Til sammen gjør han store forandringer

Per-Mathias Høgmo ankommer dagens pressekonferanse på Ullevaal. Foto: NTB Scanpix

Per-Mathias Høgmo ankommer dagens pressekonferanse på Ullevaal. Foto: NTB Scanpix

ULLEVAAL (VG) Endringene virker kanskje ikke så store hver for seg. Men til sammen varsler Per-Mathias Høgmos første landslagsuttak store forandringer.

Av Jostein Overvik, sportsjournalist, VG

Av: Jostein Overvik, journalist i VG.

Av: Jostein Overvik, journalist i VG.

NYE SPILLERE: Høgmo henter inn fem nye. Det blir to til i løpet av uken. Han savner fortsatt en venstreback, men vil ikke diskutere enkeltnavn med pressen. Heller ikke John Arne Riise. Han har gjennom mange år uttrykt sin beundring for Høgmo. Men et Riise-comeback betinger at han kvitter seg med sitt bettingselskap, som nå også skal sponse bryllupet hans. Det spørs om det er mulig. NFF må svelge en temmelig stor kamel for at Riise skal spille sin 111. landskamp mot Slovenia neste fredag.

Martin Linnes, Ola Kamara, Per Ciljan Skjelbred, Valon Berisha, Alexander Tettey og Kenneth Høie kommer inn med Linnes som den klart største overraskelsen. Backene er en nøkkel i Høgmos spill og her kommer 22-åringen fra Molde inn som et ungt og friskt alternativ. Ifølge Ole Gunnar Solskjær er han den MFK-spilleren som har utviklet seg aller mest denne sesongen.

Det er ikke like overraskende at Kamara kan få landslagsdebuten etter hat-trickene i Strømsgodset. Og vi vet fra før at Høgmo har sansen for eks-RBK-duoen Skjelbred og Tettey. Valon Berisha er naturlig valg for fremtiden. Djurgården-keeperen Kenneth Høie er troppens eldste med sine 34 år, og har ikke eneste landskamp. Men han har gjort en sterk sesong i Sverige og det blir spennende å se hvor høyt Høgmo rangerer han.

SPILLERE UT: Espen Ruud, Ruben Yttergård Jensen, Magnus Lekven, Ardian Gashi, Marcus Pedersen, Alexander Toft Søderlund og Frode Johnsen og André Hansen. Her sliter tre med skader (Pedersen, Søderlund og Hansen), mens Høgmo markerer med at Drillo-favoritten Ruud ikke blir tatt ut etter Sveits-feilene. Høgmos egen favoritt fra Tromsø, Ruben Yttergård Jensen, får ikke spille i Kaiserslautern.  Og Frode Johnsens mulighet til å bli historiens eldste norske landslagsspiller forvant nok med Drillo.

ASSITENTTRENER: Ola By Riise er historie etter å ha vært assistent for både Drillo og Åge Hareide helt siden 2006. Høgmo tar med seg U-landslagets Tor Ole Skullerud i disse to kampene og det vil være overraskende om valget ikke blir permanent. Høgmo har ­– i alle fall foreløpig ­– valgt å beholde keepertrener Frode Grodås.

MENTAL TRENING: Høgmo har en klar ambisjon om å hente inn fagansvarlig for Olympiatoppens psykologavdeling, Anne Marte Pensgaard, med eneste gang. Hun var med da han vant OL-gull med kvinnelandslaget for 13 år siden og duoen ga i 2004 ut bok om mental trening i fotball. Dette er en revolusjon i forhold til Drillo, som i alle år har avskiltet alle muligheter for assistanse på det psykologiske.

FYSIOTERAPEUT: Roar Robinson forsvinner ut av støtteapparatet etter 30 år som Norges fysioterapeut. Kom inn allerede da Tore Røste Fossen var landslagssjef på 80-tallet og har ledet alle oppvarminger siden den gang. Nå henter Høgmo inn Thomas André Ødegaard, som også var hans fysio på U-landslaget for 10 år siden.

SPILLESTIL: Kommer i motsetning til Drillo til å spille med to såkalte «sittende» midtbanespillere, som danner en blokk foran midtstopperne. Det kan bety nytt liv for Håvard Nordtveit på landslaget. Bundesliga-proffen har aldri helt funnet ut av rollen som anker på Drillos fem mann store midtbane. Nå kan han få sjansen som en av to, som ligner mer på oppgaven Nordtveit har hatt i Borussia Mönchengladbach.

Per-Mathias varsler også at angrepsspillet blir annerledes. Han bruker 80 prosent av treningstiden på å skape et spill basert mye på tempo og vendinger. Backene skal med i angrep og en av minst en av kantene skal være orientert mot mellomrommet mellom motstandernes backkjede og midtbanespillere.  I Djurgården har han hatt stor suksess med det.

Nå vil kampene mot Slovenia (11.10) og Island (15.10) vise om Per-Mathias Høgmo er i stand til på kort tid å skape den samme store forandringen på det norske landslaget.

Det viktige, første uttaket

Foto: Scanpix

Foto: Scanpix

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Per-Mathias Høgmo (53) har ikke hvilt mye den siste tiden. Kamp med Djurgården i går, i dag tar han ut en landslagstropp som trolig vil inneholde noen nye navn i forhold til det Drillo ville kommet med.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Jeg tror nesten vi kan forvente nye navn, rett og slett fordi Høgmo – hvis han skal fremstå som noe nytt – må markere det tydelig.

VGTV: Se uttaket live kl. 14.00

Ofte har det vært sånn når det kommer en ny sjef. Da Drillo overtok for Ingvar Stadheim i 1990, vraket han Tom Gulbrandsen og hentet inn Øyvind Leonhardsen. Og la om til 3-5-2. Plutselig var Norge gode.

