Overgangsgalskapen

 

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

(VG Nett) Får Arsene Wenger noen gang signert en spiller? Spiser Luis Suarez menneskekjøtt? Hvem vil egentlig Wayne Rooney spille for? Og er Gareth Bale verd en milliard kroner?

Alt dette – og mer til – får du svar på i denne bloggen, et skråblikk på den engelske fotballsesongen 2013/14.

Vi nærmer oss september, og overgangsvinduet skal lukkes. I kontorene i Nord-London sitter Arsene Wenger. Det blåser, men i det Wenger skal lukke vinduet, smeller det igjen over fingrene hans. Franskmannen får ikke ut fingeren.

Arsenal er låst i overgangsvinduet.

– Jeg så det ikke. Så jeg kan ikke kommentere det, sier Wenger i en kort kommentar – mens spillere kommer og går utenfor vinduet hans.

«Andrej Arshavin? Kanskje jeg kan rekke han før deadline», tenker Wenger.

Litt borti gata fra Arsenals head quarters sitter en mektig leder. Tottenhams Daniel Levy – i sine slitte Levisbukser – er sinna. På alle som vil ha Gareth Bale. Så god er han da ikke, tenker Levy – og finner fram nummeret til Bale.

– Gareth? Daniel here. Where are you?

– I am in the middle of nowhere.

– You are no good in the middle, Gareth. You should be on the left.

– Can I please go to Madrid. Mr Levy?

– Start walking, Gareth. See you in court…

Levy legger på. Han orker ikke denne bortskjemte gutten mer. Får han en milliard kroner pluss sju-åtte Real Madrid-stjerner så skal han vurdere en taxi på Bale så han slipper å gå fra London til Madrid.

Litt lenger sør i London sitter en portugisisk manager med det svært spesielle navnet José. Han er faktisk så spesiell at det ikke finnes maken på denne jord. Alt han gjør og sier er genialt. Selv et vanlig «Good morning» blir analysert som noe helt spesielt når det kommer fra Josés munn.

«Egentlig er det rart at jeg ikke allerede har klart å snakke Wayne til Chelsea, så fantastisk som jeg er,» tenker Mourinho – og tar fram iphonen sin.

– Wayne?

– No, this is David Moyes speaking. Waynes phone is withdrawn by the club by the name of Manchester United FC.

17222355-jpgfile-pho-921

ETTERTRAKTET: Hvem får Gareth Bales hjerte – og hvem rekker han tunge til? Foto: PA Photos

 

– David? How are you, mate?

– I am no mate of yours. Fuck off, José!

– I meant how do fancy Mata?

– Waynes World is in Manchester. Sod off, José.

– But I am The Special One?

– Special my ass.

– Okay, if that`s what it takes to get Wayne.

– I am not talking to you, Mourinho.

– Yes you are. Right now, we are talking.

– Keep away from Rooney, José. I am warning you.

– But I always get what I want. Because I am so special.

– What is so special with you – really?

– I am the chosen one to get Wayne Rooney out of Manchester.

– Get real, José`…

– I was with Real. Now I am with my loved Chelsea.

Moyes legger på. Dette fører ingen steder. Han får heller prøve å skaffe noen spillere selv. Det var da et par mann i Everton som var ganske gode, var det ikke?

I samme by, på treningsfeltet Blake Carrington, sitter en chilener og lurer på hva han skal gjøre. Manuel Pellegrini hadde jugekors da han sa han kjente engelsk fotball. Cardiff? Wales? Pellegrini trodde først at det var en spøk at Manchester City måtte til et annet land for å spille Premier League. Men han visste jo at Cardiff var rævva, så det var lite å bekymre seg om.

Trodde han. Helt til det smalt tre ganger i ørene hans.

Pellegrini ringer Manchester Citys eier Sheik Ben Reddik Fy Fasan.

– Sheik?

– Manager?

– Si. I need new players, sheik.

– Again?

– Si si. I need money to buy players before the window closes.

– Which players – this time?

– More forwards. I need Tevez and Balotelli. I know I can get them for one billion.

– Are you serious?

– No, I am Senor Pellegrini, Sheik.

– You are fired.

Noen mil bort fra Manchester sitter Luis Suarez. Han vil egentlig enda lenger bort fra Manchester, men ingen har ennå svart på annonsen hans i The Sun: «Sulten spiller søker klubb». Hittil har han bare fått tilbud om en kald skulder, en brukken finger og to pølser i lompe.

Styreformannen uten etternavn i Liverpool, John Henry, har trukket Suarez i lønn. Nå vil han trekke tennene hans også.

– Luis, hello. Henry John calling. I have made an appointment for you at a dentist. Tomorrow.

– Mr John. I am not going.

– Good. That`s what I like to hear. Then you are staying, Luis.

– What about the dentist?

– He stays on as well, Luis.

John Henry John legger på røret. Han må skifte etternavn snart. Det blir for dumt å hete John Henry til etternavn. Kanskje han skifter kjønn i samme slengen.

Det er godt dette vinduet snart stenger, tenker Henry John Henry, tar på seg nattlua, slår av lyset – og legger seg.

 

 

 

Hvem spiller Rooney for i kveld?

arp3619472-jpgmanche-132

Wayne Rooney da han kom inn som innbytter mot Swansea. David Moyes til høyre. Foto: AFP

Av Sindre Øgar, sportsjournalist i VG

(VG Nett) Hvem spiller Wayne Rooney (27) egentlig for i dag – José Mourinho eller David Moyes?

Rooney kan bli et kontroversielt innslag i Uniteds startellever mot Chelsea i kveld. For første gang siden det ble kjent at Rooney vil bort fra klubben, kan 27-åringen spille foran fansen på Old Trafford.Sindre Øgar

Og det mot klubben som har kommet med to Rooney-bud.  Og planlegger et tredje.

