til VM. «Kjøp popcorn og sjekk om du har Viasat 4 i kanalpakka di» tenkte jeg. For dette var det definitive nådestøtet.

Nå er VM-løypa i Firenze såpass hard at Kristoff neppe ville preget finalen på rittet uansett. Det er jeg usikker på om Hushovd vil makte også – men sørlendingen har en motor, erfaring og kløkt som tilsier at han er det naturlige valget.

Jeg hadde tatt ham ut på bekostning av Kristoff uansett, selv om sistnevnte rett nok er fremtiden i norsk sykkelsport.

Etter å ha fått halvannen sesong spolert av en virussykdom, smiler sykkellivet til Hushovd igjen. Veien tilbake tok lenger tid enn både 35-åringen og folk rundt ham trodde på forhånd. Men nå virker det unektelig som om «oksen» er på rett kjøl.

For tross enkelte nedturer underveis: Om man ser på Hushovds kurve over tid, peker den jevnt oppover. Nå virker han til og med å være noenlunde stabil. Og lite er mer gledelig for norsk sykkelsport.

Forhåpentligvis får Hushovd en oppmuntrende avslutning på sesongen med suksess på lagtempoen i VM. Det har 35-åringen for lengst flagget som et mål denne høsten.

Så er spørsmålet: Har Lars Petter Nordhaug, Hushovd og Edvald Boasson Hagen i realiteten noen mulighet mot ryttere som normalt er bedre til å klatre, og i tillegg sykler for lag bestående av ni ryttere?

Vi kan jo håpe, men for å være edruelig: Sjansene er små. Å lansere samtlige tre nordmenn som gullkandidater, slik jeg mente å høre enkelte gjøre på sendingen til TV 2 i formiddag, er for meg litt søkt.

Løypa i Firenze er av det tøffe slaget. Hør bare på hva Stig Kristiansen sa tidligere i sommer, etter å ha studert traséen:

«Den avsluttende runden har en sammenhengende stigning på 4,3 kilometer med maks 9 prosent stigning og et snitt på 6 prosent. Den kan kanskje sammenlignes med stigningen fra Besserud forbi Holmenkollen til Tryvann i Oslo. Og den skal kjøres ti ganger. Det blir nesten 45 kilometer oppover».

Her kan store nasjoner som Spania og Italia komme til å male motstanderne i senk. Se opp for Vuelta-leder Vincenzo Nibali, sier jeg.

Norge ble utmanøvrert under VM i København for to år siden. Denne gangen blir det betydelig verre – selv om også Boasson Hagen pusser formen i Spania rundt i disse dager.

Opplendingen kunne knapt fått en bedre oppkjøring etter å ha pådratt seg brudd i skulderen under Tour de France tidligere i år. Men om det holder til å henge med i finalen: Nu vel. Jeg tviler vel på det.

På pressekonferansen i formiddag gjorde landslagssjefen det klart at det faktisk var Boasson Hagen som var det mest usikre kortet foran uttaket – på grunn av smellen i Tour de France i sommer.

Valget av Hushovd, derimot, var selvsagt for Stig Kristiansen.

Selv er jeg mest spent på hva Lars Petter Nordhaug får til søndag 29. september.

Hva tror dere: Hvem vinner årets sykkel-VM?

Twitter: @VGNettAnders

 

Dommer på hugget

SAKEN NÆRMER SEG SLUTTEN: Bedrageri-saken der Veigar Pall Gunnarsson er ufrivillig dratt inn som en brikke, er inne i sluttfasen. Foto: Jostein Magnussen, VG

SAKEN NÆRMER SEG SLUTTEN: Bedrageri-saken der Veigar Pall Gunnarsson (bildet) er ufrivillig dratt inn som en uskyldig brikke, er inne i den siste fasen denne uken. Foto: Jostein Magnussen, VG

BÆRUM (VG) Dommer Nils Ole Bay virket å være mer på hugget enn aktoratet da de ga sin prosedyre i Gunnarsson-saken.

Av: Jostein Overvik, journalist i VG.

Av: Jostein Overvik, journalist i VG.

Han avbrøt aktor Morten Stene gjentatte og uvanlige mange ganger for å få klinkende klarhet i sakens bevis. Spesielt i forhold til rollen til Vålerengas sportsdirektør Truls Haakonsen i det påståtte bedrageriet av Nancy.

Tiltalen bygger på at Nancy er bedratt for inntil to millioner kroner. I dag har aktoratet endt på den franske klubben utvilsomt må ha blitt svindlet for 750 000 kroner i Veigar Páll Gunnarssons overgang fra Stabæk til Vålerenga sommeren 2011. Dette er bygd på at Rosenborg bød 2,5 millioner kroner for islendingen i juni, mens Stabæk valgte å selge ham bare for 1 millioner kroner til Vålerenga.

Dermed fikk Nancy 500 000 kroner og ikke 1,25 millioner kroner, følge påtalemyndighetens regnestykke.

Aktorene Stene og Iselinn Håvarstein endte opp med en påstand om fem måneders fengsel for Stabæk-trioen Inge André Olsen, Lars Holter-Sørensen og et styremedlem (anonymisert av VG), 90 dager for Vålerengas sportsdirektør Truls Haakonsen ­– pluss 240 000 kroner i foretaksstraff for Stabæk Fotball A/S og 120 000 i bot til Stabæk fotball.