Da Åge Hareide overtok etter Nils Arne Eggen i Rosenborg i 2003, vraket han Bent Skammelsrud. En klar markering av at det var kommet en ny sjef. Da Hareide tok over etter Johan Semb som landslagssjef i 2004, tok han med Magne Hoseth som en viktig spiller. Det gikk veldig bra – en lang stund.

I sin andre periode som landslagssjef, famlet Drillo mer og overrasket mindre i uttakene enn i sin første periode. Men han fant Henning Hauger ganske raskt, og Norges beste periode under Drillo 2.0 var med Hauger som anker på midten.

Per-Mathias Høgmo skal snakke med Drillo om uttaket, og 80 prosent ville sikkert vært likt uansett hvem av dem som skulle tatt ut en landslagstropp nå. Men dette er ikke to ledere som tenker så likt som mange tror.

Per-Mathias Høgmo kjenner det norske utvalget av spillere godt, etter lang fartstid på mange områder i norsk fotball.

Jeg tror han vil være nøyere med sammensetningen av typer, kanskje skaffe troppen en bedre balanse.

På keepersiden blir det neppe gjort mye. Rune Almenning Jarstein har vært solid, André Hansen er skadet og Ørjan Håskjold Nyland er på vei opp og fram. I forsvaret kan det lett bli endring av type backer. Jeg tror Høgmo vil trenge backer som er mer offensive. Strømsgodsets Lars Christopher Vilsvik bør få nye sjanser under den nye landslagssjefen.

Men det er på midten den største utfordringen ligger, som det gjorde under hele Drillos andre periode som landslagssjef.

Det var Høgmo som i sin tid ga Per Ciljan Skjelbred sjansen i en fremskutt midtbanerolle for Rosenborg, der som 18-åring i 2005 spilte glimrende til han brakk beinet mot Olympiakos i Champions League.

Jeg blir ikke overrasket hvis Høgmo ser Skjelbred som en viktig spiller i tiden som kommer.

Alexander Tettey hadde det litt motsatt av Skjelbred mens Høgmo var i Rosenborg, han fikk langt mindre tillit. Men har virkelig Norge råd til å utelate en som spiller en god del kamper i Premier League? Tetteys løpskraft kan være en motvekt til de mer lettbente og tekniske spillerne.

Morten Gamst Pedersen kan lettere få en ny mulighet, med Høgmo som sjef, rett og slett fordi de to kjenner hverandre veldig godt og vet å få det beste ut av hverandre.

Høgmo vet at han har gode ballspillere i Stefan Johansen og Magnus Wolff Eikrem. Men alle kan ikke brukes samtidig. Og en spiller som Ruben Yttergård Jenssen er jo en klar Høgmo-favoritt.

En klar markering ville vært å ta med Moldes Mats Møller Dæhli på 18 år allerede nå, for å vise hvor åpen han er for spillere som faktisk ønsker å ha ballen så ofte de kan.

Men det skjer neppe.

Da er nok muligheten større for et comeback fra John Arne Riise, som akkurat er fylt 33 år. Det vil ikke sjokkere meg i hvert fall. Byttet av landslagssjef kan være akkurat det Riise ser er nok til at han igjen ønsker å spille for Norge.

Så spørs det hva Høgmo tenker.

Jeg vil uansett tro at et mer rendyrket 4-4-1-1-system er mest naturlig for Per-Mathias Høgmo.

For meg er i hvert fall dette det mest spennende landslagsuttaket på lang, lang tid.

Drillos beste Ullevaal-opptreden i år

Foto: Scanpix.

Foto: Scanpix.

Av Øyvind Brenne, seksjonsleder VG Sporten.

byline-brenne2Egil Olsen (71) er avsatt som landslagssjef. På pressekonferansen tok han nederlaget som en mann og lot Per-Mathias Høgmo (53) skinne.

Men et bilde fra ettermiddagens seanse på Ullevaal sier mer enn tusen ord:

Fra venstre: Generalsekretær Kjetil Siem som var glad for skiftet nå, men som kanskje aller helst hadde sett Ole Gunnar Solskjær på podiet.

Deretter: En solbrun og åpenbart glad påtroppende landslagssjef Høgmo med offensive visjoner og svensk suksess i sekken.

Videre: President Yngve Hallén, som skulle forklare utskiftningen nå uten å tråkke Drillo mer enn nødvendig på tærne.

Og helt til høyre: En avtroppende 71-åring hvis ansiktsuttrykk bare delvis skjulte skuffelsen, selv om opptredenen – med halvmorsomheter og drilloske spark til utvalgte pressefolk – var hans beste på Ullevaal i 2013.

Hjemmebanen som lenge ga Olsen resultater som gjorde ham untouchable har imidlertid skapt lite jubel dette året. Men Drillo er likevel åpenbart uenig i at han måtte gå nå. Han mener det er feil å skifte trener med to kamper igjen, og han synes ikke NFF har et poeng når de mener VM-sjansen øker om han fjernes.

– Jeg ser ikke den store dramatikken i det her, sa Drillo fra podiet.

Det er et vanlig pressekonferansesitat som omtrent alltid betyr det motsatte.

For at Drillo «først og fremst er glad for at det er Høgmo som overtar» og at han faktisk var den som «måtte overbevise Per-Mathias om å ta jobben nå», handler nok mest om eneste utvei i en presset situasjon.

At Drillo påpeker at han hadde et valg om å fortsette, og at han ikke følte et «direkte press» om å fratre, bare bekrefter bildet.

Men Drillo, som garantert ofte er opplevd som ustyrlig for informasjonsavdelingen i NFF, gjorde jobben denne septemberettermiddagen. Bitterhet kler sjelden folk som ryker ut, Drillos popularitetskurve har vært synkende lenge, og han kunne ødelagt for ettermælet med en sur opptreden i dag.

Derfor var det klokt å opptre som han gjorde – hvilket ble den siste seieren av mange for Per-Mathias Høgmo.

