Umulige Tyskland

Nadine Angerer reddet to straffer i EM-finalen mot Norge.

Nadine Angerer reddet to straffer i EM-finalen mot Norge.

FRIENDS ARENA (VG Nett) Du er tilnærmet sjanseløs når du brenner to straffespark i en EM-finale mot et på papiret bedre fotballag, men Norge har i mesterskapet vist seg som en spesiell gjeng med jenter.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VG

jmFor i begge ender kom det klart frem hvilke kvaliteter Tyskland har. Nadine Angerers hadde før finalen bare sluppet inn ett mål i turneringen, og hun viste klasse med å stoppe både Trine Rønnings og Solveig Gulbrandsens forsøk fra ellevemeteren her i Friends Arena.

Og selv om Norge burde ha forsvart seg bedre på 1-0, var det samtidig et eksempel på Tysklands angrepsstyrke.

For offensive spillere som Celia Okoyino da Mbabi, Dzsenifer Marozsan og Anja Mittag er hakket bedre enn Even Pelleruds utvalgte når de først setter i gang. Dette er ikke et tysk maskineri av samme kaliber som tidligere, men de er fortsatt såpass nådeløse at du ikke slipper unna med to straffebom.

Derfor viser de seg igjen som overmakten, og det har de vært for samtlige som har prøvd siden dagens turneringsform ble opprettet i 1997. De er nasjonen det virker umulig å slå i EM.

Men det er mye med fotballjentene som er beundringsverdig, og det er ingen skam i å tape en EM-finale mot Tyskland.

Spillet har ikke vært blendende, de tekniske ferdighetene hos flere er noe begrenset og man har tatt seg til finalen med en filosofi mange mener burde begraves. Men det er vanskelig å finne andre lag som er like arbeidsomme, pliktoppfyllende og disiplinerte med tanke på oppgavene de er blitt tildelt av sjefen.

Samme hvilken lagidrett du snakker om.

Solveig Gulbrandsen sier at dette er måten Norge må spille fotball på – rett og slett fordi de ikke er gode nok med ballen i beina. Og det er mulig hun har rett.

Etter å ha fulgt fotballjentene siden de kom til den første EM-byen Kalmar for snart tre uker siden, er det slående hvor sterkt samholdet i troppen er. Ikke bare har mesterskapet vært langt, de møttes til oppkjøringen i Lillestrøm allerede 18.juni. Da var det ytterst få som snakket om at de skulle spille finale på Friends Arena foran over 40.000 tilskuere.

Jeg har spurt flere ganger i uken den siste tiden om de er i ferd med å gå lei hverandre, men det er unison enighet om at alt bare har vært fryd og gammen. Selv spillerne som ikke har vært på banen har bidratt til å skape et særdeles godt miljø.

Og det forteller en del om hva Pellerud – og ikke minst spillerne selv – har klart å utrette. Det skal de ha all mulig honnør for.

Selv om det ikke holdt helt inn.

 

Tyskerne ergrer seg over Norge

De tyske spillerne og lederne er ekstremt opptatt av den norske spillestilen før dagens EM-finale.

Av Ole Kristian Strøm, sportsjournalist i VG olekr-jpgr-dmerket-i-718

Ja, til de grader at det ligger et norsk håp der. Det virker nesten som landslagssjef Silvia Neid og spillerne er litt i sjokk etter å ha sittet på spillerhotellet sitt og sett Norge slo ut Danmark i semifinalen. De virker faktisk usikre og nervøse.

0-1 i gruppespillkampen mot Norge bidrar selvfølgelig i høy grad til den usikkerheten. Da jeg snakket med Marit Fiane Christensen om det etter treningen i går, sa hun noe veldig klokt: «tyskerne tenker på hvordan de skal ta oss, samtidig som de skal ha sitt eget spill. Vi spiller bare vårt egen spill».

Jeg kom til å tenke på det jeg snakket med den tyske backen Leonie Maier om dagen før. Hun pratet om taktikken til tyskerne. Om hvordan de måtte være tålmodige og vente på rom, om at de måtte bruke kantene. Alt for å «lure» den norske taktikken.