AKTOR: Morten Stene. Foto: Bjørn S. Delebekk

AKTOR: Morten Stene. Foto: Bjørn S. Delebekk

Aktoratet prosederer på at 4 millioners opsjonsavtalen på Herman Stengel har visse trekk som er realistiske, men i hovedsak er en konstruksjon for å bedra Gunnarssons tidligere klubb for penger.

Nå er det tid for forsvarernes prosedyrer i Asker og Bærum Tingrett. Det vil overraske om noen i stjernelaget av forsvarere vil kreve noe annet enn full frifinnelse og ingen foretaksbøter.

Så er det opp til dommer Bay og hans to meddommere å konkludere i denne høyprofilerte saken. I formiddag har han tydelig isolert Haakonsen fra bevisst bedrageri da avtalen ble inngått 18. juli. Det finnes ingen bevis for at han var kjent med Stabæks videresalgsavtale på dette tidspunktet.

Haakonsen hørte først rykter om denne avtalen 9-10 dager senere. Hvis retten skal dømme den tidligere VIF-direktøren så må det skje for handlinger gjort senere i tidsforløpet. Dette mener altså påtalemyndigheten likevel kvalifiserer for 90 dager i buret.

Dommeren var også spesielt interessert i rollen til det anonymiserte styremedlemmet til Stabæk. Han reagerte 18. juli negativt på 1 million kroner for Gunnarsson og ringte utvilsomt Jesper Jansson i Helsingborg for å få et høyere bud. Det rimer ikke med at Gunnarsson-avtalen var bastet og bundet til Stengel-opsjonen.

Dommer Nils Ole Bays mange spørsmål i aktor Morten Stene under prosedyren fremsto som godt dommerarbeid, men forteller også hvor vanskelig Gunnarsson-saken er for Asker og Bærum tingrett. Det kan jo uansett ikke være enkelt å dømme noen på grunnlag av de svært varierende og skjønnsmessige satte prisene på fotballspillere.

Lekven bør spille

ULLEVAAL STADION (VG) I en kamp der Norge må vinne, det gjelder å orke mest, løpe mye og slite ut motstanderen – da er Esbjergs Magnus Lekven en mann Drillo bør bruke.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Det er et kjedelig uttrykk, men «beinforflytning» i internasjonal fotball blir bare viktigere og viktigere. Og mer logisk. I det norske havet av ganske like gode midtbanespillere, mener jeg Lekven er mannen som kan drive Norge til seier mot Kypros.

Og i en duo eller trio på midtbanen, må du ha minst en spiller som dekker store flater av banen – raskt.

Mot Sverige spilte både Stefan Johansen, Magnus Wolff Eikrem og Markus Henriksen. Du kan si mye fint om alle tre, men ingen av dem flytter beina spesielt raskt, og alle tre sammen fungerte overhode ikke mot Sverige. Balansen ble feil. Og balanse i et lag er mer viktig enn mange tror. Det er ikke bare å sette opp de beste spillerne – så løser alt seg selv.

Drillo fikk et par problemer, av det han har å velge i, onsdag. Med Omar Elabdellaoui og Marcus Pedersen ute med skader, gir backene og spissplassen seg av seg selv.

Jeg ville startet med disse 11 mot Kypros på Ullevaal fredag kveld – i en 4-2-3-1-formasjon. Denne kan lett dreies til Drillos vante 4-5-1 ved behov.

Keeper: Rune Almenning Jarstein. Etter godt spill i Viking siden kampen mot Sverige så ser jeg ingen grunn til å bytte keeper nå. Han har spilt 22 av Norges 27 siste landskamper. Og ingen av konkurrentene er noe bedre pr i dag.

Høyreback: Tom Høgli. Har liten konkurranse, og har vist at han har mye av det som skal til internasjonalt.

Høyre stopper: Fredrik Semb Berge. I konkurranse med Forren, velger jeg Odd-stopperen. Han er like fysisk, like god i lufta – og hurtigere, sånn at Norge kan stå litt høyere med forsvaret. Mangler selvsagt Forrens meget gode pasningsfot.

Venstre stopper: Brede Hangeland. Den eneste på laget som er selvskreven. Liker seg best som venstre stopper, noe han får spille med Semb Berge ved sin side.

Venstre back: Espen Ruud. Norge har definitivt fått et problem på venstrebacken, etter Riises nei, Parrs skade – og siden Drillo ikke har sansen for Moldes Rindarøy. Espen Ruud er et trygt, men ikke langsiktig valg.

Sentral midtbane: Magnus Lekven – som argumentert for over.

sz5ab997

Sentral midtbane: Ruben Yttergård Jenssen. Troppens mest ballsikre spiller. Passer klart best sentralt, ikke som indreløper. Kan styre spillet – om Drillo gir han lov.

Høyre kant: Daniel Braaten. Du vet aldri helt hva du får av Braaten, men har vist i mange av de siste landskampene at hans fysikk og hodespill kan være helt avgjørende.

Offensiv midtbane: Stefan Johansen. Norges beste blikk. Kan han spilles opp rettvendt, og de tre angriperne starter riktig, så kan det bli mye moro på Ullevaal.

Venstre midtbane: Tarik Elyounoussi. Har det som skal til for å skape ting mot Kypros. Flink til å vende opp begge veier, god med ball – og forholdsvis hurtig.

Spiss: Mohammed Abdellaoue. Håpet er at han får vist kvalitetene sine med litt mer støtte. Får han ikke det, kan han tas av. Moa er god når han får ballen – rettvendt. Det bør skje ofte mot Kypros.