«Hvorfor beholde en misfornøyd spiller?» spør José Mourinho. Han stiller spørsmålet mot bedre vitende. Chelsea-manageren vet at Rooney er spilleren som kan bikke Premier League-gullet i favør Chelsea. Eller disfavør.

Rooney kan score for United i dag og gå til Chelsea i morgen. I mai kan han stå igjen som Premier League-mester – som United-spiller eller som Chelsea-spiller. En rød Rooney-scoring i kveld, gjør det vanskeligere for ham å vinne et blått ligagull i mai.

Derfor kan man mistenke Rooney for ikke å ville/kunne – bevisst eller ubevisst – gjøre sitt beste hvis han spiller i kveld.  For noen år siden var det utenkelig for United-fansen at det skulle ende slik.

Rooney ble umiddelbart spilleren United-fansen elsket å elske. Fandenivoldskhet, innsats og scoringer. Det var det de fikk. Han var attpåtil engelsk. Og så sånn ut. Han løp etter ballen som en bikkje.

Tre mål allerede i debuten mot Fenerbahce – 28. september 2004. Det ble totalt 17 mål i debutsesongen. Og det fortsatte slik (i alle turneringer): 19 (05/06), 23 (06/07), 18 (07/08), 20 (08/09), 34 (09/10), 16 (10/11), 34 (11/12) og 16 (12/13).

Men Rooney gjorde etter hvert mer enn å score. Han hadde en utroskapsaffære/flørt med byrivalen Manchester City i 2010, som han klarte han å rette opp i med en kanonsesong i 2011/12. Tiden, og noen spektakulære scoringer, leger noen sår.

Målene hans. Klassen hans. Det er de egenskapene som jaktes av en gulljagende José Mourinho. Og som United ikke har råd til å gi slipp på – før de har en erstatter på plass.

Hva hadde du gjort med Wayne Rooney hvis du var David Moyes i kveld?

 

Hvor blir det av OL-gløden?

GULLSTEMNING: Her tar Johann Olav Koss gull på 5000-meter under OL på Lillehammer i 1994. Nå slåss idretts-Norge for et nytt OL på norsk jord, i 2022. Foto: Tore Berntsen, VGGULLSTEMNING: Her tar Johann Olav Koss gull på 5000-meter under OL på Lillehammer i 1994. Nå slåss idretts-Norge for et nytt OL på norsk jord, i 2022. Foto: Tore Berntsen, VG
AV: Anders K. Christiansen, journalist i VG

AV: Anders K. Christiansen, journalist i VG

Om to uker skal innbyggerne i hovedstaden si ja eller nei til et vinter-OL i egen by. Men bryr de seg egentlig?

Et «ja» betyr ikke nødvendigvis at alle landets OL-entusiaster bør slippe jubelen løs riktig ennå. Veien frem er fortsatt lang.

Men et «nei» er alt å dømme kroken på døra. Da blir det tungt å fortsette jobben for OL på norsk jord i 2022.

Sånn sett er valget viktig. Og sett i lys av det, spør jeg meg selv: Hvor blir det av engasjementet?

Idrettsfamilien snakker riktignok om OL. På Twitter pumpes det ut propagandameldinger fra ja-folket. Utøverne får vann i munnen bare av tanken på lekene. Idrettslederne snakker om bygging av haller og infrastruktur som om OL er den eneste løsningen.

Men blant folk rundt meg kjenner jeg ingen nerve. OL-avstemningen virker ikke å være et tema over kafébordet, på vorspielet eller foran TV-en på lørdagskvelden.

Engasjementet i det brede laget av befolkningen virker rett og slett å være fjernt.

Det er foruroligende når et arrangement – en investering – til en anslått prislapp på flere titalls milliarder kroner står på spill. Og det er bekymringsfullt for ja-siden. For selv om idretten ivrer etter å få arrangere OL, så hjelper det lite dersom ikke Ola Nordmann tripper etter å få delta på festen.

Det nærliggende spørsmålet er naturligvis: Hvorfor er det slik?

Svaret er trolig sammensatt. Men rikspolitikerne er en del av det.

De kvier seg for å ta standpunkt før et nervepirrende stortingsvalg. Paradoksalt nok vil ikke landets to største partier, Høyre og Arbeiderpartiet, si hva de mener om et OL i 2022. Vi har altså å gjøre med rikspolitikere som ikke ønsker å fortelle folket hva de bør stemme.

For fem år siden var daværende kulturminister Trond Giske (Ap) klokkeklar på følgende: Dersom det skal arrangeres OL i Norge i 2018 eller 2022, skal det skje i Tromsø – og ingen andre steder.

Budskapet var så tydelig at det ville vært vanskelig å argumentere for OL i Oslo i dag. Feigt eller ikke: For Ap er det antakeligvis bedre å sitte musestille i båten i 2013.

Siv Jensen kom ut av skapet som OL-motstander denne uken. I motsatt ende har ingen partier på riksplan foreløpig uttalt seg positive til OL.

Politikerne feiger ut. De gjemmer seg bak folkeavstemningen i stedet for å diskutere et fremtidig milliardprosjekt.

Det gjør det vanskelig å sette spørsmålet på dagsorden i årets stortingsvalg.

Enklere blir det ikke av at kun folk bosatt i Oslo får lov til å stemme. Det gjør den kommende avstemningen mindre interessant i store nasjonale debatter – selv om regningen skal betales av oss alle.

Resultatet av alt dette er en tøff kamp for å få oppmerksomhet og vekke engasjement.

Så kan man sikkert bemerke at OL-gløden muligens var begrenset i 1985 også, ni år før idrettsfesten på Lillehammer fant sted.