Even Pellerud smiler lurt her i Stockholm. Han har tydeligvis ingenting i mot å bli skjelt ut av alt og alle på grunn av den norske spillestilen. De svenske storavisene Aftonbladet og Expressen tok fram slegga etter semifinaleseieren, men lengst gikk likevel danske Ekstra-Bladet som mente at Pellerud hadde beordret jentene til å «parallellparkere hele laget foran eget felt og så leve av de sporadiske kontringer, dødballer og tilfeldigheter som alle fotballkamper byr på». Jeg så ikke ordet «fjellape», men Ekstra-Bladets kommentar kalte i hvert fall Pellerud for Drillo Light.

Mye kan sies om den norske spillestilen, men Pellerud & co kan knapt kritiseres for at de prøver å vinne fotballkamper, som utvilsomt er det viktige i et europamesterskap. Selv har jeg alltid vært av den formening at det ikke er noe som heter «fortjent» eller «ufortjent» i fotball, så sant det ikke skulle være en gedigen dommerblunder som avgjør.

– Vi spiller på det vi kan, sier Marit Fiane Christensen. – Vi vet at burde bli flinkere til å holde ballen i laget, men det er ikke helt tiden for å øve på det her. Kort sagt: Norge har tilpasset sitt spill etter forutsetningene. Det er ingen Messi’er på vårt kvinnelandslag, på samme måte som det ikke er noen med slike egenskaper på herrelandslaget heller. Så kan vi bare håpe at norsk fotball også klarer å utvikle slike typer etter hvert. Caroline Graham Hansen på dagens finalelag og hennes gode kompis Mats Møller Dæhli, nå hos Solskjær i Molde, er to av dem jeg gleder meg til å se i fremtiden.

PS: Det er ikke bare Norge som spiller taktisk. Jeg har regnet litt på det og funnet ut at det er 20 prosent færre mål i dette EM sammenlignet med siste EM, i 2009. Den tyske landslagssjefen Silvia Neid tolker det som at spillerne er blitt bedre taktisk. Trolig har hun rett i det.

Rosenborg skaper forventningene selv

SLO REAL MADRID: Her jubler Harald Martin Brattbakk og Nils Arne Eggen etter å ha slått Real Madrid i Champions Leauge i 1997. Da kom trønderne til kvartfinale i Europas mest prestisjetunge fotballturnering.

SLO REAL MADRID: Her jubler Harald Martin Brattbakk og Nils Arne Eggen etter å ha slått Real Madrid i Champions Leauge i 1997. Da kom trønderne til kvartfinale i Europas mest prestisjetunge fotballturnering.

I andre, norske fotballklubber er spill i Europa en uventet bonus. I Rosenborg er det mer en forventning. Og den har de skapt selv.

Les videre

Kan flamboyante Neymar bli Messis lekekamerat?

SUPERPARET: Neymar og Lionel Messi hilser før kampen i Lima natt til onsdag. Foto: Reuters

SUPERPARET: Neymar og Lionel Messi hilser før kampen i Lima natt til onsdag. Foto: Reuters

 

Av Sindre Øgar, sportsjournalist i VG Nett

(VG NETT) I natt spilte Neymar (21) og Lionel Messi (26) fotball på samme bane – for hvert sitt lag. Snart skal de spille sammen for Barcelona.

Bildet av de to sammen – begge med nummer ti på ryggen og med kapteinbind rundt bicepsen – før kampen mellom «Messis venner» og «Resten av verden» i Peru i natt får meg til å drømme om høsten.

Sommeren kan bare passere. Jeg vil ha mørke Champions League-kvelder.

Den ene fra Brasil, den andre fra Argentina. Den ene får lommepenger av Nike, den andre av Adidas.  Den ene flamboyant, den andre grå.

Begge er vant til å være best – og «fus» i alt. Nå må de dele broderlig. Hvordan skal det gå? Hvem skal ta frisparkene?

Det finnes i hvert fall ikke bedre lekekamerater i fotballverden – hvis de bestemmer seg for å leke.

Hvis Zlatan Ibrahimovic dilter etter Carlo Ancelotti til Real Madrid (som avisen Sport hevder) – og Cristiano Ronaldo blir boende i den spanske hovedstaden – kan det bli Messi/Neymar mot Ronaldo/Zlatan. Det blir i så fall så mye fotballmoro at det kan bli for mye.

Det er én ting som slår meg når jeg ser Neymar. Og det er at leken fortsatt betyr mye for ham når han spiller fotball. Tar vi godt nok vare på lekne spillere i Norge? Jeg tror ikke det holder å bygge kunstgressbaner for å få fotballferdigheter i verdensklasse. Det må være gøy også.