Gulltreneren fra OL 2000 har gjort veldig mye riktig de siste årene etter at trenerkarrieren nådde bunnen med exiten fra RBK etter sykemelding i 2006:

  • Han løftet Tromsø til å bli noe så sjeldent som et stabilt norsk topplag.Han avviste Vålerenga, kanskje fordi han så at Martin Andresens arv ikke var mulig å gjøre suksess med i årets eliteserie.
  • Han signaliserte til omverdenen at han skulle utdanne seg ytterligere for å bli en enda bedre trener.
  • Han hoppet på et tilbud fra skakkjørte Djurgården i Sverige: Et prosjekt alle ville ha forståelse for hvis mislyktes, og hvor oppsiden til gjengjeld var stor.
  • Han solgte seg offensivt inn til det norske folk gjennom et TV 2-intervju i mai. Og har siden fremstått folkelig og offensiv i alle intervjuer.

I ansettelsespressemeldingen i dag var tonen klar fra andre setning: 53-åringen varsler en ny kurs. Nødvendig, all den tid utvannet Drillo-stil åpenbart ikke har vært veien til fotballhimmelen, og også smart. For Høgmos største problem er at han oppfattes som kjedelig av mange, uten karismaen til Ståle Solbakken og Ole Gunnar Solskjær. Derfor må han predikere offensivt fokus både på banen som som trener.

Høgmos start fra podiet på UIlevaal var god. Drillos avskjedsstund var også upåklagelig. Nå gjenstår bare det altoverskyggende: Å vinne fotballkamper nok slik at sluttspill sikres. Det er nemlig nesten det eneste betydningsfulle i jobben som norsk landslagssjef.

@vgnettbrenne99

Høgmos drømmejobb

STOCKHOLM (VG) Han er ikke folkets favoritt og var kanskje heller ikke fotballforbundets førstevalg. Det betyr ikke at Per-Mathias Høgmo blir en dårlig landslagssjef.

bs2896-jpgr-dmerket--788Av Jostein Overvik, sportsjournalist i VG.

Dette er drømmejobben hans og Per-Mathias Høgmo er ikke et sekund i tvil om at han er kvalifisert for den fremste trenerjobben i norsk fotball. Han får solid støtte i Sverige.

­­- Jobben han har gjort i Djurgården taler for at han kan bli bra for Norge. Han fikk raskt satt et forsvarsspill og fikk fort god kontakt med spillerne. Det er jo dette det vil handle om på landslaget også. Han får ikke mye tid før laget må prestere, sier Aftonbladets kommentator, Simon Bank.

Da jeg møtte ham på Arlanda i ettermiddag var Høgmo i strålende humør. Helt tydelig utstyrt med den gutsen en landslagssjef skal ha ved inngåelse av kontrakten – og vi hadde en hjertlig samtale. Bare ikke om jobben som landslagssjef. Men Per-Mathias Høgmo har ikke bare lyst. Han gleder seg tydelig til å ta fatt.

Sterke personer i NFF ønsket seg sikkert egentlig Ole Gunnar Solskjær for å skifte image totalt og bygge et helt nytt landslag mot EM i 2016. Men han sier nei. Nå får de i stedet Per-Mathias Høgmo. Det var Solskjær (26 prosent) og ikke Høgmo (13 prosent) som var folkets kandidat til jobben da VG spurte i en Infact-måling for et par uker siden.

Men Per Mathias Høgmo har på ingen måte noen lav status i NFF. Og han er helt ualminnelig godt kjent i gangene på forbundskontoret.

Troms-mannen begynte for 20 år siden å trene yngre landslag på guttesiden, tok i 1997 over kvinnelandslaget og avsluttet med å ta norsk fotballs gjeveste tittel noen sinne: OL-gullet i Sydney. Så tok Høgmo over herrenes U-landslag i tre år frem til 2003. På slutten av 2006 var han igjen tilbake i NFF. Da som toppfotballsjef. Han avsluttet i januar 2009 med å ansette Drillo som landslagsvikar da Åge Hareide trakk seg midt i VM-kvaliken.

Dermed har Per-Mathias Høgmo allerede vært på fotballforbundets lønningsliste i til sammen 12 år. Gir det den fornyelsen landslaget trenger?

Bare fremtiden kan gi svaret.

per-mathias-h-gmo-26-873

VGs Jostein Overvik (t.h.) intervjuet Per-Mathias Høgmo i Stockholm torsdag kveld.

Høgmo vant OL-gullet for 13 år siden med en Drillo-inspirert filosofi fra 90-tallet. Men det er vanskelig å påstå at han står på samme plattform i dag. Den følelsen var i alle fall umulig å få i derbyet mellom Høgmos Djurgården og AIK i går kveld.

Forsvarsspillet er stramt, men Høgmo lar spillerne bruke ballen i et angrepsspill basert på høyt tempo og stor bevegelse. AIKs etablerte forsvar ble utspilt både en, to og tre ganger. Djurgården var bare et skudd på stolpens innside fra den prestisjetunge seieren i 2-2-kampen.

Høgmo er tydelig på hvordan han vil ha det og utøver en helt annen lagledelse under kamp enn Drillo. Han har stor tro på coaching underveis, gir spillerne mange beskjeder ute på banen – og reiste seg under AIK-matchen hele 58 ganger fra benken.

Det er noe helt annet enn Drillo – som slettes ikke har tro på en slik lagledelse. Under Albania-kampen i mars (0-1) reiste han seg fire ganger. Men aldri for å gi spillerne en taktisk beskjed.

Per-Mathias Høgmos engasjement på sidelinjen er et speil av hans lederstil. Han står for involverende og moderne ledelse der «du aldri blir god alene».

Ofte kan han høres ut som et ekko fra Olymipatoppen og deres coach for lagspill, Marit Breivik. Men Olympiatoppen er ikke involvert i ansettelsen av herrelandslagets nye sjef. Kanskje kan samarbeidet bli tettere med Høgmo som sjef.