Men det hjelper ja-siden lite i dag. De har en solid jobb foran seg de neste to ukene.

Twitter: @VGNettAnders

Fra «Boring Arsenal» til «Scoring Arsenal» – men har Wenger mistet det nå?

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

– De eneste som bruker penger i Arsenal er supporterne, sa Skys Jamie Carragher nylig. Han henviste til de dyre sesongkortene på Emirates og en klubb som ikke kjøper spillere.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Er oppfinneren av uttrykket «Scoring Arsenal», mannen som endret en hel klubbs image på kort tid, i ferd med å miste retningssansen, teften – og til slutt jobben?

George Graham vant seks trofeer med Arsenal mens han var manager for klubben fra 1986-1995, og i trofeer pr sesong er han fortsatt The Gunners mest suksessrike manager i moderne tid.

Samtidig var det under Graham at Arsenal fikk tilnavnet «Boring Arsenal», et lag som ofte spilte 5-3-2 og vant 1-0, med mange grovarbeidere, et defensivt uttrykk i spillet sitt – og få entertainere.

Arsenal hadde ikke vunnet et trofé på sju år da Graham, selv en viktig del av The Double-laget til Arsenal i 1971, dundret inn på Highbury. Det var et Arsenal litt i villrede Graham kom til, med for mange aldrende og mette spillere til å ta opp kampen med det som da var Englands to beste lag – Liverpool og Everton.

Med Graham som sjef vant Arsenal ligacupen i 1987, ligagull – det første på 18 år – i 1989, et nytt ligagull i 1991, både ligacup og FA-cup i 1993 og Cupvinnercupen i 1994. Alt ble gjort på den «safe» måten, og imaget «Boring Arsenal» forsvant ikke tross alle titlene.

Det er derfor jeg har så stor respekt for Arsené Wenger. Han overtok etter Bruce Rioch, som satt i en drøy sesong mellom Graham og Wenger, og på kort tid klarte han ikke bare å løfte klubben til nye høyde, han endret en klubbs image, hvordan de ble sett på utenfra. «Scoring Arsenal» ble et uttrykk, som Wenger ble kjent for.

Nå skal det sies at Wenger var heldig, heldig i den forstand at han arvet et lag som var så innarbeidet defensivt at han kunne bruke all sin energi på det offensive. Han arvet David Seaman i mål, og en forsvarsfirer med Lee Dixon, Tony Adams, Martin Keown og Nigel Winterburn. Dette var spillere som visste hva det ville si å forsvare seg. Og i de første årene sine kunne Wenger lene seg på disse.

Offensivt viste han seg tidlig som en smarting, både når det gjaldt scouting, der Arsenal var langt fremme under Wenger, på overgangsmarkedet og i sammensetningen av lagene sine.

Kjøpet av 18 år gamle Nicolas Anelka for £ 500 000 i 1997 er et eksempel. Da Anelka ble solgt to år senere for mer enn 40 ganger så mye, hentet Wenger Thierry Henry, en desillusjonert angriper i Juventus og gjorde han til verdens beste spiss. Han hentet Patrick Vieira, en annen som ikke var fornøyd i Italia, til å styre midtbanen. Så kom Emmanuel Petit, Marc Overmars. Han mikset dem med Ray Parlour, Ian Wright og Dennis Bergkamp, som allerede var der – og vips så vant Arsenal The Double i 1998.

Wenger utviklet laget, erstattet Overmars med Pires og Parlour med Ljungberg, Petit med Gilberto Silva og etter hvert Cesc Fabregas. Han fikk inn spillere folk hadde hørt om, men som ikke var etablerte verdensstjerner, og laget ble bare bedre.

Sånn holdt det på til det kulminerte med The Invincibles i 2003/04, et Arsenal-lag som ikke tapte en ligakamp hele sesongen. Da hadde Wenger til og med erstattet de staute forsvarerne sine med Kolo Touré, Sol Campbell og Ashley Cole.

FEIL VEI: Går Arsenal feil vei under Arsene Wenger. Foto: AFP

FEIL VEI: Går Arsenal feil vei under Arsene Wenger.
Foto: AFP

I seks-sju år hadde Wenger, i spann med David Dein, gjort ting på sin måte. Han hentet spillere folk ikke hadde oversikt over, utviklet dem i Arsenal-stilen og solgte dem ikke før de var «ferdige».

Så endret fotball-verden seg, med pengene. Først i Chelsea. Deretter i Manchester City. Plutselig mistet Wenger spillere han ikke ville miste. Ashley Cole dro til Chelsea, og etter hvert fulgte en rekke spillere til Manchester City – før Wenger mistet Cesc Fabregas til Barcelona og Robin van Persie til Manchester United.

Den nye utviklingen passet Wenger dårlig. Han ikke bare likte det, han ønsket egentlig ikke å gjøre ting på en annen måte enn han alltid hadde gjort. Men det var ikke lenger mulig. Så plutselig måtte Wenger endre tankegang, kjøpe ferdiglagde spillere han også. Uten at han egentlig ville. Der en mann som Alex Ferguson mer tilpasset seg dagens situasjon, slet Wenger. Omstillingen fra å utvikle spillere til å kjøpe dem ferdige, var en overgang som var fremmed.

Plutselig – i panikk mot slutten av et overgangsvindu – kjøpte han inn Mikel Arteta, Per Mertesacker og et par andre som det ikke en gang er verd å nevne. Og Arsenal vant ingen ting. Ikke siden FA-cupen i 2005 har de vunnet et trofé.

Eller: For eierne er hver fjerdeplass mer verd enn en cuptittel. Så Wengers trofeer de siste årene har stort sett vært fjerdeplasser, inngangen til Champions League og pengebingen. Det er nok også en god grunn til at Arsenal ikke har skiftet manager.