Selvfølgelig ble det holdt lekestue i Lima i natt. Både Messi og Neymar scoret to – sistnevnte med et skudd fra over 40 meter.  Det målet kan du ser her!

Og hvis du vil se Neymars «ydmykelse» av Diego Lugano, bør du se på dette. Da skjønner du kanskje at det bare er å glede seg.

Hvordan tror du samarbeidet mellom Messi og Neymar blir?

Premier League-kanonenes utfordringer

DUELL: David Moyes og Arsene Wenger møtes igjen. Den eneste forskjellen er at Moyes nå er i Manchester United. Foto: AP

DUELL: David Moyes og Arsene Wenger møtes igjen. Den eneste forskjellen er at Moyes nå er i Manchester United. Foto: AP

Premier Leagues tre beste lag starter alle sesongen med ny manager. Her er noen av utfordringene som venter storklubbene i løpet av sommeren.

Av Jon Martin Henriksen, sportsjournalist i VGjm

ARSENAL:
Har nå en mulighet de er nødt til å gripe. Arséne Wenger og Arsenal er den eneste toppklubben som kan skilte med stabilitet og kontinuitet på managersiden. Nye sponsoravtaler gjør at The Gunners har bedre arbeidsforhold på overgangsmarkedet enn på lenge.

Hva de trenger: Én nøkkelspiller i hver lagdel. Julio Cesar linkes sterkt fra Queens Park Rangers. Det samme gjelder Real Madrids Gonzalo Higuain.

Usikkerhet: Den stadig voksende frustrasjonen på Emirates. Det siste trofeet kom i 2005. For supporterne har det nå blitt en vane kjempe om fjerdeplasser i stedet for sølvtøy. Det står i grell kontrast til Arsenals tradisjoner og uttalte ambisjoner.

Pluss: Arsenal har sett den ene store stjernen etter den andre forlate klubben de siste årene. Denne sommeren er det imidlertid få opplagte transfermål å hente for konkurrentene i Nord-London. Har som nevnt stabilitet på managersiden med den soleklart lengstsittende sjefen i Premier League.

CHELSEA:
José Mourinho følte at han gikk inn på sitt eget kontor i sin i egen klubb da han returnerte til treningsfeltet i Cobham. Kontorpulten var den samme, men blåtrøyene har vært med på mye siden han kom på kanten med Roman Abramovitsj i 2007.

Med portugiseren tilbake på Stamford Bridge, er det utenkelig at Chelsea skal havne 14 poeng bak ligamesteren.

Hva de trenger: Først og fremst en spiss. Ifølge The Telegraph planlegger Mourinho å legge inn et bud på Wayne Rooney – og det kan være en god match.

Usikkerhet: Det er ikke gitt at Mourinho ønsker spillertyper som David Luiz og Juan Mata – selv om de er strålende spillere. Rollen til John Terry vil alltid bli debattert om kapteinen ikke spiller fast. Fernando Torres vil trolig bli hakket på – samme hvor bra han skulle gjøre det.

Pluss: Selv om de sparker managere i et riv ruskende galt tempo, er det blitt innarbeidet en vinnerkultur i Chelsea som er mektig imponerende. Vinner trofeer samme om manageren har kniven på strupen, nettopp er blitt sparket eller bare sitter midlertid. Og de får kanskje inn fotballens største vinnerskalle i Mourinho.

MANCHESTER CITY:
Manuel Pellegrini har overtatt ansvaret for Manchester Citys stjernegalleri. Fra å være et fintspillende mesterlag med «never say die»-holdning, framstod de lyseblå tidvis umotiverte forrige sesong. De sviktet i Champions League, ble slått kraftig av byrival United og tapet for Wigan i FA-cupfinalen gjorde fiaskoen komplett.

16948110-jpgmanuel-p-362

PÅ PLASS I MANCHESTER: Manuel Pellegrini. Foto: PA

Hva de trenger: Har allerede gjort to solide signeringer i Fernandinho og Jesus Navas.

Med Carlos Tevez klar for Juventus og Edin Dzekos fremtid stadig oppe til diskusjon, er det trolig at klubben ser seg om etter en ny spiss. Bør hente en makker til Vincent Kompany – selv om Matija Nastasic er en mann for framtiden.