Høgmo har i mange år vært tett på fagmiljøet på Sognsvann. Muligens kunne han ha tenkt seg jobben som toppidrettssjef selv, men der ser det ut som NIF satser på Tore Øvrebø også etter at Sotsji-OL er over.

Jobben som landslagssjef er uansett selve drømmejobben for Per-Mathias Høgmo. Etter mer enn 30 år i norsk toppfotball får han sjansen i dens fremste posisjon.

Han har massevis av internasjonal rutine, men har ikke mest erfaring på internasjonalt, topp herrenivå. Han har vært innom som Rosenborg-trener i Champions League og som Tromsø-sjef i Europa League. Men har bare de to gruppespillene å vise til.

De siste årene har Høgmo gjort doktorgradstudier for å knekke den internasjonale koden. Han er ennå ikke ferdig med avhandlingen som inneholder dype studier av både Alex Ferguson, José Mourinho og Arsene Wenger.

Som Nils Johan Semb, Åge Hareide og Egil Olsen kommer han selvsagt til å bli sammenlignet med Drillo-suksessen på 90-tallet. Men mye har skjedd i internasjonal fotball og helt nye grep må tas for å få Norge tilbake i mesterskap.

Nå blir det opp til Per-Mathias Høgmo å ta dem.

Nå tar han de viktige rekordene

Det virker omtrent som han setter rekorder daglig. Men i løpet av denne sesongen kan Lionel Messi (26) slå de to aller viktigste rekordene: Bli tidenes toppscorer i både La Liga og Champions League.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Han starter jakten på Rauls rekord i kveldens Champions League-møte med Ajax på Nou Camp. Og med en «vanlig» Messi-sesong så tar han både Raul og La Ligas toppscorer Telmo Zarra i løpet av 2014.

Og han gjør det – selvsagt – på kortere tid. Lionel Messi har et scoringssnitt som er helt nifst. Dessverre har jeg ikke klart å finne scoringer pr minutt for vest-tyske Gerd Müller, den eneste jeg kan tenke meg at kan konkurrere med den lille argentineren, uten hårgele og andre fakter enn at han løper fortere med ball enn uten, og at han aldri slutter å score mål.

Jeg har regnet ut hvor ofte Lionel Messi scorer. Og på drøyt åtte sesonger, i La Liga og Champions League, har Messi scoret i snitt hvert 92. minutt, altså så nært en scoring pr kamp som du kan komme. Og det dreier seg om mellom 30 og 40 kamper i sesongen.

En sammenligning: Cristiano Ronaldo scorer i snitt hvert 113. minutt (liga og Champions League), på drøyt 10 sesonger for Manchester United og Real Madrid.

I La Liga har Messi startet 210 kamper og scoret 217 mål. I Champions League har han startet 75 kamper og scoret 64 mål.

Det kan virke som det aldri stopper. På tre kamper i La Liga denne sesongen har han allerede seks scoringer.

I øyeblikket ligger han 30 mål bak La Ligas scoringskonge gjennom historien, Athletic Bilbaos Telmo Zerra (251 mål fra 1940-1955). Messi trenger altså 36 ligamål denne sesongen for å tangere Zerra. I sine to siste sesonger har Messi scoret henholdsvis 50 (2011/12) og 46 (2012/13). Sjansen burde være der for å toppe listen allerede til våren, om ikke skader ødelegger. Der ligger den største faren for Lionel Messi.

Telmo Zarra scoret sine 251 mål på 15 sesonger. Messi er inne i sin niende. Det forteller mye. Mellom Zarra og Messi finner vi flere gode og kjente fotballnavn.

Listen over de mestscorende i La Liga er som følger:

1. Telmo Zarra – 251 mål på 15 sesonger for Athletic Bilbao.

2. Hugo Sanchez – 234 mål på 12 sesonger for Atletico Madrid, Real Madrid og Rayo Vallecano.

3. Raul – 228 mål på 16 sesonger for Real Madrid.

4. Alfredo di Stefano – 227 mål på 13 sesonger for Real Madrid og Espanyol.

5. Cesar – 223 mål på 15 sesonger for Granada, Barcelona, Leonesa og Elche.

6. Lionel Messi – 221 mål på drøyt åtte sesonger for Barcelona.

sz4dad60Trolig tar Messi både Cesar, di Stefano, Raul og Sanchez før 2013 blir til 2014. Zarras rekord er noe lenger unna, men slett ikke umulig å knekke i løpet av sesongen.

I Champions League er Messi allerede nummer to. Han trenger 12 mål denne sesongen for å toppe listen. I to av de tre siste sesongene har Messi scoret nok (12 mål i 2010/11 og 14 mål i 2011/12). I fjor stoppet han på åtte.

Listen over de mestscorende i Champions League er som følger:

1. Raul – 71 mål på 15 sesonger fra 1995-2011, for Real Madrid og Schalke 04.

2. Lionel Messi – 59 mål på åtte sesonger fra 2005-13, for Barcelona.

3. Ruud van Nistelrooy – 56 mål på 10 sesonger fra 1998-2009, for PSV Eindhoven, Manchester United og Real Madrid.

4. Cristiano Ronaldo – 53 mål på drøyt sju sesonger fra 2006-13, for Manchester United og Real Madrid.

5. Thierry Henry – 49 mål på 11 sesonger fra 1999-2008, for Monaco, Arsenal og Barcelona.

På landslaget kan ikke Messi måle seg med Gerd Müller. Den lille «tykke» (kleines dickes Müller) scoret 68 mål på 63 landskamper. Messi har i øyeblikket 39 mål på 78 landskamper.

Men ellers vil jeg trygt kalle Lionel Messi moderne fotballs scoringskonge nummer en.

Bli ikke overrasket om det kommer en ny goal allerede i kveld.

Ser du en målscorer som er/var bedre enn Messi?

 

 

 

 

Vill, villere, Wiland!