Da Arsenal skiftet fra Highbury til Emirates i 2006, kostet det klubben mange penger. Det er blitt holdt som en grunn til at Arsenal har vært forsiktige på overgangsmarkedet. Men nå er det penger disponibelt, flere titalls millioner pund har Wenger til disposisjon. Men han bruker dem ikke. Jeg tror han hater at verden er blitt sånn, at han blir kastet ut i denne kampen om spillere som han innerst inne egentlig ikke vil ha. Han ser stresset ut. Det hevdes at han sliter med å ta avgjørelser rundt kjøp og salg av spillere, og han har ikke lenger David Dein ved sin side.

Men sånn er verden blitt. Wenger bygde et Arsenal rundt et scouting-nettverk som var unikt, men som i dag er tatt igjen av flere andre klubber. Han fikk bygge sine lag i ro og fred, vant titler og skapte en selvtillit rundt sitt «Scoring Arsenal.»

Nå skal Arsenal ut i en vrien kvalifisering til Champions League, mot tyrkiske Fenerbahçe, rett fra et pinlig tap mot Aston Villa hjemme i serieåpningen, med masse skader og ikke en eneste forsterkning fra Wenger i sommer.

Kan det gå mot slutten, etter snart 17 år som manager i Arsenal FC? Ingen Arsenal-manager har sittet så lenge. Men Wenger har i hvert fall aldri før vært under et sånt press som han er nå.

Supporterne er gærne. De irriterer seg over at Wenger ikke bruker penger, og de er redd Arsenal faller ut av det beste selskapet snart hvis Wenger fortsetter.

Som en Arsenal-kamerat av meg sa her nylig da han hørte at jeg var i London:

– Ser du Wenger, så skyt han.

 

 

 

 

 

Den historiske sesongen

Av Knut Espen Svegaarden i England

LONDON (VG) Det er 39 år siden det sist skjedde. Da sesongen 1974/75 startet hadde alle de tre beste fra forrige sesong skiftet manager. Nå har det skjedd igjen.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG.

Da 1. divisjon i 1973/74 startet var Brian Clough manager for Derby County, Bill Shankly ledet Liverpool og Don Revie hadde ansvaret for Leeds United. Leeds ble mestre, Liverpool ble nummer to. Og Derby, som sparket Clough i oktober, ble nummer tre.

Sommeren 1974 sjokkerte Bill Shankly de fleste ved å si opp i Liverpool, mens Don Revie ikke klarte å si nei da han ble tilbudt jobben som manager for det engelske landslaget. Så da sesongen startet hadde alle de tre beste nye managere siden forrige sesongs start.

Shanklys assistent Bob Paisley tok – noe motvillig – på seg jobben som ny manager for Liverpool, mens Dave Mackay allerede var innsatt som manager for Derby County. Leeds tok sjansen på Brian Clough, sparket fra Derby ni måneder tidligere. Sesongen endte med Derby som ligamester, mens Liverpool igjen ble nummer to. Leeds, som sparket Clough etter 44 dager og erstattet han med Jimmy Armfield, ble bare nummer ni.

Hvis vi skal overføre dette til 38 og 39 år senere, så vil Jose Mourinho føre Chelsea til topps, Manuel Pellegrini vil holde Manchester City på andreplass, mens David Moyes vil få sparken, bli erstattet – og Manchester United blir nummer ni.

Så enkel er ikke fotball. Men parallellene finnes. Som Shankly 39 år tidligere, sjokkerte Alex Ferguson fotballverdenen ved å si opp jobben sin. Som kontroversielle Clough ble sparket, ble Roberto Mancini sparket fra Manchester City, om enn på et langt senere tidspunkt.

Dette leder oss til en sesong med flere spørsmål enn svar. At David Moyes gjorde en glimrende jobb med Everton er det liten tvil om. Likevel går mange som lever og ånder for Manchester United med en tvil de ikke har hatt på 20 år: Hvor står vi nå? Usikkerheten kommer snikende, og det motsatte hos andre lags supportere: Med Ferguson borte så øker sjansen for suksess. Hvis han da var så viktig for Uniteds suksess de siste 20 årene som de fleste mener.

Moyes fikk den heteste poteten i kjeften med en gang. Wayne Rooney, gutten han selv solgte mot sin vilje, og ble uvenn med etter diverse uttalelser, ville vekk fra klubben Moyes kom til. Mer vrient kunne det neppe blitt. Det har vært et tema nesten daglig siden Moyes overtok. Spørsmålene kommer, og Moyes må forholde seg til temaet – enten han vil eller ikke. Spillerne Moyes har ønsket seg har foreløpig ikke kommet til Old Trafford.

OVERLEVER HAN?: David Moyes.

OVERLEVER HAN?: David Moyes.

Men minus Rooney er alle de som vant et suverent ligamesterskap fortsatt i klubben. Det blir garantert bra. Spørsmålet er hvor bra det blir, i forhold til konkurrentene som har forsterket seg (i teorien). Hvor stor påvirkning Alex Ferguson hadde på sitt siste ligagull, det får vi ikke svar på nå. Men ulveflokken der ute står klar og flekker tenner. Don Alex er borte. Tronen som ligaens managersjef er ledig. Hvem trekker vinnerloddet?

Chelsea er satt fram som ligafavoritt. Mye på grunn av Jose Mourinhos comeback etter nesten seks år borte fra Stamford Bridge. Kan Den Spesielle nok en gang svinge magien sin over en spillerstall som denne gangen ikke er satt sammen av han selv, men av diverse forgjengere de siste årene. Han har fortsatt Cech, Terry, Cole og Lampard, selv om de fleste av dem nå begynner å nærme seg en alder der ting raskt kan gå feil vei. Klarer Mourinho å lage en ny gjeng ledere av de andre spillerne i klubben, eller må han nok en gang ut og kjøpe?