Usikkerheten: De var ikke i nærheten av å forsvare Premier League-tittelen. Joe Hart og flere andre nøkkelmenn slet med å gjenskape prestasjonene fra sesongen i forveien. Er nødt til å finne tilbake til seg selv, og Pellegrini må få det til å fungere i Champions League.

Pluss: Har ligaens beste startellever på papiret og de største økonomiske musklene. Hart, Kompany, Yaya Toure, David Silva og Sergio Agüero er noen av balløyas absolutt sterkeste i sine posisjoner.

MANCHESTER UNITED:
Vant Premier League soleklart – mest på grunn av Robin van Persie og den store bredden i troppen, som gjør at man kan rullere jevnlig og unngå slitasje. Var i store perioder lite underholdende spillemessig i sesongen som gikk, men sikret seg sterke resultater i bortemøtene med de andre storlagene. David Moyes kommer til en klubb i god forfatning, men å erstatte Alex Ferguson er den største utfordringen i fotballverdenen.

Hva de trenger: Den sentrale midtbanen skriker etter både kreativitet, løpskraft og duellstyrke. Michael Carrick er den eneste av virkelig høy kvalitet i posisjonen. Kantspillerne Ashley Young, Antonio Valencia og Nani var ikke nevneverdig imponerende forrige sesong. Hvem som forsvinner, vil fort styre hvor Moyes må forsterke.

Usikkerheten: Ny manager for første gang siden 1986. Wayne Rooney-situasjonen trenger også en snarlig avklaring.

Pluss: Bredden i troppen, vinnerkultur og Robin van Persie. Moyes har god dekning i så godt som samtlige posisjoner. Manageren kommer til en klubb der det er hverdagskost for kontinuitetsbærerne å vinne trofeer.

TOTTENHAM:
Andre Villas-Boas kunne ikke komme stort nærmere Champions League-fotball i sin første sesong. Hadde sesongens kanskje aller beste spiller i Gareth Bale. Har en ellever som begynner å ta form, og vil utfordre de andre storklubbene om en topplassering. Er tilsynelatende en klubb i harmoni etter portugiserens inntog.

Hva de trenger: Paulinho vil være med på å forsterke mannskapet. Trenger flere alternativer i angrepet. En målscorer som kan avlaste både Bale og Defoe.

Usikkerheten: At de andre kanonene også vil handle – og trolig for store beløp. Det kan fort bli Tottenhams store utfordring. Flere enn Bale må stå frem i jakten på en Champions League-plass.

Pluss: Har en av de mest imponerende sentrale midtbanene i ligaen. Gareth Bale har neppe noen planer om å forlate White Hart Lane, og lite tyder på at han skal levere noe svakere i sesongen som kommer.

LIVERPOOL:
Brendan Rodgers fikk en vanskelig start på Anfield, men Liverpool spilte seg betraktelig opp etter jul. Daniel Sturridge var med på å øke både kvaliteten og konkurransen i mannskapet. Er fortsatt avhengige av at Steven Gerrard holder et høyt nivå. Sommervinduet blir definerende for Liverpools sesong.

Hva de trenger: Kvalitetsspillere i flere posisjoner. Per nå er stallen et godt stykke unna å kjempe om en Champions League-plass. Linkes til spennenende navn, og Aspaas kan fort vise seg å bli en god signering. Har hentet en ny solid keeper i Mignolet, som kan bety at Pepe Reina finner seg en annen arbeidsgiver.

Usikkerheten: Hva som skjer med Luis Suarez. Vil bli satt tilbake sportslig hvis han reiser. Rykteflommen har roet seg noe den siste tiden om en overgang til Spania.

Pluss: Det ser ut som at Brendan Rodgers får tid og arbeidsro til å skape et Liverpool-lag som fremstår som han ønsker. The Kop står tilsynelatende bak manageren, og klubbens beste spillere holder et høyt nivå.

Stjernehypens perfekte svar til kritikerne

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett

2013-06-30t225125z-3-79

HELT: Neymar jubler for 2-0-målet. Foto: Reuters.