KØBENHAVN (VG) Det er ikke mye som er igjen av Ståle Solbakkens gamle mesterlag fra 2011 i FC København. Heldigvis har han Johan Wiland (32).

bloggparken

I PARKEN: VG-journalist Øyvind Herrebrøden.

Av Øyvind Herrebrøden, journalist i VG

Svensken, som regnes som tredjerangert på landslaget, var høyt, lavt, nede til høyre og oppe til venstre i Solbakkens første Champions League-kamp siden 2011. Og slik må 1-1 mot den italienske mesteren Juventus regnes som en seier. Og et bevis på at FCK kan «lave ballade» – iallfall på hjemmebane – i den brutale gruppen, der Galatasaray og Real Madrid også er med.

Nordmannens statistikk på hjemmebane i Champions League-puljespillet lever dessuten videre: 4 seirer, 3 uavgjorte – og 0 tap.

Klubbhymnen «Vi er FCK», på melodien til Boomtown Rats’ velkjente «I don’t like Mondays», ble sunget med en kraft at den må ha hørtes til Tivoli på den andre siden av byen. Og jubelbrølet som kom etter Champions League-hymnen hørtes i Parken igjen, føltes som om det kunne løfte stadion.

Og det hevet iallfall FCK-spillerne. Noe av det første tidligere Start-profil Christian Bolaños var å feie Juventus-dirigenten Andrea Pirlo i bakken. Costaricaneren, som gledet Kristiansand i halvannet år, var høflig nok til å den italienske stjernen en hånd for å hjelpe ham på bena igjen, men tonen var satt foran nesten 38.000 i Parken: Null respekt.

MÅTTE GI TAPT: Til tross for en rekke superredninger, måtte Wiland slippe inn dette forsøket fra Fabio Quagliarella. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

SLAPP INN ETT: Til tross for en rekke superredninger, måtte Wiland slippe inn dette forsøket fra Fabio Quagliarella. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

Heller ikke med ballen. Solbakken stresset på forhånd at FCK ikke kom til å ha ballen særlig mindre enn Juventus, og hvis så skjedde, ville det trolig gå fryktelig galt. Han fikk rett. 46 København-prosenter mot 54 fra Juventus til pause var antagelig ikke så langt fra hva nordmannen hadde sett for seg. Men han hadde neppe trodd at Parken-publikummet skulle telle høyt på hvert pasningstrekk. Eller at Claudemir kjippet ballen over en Juventus-spiller for sjov og show, selv om hensikten var å trekke ned tempoet og holde ballen i laget.

Det var altså på stillingen 1-0. Mannen med banens danskeste navn, Nicolai Jørgensen, fikk plutselig en låvedør å treffe da ballen falt ned i bena hans etter en stuss fra stopper Ragnar Sigurdsson på Pierre Bengtssons skrudde frispark. Da hjalp det ikke en gang med Gianluigi Buffon i veien. 1-0 til FC København.

Deretter handlet det mer om Juventus, selv om italienerne ikke fikk skikkelig tak på det før nærmere pause. Og derfra og ut talte man cornere (3-16), Juventus-sjanser – og redninger fra Johan Wiland. Det holdt til 1-1. Carlos Tevez, som har overtatt 10’ertrøyen til klubbikonet Alessandro Del Piero, lurer nok aller mest på hvordan svensken ikke kunne lures.

Rundt meg forlater FCK-supporterne stadion. Men det er lett å høre fornøyelsen over gjenskapt entusiasme etter en ny stolt Europacupkveld. Skapt av danskene, svensken og en nordmann.

Bayern – mot mange odds

KØBENHAVN (VG) Å vinne Europas gjeveste klubbturnering to sesonger på rad har vist seg umulig de siste 23 årene. Likevel klarer jeg ikke å velge en annen favoritt til Champions League-tittelen: Bayern München.

Øyvind Herrebrøden.

VG-journalist Øyvind Herrebrøden.

Av Øyvind Herrebrøden, journalist i VG

Egentlig er det lettere å argumentere mot enn for ny Bayern-triumf før det tyske mesterlaget starter på Oppfølgingen hjemme mot CSKA Moskva i overkommelige gruppe D tirsdag kveld. Å følge opp en sesong der klubben ble unike i Tyskland og sjeldne i Europa med den historiske trippeltriumfen, er vanskelig i seg selv. Etter at Serievinnercupen ble til Champions League i 1992 har ingen klart å vinne turneringen to ganger på rad.

Men slik var det med fotball-EM også, inntil Spania vant i fjor. Fortsatt har de hegemoniet i landslagsfotball, akkurat som jeg tror europeisk klubbfotball er i en Bayern München-æra nå. Kanskje nærmer den seg slutten allerede, for Bayern spiller om sin fjerde finale på fem sesonger i 2014.

For snaue 20 år siden hadde Milan en lignende dominans. Italienerne var ikke bare de forrige som vant to strake titler i Europas gjeveste klubbturnering i 1989 og 1990 (som Bayern prøver på i år), men de spilte også fem finaler på syv sesonger (1989-1995).

TITTEL-RUS: Slik så det ut i mai i fjor da Bayern München-spillerne feiret 2-1-seieren over Borussia Dortmund i Champions League-finalen. Foto: AP

TITTEL-RUS: Slik så det ut i mai i fjor da Bayern München-spillerne feiret 2-1-seieren over Borussia Dortmund i Champions League-finalen. Foto: AP

Som den syvende europeiske trippelvinneren (seier i serie, viktigste cup og Serievinnercupen/Champions League), skal Bayern forsvare tittelen. Slik fulgte de seks første opp jubelsesongen:

Celtic (trippelvinner 1967): Vant ligaen i Skottland og for så vidt den skotske ligacupen sesongen etter. Men røk allerede i første runde mot Dynamo Kiev i Serievinnercupen – og i første runde av FA-cupen. Legenden Jock Stein var manager.