Manchester City har hentet inn Roberto Mancinis rake motsetning I Manuel Pellegrini. Der Mancini snudde ryggen til spillerne, holder Pellegrini rundt dem. Der Mancini skjeller ut spillere offentlig, unngår Pellegrini konfrontasjoner. Og der Mancini svarte ærlig – for ærlig? – på spørsmål, sier Pellegrini minst mulig.

Manchester City gikk lei Mancinis lederstil, tross et ligagull, en FA-cupseier, to andreplasser, en tredjeplass og to semifinaler i ligacupen på italienerens tre hele sesonger i klubben. De erstatter han, som Manchester United, med en mann som ikke har vunnet annet enn respekt siden han kom til Europa. Ikke én tittel kan Pellegrini – eller Moyes – vise til.

Hadde Arsene Wenger kommet til Arsenal et år tidligere (han kom i 1996) så ville han ha sittet like lenge som de 19 andre managerne har gjort med sine klubber – til sammen. Det forteller mye om både Wenger og den galskapen som foregår i engelsk fotball for tiden, der ingen har tid til å vente på noe. Bortsett fra Arsenal, som har ventet i ni år på et trofé når vi skriver 2014. I moderne Arsenal-tid er det rekord. Det gikk åtte år fra The Double i 1971 til FA-cuptriumfen i 1979. Og det gikk like lang tid før neste trofé – ligacupen i 1987.

Nå må den rekorden bli slått. Men tidene forandrer seg. For Arsenal er det et trofé verdig hver gang klubben blir nummer fire, fordi de da kommer seg inn i Onkel UEFAs pengebinge – den som er blitt viktigst av alt for de antatt beste klubbene. Derfor får Wenger fortsette, og slutten på forrige sesong viste at franskmannen fortsatt kan. Ingen tok flere poeng etter nyttår enn Arsenal.

André Villas-Boas i Tottenham starter for første gang i sin karriere med samme klubb to sesonger på rad. Også han gjorde mye bra forrige sesong, og laget er kraftig forsterket før 2013/14. Men også der er kravene om Champions League økende. Hva skjer hvis Tottenham får en ny sesong som nummer fem? Lever Villas-Boas farlig da?

Og så har du Liverpool, som ikke har vært inne på topp fire på fire sesonger, og som nærmer seg sin egen gamle banner mot Manchester United. Liverpools ironi om 26 år uten ligagull for Manchester United (1967-1993) kan nå gi boomerang-effekt så det holder. Liverpool vinner neppe ligagull denne sesongen, og da må det nødvendigvis bli minst 25 år siden sist (vant det siste ligagullet i 1990).

Det er tungt for klubbe, som var like dominerende fra 1973-90 som Manchester United har vært fra 1993 og fram til i dag.

Kan en tidligere Everton-manager endre den maktbalansen igjen?

Neppe denne sesongen. Men i fotball skjer ting raskt – når det først skjer.

Derfor holder mange pusten når denne sesongen starter i morgen.

Presset på mange managere vil være der fra dag 1. Og holde seg konstant.

Bare ni av de 17 klubbene som var i Premier League i 2012/13 og fortsatt er der i 2013/14 starter med den samme manageren…

Vel møtt til en ny sesong med engelsk fotball…

 

Stavdronningen Isinbajeva – homofobi og doping i uskjønn forening

Av Øystein Jarlsbo, VGs friidrettsjournalist

STAVDRONNINGEN: Jelena Isinbajeva under torsdagens pressekonferanse i Moskva. Foto: AP

STAVDRONNINGEN: Jelena Isinbajeva under torsdagens pressekonferanse i Moskva. Foto: AP

MOSKVA: Stavdronningen Jelena Isinbajeva (31) snakker varmt for president Putins anti-homolover, og hudfletter svenskenes høydestjerne Emma Green Tregaro for hennes milde protest mot russisk homofobi – og støtten til VM-gull-venninne Kajsa Bergqvist.

jarlsboI sommer vedtok Russlands president Vladimir Putin en lov som gjør det straffbart å opplyse om homoseksualitet til alle under 18 år.

Hva vil det si?

At det å gå hånd i hånd med en av samme kjønn er straffbart?

Jelena Isinbajeva har i alle fall sin tolkning, som du kan regne med er sanksjonert av Putin: jenter skal være sammen med gutter, gutter skal være sammen med jenter. Slik har det alltid vært i Russland.

Sa Isinbajeva foran et internasjonalt pressekorps inne på VM-arenaen Luzjniki – tidligere Lenin stadion (det er en stor statue av ham utenfor) – torsdag ettermiddag. Jelena Isinbajeva var «special guest» ifølge plakaten som annonserte seansen i pressesenteret. Rett etter at hun hadde omtalt Emma Green for respektløs, gikk verdensrekordholderen (5,06) ut på indre bane for å motta sin tredje VM-gullmedalje i stav og la seg hylle av et entusiastisk hjemmepublikum.

Etter at Vladimir Putin beordret full opprydning i dopingreiret russisk idrett – for ikke å skjemme ut nasjonen foran Sotsji-OL om et halvt år – er det blitt færre og færre av dem.

Russiske gullvinnere, altså.

Men Russland ligger klart i toppen på det internasjonale friidrettsforbundets liste over utøvere som soner utestengelse for brudd på dopingreglene.

Over 40 for øyeblikket (jeg kan ikke huske å ha hørt Isinbajeva skjelle ut noen av disse).