(Brasil-Spania 3-0) Takk for fotballkunsten, Neymar. Og kanskje du startet slutten på Spanias verdensherredømme i natt?
byline-brenne21

«Oppskrytt», har vært merkelappen hengende rundt halsen til Brasils kjæledegge. I februar kom denne kraftsalven fra sambalandets legende nummer én, Pelé:

– Hver gang Neymar spiller for Brasil, virker han som en helt ordinær spiller. Han har vært dårlig i alle kamper i utlandet. Vi som Santos-tilhengere sier han er verdens beste, men han er allerede mer opptatt av medieoppmerksomheten enn å prestere på banen. Han tenker mest på å endre stil og hårsveis.

Etter turneringens herjinger, med nattens oppvisning som kronen på verket, må diskusjonen være over en gang for alle.

Neymar er nemlig en av klodens beste fotballspillere. Ferdig snakka.

Mens høydepunktene etter Brasils 3-0-seier mot Spania ruller over skjermen, og TV 2-ekspert Ståle Solbakken endelig får snakke mer enn de 36 sekundene han fikk i pausen, bearbeider jeg inntrykkene fra en fantastisk fotballfinale.

Det sterkeste ble levert av mannen som før start så litt jålete ut; han var nøye med å holde skjortekragen oppe, men som like før pause avgjorde Confederations Cup på egenhånd:

Oscars dårlige mottak tvang Brasils nummer ti i offsideposisjon på venstre hjørne av 16-meteren. Men Neymar var like rask i hodet som i føttene slik at han var på rett side da pasningen kom fra Chelsea-spilleren. Deretter: Medtak, skudd, pang og ballen limt i nettet over Iker Casillas mens oppasser Alvaro Arbeloa så det hele liggende på bakken. Rundlurt. 2-0 på tavlen. I praksis game over.

Det var kronen på verket for prøve-VMs beste spiller. I finalen var Neymar så god at seiersvante motstandere måtte sparke ham ned. Kommende lagkamerat Gerard Pique tok til og med et rødt kort for å stoppe ballvirtuosen.

Teknisk, smart, kvikk, løpssterk. Barcelona-spilleren gir nødvendig kreativitet til den hardtarbeidende Brasil-maskinen. En maskin som kvernet i stykker Spania på et vis ingen har gjort i en tellende kamp siden laget overtok hegemoniet i fotballverdenen for fem år siden.

FIKK SVAR PÅ TILTALTE: Pelé.

FIKK SVAR PÅ TILTALTE: Pelé.

Jeg må innrømme at det var morsomt å se på. Sannsynligvis var hjemmeseier bra for å dempe uroen rundt mesterskapet også. Og det gjorde forventningene til VM om ett år om mulig enda større. Nå ser jo utfordrere som Argentina, England, Italia, Nederland, Tyskland, Mexico og Portugal at listen heves ytterligere. Og at Spanias pasningsfotball kan slås.

Etter en lang sesong kunne man kanskje frykte at spillerne ville være slitne før nattens finale. I stedet fikk vi se et hjemmelag så sprudlende og aggressivt som jeg knapt kan huske å ha sett noen i en internasjonal turnering. Kanskje Sør-Korea i 2002. Kanskje Spania på sitt aller beste. Uansett: Det var høy klasse. Og selv om det er forståelig hvis Spanias beste menn merker kjøret etter mange år omtrent uten ferie, var Brasils oppvisning på Maracana en advarsel til resten av fotballverdenen. For det er et meget solid lag som jakter gull på hjemmebane neste sommer.

Brasils landslagssjef Luis Felipe Scolari har vraket kunstnere som Kaka og Ronaldinho. I prøve-VM var heller ingen Robinho eller Ramires i troppen, som likevel inneholder nok av kjente navn. At Fred, som mange år etter at han ble sendt tilbake til hjemlig liga fra Lyon, er vertenes spydpsiss, har for meg fremstått relativt overraskende. To mål i finalen og en god turnering har gjort spørsmålstegnet på topp om til et gult og grønt utropstegn.

David Luiz og Thiago Silva er et stopperpar i verdensklasse. Det samme må sies om backene. På midtbanen virker balansen god med Luiz Gustavo og Paulinho som sterke bidragsytere. Bakerst virker til og med Julio Cesar fra QPR solid. Men det er playmakeren Neymar alle snakker om. Ikke om sveisen. Men om kvaliteten på banen.

Som kan føre laget til gull i det ordentlige VM neste sommer.

Hvem ser du som VM-favoritt nå?