Ajax (1972): Rumeneren Stefan Kovacs overtok som trener i 1971 etter at klubbens totalfotball-ideolog Rinus Michels reiste til Barcelona. Først tok Kovacs hollenderne til trippelen, deretter sørget han for at ingen heller har fulgt opp som Ajax: Med Johan Cruyff som ledestjernen vant de Serievinnercupen på ny året etter – pluss et nytt nederlandsk ligamesterskap.

PSV (1988): Beholdt en ung Guus Hiddink som hovedtrener og vant serie og cup også i 1989. Røk ut i kvartfinalen i Serievinnercupen.

Manchester United (1999): Beholdt – naturligvis – Alex Ferguson som manager, men mistet keeperprofilen Peter Schmeichel. Styrket få posisjoner og tok et nytt ligamesterskap. Droppet deltagelse i FA-cupen og røk i kvartfinalen i Champions League.

Barcelona (2009): Trener Pep Guardiola fikk en uforlignelig debutsesong. Den påfølgende sommeren solgte han Samuel Eto’o og prøvde å forsterke med Zlatan Ibrahimovic. Fulgte opp med ny ligatriumf og semifinale i Champions League.

Inter (2010): Mistet ingen spillere, men kanskje den viktigste mannen bak triumfen: Trener José Mourinho. Erstatteren Rafael Benitez fikk sparken lille julaften, bare et halvt år etter de var Europa og Italias beste lag. Reddet inn sesongen med annenplass i Serie A og ny cuptriumf med Leonardo som ny trener.

Og Bayern (2013)?

Laget er det samme, og i trippelsesongen fant de den perfekte balansen, nær fotball-ABC, i å variere mellom hurtige angrep når sjansen bød seg, og det å holde på ballen for å slite ut motstanderen. Den nye treneren Pep Guardiola er mer fan av det siste enn det første, og med Mario Götze og Thiago Alcantara inn som dyre kjøp, signaliserer Bayern at det som var ti av ti i mai ikke nødvendigvis holder mål i september og de kommende ni månedene.

Derfor tror jeg så sterkt på dem. Og Bayern er Bayern. «Mia San Mia», som det heter i slagordet: «Vi er den vi er». Fem ganger Europas fotballkonger.

Selv om innledningen på sesongen har budt på skader, litt Guardiola-kritikk for posisjonsskifter innad i laget, omlegging fra to til én på defensiv midtbane. Men det har gitt 13 av 15 poeng i Bundesliga. Og så kalles ikke Bayern «FC Hollywood» for ingenting – der motsetningene dyrkes, stridighetene brettes ut og gamle helter i mektige styreposisjoner skjeller ut stjernene. Senest da sportssjefen Mathias Sammer ba spillerne pelle seg ut av komfortsonen etter 2-0-seieren over Hannover. «Mia San Mia»…

Selv starter jeg Champions League-sesongen med FC København mot Juventus i Parken. Jeg tipper den italienske mesteren spiller (minst) semifinale i år.

Hva tror du? Hvem vinner Champions League? Er det mulig for Bayern å vinne to år på rad?

Her trengs ingen anke

FRIKJENT: Truls Haakonsen snakket med pressen etter domsavsigelsen.  Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

FRIKJENT: Truls Haakonsen snakket med pressen etter domsavsigelsen. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

BÆRUM (VG) Etter 11 dagers forhandlinger i Asker og Bærum tingrett er Gunnarsson-saken så grundig belyst at jeg ikke kan skjønne at det trengs noen anke.

Av Jostein Overvik, sportsjournalist i VG

Dommer Nils Ole Bay leste opp en klar dom som inneholdt fire frifinnelser og ingen bøter til Stabæk. Det er ikke funnet bevist at noen med forsett har begått en villfarelse av Nancy for å bedra dem for 750 000 kroner (125 000 kroner for Haakonsen)

Dommen speiler det som har foregått i rettssalen.

Av: Jostein Overvik, journalist i VG.

Av: Jostein Overvik, journalist i VG.

Aktoratet er sant å si den delen av denne saken som har imponert minst. Politiadvokat Iselinn Håvarstein tar nederlaget til «etterretning» i formiddag. Nå er det opp til Statsadvokatene i Oslo og bestemme seg for om de ønsker å anke.

Men jeg tror politimyndighetene må bringe frem nye opplysninger, nye bevis, om de skal ta denne saken til lagmannsretten. Deres påstand om fengselsstraffer og foretaksbøter har manglet klare bevis. Selv om flere hundre sider med dokumenter er lagt frem og 28 sentrale vitner er ført for retten.

Hvor skal de hente nye bevis for at Inge André Olsen, Truls Haakonsen og Martin Andresen avtalte et bedrag av Nancy i Telenor Arena 18. juli 2010?

I følge rettsavgjørelsen visste jo ikke Haakonsen og Andresen en gang om at den franske klubben var berettiget til en høy del av overgangssummen på Gunnarsson (50 prosent).

Politimyndigheten har jobbet i bortimot to år for å finne bevis og dokumentasjon. Det de har funnet er veid og funnet for lett gjennom en grundig prosess tingretten. Dommer Nils Ole Bay har stilt skarpe spørsmål hele veien.

Politimyndigheten og rettsstaten har brukt store ressurser på denne høyprofilerte saken. Det er selvsagt riktig å etterforske når det foreligger mistanke om kriminalitet. Slik må det være.

Men spørsmålene rundt Gunnarssons overgangssum og opsjonen på Stengel hører etter mitt skjønn først og fremst hjemme i fotballen. Det forundrer meg på prinsipielt grunnlag at sterke organisasjoner som Norges Fotballforbund, UEFA og FIFA ikke klarer å håndtere en slik sak på egen hånd.

Kanskje mangler fotballen et godt nok regelverk. Kanskje kom denne saken totalt feil ut.