De har ikke vist stor vilje til å respektere idrettens regelverk når det gjelder doping og antidoping. Kall det hva du vil. Russland er verdens største juksemakere og lov og regelbrytere i sport.

Men når det gjelder homolovene i hjemlandet er de veldig lovlydige, hvis alle er som Isinbajeva. Og selv om russiske idrettsutøvere har brutt doping-lovene i alle verdens land så lenge lovene har funnes, i snart 40 år, så krever hun og Putin at alle verdens idrettsutøvere som kommer til Russland ikke skal gjøre ting som får russere under 18 år til å tro at det går an å bli forelsket i en av samme kjønn.

Slik Kajsa Bergqvist ble etter at hun hadde lagt opp som høydehopper med EM-gull, VM-gull og OL-bronse. For to år siden gikk en av Sveriges mest populære idrettsutøvere fra sin mann, filmregissør Måns Herngren, fordi hun var blitt glad i Kristina.

Hun var glad i Måns, men ble glad i Kristina.

Bifil, sa Kajsa.

BIFIL: Kajsa Bergqvist sto fram og fortalte om kjærligheten til sin Kristina for noen år siden.

BIFIL: Kajsa Bergqvist sto fram og fortalte om kjærligheten til sin Kristina for noen år siden.

Ikke så mye å snakke om. Norges håndballandslag har og har hatt en rekke lesbiske og bifile. Fotballandslaget også.

Fotballandslaget med stor F – Drillos – vet jeg ikke så mye om. Men det har sikkert vært en og annen som har falt for en annen mann der også.

Slik er det over alt i så å si hele verden, skulle man tro.

Etter å ha tatt 2. plass på 800 meter, dediserte USAs Nick Symmonds VM-sølvmedaljen til sine «homofile og lesbiske venner». Usain Bolt kommer imidlertid ikke til å gjøre det samme etter at han har vunnet sitt syvende og åttende VM-gull, på 200 og 4×100 meter, lørdag kveld. Der han kommer fra, Jamaica, ville det være som å banne i kirken.

(Bolt ba om unnskyldning da det viste seg at jamaicanere holdt seg hjemme fra kirken sist søndag, til fordel for ham: de holdt seg hjemme foran TV-skjermen for å se «guden» sprinte til VM-gull på 100 meter).

På Jamaica, som i land som blir representert av tildekkede kvinner her i Moskva-VM, skal menn være menn og kvinner være kvinner (jeg kom ikke på en bedre klisjé): menn er macho, kvinner fryd for øyet.

Slik det åpenbart er i Russland.

Jeg har vært her noen ganger siden 1990.  I alle hotellresepsjonene kryr det av prostituerte (kvinner). På luksushotell såkalt luksusprostituerte, på hotell av mer sjaber karakter – ikke fullt så luksuriøse prostituerte (ikke menn) som vil ha betalt for seksuelle tjenester.

Det virker ikke som om det er forbudt ved lov. Snarere tvert i mot. Ved mitt forrige besøk ble de, som jeg oppfattet det, passet godt på av hotellets sikkerhetsvakter. Alle hotellets gjester måtte vise id-kort for å komme til sitt eget rom – hver gang – mens de prostituerte kom og gikk uten kontroll, til alle rom.

Russland har når jeg skriver dette, tre gull, tre sølv og to bronsemedaljer i friidretts-VM. Likt med Kenya. Foran mesterskapet trakk to klare kvinnelige russiske gullfavoritter i mangekamp og kappgang seg på grunn av skader. I øvelser tidligere dominert av russiske utøvere, har utøvere fra andre nasjoner tatt over hegemoniet.

Åpenbart fordi Putins skremselspropaganda har virket. Kvinnelige mellomdistanseløpere, for eksempel, tør ikke dope seg – eller bruke annen kvinnes urin i dopingtester slik en håndfull stjerner gjorde foran Beijing-OL – og stjernestatus på idrettsbanen er kanskje ikke like gjevt som det var.

Det kan virke som om det er minst like attraktivt å lykkes på andre arenaer i dagens «moderne» Russland.

På den annen side fikk jeg her om dagen en slags påminnelse om at dopingmidlene ikke er blitt borte fra samfunnet som sådan, selv om idretten er blitt rene for juksemidler i flytende og fast form. Jeg stakk innom et velutstyrt og ganske «flashy» treningssenter.

Det var som å komme inn i et tilsvarende i Norge for et par tiår tilbake. Mennene som møtte meg var svære som hus, nesten like unaturlig muskuløse som forbildene (svære amerikanske! og tyske bodybuildere) hengt opp til inspirasjon på veggene.

Det var noen kvinner der også, som hadde brukt mye kosttilskudd.

Kosttilskudd som ikke ville blitt godkjent av Olympiatoppens ernæringspoliti.

Dermed tilbake til OL og Putins homolover og Isinbajevas krav om respekt for dem.

Hva gjør norsk idrett nå? Hva gjør Ole Einar Bjørndalen? Hva gjør IOC?

Til det siste: du kan være sikker på den internasjonale olympiske komité ikke gjør noe som helst.

Norsk idrett ved Olympiatoppens ledelse? Skal den forby OL-uttatte norske utøvere å pynte seg i regnbuens farger i Sotsji (for å markere en protest mot Russlands antihomo-lover)? Da Emma Green Tregaro lakket neglene i regnbuens farger, foran høydekvaliken, for å uttrykke hva hun personlig mener om Russlands syn på homofili, ble det rabalder.

Da Isinbajeva blåste i trompeten, medførte det storm av orkans styrke.

Akkurat nå kom Emil Karlsson i Aftonbladet, som var først ute med Isinbajeva-saken world wide, bort til meg og sa at «nå blir det ikke noe annet å skrive om resten av VM».