Nyhetsmeldingen fra TV 2 12. oktober 2011 var at Stabæk solgte Gunnarsson for 1 million kroner til Vålerenga til tross for at de hadde fått et bud på 5 millioner fra Rosenborg. Den siste opplysningen var feil.

Og fra det punktet vokste saken. Gunnarsson-salget (1 million) og Stengel-opsjonen (4 millioner) fremsto jo som direkte suspekt kombinert med at RBK hadde budt fem millioner kroner for Gunnarsson alene.

NFFs påtalenemnd kom to uker med en knallhard påstand mot både klubb og enkeltpersoner. Der ble det presisert at det ikke fantes noen formildende omstendigheter.

Rosenborg helte flybensin på bålet da de litt senere fortalte at de hadde vært villig til å gi 1 million for Gunnarsson (med 16 måneder igjen av kontrakten) og 4,25 millioner kroner for den mindre attraktive Johan Andersson (med fire måneder igjen av kontrakten). Budet ga jo ingen mening hvis det ikke var for å kamuflere den egentlige verdien på Gunnarsson.

Omtrent samtidig gjorde kriserammede Stabæk opp med Nancy ved å betale dem en million kroner  ekstra. Det virket mer enn mistenkelig.

Men nå sitter vi nesten to år etter med storsamfunnets første konklusjon: Ikke noe straffbart hadde foregått. Det må vi alle – også media ­– ta til etterretning.

Og jeg kan ikke skjønne annet enn at denne dommen snart blir rettskraftig.

 

Noe er riv ruskende galt med måten Drillos prøver å spille fotball på

SKUFFELSEN: Egil Olsen i gangene på Ullevaal etter gårsdagens tap mot Sveits. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

SKUFFELSEN: Egil Olsen i gangene på Ullevaal etter gårsdagens tap mot Sveits. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

ULLEVAAL STADION (VG) Hvis Norges Fotballforbund har en Drillo-erstatter klar, så kan de like godt la ham starte nå. For Norge kommer uansett aldri til VM i Brasil.

Av: Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Da Håvard Nordtveit, etter 57 minutter, klinket en lang og høy ball mot Norges laveste spiller, Tarik Elyounoussi, var det bare beviset på hvor meningsløs denne kampen hadde vært for Norge.

For Norge ble tidvis rundspilt og utspilt, og var i realiteten sjanseløse mot laget som var rangert bak oss i kvalifiseringen, Sveits. Det endte 0-2, i en kamp Norge ikke skapte en eneste sjanse i 2. omgang, da de måtte score for å holde på håpet om VM.

Norge slapp til to totalt unødvendige frispark langt ute på banen, og det resulterte i to headinger fra dødballer, bak Rune Almenning Jarstein og i mål. Norge fikk smake sin egen medisin, og det skulle bare bli verre.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Det var trist, nærmest tragisk, å se på. Norge så ut som et lag som hadde møtt hverandre for første gang – i går. Sveits så ut som Brasil i forhold.

Og med dette tapet er det bare verdens mest syltynne teori som kan ta oss til nettopp Brasil.

Jeg tror ikke på mirakler. Og jeg tror ikke på at Drillo kan ta oss dit. Ikke etter det jeg så i går, det jeg så hjemme og borte mot Albania, og det jeg så i Island. På fem kamper mot disse tre nasjonene har Norge tatt to poeng.

Det er rett og slett altfor dårlig. Norge har ingenting i VM å gjøre.

Så NFF: Har dere erstatteren klar, noe jeg ikke tror dere har ennå, så la ham starte nå. Verre enn dette, kun tre seirer på åtte kvalikkamper i den enkleste puljen vi kunne tenke oss, kan det uansett ikke bli.

Men er det som jeg tror, at det fortsatt foregår en intern kamp i NFF om hvem som skal overta etter Drillo, så kan han like godt ta de to siste kampene også.

Å finne en vikar for to kamper er ikke noe poeng. Norge er ute av det. Det eneste poenget med å la en ny, fremtidig landslagssjef starte nå er å gi han enda bedre tid til å forvalte den generasjonen fotballspillere som Norge må lene seg på i årene som kommer.

Noe er riv ruskende galt med måten Drillos lag prøver å spille fotball på. Det gikk ok mot Kypros, mest fordi Kypros er dårlige. Men Drillo vil spille fotball på en bestemt måte, og på meg ser det ikke ut som spillerne vil det samme.

Poeng 1: Det er ikke noe galt i å slå langt. Men da må det være en plan rundt langballen. Det må være definerte oppgaver, fra hvem som skal slå den presis, hvem som er mottager, og hvem som skal starte løpene når ballen slås.

Jeg så ingen ting av dette på Ullevaal i går. I stedet så jeg stadig håpløse hodeballer mot Tarik Elyounoussi. Det var nesten vondt å se på.

Poeng 2: Når det skal presses, så må det skje kollektivt. I går var det stort sett én og én. Jeg så hvor oppgitt Stefan Johansen ble når han jaget ballen og nesten klarte det. Han så seg rundt: Ingen hjelp å få.

Poeng 3: Ledelsen fra benken var fraværende. Nå tenker jeg ikke på at Drillo ikke er ute og jager spillerne sine frem, for sånt gjør bare ikke han. Men når du trenger en scoring, hvorfor bytte en sentral midtbanespiller med en som er en kopi? Det er da du skal tenke offensivt, sette inn hodespilleren Frode Johnsen (det var vel derfor han var tatt ut?) og klinke ballen mot Odds 39 år gamle spiss.

Og da en back blir skadet, så må ikke han erstattes med en annen back. Da er det lov å legge om til tre bak, sette inn en Vegard Forren som kan slå mest presist av alle i den norske troppen.

Men ingenting av dette skjedde.

Så kampen ebbet ut med 0-2, og følelsen som sitter igjen er at Norge ikke visste hvordan de skulle angripe for å ta igjen ledelsen.

Det er trist.

Men dessverre sant.

Den største taperen var Drillo selv

SKUFFET MANN: Egil Drillo Olsen hadde ingen god dag på jobben i går kveld. Foto: NTB Scanpix

SKUFFET MANN: Egil Drillo Olsen hadde ingen god dag på jobben i går kveld. Foto: NTB Scanpix

Det blir ikke VM-spill på det norske fotballandslaget neste sommer. Glem den våte drømmen om Copacabana, samba, strandfotball og «Alt for Norge» rungende ut i tussmørke på en brennhet uterestaurant i Brasil.

Av Anders K. Christiansen, journalist i VG

Glem jenta i den minimale bikinien eller den mannlige badevakten iført en avslørende speedo. (stryk det som ikke passer, folkens).  Glem caipirinha. Glem rytmene, atmosfæren, badetemperaturen og hysteriet rundt Pelé.

Vi er og blir en gjeng med TV-seere når verdens beste spiller fotballmesterskap.

Det er for så vidt greit for meg, så lenge vi aksepterer at det er der vi hører hjemme.

Av: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Av: Anders K. Chrisitansen, journalist i VG

Mindre greit er svarene Egil «Drillo» Olsen dro opp av ermet etter å ha tapt for et bedre lag i går kveld. Først forklarte han oss Norge «tapte kampen på dødballer».

Joda. Kanskje det.

Tidligere landslagskaptein Kjetil Rekdal korrigerte likevel sin gamle sjef i studioet til TV 2: «Å fokusere på at vi tapte kampen på dødball blir altfor, altfor, altfor billig».

Idet Drillo ble utfordret på tøffere spørsmål av TV 2s Morten Stokstad, så bar det deretter helt galt av sted. Ikke fordi Stokstad sa noe galt, han gjorde tvert imot bare jobben sin på utmerket vis, men fordi Drillo opptrådte akkurat så arrogant som han burde holde seg for god til på en kveld som i går. Ydmykheten var fullstendig fraværende.

Idet Howard Webb blåste i fløya ved full tid, visste jeg at det ville bli «bråk». Fordi Drillo ville føle skuffelse, samt indignasjon idet enkelte våget å stille spørsmål ved disposisjonene hans.

De virker å være uangripelige, skal vi dømme ut fra det generelle reaksjonsmønstret til «fotballprofessoren».

Egil Drillo Olsen forlot like godt intervjuet med TV 2 og Morten Stokstad. Så «dumme» var altså spørsmålene han fikk.

Da VG senere spurte hva bakgrunnen var, svarte landslagssjefen – som tjener flere millioner kroner i året på fotballforbundets omdømme – at «vi bare burde se hvem som stilte spørsmålet, så skjønte vi vel det».

Svaret står ikke i stil til det norske spillet i kampen mot Sveits i går. Det er faktisk enda dårligere. Og det er litt av en prestasjon.

Hersketeknikken Drillo brukte var åpenbar. Og skyld ikke på at 71-åringen var skuffet. Spillerne hans måtte også svare på de samme spørsmålene. De er langt fra like rutinerte – men taklet det hele betraktelig bedre.

Man har knapt rukket å gå ut av barneskolen før man lærer seg uttrykket «Det finnes ikke dumme spørsmål». Og det er faktisk sant. Det finnes ikke dumme spørsmål.

SLAGEN MANN: Egil Drillo Olsen i kampens hete tirsdag kveld. Foto: NTB Scanpix

SLAGEN MANN: Egil Drillo Olsen i kampens hete tirsdag kveld. Foto: NTB Scanpix

Dersom spørsmålene var så «idiotiske», så burde Drillo vært i stand til å gi enkle, oppklarende svar. Verre, og farligere, er det ikke.

At en trener kan ha kort lunte etter en gedigen nedtur, er kanskje til å begripe.

Men dersom man ikke kan diskutere sport, så lurer jeg på hvorfor vi holder på med dette. Det ligger i kampens natur at den skal diskuteres i stua, eller på puben, både før og etter dommeren blåser i fløyta. Da bør ikke landslagssjefen både glefse og fnyse av spørsmålene mange brenner inne med idet kampen skal oppsummeres.

En landslagssjef skal faktisk – når alt kommer til alt – selge et produkt og skape entusiasme. Han skal representere landslaget og fronte fotballforbundets sponsorer.

Nå er ikke verden svart-hvitt. Egil «Drillo» Olsen har, som alle andre, flere sider. Og i går var han fryktelig skuffet.

Høsten 2007 var jeg den eneste norske journalisten som dro til Qatar for å få med meg den første treningskampen til Irak under Drillos ledelse.

Olsen var avslappet og hyggelig. Han hadde lave skuldre og så frem til å teste fotballfilosofien sin på en annen kultur.

Da det irakiske landslaget fikk beskjed om å bytte treningsbane på formiddagen – rett før treningen skulle starte, sørget Drillo selv for at assistent Otto Ulseth ringte meg med beskjed om hva som foregikk.

Landslagssjefen forsto at reisen fra Norge hadde vært både lang, og hindret at jeg ble stående på en kunstgressbane i feil ørken – med det resultatet at VG ikke fikk noen sak dagen etter.

Deretter var det landskamp i Doha. Irak mot Qatar. Idet spillerne marsjerte ut av garderoben og inn på banen, satt Drillo og jeg på innbytterbenken og småpratet. Definitivt hyggelig – og gjennomført uhøytidelig.

Egil Olsen er slik. Opp og ned. Engasjert, skuffet, analytisk og euforisk på sin helt særegne måte. Det er lett å like ham – akkurat som det må være lov til å kritisere ham.

Nå går landslagsperioden «Drillo 2.0» ubønnhørlig mot slutten. Olsen får trolig to kamper til fra sidelinjen.

Deretter er bordet dekket for Ole Gunnar Solskjær. Han bør kunne løfte det norske fotballandslaget. Det motsatte er nemlig umulig.

Twitter: @VGNettAnders