Tenk om Ole Einar Bjørndalen, kompisen til Putin, skulle si noe som helst om Putin, Russland og homofil kjærlighet og homofil og lesbisk glede og støtte nå, før Sotsji-OL, under Sotsji-OL. Det er nesten ikke til å tenke på…og hva med OL-søknaden 2022 (som tidligere idrettsforbundsansatte Andreas Selliaas skriver om i sin blogg sportens uutholdelige letthet, publisert i går)?

Og hva med IOC-medlem Gerhard Heiberg som i samarbeid med norsk idrett vil ha Bjørndalen inn som medlem i IOC etter Sotsji-OL?

Her gjelder det å tenke fine tanker og opptre politisk korrekt – på alle plan.

Mitt tips er likevel at ingen utfall i sakens anledning vil gjøre det lettere å være homofil eller lesbisk i Russland.

PS: Nå i formiddag hevder Isinbajeva seg misforstått og skylder på sin dårlige engelsk med hensyn til angrepet på Emma Green Tregaro. Stavdronningen hevder at hun nå er mot all diskriminering av homofile på bakgrunn av deres seksualitet.

 

 

 

 

Overgangene Manchester United og Liverpool ikke kan la skje

Av: Knut Espen Svegaarden i England

LONDON (VG) Fernando Torres. Mange har vært kritiske til han i Chelsea-trøya. Men det er hans overgang fra Liverpool til Chelsea i januar 2011 som er avgjørende for det som skjer i Liverpool og Manchester United nå.

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

50 millioner pund. Det var megasummen Liverpool fikk for Torres den gangen. Mange penger, for mange til å si nei for Liverpool.

Men i ettertid er overgangen blitt sett på som et veiskille. Bare halvannen sesong før Torres dro, ble Liverpool nummer to i ligaen – foran Chelsea. Siden har Chelsea vært foran

Liverpool. Ikke fordi Torres har vært spesielt god, men fordi Liverpool mistet sin profilerte målscorer.

Og på mange måter endret det forholdet mellom klubbene.

Chelsea ble sett på som den sterke. Liverpool som den svake – fordi de solgte til en direkte konkurrent.

I Liverpool har de forbannet seg på at det ikke skal skje igjen. Derfor gikk klubbeier John Henry tøft ut da Luiz Suarez ville bort, samtidig som Arsenal ønsket seg spissen.

Skyggen fra Torres kom kjapt. Skulle Liverpool nok en gang selge en spiss, en toppspiller, til en direkte konkurrent?

Svaret ble «no way.» Og «Never.»

Skulle Suarez selges, så må det bli ut av England. Men aller helst ikke i det hele tatt. Både eier Henry og manager Brendan Rodgers vet hvor mye større sjansen er for å nærme seg en plass i Champions League denne sesongen med Suarez og scoringene hans på laget.

Det er farlig å bli sett på som en «selgende klubb». Det kan skremme spillere fra å komme til klubben din. Bare spør Arsene Wenger i Arsenal. På et par sesonger mistet de Emmanuel Adebayor, Cael Clichy og Samir Nasri til et lag på vei opp – og etter hvert forbi dem, Manchester City. Og ikke minst Robin van Persie til Manchester United.

Arsenal gikk fra å bli nummer to og tre til å kjempe seg til fjerdeplasser.

Som en toppklubb kan du ikke fortsette å selge spillere til konkurrentene dine.

Og dette har Manchester United sett. Nå var ikke Carlos Tevez eid av klubben, men da United ikke var nok interessert i å forlenge med argentineren etter to år, dro han til Manchester City. Det endret ikke maktbalansen i Manchester, men det gjorde likevel noe med den. Det var – blant annet – kjøpet av Tevez som gjorde at avstanden mellom klubbene ble langt mindre – og etter hvert vippet ligagullet i Citys favør for et drøyt år siden.

Derfor selger ikke Manchester United Wayne Rooney til Chelsea. Uansett hva Roman Abramovitsj og José Mourinho ønsker, så har United bestemt seg: Det går faktisk ikke an å selge en av sine beste spillere, en spiller som har scoret tosifret antall mål i ligaen de ni siste sesongene, til en direkte konkurrent.

For hvilken manager vil være den som solgte Englands beste angrepsspiller de 10 siste sesongene? Og det attpå til to ganger (Moyes solgte Rooney til United i 2004). Og det er en dårlig start for Moyes ved et salg av en av klubbens beste spillere, uansett om meningene er delte om hva supporterne mener klubben skal gjøre med Rooney.

Manchester United så selv hva kjøpet av van Persie førte til for dem forrige sesong (ligagull). Og de vet at hvis Chelsea kjøper Rooney så kan det lett vippe balansen mot London.

Derfor er det uaktuelt. Da lar klubben heller Rooney være i klubben – uansett om han vil spille eller ikke. Håpet er at han skal skjønne at det hjelper ikke å be om transfer heller, og at han igjen skal spille og score mål for Manchester United.

Tottenham er også i litt samme situasjon med Gareth Bale. Eier Daniel Levy vil nødig fore konkurrentene med klubbens beste spillere – igjen. Som har gjorde da Dimitar Berbatov dro til Manchester United i 2008. Og Michael Carrick noen år før det igjen.

For det er sju klubber som mener de kan enten vinne ligaen eller komme til Champions League denne sesongen: Manchester-klubbene, London-klubbene Arsenal, Chelsea og Tottenham, samt Liverpool.

Med de ambisjonene kan du ikke selge dine beste spillere til en konkurrent. Spesielt ikke når du knapt har tid til å erstatte dem.

Og noen husker kanskje hvem Liverpool erstattet Fernando Torres med i 2011?

Andy Carroll er allerede godt plassert i West Ham.

 

Zlatan – Norge 44-27

Av Sindre Øgar, sportSindre Øgarsjournalist i VG

STOCKHOLM (VG) (Sverige-Norge 4-2) Zlatan Ibrahimovic (31) nettet for 44. gang i sin 91. landskamp. Til sammenligning har Norges 20-mannstropp 27 mål til sammen.

Det forteller litt om hva Zlatan betyr for Sverige.

Siden Ibrahimovic tok på seg den gule og blå landslagsdrakten for første gang i 2001, har Sverige kvalifisert seg til fem av seks mesterskap. Norge har stått utenfor alle gangene.

Zlatan scorer i snitt i annenhver landskamp. Moa har syv mål på 26 kamper. Daniel Braaten tre på 46. Og hele Norges tropp har altså en haug med kamper, men bare 28 mål.

Det første som slår meg når jeg sitter på Friends Arena og ser på Zlatan er hvor massiv han er. 195 cm. 95 kg. Sterk som en okse. Likevel myk som en katt. Han er den største atleten.

Han chipper over Jarstein. Han hopper elegant over ballen. Han drar «Zlatan»-finta.  Innimellom rusler han bare rundt med føttene – i skostørrelse 47 – sprikende utover. Han oppsøker rom, gjør seg spillbar – før han eksploderer.

Sveriges landslagssjef Erik Hamrén vet at han ikke kan lære bort noe som helst til Zlatan når det gjelder hvordan man spiller fotball. Men Hamrén forteller at han bruker tid på å lære stjernespissen om lederskap.

På Friends Arena fremstår Zlatan som den lederskikkelsen Sverige trenger på den vanskelige veien mot Brasil-.

veg130814-485-sverig-652

Foto: NTB

Han trenger ikke rope høyt for å bli hørt. Et vink til Andreas Isaksson – og den svenske keeperen roer ned i stedet for å stresse med å sette i gang spillet.

Og Zlatan er på banen hele kampen – selv om Paris Saint-Germain har seriekamp igjen til helgen. Det er tydelig at Zlatan tenker på Sverige. Og at han er motivert for landslagsspill, tross sin overlegenhet.

Norge har ingen Zlatan. Ingen er i nærheten.

Men to debutanter fikk sjansen mot Sverige. Stefan Johansen åpnet skrekkelig, men spilte seg opp og fikk betalt med en scoring. Omar Elabdellaoui var positiv, spesielt offensivt.

Kanskje må vi stole på ungguttene i kvalikkampene mot Kypros og Sveits i september? Sverige stoler på en verdensklassespiller.

Klarer ikke å sutre seg bort

17257266-jpgfile-pho-432

BLIR VÆRENDE? Mye tider på at Luis Suarez gjør helomvendig og fortsetter i Liverpool. FOTO:: PA

Hvis Luis Suarez blir værende i Liverpool, er det et godt eksempel på sterk ledelse av klubbens amerikanske eiere. Samtidig sitter rødtrøyene igjen med noen utfordringer.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VG

jmLiverpool-eier John W. Henry har vært urokkelig hele veien om at Luis Suarez ikke er til salgs. Han var knallhard mot Arsenal på sosiale medier etter at London-laget la inn et bud, og han har gjentatt budskapet en rekke ganger i løpet av sommeren.

Skal vi tro dagens rapporter om at Suarez har gjort helomvending, bekrefter det at amerikaneren ikke bare har pratet tøv for å presse opp prisen på stjernespissen. Dette sender også et sterkt signal ut til Liverpools tilhengere og andre klubbledere.

For dette viser at det – heldigvis – ikke alltid er slik at fotballspillere under kontrakt kan sutre seg til en overgang.

Og i dette tilfellet fra Liverpool til en Premier League-konkurrent.

Det villle vært en fallitterklæring fra scouserne om de hadde solgt sin beste spiller til The Gunners. Det ville fått supporterne og omverdenen til å betvile John W. Henrys ambisjoner og fremtidsplaner for en av Englands absolutt største og viktigste klubber historisk sett.

Akkurat på samme måte som med Manchester United når det gjelder Wayne Rooneys ønske om å reise til Chelsea. De regjerende ligamesterne nekter å selge til noen de skal kjempe om Premier League-tittelen mot.

Det er både full forståelig og helt riktig.

Det kan tyde på at Anfield-ledelsen ikke har vært til å misforstå i samtaler med Suarez-leieren. Samme hvor mye han har sutret og gnålt i både engelsk og utenlandsk presse, har det aldri vært aktuelt å sende ham til Emirates – uavhengig av hvor mange pundsedler Arsene Wenger har vært villig til å bla opp.

Flere av de pengesterke klubbene i Europa forsterket tidlig angrepet i overgangsvinduet. Hvis Real Madrid ikke på noe tidspunkt kommer på banen for å hente uruguayaneren, kan ikke Suarez gjøre stort annet enn det han etter sigende nå har gjort. Altså at han uttrykker at han blir værende på Merseyside. Rett og slett fordi han ikke har stort annet valg.

Det kan ikke Liverpool se bort fra.

De har forsvart urokråken til tross for at han gjentatte ganger har utfordret klubbens verdier med særdeles kontroversielle episoder. Liverpool har gitt ham i overkant mye støtte.

Takken de har fått i retur er en sutrende superspiss med klare planer om å forsvinne. De kan ikke uten videre glemme alt Suarez har stelt i stand – selv om han er en av verdens absolutt beste i sin posisjon.

Hvis Brendan Rodgers og The Kop umiddelbart begynner å hylle 26-åringen igjen, vil det fremstå som at Suarez’ kvaliteter er viktigere enn det klubben står for.

Det vil i så fall ikke se bra ut.